Angelica – en varslet tragedie / Jon Gangdal by Prego Mobile Forlag

ANGELICA En varslet tragedie av Jon Gangdal Copyright c 2016 Forlaget Prego Mobile AS org. nr. 966 468 106 www.pregomobile.no Forfatteren har fått stipend fra Fritt Ord og Det Faglitterære Fond Omslag: Monika Petrovski, MopDesign Grafisk produksjon: Gyllene Snittet bokformgivning AB Konsulent: Lena Sanfridsson Trykt hos Scandbook AB i Sverige 2018 1. opplag 2018 ISBN 978-82-93369-08-0

Spør meg om ”skyld”! Det er et grusomt ord. Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord! I blygsel skal du snu ditt ansikt bort: Hva en har syndet, har vi alle gjort!’ Jens Bjørneboe

Innhold Forord til denne utgaven

Forord

Farvel

Travel start

En ny hverdag

Skolejente

Tuppen og Lillemor?

«Mobbing eller bare plaging?»

Selvbildet sprekker

Et nødrop

Som en sverm

124

En kamp til

142

Sult og skam

161

Ny skole

176

«En bygd i bygda»

196

Tilbakefall

216

Håp

233

Ny start

246

Den siste reisen

271

Forsvarlig helsehjelp?

286

Forord til denne utgaven

Denne boken ble første gang publisert før straffesaken mot Angelicas mor kom for retten våren 2018. Der ble hun dømt til tre års ubetinget fengsel for grov mishandling av en person som hun hadde omsorg for, og for å ha etterlatt henne i en hjelpeløs situasjon – med den følge at hun døde. Dommen beskriver en mor som må ha visst hvor syk datteren var, og at hun kunne komme til å dø om hun ikke fikk profesjonell helsehjelp for alvorlig anoreksi. Moren og hennes forsvarere mener hun er urettmessig dømt, og at det var helsevesenet og det øvrige offentlige hjelpeapparatet som først og fremst sviktet. Dommen er anket og dermed ikke rettskraftig. Den omfatter kun de strafferettslige sidene av saken som etter påtalemyndighetens og rettens vurdering fant sted i løpet av 2015, det siste året Angelica levde. Boken beskriver et atskillig lengre hendelsesforløp der både skolene, barnevernet og helsevesenet sviktet i sine vurderinger av hvordan de kunne ha hjulpet den sårbare jenta. Dette er i liten grad vektlagt av Gjøvik tingrett som tillegger mor hovedansvaret for at Angelica ikke 9

a n g e l i ca

fikk den hjelpen hun trengte. Dette har også preget mediedekningen av saken, særlig i lokalavisen Budstikka. Begrunnelsen for utgivelsestidspunktet av bokens første utgave står å lese i dens opprinnelige forord som er gjengitt i sin helhet. Det er heller ikke gjort vesentlige endringer i teksten for øvrig i denne nye utgaven, bortsett fra retting av noen få unøyaktigheter og små skrivefeil som dessverre nesten alltid har det med å snike seg inn i lange boktekster – uansett hvor godt de kvalitetssikres og korrekturleses. I tillegg har jeg skrevet et kort etterord som handler om Helsetilsynets vurdering av helsevesenets innsats. Denne tilsynsrapporten var ikke klar før den første utgaven av boken gikk i trykken. Kolsås i juni 2018 Jon Gangdal

Forord

Få ting berører oss sterkere enn barns død. Sammen med sorgens store spørsmål, «Hvorfor?», kommer uvegerlig det neste: «Hvordan?» – og ikke sjelden i samme åndedrag: «Hvem har ansvaret?». I fortvilelsens og meningsløshetens mørke er det lett å trekke forhastede konklusjoner. Det skjedde i saken som har vært omtalt som «13-åringen som døde på en hytte i Valdres nyttårsaften 2015», og som denne boken handler om. Ytterst få medier har til nå brukt jentas navn. Hun het Angelica. Alvorlige spiseforstyrrelser og mobbing ble tidlig hevdet å være en mulig årsak til Angelicas tragedie. Det en del av bokens krevende tematikk, og forsøkt behandlet så nøkternt som mulig med hovedfokus på offerets egen opplevelse. Dette er i tråd med Djupedal-utvalgets anbefalinger i NOU 2015:2 med tittelen «Å høre til – virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø». Der blir det foreslått å lovfeste at det er barnets subjektive opplevelse av situasjonen som skal legges til grunn for vurderingen av behov for tiltak. Utvalget opererer med de fire begrepene krenkelser, 11

a n g e l i ca

trakassering, diskriminering og mobbing, som alle overlapper hverandre, og som skal utløse aktivitetsplikt fra skolepersonalets side om de får melding fra barn, foreldre eller andre. Aktivitetsplikten skal omfatte den tidligere plikten til handling og varsling, og skal ha en svært lav terskel for å bli utløst. Ifølge utvalget må det for eksempel ikke være noe krav om at det et barn utsettes for, er intensjonelt, altså at det har som mål å skade: «Det er nok at episoden eller hendelsen fører til en subjektiv opplevelse av ubehag for den det gjelder.» Sagt på en annen måte skal en altså ta hensyn til at barn kan føle seg mobbet – uten at det er mulig å utpeke noen som aktivt har mobbet dem. Denne vurderingen er lagt til grunn i beskrivelsene av Angelicas opplevelser av episoder og hendelser som kan falle inn under én eller flere av de fire kategoriene, og som gjør det naturlig å henvise til beskrivelser av tilsvarende hendelser og utviklingstrekk som i mesteparten av den eksisterende faglitteraturen om fenomenet, er kategorisert som «mobbing» eller «plaging». En viktig kilde til beskrivelsene av Angelicas opplevelser har vært hennes mor, som var svært tett på datteren. Gjennom samtaler, notater og dokumenter har hun formidlet sin oppfatning av hvordan datteren hadde det, noe som også framgår av teksten ved at formuleringen «ifølge moren» blir brukt. En av begrunnelsene for at hun i samråd med sin advokat besluttet å medvirke til denne boken, var at Angelica selv ville skrive om sine erfaringer – når hun bare ble frisk. 12

forord Morens opplysninger er så langt mulig sjekket og vurdert opp mot andre muntlige og skriftlige kilder. De er likevel ikke fri for at det er hennes vurderinger som ligger til grunn for mange av beskrivelsene av hendelser og årsaksforhold, slik de framsto i sanntid – både gjennom hennes egne notater og den rollen hun som mor spilte i datterens liv. Mer overordnete og generelle betraktninger og analyser av Angelicas situasjon, står for forfatterens regning. I saker som denne, der offentlige instanser som skole, barnevern og helsevesen har spilt en sentral rolle, blir det som regel gjennomført tilsyn. I Angelica-saken er det Fylkesmannen og Helsetilsynet som har stått for det. Hvert tilsyn er blitt gjennomført ut fra et begrenset mandat der målet har vært å undersøke om aktuelle bestemmelser i forskjellige lovverk er fulgt. Politiet og domstolene har avgrenset sitt arbeid til å påvise eventuelle straffbare forhold. Like før denne boken gikk i trykken ble moren til Angelica tiltalt for grov omsorgssvikt. Aviser, radio og TV dekker slike saker hovedsakelig på grunnlag av opplysninger som de får fra tilsynsmyndighetene og politiet, enten ved å gjengi hele eller deler av tilsynsrapportene eller resultater av politiets og domstolenes arbeid. Innimellom kommer enkeltaktører til orde, enten i form av intervjuer eller ved at de ytrer seg på egenhånd gjennom sosiale medier. Felles for det offentlige og det private engasjementet er at det etableres fragmenterte og forskjellige virkelighetsoppfatninger basert på den enkeltes rolle, ansvars13

a n g e l i ca

område og personlige involvering, noe både tiltalen, tilsynsrapportene og diverse innspill fra både offentlige og private personer bekrefter. Derfra er veien kort til å fordele skyld og uskyld, og til å sementere egne oppfatninger ved å søke og legge mer vekt på informasjon som bekrefter ens eget bilde, enn det motsatte. Slik oppstår og videreformidles både rykter og «sannheter», noe som i saker med store og alvorlige konsekvenser ofte blir forsterket av medienes konfliktorientering og vår alles tidvise tilbøyelighet til å sause sammen uskyldige handlinger, uaktsomhet, ansvar og skyld. En bok behøver ikke å begrense seg til noe mandat, selv om den kommer ut i en tidlig fase hvor blant annet de rettslige sidene ved saken ennå ikke er avklart. Boken behøver heller ikke å ta stilling til skyld eller uskyld, eller å gi noen entydige svar. Dens viktigste oppgave er snarere å forsøke å guide leseren gjennom jungelen av spørsmål, ved å la fakta, opplysninger og forskjellige synspunkter og opplevelser få tale mest mulig for seg selv, og dernest se om det er noen sammenheng mellom dem. På denne måten er det forfatterens ønske å formidle et mer helhetlig perspektiv på Angelicas korte liv enn det hennes omgivelser synes å ha greid mens hun levde. Ikke fordi de ikke prøvde – snarere hvert imot! Alle synes på sin måte å ha villet henne vel, slik de aller fleste av oss vil med både egne og andres barn. Denne boken viser at fint formulerte formålsparagrafer og stor vilje til omsorg og ansvar dessverre ikke er nok alene. Det må også kunnskap til, og større grad av sømløs samhandling 14

forord mellom alle som har en andel i barnets hverdag. Aller viktigst er det å lytte til barnets egen stemme. Av samme hensyn er det lagt stor vekt på at den som leser boken fra et uinnvidd ståsted, ikke skal kunne identifisere noen av de andre barna i fortellingen. Det samme gjelder barna som uvegerlig kommer til å kjenne seg i igjen i deler av historien. De skal ikke behøve å føle noen form for skyld. Det er kun de voksne som er ansvarlige for at ingen evnet å fange opp hvordan Angelica egentlig hadde det – før det var for sent. Angelica-saken er vond for alle, men dessverre ikke enestående. Et generelt trekk ved saker som dette, er at alle i barnets omgivelser bare sitter med noen brikker hver, av et puslespill som ingen kan forestille seg hva viser – før en legger dem sammen. Fylkesmannen i Oslo og Akershus påpeker det samme i sin tilsynsrapport av barnevernet i Bærum: «Fylkesmannen oppfatter det som vanskelig å få et realistisk bilde av hvordan jenta faktisk hadde det og hvordan hun selv opplevde sin tilværelse». Men nettopp fordi denne saken er så vond, er det forfatterens håp at den kanskje kan gi læring, og forhåpentlig bidra til å redde andre barn fra å drukne i bølgene av de voksnes forskjellige oppfatninger av hva som er best for barnet. I Norge feirer vi nasjonaldagen med barnetog. Vi liker å tro at vi ligger langt foran i å gi barna den respekten de fortjener. Faktum er imidlertid at Norge gjennom de siste 30 årene har vært blant de tregeste lan15

Farvel

«Med skyene tungt over Bryn kirke i Bærum, samlet venner og familie seg tirsdag for å si farvel til den 13 år gamle jenta som døde i Valdres på nyttårsaften,» skrev Aftenposten 12. januar 2016. Avisens journalist og fotograf var to av mange pressefolk som hadde samlet seg utenfor den gamle kirken av rød murstein, slik at de kunne skildre enda et steg av saken som hadde rystet hele Norge ved inngangen til 2016. De grå benkeradene kunne sannsynligvis vært fylt til siste plass av sørgende, medlidende og skuelystne. Mange uten spesiell tilknytning til de pårørende vil ofte vise sin medfølelse og interesse når et barn dør. Derfor hadde familien bedt om å få dele selve sørgehøytideligheten kun med hverandre og de nærmeste vennene – noe alle respekterte. Noen dager før var 13-åringens fornavn blitt offentliggjort gjennom en dødsannonse i både Aftenposten og lokalavisen Budstikka. Men ingen medier hadde så langt brukt navnet hennes. Både venner av familien, morens advokat, kirken, kommunen og forskjellige eksperter 17

a n g e l i ca

hadde på hver sin måte manet til forsiktighet på grunn av de spesielle omstendighetene omkring jentas død, og fordi det var barn i mange roller. Det trigget som vanlig medieinteressen ytterligere. Allerede få dager etter at nyheten om dødsfallet nådde omverdenen, ved at politiet selv valgte å gå ut med saken, hadde flere redaksjoner sendt advokaten ferdig utfylte skjemaer om fritak fra taushetsplikt som jentas mor og advokaten bare kunne undertegne. Slik håpet journalistene å få tilgang til offentlige dokumenter og opplysninger som kunne kaste lys over hvorfor og hvordan jenta døde. Og selvsagt jaktet de på det eksklusive intervjuet med moren. Men denne gråkalde vinterdagen hvor sorgen lå like knugende over de ankomne menneskene som skyene over kirkespiret, holdt alle seg i skinnet – slik norsk presse pleier å gjøre ved sånne anledninger. Hadde familien på dette tidspunkt orket å dele mer med omverdenen av sin bunnløse fortvilelse, ville mediene sikkert ha gjengitt noen av de vakre bildene som presten tegnet av jentas korte liv. Men hva skulle det tjene til? Det ville jo ikke bringe henne tilbake. Moren til Angelica begynte med å gi alle som var kommet en klem, og takke dem for det. Men ved synet av datterens blomsterpyntede kiste greide hun ikke å holde seg. Hun styrtet bort til kisten og la seg gråtende over den, til presten varsomt geleidet henne bort til den første benken, der hun fikk sitte mellom søsteren og broren sin. De holdt rundt hverandre så lenge begravelsen varte. 18

farvel Seremonien var sammensatt etter Angelicas hjerte. Den åpnet med tittelsangen fra filmen The Sound of Music, som hun aldri var blitt lei av å se eller høre. Hvor mange ganger hadde ikke hun vært lille Gretl, et av de sju viltre barna som den unge Maria (som moren alltid spilte at hun var) ble guvernante for, etter at hun måtte forlate klosteret? Og hvor ofte hadde hun ikke gledet seg til at hennes små fettere, kusiner og tremenninger kunne bli de andre barna når de bare ble gamle nok til denne leken? Men nå lå «Geca» under lokket på en hvit og blomsterpyntet kiste foran i kirken og skulle visst aldri leke med dem mer. Da den påfølgende fellessangen Fra krybben til korset kom til tredje vers, kjente moren bare én eneste stor trang: å få bli med sitt eneste barn også på den aller siste ferden. Fra krybben til korset gikk veien for deg, slik åpnet du porten til himlen for meg. Velsign oss, vær med oss, gi lys på vår vei, så alle kan samles i himlen hos deg! Presten hadde forberedt minnetalen omhyggelig. Han hadde hatt samtaler med både familie og venner, voksne og barn. Angelica var så levende. Så livlig og livsglad. Når dere i familien forteller om henne, er det lett å merke hvor mye glede hun ga dere, hvor mye godhet hun bød på – til store og små. Desto større er smerten 19

a n g e l i ca

dere nå opplever. Desto mer uvirkelig og ubegripelig er det at hun døde, så altfor tidlig, så tragisk og vondt. Men nå skal vi minnes det gode. Finne ord for det fine. Både dere i familien og flere av Angelicas gode venner har hjulpet meg med det. Og jeg håper dere vil fortsette å fortelle hverandre om Angelicas liv. Gode minner, som kan gi trøst når savnet er sårt. Presten manglet ikke godord. Men uansett hvor vakkert han malte verbale bilder av Angelica, forsterket det den uvirkelige følelsen og trangen til å få svar på det mest grunnleggende spørsmålet: Hvorfor skulle nettopp denne sunne, sterke, morsomme, omsorgsfulle og begavede jenta bli tatt fra dem? Fra moren, besteforeldrene, tanter, onkler, fettere, kusiner og tremenninger. En familie som hun var så glad i, og som var så glad i henne. Og fra venner og venninner som prøvde å støtte og hjelpe henne helt til det siste, og som ikke skjønte hvordan og hvorfor det hadde kunnet gå så galt. Ideelt sett skulle sørgehøytideligheten ha vært lagt til Lommedalen kirke, der Angelica ble døpt. Men minnene om de vonde årene i dalen der hun tilbragte mesteparten av sitt korte liv, gjorde at familien ville ta det siste formelle farvel med henne et annet sted. Ekstra sterkt inntrykk gjorde en hilsen fra en tante i USA, der Angelica ble født i 2002. Den lille talen ble lest på amerikansk av en venninne av familien:

farvel I have been thinking always of Angelica the past few days and have been looking back at photos of her from when she visited two years ago. I am reminded of what a gentle, beautiful and loving little girl she is. She treated our little son with such tenderness, and he absolutely adored her visit. In every picture, I can see the love shining in her eyes when she looked at him. Angelica was a loving little girl because she knew tremendous love. I have never known another child so cherished by her family. She was surrounded by love and care every day of her life. I do not have words to convey how sorry I am for this tremendous loss. All I can offer is some sincere beliefs. I believe that God is love, and I believe that God is infinite. I believe that if we dwell in love, grace and healing can eventually come to us. I know that your family has the love, I will be praying that healing touches you all. My thoughts are with all of you, and, of course, with precious Angelica. We will always carry Angelica in our hearts. Moren til en venn av Angelica leste Kolbein Falkeids dikt «Et rom står avlåst» som handler om hvordan dikteren selv opplevde å miste et barn i ung alder:

a n g e l i ca

Jeg lengter etter deg. Et rom står avlåst i kroppen min. Alle tingene dine finnes der og avtrykkene av det korte livet ditt, flyktige som skygger på snøen i måneskinnet. Nøkkelen har jeg og går inn med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt og taler uten ord med tomheten, en kronisk lytter. Presten var bare så vidt innom det Angelica hadde opplevd som vanskelig og vondt. Han understreket at det var viktig å få fram at hun hadde mange gode venner. De fleste var til stede i bisettelsen, og gråt mens de hørte presten gjengi hva de hadde sagt. «Hun var snill, og så var hun blid. Når du snakket med Angelica, så var hun ikke som alle andre – hun tøyset ikke, hun tok deg på alvor!» «Hun var snill og omsorgsfull og brydde seg virkelig om oss. Hun passet på å ikke såre andre. Hun hadde også pågangsmot, og ga seg ikke når hun skulle lære noe nytt. Vi skulle lære henne å slå stiften. Da øvde hun masse hjemme og sendte videoer for å vise oss.» «Jeg husker deg som en litt sjenert jente, men når man først ble kjent med deg og vi snakket, var du kjempehyggelig.»

farvel «Litt som en sjokoladefondant,» sa en tredje: «Det viste seg at hun var myk og varm inni.» Det siste bildet var ikke tilfeldig, for med det hadde presten også fått sagt noe om Angelicas siste mestringsarena: kakebaking. Men heller ikke det kunne fjerne det andre og mest smertefulle spørsmålet som alle fortsatt sitter med etter Angelicas død: var det noe som kunne vært gjort annerledes? Til slutt sa presten: Men så ble Angelica syk, som vi alle har fått høre om. Selv sa hun: Nå skal alt bli bra. Men likevel: Nyttårsaften stoppet hjertet brått og uventet. Angelica døde, bare 13 år gammel. Noen sier at når man dør så ung, har man ikke kommet i gang med livet. Det stemmer ikke. Det er ikke slik at livet står på vent til man blir voksen. Livet lever vi fra første dag. Og Angelica levde sitt 13 år lange liv på en måte som har satt sterke og gode spor hos alle dere som levde nær henne. Hun elsket hele familien sin. Og nølte ikke med å vise det.

Travel start

«Du hadde det travelt med å komme til verden, lille venn,» skrev moren til Angelica i dagboken da hun ble født på sykehuset i militærbyen Biloxi i Mississippi på den amerikanske sørkysten kl. 11.02 fredag 9. august 2002, en uke før termin. Dagbøkene fra Angelicas første leveår finner vi på et lager ved Lillestrøm, dit de fleste tingene til mor og datter ble fraktet etter at en vannlekkasje gjorde det umulig å bo i leiligheten i Lommedalen, og de bestemte seg for å bo midlertidig i hytta på Beitostølen etter høstferien 2015. På lageret skal det også være en del andre ting som moren gjerne vil ha med hjem, blant annet dagbøkene hennes fra de første årene datteren levde. Hun har bare ikke orket å dra dit alene. Derfor drar vi sammen til lageret den siste dagen i februar 2016. Vi finner det omsider i et anonymt og umerket industribygg noen kilometer øst for Lillestrøm. Inne baner vi oss vei gjennom en jungel av alle slags varer i plastpakning og pappesker. De står utover gulvet og oppover mot taket i svære stålreoler. Det virker gan24

travel start ske kaotisk, og det er ikke lett å forstå hvordan vi skal kunne lokalisere noe som helst i dette rotet. Men så ser det ut til å være et system med håndskrevne gule og lyseblå nummerlapper på det som hører sammen. Langs den ene veggen er det stablet store trekasser på størrelse med containere. De har låsbare dører av treverk og finér. I to av dem, én i nederste rad og én høyt oppe på veggen, ligger det som utgjorde rammene av ting rundt Angelicas og morens dagligliv i en liten leid leilighet i Lommedalen i Bærum. Alt som kunne skape hjemlig hygge og gi de to en følelse av å være en liten familie. Kosedyrene og spillene, bøkene og bildene, en bokhylle, et speil og en sengeramme. Mors symaskin, onkels gamle skateboard, en fiskestang og en radio. Massevis av kjøkkenutstyr og en kjøkkenmaskin som Angelica kjøpte for egne, oppsparte penger. Den er en av de tingene moren vil ha med hjem. – Det er den hun bruker når hun baker kaker, sier hun. To måneder etter hennes død, omtaler moren fremdeles Angelica i presens, som om hun når som helst kan komme hjem igjen og sette i gang med sin favoritthobby. Morens sorgmatte øyne feller flere tårer. Innerst inne vet hun jo at datteren er borte – for alltid. Hun har bare ennå ikke hatt krefter til å ta hele den veldige sorgen og smerten ordentlig innover seg. Hun knuger noen kosedyr. Slik får også de en slags livsforlengende funksjon. Det største av dem, en svær tøyvariant av dvergen Dopey med navnet Maja, skal være med hjem. Vi finner dagbøkene i to forskjellige pappesker. Vil 25

a n g e l i ca

hun også ha med en liten ryggsekk som det kan være praktisk å samle dagbøkene i? Forslaget blir avvist uten ord. Sekken var trolig Angelicas skolesekk. Den er ennå full. Ikke av bøker eller andre gjenstander en bare kan ta ut. Den er overfylt av vonde minner, som om bare det å røre ved den kan få det betente innholdet til å sprute utover og ødelegge alle disse gode minnene også. Da er det bedre å åpne et fotoalbum som vi finner i en pappeske merket «Bøker» langt inne i den nederste containeren. Tårene renner igjen, men nå virker de ikke så bitre. Ikke så lenge hun kan bla seg framover og fortelle hvem som er på bildene, og som overøser det nyfødte nurket med varme og gode følelser. Slik blir vi stående en stund i det kalde og liksom altfor store rotelageret. Det larmer i jekketraller og gaffeltrucker mens Angelica på bildene rekker å bli et par måneder og skal være med onkels amerikanske «mor» på restaurant, der selv den svære kokken må komme ut og holde den lille hjerteknuseren tett inn til det hårete brystet sitt. Handlingen i bildet er som skapt til mors verbale kjærlighetserklæringer til sin nyfødte datter. Men hun orker ikke å lese mer enn noen linjer før hun lukker boken varsomt igjen, som om også det andre ytterpunktet av datterens korte barneliv, fødselen, kunne renne ut mellom de fortvilte fingrene hennes. – Jeg ville at hun skulle kunne lese dette når hun ble voksen, sier moren mens tårene triller og hun så vidt greier å tilføye: – Så ble det omvendt ...

UTDRAG SLUTT