foran seg. Presset seg gjennom hekken, la det grønne stof fet over og rundt fuglen der den løp i ring på haltende ben. Maya løftet opp fuglen. I lyset skinte de mørke fjærene i alle regnbuens farger, først et skjær av grønt, så rødt, gult, blått, etterhvert som hun vendte på den. Det minnet om bensin, oljeflekker. Drivende over pytter, blandet med grus. På parkeringsplasser. I oppkjørselen hjemme. Fuglen strakte hals og åpnet nebbet, men det eneste som kom ut av strupen var den samme hissende, hviskende lyden. Så hørte Maya den ene kråka krakse. Like etter den andre. Straks den tredje. Hun kikket rundt seg, men kunne først ikke se dem noe sted før hun lot blikket følge den tykke trestammen, opp i den sorte, nakne trekrona som strakte seg utover hagen. Først når hun sto med haken løftet helt opp i været, oppdaget hun den første kråkekroppen mot den mørke bakgrunnen. Like etter den andre. Og til slutt den tredje, deretter flere kråker enn hun kunne telle. De hadde sittet der urørlig, uten et knyst. Nå kikket de ned på henne som om hun ikke hadde noe der å gjøre. Så stupte den ene kråkekroppen fra en grein til en annen. Like etter flyttet enda en kråke på seg. Maya pakket fuglen raskt inn i kjolen, la den ned i ran selen, og med ranselen på magen og det vuggende fugle hodet stikkende opp fra munnen på sekken, skyndet hun seg hjemover. Hun var allerede sent ute og hadde mye å rekke før de andre kom hjem fra arbeid og oppgaver som var langt mer krevende og betydningsfulle enn hennes.
16
Ramslie2_m2.indd 16
11.10.16 14.56