DAG JOHAN HAUGERUD
Om Enkle atonale stykker for barn (2016)
«I en strømlinjeformet verden av glass og børstet stål er det fremdeles noen få som kvalifiserer til å kalles kultforfattere og kultregissører. I Norge er det kanskje bare Dag Johan Haugerud som fortjener begge titlene»
Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv
«Hvis det skulle forholde seg slik at denne romanen ikke får LitteraturNorges mest prestisjefylte priser, så skal han få en pris av meg her og nå. Enkle atonale stykker for barn får herved min personlige pris for å være årets mest forunderlige og tankevekkende roman»
Knut Hoem, NRK P2
«Enkle atonale stykker for barn er eit ekte kunstverk, med tallause glitrande einskildparti, og ein gjennomtenkt heilskap, alt saman elegant og avansert komponert av ein virtuos forfattar»
Odd W. Surén, Dag og Tid
«En av bokhøstens mest originale romaner som både utfordrer romankonseptet og diskuterer biografi som konsept ... En befriende annerledes roman»
Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen
«Hver eneste dag på jorden byr på en jevn strøm av misforståelser. Det klarer Haugerud å lage strålende litteratur av»
Anne Merethe K. Prinos, Bokvennen Litterær Avis
Dag Johan Haugerud sjelesorg
Roman
forlaget oktober 2025
da jeg var i begynnelsen av tjueårene, hadde jeg en venn som fikk problemer. Det var det ordet jeg brukte da, senere ville jeg ha kalt det depresjon. Nå vet jeg ikke hva jeg ville ha sagt. Vi hadde kjent hverandre siden ungdomsskolen og ligget med hverandre noen ganger, famlende først, og så plutselig svimlende avansert. Og uten at det ble snakket om, hverken før eller etter, og uten at det var noen forelskelse der, i alle fall ikke som jeg var i stand til å innrømme eller gjenkjenne, hverken hos meg eller ham. Vi hadde heller ikke sex så regelmessig at noen kunne påstå at vi hadde et forhold. Det var bare noe som oppsto. Ikke helt ut av det blå, naturligvis, det var planlagt på den måten at vi begge sørget for å havne i en situasjon vi visste ville ende med sex, og selv om det ikke ble nevnt med et ord, er det vanskelig å ikke se på det som en slags overenskomst.
På dette tidspunktet var det heller ingen av oss som ville finne på å si at vi var homo, det er viktig å få med. Ikke han. Og i alle fall ikke jeg. Og jeg er nesten helt sikker på at vi aldri kysset hverandre. Det kan jeg si fordi jeg husker
at han prøvde en gang, noe som forvirret meg, og som jeg derfor ikke klarte å besvare. Jeg skjønte liksom ikke hva som skjedde, hva han plutselig ville. Dermed ble det heller ikke noe av det kysset. Og han prøvde aldri igjen. Men det kan jo være at vi kysset likevel. Det er akkurat som jeg ser det for meg, at det skjedde, men iblant blir jeg usikker på om noe faktisk er et minne, eller om det bare er ønsketenkning.
Uansett – nå i ettertid er det selvfølgelig lett å mistenke at depresjonen, eller hva man skal kalle det, hadde med alt dette å gjøre. Men den tanken fantes ikke i den selvfornektende lettheten jeg klarte å opprettholde på den tiden.
Den første gangen jeg kan huske at jeg merket noe annerledes ved ham, sto vi utenfor en klesbutikk i Grensen rett før jul og pratet om en grønn angoravest som var utstilt i vinduet; jeg sa noe om vesten, og han svarte meg veldig kort og utålmodig, og i en tone jeg ikke kjente igjen.
Det samme skjedde et par ganger senere, uten at jeg la noen større vekt på det, og det gikk enda noen uker før jeg begynte å lure på om han prøvde å unngå meg. For plutselig passet det aldri å treffes. Unnskyldningene hans var så rare og lite overbevisende at jeg ble sittende og smile i andre enden av telefonlinja. Men jeg fortsatte å ringe, mest fordi jeg ikke ville gi etter for mistanken, men også fordi jeg ville forstå hva dette handlet om, om det handlet om meg, om jeg hadde gjort noe galt. Til slutt fikk jeg tak i ham og klarte å mase meg til et besøk.
Man kan merke på lukten i et rom at ting ikke er som de skal. Jeg tror han oppfattet det selv også, skjønte at det var umulig å skjule, det var kanskje derfor han bare begynte å prate, nesten med én gang jeg var innenfor døra, en litt rar, motvillig utlegning der han stoppet seg selv hele tiden, samtidig som han heller ikke klarte å la være å snakke. Han kom selvfølgelig ikke til kjernen, såpass skjønte jeg da også, at det han pratet om, egentlig handlet om andre ting. Men det kan jo være en hjelp i å la samtalen sirkulere om vikarierende problemer. I alle fall til å begynne med. Etter hvert kom han også inn på ting som grenset til noe ærligere. Og så føler jeg meg så redd, sa han; det kom i en bisetning, som om det bare var en opplysning man ikke skulle feste seg ved. Like etterpå brukte han uttrykket «føles som å miste taket» på samme måte, men da stoppet jeg ham. Taket på hva? Nei, det kunne han ikke svare på. Men det er jo det med de uttrykkene man tyr til, de sier kanskje ingenting i seg selv, men man kan ikke la være å uttale dem likevel, for det er de som utgjør det språket man har, og kanskje man må se på floskler som spørsmålstegn, bedende blikk, avsløringer av en gapende språklig tilkortkommenhet som man trenger hjelp til å fylle.
Han begynte plutselig å prate om at det var så vanskelig å finne noe å ha på seg. Han hadde liksom ikke krefter. Han flirte av seg selv, fortalte at han noen morgener kunne bli stående lenge foran klesskapet og se, for så å gå og legge seg igjen.
Det virket heller ikke som han hadde krefter til å ta oppvasken eller henge opp klesvasken. Så det gjorde jeg for ham.
Han satt på en krakk i entreen med hendene i fanget og så på meg mens jeg hengte opp underbuksene hans på det lille tørkestativet på badet. Når jeg ser det for meg nå, mange år senere, ser jeg plutselig hendene hans, små, stutte, fregnete hender som hang ned mellom knærne der han satt krumbøyd på den lave krakken. Og når jeg tenker på de hendene, blir jeg fylt av en helt overveldende, men fullstendig forgjeves ømhet. For jeg kjente ikke den ømheten da. Tvert imot. Jeg tenkte at han bare virket irriterende slapp, og litt småtjukk, og jeg syntes plutselig det var vanskelig å huske hva det var ved kroppen hans jeg hadde tent på. Noe må det ha vært. Var det bare pikken hans slik den kjentes i hånden min når vi lå ved siden av hverandre under dyna? Jeg hadde jo sett ham naken, men akkurat da, der jeg sto og så på ham, kunne jeg ikke huske det. Og uansett – slik jeg så ham da, var han jo helt sikkert mer naken enn jeg noen gang hadde sett ham.
Men nå, lenge etter, føler jeg altså ømhet. Og selv om den ømheten jeg føler nå, er forgjeves, klarer jeg ikke å slippe den. Den føles som en tapt mulighet. Er det sånn at det å synes fryktelig synd på noen kunne være et mulig grunnlag for en kjærlighet?
Antagelig ikke. Jeg vil si at svaret er nei.
Dagen etter ringte han meg, unnskyldte seg for det med klesvasken og oppvasken, og for at han ikke hadde vært mer opplagt, som han sa. Han sa også at han visste om en psykolog i Sarpsborg som han trodde han kunne ringe hvis det ble for ille. Jeg sa han burde gjøre det.
Dette var i mars, og i slutten av april ringte han igjen, sa at han hadde snakket med psykologen. Det hadde tydeligvis forverret seg. Han brukte ikke det ordet. Av en eller annen grunn kalte han det for uflaks. Uflaks at det hadde blitt sånn.
Nå tenker jeg at det kanskje var jeg som var uflaksen hans, at så mye står og faller på de menneskene vi treffer, og at det kunne ha gått bedre for ham dersom han hadde hatt en annen intim kamerat i ungdomsårene enn meg.
Psykologen hadde støttet ham da han selv hadde foreslått at det kanskje kunne være lurt å flytte hjem til foreldrene sine igjen, om så bare for en periode. Og jeg sto på
Carl Berners plass og kikket etter moren hans som skulle komme for å hente ham. Hun var ikke kjent i byen og hadde spurt om jeg kunne møte henne på gata utenfor leiligheten hans. Hun kjørte en vinrød Toyota med en liten bulk i skjermen, og jeg så henne på lang avstand, så at hun lente seg fram mot frontruta og vinket før hun svingte uvørent opp på fortauet. Hun hadde fått seg hund, og ba meg holde båndet mens hun åpnet døra til baksetet og tok ut en plastboks med påsmurte rundstykker og en termos.
Jeg la merke til at folk ikke kom forbi oss på fortauet, og sa at hun kunne ta med seg hunden opp i leiligheten mens jeg kjørte rundt for å finne en parkeringsplass.
Kameraten min lå bare i sofaen med hunden og ventet mens moren hans og jeg satt på kjøkkenet og spiste rundstykkene og drakk kaffen. Jeg kikket over skulderen til moren, så ham så vidt gjennom døråpningen til stuen, så håret hans, så hendene som strøk gjennom pelsen til hunden.
Moren hans smilte til meg, var flink til å vise at hun ikke skjønte noe.
Etterpå bar vi ned eskene. Hun hadde med grønnsåpe, hadde forberedt seg på å vaske ut, men det sa jeg at jeg kunne gjøre for ham. Hun nektet først, syntes det var for gærent, men tok imot tilbudet likevel.
De sto i døra, klare til å dra. Moren hans så på oss, og jeg fikk følelsen av at hun ventet på at vi skulle klemme hverandre. Men hva skulle den klemmen inneholde? Jeg merket det på meg selv, at jeg strittet imot, og tror også jeg merket det på ham, at fysisk nærhet fra meg var det siste han ville ha.
Idet de forsvant ned trappa, kjente jeg en blanding av nederlag og lettelse, og selv om vi hadde sagt at vi skulle ringes, føltes det som om avstanden på nesten ti mil som flyttingen innebar, gjorde at han allerede var ute av livet mitt.
Og nå handler ikke dette om ham. Selv om jeg har fortsatt å tenke på ham, opp gjennom årene, det må jeg innrømme. Nostalgi destillerer, sletter ut, gjør at det komplekse, problematiske forsvinner, og at det kun er det gode som flyter opp og blir liggende og gløde i tankene. Derfor merket jeg at jeg overraskende ofte tenkte på kroppen hans. Minnet av en kropp er jo minnet av en kropp som aldri eldes, og etter hvert prøvde jeg å realitetsorientere meg og heller se for meg hvordan denne kroppen skulle kunne ha sett ut i dag. Men da ble han med ett umulig å forestille seg.
Jeg tenkte på ham i andre sammenhenger også, jeg tenkte for eksempel på ham da en venninne av meg pratet om venninnene sine, hvordan de hver gang hun prøvde å betro seg, var så raske til å foreslå at hun burde bestille time hos psykolog eller lege. Jeg spurte henne om hun hadde lignende samtaler med sine mannlige venner, om de reagerte på samme måte. Nei, sa hun. Nå hadde hun i og for seg ikke så mange andre mannlige venner enn meg som hun snakket med. Det var mannen hennes, da, og en gammel arbeidskamerat. Men nei, de reagerte ikke sånn. De sa som regel ingenting. De bare lytter, da? sa jeg. Nei, sa hun. De soner ut, venter på at samtalen skal ta en annen retning. Er det sånn jeg er òg? sa jeg. Nei, sa hun. Du er mer som venninnene mine.
Og selv om jeg tok akkurat dét som et kompliment, så jeg også at hun hadde rett, og at min omsorg i stor grad nettopp handlet om å råde mennesker til å henvende seg til
noen andre. Jeg så det aldri som en mulighet at jeg kunne være en støtte eller hjelp i meg selv, kanskje fordi jeg ikke var en fagperson og dermed ikke følte at jeg hadde den rette kompetansen. Eller så var det fordi jeg ikke gadd eller orket å være et medmenneske, hva nå det ordet betyr: et medmenneske. Kunne jeg være et medmenneske? Og hva er det? Er det å stille spørsmål? Er det å si ting som man tror de er? Er det å være til stede? Være en kropp for noen?
Men vil du ikke si at en del av det å hjelpe andre også handler om å overgi noe av seg selv, var det en dame som sa. Hun sa det i kjelleren på Klingenberg kino, og hun sa det ikke til meg, men til tanten min, rett før de oppdaget at jeg sto ved siden av dem.
Men i all verden? sa tanten min da. Er du her òg?
Hun introduserte meg for følget sitt, en ujålete liten dame i syttiårene med briller, hestehale og et Sigrun Bergskjerf som var festet med en brosje. Jeg hadde ikke sett hennes like på lenge, men utseendet og klærne hennes ga meg en følelse av å komme hjem. Navnet hennes ble nevnt, men jeg fikk det ikke med meg, tenkte bare på hva hun hadde sagt. Tanten min gikk på do, og damen sa at hun elsket musicals. Det er mulig hun informerte meg om det fordi jeg fortalte at vi skulle se La La Land. Hun hadde allerede sett den og sa at vi kunne glede oss.
Jeg hadde aldri noe glede av den filmen. Men jeg er uansett sikker på at det var det korte møtet med henne
som førte til at jeg søkte meg til teologi først, og deretter til diakonutdannelsen.
Jeg skal ikke skrive mer om Kristian, som han het, kameraten min fra ungdomsårene. Men jeg er nødt til å nevne én ting til: Mange år etter inviterte han meg til bryllupet sitt, han hadde flyttet til Hitra, forloveden hans kom derfra, og de skulle gifte seg på Hitra. Jeg så ham for meg på Hitra, enda jeg ikke visste hvordan Hitra ser ut. Det var som å plassere en papirdukke oppå et fotografi av et landskap. Det var to verdener som ikke hørte sammen, uansett hvor mye man skulle ønske det.
Så så jeg for meg noe annet: en eldre mann i hettejakke, han satt i en bil ved en ferjekai og så ut på fjorden og landskapet på den andre siden av sundet, en verden som var forlatt, tapt. Ingen av disse bildene hadde egentlig med Kristian å gjøre (jeg visste jo ingenting om hvordan han hadde det), det var bare i min miserable, misunnelige, forsmådde tankegang at min forestilling om ham ble seende ut sånn, og antagelig fantes det andre bilder, fargebilder av ham og kona og snart også ungene, som ga bud om noe helt annet.
Jeg takket uansett nei til invitasjonen, men det var først og fremst fordi jeg ikke orket å møte moren hans igjen, orket ikke å se smilet hennes, hvordan hun prøvde å vise at hun var glad for å se meg, samtidig som hun prøvde å skjule følelsen av triumf og lettelse over at det ikke hadde blitt meg.
Det er én ting til: bokposen. Da jeg vasket ut av leiligheten hans på Carl Berners plass, fant jeg en pose med bøker under sengen. Jeg hadde tenkt å sende ham bøkene i posten, men de ble bare liggende i posen i et hjørne av soverommet mitt. Den lå der i flere måneder, før den ble kastet inn på gulvet i klesskapet en dag jeg ventet besøk. Da jeg endelig fant igjen bøkene, hadde det gått ett og et halvt år. Og det var først da jeg kikket i posen, ordentlig, jeg oppdaget at to av bøkene var bibliotekbøker, og den tredje var en bibel. Bibliotekbøkene leverte jeg til biblioteket og betalte for avgiften. Men bibelen – hvorfor hadde han en bibel? Det forvirret meg. Og hva skulle jeg gjøre med den?
Jeg så ham for meg, den nakne kroppen hans, huden, fettet rundt magen, lukten av underlivet, alt dette fikk plutselig en annen dimensjon når jeg samtidig så ham for meg liggende i sengen og lese i bibelen. For den så absolutt ut som den var lest i. Mye også. Den var myk i permene og full av postitlapper og understrekninger. Hvordan kunne jeg ikke ha fått med meg dette?
Jeg gjorde ingenting med bibelen, med tiden havnet den bare i bokhylla mi, og hver gang jeg så på den, tenkte jeg på ham; den var som en intim betroelse, som man gjemmer i hjertet, av hensyn og kjærlighet til den som har betrodd seg.
Men selvfølgelig, teologi, det kom jo heller ikke ut av det blå. Ingenting gjør det. Uten at jeg vil si at akkurat denne bibelen fortjener æren for det. Men jeg har tenkt på det,
Dag Johan Haugerud (f. 1964) er kjent for en rekke prisvinnende og kritikerroste filmer, sist trilogien Sex, Drømmer og Kjærlighet (2024). Haugerud debuterte som forfatter i 1999 med romanen Noe med natur og har siden gitt ut romanene Den som er veldig sterk, må også være veldig snill (2002), Hva jeg betyr (2011) og Enkle atonale stykker for barn (2016). Med Sjelesorg er han endelig tilbake som romanforfatter.
OMSLAG: SARA R. ACEDO
OMSLAGSFOTO: MICHELINE PELLETIER/GAMMA-RAPHO/ GETTY IMAGES
Thomas er diakon og jobber i en kirke i Oslo. Han er ikke kristen, men har valgt yrket fordi han ønsker å være et medmenneske. Gjennom en bekjent møter han en mann som han blir både tiltrukket og litt frastøtt av. Samtalen mellom dem tar en retning han ikke liker, bort fra det hverdagslige og inn i det eksistensielle. I utgangspunktet ville han ha sex med mannen, kanskje til og med utvikle et forhold, men nå som samtalen har fått preg av sjelesorg, føles det som om han står i fare for å utnytte sin rolle som diakon og bryte med yrkesetikken.
Sjelesorg er en intenst borende roman som stiller spørsmål om hvordan begjær og tiltrekning skal avstemmes mot det å ta ansvar og ha omsorg for andre.
ISBN 978-82-495-3041-0 9 788249 530410
ISBN 978-82-495-3041-0 9 788249 530410