PER PETTERSON DU ER HJEMME NÅ
Om Mitt Abruzzo (2021)
«Tilbake på bunnlinjen står Mitt Abruzzo som en enormt sjenerøs gest. Et tvers igjennom ulogisk og uventet skritt fra en forfatter som kun grep etter journalen av bitter nød, men føyde en ny dimensjon, et på en annen måte sant verk, til sitt forfatterskap»
kim skotte, politiken (Danmark)
«Mitt Abruzzo er en tvers igjennom virrende livlig og energisk og svært sjarmerende dagboks eller journaltekst som driver kunsten å se det store i det lille fram til et klart mesterskap» jørgen johansen, berlingske tidende (Danmark)
«Det er sjelden å lese noe som oppleves så lite pinlig privat, og samtidig så skåret til beinet, rent, vitalt, desperat, tørrvittig»
cathrine krøger, dagbladet Årets tre beste bøker 2021
Om Menn i min situasjon (2018)
«Det er et dragende sug nedover mot mørke, skipskatastrofer og plutselig død i Per Pettersons nyeste og fabelaktige roman Menn i min situasjon
Den norske forfatteren kan som ingen andre skrive om utbrente eksistenser og forsagte lengsler så det gir støt langt inn i sjelen»
henriette bacher lind, jyllands-posten (Danmark)
«Boken er nok en mosaikkstein i Per Pettersons store livsroman med sterke selvbiografiske trekk: et romanverk som en dag vil bli anerkjent som et av de mest ambisiøse og dyptpløyende i vår samtid» hans-dieter fronz, südwest presse (Tyskland)
«Menn i min situasjon er forfatterens beste bok siden Ut og stjæle hester … en fremragende roman, og i det lange løp vil den fremstå som kjernen i dette forfatterskapet fordi Per Petterson graver dypere i de skjellsettende hendelsene som har formet hans skriveliv»
ingunn økland, aftenposten Årets beste bøker 2018
du er hjemme nå
du er hjemme nå
en roman av per petterson
forlaget oktober 2025
Til Pia, igjen
jeg var på vei hjem fra Mysen der Mondeoen min hadde vært på service hos Ford-forhandleren i Bergerkrysset, som var stedet jeg kjøpte bilen for fem år siden, godt brukt, som alltid. Jeg rakk ikke ned i åpningstida, så de la nøklene på ei hemmelig hylle bak et skilt jeg ikke kan røpe her hvor befinner seg, men der plukka jeg dem opp, og i forsetet lå regninga, som bare hadde fire sifre denne gangen, heldigvis, men det var ikke mer enn så vidt. Det er rart hvordan en glemmer så mørkt det er i november, hvordan skyene sleper seg lodne helt ned over tretoppene, lufta stinn av væte, ingen snø, ingen konturer, ingen sikt så fort du er ute av tettbygd strøk. Klokka var åtte da jeg dro fra Mysen, og etter Ramstadkrysset med rundkjøringa og de siste gatelyktene på brua over nye e18 bar det rett inn i det øredøvende svarte ekspanderende og like fullt trange landskapet som er novemberkveldene i denne delen av Norge i sør. Tjue minutter seinere passerte jeg den gamle fylkesgrensa og kom ned
bakken rett etter og ut på sletta med de knapt synlige stubbjordene på begge sider, og det kom en trailer i høy fart imot meg i motsatt fil med alle lyktene tent, og jeg blenda ned med det samme, og det gjorde vel trailer sjåføren òg, men det var uansett massivt med lys, og idet han hadde passert, var det vanskelig å se noe som helst. Og så var plutselig rådyret der, kritthvitt i det sterke lyset, midt i veien på vei over, og jeg bremsa, men det ble for lite og for seint, og jeg hørte dunket da jeg traff, og jeg kjente det i kroppen, og i bilkroppen, og i samme øyeblikk en voldsom vilje til fornektelse, dette skjedde ikke, det skjedde ikke. Men rådyret slo kollbøtte og traff asfalten og rulla bortover i lyset fra frontlyktene og ble liggende stille kanskje femten meter foran bilen. Jeg ble sittende bak rattet. Jeg ville ikke ut. Ikke faen. Rådyret var helt sikkert dødt, det kunne jeg ikke gjøre noe med, men det kunne ikke bli liggende på veien heller. Det var ei farlig strekning, stupmørk, og fartsgrensa åtti. Ikke mange her omkring kjørte saktere enn det, uansett hvilken tid på døgnet eller tid på året, og da måtte jeg ut av bilen før noe dramatisk skjedde eller jeg ble påkjørt sjøl. Jeg tente nødblinket, åpna døra og svingte meg ut av setet, og da så jeg henne, ja, henne, veive med beina og rulle rundt, men hun kom seg ikke opp, og hun prøvde igjen og kom ikke opp, og så ga hun seg og ble liggende stille. Kanskje det var krampetrekninger. De siste. Jeg måtte ringe viltnemda, eller politiet først,
så klart, og så ville jeg bli kobla videre når de fikk vite hvor jeg befant meg. Sånn var prosedyren. Jeg hadde en utskrift klistra opp på kjøkkendøra hjemme. Mange hadde det. Jeg var nødt til å ringe, jeg visste det, men jeg hadde ikke lyst. Jeg svingte beina tilbake inn i bilen og dro døra igjen og ble sittende og se ut gjennom frontruta. Hun lå på sida nå, med beina rett ut. Til slutt fant jeg fram mobilen og skulle til å slå nummeret, 112, men henda mine skalv og fingrene ville ikke lystre, og så begynte hun å rulle igjen der framme, og kave, og nærma seg kantstripa med nakken først og beina i været, og rett bak meg stoppa en bil. Langlyset flomma inn i kupeen min, og sjåføren blenda ikke ned av en eller annen idiotisk grunn, og da jeg snudde meg, skar det i øynene. Jeg hørte ei bildør smelle, og noen kom gående ut av skinnet. Jeg så bare konturene, det var en mann, han kom helt opp og banka ikke på ruta først, noe iallfall jeg ville gjort, men dro i stedet døra mi opp sånn helt uten videre og lente seg inn, og jeg ble irritert, jeg syntes det var frekt.
– Går det bra, sa han på en sjølsikker måte jeg ikke likte, nedlatende, var det jeg tenkte.
– Nei, sa jeg, – det går ikke bra, det skjønner du vel, men nå ringer jeg politiet, og så får jeg viltnemda. Mannen retta seg opp og så bort i lyset foran bilen min, og han visste jo hva som hadde skjedd, hadde sett det og skjønt det med én gang, så det var skuespill av verste sort, og han bøyde seg inn igjen og sa:
– Kanskje vi bare skal ta’a.
– Hva da, ta’a, sa jeg.
– Bare skyte’a, sa mannen. – Jeg har børsa i bilen.
– Ikke faen, sa jeg, – det er ikke lov. Du kan slå i hjel småvilt, harer, fugler, ja, kanskje storfugl også, det husker jeg ikke, men alt annet er i hvert fall forbudt. Hvis du bor her ute, veit du jo det.
– Tja, sa mannen, – veit og veit, og han smilte litt sleipt, litt bondefult, etter min mening, men det kan du ikke si lenger, du krenker ei hel yrkesgruppe. Han lot forslaget henge mens han smilte sitt overlegne smil nesten oppi ansiktet mitt. Jeg kikka ut på veien igjen. Rådyret hadde vrikka seg helt bort til kanten nå og bikka så vidt over til grøfta og skråninga mot jordet, og først kunne jeg se bare det ene beinet stikke opp, men så løfta hun hodet, helt rolig, og alt sammen i lyset fra Mondeoen min og bilen bak, en pickup, en Nissan, fikk jeg det for meg, det var noe med høyden, men jeg så den egentlig ikke, det kunne likså godt ha vært en Toyota, en Hilux, i så fall. Jeg la mobilen i passasjersetet og åpna bildøra, og da sto jo mannen i veien, og jeg dytta døra så langt det gikk, og han ble nødt til å flytte seg flere skritt bakover.
– La den børsa bli liggende, du, sa jeg og ofra han ikke engang et blikk, som om han nå var gjort om til statist, og han likte ikke tonen min, stilen min, det var tydelig. Men jeg ville ikke ha noe med han å gjøre og trengte meg bare forbi og begynte å gå over
asfalten mot grøfta, og jeg måtte kremte, for det var trangt i halsen, og hun lå liksom klossete trist i hellinga, men med hodet heva på en, ja, på en verdig måte. Dyr har jo verdighet. Jeg lot meg skli ned ved sida av henne og satte meg i grusen. Buksa ble gjennomvåt i baken med én gang, men det kjente jeg ikke før seinere. Hun rørte seg ikke, vendte bare hodet så vidt, og ikke mot meg, men mot jordet og skogkanten jeg visste befant seg der på den andre sida. Det var jo dit hun skulle.
– Hei, rådyret, sa jeg lavt. – Unnskyld, jeg så deg ikke. Jeg så ingenting. Men det var min feil. Unnskyld. Jeg var på gråten, det var bare å innrømme. Jeg løfta hånda forsiktig og strøyk henne lett over hodet og videre ned langs nakken og gjorde det samme om igjen, og hun trakk seg ikke unna. Pelsen var annerledes enn annen pels jeg har kjent mot håndflatene, og ikke som med hunder jeg har hatt, eller katter. Denne var striere og samtidig mjuk, eller mjuk på en grovere måte, og jeg kjente at jeg likte det, at jeg ble glad over å ha opplevd det, for det var vel ikke mange forunt med et levende rådyr, og det gjorde meg fortvila også, at jeg satt der nå og klappa og strøyk dette rådyret over nakken, et vilt rådyr, for det skulle egentlig ikke være mulig, og grunnen til at det var mulig, var at jeg hadde kjørt på det, hadde kjørt på henne. At jeg hadde ødelagt henne. Og så tenkte jeg, denne følelsen kommer jeg aldri til å glemme. Denne fuktige
fine pelsen mot hånda mi. Denne veikanten uten annet lys enn lyset fra bilen min, siden mannen med børsa var blitt snurt og hadde dratt sin vei, og kanskje han ikke hadde skjønt hva som var skjedd før han kom opp gjennom skinnet og bare ville vel, men det hadde uansett ingen betydning nå, for jeg kommer aldri til å glemme hvordan jeg sitter her nå, var det jeg tenkte, i disse lange skyggene, med måkepinnene av bambus som allerede var stukket ned i bakken i lang rekke langs veikanten med sine glitrende refleksbånd i toppen i lyset fra bilen som sto igjen, altså min bil, og dette rådyrets verdige hode. Det vil jeg aldri glemme, tenkte jeg, hvilket ikke var et spesielt dristig overslag med tanke på hvor gammel jeg var blitt, og at åra jeg i så fall ville bære denne hendelsen med meg, denne scenen, faktisk ikke var så mange.
– Gjør det veldig vondt, hviska jeg. Som om vi hadde en hemmelighet sammen, denne smerten. Hodet holdt hun like høyt, veldig stille, en stillhet omkring det, veldig konsentrert, som om hun lytta etter noe bare rådyr kan høre. Men hun var i svime, gikk det plutselig opp for meg, det var derfor. Jeg lot hånda gli ned langs det beinet jeg syntes lå mest forkjært og retta det forsiktig ut og fikk noe klin på håndflata. Blod, tenkte jeg, faen òg. Jeg tørka hånda grundig mot de få gresstustene jeg fant. Det var ikke blod, men det skjønte jeg heller ikke før seinere. Jeg reiste meg.
– Jeg er nødt til å ringe, sa jeg høyt, – men ikke vær redd, jeg kommer tilbake, sa jeg. – Jeg skal passe på deg. Jeg klatra helt opp igjen, grusen raste under skoa mine, og jeg gikk bort mot bilen langs den hvite kantstripa, og en mindre bil kom kjørende i åtti og mer enn det og blinka og la seg over i venstre fil og passerte Mondeoen og la seg tilbake i høyre og stoppa ikke og senka ikke farten på tross av nødblinket mitt, og det var jeg glad for. Jeg ble stående og se etter bilen, en bmw , ungdommelig, med tanken stinn av hybris, og jeg så baklyktene lyse i ullent rødt, og langt der borte svingte veien opp langs innsjøen, og de røde lysene forsvant. Jeg gikk de siste skrittene helt fram og følte meg plutselig veldig sliten. Jeg kunne ha satt meg rett ned. Jeg kunne ha gått tilbake til rådyret og satt meg ned igjen ved sida av henne. Det var jo bare oss to nå. Jeg snudde meg og kikka fort tilbake, og da sto hun der oppreist. Hun så et øyeblikk bort langs veien mot der jeg sto ved bilen, og jeg kunne ha sverga på at blikkene våre møttes, men det var jo ikke mulig, jeg var bare en svart silhuett for henne. Og likevel. Jeg veit ikke hva rådyra ser når de ser, eller hvordan de ser det, om de ser som vi gjør, det gjør de vel ikke, øynene er jo annerledes plassert, og så begynte hun å bevege seg, forsiktig ned hellinga mot jordet, og hun halta på det høyre bakbeinet, men kanskje ikke så mye, tenkte jeg, og det tenkte jeg nok mest for å trøste meg sjøl. Og så ble hun borte i mørket. Jeg
åpna bildøra, tok mobilen ut av setet og svitsja lykta på og akte ned grusen igjen og begynte å gå over stubbjordet i den retninga jeg mente hun forsvant.
Jeg lyste til høyre og til venstre, og molda var leirete og klissen mellom stubben og kleba mot skoa, og jeg var nesten helt borte ved skogkanten på den andre sida av jordet, jeg kunne ane den svarte veggen foran meg. Men rådyret kunne jeg ikke se. Jeg kunne heller ikke fortsette på denne måten, jeg var nødt til å få den bilen vekk fra sletta før noe gikk gærent. Jeg snudde og kom meg fort tilbake over leira, og i bilen tømte jeg en plastpose med småsøppel i bagasjerommet og knytta den tomme posen til den nærmeste måkepinnen og satte meg inn og slo av nødblinket og kjørte den siste strekninga hjem langs sjøen som het Øgderen da jeg gikk på skolen, men heter noe annet nå, eller heter noe annet hvis du bor her ute og er født her eller har bodd her veldig lenge. Henda mine skalv hele veien, og jeg brukte dobbelt så lang tid som jeg ellers ville gjort.
Jeg lot de klinete skoa stå ute på trammen og gikk inn i sokkelesten og satte meg ved kjøkkenbordet. Jeg la mobilen foran meg, og da kjente jeg hvor våt jeg var i baken, og dro bare buksa rett av og lot den ligge på golvet, og trusa som var like våt, måtte også av. Jeg ble sittende ei stund i blanke messingen og stirre på mobilen. Jeg måtte jo ringe, men jeg venta, og jeg visste hvorfor, det var en manglende handlekraft som noen ganger, i noen situasjoner, kunne
overmanne meg, en slags feighet jeg ikke kunne forklare. Jeg var ikke sånn da jeg var yngre, tenkte jeg. Da møtte jeg livet ansikt til ansikt, i full høyde, det var sånn jeg huska det. Men til slutt tok jeg den telefonen. Jeg kunne ikke godt la være.
da jeg våkna neste morgen, var det fortsatt mørkt. Rett før jeg skulle slå øynene opp, hadde jeg sett rådyret helt klart foran meg i lyset, helt hvitt, og jeg kjente i kroppen at jeg traff, og jeg mista pusten, og med åpne øyne kjente jeg det fortsatt i kroppen, og enda lenger da jeg var ute av senga. Det dunket. Jeg fant ei lommelykt på hattehylla og gikk ut på tunet i kulda i bare boksershorts og gummistøvler for å sjekke hvordan bilpanseret så ut. Det hadde jeg glemt ute i mørket i går kveld. Da jeg var ferdigringt med politi og viltnemd, hadde jeg vaska meg grundig i ansiktet og vaska henda og gått rett til sengs. Men panseret var uten skrammer, bare en liten bulk som lett kunne bankes ut, og det ene lille dekselet over lyktespyleren foran, som var borte. Ingenting mer. På grillen var det noe mørkt klin, og jeg skjønte nå at det var avføring, og da var det nok det jeg hadde fått på hånda da jeg strøyk henne langs beinet der nede i grøfta. Ikke blod. Jeg måtte ha truffet henne midtskips, der hun var mjukest. Det var flaks
per petterson er en av våre mest anerkjente forfattere. Bøkene hans er oversatt til over femti språk, og han er tildelt en rekke litterære priser nasjonalt og internasjonalt, bl.a. Brageprisen, Bokhandlerprisen, Kritikerprisen, Nordisk råds litteraturpris og Independent Foreign Fiction Prize. I 2007 mottok han som første norske forfatter The International impac Dublin Literary Award.
forfatterportrett: Baard Henriksen
omslagsdesign: Mona Persdatter Bekkevad
«jeg snudde meg mot døra, og hun så meg med én gang hun kom inn og løfta hånda så vidt og smilte, og det var meningsløst å tenke sånn, men smilet hennes var av et sånt kaliber, så sjeldent, så annerledes enn alle andres at det var vanskelig å forestille seg at hun smilte på den måten til noen annen enn meg, enda hun hadde en mann hun var lykkelig gift med. Jeg hadde ikke hørt annet. Jeg kjente dem jo, vi var venner. Jeg ville ha visst det, om ikke alt var som det skulle. Det var jeg sikker på.
Hun kom inn gjennom lokalet, og jeg reiste meg fra stolen og ble stående til hun hadde satt seg, før jeg satte meg ned igjen. Hvor kom det der fra, tenkte jeg. Jeg må ha sett det på film. Hun fikk det også med seg, det litt uvanlige ved det i våre kretser, å være galant, og hun smilte igjen, litt sånn, wow. – Hei, Signe, sa jeg. – Der er du jo. – Her er jeg, sa hun.»
Kasper kunne gjort ting annerledes den gangen, tenkt annerledes, men hvorfor skulle det ikke være mulig – å romme så mye kjærlighet?
Du er hjemme nå er en roman om forsøket på å leve sannferdig, om skyldfølelse, ensomhet og eksistensiell for tvilelse, bevegende og vidunderlig pettersonsk.