at vedkommende for lengst hadde akseptert den triste, utenkelige kjensgjerningen at han skulle slutte, huff a meg! som et uavvendelig faktum. Det eneste som lå igjen på koldtbordet som instituttet disket opp med i anledning hans avgang, bortsett fra per sillen, var et par lakserundstykker, sikkert fordi mange var skeptiske til fisk i varmen. Vannet som ligger der og glitrer foran ham, har alltid visst mer enn han, føles det som, enda det tross alt er jobben hans å tenke. Eller var? Vannet gir blaffen i om det er en fisk eller et menneske som ligger og råtner på bunnen. Dagen etter sammenkomsten stengte instituttet for sommeren. Den ene skulle reise hit, den andre dit, bare han hadde ingen reiseplaner, for ham begynte nemlig siste fase av utrenskningen av kontoret som hadde grodd igjen gjennom flere år. To uker senere sto hylleplatene inntil veggen, bun det sammen med hyssing, de fulle kassene var stablet bak døra, og de få møblene han skulle få fraktet hjem, utgjorde en uformelig liten haug midt på gulvet. En feie kost med flatklemt bust sto lent mot haugen, en saks lå i vindusposten sammen med en støvete konvolutt, fire fulle søppelsekker og en halv halvfull sto i et hjørne av rommet, en teiprull lå på gulvet, fra veggen stakk det ut spikre som det ikke lenger hang bilder på. Helt til sist leverte han inn nøkkelen. Nå burde han prøve å finne plass til møblene i huset sitt, åpne kassene og innlemme innholdet i sin private husholdning. Bein i bein, blod i blod, som var de én og ikke to. De merseburgerske trylleformularene, ja, ja. Også 14
Går, gikk, har gått_Jenny Erpenbeck.indd 14
23.11.2016 11.04