Endelig! Lykken.
Og mitt forsøk, i 2022, på
å utholde smerten ved tidens herjinger.
Roman forlaget oktober
Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger.
Endelig! Lykken.
Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde
smerten ved tidens herjinger.
Roman forlaget oktober 2025
det blir vanskelig , forstår jeg, ja umulig, men jeg får ta det som jeg vanligvis har gjort det det siste året, når jeg har arbeidet skjønnlitterært med tekster basert på min egen hukommelse. Om hva jeg faktisk husker, ja, som dukker opp bak glemselens fortrengte slør, å begynne med begynnelsen, og ta det skritt for skritt, inntil det stanser, og så forklare hvorfor jeg ikke kan fortsette, men avslutter det slik det nå er blitt, i skrivelsens øyeblikk, som er torsdag 28. juli 2022. Det første, og helt annerledes utkastet ble påbegynt mye tidligere, jeg tror det var ved påsketider i 2022, i april, men det kan også ha vært så tidlig som i desember 2021, jeg husker ikke helt.
Men det begynte som en storslagen idé. En idé som ville bli en hel selvbiografi over mitt liv nærmest fra jeg var født til jeg var 11–12 år, i 1952, 1953. At det skulle ende med 1953, var nokså naturlig, da dette var det året min far døde, han døde 29. januar 1953, og en epoke i mitt liv var over. Det begynte
med at en slumrende, fortrengt, ting fra barndommen dukket opp hos meg. Jeg husket plutselig at jeg på et bestemt tidspunkt i min barndom oppdaget at jeg egentlig var kommunist, og det måtte jeg ikke fortelle til min far, som var den person jeg satte aller høyest i verden, fordi han ville misbillige det, og det måtte jeg, 11-åringen, unngå. Dette var utgangspunktet for den store selvbiografiske skjønnlitterære artikkelen jeg planla å skrive. Jeg var 11 år gammel da, det kan jeg dokumentere. Jeg opplevde det nå, i desember 2021, eller i april 2022, som en storslagen idé. Jeg fablet opprømt om at det ville bli en selvbiografisk bok på over 200 tettpakkede sider. Men jeg husker det så tydelig, at den fortrengte kjensgjerning at jeg egentlig var kommunist, 11 år gammel, knapt var til å tro, ja, det var et måpende faktum. Hvordan var det mulig? Det var ingenting ved min bakgrunn og oppvekst til da som skulle tilsi noe slikt. Jeg var et krigsbarn, født i Sandefjord i Norge i 1941. Under den tyske okkupasjonen av mitt fedreland. Mine foreldre drev en liten kolonialbutikk i Sandefjord. Det var minst ti kolonialbutikker bare i Sandefjord sentrum på den tiden, under det nazistiske styresettet. Da. Mine foreldre leide 2. etasje av en tomannsbolig i Dronningens gate 29, i utkanten av byens sentrum, men ikke langt fra der hvor
jernbanelinja delte byen mellom Sandefjord og Sandar kommune, og rett over gata lå Sandefjord Auto, som kanskje var det eneste bilverkstedet i byen. Den store, karakteristiske Corneliussen harpunfabrikk lå også rett i nærheten. Foreldrene mine var selv innflyttere til Sandefjord, de hadde røttene sine i Telemark, i Porsgrunn og Kragerø, men begge hadde flyttet til Tønsberg for lengst da de traff hverandre og siden forlovet seg. Siden min mors bror, Abraham, var gift med ei jente fra Nøtterøy, hvis far var bestyrer for et hvalfangstrederi i Tønsberg, ble far skaffet en attraktiv kontorjobb på Syd-Georgia hvalfangststasjon, hvor han overvintret fra høsten 1930 til sommeren 1931, under den antarktiske vinterens ensomhet, til han ble hentet tilbake til Vestfold av de båter som nå brakte nye hvalfangere til Sydhavet for sesongen 1931/32. Og far og mor giftet seg og hadde tjent penger nok til å leie et lokale der de kunne starte kolonialbutikk og skaffe seg et solid økonomisk grunnlag for å drive en sunn forretning i en by hvor det altså alt fantes ti kolonialforretninger, og de fleste med sterkt Sandefjordspregete ætteforbindelser. De leide seg inn hos en familie rett overfor bygrensa, i Orelund, og der ble min bror Cato født, det var i 1932. Først i 1941, ni år etterpå, ble deres andre barn født, det ble meg, en gutt som
7 |
ble døpt Dag. Da leide de hos fru Olavsen i Dronningens gate 29, og der vokste jeg opp. Det var under krigen, og jeg visste godt hvem som var nazister. Det var to i samme gata som jeg bodde. Og bare noen minutter lenger borte (for mine barneføtter) bodde det en tredje nazist som hadde to sønner, like så gamle som meg, og som jeg fant fram til på egen hånd, tror jeg, og som jeg lekte med. Men jeg er ikke sikker. Det kan ha vært at mine foreldre hadde sendt meg bort dit for å leke med de to guttene på min egen alder, som hadde en far som var nazist. For den nazisten var en fast kunde i mine foreldres kolonialbutikk Rekord, og var til like byens nazistiske rådmann. Jeg vil ikke påstå at denne nazistiske rådmannen var en nådeløs nazist som ville hevne seg på mine foreldre hvis de nektet den yngste sønnen sin å leke med hans jevngamle barn. Men han var en fast kunde i mine foreldres kolonialbutikk, og bare av den grunn var det nødvendig å holde seg på en så god, om enn avholden avstand som mulig. Sannsynligvis fant jeg fram til dem på egen hånd, da foreldrene mine skjønte det lot de som ingenting, for ikke å provosere den nazistiske rådmannen unødvendig. Dette var i 1944, så jeg var bare 3–4 år gammel, men enten man tror det eller ei, var jeg vant til å ferdes fritt omkring! ganske langt fra Dronningens gate
29, slik var det da, også under den forsommeren i 1945, det siste husker jeg bestemt. Jeg minnes, autentisk, meg selv i samme tidsrom. Samtidig som jeg gjerne lekte med den nazistiske rådmannens to barn (tvillinger? ja, det var de), protesterte jeg heftig når mor, sliten av å bære matvarer hjem fra butikken etter endt arbeidsdag, stanset og tok en hvil foran den ene av de to nazistenes hus, og nå sa at vi ikke kunne stanse akkurat der, for tenk hva folk ville tro om oss hvis de fikk øye på oss. Den tredje nazisten i gata var for øvrig naboen vår, med bare et lavt gjerde som skilte våre to boliger. Mannen i huset var politi, og hadde i likhet med så mange politifolk som ikke kom seg unna, på et eller annet vis, meldt seg inn i Nasjonal Samling da politiet skulle bli «nasjonalisert» i 1941. Politimannen og hans kone, en vennlig, moderlig kvinne, hadde en sønn som gikk i samme klasse som min bror Cato, de var for øvrig kamerater, som også holdt sammen etter krigen, på realskolen. Jeg husker at fredag 8. mai 1945, da vi flagget med norske flagg på verandaen i 2. etasje i Dronningens gate 29, var en sorgens dag i Dronningens gate 31, nabohuset, jeg snek meg inn dit, det husker jeg, politimannens kone tok imot meg med gledelig mine, om hun gråt eller klaget husker jeg ikke, men jeg husker at hennes mann, politimannen, lå utslått på sofaen i
stua og stønnet høylydt. Jeg hadde som sagt ikke noen sympati med nazistene, selv ikke nå da de hadde tapt, og fra nå av ble utstøtt for godt fra nasjonen, jeg registrerte deres utstøtelse, men kunne ikke drømme om å kjenne noen som helst medfølelse med dem, kanskje jeg registrerte en slags fortapthetsfølelse, som frambrakte en viss menneskelig medfølelse fra min barnslige forstands side, men langt fra noen menneskelig sympati. Der var jeg konsekvent allerede da. Det er mulig at jeg nå, i ettertankens lys, oppvurderer min menneskelige medfølelse, for ikke å virke fordømmende, i så tilfelle er det en feig etterpårettferdighetsfølelse. Jeg hadde den ikke da jeg var 11–12 år, og ikke nå heller da jeg er 81 år. Som man forstår, var mine foreldre opptatt av å holde forretningen gående, og holde nazistene som var kunder, samt nazistene i nabolaget på en armlengdes avstand. At de i tillegg skulle ha deltatt i noe hemmelig motstandsarbeid, er helt ukjent for meg, ja, jeg vil si at jeg vel holder det for utenkelig, ikke minst på grunn av fars kronisk dårlige helse, han led av astma, som det ble katalogisert som i 1930-, 40- og 50-årene. Jeg kjenner heller ikke til at noen i min nære slekt, verken på fars- eller morssiden, var involvert i noen hemmelig motstandsbevegelse. Onkel Abraham, mors eneste bror, hadde
som den første i vår familie tatt artium, og studerte deretter juss ved Universitetet i Oslo, og slo seg senere, i 1938–39, ned som advokat på Nøtterøy med kontor i Tønsberg, og ble valgt inn som representant for Arbeiderpartiet i Nøtterøy herredsstyre, men jeg har aldri hørt ham eller noen andre ymte om at han hadde vært aktiv i motstandsbevegelsen. Min mors søster Alice hadde giftet seg med en ung bondegutt fra Fevang i Sandar, onkel Sigurd kom fra en ganske stor bondegård, men var ikke odelsgutt, og arbeidet som snekker da han traff tante Alice, i tida rett før, eller like etter 9. april 1940, og selv om han tidlig ble engasjert i kristelig arbeid, kjenner jeg ikke til at han var innblandet i hemmelig motstandsarbeid. Det kunne han selvfølgelig ha vært, for det ble ikke regnet som særlig velansett å skryte av det da krigen var slutt. Det gjaldt også for en annen av mine inngiftede onkler på morssiden, Ole Løvås, som var gift med mors eldste søster, Magna. Han drev en liten kolonialbutikk på Gjerstad i innlandet ovenfor Risør, i innbitt kamp mot det mektige Samvirkelagets butikk like ved siden av hans egen lille og selvstendige. Han var medlem av partiet Venstre, og abonnerte på avisa Varden i Skien og var en pasjonert stangfisker i de utallige fiskevann i sitt distrikt, og var en så årvåken og god antinazist som
noen, men heller ikke om ham ble det ymtet frampå om store dramatiske begivenheter i det hemmelige Norge under den tyske okkupasjonen.
Om min fars familie er det heller ikke noe å fortelle om heltegjerninger under krigen. Min farfar hadde etter sin dramatiske konkurs som sagbruker i Porsgrunn omkring 1903, drevet en rekke landhandlerier, kolonialbutikker og kafeer rundt omkring i landet, på 1920-tallet i Oslo, og på 1930-tallet i Tønsberg, han døde i 1942, over 70 år gammel, og av hans sønner var Luis blitt bonde, med egen gård, etter tjeneste på hvalfangstskip, den nest eldste, Ole, var min far, og den yngste, Sverre, hadde tatt artium og senere studert sosialøkonomi (eller noe lignende) ved Universitetet i Oslo, men hadde aldri fullført studiene, mest fordi han var opptatt av andre interesser, som sjakk, og å redigere humorspalta i partiavisa til et bitte lite parti som hadde fått valgt inn én mann på Stortinget, og som i onkel Sverre hadde fått en hengiven tilhenger. Onkel Sverre flyttet tilbake til Tønsberg, ble ansatt på ligningskontoret, og bosatte seg i sitt barndomshjem, hvor han bodde på et bitte lite værelse rett ved siden av kjøkkenet, et værelse som han hver kveld forlot for å spille sjakk på Hotel Klubben. Alle disse hadde mangt å fortelle om krigsårene, jeg har selv hørt det, og lyttet,
spennende historier, men aldri noe om at de hadde vært i kontakt med den organiserte hjemmefronten. Slik var altså mine foreldre og min nærmeste families forhold til nazismen, de var antinazister på sin hals, men så vidt jeg vet ikke i kontakt med den aktive og hemmelige motstandsbevegelsen, i likhet med det store flertall, både i landet og i min hjemby. Det var derfor en selvfølge å tilhøre flertallet for meg. Men hvorfor ble jeg da tiltrukket av kommunismen? Det skjedde i 1951–52. Det var altså ingenting i min bakgrunn som skulle tilsi det. Snarere tvert imot. Heller ikke som en protest mot min families konvensjonelle tilslutning til å leve et normalt liv, i et nå fritt og selvstendig Norge. Jeg vil heller si at jeg skammet meg over å ha kommet fram til den oppfatningen at jeg måtte kalle meg noe så utstikkende som kommunist. Og jeg kan ikke slutte å undre meg på hvorfor jeg hadde fått denne tanken, og hvor den kom fra. Ja, det kan man lure på, og i virkeligheten hadde jeg rett og slett glemt det hele etter hvert som årene gikk, og jeg ble ungdom, voksen, student, forfatter, og til slutt faktisk også kommunist, ja, jeg ble for alvor kjent i Norge for det brede publikum som en kommunistisk forfatter, en akp -er (Arbeidernes kommunistparti marxist-leninistene, den maoistiske varianten), og som det har jeg vel vært kjent
siden, og er det vel stadig vekk, men først i min alderdoms forfattervirksomhet, og særlig de to siste årene, hvor jeg har beskjeftiget meg mer og mer med min barndom, og hva jeg husker fra den, vel å merke hva i min barndom som har hatt betydning for mitt forfatterskap, mitt dikteriske liv, mitt egentlige liv, og dette har gradvis trengt seg på meg, og forandret meg fullstendig, på en måte, for fram til år 2000, da jeg var omkring 60 år, gjorde jeg et nummer av at jeg ikke var interessert i å skrive om mine hovedpersoners barndom, for barndommen var det ikke noe å gjøre ved, det er først når hovedpersonen er ferdig med barndommen, og er i ferd med å bli voksen og kunne skape sitt eget liv, at han ble interessant for meg som dikter, det har vært en rettesnor for meg i hele min forfattervirksomhet, som en oppegående, kontroversiell, opposisjonell forfatter, tilsluttet en revolusjonær bevegelse, helt i utkanten av hva som kan bli akseptert i et demokrati som vårt (det er sikkert noen som nå vil minne meg på at jeg i akp (m-l)s storhetstid neppe ville finne på å snakke om Norge på 1970-, 80- og 90-tallet som «et demokrati som vårt», men heller si det som det var: dette demokratiet vårt var jo ikke noe annet enn et kapitalistisk diktatur, og måtte følgelig erstattes av et proletariatets diktatur, jo, slik var det jo, den gang,
dag solstad (1941—2025) var en av Nordens mest betydelige forfattere.
Foto: baard henriksen
Omslag: Egil Haraldsen | exil design
«Det begynte som en storslagen idé. En idé som ville bli en hel selvbiografi over mitt liv
nærmest fra jeg var født til jeg var 11–12 år, i 1952, 1953. At det skulle ende med 1953, var nokså naturlig, da dette var det året min far døde, han døde 29. januar 1953, og en epoke i mitt liv var over. Det begynte med at en slumrende, fortrengt, ting fra barndommen dukket opp hos meg. Jeg husket plutselig at jeg på et bestemt tidspunkt i min barndom oppdaget at jeg egentlig var kommunist, og det måtte jeg ikke fortelle til min far, som var den person jeg satte aller høyest i verden, fordi han ville misbillige det, og det måtte jeg, 11-åringen, unngå.»
dag solstad døde 14. mars 2025. Han etterlot seg romanen Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger.
