Scenemennesket
Essay
forlaget oktober 2025
Til mamma
Mens jeg skriver dette, regner jeg på hvor lenge jeg har drevet med musikk og spilt konserter. Jeg kommer fram til at det akkurat nå, i 2025, er 28 år. I 28 år har jeg gått inn og ut av spotlighter, pakket opp kofferter og plugget inn instrumenter, lyttet til feedback fra monitorer og glemt eller husket tekstlinjer på scenen. Og jeg står fortsatt på scenen, for det finnes en liten del av meg som aldri vil komme ned derfra. En rest av det som er meg, blir igjen der oppe etter en konsert. Det er i alle fall sånn det føles. Samtidig har jeg fått en sterkere og sterkere motvilje mot å gå opp dit. Hvorfor gjør jeg det likevel? Hvorfor står jeg fremdeles her?
Jeg har følt meg forpliktet til å forklare det, til å ha et forståelig svar, og jeg har brukt uendelig med tid på å forklare hvorfor jeg er musiker, hvorfor jeg utgir musikk og spiller konserter. For familie, venner, venners foreldre, bekjente, journalister, andre musikere, folk i butikken, frisører, fastleger, lærere, regissører, koreografer, for Kulturrådet, Fond for lyd og bilde, Fond for utøvende kunstnere og Music Norway, for FrP-folk i
kommentarfelt på internett, sørlendinger, Jehovas vitner, en pastor på en tolv timer lang flytur til Hongkong. Jeg har forklart hvorfor jeg sier nei til oppdrag, hvorfor jeg vil bruke tid på å utgi plater når nesten ingen kjøper plater lenger, jeg har forklart hvorfor et honorar for en spillejobb ikke tilsvarer lønn, hvorfor jeg er nødt til å være selvstendig næringsdrivende, hvorfor jeg stort sett ikke blir spilt på radio, hvorfor jeg ikke bare kan skrive noe mer folkelig. Jeg har forklart det som om jeg sitter i skriftestolen og bekjenner mine synder til presten, uten at det er noen prest til stede. Aller vanskeligst er det å forklare det for mamma.
Hvorfor skal jeg på død og liv forklare hvorfor? Når jeg prøver, kommer jeg aldri dypt nok, det finnes ingen annen bunn enn bunnen i meg selv, og den er så ensom. Å forklare hvorfor er å grave i min egen kropp, ned mot hvert organ som ligger der nede i dypet, jeg graver og graver mens huden og musklene og vevet føles sårere og sårere, helt til både jeg og den som stilte spørsmålet, sitter og stirrer på pulserende nyrer og tarmer og hjerte. Vi ser på blodet som renner over av forklaringer.
Dette er altså ikke boka om hvorfor jeg står på scenen, da jeg åpenbart ikke klarer å svare godt nok på det spørsmålet. Å snakke om kunstens hvorfor skal være å se det store bildet, å studere ting ovenfra, på avstand, gjøre arbeidet generelt og opphøyet samtidig. Det skaper et dilemma, for det krever at det går an å ha avstand. Kunstens hvorfor, konklusjonen, enten jeg skriver søknader, svarer på spørsmål i portrettintervjuer, forhandler om
kontrakter eller argumenterer på sosiale medier, krever en språklig logikk som utelukker alle verktøy jeg bruker når jeg er inne i arbeidet mitt. Det utelukker arbeidet fra å snakke om arbeidet.
Med en slik avstand klarer jeg ikke å plassere mitt kunstneriske virke på et sted som henger sammen med menneskene jeg snakker med. Jeg føler at det bare gir meg to valg, som begge er like dårlige: Enten kan jeg forklare arbeidet mitt innenfor det gjeldende systemet og være en ensom, mislykket ceo som ikke har vekst eller suksess eller engang følger med på sine egne data, eller jeg kan forsøke å forklare det utenfor kommersielle verdier, «fordi det er noe annet», «noe som har en annen type verdi». Den varianten føles elitistisk, nærmest folkefiendtlig i en tid som belønner tall og vekst og suksess over alt annet, og det minner meg om hvordan man har forsøkt å forklare kvinners arbeid gjennom historien, reproduksjonen og arbeidet utenfor arbeidslivet, det som står utenfor det økonomiske … og som dermed har definert kvinner, og alle grupper mennesker som har vært «den andre», som «opphøyde» vesener, «i pakt med naturen», «naturbarn», «magiske», «overnaturlige» … og dermed ikke likeverdige subjekter eller borgere med stemmerett og lik lønn og så videre.
Kanskje det er derfor det er aller vanskeligst å forklare det for mamma. Hun er medskyldig fordi også hun har deltatt i et arbeid utenfor det økonomiske ved å arbeide med meg, ved å være en del av meg. Kroppen jeg graver i, kommer fra henne, og hva det nå er jeg driver med,
og verdien av det, har noe med henne å gjøre, enten hun forstår det eller ikke. «Mother stands for comfort»,1 synger Kate Bush i låta med samme navn, og fortsetter: «Mother will hide the murderer». Tekstlinja minner meg om at ordet «mor» på norsk ligger gjemt inne i ordet «morder». Morderens kropp kommer fra morens kropp, og moren er dermed aldri helt uskyldig, hun kan skjule morderen, slik hun gjorde før morderen ble født. Hvis mamma ikke forstår forklaringene mine, har ikke jeg heller noen rett til å forstå dem. Bare se, organene våre ligner hverandre, vi kan dele blod. Det finnes ingen historie som bare er min, selv om jeg virkelig har prøvd å fortelle den. Hvis jeg ikke lykkes, hvis jeg har feilet, hvis jeg har gått på en smell, har hun også gjort det. Klarer jeg meg ikke, har ikke hun heller klart det.
Å skrive om hvorfor det er viktig at jeg står på scenen, vil dermed bare svekke nødvendigheten av musikk i denne teksten. Det vil også undergrave problemet med å drive med musikk, som er at jeg som er artist, og kanskje alle kunstnere, er et fabelaktig laboratorium for kommersielle aktører, kommersiell utvikling, maktkonsentrasjon og gig-økonomi.
Dette er derfor heller et forsøk på å skrive om hvordan jeg står på scenen, hva jeg gjør og ser derfra. Hvordan jeg kan bli en annen på scenen. Jeg har forsøkt å skrive om mine erfaringer med å være et scenemenneske, et menneske på scenen. Der oppe er jeg et annet selv enn her nede på bakken, jeg kan tenke annerledes, erfare annerledes. Scenen, spesielt popmusikkscenen,
er det stedet som ikke er virkeligheten, men som heller ikke er langt unna den. Det er bare en syltynn kant mellom, akkurat som det bare er et syltynt fysisk skille mellom meg og mamma. Hvordan formes den kanten, hvordan tolker jeg den, hvordan balanserer jeg på den? Kan det å skrive om hvordan bringe språket, forklaringene, virkeligheten nærmere kunsten?
Jeg begynner med å skrive at jeg har stått her i 28 år, og jeg står her fremdeles. Lyset i salen dempes, du kan reglene, det betyr hold kjeft. Nå begynner jeg.
Scenen er kledd i røyk og stekeos fra et gatekjøkken.
La meg begynne med en scene. Det er ikke en teater- eller musikkscene, så jeg har dekorert den selv med røyken. Det er desember, midt i pandemien, og jeg står på parkeringsplassen ved McDonald’s på Brynsenteret. Det ryker fra restauranten, og det ryker fra munnen min når jeg puster ut i den iskalde lufta.
Jeg har allerede stått her på parkeringsplassen en stund, ved siden av bilen, og ventet på at kjæresten min skal komme tilbake fra Meny. Herfra har jeg sett kunder kjøre inn til restauranten, bestille mat via smarttelefon og vente i bilen. Sammen danner rekken av ventende biler et publikum uten en scene foran seg. Bare
en svær merkevarelogo med hvite McDONALD’Sbokstaver lyser opp i desembermørket, sammen med noen fargerike små plakater med bilder av ulike menyer.
Konsertene mine er avlyst og musikk henvist til internettet, men her står jeg og ser hvordan kunder og selgere interagerer helt fysisk på parkeringsplassen. Jeg ser burgere bli lagt inn mellom to deler brød og pakket inn i papir inne i restauranten, jeg ser at servitørene frakter dem ut på plassen i papirposer, og jeg ser at posene legges i bilkundenes hender. Jeg ser at noen av kundene tar ut burgeren fra posen idet servitøren snur ryggen til. De skyver vekk papiret og tar seg en grådig jafs. Jeg ser for meg lyd til den jafsen, lyden av et rovdyr, lyden av en mikrofon som faller i bakken med et smell og lager feedback på scenen, lyden av et skrik.
Burgeren danner en forbindelse mellom fremmede menneskers kropper. Noen har laget den, andre pakket den inn, holdt den. Et kort øyeblikk holder servitør og kunde den lille posen som den innpakkede burgeren ligger i, samtidig, og klatten med kvernet kjøtt inntar rollen som en direktekobling mellom mennesker. Det er den samme rollen som jeg en gang trodde jeg selv hadde. I dette øyeblikket innser jeg at jeg er dritmisunnelig på burgeren. Jeg skulle ønske jeg var den. Jeg skulle ønske jeg var en burger.
En burger er laget av muskler og fett. Den er fysisk, saftig, varm, fyldig, den har trevler og tekstur, den vokser i munnen, gir tennene motstand, den er animalsk, giftig, mør eller seig, understekt eller brent. Burgeren kan
holdes i hendene og bites i, og du har lyst til å bite i den. Du har lyst på den fordi du har lært å ha lyst på den, men også fordi du vet at den er virkelig.
En lang stund trodde jeg misunnelsesfølelsen kom til meg under pandemien, at den var en seinskade av å oppleve at alle konserter ble avlyst. Men nedstengningenes prioriteringer endret ikke egentlig spillereglene for hva som var viktig. De poengterte bare noe som allerede var et faktum. Vi visste vel alle sammen før 2020 at store, kapitalistiske pengemaskiner var de nye grunnsteinene og det nye offentlige rommet i samfunnet. Kunst, utdanning, folkevalgte og demokrati var unødvendige tillegg. Pandemien bare forsterket et tankemønster som allerede var ferdig brodert.
Et eller annet sted på veien, mange år før desemberkvelden ved Brynsenteret, hadde jeg sittet med følelsen av at musikk, og dermed jeg, ikke var virkelig lenger. Eller mener jeg «ekte»? I likhet med musikk hadde jeg blitt mindre og mindre fysisk til stede i løpet av de siste årene, som om kroppen hadde dovnet hen. Jeg følte meg utbrent, men jeg hadde nektet å ta pause og erklære min utbrenthet. I stedet hadde jeg dratt meg selv opp og jobbet som før, og til og med følt på en merkelig, ondsinnet glede da den første nedstengningen kom. Men nå sto jeg her og var misunnelig på en kvernet kjøttklatt, og jeg ønsket å være den burgeren fordi jeg en gang hadde vært den.
Jeg hadde vokst opp i en verden hvor musikk føltes aktiv, taktil og kroppslig. Bare synet av et platecover jeg
likte, hadde gitt meg vann i munnen, så fysisk hadde den vært, følelsen av at musikk var viktig, uansett hva som skjedde rundt den. Selv den store, salgbare musikken hadde vært viktig, den gikk døgnet rundt på tv, solgte i millionopplag og ble spilt på store arenaer. Men også de alternative artistene, den lille musikken, samlet den svartkledde vennegjengen og opptrådde en sjelden gang på tv. Da det helt ukjente metallbandet mitt spilte sine første og siste konserter i Oslo og Bergen på slutten av 90-tallet, dukket et helt undergrunnsmiljø opp på konserten i skinnjakke, nettingstrømpebukser og svart leppestift. Alle visste at platebransjen var dårlig på denne tida. Det som holdt den uavhengige musikken oppe, var muligheten til å henge seg på distribusjonssystemet og tvinge seg inn i avisene og platebutikkene samtidig som musikken og lytterne markerte kunstnerisk og politisk avstand til kommersielle uttrykk. Det var et slags «når det regner på presten, drypper det på klokkeren»-system: dårlig, men med smutthull. Da kritisk journalistikk og fysiske plater begynte å kuttes, og bransjen ble omgjort til plattformøkonomi hvor man abonnerte på strømmetjenester, ble disse smutthullene effektivisert bort i rekordfart, sammen med følelsen av at musikk var noe eget og verdifullt, noe som skapte fellesskap og stimulerte spyttproduksjonen. I begynnelsen av karrieren holdt jeg meg litt unna bransje og markedsføring. Jeg hadde ikke noe særlig kontakt med den, og tenkte ikke på meg selv som en vare. I stedet trodde jeg at musikken min kunne omgå
markedsføring fullstendig, bare den var interessant og personlig nok. Ved å fokusere på musikken trodde jeg dermed oppriktig at jeg kunne unngå å selge meg selv. Lytterne jeg så for meg som mine lyttere, var et nettverk av mennesker i ulike subkulturelle miljø. Til dette fantes også egne små økonomier for en myriade av plateselskaper og konsertscener. Nettverkene var viktigere enn systemet, var de ikke?
Så absorberte liksom det kommersielle feltet alle feltene utenfor. Det er mulig jeg beskriver det på den måten fordi jeg selv ble absorbert samtidig som det skjedde, jeg fikk meg et apparat med manager og bookingagent og plateselskap og lærte mer om pr , markedsføring og hvordan små selskaper og artister kan tilpasse seg markedet. Det kan ha vært bare meg. Men jeg tror ikke det. I beste fall var det bare meg og et ødelagt system, samtidig. Uansett, på et eller annet tidspunkt, i en eller annen samtale om spillelister eller promotering i sosiale medier, mistet jeg troen på at «utenfor det kommersielle» og «fokus på musikken» fantes. Jeg ble for gammel og erfaren, sånn som i Narnia-bøkene, og mistet evnen til å gå gjennom klesskapet og inn en i eventyrverden hvor jeg var usårbar og unik og spennende og bare jobbet med musikken for musikkens skyld og ga faen i bransjen.
Jeg tror jeg med «usårbar» mener at jeg pleide å ha et sted for meg selv, et eget lite kunstfelt-panser rundt meg som en beskyttende bokhylle, med referanser og inspirasjonskilder og sitater som jeg følte ingen her hjemme
i musikkbransjen i Norge helt kjente til, i alle fall ikke summen av dem, summingen av dem. Og jeg kunne søke tilflukt på det stedet, i den lyden, og vite at jeg ikke var alene. Jeg trodde virkelig jeg bare kunne gå inn dit, til mitt eget bibliotek, der Narnias «always winter, but never Christmas»2 var «bare bøker, ingen krim», eller «bare musikk, ingen bransje», og der skulle jeg holde på i fred, i alle fall i fred for min egen dårlige selvtillit. Jeg tror «usårbar» i denne betydningen betyr «uskyldig».
Så glapp det for meg, jeg mistet uskylden, og bøkene falt ut av bokhylla. Jeg fant ikke lenger ro, eller meg selv, ved kontinuerlig å grave og oppdage andres musikk, bøker og filmer. Jeg sluttet å lese og lytte. Det begynte allerede den gangen hele by:Larm var tapetsert med daværende kulturminister Trond Giskes «kultur og næring»-fusjon seint i 00-årene. «I Norge har vi to viktige utfordringer», uttalte Giske til Aftenposten i 2007. «Det ene er at næringslivsapparatet må forstå kulturens egenart, det andre er å få kunst- og kulturlivet til å se sitt næringslivspotensial.»3 Sånn jeg tolket det, handlet det om å få oss kunstnere til å forstå at kunst bare var næring, og dermed ikke var kunst, og dermed strengt tatt ikke fantes lenger (akkurat som Narnia). Og etter dette gled referansene mine langsomt unna, de som hadde pleid å gjøre formene mine klare, som gjorde meg i stand til å se meg selv. Jeg ble uklar, og var ikke lenger fokusert nok til å fortsette å finne ny musikk eller nye bøker, filmer, mennesker eller samtaler. En distanse hadde sneket seg inn mellom meg selv, referansene og
opplevelsene.Vivarjobarevareruansett,helegjengen, konkurrerende produkter i en verden som belønnet produktivitet, synlighet og gode tall.
På parkeringsplassen ved McDonald’s på Brynsenteretmangeårseinerehaddejegforståttnoesomjegikke hadde forstått før, om referanser, om mennesker, om utveksling,ompopmusikkmodellen,omvarehandelog om å kuratere, kle meg opp og selge meg selv. Hadde jeg endelig forstått næring? Det var som om jeg sto og klemteforsiktigpåmegselv,objektetsomvarmeg,bare meg. Jeg tok dette objektet i hendene, den lunkne pakken med brød og kjøttdeig og ost og sur agurk, og så på den, studerte den, vred og vendte på den. Så rynket jeg på nesa før jeg kastet meg selv i den gule McDonald’ssøppelbøtta på hjørnet av Østensjøveien.
Likevel jobber jeg fremdeles med musikk, plateutgivelser og forestillinger. Og jeg står her fremdeles, på scenen,somenklovnsomhartattpåsegsittenestekostyme, seg selv. Jeg ser rundt meg på scenen, og det er ingenting her, bare en illusjon om en burgerrestaurant og en haug spotlighter som lyser opp røyk fra en røykmaskin i svak bevegelse.
Men jeg står her fremdeles, både på scenen og på parkeringsplassen. Jeg står her likevel. Hvem er jeg?
Jenny Hval (f. 1980) har siden begynnelsen av 2000-tallet vært aktiv som musiker, artist og forfatter. Hun har i hele sin karriere oppholdt seg mellom undergrunnen og popmusikken, litteraturen og musikken, og har virket vel så mye i utlandet som i Norge. Jenny Hval har utgitt til sammen åtte musikkalbum som soloartist og tre skjønnlitterære bøker: Perlebryggeriet (2009), Inn i ansiktet (2012) og Å hate Gud (2018).
Forfatterportrett: Jenny Berger Myhre
Omslagsdesign: Lasse Marhaug
Omslagsfoto: Charlie Selvig
… likevel står jeg her fremdeles, på
scenen, et spøkelse, en klovn som har tatt på seg sitt eneste kostyme, seg selv.
I Scenemennesket skriver Jenny Hval med utgangspunkt i sitt eget liv på scenen gjennom mer enn 25 år. Hval balanserer fritt og oppfinnsomt mellom essay og memoar, erfaring og tenkning i en bok som handler om liv og kunst, om lytter og utøver, om undergrunn, kunst, popmusikk og politikk. På en ofte overraskende og original måte trekker Hval linjer fra konkrete erfaringer med scenisk og kompositorisk arbeid til hendelser fra eget liv som har hatt innvirkning på kunstneriske valg og på hva slags karakter hun har kunnet gestalte på scenen. Hvor går skillet mellom den private og den sceniske kroppen? Hva gjør det med kunsten at kunstneren så tydelig behandles som en salgsvare? Og hvem er mennesket på scenen når det mennesket er en «artist», en som alltid blir konfrontert med og identifisert gjennom sin egen kropp, sitt eget navn, sitt kjønn og sin synlighet?
FORLAGET OKTOBER 2025
ISBN 978-82-495-2969-8
