Få forfattere gir meg så vedvarende glede! zadie smith
Enestående the times
Vidunderlig guardian
TESSA HADLEY Søsken
Storslått sunday times
Tessa Hadley
Søsken
Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Forlaget Press
Søsken
Originaltittel: The Past
Copyright: © Tessa Hadley 2015
Norsk utgave: © Forlaget Press – en del av Forente Forlag 1. utgave, 1. opplag 2025
Omslag: Johanne Hjorthol
Sats: Punktum Forlagstjenester
Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 11,5/15,5
Papir: 60 g Holmen Book Cream 2.0 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
Boken er innkjøpt av Kulturrådet
ISBN: 978-82-328-0692-8
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).
Forlaget Press, Bernhard Getz’ gate 3, 0165 Oslo www.forlagetpress.no
FØRSTE DEL Nåtiden
Det var Alice som kom først, men da hun sto ved inngangsdøren, oppdaget hun at hun hadde glemt nøkkelen. Duren fra drosjen som forsvant, som et insekt som boret seg frem mellom åsene, var den eneste lyden i den stille ettermiddagen til ørene deres vennet seg til andre lyder: vannet som danset av sted i bekken nederst i hagen, raslingen fra ørsmå bevegelser i busker og gress. Det var i det minste en deilig og varm ettermiddag, med et disig sollys, ettersom luften var tett av frødun, fjærmygg med sine gjennomsiktige vinger og pollen; lyset funklet i gresset, og under hengebjørken flimret skyggene fra løvverket i evig skiftende former. Alice la an en humoristisk og unnskyldende tone mens hun rotet gjennom vesken sin. Hun var notorisk håpløs med nøkler. Hun hadde med seg en ung mann som var sønnen til ekskjæresten, og på toget hadde hun vært oppslukt av spørsmålet om hvilket stadium i livet hun befant seg på, og om hvorvidt folk som så dem, trodde at Kasim var elskeren
eller barnet hennes – selv om han ikke var noen av delene.
Nå gikk han bort fra henne og rundt huset uten å si noe, og hun tenkte at denne ulykksalige nøkkelsituasjonen hadde fått henne til å krympe i hans øyne; han kjedet seg allerede. De var på landet, i hutaheiti, uten returmuligheter; huset lå bortenfor en klynge av bygninger, innerst i en blindvei, uten noen kafé eller pub de kunne slå i hjel tiden på, ikke engang en butikk.
Bak smilene raste hun over Kasim et øyeblikk. Nå angret hun på at hun hadde tatt ham med. Det hadde vært et skjødesløst forslag i et anfall av ødselhet, når hun nå hadde dette stedet å by på; hun hadde ikke egentlig forventet at han skulle takke ja, og var blitt smigret da han gjorde det. Men hvis hun hadde vært alene, ville ikke nøkkelen ha spilt noen rolle. Det ville til og med ha vært en slags velsignelse å ikke ha muligheten til å påta seg ansvaret for å åpne huset og gjøre det klart til de andre. Hun kunne ha slengt seg ned på gresset i sola. Hun kunne ha latt sin evinnelige hvileløshet fare og falt dypt ned her, på dette stedet, Kington, av alle steder, inn i søvnen, ekte søvn, søvnen hun alltid søkte og aldri helt fikk fatt i. Alice var førtiseks, mørk, myk, konsentrert, men likevel ubestemmelig – hun så ut som forskjellige mennesker på forskjellige bilder. Den komplekse personligheten hennes var diffus, og flakset alltid av sted i forskjellige retninger, akkurat som det fine håret, som en mann en gang hadde beskrevet som sviskefarget; det var mykt og brunt som innsiden av en sviske, og hun lot det henge over skuldrene i løse krøller.
Huset var en hvit kasse på to etasjer, omgitt av hage på alle fire sider, med terrassedører og en veranda på baksiden og en plen som skrånet ned mot en bekk; inne var veggene brunskjoldet av fukt, det var ingen sentralvarme, og det lekket fra taket. På de mosekledde taksteinene, som var tykke som brostein, så man meiselmerkene etter steinbryterne som hadde hugget dem til for to hundre år siden. Alice og Kasim sto og kikket inn gjennom terrassedørene: Interiøret fremsto som en visjon om en annen verden, med en stillhet mettet med mening, som et rom sett gjennom et speil. Rommene var fortsatt møblert med møblene til besteforeldrene hennes; tapetet funklet i sølv bak de spinkle stolene, det svartlakkerte pianoet og skatollet. Maleriene var mørke hull der de hang fra bildelisten. Alice hadde fortalt terapeuten sin at hun drømte om dette huset hele tiden. Alle husene hun hadde bodd i, bortsett fra dette, kjentes bare som kulisser klargjort til en forestilling.
Kasim brydde seg ikke om at de ikke kom seg inn; han var bare litt flau over at Alice hadde dummet seg ut. Han visste uansett ikke hvor lenge han kom til å bli, og hadde bare blitt med for å komme seg bort fra moren sin, som var stresset fordi han forsømte studiene – han kjedet seg etter et år på universitetet. Det var som om han kjente dunsten av mugg og alderdom gjennom vinduet; teppet var falmet og tynnslitt der sola traff det. Da han så en sliten, grå Renault parkert på brosteinen ved siden av uthusene, ropte han på Alice. Alice kjørte ikke selv, og kunne ikke skille én bil fra en annen, men da hun kikket inn i den, skjønte hun at den måtte tilhøre Harriet, storesøsteren hennes.
I baksetet sto det en eske med kart oppi, og ved siden av den, på en sammenbrettet avis, sto det et pent oppstilt par med sko, hver med en stripet sokk oppi. – Jeg vet nøyaktig hva hun har gjort, sa hun. – Hun har kommet hit og satt fra seg bilen og lagt av sted på tur med en gang, før vi andre kom. Sånn er hun. Hun elsker naturen og føler seg forbundet med den, på en prinsippfast måte. Hun synes at jeg er lettsindig.
Denne lille fremvisningen av privat orden fikk Harriet til å fremstå som sårbar for Alice; det rørte og irriterte henne.
– Kanskje søsteren din også har glemt nøkkelen.
– Harriet har aldri glemt noe i hele sitt liv.
Fordi de ikke kunne komme seg inn i huset, følte Alice seg forpliktet til å fortsette å vise Kasim rundt. Hun tok ham med seg inn på kirkegården gjennom et smutthull i steinmuren i bakhagen. Bestefaren hennes hadde vært prest her. Huset og kirken sto der sammen på kanten av en skål med luft gravd dypt ned mellom de omkringliggende åsene, og våkene duvet på oppvinden i luften under dem. Det eldgamle, butte kirketårnet, med sin vindusløse blindhet, var som nedsunket i den røde jorden; det disproporsjonale skipet besto derimot stort sett av vinduer, og det vibrerende glasset fikk steinveggen til å fremstå som vektløs – man så tvers igjennom til de grønne trærne på den andre siden. På kirkegården var jorden kastet rundt på som av et opprørt hav etter alle begravelsene som hadde funnet sted på den, og i den ene enden var den overgrodd med høye bjørnekjeks og rustrød syre. Gravsteinen til besteforeldrene hennes, i rød granitt, så fortsatt skinnende ny ut etter et kvart århundre. Bestefaren hennes hadde vært veldig høykirkelig, sa Alice:
røkelse og King James-bibelen og ekte helvete, eller i hvert fall en slags komplisert, smart form for helvete.
– Han var en veldig lærd mann, og poet. En berømt poet.
Kasim studerte økonomi, han brydde seg ikke om poesi – ikke at han brydde seg særlig om økonomi heller. Han ruslet henslengt etter Alice på kirkegården med hendene i lommen, halvinteressert, med hodet på skakke mens han lyttet. Alice snakket alltid mye. Kasim var veldig høy og altfor tynn, med brun hud og lang, smal nese; de sotmørke øynene skrånet elegant ned ytterst, og under dem var den tynne huden lett lilla; det blåsvarte håret var tykt som pels. Han var helt engelsk, og umiskjennelig noe annet også – bestefaren hans på farssiden, en dommer fra Punjab, hadde hatt et kortvarig ekteskap med en engelsk romanforfatter. Nå uroet Alice seg for at han kom til å synes livet på landet var ensformig; muligheten for det hadde av en eller annen grunn ikke slått henne da hun inviterte ham i London. Det hun likte best på Kington, var å gjøre ingenting – lese eller sove. Nå som de var her, var det åpenbart at det ikke ville være nok for Kasim, og ansvaret for å underholde ham gjorde henne mismodig. Fordi han var ung og hun var førtiseks, var hun redd for å ikke interessere ham; hun ville bli knust hvis han ikke likte seg her. Alice var smertelig hemmet av at utseendet hennes var i ferd med å falme. Hun hadde alltid trodd at det var personlighet og intelligens som hadde gitt henne den makten hun hadde. Utseendet hadde hun tatt for gitt.
Fran – Alices andre søster, den yngste av de fire søsknene –var den neste som ankom, sammen med barna sine, Ivy og
Tessa Hadley
Arthur på ni og seks. Turen hadde vært grusom, trafikken var fryktelig, og Ivy hadde vært bilsyk. Hun hadde måttet sitte med en plastbolle på knærne, og ansiktet hennes – tynn, stram munn, markant nese og hake, høy panne – var teatralsk blekt under fregnene. Barna så ut som levninger fra et gammeldags skuespill der de kom ramlende inn i hagen gjennom buegangen i stein, som var dekket av hvite klatreroser; Ivy var kledd i et langt, viktoriansk, beige silkeskjørt med volanger og en rosa paljett-topp. Hun befant seg stort sett i en av fantasiverdenene sine. Historiene var ikke dramaer med plott og hendelser, men ren atmosfære – og hun elsket Kington, for her kjentes det som om det indre livet hennes var i kontakt med den ytre verden på alle punkter. Hun beveget seg over gresset og inn i drømmen: Det gamle huset lå der og døste i solskinnet, og terrassedørene under den lille baldakinen av gråbrunt platebly, med et vell av bergklematis over, kunne ha vært åpningen inn til en hvilken som helst scene av rojal eller poetisk art, eller av tragisk saktmodighet.
Arthur hadde på seg alminnelige shorts og T-skjorte, men han var skjør og utsøkt, med gjennomskinnelig hud og blå årer i tinningene; han så mer ut som om han hørte hjemme i en av Ivys historier enn hun noensinne gjorde selv. Selv om Fran gjorde et poeng av å ikke være sentimental, klarte hun ikke å få seg til å klippe Arthurs silkemyke gullhår, som nå rakk ham til nedenfor skuldrene. Fran selv var tettbygd og solid, med fregner og lysebrunt hår klippet i en praktisk bob, og en grønn topp som satt stramt over magen og brystene.
– Takk og pris for at dere er her, utbrøt Alice, som kom smygende gjennom smutthullet fra kirkegården. – Jeg har glemt nøklene mine!
– Jeg var kjempekvalm, kunngjorde Ivy. – Jeg måtte ha en bolle foran meg.
– Du skulle ha hørt oppstusset. Man skulle tro det var dødelig. Har ikke Harriet nøkler? Bilen hennes er her.
– Bilen sto her da vi kom. Hun må ha gått seg en tur.
– Ja ja, du er i hvert fall her. Jeg tar gjerne imot hjelp med å pakke ut alle matvarene. Så fin du er. Tynn! Jeg er misunnelig.
Hun betraktet Alices hvite kjole med blå blomster på, den solbrune huden, de stilige sandalene. – Jeg skulle ønske jeg hadde tid til overs for alt det der.
Alice sa at hun hadde dårlig samvittighet for at Fran hadde måttet ta seg av all handlingen. Men hun ville ikke ha fått med seg alt sammen på toget, og de kunne liksom ikke ha bedt Roland om å handle, kunne de vel, ettersom de ikke hadde truffet den nye kona hans ennå? Og Harriet ville ha vært for nøysom. Fran forsikret henne om at hun absolutt ikke hadde vært nøysom; Harriet kom til å bli forferdet når de skulle fordele utgiftene. Alice gikk ned på kne på de små tuene med stritt gress og slo armene om barna: Ivy var helt stiv i kroppen etter påkjenningen fra turen, mens Arthur, som likte kvinners parfymerte, myke varme, ga seg hen til omfavnelsen. Gresset var blitt klippet før de kom, av naboen som holdt skikk på hagen for dem, og overalt rundt dem lå visnende, avklippet gress og slapp fra seg en søtlig dunst av forråtnelse. Fran kom på at det uansett lå et sett med ekstra nøkler i et av uthusene.
Tessa Hadley
– Åh, men det var ikke så farlig. Vi har vært på kirkegården sammen, og sett på gravene.
– Hvem er vi?
Hun var så sikker på at hun hadde nevnt at hun tok med seg Kasim.
– Danis sønn. Du kommer til å like ham kjempegodt. Han ble sittende og meditere fremfor et gravmonument eller noe.
– Men, Alice! Det var du som sa bare familie.
– Han er nesten familie! Du har truffet ham – husker du ikke det? – da han var en skjønn, liten gutt, for bare et kvarter siden. Nå er han en skjønn, ung mann – er det ikke skremmende?
– Du har ikke nevnt det, sa Fran.
– Og hvor er Jeff?
Der hun sto overfor søsteren på plenen, dynget ned med plastposer, tok Fran en kunstpause som fikk henne til å minne veldig om datteren sin. Hun var like kraftfull som Alice var diffus; øyelokkene var markant grunne, noe som fikk det til å se ut som om bevisstheten hennes lå ute på overflaten, uten noe skjult. – Jo, nå skal du høre. I siste liten fant Jeff ut at han ikke kunne likevel.
– Du tuller, Fran? Jeg trodde han virkelig hadde lovet denne gangen.
– Han hadde virkelig lovet. Men han er en dritt.
Jeff lot som om han hadde glemt hele ferien, sa Fran, selv om de hadde planlagt den i flere måneder. Han hadde booket inn spillejobber i hele perioden de skulle ha vært borte sammen, uten å fortelle henne det; han sa at han kanskje kunne klare å rydde et par dager til å komme. Hun hadde
sagt at han bare kunne glemme det. Alice viste høylytt medfølelse, men vaktsomt, for det hendte at Fran ble fornærmet når hun kritiserte Jeff, og begynte å forsvare ham. Og Alice likte ham uansett, hun syntes det var synd han ikke kom.
Dette var virkelig den siste dråpen, insisterte Fran lavt, for å skåne barna. Det var over mellom henne og Jeff, hun hadde fått nok. Alice hadde også hørt dette før.
Fran låste opp ytterdøren, og søstrene ble stående og nøle på terskelen til husets indre et øyeblikk, som en forberedelse, mens de tok inn det de hadde glemt mens de var borte fra det – mulddunsten fra innestengt luft, et anstrøk av vemod i det spede lyset i gangen med de grå og hvite gulvflisene og tynne, gamle ryer falmet til en rødlig jordfarge. Det tok dem alltid et øyeblikk å tilpasse seg mens stedets loslitte kravstorhet svøpte seg om de overdrevne forventningene deres. Fran begynte å pakke ut maten på kjøkkenet, som var det minst hyggelige rommet i huset og var blitt stående uforandret siden syttiårene, da bestemoren deres i et anfall av moderniseringsiver hadde fått på plass veggskap i finer og en vask og linoleum og en elektrisk komfyr – men hun hadde i det minste bevart den gamle skjenken som var bygd langs den ene veggen. Gryter og kar som sto i bestemte skap, var svarte av mugg og dekket med klissete spindelvev, og muselort var det alltid. Fordi kjøkkenet lå mellom spisestuen og fremsiden av huset, og den lange stuen strakte seg langs hele den sørvendte baksiden, var det mørkt, med et neonlysende lysstoffrør i taket, og sidevinduet vendte ut mot et bryggerhus og uthusene.
Den forrige kona til broren deres Roland, Victoria – hun hadde vært hans andre – hadde brukt nærmest all sin tid
på Kington på å beskrive forbedringsplanene sine, samtidig som hun hele tiden forsikret dem om hvor høyt hun elsket stedet. De burde få et nytt kjøkken med dør ut til hagen, sa hun, og legge inn sentralvarme og få installert flere bad. Alle var enige med henne, men ingenting forandret seg. Det var uansett ingen penger til å forandre noe.
Ivy fant seg til rette ved siden av Kasim der han lå så lang han var, med øynene lukket, blant gress og strå på kirkegården. Hun strakte beina ut ved siden av hans og danderte skjørtet sitt omhyggelig, så bare lakkskoene stakk opp som to utropstegn nedenfor kanten. Hun støttet seg på en albue og bøyde seg over ham mens hun dro gjennom sitt sedvanlige repertoar av temaer – skolen, Arthur, viktorianere, mat hun ikke likte – for å sjekke hva som fenget ham. Uten å åpne øynene dro Kasim frem en røykpakke fra lommen, og så en lighter. Hun fulgte det rituelle møtet mellom flamme og sigarett og det første, dype, langtrukne trekket med respektfull interesse.
– Pass på, sa hun. – Det er lett å sette fyr på det tørre gresset.
Han åpnet ett øye og lukket det igjen.
– Moren min liker ikke røyk. Hun sier at man får kreft av det.
– Hvor i alle dager har hun det fra?
Kasims nonsjalanse avskrekket ikke Ivy – faktisk begynte han å imponere henne. Hun antok at han var den nye kjæresten til tanten hennes, Alice, og muligens den beste av dem så langt. Voksne gjorde seg vanligvis tilgjort barnslige
Fire søsken med sine familier møtes for den årlige familieferien – tre lange, varme sommeruker i besteforeldrenes hus på landet. Det elskede, forfalne huset er fylt med minner, men dette kan være deres siste sommer der.
Roland kommer med sin nye kone, som søstrene ikke liker.
Alice har med seg ekskjærestens tjue år gamle sønn, som legger planer om å forføre Rolands seksten år gamle datter. Fran kommer med sine to barn, men uten deres far som heller prioriterer å turnere med bandet. Og den eldste søsteren Harriet kommer med et selvbilde som blir smadret når lidenskapen slår til.
Søsken er en livsklok fortelling om en uforglemmelig søskenflokk og deres oppgjør med fortidens idealer. En medrivende roman om store følelser, gamle minner og en sommer hjemsøkt av oppbrudd og fortidens spøkelser – fra en av Storbritannias største nålevende forfattere.
«‘Endelig!’, får jeg lyst til å rope ut, men det ville vært misvisende, for jeg har ikke gått og ventet på noe. Jeg ante ikke at jeg lengtet etter
Tessa Hadley før jeg fikk Søsken i hendene.»
svenska dagbladet
«Demonstrerer Hadleys suverene overskudd som romanforfatter.»
politiken , danmark
«Hun har en psykologisk subtilitet som minner om Henry James, og en ironisk snert som er
Jane Austen verdig.»
the guardian
ISBN 978-82-328-0692-8
www.forlagetpress.no