«Kampen om Shakespeares identitet. Verdens største litterære gåte» av Geir Uthaug

G E I R U T H AU G

K AMPEN OM

Shakespeares identitet Verdens største litterære gåte

dreyers forlag oslo, 2023

© dreyers forlag oslo 2023 omslag: akademisk publisering trykk: scandbook, falun printed in sweden isbn: 978-82-8265-634-4 forfatteren har mottatt støtte fra det faglitterære fond

G E IR U T HAU G S T IDLIG E R E UTG I V EL S ER

Drømmesyn – dikt fra engelsk romantikk, 1978.

Ariel, skuespill i to akter, 1981.

Former fra Drømmen og speilet, dikt, 1983.

Fyll mitt beger på ny – engelsk romantikk fra Burns til Byron i norske gjendiktninger fra Henrik Wergeland til i dag, diktantologi, 1990.

Lord Byron: Childe Harolds pilgrimsferd (canto I–II), gjendiktning, 1995.

William Blake: Uskyldens og Erfaringens sanger, gjendiktning, 1997.

Ring, ville klokker – en viktoriansk antologi, 2000.

Den kosmiske smie, William Blake. Liv – diktning – verdensbilde, biografi, 2000.

John Keats: Endymion – en poetisk romanse, gjendiktning, 2003.

Engelsk romantikk, diktantologi, 2003.

Obelisk, dikt, 2005.

Lord Byron: Don Juan I (canto I–V), gjendiktning, 2006.

Jordens elskende hjerter (red.), Henrik Wergelands dikt i utvalg, 2007.

Et verdensdyp av frihet. Henrik Wergeland. Liv – diktning – verdensbilde, biografi, 2008.

Lord Byron: Don Juan II (canto VI–XVII), gjendiktning, 2009.

Ad Astra, (jubileumsbok), dikt og gjendiktning, 2010.

På vei mot form. Jørleif Uthaug – et portrett, biografi, 2011.

Lord Byron: Childe Harolds pilgrimsferd (Canto I–IV), gjendiktning, 2012.

William Blake: Milton, et dikt, gjendiktning, 2014.

Romantikkens univers, 2017.

Innhold

Forord 13 DEL 1 PREMISSENE

1 To tradisjoner 21 2 Hva er problemet? 31 3 Ortodokse og kjettere 40 4 Glimt fra Shakespeares resepsjonshistorie 42 5 Shakespearekulten i Stratford–upon–Avon 47 6 Mannen fra Stratford – spekulasjoner og kjensgjerninger 52 7 Problemet med å skrive en Shakespeare-biografi 78 8 Problemet med Stratfordmannens kunnskaper 89 9 Portrettene – er de til å stole på? 95 Striden om Ashbourne-portrettet 98 Det surreale Droeshout-portrettet 101 Marshalls versjon – den omvendte «Droeshout» 104

10 Den enigmatiske bysten 106 11 Skriften på veggen 112 DEL 2 INDIKASJONER

12 Det politiske bakteppet 119 13 Sensuren og trykkerne 129 14 Et smedeskrift 135 15 «Min nyskapnings første arving» 141

16 Problemet med dateringen 146 17 Stormen som ikke stilnet 164 18 Var Shakespeare i Italia? 179 19 Avons svane 198 20 Spyd-risteren 203 DEL 3 KANDIDATENE

21 Antistratfordianismens røtter 213 22 Francis Bacons store kunnskapsløft 224 23 Ringer i vannet – Bacon-teoriens utbredelse 236 24 Var Shakespeare adelsmann? 248 25 Fra kvinnens perspektiv 271 26 Marlowes regnskap 282 27 Var North Shakespeares ghostwriter? 294 28 Den mystiske «WH» – opptakt til gåtens løsning? 307 29 En matematiker tolker dedikasjonen 315 30 Jakten på Shakespeares egenskaper 320 DEL 4 DEN BIOGRAFISKE VEVEN

31 Hedingham 333 32 Cecil House 340 33 Polonius 349 34 Hoffmannen 358 35 Utenlandsreisen 367 36 Tankesmien Fisher’s Folly 378 37 Oxfords mørke dame 388 38 Sonettenes vitnesbyrd 395 39 Timon i Hackney 410

Epilog Frontene trekkes opp igjen 421 Stratfordianernes hovedmotstander 426 Alan Nelsons karakterdrap 431 Hva er god forskning? 435

Supplement 451 mente videbor (I ditt sinn vil jeg bli sett) 451 Hemmelige koder 453 Litt «Baconiana» 454 Oxfordianske oppdagelser 459 Frances Meres: Kronvitne for Stratford eller torpedo under arken? 463 En avkoding av innskriften på stratfordmonumentet 469 Stratfordbystens senere historikk 473 Shakespeareskulpturen i Poets’ Corner 474 Skulpturen i Wilton House 477

Post scriptum 479 The Declaration of Reasonable Doubt 480

Appendiks 485 Hvordan skal Shakespeares navn staves? 485 Oxfords lyriske spor 487 Dokumentasjon på aktive forfatterskap 493 Shakespeare-forskernes hvem er hvem 494 Hvem var hvem i Shakespeares levetid 505 Takk til – 509

Noter 513 Bibliografi 539 Bildekreditering 546 Register 548

Tilegnet troende og tvilere (og sir Derek Jacobi)

Alt forvitret lengter etter klarhet, alt dunkelt etter lys Stefan Zweig

Forord Det overordnende spørsmål når det gjelder et kunstverk, er i hvor stor grad det stammer fra livet selv.

James Joyce, Ulysses

S

pørsmålet om hvem som kan ha stått bak verkene verden ­kjenner som William Shakespeares, er tidenes kanskje mest berømte detektivhistorie. At navnet på tittelsidene ikke skulle være forfatterens, er en så drøy påstand at den avvises nærmest automatisk av leg og lærd. Likevel har tvilen vært der, og selv om spørsmålene gang på gang har vært ignorert, latterliggjort og angrepet fra høyeste akademiske hold, har temaet egentlig aldri sluttet å fascinere, gripe og forundre. Gåter er ikke gåter for ingenting, og enhver gåte innbyr til løsninger, så også Shakespeare-gåten. For store deler av akademia er det ingen gåte og har aldri vært det, det at det stilles spørsmål er fra en slik synsvinkel en beklagelig avsporing.

Selv de som er mest sikre i sin sak, må likevel innrømme at mens det hele virker overskuelig og overbevisende på avstand, endres b­ ildet straks man begynner å underkaste denne mannens biografi en ­nærmere granskning. Det er ikke til å unngå at det som da trer frem, er de biografiske tomrommene, de hvite flekkene på kartet; ­manuskripter som er fraværende, år det ikke kan redegjøres for, uforklarlige sprik mellom liv og verk. Heldigvis finnes jo verkene, som er det viktigste, i tillegg har vi overleveringer og løse fortellinger om hva slags liv denne mannen skal ha ført. Det er ikke fyllkalk i ­biografiene, det er biografiene. Resten er – for å si det litt brutalt – stort sett antagelser, forslag, påstander og teorier, der det ene kan virke like sannsynlig eller usannsynlig som det andre. Så må man spørre seg: taler o­ verleveringene stort 13

forord

sett sant, er de sparsomme beretningene troverdige? Når historiene divergerer, som de gjør, og vitnesbyrdene motsier hverandre, hvem eller hva kan vi stole på? Til syvende og sist har det kanskje, som noen hevder, mer med tro å gjøre enn viten. Og det kan forklare noe av grunnen til at kampen mellom troende og tvilere har vært så heftig, bitter og langvarig som den har vært.

Shakespeare ble et ikon og en nasjonal legende. Dette er noe av grunnen til at vi har et forfatterskapsproblem, for mens Shakespeare som ikon ble feiret, ble sporene etter mannen borte. Det ble påkrevet å finne tilbake til ham, og det er vel knapt noen som har vært utsatt for en så intens, langvarig og systematisk undersøkelse som William ­Shakespeare. Gjennom generasjoner har historikere, litteratur­forskere, lingvister, arkivarer, amatører og litterære sporhunder oppsøkt hans enemerker og spavendt alt de har kunnet finne, uten at resultatet har vært imponerende. Enorme ressurser – ja hele liv – har gått med til å finne ut mer om mannen bak mytene, men best som man tror at man er på sporet, fortaper stiene seg i et ulendt terreng. Det man står igjen med, er gjetninger. Angående spekulasjonene om Shakespeares tapte år skriver E.K. Chambers: «Det hjelper ikke å gjette … for en forsker med respekt for sitt fag må det siste ord bli etter at alle muligheter er nøye overveid – at vi simpelthen ikke vet.»1 For nesten tyve år siden anmeldte jeg i Aftenposten en bok som lanserte en ny teori om forfatterskapet.2 Jeg oppfordret a­ kademikere til å ta boken alvorlig, de burde ikke avfeie den uten å ha sett på indisiene.

Jeg vant ikke gehør; tvert imot ble jeg irettesatt av to Blindern-professorer.3 Men svarene de ga, overbeviste meg om at dette var et spørsmål det var nødvendig å se nærmere på. Jeg skaffet meg omfattende ­litteratur, holdt foredrag og skrev artikler om forfatterskapsproblemet.

Det toppet seg i april 2016 i forbindelse med Shakespeare-jubileet, det vil si 400-års-markeringen for mannen fra Stratfords død, da jeg fikk arrangere et seminar på litteraturhuset i Oslo, der spørsmålet om dramatikerens identitet var i fokus. Det var under denne prosessen og reaksjonene jeg fikk, at det gikk opp for meg hvor kontroversielt emnet fremdeles er, og hvor lite nordmenn, også litterater, kjenner 14

forord

til denne historiske og pågående debatten. Jeg bestemte meg for å skrive en bok, noe jeg fikk støtte til via et treårig prosjektstipend fra Det faglitterære fond. Boken har tatt meg fem år å skrive og er den første presentasjon av den historiske kontroversen her til lands. Når den nå blir utgitt i 2023, er det fire hundre år etter at Shakespeares Førstefolio ble utgitt, i 1623, en begivenhet som markeres verden over.

Mange fikk sitt første innsyn i problematikken via en tv-serie, «Shakespeares koder», men heller ikke disse programmene viste problemets kompleksitet, det dreide seg mer om et eksperiment mange seere fulgte med spenning (inkludert undertegnede), da ­organist ­Petter Amundsen fikk prøve ut sine teorier.

Kampen om Shakespeares identitet lanserer ingen ny teori, her er det andres teorier som skal presenteres. Skeptikere mente at tradisjonelle biografer trakk slutninger på sviktende grunnlag. De tradisjonelle biografene avfeide opponentene som useriøse, de nektet å ta dem alvorlig, uansett hva de hadde å komme med. De som eide hegemoniet, endte som oftest opp med å repetere det som var sagt så mange ganger før.

Når de samme tingene blir gjentatt tilstrekkelig mange ganger, d­ anner det en forestilling om at det «må være sant», selv om de som står for formidlingen ikke behøver å ha gjort noen under­søkelse på egen hånd, men nøyde seg med å henvise til autoriteter. Det kan ligne på den gang i den tidlige vitenskaps historie da forskere ble stanset fordi det de kom frem til, avvek fra Aristoteles. Historiefaget er ikke statisk, men dynamisk og alle hendelser i historien krever ulike tolkninger, så det kan belyses fra ulike vinkler. Men Shakespeare later til å være et unntak. Så kan man spørre seg hva grunnen kan være, hvorfor er det så viktig å holde fast på den tradisjonelle forklaringen, at omtrent alle forsøk på å besvare de ubesvarte spørsmålene blir møtt med avvisning, hvis de peker i en retning man ikke vil vite noe av?

Kampen om Shakespeares identitet er en historisk kamp, den har vært ført på mange arenaer og det har sjelden vært spilt med åpne kort. Det har vært brukt metoder mot grupper og enkeltpersoner som ikke alltid er rosverdige. På begge sider har innsatsen vært høy.

«Vi bør ikke forstyrre troen»,4 advarte den viktorianske Shakespeare15

forord

formidleren og biografen Charles Knight, og han har hatt mange etterfølgere. Men en annen Charles, Charles Dickens, uttrykte seg mer tvetydig: «Shakespeares liv er sannelig litt av et mysterium. Jeg bever hver dag for at noe skal dukke opp.»5 Om det er noe mer som kan dukke opp, gjenstår å se, men kanskje holder det å oppdage det som allerede er der, og å se dét i sammenheng, kan være vanskelig nok.

Denne bokens formål er mangesidig. Primært vil jeg vise hvordan debatten har foregått og i tråd med dette si noe om hvordan forestillingen om «the immortal Bard» – den udødelige skalden – har skiftet gjennom tidene. Underveis vil vi se på indisier og anomalier som ikke bare uten videre kan avvises. Det betyr at vi må legge veien utenom den faste ruten som anbefales av turistnæringen i Stratford. Vi har en tendens til å betrakte Shakespeare som en fast størrelse, det er et bilde som er gitt oss av dyrkere som David Garrick og ikke minst viktorianerne – men en gang var han nærmest glemt, inntil han endte opp med å få en ikonisk status som britenes nasjonalsymbol. De rene kjensgjerninger, i den grad de lar seg rekonstruere troverdig, noe som har vist seg svært problematisk, utfra ethvert synspunkt, er en sak for seg, en annen er legendene som liksom tornehekken vokste rundt ham og truet med å overskygge den faktiske personen. Hans egen tid er en tid fylt av mange fallgruver, det er en notorisk uoversiktlig tid, nyere forskning har vist at veldig mye av det som skjedde, er skjult, slettet, endret eller dekket over, og skeptikerne har sett at det i høyeste grad gjelder Shakespeare. I tidens løp er mange kandidater foreslått i rollen, her skal noen av de viktigste presenteres, men jeg forbeholder meg retten til å foreta prioriteringer. En ren upartisk gjennomgang kan jeg ikke påberope meg. Det ville være usant med tanke på mine egne vurderinger, som tross alt er grunnen til at boken er skrevet. Når det gjelder selve navnet «Shakespeare» vil man finne at det er stavet på ulike måter. Det var ingen fastsatt rettskrivning på 1500-tallet, det kan alle være enige om, likevel er det for bokens formål viktig å skille mellom dramatikeren og privatpersonen som historisk sett 16

forord

fikk denne rollen, enten han faktisk var Shakespeare eller ikke. Det er et faktum at på tittelsidene ble hans navn nesten alltid stavet på samme måte: SHAKESPEARE, slik vi kjenner det i dag. Men ofte også SHAKE-SPEARE i to ord med bindestrek, noe som har vakt mistanke ettersom det hører til sjeldenhetene at etternavn splittes opp slik, med en umotivert bindestrek midt i navnet.6 Det er heller ingen eksempler på at navnet på borgeren William Shakspere som man finner på eksisterende økonomiske eller juridiske transaksjoner ble skrevet med bindestrek. De seks underskriftene han har etterlatt seg på offisielle papirer, er alle stavet forskjellig, men aldri shake – («sjeik») som på skuespillene, alltid med kort «a» – som i «sjakk». På ett dokument, ekteskapsinngåelsen, var navnet på borgeren fra Stratford oppført som «Shagspere» med kort a og g. På et annet, med kort a og x, «Shaxpere». Gjennomgående har jeg valgt formen «Shakspere», som er stavemåten som ble brukt i kirkeboken ved hans fødsel i 1564 og ved hans død i 1616. Jeg presiserer at når navnet staves «Shakspere» er det borgeren eller privatpersonen det refereres til, ikke den ikoniske dramatikeren. Dette er likevel ikke gjennomført helt konsekvent, da det noen ganger kan være nødvendig å stave navnet som det ble stavet på et bestemt dokument eller i en historisk omtale. Mer om navnespørsmålet finner man i appendiks.

Verkene er stort sett oppført med engelske titler. De norske titlene er satt i anførsel, der hvor tittelen opptrer første gang. I de tilfeller der de norske titlene er så innarbeidet at det føles kunstig å endre dette, er de beholdt. King Lear, er naturligvis Kong Lear, men Kjært besvær forgjeves er Love’s Labour’s Lost. Jeg har valgt å beholde engelske og franske navn på engelske og franske konger. Charles for Karl, James for Jakob, François for Frans, osv. Der hvor kongenavn er helt innarbeidet, brukes likevel norske navn, som Henrik VIII og Maria Stuart for Mary Queen of Scots. Jeg bryter dermed en innarbeidet konvensjon, og loven om konsekvens, men det føles unaturlig å bibeholde denne tradisjonen i en tid da engelsk er blitt svært vanlig å bruke for nordmenn. Vi har jo ikke endret prins Charles’ navn til Karl nå som han er blitt kong Charles III. Hvor intet annet er oppgitt, har jeg 17

forord

selv oversatt originaltekstene, også de lyriske. Unntakene er kreditert andre gjendiktere. Ettersom så mye av indisiene først blir forståelige når man ser på bildene som de refererer til, er referansene til bildene i teksten nummerert og satt i klamme. En egen billedliste med kreditering finner man bak i boken. For at det skal bli flyt i fremstillingen er de mer spesifikke tekstanalysene og teoriene plassert i supplementet.

Dette er et så omfattende emne at det sier seg selv at det som er med her av eksempler, er et begrenset utvalg, for ytterligere fordypning henvises til bibliografien. Mitt formål er først og fremst å informere om teoriene, ikke å fremlegge bevis, selv om jeg som sagt har mine egne preferanser basert på en skjønnsmessig subjektiv vurdering av det historiske materialet. Dette er ikke bare en historisk debatt, selv om den i høy grad er det, men det er en debatt som pågår, den er ikke avsluttet, og vil neppe bli det med det første. Dertil er det for mange som har aksjer i foretagendet «William Shakespeare».

Det har vært påpekt at mye står på spill, hvis historien en dag må skrives om. Spådommene gikk ut på at tvilerne ville bli færre og skepsisen vil gli over, fordi den i likhet med all annen overtro ville måtte vike for kjensgjerningene. Men det har ikke skjedd, kanskje fordi kjensgjerningene har latt vente på seg, eller viste seg å være andre enn antatt. Mens skeptikerne tidligere måtte arbeide i lukkede fora, langt unna offentligheten, har de i dag fått organisasjoner og nettsteder som er meget aktive. Så å si daglig blir ny kunnskap føyet til som blir publisert og gjort tilgjengelig og kan bidra til å kaste mer lys over forhold som har vært nokså dunkle. I skrivende stund er det ingenting som tyder på at denne prosessen ikke forsetter å akselerere.7 Det heter seg at «Shakespeare skrev Shakespeare», som om dermed alt er sagt. Ja, Shakespeare skrev nok Shakespeare, ingen har vært uenige i det. Det striden dreier seg om er hvem denne Shakespeare, egentlig var.

18

del 1

Premissene What is past is prologue.

The Tempest

1

To tradisjoner Han er en slags litterær utgave av et elektron. ­ Alltid til stede og aldri til stede.8 Bill Bryson

H

vem var William Shakespeare? Eller rettere sagt: hvem tror vi at han var? Shakespeare-forskningen bygger på to tradisjoner – den ene, som har dominert offentligheten og det akademiske liv i flere hundre år og gjør det fremdeles – tar det for gitt at han må ha vært identisk med en mann med et lignende navn; at denne personen som kom fra et respektabelt småby- og håndverkermiljø, slo seg opp som skuespiller og dramatiker i London, der han høstet stor heder, for så, mens skaperkraften var på det høyeste, å trekke seg tilbake til fødebyen hvor han levde sine siste dager som en aktet og velstående borger. Den andre tradisjonen – som har vært like underkjent av akademia som den første har hatt forrang, selv om bildet er i ferd med å slå sprekker – har liten eller ingen tillit til de gamle overleveringene; dens tilhengere peker på feilene i regnestykket, svikten i den logiske bevisførselen; de mener kabalen ikke går opp, og viser til hvor lite vi egentlig positivt vet om den historiske Shakespeare, og hvor usikker den faktiske dokumentasjonen er. De mener også at et verdensbilde som er så avansert som Shakespeares rimer dårlig med det dokumentene viser om den angivelige forfatteren, som de kaller Stratfordmannen. Den ekte dramatikerens horisont, hevder de, vitner om et spesielt høyt dannelsesnivå, omgang med mektige personer, omfattende og detaljrike kunnskaper, innen så vel gresk og latin som 21

del 1. premissene

juss, medisin, historie, våpenbruk, filosofi, mytologi og mye mer.

Shakespeares dramatikk viser avansert tenkning, kjennskap til nye oppdagelser innen forskning og vitenskap; så vel blodomløpet som Kopernikus’ astronomiske verdensbilde er nevnt i tekstene, hevdes det.9 Alt tyder på at vi har med en person å gjøre som var umåtelig kunnskapsrik, han var ikke bare lærd, men også viden bereist. Han må ha kjent steder og skikker i andre land inngående, ikke minst var han hjemmekjent i flere byer i Italia, som stykkene viser. Han hadde ført et liv som rommet både høyder og avgrunner, noe som igjen avspeiles i stykkene. Alt dette lar seg vanskelig tilpasse «mannen fra Stratford» som uten de gamle fortellingene som gjør ham til en legende, må ha levd et nokså konvensjonelt og stillestående liv. Sigmund Freud kunne ikke få seg til å tro at en som har skrevet Hamlet kunne ha hatt en slik bakgrunn. Den tyske romantikkens litterat og Shakespeare-oversetter August Wilhelm Schlegel, talte Stratford midt imot da han uttalte: «Jeg betrakter alt som er sagt om Shakespeare som en ren fabel, en forblindet, uvederheftig feiltagelse.»10 Mens de tallrike og ressurssterke stratfordianerne, som de kalles av motstandere – ettersom de forsvarer «mannen fra Stratford» som dramatikeren – nok kan tvile på enkeltheter ved dramatikerens liv og virksomhet, og har forskjellig syn på det som angår datering, kildebruk og hensikten med verkene – eller seksuell legning og politiske meninger og livssyn – er de alle enige om hovedsaken: nemlig at det virkelig må ha vært borgeren fra Stratford-upon-Avon i Warwickshire som skrev i hvert fall størstedelen av dramatikken og sonettene under sitt eget navn. Det var ikke noe muffens med dette, det var rett og slett en genial dikter som skrev sine verk, og denne dikteren ble en kjent tilvirker av skuespill som ble oppført ved de offentlige teatre.

Det vises til at han var medlem av den fremste skuespillertruppen i England, the Lord Chamberlain’s men, som senere, under den nye kongen James I, fikk oppgaven å være the King’s Men. Han står oppført over dem som hadde opptrådt for dronning Elizabeth den første, han var sannsynligvis skuespiller (men ikke av de største) og ble utvilsomt aksjeeier i det nye teatret som ble bygget i ­Southwark, 22

1. to tradisjoner

på sørsiden av Themsen, det legendariske Globe-teatret. Det ­stemmer med overleveringene, det stemmer med at navnet ‘William Shakespeare’ står på tittelsidene, og at dette er i overenstemmelse med utgivelsen av Folioen, de samlede dramatiske verkene i 1623. Som en ekstra forsikring om at man har rett mann, og at noe annet er utelukket, henvises det til portrettet som er trykket i Folioen, det vises til dedikasjonene og lovtalene over Shakespeare fra navngitte kolleger, som innledet dette verket, noen av dem – som Ben Jonson – kjente personer i offentligheten. Skulle ikke et hovedvitne som Jonson være til å stole på? Som om ikke dette var nok, har man også en vegg-«byste» av dikteren som etter alle solemerker må ha blitt satt opp i Holy Trinity Church i Stratford omtrent på den tiden, kanskje av Shakespeares nærmeste, for i en av Folioens mange lovord over forfatteren omtaler en poet ved navn Leonard Digges noe han kaller «thy Stratford moniment». Ben Jonson bekrefter at regnestykket går pent opp ved å gi dikteren navnet «Swan of Avon», naturligvis etter elven Avon som renner gjennom fødebyen Stratford-upon-Avon. På toppen av det hele er tre skuespillerkolleger – to av dem er Folioens navngitte redaktører11 – for ordens skyld oppført som mottagere av penger til innkjøp av sørgeringer av gull i Shaksperes testament.

Mens stratfordianerne har brukt dette som sikre beviser på at rett person har fått æren, og at noe annet er utenkelig, har skeptikerne tillagt dedikasjonene dobbeltbunn og tvetydigheter, de har vist til merkverdigheter ved bysten i Stratford og portrettet i Folioen, som sammen med mange andre forhold indikerer at her må det være noe som stikker under. Folioen av 1623 er viktig. Mange av Shakespearestykkene ble trykket i hans levetid, i rimelige såkalte kvart-utgaver, men det er Folioen som fremfor alt etablerer Shakespeare. Uten denne er det lite sannsynlig at dramaene ville ha overlevd, og de ville i alle fall med stor sannsynlighet ikke fått den posisjon de har fått i verdens­ litteraturen. Det var jo ikke bare Shakespeare som skrev teaterstykker.

Det var flere hundre dramatikere som var engasjert i teaterproduksjon i hans levetid, og over tre tusen skuespill ble beviselig oppført. Bare en brøkdel av dem har overlevd. Blant annet 36 skuespill – komedier 23

del 1. premissene

– historiespill – tragedier – av William Shakespeare som ble trykket i den første store Folioutgaven av de dramatiske verkene. Atten av skuespillene hadde aldri stått på trykk før. Enkelte andre ble aldri, så vidt man vet, oppført i Shakespeares levetid men fikk sin førsteoppførelse mange år etter dramatikerens død under helt andre historiske forhold og omstendigheter. Det gjelder viktige verk som Troilus and Cressida (1668) Coriolanus (1669) All’s Well That Ends Well (1741) og Antony and Cleopatra (1759). Dette verket fikk ifølge dokumentene altså sin førsteoppførelse over 150 år etter Shakespeares død.

Skeptikerne har vist til uforklarlige trykkfeil i Folioen, ­merkelig unødvendig dobbeltpaginering, umotivert bruk av forskjellige ­fonter, rare formuleringer i dedikasjonene, og de har avlest kryptiske ­beskjeder som de påstår ikke bare er lagt inn i Folioen, men også opptrer i andre sammenhenger, som for eksempel på selve gravmonumentet i Stratford-upon-Avon, i dedikasjonen i Shakespeares sonetter og i andre skribenters samtidige og posthume kommentarer. A ­ nomaliene, hevder de, er så mange og mistenkelige, at det ikke kan bero på tilfeldigheter.

Når det gjelder hvilke konklusjoner man kan trekke av dette, har tvilerne fordelt seg i flere leire. Noen nøyde seg med å stille spørsmål, og lot det være med det, andre ville søke videre og ga seg ikke før de hadde funnet frem til den eller de som etter deres mening kunne være bedre egnet til å ha forfattet de udødelige skuespillene enn en ulærd mann fra provinsen, som etter dokumentene å dømme må ha vært mer interessert i å tjene penger og skaffe seg eiendom og våpenskjold enn å skrive udødelig litteratur. Flere stratfordianere har undret seg over at Shakespeare viser sin egen dramatikk, i alle fall de trykte verkene, så lite oppmerksomhet. En autoritet som sir Sidney Lee (1859–1926) påpekte at Shakespeare ikke kan ha hatt noen interesse av sine egne verk. Når de først var blitt skapt og fremført, interesserte de ham ikke lenger, og han lot trykkerne få dem uten vederlag. Det er slik han forklarer at Shake-speares Sonnets, som ble utgitt i 1609, ble publisert uten poetens godkjenning eller oppfølging. Ikke mange skeptikere har godtatt denne forklaringen. I 2010 kunne den uavhengige forskeren 24

1. to tradisjoner

Sean Brazil, som analyserte en stor mengde tittelsider fra Elizabeth den første tid, vise til at stykkene tvert om må ha blitt jevnlig revidert av forfatteren, helt frem til 1604, da revisjonene brått stopper opp, noe som tyder på, mente han, at dramatikeren må ha vært sterkt opptatt av å følge opp stykkene helt inntil sin død. Det fremgår av denne forklaringen at Brazil heller ikke regnet det som sannsynlig at den rette personen bak stykkene var fra Stratford-upon-Avon.

Opp gjennom årene har en lang rekke kandidater blitt foreslått.

Noen har havnet på listen av uforståelige grunner, kanskje som en provokasjon eller vits. Andre har vært forsvart med empiriske metoder, litterære og historiske belegg og/eller innviklede symbol- og teksttolkninger. Noen er så usannsynlige selv for den som stiller seg åpen, at det i seg selv truer med å spenne ben under foretagendet. Kandidater som levde lenge før eller lenge etter at verkene første gang ble registrert, for eksempel, som kardinal Wolsey fra Henrik VIIIs tid eller forfatteren av Robinson Crusoe, Daniel Defoe, som levde fra 1660–1731, eller dronning Elizabeth I, som om hun, mellom alle sine gjøremål og statsanliggender, også skulle ha fått tid til å skrive mellom 36 og 40 helaftens skuespill, 154 sonetter, to episke dikt på over tre tusen verselinjer, pluss enda mer. Det at listen over mulige kandidater er så lang, har vært en av de største hindringene for at skeptikernes teorier kunne vinne frem. Det at skeptikerne ikke kunne stå samlet om noe så viktig, tydet på at de hadde en dårlig sak, hvilket ga de Stratfordtro, eller tradisjonalistene, om vi heller skal kalle dem det, svært gode kort på hånden. Nesten hundre kandidater er absurd, naturligvis er det det. Vel var Shakespeare «myriadesinnet», som den romantiske poeten og essayisten Coleridge kalte ham, men det får være måte på.

All fornuft tilsier at mye av dette er grunnløse spekulasjoner. Men om logikken forteller oss at ikke alle disse kunne ha vært Shakespeare, utelukker det at i det minste én av dem kan ha vært det?

Striden mellom stratfordianere og deres kritikere, eller tradisjonalister og ikonoklaster i Shakespeare-spørsmålet, er ikke av ny dato, det er en gammel strid, hvor gammel er også omstridt. Mange på Stratfordsiden vil si at den ikke er så gammel. Det var først i siste halvdel av 25

del 1. premissene

1800-tallet at de første tvilerne meldte seg, fremholdes det. Det i seg selv er underlig. Hvis det var rimelig grunn til tvil, hvorfor sto ikke skeptikerne frem før? Hvorfor var det ingen som tvilte i ­dramatikerens egen levetid? Hvis mannen fra Stratford urettmessig har fått æren for det som en annen eller andre hadde skapt, hvorfor ble ikke denne svindelen grundig avslørt? Tyder ikke det på at det ikke kan ha vært noen svindel, men at alt foregikk på etterrettelig måte, helt oppe i dagen, som seg hør og bør, slik tradisjonalistene holder fast ved?

Innvendingene er ikke blitt stående uimotsagt. At tvil oppsto først på 1800-tallet, er ikke så rart, påpekes det fra skeptiker-hold.

1800-tallet var en tid for innovasjon og nytenkning; gamle ideer og forestillinger ble utfordret over et bredt felt, mange dogmer ble underkastet kritisk granskning innen så vel teologi som naturfagene og de humanistiske vitenskaper. Det tar lang tid å rokke ved det som sedvane har etablert som sannheter, det er ikke noe ukjent fenomen innenfor forskning generelt. At skepsis inntraff sent til det gjengse bildet av skalden og vanetenkningen det medførte, utelukker ikke at det var folk som kjente sammenhengen mens han levde, en påstand det kan være grunn til å se nærmere på. Hvis de rette instanser sto bak foretagendet om å holde forfatterens navn skjult for offentligheten – la oss si den engelske stat, mektige familier eller hemmelige forbund – ville det i seg selv være en opplagt grunn i samtid og nær ettertid til å stille en slik nærmere granskning i bero, og i hvert fall ikke gi tilkjenne at man var involvert i foretagendet.

Mange stratfordianere valgte å tillegge motstanderne tvilsomme motiver. Det hele måtte være en fiks idé i hodet på noen få nærmest sinnsforvirrede personer. Ikke minst en dame ved navn Delia Bacon (hun var ikke i slekt med filosofen), som i boken The Philosophy of the Plays of Shakespere Unfolded i 1857 lanserte den uheldige teori, mente de, at Shakespeare måtte være dekknavn for noen geniale penner på Elizabeth den førstes tid, og slett ikke en hanskemakers sønn fra Stratford. Den nye teorien falt på stengrunn, men Delia Bacon fikk støtte fra uventet hold. Den kjente forfatteren Nathaniel Hawthorne skrev forordet, hun fikk støttespillere som essayisten Ralph Waldo 26

1. to tradisjoner

Emerson, vant konvertitter som poeten Walt Whitman og siden lot også Mark Twain seg omvende. Den folkelige humoristen Twain var ikke ukjent med forfatterpseudonymer. Han hadde valgt et selv, hans egentlige navn var jo Samuel Langhorne Clemens. Og slik kom Shakespearekontroversen på mote, eller forfatterskapsspørsmålet, «the authorship question» som det ble og stadig blir kalt. Det heter seg at alt har sin tid, og tiden må ha vært moden, for samme år som Delia Bacons bok ble utgitt, hadde briten William Henry Smith i et åpent brev til Shakespeareselskapets avtroppende formann Lord Ellesmere skrevet at han ikke kunne tro at en vanlig mann fra Stratford sto bak stykkene. Den kandidaten han foreslo, var nettopp Francis Bacon, filosofen og statsmannen som skrev: «Jeg har gjort all kunnskap til mitt anliggende.» (I have made all knowledge my province.) Bacon hadde skrevet at filosofiske ideer kunne fremsettes med særlig stor virkning i teatret. Det at Shakespeare og Bacon ble satt på kartet på denne måten, på hver side av Atlanteren, skapte bølger som ga ringvirkninger. Hawthorne anklaget Smith for plagiat da hans bok ble utgitt; Smith kunne bedyre at han aldri hadde hørt om Miss Bacons bok hvorpå Hawthorne trodde ham og sendte ham en uforbeholden unnskyldning. Men uansett hvordan dette forholdt seg, var ideen blitt behørig lansert. Stratfordianerne var raskt ute til å fordømme fenomenet. Det fantes ikke noe forfatterskapsproblem. Det var en konstruksjon som var funnet på av kverulanter og forvirrede personer.

Det hele bygget på ønsketenkning, forkludring, historieløshet, fanatisme og var det rene vrøvl. At vettuge folk falt for slike påfunn, var hinsides deres begripelse. Smith hadde i sitt brev til Lord Ellesmere ikke påberopt seg å være den første skeptiker. Han viste til selveste Alexander Pope, poeten som hadde vært en av de tidlige redaktørene for Shakespeares samlede verker. I forordet til sin Shakespeare-utgave fra 1725 hadde Pope skrevet: «Det er godt mulig at hva som bevirket at man anså stykkene for å være Shakespeares, var kun dette: Det var stykker som var produsert av ukjente forfattere, eller tilpasset teatret mens det var under hans administrasjon, og ettersom ingen gjorde krav på dem, ble de tilskrevet ham, slik man skjenker fe til gods­herren 27

del 1. premissene

når de forviller seg inn på hans enemerker. En feiltakelse som det ikke var i teatrets interesse å fjerne.»12 Nå er sitatet fra Pope tatt ut av sin sammenheng, for Pope skrev dette om stykker han anså for ikke å være av Shakespeare, de såkalte apokryfe, som ble utelatt fra den første Folioen, men det er prinsippet for Popes skepsis Smith er opptatt av. Hvem kan egentlig si hva som var Shakespeares og hva som var skrevet av andre, og om noe i det hele tatt var skrevet av Shakespeare all den stund vi ikke har andre beviser for dette enn hva som ble tilskrevet ham? Selv i dag er tradisjonstro forskere langt fra enige. Det skapte uro i Shakespeare-kretser da redaktørene av siste utgave av The New Oxford Shakespeare, som har ord på seg for å være en grunnpilar av Shakspeareforskning, nå regner det som sannsynlig at enkelte stykker kan stamme fra andres penner, til og med en av Shakespeare-kandidatene, Christopher Marlowe.13 At noen av stykkene ble fullført av andre, som John Fletcher og Thomas Middleton etter Shakspere fra Stratfords tid, har vært regnet som sannsynlig en stund, men at Marlowe ble trukket inn som medforfatter, var noe nytt fra Stratfordsiden. Det skilles likevel skarpt mellom en slik utvidet teori hva angår forfatterskapet og det som tradisjonelt er blitt stemplet som diverse «konspirasjonsteorier», som anser Shakespeare for å være dekknavn for den ekte forfatteren. I England skapte W.H. Smiths bok som lanserte Francis Bacon i rollen som dramatikeren ­ almerston flere berømte konvertitter, fra Benjamin Disraeli14 til Lord P og den innflytelsesrike dommeren Lord Penzance som særlig understreket Shakespeares juridiske ekspertise og derfor mente han må ha vært jurist, som Francis Bacon var. Lord Penzance mente for øvrig at Shakespeares kunnskaper i juss var så presise at han aldri tok feil i rettslige spørsmål, noe også andre fremstående jurister har sagt seg enig i. I Amerika var Delia Bacons langt mer omfattende verk et fenomen og ble et problem. Før utgivelsen av The Philosophy of the Plays of Shakespere Unfolded hadde ingen hatt noen grunn til å stille spørsmål, lød kritikken. Det var i seg selv en indikasjon på at ­tradisjonen var til å stole på. Bruddet med tradisjonen som Delia Bacon og ­William Henry Smith representerte, var en fare, ikke bare for tilliten til ­Shakespeare og 28

1. to tradisjoner

den britiske høykultur, eller Vestens kultur i det hele, med Shakspeare som gallionsfiguren, men det representerte en fare for historiefaget, for vitenskap og forskning generelt. Det var et angrep på moral og fornuft. Det viste hvor uheldig det var at amatører og entusiaster blandet seg inn. Slike folk var useriøse, de skulle holde sine absurde meninger for seg selv og overlate forskningen til dem som hadde greie på det. Og det var professorene som hadde tatt sine doktorgrader på Shakespeare, og hadde satt seg inn i hans dramatikk. Og for dem var det å stille spørsmål ved hans identitet både latterlig og utilbørlig. Det er nesten som man hører professor Higgins istemme: «Forfatterskaps­ problem – ha!»

Men uansett hvor klippefast man var i troen innenfor akademia, var det likevel tvilere selv der som stakk hoven frem, til stor irritasjon for tilhengerne av tradisjonens Shakespeare, eller «mannen fra Stratford». Når tvil først oppsto, er det som sagt også tvil om, som vi skal se, men når vi nærmer oss 1900-tallet, var frontene stort sett trukket opp. På den ene siden sto den toneangivende gruppen som skulle bli kjent som strafordianerne eller de ortodokse, på den annen de sta antistratfordianerne, eller ikke-stratfordianerne eller endog «post-stratfordianerne» som noen av dem kaller seg i dag. Disse var i opposisjon til de ortodokse og hegemoniet de hadde skaffet seg, men de fleste tradisjonalister lot seg ikke engang opphisse unødig, for om tvilerne kunne bråke litt i avisspaltene og skrive tykke, påståelige og uleselige bøker som fort ble glemt, var det ingen fare så lenge gode stratfordianere sto vakt på broen og holdt stø kurs.

På begynnelsen av 1900-tallet nådde kampen om tro og tvil i spørsmålet om Shakespeares identitet et foreløpig klimaks. Det var ikke lenger amatører mot akademikere, det var skarpskodde og velutdannede folk på begge sider. Den lærde Shakespeareforskeren professor sir Sidney Lee forsvarte Stratfords posisjon, mot ham sto den skarpe skrankeadvokaten sir George Greenwood. Det var på denne tiden Francis Bacons kandidatur sto sterkt. Greenwood tok ikke parti for Bacon, han erklærte seg som «agnostiker», men han var nådeløs når 29

del 1. premissene

det gjaldt eksponeringen av stratfordmannens manglende kompetanse som ifølge Greenwood som for W.H. Smith før ham, gjorde denne personen helt uegnet til å ha forfattet Shakespeare-verkene.

Det hendte til og med at professorene ved Oxford og Cambridge, som slo ring om den tradisjonelle forklaringen, møtte tvilen i egne rekker, om ikke på disse lærestedene, så for eksempel fra Collège de France, der professor Abel Lefranc, en kapasitet på François Rabelais og 1500-tallet, argumenterte for at Shakespeare måtte være et pseudonym for en bereist sprenglærd og poetisk adelsmann. Han holdt en knapp på William Stanley, jarlen av Derby, som han skrev en stor bok om, en mann som virkelig var bereist, og forestillingen om at dramatikeren aldri hadde vært utenfor England, ble kraftig imøtegått av den italienske professor Ernesto Grillo, den tyske litteraturforskeren Karl Elze og den franske litteraturprofessor George Lambin.

30

1. Det ikoniske portrettet av Shakespeare i Førstefolioen (1623) ble gravert av Martin Droeshout for ukjente oppdragsgivere. Skeptikere har merket seg mange anomalier: hodet er for stort, og kjevelinjen ligner kanten av en maske. I 1911 noterte to skreddermagasiner at fronten på jakken viser både for- og bakside.

2. På dette portrettet av Ben Johnson (1640) har gravøren Robert Vaughan gitt ham alle de attributter man forbandt med en poet. Han har laurbærkrans rundt tinningen og viser til sine verker, i kontrast til Droeshouts Shakespeare-portrett. 3. Det mytebelagte «Chandos-portrettet» viser en mann i en kledning som ­Stratfordmannen kunne ha båret. De faktiske omstendighetene omkring maleriet er uklare.

4. John Bensons utgave av Shakespeares dikt fra 1640 var utstyrt med et portrett av John Marshall som ser ut som en karikatur av Droeshout-portrettet. Bensons tekst byr også på noen spørsmålstegn.

6. Ben Jonsons signatur.

5. Shaksperes seks signaturer. 1. fra vitneforklaringen i saken Bellot versus Mountjoy; 2 og 3 kjøpskontrakt og pantsetting av Blackfriars Gatehouse. 5, 6, 7. De tre ulike signaturene på Shaksperes testament.

7. Utkast til Shaksperes våpenskjold fra College of Arms med devisen: «Non sans droict» – Ikke uten rett.

Noen av de mest kjente «Shakespeare-portrettene». Fra øverst til venstre: 8. «Cobbe», 9. «Sanders», 10. «Grafton» og 11. «Flower». Ingen av disse er i dag godkjent som ekte portretter av dramatikeren.

12. I 1940 viste en røntgenundersøkelse at dette Shakespeareportrettet («Ashbourne-portrettet») var overmalt.

I dag regnes det restaurerte portrettet (13.) ikke som et portrett av Shakespeare. Det er stor uenighet om så vel modellen som hvem som kan ha malt det.

14. William Dugdales skisse av Stratfordbysten fra 1634 viser en mann som holder armene på en sekk. Er det en adekvat fremstilling av verdens største dramatiker? 15. Gravyren av bysten i Antiquities of Warwickshire (1656) ligner lite på dagens byste. Legg merke til sekken som kan være en kornsekk eller ullsekk.

16. Frontispis av Stratfordbysten i Nicholas Rowes utgave av Shakespeares skuespill (1709) utført av V ­ andergucht har også sekken med. 17. George Vertues gravyr til Alexander Popes utgave av Shakespeares verker fra 1725 utstyrer for første gang bysten med penn og papir, mens sekken er erstattet med en pute.

18. Bysten av Shakspeare i Holy Trinity Church, slik den ser ut i dag. 19. Carolo Vizzanios gravmæle i Santa Maria Sopra Minerva i Roma ligner på Stratfordbysten

20. «Regnbueportrettet» av dronning Elizabeth den første. Legg merke til ørene og øynene som er malt på dronningens kjole.

21. Francis Walsingham, «dronningens vakthund», bygget ut et spionnettverk som strakte seg over store deler av Europa. 22. William Cecil, Lord Burghley, var Elizabeths minister i over 40 år. Var han modellen for Polonius i Hamlet?

23. Nyere forskning har vist at tegningen av en scene fra Titus Andronicus, kreditert Henry Peacham, trolig heller viser til det anonyme stykket Titus og Vespasian. 24. Greenes Groats-worth of Witte (1592) er et uløst mysterium.

Her er karakteren Roberto (Robert Greenes alter ego?) i ferd med å skrive sitt eget testament kledd i sine likklær.

25. Villa Foscari som ble tegnet av Palladio har samme avstand til Venezia som avstanden angitt fra Portias hus til sentrum av byen i The Merchant of Venice. 26. Fra Giulio Romanos maleri Hekubas drøm i Palazzo Ducale i Mantova kan det trekkes en parallell til vers 64 i Shakespeares The Rape of Lucrece, voldtekten av Lucretia.

27. Giulio Romano utsmykket en hel sal, Sala di Troja, i Palazzo Ducale i Mantova med freskoer av scener fra trojanerkrigen. Er det motiver her vi finner igjen i Rape of Lucrece?

28. I As You Like It beskriver karakteren Jaques «menneskets syv aldre» som også er skildret i denne gulvmosaikken i katedralen i Siena.

29. Kanalene og elvene var i hundrevis av år viktige ferdselsveier i Nord-Italia, noe som også fremgår av dette kartet over Milanos intrikate kanalsystem fra 1500-tallet. Det var så stor trafikk på kanalene at Milano ble regnet som en sjøfartsby, hvilket var kjent for dramatikeren.

30. Raderingen av filosofen og statsmannen Francis Bacon i verket «De Augmentis» (1645) viser til hans hemmelige forfatterskap, hevder tilhengere av Bacon-teorien.

31. Northumberland-dokumentet som ble oppdaget i 1876 har et innhold som langt fra er oppklart. Blant mye annet forekommer både Bacons og Shakespeares navn i ulike varianter.

32. William Stanley, jarlen av Derby med initialene W.S levde til 1642. Hans reiser i ungdommen kan ha relevans til komedien Love’s Labours Lost som beskriver hoffet i Navarra. 33. Den litterære Mary Sidney, grevinnen av Pembroke, var mor til de to jarlene som Førstefolioen er dedisert til. Ble folioen planlagt på hennes herregård Wilton? På portrettet har hun en krage med broderier av svaner og hun ligger gravlagt ved elven Avon i Wiltshire.

34. Et portrett som hevdes å være av dramatikeren Christopher Marlowe ble funnet på Marlowes gamle college i 1953. Før Shakespeare var Marlowe den fremste dramatiker i samtiden. Hans endelikt har vært årsak til vidt forskjellige teorier. 35. Mendenhals kurve (1901) viser full klaff mellom hyppigheten av ord på fire bokstaver hos Shakespeare og Marlowe.

36. En løve som rister et spyd pryder Oxfords våpenskjold som grev Boulbeck. 37. Hedingham Castle i Essex.

Oxford-slektens herresete siden middelalderen. Var det her «Hamlets far» vokste opp?

38.Edward de Vere, den syttende jarlen av Oxford i 25 års alderen. Portrettet («The Welbeck portrait») skal ha blitt malt under jarlens opphold i Paris før han reiste til Italia i 1575. (National Portrait Gallery).

39.Tizian eller hans assistenter malte mange utgaver av dette motivet, som viser kjærlighetens gudinne Venus som trygler om den unge Adonis’ elskov. Kun på en versjon bærer Adonis en hatt, noe Shakespeare understreker at han gjør i diktet «Venus og Adonis». (Dulwich Picture Gallery).

40. Oxfords elskerinne Anne Vavasour er betraktet som en god kandidat til sonettenes Dark Lady.

41. Medaljongen av Oxfords venn Nicholas Hilliard er malt i 1588, året da Ann, Lady Oxford, døde. Derfor har noen ment at den anonyme mannen må være Oxford og at hånden som vil holde hans fra skyene, er hans avdøde hustrus. 42. Henry Wriothesley, jarlen av Southampton. Avspeiles hans skjebne i sonettene?

43. Bishopsgate utenfor byporten på Elizabeths tid. Eiendommen merket i rødt er Fisher’s Folly som Oxford kjøpte i 1580 da han var midtpunktet i en litterær krets der mange som er anerkjent som Shakespeares kilder arbeidet som hans sekretærer. 44. Edward de Veres underskrift, «Edward Oxenford».

45. Elizabeth i sin bærestol. Kun høyere hoffmenn hadde anledning til å bære baldakinen, som Shakespeare nevner i sonett 125. 46. Forsiden til originalutgaven av Shake-speares sonetter (1609). Feltet mellom to parallelle linjer hvor man pleide å skrive forfatterens navn er tomt, noe som har vakt mistanke.

47. Genévebibelen med Oxfords heraldiske villsvin på permen oppbevares i Folger Shakespeare Library i Washington. Bibelen har over tusen kommentarer som viser til bibelsteder hvorav over tre hundre er omtalt i Shakespeares verker. 48. Jarlene av Oxfords våpenskjold, der den store stjernen er fremtredende.

49. Oxford-jarlenes segl med symbolene villsvin og «calygreyhounds». 50. Forbausende nok finner man fabel­ dyrene «calygreyhounds», som forekommer i de Vere-slektens heraldikk, på en vignett i Shakespeares Førstefolio.

51. Emblem på tittelsiden av Henry Peachams Minerva Britanna (1612). Avslører devisen hvem det er som fører pennen? (se post scriptum Mente Videbor). 52. Etter sin fars død ble Edward de Veres sønn Henry de Vere, den 18. jarlen av Oxford, en god venn av Henry Wriothesly, tredje jarl av Southampton. Det ryktes at de var uadskillelige. Stikket med «the two noble Henries» er fra ca. 1624.

53. Denne ikoniske Shakespeare-skulpturen fra 1641 står med korslagte ben i «Chi Ro»- positur i Poets’ Corner i Westminster Abbey. Sitatet fra The Tempest er åpenbart endret.

54. På skulpturen i Wilton House peker Shakespeare på et bestemt sitat fra Macbeth, som noen har sett som et spor.

55. «Shakespeares arbeidsmetode». Karikatur av Max Beerbohm (1904). En liten stratfordmann m ­ ottar manus til Hamlet fra den store Bacon. 56. Harvard Magazine kommenterer «liksom-rettssaken» i ­Washington i 1987 der tre høyesterettsdommere skal avgjøre hvem som skrev stykkene – Shakspere fra Stratford eller jarlen av Oxford.