RAVNEN
Bengt-Erik Engholm Lina B lixt
RAVNEN
fakta og myter
Ravnen. Fakta og myter
Originalens tittel: Korpen. Fakta och myter
Copyright © 2022 Natur & Kultur
Utgitt etter avtale med Koja Agency
Norsk utgave: © Spartacus / Forente forlag, 2024
Oversatt og tilrettelagt til norsk av Lars Nygaard
Omslagsdesign: Punktum Forlagstjenester
Omslagsfoto/illustrasjon: Lina Blixt
Tekst © Bengt-Erik Engholm
Illustrasjoner © Lina Blixt
Sats: Punktum Forlagstjenester
Satt med: Adobe Garamond Pro 12/17
Papir:
Trykk: Livonia
Printed in Latvia
ISBN 978-82-430-1598-2
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverk loven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.
SPARTACUS / FORENTE FORLAG AS Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no
Fakta om ravnen
Ravnen er en helt svart fugl, men ved nærmere ettersyn kan vi se at færene skimrer i lilla, blått og grønt.
En ravn kan bli opptil 65 centimeter lang og veie mellom én og halvannen kilo. Lengden mellom vingespissene er 115–130 centimeter. En vill ravn kan bli nesten 20 år gammel, men i fangenskap kan den leve dobbelt så lenge.
Ravnen er altetende og spiser bær, frø, insekter, småvilt, døde dyr og søppel. I nødsfall kan den til og med spise bæsj.
Ravnen er en kraftig fugl med hardt nebb og sterke bein. Den er både robust og sterk. Med nebbet kan den trekke ting som veier opptil ti kilo.
Ravner trekker ikke til varmere strøk om vinteren. De er standfugler.
PROLOG – Skyggen i lysningen
En dag for mange år siden syklet jeg langs en vei gjennom en dyp skog. Høye grantrær skygget for sommersola. Det var mørkt rundt meg, nesten som om kvelden.
Jeg stoppet for å hvile og kikket inn mellom trærne, og der, på en grein i en lysning cirka femti meter inn i skogen, så jeg en skygge. Jeg grøsset.
Men så skjønte jeg at skyggen var en stor, svart fugl med kraftig nebb. Den så på meg, og hårene på armene mine reiste seg. Hjertet slo fortere. Det var som om en iskald og ond vind feide gjennom skogen. Fuglen tok ikke blikket fra meg. Den satt helt stille og så dypt inn i meg.
Andre fugler fyr som regel bare forbi, kvitrer eller skriker på en eller annen måte, blir redde og fyr sin vei. Men denne så på meg, og liksom målte meg. Det var som om den utfordret meg.
Så åpnet den nebbet, og det kom en lyd som nesten fkk hjertet mitt til å slutte å slå. Det hørtes ut som om den kom fra en annen tid, fra en mørkere og farligere tid. Korrrrrp lød det fra nebbet, og etter det tredje hese korpet syklet jeg videre med minnet om den svarte, skarpe skyggen og den skumle lyden i hodet.
Opplevelsen preget meg i årevis, og til slutt måtte jeg fnne ut hva slags skapning den svarte fuglen, ravnen, var.
Flyr gjennom alle tider
Ravnen har alltid vært viktig for mennesker. De første bildene av den er funnet på 13 000 år gamle hulemalerier. Den er nevnt i Bibelen og Koranen. I gresk mytologi fulgte den visdomsgudinnen Atene. Men hun syntes ravnen var for pratsom, så hun stolte ikke på den. Hun valgte ugla isteden.
Men Atenes bror Apollon, lysets og kunstens gud, likte ravnen og valgte den som sin fugl.
I Sverige er ravnen den første fuglen som nevnes i skrift, på en 1500 år gammel runestein, Järsbergstenen. Den er en av de eldste bevarte runesteinene. Teksten kan tolkes litt forskjellig, men ordet harabanar er med, og det betyr ravn. Harabanar kan ha blitt uttalt chravnar. Dette ble til ordet ravn, som fortsatt er navnet i Norge og Danmark.
Hvis du ser nøye på kartet, vil du helt sikkert fnne steder med ravn og korp i stedsnavnet. Korp og Ramn er også ord for ravn. Særlig på nynorsk og i dialekter.
Før i tida trodde vi på mange ting som vi ikke tror noe særlig på i dag. Vi trodde på ånder i naturen og at alt hadde en sjel. Trær og steiner var hellige, det fantes troll, alver, kjemper og andre magiske vesener i skogen, og havuhyrer i store innsjøer og hav.
Hvis vi ikke passet oss, kunne nøkken lokke oss ut i vannet så vi druknet, og hvis du la igjen en mynt til huldra på en stubbe i skogen, fkk du jaktlykke.
Dette er eksempler på folketro. Til alle tider og overalt har mennesker villet vite hvordan verden og livet fungerer. Det kan være store spørsmål om hvorfor sola skinner og hvem som styrer årstidene. Og mindre spørsmål, som hvorfor en ku har blitt syk.
Det kan være veldig vanskelig å svare på slike spørsmål, og kanskje særlig i tidligere tider – før vitenskapen hadde fått sitt gjennombrudd, før folk begynte å forske og fnne ut av ting på ordentlig. Da fortalte folk historier for å forklare hvordan alt hang sammen. Folketroen gjorde verden mer forståelig.
Folketro
Skrekk og gru
Ravnen er en stor fugl med svart færdrakt – svart som skyggen, som natta, som døden. Den har skremmende og vekslende lyder, kraftige og skarpe. Skrikene kan få blodet til å fryse i årene våre.
Folk har alltid forstått at den er klok. Den ser ut som om den bærer prestekjole, og den ser på deg som en lærer. Tanken på at den har mye kunnskap og makt, er ikke langt unna.
Den har et kraftig og fryktelig skarpt nebb, og det at den spiser åtsler og lik – at den faktisk spiser døde mennesker – har gjort at folk syns den er skummel og er redde for den.
Alt dette har satt fantasien i sving, og fantasiene har gitt ravnen stor betydning i folketroen, og i mange gamle myter og historier. Den har ofte blitt et symbol på død og dårlige tegn. Mange har også trodd at ravner kan være døde menneskers hvileløse ånder, som hjemsøker, truer og skremmer.
I Skottland trodde de på en forferdelig, enøyd heks med blått ansikt og en munn full av røde tenner. Hun het Cailleach og kunne forvandle seg til en ravn og spise de dødes kropper.
Pass deg for nattravnen!
En annen historie er den om nattravnen.
Nattravnen er ånden til et dødt menneske. Den fyr rundt i mørket. Den er ikke ånden til et hvilket som helst dødt menneske, men ånden til en drapsmann eller en som har tatt sitt eget liv. Før i tida ble ikke slike mennesker begravd på kirkegården, men i det som ble kalt uvigslet jord, et sted som ikke var velsignet av presten.
Ånden kunne også komme fra et udøpt barn som var blitt drept og gjemt i skogen, eller fra noen som hadde dødd i en ulykke og ikke blitt begravd. Derfor hviler ikke sjelen, men fyr omkring som en hvileløs ånd.
Nattravnen fyr bare om natta, og fnner ikke hvile noe sted. I all evighet fyr den fra vest til øst på vei til Jesu grav, der den kan fnne fred og velsignelse. Men den kommer aldri fram, og må snu før soloppgang.
Den er på jakt etter ånden til menneskene – den lufta vi ånder inn og ut – så den stuper ned og angriper munnen.
Heldigvis kan den ikke fy lavere enn åket på en okse, så hvis du hører en knirkende, raslende lyd og faksende vinger som nærmer seg i mørket, bør du kaste deg ned på bakken og holde deg for munnen. Og du bør ikke se på den skumle fuglen, for da kan du bli blind. Du bør helst ligge slik til det gryr av dag og nattravnen vender tilbake til grava.
Som mange andre vesener i nordisk folketro er nattravnen spesielt aktiv i høytider som jul, påske og sankthans.
Odins ravner
Før kristendommen spredte seg i Norden, var ravnen en hellig fugl. Den holdt seg på de samme stedene år etter år, og folk i nærheten var vant til den. Iblant ga de ravnen mat, særlig i kalde vintre, og det gjorde den mindre sky.
For lenge siden, og særlig i vikingtida, trodde folk på guder, som ble kalt åser. Den mektigste av dem alle var Odin. Ved daggry lot han de to ravnene sine, Hugin og Munin, fy ut over verden for å speide. De kom tilbake akkurat i tide til morgenmålet og satte seg på Odins skuldre. Og så fortalte de ham hva som hadde skjedd, kanskje også hva som kom til å skje. De var noen skikkelig gode spioner.
Hugin betyr omtrent det samme som hug, sinn eller tanke, og
Munin betyr minne eller hukommelse. De kunne ha hett Tanke og Minne isteden. Alt de to ravnene så og hørte, ga Odin makt som visdommens og kunnskapens gud.
At ravnen spiste likene av drepte krigere på slagmarkene, styrket også Odins rolle som dødens og krigens gud.
Odin selv kunne noen ganger dukke opp som en ravn og ta vingene fatt. En person som kan skifte form på denne måten, kalles en hamløper. På grunn av Odin og ravnene hans hadde folk i vikingtida stor respekt for de svarte fuglene, for tenk om det var Hugin, Munin eller selveste Odin som føy forbi for å holde øye med folk …?
Krigsfuglen
Ravnen har ofte blitt sett på som en fryktet dødsfugl, en krigersk åtseleter. I ufred, når slaget nærmer seg, fokker ravnene seg for å spise av de døde soldatenes lik.
I gamle dager ble det sagt at ravnen fulgte en kriger som ofte vant slagene sine. Det sies at krigerkongen Karl XII alltid var omgitt av ravner. De fulgte hæren hans så lenge det gikk bra, men da den satte kursen mot Poltava og det store slaget i 1709, forsvant ravnene. Isteden ble soldatene fulgt av frosker og småkryp. Og ved Poltava led den svenske hæren et forferdelig nederlag. Visste ravnene hvordan det ville gå?
Det sies at vikingene kunne dra i strid under en ravnefane – et fagg med bilde av en ravn.
Med en ravnefane hadde krigerne fuglen til den mektige Odin med seg, og drap ble kalt å gi fenden til ravnene. Derfor kunne en spesielt vellykket hærfører kalles ravnens velgjører – hæren hans drepte mange fender, som ble ravnemat.
Fanen fortalte hvordan det ville gå i slaget. Hvis ravnen hang
stille, så det ille ut, men hvis den beveget seg i vinden, hadde de seier i vente.
En ravnefane er faktisk avbildet på det berømte Bayeux-teppet. Det er et stort veggteppe som viser slaget ved Hastings i 1066. Der kan du se Vilhelm Erobreren ri under fanen.
Ravnefanen
Ikke bare skremmende
Men ravnen blir ikke bare sett på som ond og ekkel. Den beskrives også som vis, altseende og utspekulert. Blant mange folkeslag blir ravnen til og med sett på som guddommelig. Hvis den ikke er en gud selv, er den gudenes budbringer, med overnaturlige krefter. Noen har sett på den som et orakel eller en helt. For de folkene som har en slik respekt for ravnen, er det selvfølgelig også forbudt – tabu – å drepe den.
Og vi har alltid hatt den i nærheten, iblant til og med oppfattet den som en del av oss. Mandsju-folket i Mandsjuria, nordøst i Kina, matet ravnene fordi de trodde at ravnene var sjelene til forfedrenes deres.
Ved mange helligdommer langs en pilegrimsvei i Japan er ravnen avbildet, og svært gamle historiske tekster forteller at ravnen Yatagarasu var rådgiver for landets første keiser, Jinmu.
Blant mange av urfolkene i Nord-Amerika har ravnen blitt æret og respektert, og slik er det den dag i dag. Det er ofte en skaper eller sjaman som har kontakt med åndeverdenen, en budbringer mellom de levende og de døde. I Nordvest-Amerika reiste urbefolkningen dekorerte trepåler, såkalte totempæler, for å hedre sitt totemdyr – en slags beskyttende ånd.
Verdens skaper
Blant mange folkeslag jorda rundt blir ravnen til og med sett på som skaperen av hele verden og menneskene. Men hvorfor ville ravnen skape menneskene?
Ofte ser det ut til å være fordi den kjedet seg og følte seg ensom. Da kunne den for eksempel hakke de første menneskene ut av et fell for å få lekekamerater.
Tsjuktsjerne i det nordøstlige Sibir forteller at en gang i tida fantes bare Ravnen og kona hans. De var lei av tomheten rundt seg, så kona fødte tvillinger. De var færløse, og syntes ravnens hese stemme var veldig morsom å høre på. De var ingen vanlige fugleunger, men de to første menneskene. Ravnen ville ikke være dårligere enn kona si, så han gikk ut og bæsjet noe som ble til fell, elver og daler. Så skapte han dyrene, plantene, og til slutt hele verden.
En gammel historie fra Haida-folket på øya Haida Gwaii, vest for Canada, forteller hvordan Ravnen ga verden sola, månen, stjernene, vannet og ilden:
For lenge siden, like før verden ble til, var Grå ørn vokter av sola, månen og stjernene, og av ferskvann og ild. Grå ørn hatet mennesker så inderlig at han gjemte skattene sine og lot menneskene leve i mørke, uten ild og ferskvann. Grå ørn fkk en datter, som Ravnen forelsket seg i. Ravnen var hvit som snø, og det likte hun godt, så hun inviterte ham hjem til seg.
Da Ravnen så sola, månen, stjernene og ferskvannet, visste
han hva han skulle gjøre. Han stjal alt sammen og føy fort ut gjennom røykhullet. Ravnen hengte straks sola på himmelen. Da sola gikk ned, festet han månen på himmelen og hengte stjernene rundt den. Han føy inn over land, og da han kom til det riktige stedet, slapp han ned alt vannet han hadde stjålet.
Det ble kilden til alle elvene og innsjøene i verden.
Så føy Ravnen videre med fakkelen i nebbet. Røyken fra ilden blåste over de hvite færene hans og gjorde dem svarte. Da nebbet begynte å brenne, måtte han slippe fakkelen. Den landet i en steinur og gjemte seg der. Det er derfor det gnistrer når du slår to steiner mot hverandre. Ravnens fær ble aldri hvite igjen, derfor er den nå en svart fugl.
Galgefugler
Da det ennå fantes henrettelsessteder, holdt ravnene seg selvsagt gjerne i nærheten av dem.
Før i tida ble de som var blitt henrettet, hengende i galgen etter at de var døde. Da ble kroppen mat for ravnene, og det ble sett på som en ekstra straf og en siste ydmykelse.
Gamle galgebakker, der ingen har blitt hengt på hundrevis av år, kan fortsatt være steder der ravnene trives. Minner blir til vaner som overføres fra generasjon til generasjon.
Varseldyr
I folketroen har det alltid vært viktig å tolke tegn i naturen. At dyr oppfører seg på en bestemt måte, kan tolkes som et varsel.
Et varsel er et bud om at noe kommer til å skje, som regel noe ille. Et dyr som folk tror kan komme med et bud, kalles et varseldyr.
Mange steder har folk sett på ravnen som en god værvarsler.
Hvis ravnen skriker, blir det uvær med regn, sa folk i Danmark før i tida. Der var den en uværsfugl og en regnfugl.
Hvis en skrikende ravn føy over en gård, var det etter gammel nordisk folketro et varsel om at noen på gården kom til å dø.
Ravnens skrik kunne også bety at det ville bli krig.
Gode varsler
Men ravnen har også kommet med gode nyheter. Noen sier at hvis du møter en ravn når du er ute og reiser, betyr det at reisen blir vellykket. I Tyskland kunne ravnens skrik bety at et barn var født. Og i noen land i SentralEuropa er det faktisk ikke storken som kommer med barna, men ravnehunnen.
Ikke akkurat Guds fugl …
Da kristendommen spredte seg i Europa, ville de kristne ferne den gamle folketroen og de mystiske vesenene i naturen, som folk alltid hadde trodd på. Ravnene begynte man å kalle likskjendere og drapsfugler. Egentlig tok de seg bare av avfallet vårt. De spiste søppelet og de døde på slagmarkene. Men ifølge den nye kristne religionen, var det syndig til og med for dyr å spise menneskelik. Prestene forkynte at Gud ikke likte slike ting. Folk hørte selvsagt på det prestene sa, og ravnene fkk det tøft i hundrevis av år.
Det medførte også at den tidas mennesker hadde mindre tiltro til ravnens evne til å spå været og varsle ulykker. Det skulle bare fnnes én gud, og alt ble tolket som Guds vilje. Det var ikke rom for magi og det de kristne kalte overtro. Men det er ikke lett for folk å forandre seg sånn på rappen. Det folk har trodd på i hundrevis, kanskje tusenvis, av år, er vanskelig å viske ut. Ravnen fortsatte å være den som hadde kontakt med det overnaturlige, og som kom med varsler og tegn, som ga folk beskjed om at noe kom til å skje. Men nå var det det onde som var i sentrum, og ravnens varsler handlet mest om ulykker og død.
Noen mente til og med at det ikke engang var Gud som hadde skapt ravnen, men den onde. I Øst-Europa ble ravnen sett på som djevelen selv.
Lille Karin
I historier fra hele verden fortelles det at når et menneske dør, forlater sjelen kroppen i form av en fugl. Men dette kan også skje når et menneske sover eller er i transe. Da kan sjelen reise rundt i en fuglekropp, som når Odin skifter ham og blir en ravn som drar ut i verden på hemmelige reiser.
Til og med kristne trodde at menneskesjelene viste seg som fugler. Dua var Guds fugl. Gjett hvilken fugl som var djevelens?
Det fns en gammel sang der personenes sjel forlater kroppen som fugl. Som så mange andre gamle viser og fortellinger, er den helt grusom. Den handler om lille Karin, som er ei fattig tjenestejente for den unge kongen. Kongen forelsker seg i henne og vil gi henne fne gaver. Men Karin er ikke interessert. Kongen er ikke vant til å få nei, så han sørger for at hun blir torturert, og til slutt drept.
Her er de to siste versene i sangen:
Så kom det ifrån himmelen
Två vita duvor ner
De togo liten Karin
Och strax så blev de tre
Så kom två svarta korpar
Dit upp från helvete
De togo unga kungen
Och strax så blev de tre
