om tingenes natur
forlaget oktober 2025
Like a raspberry worm that lives in and from its berry home and its berry world, the human being lives in a world of things.
A
Philosophy of Dirt – Olli Lagerspetz
Jeg vasker. Jeg vet ikke om jeg skal kalle det jobben min, men det er vel vanskelig å kalle det noe annet nå. Jeg tenker alltid på det som en overgang, noe som kommer til å forandres, men som så mye annet som jeg først mente bare var foreløpig, har det satt seg i en rytme, og jeg kan ikke lenger si om den rytmen er noe jeg styrer eller om den styrer meg. Kroppen min gjør bevegelsene som skal til, løfter, vasker, tapper, jeg er vann, jeg flyter gjennom dagen, alt det er noe jeg gjør, men holder på avstand likevel, timene går, dagen går, og når jeg kommer hjem og setter meg i en stol, blir jeg meg igjen. Det er der tankene bor, skrev jeg til en venn, men sannheten er jo at dagene jeg jobber, er jeg ofte for trøtt til å tenke. Jeg vasker fordi jeg mangler penger, jeg vasker fordi det første jeg tenker på når jeg våkner om morgenen, er hvordan jeg skal skaffe penger, hvordan jeg skal betale regningene. Vasking er det enkleste, ingen stiller spørsmål ved vasking, det må vaskes, og noen må gjøre det.
På vei til jobben om morgenen, eller seinere på vei hjem, treffer jeg ofte på de andre som også vasker, vi utgjør en slags kommandolinje overfor rot og uro, vi vasker alle disse husene og leilighetene, og jeg går de samme gatene opp og ned. Selvfølgelig finnes beboerne også, men de er ofte ute når jeg vasker, i hvert fall gjør de lite av seg. En periode jobber jeg for et firma, jeg jobber sammen med de polske jentene eller de ukrainske jentene, med den stille bulgarske jenta og den libanesiske som jeg har hørt en gang var offer for menneskehandel. Husene, leilighetene er som kjæledyr, strøkne og puslet om, prissatt inn i det absurde, hegnet om som barn. Det er lite brutalisme, det er toetasjes rekkehus, det er morsomme klosser av lavblokker, funkisboliger fra førtitallet, femtitallet, arkitekttegnede villaer. Det skinner i monumentale vindusglass, i støvfrie persienner. Innkjørslene er fornuftige og minimalistiske, asfalterte og kantet med prydbusker. Plenene er ofte kunstig grønne. Jeg begynner å kjenne noen av husene så godt at det kunne vært meg som bodde her, jeg tenker at på et tidspunkt bor jeg nesten i alle disse husene og leilighetene, at jeg tilbringer like mye tid i dem, til og med mer, enn mange av eierne gjør. Jeg ser ofte på fotografiene de har plassert rundt i interiøret, jeg gjenkjenner forskjellige personer. Fotografiene kan være tatt på helt forskjellige tidspunkt, konfirmasjon, ferier eller skolestart. Jeg synes jeg vet mye om dem. Jeg lurer på om de ville kjent igjen meg. Der kommer hun som vasker,
sier de sikkert. I et av husene er det alltid overfylte kjøkkenskap, matvarene står fint sortert, hvis noe blir brukt, erstattes det raskt av den samme varen. En huseier liker å folde og brette skittentøyet sitt, i en leilighet har de printet ut separasjonspapirene, arkene har ligget på samme sted i flere måneder, jeg løfter dem opp og tørker rundt det støvfrie rektangelet der de sammenstiftede sidene har ligget, og etterpå drar jeg kluten over familiefotografiene i glass og ramme, barna som smiler rundt et lite bål i skogen. En gang var jeg i en leilighet jeg syntes jeg kjente igjen, og mens jeg vasket, tenkte jeg at her har jeg vært før, jeg lurte til og med på om jeg hadde bodd der, i hvert fall tilbrakt ganske mye tid der. Det viste seg å være leiligheten til en venn av en venn, eller den gangen var det han som eide den, og jeg hadde faktisk bodd på sofaen der noen uker da jeg var mye yngre. Alt var selvfølgelig pusset opp siden det, jeg husker at vi hadde en fest, at høyttalerne til stereoanlegget sto ved de åpne vinduene, naboene tvers over gata hadde også fest, og når vi skrudde opp volumet på musikken, gjorde de det samme, til alt bare var en eneste atonal kakofoni. Nå var leiligheten helt stille. Jeg tenkte sånn er det, etter å ha bodd og oppholdt meg så mange steder er jeg selvfølgelig kommet tilbake hit, alt går i sirkel. En nesten blå katt tar alltid imot meg i en av de andre leilighetene, kommer løpende og stryker seg mot beinet mitt. Venter på mat i skålen sin, det glitrer i de grønne øynene. Ofte er det utsikten jeg liker og blir distrahert
av, utsikten fra en spesiell leilighet eller kanskje et hus. Jeg kan stå flere minutter og bare stirre ut mot et tre og en barbert plen, eller asfaltdekket der det pleide å være en hage. Å vaske holder kanskje det å skrive på avstand, som om vaskingen, en veldig fysisk beskjeftigelse, demper trangen til å tenke, til å manøvrere tankene rundt og rundt (vannet er jo ellers en god metafor for tankestrømmen). På mange måter er å vaske noe av det samme som man gjør i skrivingen, det finner fram i kaoset, det er en lignende prosess, med insistering, ordning, kategorisering av tegn, troen på disse tegnene. Jeg pusser og pusser. Jeg står igjen med en glatt flate, noen ganger er det et speil, eller noe gjennomsiktig, som et vindu. Jeg tenker på bestemoren min. Mormor vasket bordflater. Hun serverte mat og kaker, middager, snitter og hvit dame på konditori Reimers i Bergen. Først stilte hun seg ved anretningen, der maten ble dandert når den kom fra kjøkkenet eller fra disken, hun fikk brettet og gikk ut i lokalet, nummeret på bordet sto på en liten lapp. Når kundene var ferdige, hentet hun brettet og plasserte de skitne tallerkenene og bestikket i en liten stabel, før hun tørket over bordplaten. Det er den tørkingen med kluten jeg husker best. Hendene hennes var alltid myke av grønnsåpevannet og klutene hun brukte til å tørke av bordene, årene lå tjukke over håndbaken, håndflatene fulle av
linjer. I minnetalen om mormor sa jeg at hun var som et tynt, ungt tre i vinden, at hun var bevegelig, aldri insisterende. Nå lurer jeg på hvorfor jeg sa det. Mormor hadde i hvert fall et hus, et hjem, hun vasket og serverte, hun tok seg av meg og av den gamle moren sin. Først da hun selv ble gammel, måtte hun flytte fra hjemmet sitt, leiligheten der hun bodde. Men det er sant, de gangene jeg så henne etter det, hadde hun alltid noe hjemløst over seg.
Husene jeg vasker er helt vanlige og samtidig merkelige. De er åpne og lukket på samme tid. Jeg vet ingenting om hva som foregår der når beboerne kommer hjem, bare tegnene, narrativene som jeg aner og fyller ut. Særlig pleide jeg å mislike en samling små, nybygde rekkehus på vestkanten der arkitekten måtte ha sovnet over papirene sine, hvis det noen gang fantes en arkitekt. Utenfor lå et sterilt, søvnig nabolag, ingen barn på trampoline eller sykler, det bodde unge folk med penger der, opptatt av å tjene mer. I helger og ferier var rekkehusene og plenhagene tomme, om høsten råtnet frukt og bær på et par ensomme trær ytterst på en grønn flekk. Jeg vasket to hus der, eierne ryddet før jeg kom, det virket ikke som noen av dem brukte huset til mer enn et sted å kikke på skjerm før de sovnet, de glemte sjelden tallerkener ute eller lot klær henge over stolrygger, jeg ble alltid overrasket når jeg så rot. De gangene jeg gjorde det, fikk det meg til å føle meg
bedre, at det faktisk bodde noen i disse husene som ofte lignet del av en scenografi i et stykke som aldri ble spilt. I de nyere leilighetene jeg vasker, er det få store bokhyller med bøker, men i de eldre er det fortsatt hele vegger med samlede verker av både Hamsun og Kielland. Huset der jeg vasker annenhver torsdag, har kunst på veggene, både litografier og malerier, jeg snakker med det gamle ekteparet som bor der. De sitter ofte og venter når jeg kommer, med kaffe de vil jeg skal drikke, noen ganger tror jeg de har pyntet seg litt. De har fortalt meg alt om bildene de har samlet, om kunstnerne de har kjent. Ofte er vasking bare et ord, leilighetene skal moppes med engangskluter, klutene inneholder forskjellige kjemikalier som erstatning for vann. I Gamlebyen vasker jeg hos en kurator som også samler på bilder, men av mye yngre kunstnere, hun bor i leiligheten sammen med datteren sin. Kuratoren har et stort kontor og en Appleskjerm som tar hele skrivebordet. Hun vil at jeg skal pusse glassbordet i stua med et spesielt middel før jeg støvsuger og vasker gulvene hennes, selv sitter hun mye og snakker på Teams, denne dagen har hun holdt på der inne i en time, og etter at arbeidet mitt er ferdig, mens jeg står i gangen og tar på meg jakka, kommer hun ut og lener seg mot dørkarmen, hun kikker på meg og sier var ikke du poet eller noe sånt? Du ser virkelig ut som en jeg har lest. Nei, sier jeg, jeg vasker.
Jeg har husene mine, de jeg tenker på som mine hus, der jeg har holdt på lenge. Huset jeg liker best trenger å bli tatt vare på, en glemt passasjer på en stengt flyplass. Det er aldri noen der når jeg kommer, aldri lenger tegn til at andre har vært der. Av og til later jeg som jeg, som vi, bor der. Jeg går opp hagegangen, åpner døra og går inn, henger nøklene på veggen og setter meg i en stol der jeg kan se ut, kjenner at det er fint og stille. I begynnelsen lå ofte lapper med små meldinger til meg fra eierens barn, jeg vet at de kommer innom av og til, en av dem overnatter når hun er i byen, men de setter aldri noen spor. Lappene var det eneste de la fra seg, det eneste jeg merket av dem, men nå er det ingenting der, kanskje de har mistet interessen eller bare stoler på at jeg følger manuset og forstår hva jeg skal gjøre. Huset kommer snart til å begynne å forfalle, jeg hører en hosting i rørene, takstein har begynt å ramle ned, mose samles under mønet og over nordveggen. Alt som ville blitt fjernet av den opprinnelige eieren, en gammel mann som nå er på aldershjem, som kanskje er blitt fortalt at dette bare er foreløpig, blitt lovet at det står som før, de tar seg av huset, alt venter på at han kommer tilbake. Den gamle som har passet på alt dette, som har bodd her, som har fjernet mose og reparert taket gjennom årene, som har sørget for å stake opp rørene og byttet pakninger mens ungene vokste opp. Og nå er det bare meg, som vasker. Jeg har vært gjennom alle rommene, biblioteket som kanskje egentlig er et arbeidsrom, med det gamle
skrivebordet som kjennes som mahogni når jeg stryker over platen, globusen som fortsatt har lys, bokhyllene fra gulv til tak, jeg har funnet førsteutgaver av Ibsen der. Jeg tørker forsiktig støv av bøkene, soverommene er pent redd opp, sengene med teppet strukket stramt over, det er jeg som strekker teppene, selv om ingen har bedt meg om å gjøre det. Stua med lysekrone og biedermeier. Jeg har til og med vært på loftet og skimtet utsikten mot byen. Gamle sommerkjoler i en lyseblå klespose med glidelås, barnesykkel fra syttitallet innerst i hjørnet. I passasjen mellom kjøkkenet og gangen henger malerier. Tåkete landskap med fjell, kanskje en hytte i horisonten. Kua som står ved en låvedør, budeie i noe som må være bunad. Jeg vasker huset som allerede er rent, og der ingen bor.
De skrur av strømmen en onsdag. I skumringen som følger, sitter vi og leser. Vi leser til bokstavene glir sammen, mister både omrisset og essensen, da ser vi opp. Nå sitter vi bare, kikker inn i den mørke hagen der stammen på eika lyses opp av månen. Vi er glade i den eika, et gammelt tre noen kappet greiner av på sørøstsiden i fjor vinter, hver gang det blåser, tenker vi på hvilken vei det vil falle om det ikke klarer å klore seg fast i jordsmonnet lenger. Flere av de eldste trærne på nabotomta har falt. Vi venter spent og litt skadefro på egne vegne. Men treet står, friskere nå. Om ikke så lang tid kommer det likevel til å være borte. Kanskje om et halvt år eller litt mer. Når anleggsmaskinene kommer. Borte, akkurat som den smale stien fra uthuset opp til planketerrassen og det lille annekset som første gang vi så det, minnet oss om Virginia Woolfs skriveanneks i hagen i Rodmell, selv om det ikke er noen som skriver i dette. Alt skal bort når utbyggingen starter, på papiret er det sikkert allerede visket ut. Vi lurer på hva maskinene, gravemaskinene og kranene river først, taket eller veggen,
uansett vil rommene åpnes, som på det bildet vi så fra en krigssone der innsiden av et hus var eksponert, et barnerom, et kjøkken, soveværelset til et eldre ektepar, senga der noen hadde sovet. Som de gammeldagse dukkehusene uten framside, det var avkledd, man kunne kikke inn, flenger av tapet, rester av middag på et bord. På nabotomta har huset allerede stått tomt lenge. Først gikk vinduene, så var en dør borte, neste uke hadde noen hentet planker fra inngangspartiet. Huset føles ensomt når vi ser på det, som om det er begått et overgrep, og det stumme offeret er forlatt, eksponert. To av trærne rundt nabohuset faller under en storm, ett går i september, et annet i april. Men her står alt fortsatt. Nå sitter vi i skumringen, kjenner mørket som om det beveger seg fra et punkt og fordeler seg utover. Vi tenker fortsatt på dette som hjemme, det er egentlig ikke vanskelig, alle steder blir hjemme etter hvert. Vi sitter i tussmørket, venter på at skyggene også skal viskes ut. Da det ikke er mer å se, går vi bare og legger oss.
Hele vinteren har Asgeir kjørt bussen. Han kjørte skolebuss om morgenen, og pensjonister resten av dagen. Han sto opp tidlig, så tidlig at lyset var mange timer fra å nå opp i dalen og fylle skogen rundt det lille huset der vi bor. Han drakk svart kaffe mens han sjekket ruta, tok på seg uniformen, en lyseblå skjorte og grønt slips, en høyhalset maskinstrikket jakke med
Merethe Lindstrøm (f. 1963) er en av våre aller største forfattere. For novellesamlingen Gjestene (2007) ble hun nominert til både Kritikerprisen og Nordisk råds litteraturpris, og for romanen Dager i stillhetens historie (2011) ble hun tildelt begge. Romanene Fra vinterarkivene (2015), Nord (2017) og Fuglenes anatomi (2019) har fått svært god mottakelse også utenfor Norge. I 2023 utga hun den lysende romanen Når vi synger.
forfatterportrett : Fartein Rudjord
forsidefoto : Josephine Lindstrøm
omslag : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design
baksidefoto : Manuskript fra 1483 av Om tingenes natur, kopiert av Girolamo di Matteo de Tauris
Jeg vasker. Jeg vet ikke om jeg skal kalle det jobben min, men det er vel vanskelig å kalle det noe annet nå. Jeg tenker alltid på det som en overgang, noe som kommer til å forandres, men som så mye annet som jeg først mente bare var foreløpig, har det satt seg i en rytme, og jeg kan ikke lenger si om den rytmen er noe jeg styrer eller om den styrer meg. Kroppen min gjør bevegelsene som skal til, løfter, vasker, tapper, jeg er vann, jeg flyter gjennom dagen, alt det er noe jeg gjør, men holder på avstand likevel, timene går, dagen går, og når jeg kommer hjem og setter meg i en stol, blir jeg meg igjen. Det er der tankene bor, skrev jeg til en venn, men sannheten er jo at dagene jeg jobber, er jeg ofte for trøtt til å tenke. Jeg vasker fordi jeg mangler penger, jeg vasker fordi det første jeg tenker på når jeg våkner om morgenen, er hvordan jeg skal skaffe penger, hvordan jeg skal betale regningene. Vasking er det enkleste, ingen stiller spørsmål ved vasking, det må vaskes, og noen må gjøre det.
