Hugo Flaten
Roma
– keisernes by
ROMA - Keisernes by av Hugo Flaten Copyright © 2021 Forlaget Prego Mobile AS, www.pregomobile.no v/Ansvarlig forlegger Geir Felling-Andersen Omslagsdesign og grafisk produksjon: Idé & Tekst, Hilde Flaten Trykk: Inprint Riga Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond 1. opplag 2021 ISBN 978 82 84300 30
Hugo Flaten
Roma keisernes by
Innhold Forord...............................................................................................................7 Antikkens Roma. Keisernes by...................................................................9 Kapitol. Verdens hode.................................................................................13 Forum Romanum. Alle plassers mor.......................................................23 Politikk, handel og juss. Hjertet av Forum Romanum.........................53 Triumfbuer. Et typisk romersk æresmonument.....................................75 Palatinen. Der keiserne bodde...................................................................83 Marsmarken. Campus Martius............................................................... 103 Augustus. Den første keiseren................................................................ 117 Ara Pacis. Fredsalteret.............................................................................. 135 Fra murstein til marmor. Andre byggverk knyttet til Augustus..................................................... 155 Tiberius, Caligula og Claudius. Andre keisere i Augustus-dynastiet....................................................... 165 Nero. Den misforståtte keiseren............................................................. 171 Keisertorvene. Fori Imperiali................................................................. 195 Colosseum. Romas ikoniske landemerke............................................ 201 Circus Maximus. En gjengivelse av himmelen.................................... 227
4
FAKTASIDER Trajan. Imperiebyggeren.......................................................................... 231
Romerske mynter.......................54
Hadrian. Den rastløse og reisende keiseren......................................... 257
Klær i det klassiske Roma.........76
Pantheon. Tempelet for alle guder........................................................ 269
Døden.........................................104
Hadrians mausoleum. En meget påkostet gravhaug.......................... 281
Sarkofager..................................107
Marcus Aurelius. Filosofen på keisertronen........................................ 289
Katakombene............................109
Romas bymurer. Romas største turistattraksjon................................ 305
Prester og spåmenn..................146
Broene over Tiberen. Romas pulsåre.................................................... 329
Tidsregning...............................188
Akvedukter og bad. Roma, Regina Aquarum, vannets dronning........................................ 339
Romernes navn.........................195
Obelisken. Det ypperste maktsymbolet............................................... 349 Obeliskene i Roma. Landemerker og maktsymboler........................ 359 Konstantin den store. Han forandret verdenshistorien..................... 371 Konstantinbuen. Et konglomerat av stilarter....................................... 387 Etter Konstantin. Fra keisernes by til pavenes og kirkenes by.......... 403 Moderne kart............................................................................................. 404 Litteratur..................................................................................................... 408 Stikkordregister......................................................................................... 412
5
Militærmakten Roma..............220 Hva spiste de? Mat og drikke.... 290 Slaver og frigitte slaver.............327 Romernes veier.........................337 Religion. Sol Invictus...............382 Religion. Mithraskulten..........384 Romerske keisere.....................406 Antikkens forfattere.................410
200
Colosseum
Romas ikoniske landemerke
IKONISK LANDEMERKE Colosseum er ikke det best bevarte, men likevel det mest ikoniske byggverket fra antikkens Roma. Silhuetten er lett kjennelig og vi forbinder den umiddelbart med Roma. For mange er den selve symbolet på Roma. Profetien av den hellige Bede (635-735), engelsk teolog og kirkehistoriker, er et meget kjent sitat som nettopp viser hvordan byen og denne bygningen (og hele verden) er knyttet sammen: «Så lenge Coliseum står, skal Roma bestå; når Coliseum faller, faller Roma; når Roma faller, skal hele verden falle.» Vårt forhold til den er tosidig, som med så mye annet i livet. Den står der som et minnesmerke over romernes beundringsverdige og fantastiske ingeniørbedrifter. Men vi forbinder den også med blodige gladiatorkamper og myrderier av dyr og mennesker som underholdning; et symbol på bestialitet og dekadanse. Til tross for dette er Colosseum for veldig mange den største turistattraksjonen i Roma. Den romantiske siden ved bygningen overskygger grusomhetene. Slik har det vært lenge. Tidligere tiders turister på dannelsesreiser til Roma kalte Colosseum den vakreste av alle ruiner. Vi kan lese romantiske beskrivelser av følsomme sjeler som Lord Byron om hvordan det er å besøke den i måneskinn. Dette var også det perfekte sted for romantiske stevnemøter. Å besøke Colosseum om kvelden er forresten absolutt å anbefale, selv om det nok ikke er like romantisk lenger. Da må man være med på en arrangert kveldstur for mindre grupper. Til gjengjeld slipper man unna lange køer og «alle de andre plagsomme turistene», rundt fem millioner i året.
Colosseum er det største amfiteateret i Roma. Amfi er gresk og betyr rundt eller på begge sider. Det vil si at et amfiteater er et teater, et sted hvor noe vises, på begge sider. Dette er en romersk oppfinnelse. Grekerne hadde gjerne bygget sine teatre i en skråning og bare i en halvsirkel.
NAVN ETTER KOLOSSEN Navnet bærer det ikke fordi det er stort, men trolig etter den store bronsestatuen, 36 meter høy, kolossen, som sto like utenfor; opprinnelig av Nero; senere av solguden Sol/Helios. Det het egentlig Det flaviske amfiteateret, etter Vespasian som begynte å bygge det og som grunnla det flaviske keiserdynastiet. Det var det første amfiteateret som ble bygget i stein. Tidligere hadde man bare hatt mobile teatre bygget i tre. Disse ble tatt ned når forestillingene var over. Noen ganger ble det holdt gladiatorkamper på Forum Romanum og Forum Boarium. En av grunnene til at man ikke hadde bygget permanente teatre er trolig at makthaverne var engstelige for å samle så mange mennesker på ett sted. Når man tenker på de følelser og den stemningen som bygget seg opp ved disse arrangementene, kan man forstå det. De strenge og seriøse romerne hadde tradisjonelt heller ikke hatt så mye til overs for lettbent og folkelig underholdning. Selv om de gjerne ville ha det, passet det ikke helt med de gamle romerske dydene. Men tidene forandret seg. Vespasian startet byggingen i 72 e.Kr., men ble ikke helt ferdig. Det ble innviet av hans sønn Titus i år 80; senere også fullført av hans sønn Domitian.
201
KOLOSSEN Statuen som har gitt navn til Colosseum har også en interessant historie. Den skal være den største bronsestatuen laget i antikken; 35 m høy. Forbildet var solgudstatuen fra Rhodos (32m), fra det tredje århundre f.Kr. Den ble laget av den greske billed huggeren Zenodoros. Nero fikk satt opp denne i vestibylen for sitt gullpalass; solguden Helios med Neros umiskjennelige ansiktstrekk. Han bar en krone med syv solstråler, seks meter lange! Hadrian flyttet den noen få meter til tempelet Venus og Roma ved hjelp av 24 elefanter. Da var Neros ansikt borte. Den gale Commodus fikk statuen omarbeid et til å forestille kjempen Herkules med sine egne ansiktstrekk. Da han var tatt av dage, ble den igjen Helios fullt og helt. Både statuen og søylen er borte. I dag er plassen bare så vidt markert.
INGENIØRKUNST PÅ HØYT PLAN Colosseum representerer det ypperste av arkitektkunst. Likevel vet vi ikke hvem arkitekten var. Ingen har dokumentert det. Vi kjenner andre store arkitektnavn i antikken, som Vitruvius og Apollo dorus, men geniet bak Colosseum er ukjent. Bygningen er stor og har form som en ellipse; omtrent 188x156 meter og nesten 50 meter høy. Den består av flere konsentriske ellipser. Deler av den ytre er borte på sydsiden. Den må ha vært utrolig vakker, med skinnende marmorfasader, flotte stucco-relieffer og malerier. Den er fortsatt et majestetisk og imponerende syn; et av de mest berømte landemerkene i Roma. Bygningen har tre etasjer med 80 buer i hver etasje. Den nederste med doriske/toscanske halvsøyler, den midterste med joniske og den øvre med korintiske. Dette er etter vektbærende evne, men søylene er egentlig bare til pynt. Det er buene som bærer. I alle nisjene sto det statuer av romerske helter.
202
På toppen var det en fjerde etasje, med pilastre og mindre vinduer og bronsespeil. Her var det fester for rammene for det veldige seilet, velum, som kunne dras på plass som en markise for å beskytte til skuerne mot sol og regn. Dette ble manøvrert av en egen stab av sjøfolk fra den romerske marinen ved Misenum. Vi snakker tross alt om seil. Like utenfor bygningen, i en ring på østsiden, finner vi flere «stabbesteiner». De har noen hull og man vet ikke hva de har vært brukt til. Man har spekulert på om de kunne vært feste for det store seilet som kunne dekke over hele arenaen. Det er nok ikke riktig; dertil har de altfor dårlig fundament. De kan vel heller ha vært brukt til å ordne køene inn til arenaen. Trolig har det vært slike rundt hele bygningen. Amfiteatret kunne romme 55 000, noen sier 73 000 mennesker. Det hadde 80 innganger og det sies at hele bygningen kunne tømmes på 10 minutter! Dette kunne skje via såkalte vomitorier, som var utganger fra hver av seksjonene til indre trapper og korridorer som ledet til de 80 utgangene. Alle tilskuerne, bortsette fra de mest høytstående, hadde nummererte plassbilletter, som indikerte hvor de skulle sitte og hvilken inngang de skulle bruke. På yttermuren (mot nord) kan vi fortsatt se nummer over flere av inngangene. En monumental keiserinngang var trolig midt på sydsiden, mens senatorene og andre notabiliteter trolig kom inn på motsatt langside. På denne siden ser vi også rester etter stukkrelieffer. Disse var fortsatt i god stand i renessansen og har blitt foreviget av både Rafael og Giovanni da Udine. Keiserinngangen hadde trolig en utbygget portal med forgylt statue av keiseren i vogn med firspann (quadriga) på toppen, som på en triumfbue. Inngangen mot vest kaltes Porta Triumphalis. Her tror man at gladiatorene gjorde sitt inntog, og her forlot de som overlevde arenaen. På kortsiden mot øst ble de døde gladiator ene båret ut. Denne kaltes Porta Libitinaria, etter Libitina, dødens gudinne.
203
Det underjordiske Colosseum hadde flere etasjer
COMMODUS’ PASSASJE Omtrent 40 meter øst for keiserinngangen har man funnet rester etter en underjordisk gang som ledet fram til keiserlosjen. Den er trolig bygget under Domitian, ikke lenge etter innvielsen, som en alternativ fluktrute. Han var kjent som en meget paranoid person. Denne tunnelen var meget flott dekorert med mosaikker på gulvet. Den har fått navnet Commodus’ passasje etter Dio Cassius som forteller at Commodus en gang ble angrepet av en konspiratør, trolig i denne korridoren. Han hadde ikke noen mindre grunn til å være paranoid enn Domitian. Man har ikke funnet noen inngangsbilletter. Det er heller ikke seter igjen i Colosseum. På de nederste rader hvor senatorene og vestalinnene satt hadde man god plass. Her var det trolig også plass til deres gjester. Der var det frittstående stoler. Høyere opp var det seter i marmor for riddere (equites) og vanlige folk (plebs). På toppen var det seter i tre. Slaver og kvinner hadde plasser her. Men her var
det trangt om plassen, trolig bare 40 cm setebredde. Keiseren hadde naturligvis sin egen losje, trolig på sydsiden av arenaen. Plasseringen var strengt regulert etter klasse og sosial status. Helt fra Augustus’ tid hadde det vært viktig å regulere og kontrollere plasseringen i arenaene av moralske grunner. Han var redd for at om det var for enkelt med kontakter på tvers av klasser og sosial status ville det føre til promiskuitet. Dikteren Ovid (43 f.Kr. – 17 e.Kr.) hadde tidligere beskrevet slike sammenkomster og arenaer som gode sjekkesteder. Publikum utgjorde et tverrsnitt av Romas befolkning. Det var tross alt bare en liten del av byens en million som fikk plass, trolig bare fra de øvre sjikt. Det skulle være en viss stil over det hele; man skulle bære toga! Det betyr at det trolig ikke var bermen som var til stede.
BYGGET I NEROS SJØ Colosseum ble bygget på et område hvor Nero hadde hatt sitt gylne hus, Domus Aurea. Han bygget dette etter den store brannen i 64. Han fikk til og med anlagt en egen kunstig innsjø, akkurat her hvor 204
Colosseum senere ble bygget. Da Vespasian etter et par turbulente år med flere keisere (68-69; Galba, Otho og Vitellus) ble valgt av sine soldater, var noe av det første han gjorde å rive ned Neros hus og drenere innsjøen. Nettopp på grunn av de turbulente forholdene som hadde vært, var det viktig for ham å framstå som en mann som ville gjøre noe for folket, og ikke bare bygge luksus for seg selv. Dette ble også et viktig politisk prosjekt, en arena der keiseren møtte sine undersåtter ansikt til ansikt. De hadde mulighet til å påvirke hverandre direkte. I tillegg, dette var gratis for vanlige folk; en gave fra keiseren. Vann, brød og sirkus var viktig for å holde på og helst øke populariteten og for å hindre misnøye og opprør. Så lenge folk jublet og lot seg forføre var han trygg. De fleste borgere var jo ikke i noe arbeid; det hadde man slaver til. Halvparten av årets dager var dager til fest og feiring. Man måtte underholdes. Det hadde man måttet gjøre helt siden republikkens tid. Men for Vespasian var det nok en ekstra utfordring. Han han var jo ikke av den gamle keiserslekten (julianske), men en nykommer, egentlig soldat og
opprinnelig en jordnær grisebonde. Han var blitt folkehelt etter at han hadde erobret Jerusalem fra jødene. Han satset nå stort ved å bygge Colosseum, et amfiteater som selv Augustus hadde villet gi byen tidligere, men ikke fått til. Vespasian hadde med seg 12 000 jødiske krigsfanger som ble satt til å gjøre jobben. Utbytte fra krigstoktet mot jødene finansierte byggingen.
DRENASJE OG FUNDAMENT Colosseum ble som nevnt bygget der Nero hadde anlagt en innsjø. Vannet var derfor en ekstra utfordring. Man måtte sikre tilstrekkelig drenasje; noe som også innebar å skulle kunne ta hånd om alt regnvannet som kunne samles i det ferdige anlegget. Det ble anslått at dette kunne dreie seg om så mye som 175 liter i sekunder ved kraftige regnskyll. Før man i det hele tatt startet byggingen, ble det derfor laget dreneringsrør som ledet vannet ut i Tiberen. Anlegget hadde 28 heiser som kunne bringe store dyr og mennesker opp i arenaen
205
Arbeidet med fundamentene for bygget ble gjort meget grundig. En stor ring som går 12-13 meter ned i grunnen går rundt hele perimeteren, for sikkerhets skyld også 6 meter utenfor denne. Fundamentet er en blanding av sement og stein. Under selve arenaen er fundamentet ca. 4 meter dypt. Det ble gravd ut enorme masser jord og gammelt byggemateriale fra selve hullet. Deler av det ble brukt til å heve grunnen utenfor med over seks meter, slik at bygningen kom litt høyere i terrenget. Resten, trolig rundt 220 000 tonn, måtte fraktes vekk med håndkraft og oksekjerrer! Colosseum har stått imot store påkjenninger, som mange jordskjelv, opp gjennom tidene. Takket være solide fundamenter står bygningen fortsatt.
DET UNDERJORDISKE COLOSSEUM Nå er det ikke mulig å ferdes fritt i ruinene som før. Det hele er nå mer preget av at det foregår arkeologiske arbeider på stedet. På begynnelsen av 1800-tallet fjernet man det gamle jordgulvet og avdekket fundamentene og et meget komplisert system av ganger. Diskusjonene om når dette under jordiske Colosseum ble bygget har pågått lenge og intenst. Det synes nå å være enighet om at det Colosseum Titus innviet i år 80 ikke hadde dette kompliserte underjordiske systemet. Når det har blitt gjort er fortsatt usikkert. Dyrene som skulle opp på arenaen har trolig blitt heist opp helt i kanten av arenaen. Dette kan bety at det i prinsippet skulle ha vært mulig å legge det hele under vann slik det tidligere har vært hevdet. Det er imidlertid også andre forhold som taler imot at dette har skjedd. Under arenaen var det altså et nettverk av trange ganger og rom i flere etasjer. Man hadde sinnrike heisemekanismer med taljer og lodd som kunne sørge for logistikken av dyr og mennesker, levende og døde opp på selve arenaen, som var dekket av et tregulv med sand på toppen. Tyske arkeologer har påvist at det var 28 heiser i anlegget. Arena betyr for øvrig sand på latin. Det var lemmer som kunne
åpnes så dyrene slapp fri. Man kunne også heise opp store kulisser, slik at jakten skulle bli mest mulig naturtro. Hvordan det var mulig å få på plass e lefanter og flodhester kan man bare spekulere på. Her var det oppholdsrom for mange dyr i sine bur, fanger, jegere og gladiatorer. Her arbeidet det en stor mengde slaver som dyrepassere, vakter, scenearbeidere og sjauere som skulle betjene alle heisene. Det må ha vært meget folksomt og tett, og ikke minst varmt, dunkelt og illeluktende. Svette og røyken fra oljelamper gjorde det ikke akkurat mer behagelig. Nå er det lagt et tregulv over en del av selve arenaen. Det betyr at man kan bevege seg litt i selve arenaen og samtidig titte ned i de underjordiske g angene. Det er også omvisninger i deler av det nedre anlegget. Her kan man se heis-sjakter, bronsegjenstander som har hørt til heissystemene og merker etter tau som har glidd over steinblokker.
100 DAGERS BLODBAD Dette var en arena for drap, gladiatorkamper (munera) og dyrekamper (venationes). Innvielsen i år 80 sies å ha vart i hele 100 dager. Det var en ekstravaganse av jakt på ville dyr, drap og blods utgytelse; en utsøkt oppfinnsomhet og oppvisning i grusomhet. Sveton forteller at det på én dag gikk med 5000 dyr. Det betyr ikke nødvendigvis at dette skjedde hver dag. Forfatteren Dio Cassius skrev et par hundre år senere at totalt 9000 dyr ble drept. Tallet på gladiatorer vet vi svært lite om. Martial (40-103), som var en hoffpoet hos keiseren, er den som har skildret mest i detalj det som skjedde under innvielsen. Hvor mye som er skryt og propaganda er vanskelig å si. Han skriver bare om en eneste gladiatorkamp, mellom Priscus og Verus, og den endte uavgjort. Begge fikk sine palmegrener av Titus som tegn på at de hadde vunnet. Martial beskriver mye mer utførlig andre spektakulære og grusomme begivenheter. Det var dyrekamper; ifølge Martial for eksempel elefanter eller traner som kjempet mot hverandre til døden. Eller det kunne være ulike former for jakt, i fantasifulle kulisser, nærmest som i våre temaparker.
206
MYTER BLIR VIRKELIGHET En del av repertoaret besto av å framføre eller leve ut historier fra gresk og romersk mytologi. En av disse handler om dronning Pasifae, kona til kong Minos på Kreta, som havguden Poseidon (for å straffe kongen) hadde fått til å forelske seg i en okse. Resultatet av denne forbindelsen ble den b eryktede Minotauren (blanding av okse og menneske). Martial beskriver altså hvordan denne historien har blitt levd ut foran publikum i Colosseum. Hvorvidt det var en virkelig okse sies det ikke noe om, men det er godt mulig. Kvinnen ville trolig ikke overlevet det hele. Det kan vel nettopp også ha vært hensikten. Dette kan ha vært en meget raffinert måte å straffe kriminelle på. Martial forteller også en historie om hvordan en kjent romersk kjeltring, Laureolus, fikk sitt endelikt ved å bli bundet til et kors og spist av en bjørn som var hentet fra det fjerne Skottland. Dette ble regissert for å anskueliggjøre myten om Prometevs. Som straff for å ha vært ulydig mot Zevs og gitt ilden til menneskene, ble han lenket fast til et fjell i Kaukasus hvor gribber hver dag kom og hakket i leveren hans. Mens Prometevs’ lever helet seg i løpet av natten, og dette fortsatte til evig tid, overlevde naturligvis ikke den stakkars Laureolus behandlingen. Dette er bare to eksempler fra en utspekulert sjanger av underholdningen. Det man fra før kjente som myter utspant seg som virkelig straff rett foran romernes øyne. Denne sammenkoblingen må ha vært en forvirrende og sikkert sjokkerende opp levelse som har gjort uutslettelige inntrykk. Tanken går til det vi i dag kan se av science fiction på film. Intet er nytt under solen. Vi leste at innvielsen av Colosseum varte i 100 dager. Det betyr ikke nødvendigvis at det var fore stillinger hver dag, heller ikke at alle arrangementer nødvendigvis foregikk på Colosseum. Det er nok trolig at andre arenaer også ble brukt, som for eksempel Augustus’ anlegg for sjøslag i Trastevere. Det er også sannsynlig at det var pausedager innimellom; at volden og blodbadet til en viss grad ble rasjonert ut i flere bolker.
Øverst: Romersk sestertius fra 80 e.Kr (innvielsesåret) Under: Romersk aureus fra 223 e.Kr.
TRAJAN HAR REKORDEN Leker (ludi), som de ble kalt, ble arrangert i Colosseum og andre arenaer over hele riket, for eksempel for å feire jubileer og viktige seire. Keiser Trajan (98-117) arrangerte etter erobringen av Dacia (dagens Romania) i år 107 de aller største og mest blodige lekene noen gang; de varte i 123 dager, med det forbehold som er nevnt ovenfor. Her skal ifølge Dio Cassius 11 000 dyr ha blitt drept og 10 000 gladiatorer ha kjempet. Man har funnet en stein i Ostia med programmet for lekene inngravert. 207
Det å skaffe nok dyr må ha vært en ekstremt vanskelig og kostbar affære. Romerriket ble nærmest renset for mange ville dyr som krokodiller og bjørner. Disse skulle i tillegg transporteres over lange avstander, og de burde helst komme fram i en slik form at de hadde noe å bidra med. Ikke alle hadde det. Dio Cassius forteller at keiser Probus (276-282) «leverte» en heller kjedelig forestilling hvor 100 sløve løver ble drept uten nevneverdig motstand. Håndteringen av alle dyrene, spesielt de store, på selve arenaen, med å bringe dem opp på riktig sted og til riktig tid, må ha vært en stor og farlig utfordring. Det var ikke bare keisere som arrangerte og betalte for leker. Andre, aristokrater med god råd, gjorde også det. En av dem, Symmachus, som levde på 300-tallet, har etterlatt seg brev som gir et lite innblikk i bransjen. Han var en sterk motstander av kristendommen, som da var på frammarsj, og han brukte enorme summer på å skulle vekke til live
gamle romerske dyder og religion; herunder leker for å fremme sønnens kandidatur til maktposisjoner. Det fortelles at alt ikke alltid gikk etter planen. Han hadde kjøpt store mengder eksotiske dyr, som antiloper, bjørner, leoparder og løver. Det viste seg at bjørnene var avmagret og lite kampdyktige. Bedre gikk det ikke med gladiatorer fra Saxia. Tjueni av dem kvalte hverandre kvelden før de skulle ut og kjempe. Hvilken sløsing!
DE SOM SKAL DØ HILSER DEG Det ser ut til at det var en viss forutsigbarhet i programmet. Man pleide å starte på morgenen med dyrekamper og jakt på eksotiske dyr. De offentlige henrettelsene fant gjerne sted under lunsjpausen. Det kunne være i form av mytologiske forestilling er, som nevnt ovenfor, eller andre utspekulerte avlivningsmetoder. Gladiatorkampene startet vanligvis på ettermiddagen. Man sørget for en viss stigning i programmet.
Jean -Léon Gérome «Pollice verso» malt i 1872.Phoenix Art Museum, Arizona
208
Det har ofte blitt fortalt at når gladiatorene entret arenaen, hilste de keiseren med de berømte o rdene: «De som skal dø hilser deg.» Ave Caesar. Morituri te salutant. Dette skal imidlertid være høyst usikkert. De berømte ordene stammer trolig fra en helt annen sammenheng. Denne forestillingen ble trolig befestet ved at Asterix og Obelix, på vei inn i C olosseum, hilste Julius Caesar på en meget jovial måte, i motsetning til andre gladiatorer som hilste med de høytidelige og alvorstunge ordene. Dette er en fornøyelig anakronisme på flere måter. Colosseum var ikke bygget på hans tid; først over 100 år senere. Gallerne invaderte ikke Roma på Caesars tid. Det skjedde i 390 f.Kr. Julius Caesar var dessuten ikke keiser.
TOMMELEN OPP ELLER NED? En annen forestilling vi har fra gladiatorverdenen som nok heller ikke er så sikker, er at keiseren ga tegnet tommelen ned, som en beskjed om at en gladiator kunne få nådestøtet. Det er godt mulig det var motsatt, at tommelen opp betød død/drep, stikk i strupen. Uttrykket som brukes på latin av Juvenal i hans satiriske vers, er pollice verso. Det kan bety begge deler, altså tommelen vendt opp eller ned. Det var en fransk maler, Jean-Leon Gerôme, som i 1870 ble berømt for et maleri som viser en scene hvor dommen faller over en slått gladiator. Vestalinnene på første rad, som representerte keiseren, vendte sine tomler ned og signaliserte gladiatorens død. Etter dette har man som oftest oversatt uttrykket med tommelen ned. «Thumbs up» har derimot fått en helt motsatt betydning, ofte generelt brukt som en oppmuntrende gest. Dette har ytterligere blitt forsterket gjennom flere gladiatorfilmer, som for eksempel Ridley Scotts «Gladiator» fra år 2000 med Russel Crowe i hovedrollen. Scott skal ha vært inspirert nettopp av Gerômes bilde. Når en gladiator var hardt såret, kunne han rekke opp lillefingeren på sin venstre hånd for å be om nåde. Publikum skulle da avgjøre hans skjebne. Hadde forestillingen vært god og underholdende nok? Mange hadde kanskje veddet på utfallet av kampen, og følgelig var økonomiske interesser også involvert. Fortjente stakkaren å få leve? Man ropte og skrek og ga tegn med hendene. Ved å vifte med
Keiser Commodus som halvguden og helten Herkules som kan sees i Kapitolmuseet.
hvite tørkler og rope «mitte» (send ham bort) kunne de gi ham en sjanse. Dersom keiseren b ekreftet dommen, ble han reddet. Dersom de ropte «jugula» (strupen, det vil si, drep ham) og keiseren bekreftet dette, fikk han nådestøtet. Men hvordan keiseren gjorde det, det vet vi ikke sikkert! En person, kledd som Kharon, fergemannen fra dødsriket, knuste så hodet med en trekølle, og så ble liket slept ut «dødsporten». Sand ble raket over blodet og arenaen var klar til neste kamp. Vinneren fikk sitt palmeblad og sine premier, gjerne gull og sølv. Gladiatorer som hadde mange seiere kunne få et tresverd, rudis, som en hedersbevisning. En av de store, Publius Ostorius, oppnådde 51 palmegrener i sin karriere.
209
«DØDT KJØTT» Hva skjedde med alle de døde kroppene? Man forsøkte naturligvis å rydde unna så fort som mulig, men det må ha vært en meget ubehagelig jobb. Noen av gladiatorene var med i en slags fagforening (collegium). For disse og for de få som kom høyt på strå, ble det sørget for en skikkelig begravelse med kremering. Man finner en del gravsteiner som bevis på det. Men mange ble kastet i Tiberen. Andre endte i massegraver. Det beste ville trolig vært å brenne likene, men det ble ikke gjort. Det ville krevet for mye annet brennbart materiale. Men hva med alt kjøttet fra dyrene? Mye gikk nok i Tiberen, eller på dynger rundt omkring. Noen endte som fôr for dyrene som skulle i ilden senere på dagen eller de neste dagene. Det ser ut til at man hadde et system for utdeling av kjøtt, i hvert fall deler av overskuddet. For å unngå kaos har dette trolig vært i form av et lotteri, kanskje knyttet til plassbillettene eller bare kastet ut på tribunene. Historikeren Flavius Josefus nevner utdeling av kjøtt som en praksis.
KEISERENS PLASS Keiseren og hans familie hadde sine plasser i egen losje, på podium, på midten av sydsiden av ovalen. Arenaen ble etter hvert et sted som var meget viktig i interaksjonen mellom keiser og borgere. Derfor var han som regel til stede, selv om han nok bare var sånn passelig interessert i det som foregikk. Selv en sindig kar som Marcus Aurelius måtte være til stede; men han syntes ikke noe om forestillingene og sørget for å gjøre kontorarbeid samtidig. Flere historikere påpeker at Colosseum kanskje ble den viktigste sammenhengen hvor keiserens kvalitet og verdi ble bedømt. Gode keisere ble definert etter hvordan de oppførte seg i arenaen. Det gjaldt både kvalitetene på lekene, det showet de fikk i stand, men også andre tilleggsgoder som mat og presanger. Det var her han kunne markere seg som velgjører, med brød og sirkus. Av og til kunne de overraske. Det fortelles at keiser Gallienus (253-268) lurte en mann som hadde solgt
falske smykkesteiner til keiserinnen. Dette måtte straffes. Mannen skulle kastes til løvene. Men da buret ble åpnet tuslet det bare ut en hane. Speakeren annonserte: «Han praktiserte forfalskning og det ble han selv også utsatt for.»
COMMODUS - GLADIATORKEISEREN En av de såkalt dårlige keiserne, kanskje den verste av dem alle, var Commodus (180-192). Han var sønn av Marcus Aurelius, som var en av de gode keiserne. Commodus ble til slutt drept av sine egne. Han hadde kommet på kant med alle, med Senatet, sine rådgivere, sin egen pretorianergarde og sin egen elskerinne. Han var sterkt tiltrukket av gladiator rollen og skal ha hatt planer om å myrde konsulene og ta deres plass og framstå som gladiator og ikke i toga. Men han ble drept dagen før planene ble satt i verk. Før dette hadde han opptrådt som gladiator, det sies 735 ganger, og på den måten trådt over en grense for hvordan en keiser burde oppføre seg. Dio Cassius (155-235), som var senator og historieskriver, var øyenvitne til det som skjedde under Commodus og har skildret dette. Når Commodus opptrådte i Colosseum som gladiator dreide det seg bare om liksomkamper, bare med tresverd og uten blodsutgytelse. Han ble likevel alltid dømt som v inner av kampene. Etterpå satt han, utkledd som guden Merkur, som tilskuer til resten av kampene. Han skal visstnok i private kamper ha brukt skarpe våpen. Det var imidlertid som jaktmann han virkelig utagerte. Ved en anledning drepte han 100 bjørner med spyd som han kastet fra en bro som var bygget tvers over arenaen. Senatorene og ridderne måtte følge nøye med på forestillingene og istemme hyllingsvers til keiseren. Hvor sykt dette var, får man et inntrykk av i Dios beskrivelse av en konkret hendelse. Commodus hadde nettopp skåret hodet av en struts. Han kom mot senatorlosjen med hodet i den ene hånden og den blodige kniven i den andre. Han sa ikke noe, men bare smilte til dem. Det var som om han ville si: jeg kan gjøre det samme med dere. Det hele var en ytterst komisk situasjon. Dio legger til: mange av oss
210
ville blitt drept der og da om vi hadde ledd av ham, for det var latter vi var grepet av og ikke indignasjon, om jeg ikke hadde tygget intenst på laurbærblad som jeg hadde plukket fra hodekransen min. Jeg hadde fått mine naboer til å gjøre det samme, så vi klarte å skjule at vi lo ved kraftige bevegelser av kjeven. Et av de mest kjente portretter av Commodus er hvor han framstiller seg som halvguden og helten Herkules; det er et godt eksempel på dårskap forkledd som styrke. Colosseum var følgelig en arena hvor det utspant seg kamper ikke bare mellom gladiatorer eller med dyr, men også konflikter mellom keiser og senatorer og keiser og folk. Det ble en scene for et slags politisk teater, hvor konflikter i samfunnet kunne mani festere seg.
KVINNELIGE GLADIATORER? Jo da. Det fantes nok også, selv om de var i et fåtall. Noen av dem ble til og med ganske berømte. Det finnes i British Museum et relieff, fra Halikarnassos, som framstiller to kvinnelige gladiatorer som har kjempet en uavgjort kamp. Den ene bar ifølge innskriften navnet Amasone, et navn som leder tanken til de mytiske, krigerske amasonene som kjempet for sin dronning og som ikke ville ha noe med menn å gjøre. Den andre het Achillia, et navn som antyder at hun var den kvinnelige utgaven av Achilles, helten som hadde beleiret Troja, noe som førte til dens fall. De var tydeligvis populære. Det hendte også at man for å more publikum ekstra lot pygmeer, dverger og krøplinger kjempe mot hverandre på liv og død. Det satte tydeligvis en ekstra spiss på opplevelsen. Det hendte at kvinner fra aristokratiet valgte å bli gladiatorer. Nero skal ha funnet slike kamper spesielt interessante!
211
226
Circus Maximus En gjengivelse av himmelen
Det ble tidlig bygget en lang mur på langs midt på plassen, spina, akkurat som navnet på ryggraden. Anlegget ble hovedsakelig brukt til hesteveddeløp, men av og til også til andre spektakulære idrettsleker. Caesar organiserte en gang kamper mellom 1000 infanterister, 600 ryttere og 40 elefanter. Man kan jo prøve å se det for seg!
Dette er virkelig en idrettsbane med en lang historie. Det første kappløpet skal ha blitt arrangert av Romulus i forbindelse med festen som endte med at de røvet sabinerinnene fra sine naboer, altså ca. 750 f.Kr. Det siste i 549 e.Kr. var en meget trist forestilling, med bare ca 500 mennesker til stede. Det var hele Romas befolkning som var igjen etter goteren Totilas herjinger. Ville dyr overtok deretter arenaen. Området mellom Palatin og Aventin ble opprinnelig kalt Murcia-dalen. Navnet har med planten myrt, en eviggrønn busk som vokser i Middelhavsområdet, å gjøre. Myrt var i antikken helliget kjærlighetsgudinn en Venus, som derfor også hadde tilnavnet Murcia. Hun skjulte seg med myrtegrener da hun steg opp av havet ved Kypros. Det var ofte plantet myrt rundt hennes templer. Det fantes et tempel for Venus ved enden av Circus Maximus. Det er nok forklaringen på navnet Murcia-dalen. Det var en av kongene, etruskeren Tarquinus den eldre (600-tallet), som bygget et stadion her. Det ble stadig bygget på; på det meste kunne det romme 300 000 tilskuere. Det er over 600 meter langt, buet i den østre enden og rett mot vest. «Startboksene» var i den rette enden. Sertertius fra ca 103 som viser Circus Maximus. Gjengitt med tillatelse fra Numismatica Ars Classica NAC AG Auction 97, lot 111 I dag er Circus maximus en blomstereng
Man kjørte i vogner med to hjul som oftest ble trukket av 4 hester (quadriga) 7 runder rundt spinaen, som trolig var 340 m lang, i retning mot klokken. På spinaen var det satt opp 7 eggformede gjenstand er og 7 delfiner som ble brukt til å holde orden på rundene. Det var bare plass til én kusk. Han hadde tømmene bundet rundt livet. Dersom vognen veltet, ville han bli slept rundt banen og risikerte å bli trampet i hjel hvis kan ikke klarte å skjære seg løs med kniven han hadde i beltet. De viktigste løpene fant sted 4.-18. september, de såkalte Ludi Romani eller Magni. Det var fire lag (factiones) som kappkjørte. De ble karakterisert ved forskjellige farger, de hvite (Albata), røde (Russata), grønne (Prasina) og blå (Veneta). Disse fikk etter hvert veldig stor betydning, de utviklet seg nærmest som politiske partier! Veddeløpskjørerne var de virkelige folkeheltene i antikkens Roma. Først var det nok «amatører» fra de høyere klassene som kjørte. Etter hvert ble
227
Circus maximus slik kunstneren Joan Blaeu forestilte seg det i 1649
sporten overtatt av profesjonelle kjørere. Både de og deres factiones kunne tjene seg søkkrike på dette. Det var trolig like mye penger i omløp som i dagens idrettsverden. Det var en meget stor omsetning også i form av veddemål mellom tilskuerne. Heltene ble hyllet med bronsestatuer som ble satt opp på stadion. Et monument for en spansk kusk på Antoninus Pius’ tid, Gaius Apuleius Diocles, ramser opp hans meritter. Han kjørte i 24 år, deltok i 4257 løp og vant 1462 av dem. Det gis en masse detaljer om hvordan han vant og hvor mye penger han kjørte inn. Han er trolig den rikeste idrettshelten gjennom alle tider. Messi og Ronaldo blir som smågutter å regne til sammenligning.
Augustus fikk bygget sin egen keiserlosje opp mot Palatin. Denne var samtidig reservert for gudene som våket over lekene. Han fikk også hentet en 27 m høy obelisk fra Egypt, fra Heliopolis på Ramses IIs tid og satt den opp på spinaen. Det var også flere andre bygninger, små templer på spina. Mye senere, i 357, ble enda en obelisk, 32,5 m høy (den høyeste i Roma), hentet fra Egypt av Konstantin II og plassert her. Disse står nå på henholdsvis Piazza del Popolo og foran San Giovanni in Laterano. De ble funnet og satt opp i 1587 av den obelisk-glade pave Sixtus V. Anlegget var utsatt for brann og ble svært ødelagt under den store brannen i 64 e.Kr. Det var bygget trekonstruksjoner opp mot murene. Nero sørget for å bygge det opp igjen. Flere branner skjedde og Domitian og Trajan bygget det opp igjen.
228
I den vestre enden av anlegget har man funnet rester etter det som trolig opprinnelig har vært et slags sekretariat for Circus Maximus, men som senere har blitt gjort om til et Mithraeum. Mithra-kulten var en mysteriekult som kom fra Persia. Hovedguden og frelser var Mithra, eller «den uovervinnelige sol», «Sol Invictus». Den ble populær i Roma, men bukket etter hvert under for kristendommen. I skrifter fra antikken (Anthologia Latina) finner vi interessante beskrivelser om fenomenet Cirkus Maximus: «Cirkus er en gjengivelse av himmelen. De gamles visdom ga det form og matematiske proporsjoner som himmelrommet med alle stjernene. De 12 portene er de 12 måneder og alle dyrekretsens tegn, som solens gylne vogn følger i sin bane. De fire hestene for quad rigaen er de fire årstider, og lagenes farger er de fire elementer. Skillemuren (spinaen) holder vognene i sine bane og Janus starter dem ved å heise sitt flagg. Når startportene åpnes og spyr v ognene ut, forsøker de straks å komme foran de andre. De raser av sted for å runde meta, merkesteinen, som markerer banens ende. De to akser symboliserer solens oppgang og dens nedgang, og vanngraven mellom dem er det veldige ocean. Den høyeste obelisken står midt på den sentrale spina. Hvert løp er på 7 runder. Dette svarer til himmelens 7 lag/soner. En biga (med to hester) er viet til månen, quadriga til solen, og en vogn med kun en hest er viet til Castor og Pollux. Vårt sirkus er i harmoni med verdens guddommelige orden og tilstrømmingen til det er en hyllest til gudene.» Det som foregikk på veddeløpsbanen ble altså sett på som et kosmologisk bilde eller symbol. I dette perspektivet er det jo bare høyst passende med en obelisk i midten. Den representerte solguden selv. Både de religiøse og kommersielle aspektene ved idrettslekene var framtredende da som nå! Fra toppen: Circus maximus fra modell i Museo della Civilta Romana i EUR. Circus maximus med Palatinen i bakgrunnen Fra pågående utgravninger i den østlige delen
229
Triclinium
HVA SPISTE DE? MAT OG DRIKKE Hva romerne spiste er naturligvis avhengig av mange
siner/sitrusfrukter, paprika, ris, sukker, sjokolade/kakao
faktorer, om man var rik eller fattig, og ikke minst hvilken
eller kaffe. Honning ble brukt som søtningsmiddel.
periode man levde i. I de tidligste tider var kosten veldig
Tomater, poteter, mais, peanøtter kom fra den nye
enkel og basert på lokale produkter for alle. Moderasjon
verden (Amerika) først på 1500-tallet. Man drakk ikke te.
og nøkternhet i matveien var ansett som en del av det
Det var fortsatt en kinesisk hemmelighet på den tiden.
romerske idealet. Etter hvert som byen, riket og rikdom-
Man spiste lite melkeprodukter bortsett fra ost.
men vokste, økte naturlig nok matvaresortimentet og
Smør var man heller ikke glad i; det var for barbarene.
gastronomiske utskeielser betydelig. Det har vært sagt
Det var olivenolje som gjaldt.
om dem at de var altetende. «Beveger det seg eller
Grekerne kalte romerne for «grøtspisere». Det er
vokser det, kok det og spis det.» Men hunder og katter
nok riktig at for mange var grøten viktig. Grøt laget av
spiste de ikke.
hvete eller bygg og vann kaltes puls. Om man hadde råd,
Maten var i hele romertiden ganske enkel for de
kunne man blande inn honning, ost eller egg.
fleste. De fattigste spiste mest vellinger og grøt. Mange
Bygg var spesielt viktig. Soldater og gladiatorer
ble underernært, noe som er dokumentert fra analyser
spiste masse velling av byggspirer. Da vokste man seg
av skjelettrester i Pompeii.
store og sterke.
Det meste av maten måtte importeres fra landene
Frukt som epler, pærer, plommer, druer, kirsebær og
omkring. Korn kom fra Egypt og Afrika. Olivenolje fra
dadler var viktig i romernes kosthold. Frukt ble tørket for
Spania og Afrika. Svin og villsvin fra Gallia/Frankrike.
å øke holdbarheten. Johannesbrød ble brukt som smaks-
Krydder fra Asia.
tilsetning. Det er en frukt som ligner på kakao i smak.
Det var mange matvarer som vi forbinder med Italia
Grønnsaker som bønner, erter og linser var vikti-
de ikke spiste, som for eksempel pasta. Den var ikke
ge for de lavere klassene. Disse ble ofte også brukt i
oppfunnet ennå. De hadde heller ikke tomater, appel-
brød. For de mer velstående romerne var asparges,
300
artisjokker, kål, løk, gulrøtter og agurker populære, ofte som forretter. Pickles av grønnsaker var også populært. Hvitløk var medisin og ikke mat.
De gustibus non est disputandem. Smaken kan ikke diskuteres.
Olivenolje ble brukt til steking og koking og var en viktig ingrediens i sauser. Oliven hadde også en symbolsk betydning for romerne. En olivenkvist og
Latinsk ordtak
olivenblader representerte fred, fruktbarhet og framgang. Olivenolje ble brukt i lamper. Den ble også brukt i badene, for å rense kroppen. Man hadde ikke såpe. Vin var en nasjonaldrikk og ble produsert i Italia i store mengder. Vin hørte med til alle måltider, men oftest fortynnet med vann, gjerne bare med en fjerdedel vin. Man hadde over 50 forskjellige vindruer. Det ble drukket mest rødvin. Man lagret vin i mange år i tønner og i glassflasker og ikke amforaer av leire. Dikteren Horats skrøt av at han hadde drukket vin som var 125 år gammel, eldre enn ham selv. Bacchus (svarende til grekernes Dionysos) var gud for vin og vinhøst, «den våte grøde». Posca var en meget populær drikk for soldater og vanlige folk fra de lavere klassene. Den besto av vin av ikke ypperste kvalitet tilsatt vann, krydder og eddik. Også keisere, som Hadrian, drakk posca i solidaritet med sine soldater når han var ute i felten.
301
Øl var for barbarer, germanere og folk fra nord. (Litt som nå). Garum var en meget populær fiskesaus som ble
me. Derfor var de fleste avhengige av å få sine varme måltider på et thermopolium. Her fant man menyen skrevet på veggen. Her ble maten kokt over åpen ild og
brukt til å sette smak på maten. Den var basert på fer-
servert over disk, som på et moderne gatekjøkken. Man
menterte innvoller fra fisk. Man la innmaten i saltlake i en
kunne spise på stedet eller ta med maten hjem, da som
tank. Denne sto så ute i solen i flere uker før produktet
nå.
var ferdig. Kjøtt var stort sett for de rike. Gris var vanligst. De
Man hadde tre måltider om dagen:
spiste alle slags fjærkre, også eksotiske arter som pape-
Frokosten (Jentaculum) besto ofte av brød og frukt.
gøyer og påfugler. En stor gnager, syvsovere (dormouse
Lunsj (Prandium) var oftest også et lett måltid.
på engelsk), var en delikatesse. For å kunne bevare
Middag (Cena) var hovedmåltidet og oftest inntatt mel-
maten lenger brukte man salting og røyking.
lom klokken 4 og 6 på ettermiddagen. Det var gjerne tre
Fisk og sjømat av alle slag var populært. Hummer,
deler. En forrett (gustatio), gjerne egg, skalldyr, syvsover
ål og østers var ganske vanlig og ikke ansett som veldig
og oliven, med mulsum (fortynnet vin med honning) som
luksus.
drikke. Det kunne være flere hovedretter av fisk eller
Brød var viktig. Foketribunen Gaius Gracchus (154
kjøtt, med en spesiell hovedrett, caput cenae. Den siste
– 121 f.Kr.) startet et program med organisert utdeling
delen var dessert, mensae secundae, frukt, nøtter, even-
av subsidiert korn til trengende på statens bekostning.
tuelt snegler eller mer skalldyr.
Dette ble videreført både av Julius Caesar og senere av
De velståendes spisestuer kaltes triclinium. Dette
keiserne. På Augustus’ tid skal så mange som 200 000
betyr bokstavelig talt tre senger. Kline er seng på gresk.
mennesker ha fått faste rasjoner av korn. Folk kunne en-
Det er dette ordet vi også har i klinisk/klinikk. Romerne
ten bake brød selv, om de hadde fasiliteter til det, eller få
lå til bords, på venstre side av kroppen med høyre hånd
bakerier til å gjøre jobben. Vi finner bilder av store runde
fri til å spise. Det var senger, med madrasser og puter på
brød solgt fra bakerier.
tre sider av et bord. En side var åpen, her skulle tjenere
Senere i keisertiden ble også olivenolje og andre matvarer delt ut gratis for å bevare keiserens popularitet. Romernes gatekjøkken kaltes thermopolium. Få
bringe maten. Plassen på motsatt side var den gjeveste. Det var gjerne plass til ni personer rundt bordet. Man spiste med fingrene.
vanlige mennesker hadde kokefasiliteter hjemme. Man
Det finnes meget ekstreme beskrivelser av de rikes
hadde heller ikke gode oppbevaringsmuligheter hjem-
matvaner. Et eksempel er Trimalchios gjestebud, fra Ner-
302
os tid beskrevet i Petronius Arbiters novelle, Satyricon. En kokk i toppklassen kunne trylle fram de mest absurde gastronomiske kreasjoner som for eksempel: Et kobbel med jakthunder entrer Trimalchios spisesal etterfulgt av et helstekt villsvin. På støttennene henger små kurver av flettede palmeblader. Den ene kurven er fylt av syriske dadler, den andre av egyptiske. Rundt svinet, tett inntil pattene, ligger det smågriser som er laget av kakedeig. Når villsvinet blir partert med en stor jaktkniv viser det seg at stuffingen er levende troster som flyr ut av buken og flagrer rundt i salen. Fuglefangere fanger dem straks med limpinner. Gjestene skulle få hver sin fugl. Det hele er et ganske så spektakulært tablå. Man hadde gjerne med seg egne servietter, slik at man kunne pakke inn og ta med rester hjem. Doggybag er ingen ny amerikansk oppfinnelse. Vi har beskrivelsen av et «lukullisk» måltid etter feltherren Lucullus, hvor det inngår en lang rekke med eksotiske retter, som saltede og ufødte eselføll, grisepatter, kameltær, friterte elefantsnabler, nattergaltunger, stuede lerketunger og flamingohjerner, for å nevne noen.
UTDRAG SLUTT
Flere varianter av antikke spisereoler. Mosaikken viser matvarer de brukte Øvesrt til høyre er et typisk romersk brød
303
Denne boken gir en presentasjon av Roma på keisernes tid og litt om byens historie og dagligliv i antikkens Roma. Men mest handler den, slik o verskriften sier, om noen av de viktigste bygningene og monumentene de etterlot seg og som fortsatt preger byen i dag. Med denne boken får Hugo Flaten steinene til å tale. Her fortelles de mange fascinerende historiene, mytene og anekdotene knyttet til blant annet Kapitolhøyden, Forum Romanum, Palatin-høyden, Neros gylne hus, Colosseum, Circus Maximus, Augustus’ fredsalter og Konstantinbuen. Dette b indes sammen med de viktigste keisernes, Augustus, Nero, Trajan, Hadrian, Marcus Aurelius og Konstantin den stores, egne fargerike og dramatiske historier. På den måten settes monumentene i perspektiv og forbindelsen knyttes mellom keisere og dagens romafarere.
Boken henvender seg til alle som er fascinert av Roma og som ønsker litt mer informasjon enn det som presenteres i vanlige turistguider.
9
788284 300030
ROMA – Keisernes by
Vi får innblikk dagliglivet i antikkens Roma med alt fra matvaner, klesdrakter og navneskikker, tidsregning, berømte veier og miltærmakt til deres tanker om religion og døden. De mange obeliskene og Romas bokstavelig talt største monument fra antikken, bymurene, får også fyldig omtale.
HUGO FLATEN
KEISERNES FOTAVTRYKK I ROMA
Hugo Flaten
Roma
– keisernes by