RATTUS NORVEGICUS Historien om hvordan artene får navn by ForenteForlag

Rattus norvegicus

EIVIND TORGERSEN

RATTUS NORVEGICUS

HISTORIEN OM HVORDAN

ARTENE FÅR NAVN

Rattus norvegicus. Historien om hvordan artene får navn

Omslagsdesign: Øystein Vidnes

Omslagsillustrasjon: Illustrasjonen på forsiden er en bearbeidet versjon av James Hope Stewarts «The Brown Rat» i William Jardine: The naturalist’s library, bind 17, Chatto & Windus, 1838, plansje 24 (mellom side 242 og 243).

Sats: Punktum Forlagstjenester

Satt med Garamond Premier Pro 11/14

Papir: Holmen Book Cream 70g

Trykk: Balto UAB

Printed in Lithuania

ISBN 978-82-430-1555-5

Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Med mindre annet er oppgitt, er samtlige oversettelser gjort av forfatteren.

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

Spartacus / Forente Forlag AS

Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no

Et spørsmål om respekt

Menneskets trang til å systematisere og lage oversikter virker grenseløs. Vi har knapt lært å gå før vi klarer å skille mellom hunder og katter, mellom sopp, blomster, busker og trær. Like lett ser vi snart at løver og tigre hører sammen med kattene, og at ulven ligner mer på hundene. Ordene vi bruker om naturen rundt oss, utgjør en betydelig del av det aller første vokabularet vårt. Alle kulturer setter navn på dyr, planter og sopp vi spiser eller har nytte av – eller som vi skal passe oss for. Alle språk har ord for grupper av organismer, der enkeltarter samles på høyere nivåer basert på noe de har felles, selv om det kan være stor variasjon i hva som grupperes, og hvordan.

I vitenskapen er denne trangen til å organisere og lage systemer drevet til det ekstreme. Kjemikerne har alle grunnstoffene ordnet i rader og rekker i det periodiske system. Partikkelfysikerne har Standardmodellen, med stor s. I taksonomien, som denne delen av biologien heter, drømmer man om å finne og gi navn til absolutt alle arter som lever – eller har levd – og finne den rette posisjonen i slektstreet for hver og en av dem.

Vi snakker om millioner av arter, ingen vet nøyaktig hvor mange, og anslagene varierer fra sju–åtte millioner til tresifrede antall millioner. Ved første øyekast ser systemet både rigid og ryddig ut når man møter det uten biologifaglig bakgrunn, slik jeg gjør. Men under den strenge

overflaten lurer lumske skjær og opprivende strømmer. I takt med at ny og bedre teknologi tas i bruk og at nye brikker gjør puslespillet mer oversiktlig, skjer det hele tiden endringer i systemet. Daglig oppdages nye arter, noen av dem fører også til helt nye slekter. Arter og slekter splittes opp eller slås sammen, og arter bytter plass mellom slektene. Den biologiske systematikken virker like levende som organismene den prøver å organisere.

Alle nye arter får tildelt et todelt latinisert navn. Det første leddet forteller hvilken slekt den tilhører, og det andre leddet gir artene særpreg – jeg har lyst til å si personlighet, men jeg vet at mange synes det er å overdrive menneskeliggjøringen. Forskere som beskriver en ny art, står egentlig ganske fritt til å velge den siste delen av navnet. Likevel er det tre motiver som går igjen hos biologiske navngivere: å kalle opp etter mennesker, etter geografi eller gi et navn som sier noe om utseendet.1

Det siste er aller mest utbredt. Det var populært i gamle dager og er fortsatt det mange fagfolk foretrekker. Aloe brevifolia er for eksempel en aloeart der vi med grunnleggende latinkunnskaper kan lese at den har korte blader. Vi har også Crocus flavus, som har fått navnet sitt fordi den er gul eller gyllen. Dette fungerer stort sett fint, men kan bli litt vanskelig hvis det dukker opp en ny art i samme slekt som ser nesten helt lik ut.

Verre er det hvis karaktertrekkene som ga navnet, viser seg å være basert på en misforståelse, slik tilfellet er med fuglen Paradisaea apoda . Første ledd forteller at det er et medlem av slekta med paradisfugler, mens det andre leddet skiller den fra sine slektninger ved å beskrive den som benløs. Hvis du kommer over denne fuglen i Ny-Guinea, der den lever, vil du se at den har to ben akkurat som andre fugler. Problemet var at de første eksemplarene som ble sendt til Europa på 1700-tallet, var tukla med. Noen hadde av en eller annen grunn kappet av dem bena. Dermed ble det utslagsgivende for navnet den fikk, og det har den beholdt.

Oppkalling etter mennesker er en fin anledning til å gi litt heder til vitenskapelige forbilder eller gode forskerkollegaer, eventuelt store samlere og økonomiske støttespillere, men i dag dukker stadig kjendiser

opp i navnefloraen. Det finnes arter som er oppkalt etter Barack Obama (bløtdyret Placida barackobamai) og Donald Trump (møllen Neopalpa donaldtrumpi), etter Taylor Swift (tusenbeinet Nannaria swiftae) og Brad Pitt (vepsen Conobregma bradpitti). Ikke alle er like begeistret for denne tendensen og det åpenbare ropet om oppmerksomhet, men det gir i det minste 15 minutter i rampelyset for nye arter så godt som ingen ville lagt merke til ellers.

Geografiske navn er traustere. Litt tryggere, kanskje, selv om det ikke er helt uten risiko. Disse navnene peker gjerne mot stedet der arten ble oppdaget, eller der man antar at den kommer fra eller holder til. Vi kjenner lett igjen artsnavn som osloensis, bergensis, tromsoensis eller svalbardensis, men vi har også mange dovrensis og finmarchica. Og så har vi alle artene som heter norvegica , norvegicus eller norvegicum –noen av dem også med en litt mer eksotisk dobbelt-v – de som i ulik grad skal få spille hovedrollen i denne boka.

Blant de to millioner artene som hittil er beskrevet av vitenskapen, finnes det drøyt 200 som er oppkalt etter Norge. Både fjellblomster og moser, koraller og hoppekreps, sopp og lav, fluer, knott og biller – og en lang rekke med rundormer. Den mest kjente er nok Rattus norvegicus, brunrotta som trives så godt i skyggen av oss mennesker og som vi nordmenn har fått skylden for, som peker mot oss uansett hvor i verden den graver i søpla, kryper i kloakken eller sprer sykdommer. Den trives i Norge også, bevares, men vi står langt nede på lista over hvor det er flest av dem og hvor de dukket opp først. Det føles så urettferdig. Heldigvis finnes det andre «norske» arter, for eksempel de som i dagligspråket blir kalt sjøkreps, seterrøyksopp og fjellstarr. I forskernes verden omtales de tre artene som henholdsvis Nephrops norvegicus, Lycoperdon norvegicum og Carex norvegica. Jeg skulle ønske jeg kunne love en komplett oversikt, og jeg skulle gjerne vært mer presis enn «drøyt 200». Det høres kanskje enkelt ut å finne ut av, men jeg kan love at det ikke er så lett som jeg både trodde og håpet før jeg begynte å klatre ut på grenene og kvistene i livets tre. Før jeg begynte å grave i flere hundre år gamle skrifter. Før jeg ble kjent med dynamikken og de konstante endringene som foregår der inne i det biologiske byggverket. Likevel er disse artene med navn som

betyr «norsk» eller «fra Norge», gode følgesvenner når vi nå skal se nærmere på hvordan systemet ble til, hvordan det har utviklet seg, og hvordan det fungerer i dag.

De første norvegica og norvegicus ble beskrevet allerede av Carl von Linné da han på midten av 1700-tallet fyrte av startskuddet for den biologiske systematikken slik vi kjenner den. Mye av det som skjedde før ham, er strøket fra det biologiske arkivet. Systematikk var det dårlig med, og navneforvirringen kunne være bortimot total. Samme art kunne ha mange forskjellige navn, og navnene i seg selv kunne være lange som vonde år.

Den gangen var oppgaven å beskrive Guds skaperverk i hele dets bredde. Man trodde det var mulig, at det neppe kunne være snakk om mer enn rundt 20 000 arter. Den drømmen ble fort knust og erstattet av en grenseløs oppdagertrang, en bonanza av nye slekter og artsbeskrivelser. Der er vi på mange måter fortsatt, og nye medlemmer av den norske familien er kanskje på vei mens jeg skriver dette. Den ferskeste, foreløpig, er hoppekrepsen Cymbasoma norvegicum fra 2023.

Gud er i stor grad plassert på sidelinjen i dette verdensomspennende kartleggingsprosjektet som prøver å holde tritt med menneskenes negative innvirkning på artsmangfoldet. Rattus norvegicus klarer seg fint, men slik er det dessverre ikke med Arthothelium norvegicum, Meligethes norvegicus og Sebastes norvegicus. Tønderflekklav, dragehodeglansbille og uer, som de også heter, er blant de mange artene med status som truet på den siste rødlista fra Artsdatabanken. Det er ikke usannsynlig at vi i dag utrydder arter i en høyere takt enn det forskerne klarer å beskrive de nye og ukjente. Flere organismer vil forsvinne før et eneste menneske har sett dem, før de har blitt studert i forskernes mikroskoper og DNA-laboratorier, før vi får vite hvilken rolle de har spilt i vår felles historie. I det store bildet er også vi bare et todelt artsnavn, Homo sapiens. Smarte, men ikke smarte nok til å vite hva vi går glipp av, hvem vi deler jorda med, og hva de kanskje kan lære oss. Et navn og en slektsmessig tilhørighet gir ikke nødvendigvis trygghet, men det er da noe. Kanskje er det vanskeligere å utrydde, lettere å hjelpe, noe vi kjenner navnet på? I boka Skogen oppfordrer biolog

et spørsmål om respekt

Anne Sverdrup-Thygeson oss til å lære artsnavn og til å bruke dem. Hennes amerikanske kollega Robin Wall Kimmerer mener det er et uttrykk for respekt. «Det er et tegn på respekt å kalle en skapning ved dens navn», skriver Kimmerer i boka Gathering Moss, og sier samtidig at det er respektløst å ignorere navnene.2 Min bok er et lite bidrag, en hyllest til kjente og ukjente arter og navnene vi har gitt dem. Også til den utskjelte brunrotta.

Fra Mus til Rattus – men for alltid norvegicus

Jeg sitter på en benk i Oslo sentrum, mellom Nationaltheatret og Karl Johans gate. Folk haster forbi i alle retninger, på vei hjem fra jobb, til en avtale, kanskje en kveld på byen. Jeg lar mennesker være mennesker og venter til det blir mørkt, til folkemengdene tynnes ut. Jeg flytter heller blikket inn mellom buskene som er plantet rundt omkring for å gi en følelse av grønt, av natur. Og natur får jeg, hvis jeg bare er tålmodig nok og venter til jeg er alene, til vi er alene. Kanskje hjelper jeg til med noen brødbiter, ikke til duene, men for å lokke frem andre skapninger. Det hjelper ikke å si navnet deres, de lystrer ikke. Men så hører jeg de små tassende føttene i hekken bak meg. Noen lange minutter senere titter den første frem, sjekker forholdene før den piler tilbake til det trygge tilholdsstedet. Så blir den modigere, piler bortover muren, stopper noen sekunder for å vurdere smulene jeg har lagt ut. Nå som den endelig er der, vil jeg så gjerne spørre den: Hvordan i all verden fikk du navnet Rattus norvegicus?

Jeg er ikke den første som prøver å finne svaret på dette spørsmålet, og jeg er nok heller ikke den første som ikke er helt fornøyd med forklaringen. En 300 år gammel misforståelse, en helt unødvendig misforståelse, viklet oss nordmenn inn et evig samliv med et av verdens

mest forhatte dyr. Det hadde vært så enkelt å unngå, rette opp før det festet seg, men når skaden først hadde skjedd, er navnereglene så strenge at vi er fanget for alltid. Rattus norvegicus, rotta fra Norge. Hvordan havnet vi der?

Nå tror jeg ikke dette er noe den gjennomsnittlige biolog ofrer mye oppmerksomhet. De skriver Rattus norvegicus og vet at kollegaene skjønner hva de mener, og det er tross alt det viktigste. For å være helt sikre skriver de noen ganger Rattus norvegicus (Berkenhout, 1769). Navnet og årstallet inni parentesen forteller hvem som først beskrev den slik vitenskapen krever, og hvilket år det skjedde. Selve parentesen skal på sin side fortelle at arten opprinnelig var plassert i en annen slekt. Allerede her har vi altså litt informasjon vi kan bygge videre på, opplysninger vi kan ta med oss inn i de historiske arkivene for å finne opphavet til brunrottas vitenskapelige navn. Vi har i hvert fall nok informasjon til å tilbakevise påstanden i Aftenposten Junior om at det var fordi Carl von Linné «ikke var veldig glad i nordmenn», at brunrotta ble en norvegicus. 1

Det var engelskmannen John Berkenhout som i 1769 ga brunrotta navnet Mus norvegicus. Det var det den het først. Slektsnavnet Rattus kom senere, og det skal vi komme tilbake til, men hvorfor norvegicus? Wikipedia slår på flere språk fast at Berkenhout trodde dette ganske ferske tilskuddet til den britiske faunaen hadde ankommet øygruppa på skip som fraktet tømmer fra Norge. De slenger gjerne på en fotnote som refererer til en bok fra 1769. Nettavisa Forskning.no skriver for eksempel om Berkenhout: «I en bok utgitt i 1769 forteller han at brunrotta kom fra Norge til England om bord på et skip med tømmer i året 1728.»2

Heldigvis går det an å sjekke hva Berkenhout faktisk skrev. De siste årene har jeg tilbrakt utallige arbeidsdager i det digitale Biodiversity Heritage Library, der tusenvis av bøker og tidsskrifter ligger åpent og tilgjengelig for alle. Her får man virkelig en følelse av vitenskapens utvikling, i både form og innhold. Fra de snirklete, ornamentale og nesten uleselige bokstavene i de eldste bevarte skriftene til renere, mer effektive skrifttyper i nyere tid. Fra veldig korte og ganske overfladiske beskrivelser av planter, sopp og dyr til en nøyaktighet og en detaljrikdom som nesten er for stor til å ta innover seg. Fra det tidvis ganske svulstige

og selvhevdende til den mer nøkterne og strenge formen som preger forskernes skrivemåte i vår tid. Fra nærmest utelukkende latin via en periode med tysk, fransk og engelsk om hverandre før engelsk tar mer og mer over utover på 1900-tallet.

Dette biblioteket er fullt av uvurderlige skatter fra vitenskapshistorien. Her finner vi skriftene til Carl von Linné og andre store navn, bøker og oversiktsverker over flora og fauna fra mange forskjellige land og områder. Også fra Norge, som Erik Pontoppidans Det første Forsøg paa Norges Naturlige Historie, forestillende Dette Kongeriges Luft, Grund, Fielde, Vande, Væxter, Metaller, Mineralier, Steen-arter, Dyr, Fugle, Fiske og omsider Indbyggernes Naturel, samt Sædvaner og Levemaade, utgitt i to bind i henholdsvis 1752 og 1753. Biblioteket inneholder nesten komplette årganger av tidsskrifter fra de viktigste vitenskapsakademiene i for eksempel London og Paris, men også deres norske avleggere.

Til fots over fjellet

Dette biblioteket er en uvurderlig kilde når man skal spore opp gamle artsbeskrivelser og prøve å finne årsaken bak navnevalgene. Det er en minst like god kilde til avsporinger, digresjoner og tankeflukt. I 1827-utgaven av Magazin for Naturvidenskaberne kan vi for eksempel lese Søren Christian Sommerfelts artikkel «Bemærkninger paa en botanisk Excurcion til Bergens Stift». Den begynner slik: «Den 11te Juli forlod jeg Bærum. Over Krokskogen viser sig strax den Vegetation, som er overalt i Agershuus Stift», og man begynner å lure på om han har tenkt å gå hele veien. Han beskriver i detalj landskapene og særlig plantene han møter på veien videre via Sundvollen og Jevnaker og oppover mot Valdres. Der undrer Sommerfelt seg over at ikke flere reiser til Vang og fjelltraktene innerst i dalføret, der de kan se «Norges Natur i sin Høihed, og i sin rædsomme Skjönhed».

Han har fem uker på seg, skriver Sommerfelt. Ikke nok til en vitenskapelig undersøkelse, det er derfor han kaller det en ekskursjon, men det var den tiden han kunne ta seg fri fra pliktene som residerende

kapellan i Asker. Det var nemlig som prest han livnærte seg – likevel var de fleste enige i at han var en av Norges fremste botanikere. Beretningen om turen vestover stopper før han har kommet frem til Bergen, med et forlokkende «Fortsættes» i parentes helt til slutt.

Det er lett å la seg rive med når man leter rundt der inne i Biodiversity Heritage Library. Selv om jeg egentlig er på rottejakt, må jeg bare bla videre til neste nummer, som til min store glede åpner med del to av Sommerfelts reiseskildring. Her kommer det frem at han på deler av turen benyttet seg av hester, og at han kom frem til Bergen til slutt. Etter en runde på Vestlandet tar han omtrent samme rute tilbake over fjellet. Underveis ramser han opp arter i hopetall, blant annet finner han en Gnaphalium norvegicum på hjemveien. Setergråurten, som senere har byttet navn til Omalotheca norvegica, var ingen nyoppdagelse, men Sommerfelt var også kjent som en ivrig beskriver av nye arter. Ikke alle har kommet like heldig ut.

Sommerfelt prøvde på sine eldre år å beskrive en ny plante i gressfamilien med navnet Glyceria norvegica. Senere har det vist seg at den allerede var beskrevet og navngitt, og dermed må Sommerfelts navn forkastes. Også laven Lecidea norvegica og mosen Leskea norvegica er strøket fra Sommerfelts merittliste og har ikke lenger noen navnetilknytning til Norge. Hvis vi ser litt større på det, forbi dem han kalte norvegica , står ikke Sommerfelt helt ribbet tilbake. Et halvt hundre arter har beholdt navnet han ga dem, blant annet Tremella indecorata , sommerfeltgelésopp. Som navnet indecorata antyder, er den ikke spesielt pen å se på. Gråhvite, nesten gjennomsiktige og slimete små klumper som klamrer seg fast til grener og kvister.

Ingen spor etter tømmer fra Norge

Omtrent sånn er det å lete rundt i det historiske biologiske biblioteket. Man møter mennesker som Søren Christian Sommerfelt, og så klarer man ikke å slippe dem uten videre. Mengdene med tekst er nesten til å miste motet av noen ganger. Mange fine og forseggjorte illustrasjoner er det også. Over 60 millioner sider ligger åpent tilgjengelig for alle.

Millioner av fristelser til å spore av når man egentlig skulle se etter opprinnelsen til navnet Rattus norvegicus.

I stor grad er de digitaliserte gamle skriftene søkbare, selv om denne funksjonen ofte kommer til kort når skriften er litt for gammeldags og snirklete. Det er imidlertid lett å finne John Berkenhouts Outlines of the Natural History of Great Britain and Ireland fra 1769. Allerede på side fem i første bind finner jeg det jeg leter etter. Først en veldig kort beskrivelse av slekta Mus. Han nøyer seg med å fortelle at de nedre fortennene er små og spisse, at disse dyrene har fire tær foran og fem bak – og at halen er lang. Deretter ramser han opp de åtte artene i denne slekta som han mener finnes på De britiske øyer, og aller først av dem kommer norvegicus.

Han nevner at den på vanlig engelsk kalles Norway Rat, deretter at lengden fra nesetippen til der halen begynner, er ni tommer – og at selve halen er like lang. Den gangen var muligens definisjonen av en tomme litt mer avhengig av størrelsen på hånden som målte, men i dagens kurs tilsvarer det litt over 22 centimeter hver på kropp og hale. Fargen på ryggen beskriver Berkenhout som læraktig, kanskje gulbrun. På magen er brunrotta skittenhvit. Og som siste opplysning om utseendet skriver han at halen er skjellete.

Ingenting om skip med tømmer, og året 1728 er ikke noe sted å finne, stikk i strid med hvordan myten om navnevalget gjerne gjenfortelles.

Det kan godt hende at det ligger noe der, at det var slik Berkenhout tenkte og resonnerte, men han skriver ikke noe om det. Foreløpig er det tryggere å konkludere som tysk Wikipedia, med at det er uklart hvorfor han valgte navnet norvegicus, og at han ikke gir noen informasjon om hvorfor.

En nasjonal fornærmelse

Det det ikke hersker noen tvil om, her er alle enige, er at teorien om at brunrotta skal ha kommet til Storbritannia via Norge, er feil. For å ta det helt fra begynnelsen av: Den stammer opprinnelig fra det østlige Asia, nærmere bestemt Mongolia og det nordlige Kina – Sibir nevnes

også. Den skilte lag med sine nærmeste slektninger en gang for mellom én million og tre millioner år siden.3 Det er ikke et spesielt nøyaktig anslag, men det er ikke lett heller, det er nemlig smått med både fossile og arkeologiske spor etter brunrotta.

Familiefrenden svartrotte (Rattus rattus, opprinnelig Mus rattus) tok snarveien til Europa under romertiden, med en ny bølge i middelalderen. Det er først på 1700-tallet at det dukker opp beretninger om den større og mer aggressive brunrotta. Horder skal ha krysset Volga i 1727, derfra gjennom Russland og over Østersjøen til det østlige Preussen, videre til Frankrike og Italia rundt 1750. Den kom trolig med skip fra Russland til København allerede i 1716. Er det danskene som bør klandres for de første registrerte observasjonene i England i 1728? Det er ikke lett for en engelskmann å høre forskjell på dansk og norsk. Kanskje bidro det til forvirringen at Norge var underlagt Danmark på denne tiden? De første rapportene om brunrotte i Norge er fra 1768, og sannsynligvis har den kommet fra Russland. Sverige er sent ute med sin første observasjon, i 1790.4 I løpet av de neste tiårene stod Nord-Amerika for tur.

Overalt hvor den kom, ser det ut til at brunrotta fant seg godt til rette. Både størrelsen og en mer robust fordøyelse ga den store fordeler målt mot den godt etablerte svartrotta. Svartrottene måtte finne nye beitemarker, hvis de i det hele tatt klarte seg. I Norge finnes det ikke lenger ville svartrotter, uten at noen ser ut til å gråte over det. Det vil neppe felles så mange tårer dersom brunrotta skulle lide samme skjebne, men det er det liten risiko for. Den er sett over store deler av landet, bortsett fra i fjelltraktene og i trange daler innenlands. Det er rart, men jeg kjenner på en liten stolthet over å være født på Rjukan, der det aldri er registrert en eneste rotte. Den trange Vestfjorddalen har antakelig vært like utilgjengelig for rottene som den var for kirkens tiendeinnsamlere og kongenes skatteinnkrevere i middelalderen.5

Det er også greit, allerede nå, å fjerne eventuelle misforståelser om at Rattus norvegicus hadde noe med svartedauden å gjøre. Ingen seriøse forskere vil gjøre denne koblingen, men den lever i relativt godt velgående blant lokalhistorikere som ikke er like nøye med rottenes vandringer som de er med bygdefolks flytte- og bosetningsmønster. De

har kanskje ikke lest Torill Thorstad Haugers barnebokklassiker Det kom et skip til Bjørgvin i 1349, der det står «Nå fikk Bjarte se at han jaktet på en glinsende svart rotte».

Som vi kan lese av spredningshistorien over, er det helt umulig at Rattus norvegicus kunne ta med seg noe som helst, verken til Bjørgvin eller til andre byer i Europa, før flere hundreår etter at bakterien Yersinia pestis ryddet halve befolkningen vår av veien. Det må i tilfelle ha vært fettere og kusiner blant svartrottene som sto for den bragden, men det er langt fra sikkert. Teorien om rottenes skyld og ansvar har fått flere skudd for baugen de siste tiårene, men det trenger vi ikke å ta stilling til her. Det viktigste er å frikjenne Rattus norvegicus. Du må gjerne mislike den og grøsse ved tanken på at den krafser rundt i søppelbøtter og komposthauger mens du sover, men svartedauden kan ikke ha vært brunrottas verk.

Jeg prøver ikke å benekte at også brunrotter kan bringe med seg sykdommer. Virusene Rattus norvegicus polyomavirus 1 og Rattus norvegicus polyomavirus 2 kan tyde på at den har anlegg for det. Selv om disse virusene nylig er omdøpt til henholdsvis Alphapolyomavirus ranorvegicus og Betapolyomavirus securanorvegicus, høres de ikke trivelige ut. Jeg lar dem ligge. Da slipper vi også å ta diskusjonen om hvorvidt virus egentlig er liv eller ikke. Noen sier ja, andre sier nei – selv konstaterer jeg at det er nok av organismer å forholde seg til uten å gå inn der.

Som du sikkert allerede har lagt merke til, skriver jeg de latinske navnene i kursiv og med stor forbokstav. Også det er et uttrykk for respekt, ikke for sjeldne arter, men for alle de velvillige og hjelpsomme biologene jeg har møtt i arbeidet med denne boka. De er nemlig veldig nøye med denne skrivemåten. Vitenskapelige navn må skrives i kursiv og med stor forbokstav, sier de. Språkrådet har gitt dem frie tøyler og legger seg ikke opp i at dette ikke er helt i tråd med standard norsk.

Denne skrivemåten kan også ha sine fordeler for oss ikke-biologer. Jeg har vent meg til å ta kursivene som en liten advarsel om at her kommer det et par ord som kanskje er litt vanskelig å lese, en mulighet til å trekke pusten før jeg gyver løs på artsnavnet Siemienkiewicziechinogammarus siemenkiewitschii. Her innrømmer jeg uten skam at jeg bare lar blikket gli over – det er ingen steder å feste det. Og så sier jeg alltid til meg selv

at jeg heldigvis ikke skal opp til eksamen i biologi. Det er ingen som forventer at jeg skal huske de vitenskapelige navnene.

Jeg har også lært meg å møte kursivene med en spent forventning om at her kommer det kanskje noe morsomt, noe rart. Puste dypt og bare nyte Orizabus subaziro, en bille som heter det samme enten du leser navnet forlengs eller baklengs. Eller hva med Ytu brutus, også det en bille, som åpenbart er inspirert av Julius Cæsars siste ord.

Litt barnslig og trassig er jeg, og derfor må jeg bare skrive boa constrictor og aloe vera nå mens jeg har sjansen, helt uten kursiv og stor forbokstav. Det er fordi dette er to av få eksempler utenfor dinosaurverdenen på at det vitenskapelige navnet har sklidd over i dagligtalen. Jeg vet at man prøver å insistere på at førstnevnte skal hete kongeboa på norsk, men da jeg vokste opp, var det helt vanlig å si boa constrictor. Jeg vet også at det du får når du kjøper et produkt som skal inneholde aloe vera, kanskje er en helt annen art i aloeslekta. Det er ikke nødvendigvis Aloe vera , hvis du skjønner hva jeg mener.

Det fantes advarsler om norsk feilslutning

Tilbake til 1700-tallets Europa. Det hadde festet seg en oppfatning, ikke bare hos Berkenhout, om at Norge hadde medvirket til spredningen av den nye rotta. I 1768 publiserte Thomas Pennant sin British Zoology, der han skriver at den blant folk omtales som norsk rotte, ikke bare i England. Han refererer også til franske kilder som kaller den le rat de Norvège. Men Pennant sier også, og dette er året før Berkenhouts navngiving, at det er noe muffens her.6 Dette dyret er ganske ukjent i Skandinavia, skriver Pennant og understreker at han har rådført seg med flere innfødte fra disse landene. Dette overser Berkenhout i sin beskrivelse av dyre- og plantelivet på De britiske øyer. Eller kanskje han ikke fikk med seg Pennants advarsel. Berkenhout har også med én liten opplysning, en jeg ikke nevnte over, i tillegg til den korte beskrivelsen av hvordan Mus norvegicus ser ut. En setning som kanskje også kunne fått noen bjeller til å ringe. «Utelatt av Linnæus», skriver han. Linnæus er selvfølgelig Carl von Linné, og

han var ikke kjent for å overse ting. Han ville nok visst det dersom det løp feite, brune rotter rundt i Skandinavia. Nå har Berkenhout rett i at denne arten ikke er med i Linnés livsverk Systema Naturae. Kanskje lot han seg rive med av muligheten til å rette litt på den svenske nestoren.

Linné hadde i tiårene forut lagt særlig planteriket, men også dyreriket, under seg med sitt nye system for klassifisering og kartlegging. Til de flestes store glede. Men han møtte også motstand. Om det ikke kom faglige innvendinger fra omgivelsene, var det noe med den overlegne selvtilliten til svensken som kunne virke provoserende. Det føltes nok godt å kunne skrape litt i rustningen til skråsikre og selvutnevnte autoriteter, og jeg kan levende se for meg det tilfredse smilet til Berkenhout da han skrev «utelatt av Linnæus».

Dette er ren spekulasjon og psykologisering fra min side, og ikke noe som står svart på hvitt i Berkenhouts lille notis om den norske rotta. Til mitt forsvar vil jeg si at vitenskapelige tekster, nøkterne og saklige som de er, i noen tilfeller også kan si noe om forfatterens personlighet – mellom linjene, selvfølgelig. Det innbilte smilet til Berkenhout ville tatt seg enda bedre ut dersom han ikke var på bærtur, eller hvis han hadde gjort noe for å rette opp fadesen i senere utgaver eller opplag. Det gjorde han ikke. I en oppdatert utgave 20 år senere finner vi bare én liten endring, og vi avslutter denne nærlesingen med at han foretrekker brunrotte fremfor norsk rotte som hverdagsnavn. Ellers er alt som før.7

Ingen vei tilbake selv om navnet er «feil»

Nå hjelper det fint lite å påpeke at navnet beror på en misforståelse, at det ikke finnes grunnlag i det hele tatt for å hevde at det er noe typisk norsk ved denne skapningen som har lagt bortimot hele verden under sine føtter, disse føttene med fire tær foran og fem bak. Det skal mer til for å endre på et vitenskapelig artsnavn.

Når en organisme først er beskrevet og navngitt – og det kan dokumenteres at dette er den første beskrivelsen som tilfredsstiller de gjeldende kravene – så er artsnavnet, det andre leddet, som hugget i stein. Korrekt etablerte artsnavn er immune mot alle former for identitetspolitikk

og nye oppfatninger av hvem som fortjener en art oppkalt etter seg og eventuelt hvorfor. Biologene bryr seg ikke så mye om hvorfor. For dem er det viktigst at hver art har et navn – og bare ett navn – som alle forholder seg til. De bryr seg ikke om at det som kanskje var akseptabelt i 1930-årenes Stor-Tyskland, ikke var like stuerent noen år senere.

I 1937 publiserte den østerrikske insektamatøren Oskar Scheibel en beskrivelse av en ny og ukjent bille han hadde kjøpt til samlingen sin. Funnet stammet fra en hule i dagens Slovenia, og navnet han ga den, var Anophthalmus hitleri, en hyllest til hans store helt Adolf Hitler. Ifølge noen kilder skal føreren ha vært så fornøyd med æresbevisningen at han sendte et takkebrev, selv om billen både er blind og uten påfallende særtrekk. Andre og mer troverdige kilder legger vekt på at det tyske rikskanselliet ved flere lignende tilfeller oppfordret til ikke å bruke Hitlers navn på nye arter.8 Takkebrevet er en god historie, men ingen har foreløpig kunnet vise frem en kopi av det.

Forslag om en navneendring etter nazistenes nederlag har blitt avslått fordi navnet ikke var støtende i gjerningsøyeblikket. Dagens regler fraråder støtende navn, men de har ikke tilbakevirkende kraft. Et gyldig navn er et gyldig navn. Det eneste håpet for sensitive billeelskere er at arten skal bli utryddet, men heller ikke det er en stueren innstilling.

Likevel kan et slikt ønske kanskje bli oppfylt. Anophthalmus hitleri er sjelden nok i utgangspunktet der den gjemmer seg dypt nede i noen få fuktige huler i Slovenia, men den er også populær blant samlere. Ikke først og fremst insektentusiaster, men samlere av Hitler-memorabilia og nazieffekter. Det ryktes om femsifrede kronebeløp for et eksemplar av den blinde billen. Jeg vet ikke hvem de er, men det finnes tydeligvis nok av dem som kunne tenke seg en blind bille på peishylla mellom SS-hjelmen og den innrammede Hitler-autografen. Slovenske myndigheter har nedlagt forbud mot å samle den, og biologer har tatt til orde for å stenge hulene for å hindre tjuvfangst.9 Dette har gitt vann på mølla for dem som vil endre navnet. De argumenterer ikke med at det er politisk ukorrekt, men foreslår å endre navnet for å beskytte billen, gi den en sjanse til å overleve. Kampen pågår her og nå, mens jeg skriver dette, men foreløpig med samme mangel på suksess som argumentet om at navnet er støtende.

En annen og langt mer effektiv løsning er å kunne påvise en feil hos navngiveren, for eksempel at samme art er beskrevet tidligere og har et etablert navn fra før. Vi har allerede sett eksempler på dette hos Søren Christian Sommerfelt. Det var også slik man fikk ryddet det fossile insektet Roechlingia hitleri av veien. Paleontologen Paul Guthörl ville i 1933 hylle sin store leder, og det var først i 1992 at funnet ble diskreditert. Insektet viste seg å være identisk med en art som var beskrevet i USA før første verdenskrig, før Adolf Hitlers sinne for alvor kom til uttrykk. Da sier reglene at det eldste navnet har forrang. Roechlingia hitleri er fortsatt å finne i arkivene. Alle navn blir nemlig loggført og bevart, men nå har det bare status som synonym for det rettmessige navnet Scepasma gigas.

Navnet på den libyske sommerfuglen Hypopta mussolinii forsvant på samme måte. Det viste seg at den Mussolini-beundrende oppdageren ikke hadde fått med seg at arten allerede var beskrevet som Hypopta reibellii. Litt trist er det at dette også skjedde med sneglen Abra cadabra. Den entret artsoversiktene i 1957, men grundigere undersøkelser avslørte at den egentlig tilhørte slekta Theora. Da forsvant magien ved et trylleslag. Arten var dessuten beskrevet tidligere, og dermed forsvant cadabra også. I dag heter den bare Theora mesopotamica.

Dårlig stedsans

For en artsbeskriver som frykter ettertidens dommere, er det tryggere å gi nye arter navn etter geografiske områder og steder der de er funnet. Eller der man tror de kommer fra i tilfellet John Berkenhout og Mus norvegicus. I denne bokas spede barndom, da jeg laget min aller første oversikt over arter som er oppkalt etter Norge, hadde jeg en hypotese om at jeg ville finne svulmende stolt nasjonalisme og lokalpatriotisme bak disse navnevalgene. Men der har jeg blitt skuffet. Det kan se ut som den enkle måten å gjøre det på hvis du oppdager en ny art som lever innenfor et begrenset område.

Men det som der og da kan virke som en god ide, kan senere se ganske rart ut. Rattus norvegicus er ikke den eneste arten som er rammet av

dårlig stedsans. Ta for eksempel mosen Bryoxiphium norvegicum. I nyere tid er det bare registrert ett eneste funn av den i Norge, en snau kilometer fra fylkesvei 27 mellom Ringebu og Folldal. Funnet ble loggført i 1950, men av en forsker jeg stoler på, er jeg blitt tipset om at dette neppe er korrekt. Arten ble først beskrevet som Phyllogonium norvegicum i 1827 av sveitseren Samuel Élisée von Bridel, men det var ikke han som samlet den inn. Han baserte navnet på opplysninger han fikk fra annet hold. Noe kan ha skjedd på veien fra innsamling til ferdig beskrivelse – en merkelapp har byttet plass, kanskje kan man skylde på postgangen –for bare 40 år senere forårsaket arten hevede øyenbryn hos William Mitten.10 Og, bare for å ha sagt det, blant forskere er hevede øyenbryn noe av det strengeste man kan utsettes for. Mitten, som flyttet mosen over i dens nåværende slekt, stusser over at arten ikke er observert i Fastlands-Europa etter det opprinnelige funnet. Derimot var det funnet masse av den på Island og i USA. Vi skal ikke se bort fra at mosedotter fra for eksempel Island og Norge har blitt forvekslet et sted på veien før den havnet under lupen til Bridel en gang i 1820-årene.

Dette er verken en anklage eller en påstand om juks fra min side. Tvert imot er jeg full av sympati og forståelse. Det kan ikke være lett å holde orden i de enorme mengdene med innsamlet materiale. Veien er lang, og leddene kan være mange fra innsamlingen ute i felt til forskerens skrivebord. Jeg bare sier at det ser litt rart ut på verdenskartet som viser denne mosens utbredelse i dag. Der ligger Norge beskjedent an med vårt ene og sannsynligvis feilaktige funn fra 1950, mens det hoper seg opp på Island og sør for De store sjøene i Nord-Amerika. Men norvegicum er det, og norvegicum blir det. Om mosen ikke finnes i Norge i det hele tatt, har ingenting å si.

Slektenes kronglete gang

Det er også ganske strengt med slektsnavnene, det første leddet i de latinske navnekonstellasjonene, men der skjer det endringer rett som det er, og det har det gjort helt siden systemet ble innført. Vi har møtt noen eksempler allerede, først og fremst brunrotta, som endret navn

fra Mus norvegicus til Rattus norvegicus da Rattus ble skilt ut som en egen slekt. Nye slekter etableres, og gamle splittes opp.

Skrukkelav er for eksempel en art som har fått kjørt seg slektsmessig gjennom sitt bare hundre år lange vitenskapelige liv. Grå og rynkete klamrer den seg til berg eller trær, særlig langs kysten. Den gjorde sin entre i 1921 i Cetraria-slekta, før den i 1954 ble flyttet over til Platysma. Etter en stor opprydning i 1968 fikk den plass i en helt nyopprettet slekt og har siden lystret navnet Platismatia norvegica.

Det er langt fra sikkert at den blir der for bestandig, men skrukkelaven har vist en imponerende evne til å stå imot, i hvert fall når det gjelder å beholde norvegica-navnet. Både svenske og finske lavforskere har prøvd seg, med navn som tuckermanii, sorediata , lacunosum, men de har prellet av. Uansett hva som skjer på slektsfronten, vil den nok forbli en norvegica.

I dag er det gjerne DNA-analyser som ligger bak slike oppryddinger i slektskapsforholdene, men praksisen var utbredt lenge før denne «fasiten» ble tilgjengelig. Først og fremst skyldes dette at ny kunnskap om artene gjør det nødvendig å klassifisere dem på nye og riktigere måter. Men jeg aner også en form for pragmatisme under overflaten her. Vi har gått fra anslag på 20 000 til flere millioner arter, og det må ha vært praktisk å splitte opp slekter i mindre enheter. Da bladtegen Cimex norwegicus, med sin ovale, lysegrønne insektkropp, entret de vitenskapelige skriftene i 1790, var det for eksempel i en slekt som allerede hadde flere hundre medlemmer. Det gikk ikke så mange år før noen av dem ble skilt ut og vår venn heller ble hetende Closterotomus norwegicus.

Dette gjelder oppover i systemet også. Nye nivåer har blitt lagt til underveis. Det viktigste er kanskje familiekategorien, som samler slekter i enda større grupper. Høyere opp går det ofte i surr for min del. Når vi kommer til nivåene orden, klasse og rekke, må jeg smugtitte på plakaten jeg har hengende på veggen, godt synlig til venstre for PC-skjermen. Arter og slekter er greie. De er på en måte de grunnleggende byggesteinene. Rattus norvegicus er en art som tilhører Rattus-slekta. Slekter samles i familier, i rottas tilfelle sammen med 150 andre slekter i Muridae, musefamilien. Disse tilhører igjen ordenen Rodentia (gnagere),

klassen Mammalia (pattedyr) og rekken Chordata (ryggstrengdyr). Helt øverst er rikene, og dem klarer jeg, både rottas Animalia (dyreriket) og de to andre, Plantae (planteriket) og Fungi (soppriket).

Det opereres med nivåer over dette også for å gruppere et varierende antall riker, men siden jeg har tenkt å holde meg til dyr, planter og sopp, er det greit å stoppe der. Det finnes også nivåer under artene. Det skjer stadig vekk at arter blir delt inn i underarter, noen ganger også det som kalles former og varieteter.

Vi mennesker skiller lag med brunrotta i pattedyrklassen og tar heller veien via ordenen primater og familien store aper før vi kommer til Homo-slekta. Innimellom her dukker det opp både underrekker, underordener, overfamilier og underfamilier, litt etter behov, men mest fordi puslespillet blir mer komplett. Virveldyr er et eksempel på en underrekke, mens rotta også er medlem av både en underfamilie (Murinae) og en overfamilie (Muroidea). De er ikke så fantasifulle disse navnene når vi kommer over slektsnivået.

Slektenes kronglete og stadig mer omfangsrike tilværelse ville kanskje smertet Carl von Linné og hans samtidige. De så gjerne på slekter som noe Gud hadde skapt, og ikke som noe man bare splittet, opprettet og endret etter behov. Vi får tro de ville hatt litt sympati om de også visste hvilken tsunami av nye arter som skulle komme til, og hvor mye mer man skulle lære om dem. Her bør det dessuten skytes inn at Linné også kunne være litt av en pragmatiker. Han sorterte hele planteriket i klasser ved å telle maskuline støvbærere og feminine fruktemner. Men så slenger han til slutt på en restkategori, de «blomsterløse» plantene, der han inkluderer alger, sopp, bregner og moser.

I Linnés første store oversikt over dyreriket var det 16 arter i Musslekta. Som vi allerede har vært inne på, hadde han ikke med norvegicus, og det var ikke den eneste som måtte legges til. Ny kunnskap påviste klare skillelinjer innad i slekta, og det ble fort nødvendig å dele den opp. I dag holder den seg bra. Det er nå omtrent 40 ulike arter som heter Mus, til tross for at blant annet marsvin, lemen, murmeldyr og agutiene i Mellom-Amerika har flyttet og fått egne slekter. Og selvfølgelig rottene.

Rottene går sine egne veier

Akkurat når Rattus la i vei på egen hånd, må jeg innrømme at jeg sliter med å finne ut av. Biologene skriver «Rattus Fischer, 1803» og er tilsynelatende fornøyd med det. Så lenge de har et navn på den ansvarlige og et årstall, bryr de seg ikke så mye om hva som ligger bak. Den skyldige er Gotthelf Fischer, en zoolog fra Waldheim i Sachsen som etter hvert slo seg ned i Moskva. Der var myndighetene så tilfreds med innsatsen han la ned ved det naturhistoriske museet, at han ble adlet og kunne kalle seg Gotthelf Fischer von Waldheim. Den delen av historien er grei, men hvordan han ble ansvarlig for Rattus-navnet, er litt mer kronglete. Jeg må oppsøke Biodiversity Heritage Library igjen. Det eneste Fischer publiserte i 1803, dette var før han dro til Moskva, var det andre bindet av en oversikt over alle objekter som var utstilt i det franske nasjonalmuseet for naturhistorie. I disse to bindene, hvert på flere hundre sider, ramser han dem opp, og i en av salene i de øvre galleriene har de tydeligvis stående en rotte eller flere. Fischer kaller dette objekt nummer 43, og som overskrift har han skrevet «Ratte, Rat, Ruttus».11 De to første er henholdsvis tysk og fransk. Det er det siste av de tre som har blitt tolket som et latinisert navn på en ny slekt. Selv om han skriver Ruttus, ikke Rattus. I den korte beskrivelsen av dette eksemplaret er han veldig opptatt av tennene, men skriver også «ein schuppiger Schwanz», som betyr skjellete hale, en velkjent formulering fra John Berkenhouts første Mus norvegicus fra 1769.

For meg fremstår krediteringen av Fischer som navngiver av Rattus-slekta som ganske lettkjøpt ved første øyekast. En ting er «skrivefeilen» Ruttus. Vi vet ikke om det var bevisst eller ikke, men det er påfallende hvor lett feilen blir tilgitt av dem som i det hele tatt nevner den. Mer graverende er det for min del at Fischer elleve år senere kalte brunrotta Mus decumanus, altså plasserte den i slekta Mus. Om han virkelig mente å etablere en ny slekt i Paris i 1803, finnes det ikke spor av den i Moskva et tiår senere.12 Det ser heller ikke ut til at andre har tatt notis av det Fischer skrev i 1803. Kombinasjonen av Mus og norvegicus opptrer i hopetall gjennom

hele 1800-tallet. Rattus sammen med norvegicus får bare ett eneste treff før år 1900.

Videre bakover i det biologiske biblioteket finner jeg fort ut at Rattus har vært foreslått som slektsnavn for brunrotta og dens nærmeste mens Fischer fortsatt tråkket sine barndoms sko langs elva Zschopau. Blant annet er det en lærebok fra 1775 som tydelig skiller Mus og Rattus fra hverandre som to ulike slekter.13 Dette forsøket på å lage en oversiktlig fremstilling av verdens dyr for skoleungdom nevnes i de biologiske databasene, men alltid som underordnet synonym til Fischer. Jeg skal ikke påstå at folk prøver å dekke over noe, men jeg har sett det bli påstått at manuset ikke er tilgjengelig. Det stemmer ikke. Jeg har lest det selv. Kanskje er det lærebokstatusen som ikke føles bra nok, jeg vet ikke.

Burde jeg gjøre noe? Og i tilfelle hva? Jeg får lyst til å lufte mine frustrasjoner med noen som kanskje kan rydde opp. Men jeg tviler på om noen har så lyst til å snakke med meg om det, ta det opp til en ny vurdering. For dem er det bare et navn. Samtidig er det på grensen til urovekkende når jeg ser hva som skjer bare jeg skraper litt i overflaten på ett av de mange tusen slektsnavnene. Man graver dypere og dypere uten egentlig å finne noen løsning på det man egentlig lette etter, som var hvorfor John Berkenhout ga brunrotta artsnavnet norvegicus.

Også ukjære barn har mange navn

Det finnes også mer konspiratoriske forklaringer enn tømmerlasten fra Norge. Det har blitt påstått at brunrottene egentlig kom med nederlandske skip, men at Berkenhout, som var av nederlandsk avstamning, heller la skylden på Norge.14 Det er umulig å vite, ettersom han ikke sa noe om dette selv, men det høres litt suspekt ut, siden han langt fra var den eneste som omtalte den som norsk rotte.

Med en biologs øyne er ikke det viktigste hva dyret heter, men at det har et navn alle er enige om å bruke. Da brunrotta først kom til Europa, spredte den seg med rekordfart. På veien samlet den opp en rekke ulike navn på de forskjellige språkene den erobret. Wanderratte, die große Waldratte, rat de bois, le surmulot og flere direkte oversettelser

av brunrotte, i tillegg til de norskinspirerte rat de Norvège og Norway rat. I England skal den også ha blitt kalt hannoverrotte som et stikk til fyrstehuset Hannover, der datidens britiske konger stammet fra. Svartrotta, som hadde dominert Europa i flere hundreår, måtte vike og trekke seg unna, og det er klart at en slik invasjon og okkupasjon måtte studeres på vitenskapelig vis. Men da måtte man ha ett og bare ett navn på den, slik at kommunikasjonen vitenskapsmenn imellom skulle være meningsfull.

Det tok ganske lang tid før den vitenskapelige dåpen fikk fullt gjennomslag, men i dag er det ingen som bruker noe annet enn Rattus norvegicus. Biologien har truffet sitt valg, og forskerne bryr seg lite om alle de andre navnene vanlige folk bruker på brunrotta.

Det ble Mus norvegicus, senere Rattus norvegicus, i tråd med systemet med to ledd, begge på latin. Som vi allerede har vært innom, er det Carl von Linné som får æren av å ha tvunget alle inn i dette mønsteret, den binomiale nomenklaturen, som det så fint heter. Fordelene var enorme, og de fleste ble fort med på laget. Begeistringen var så stor at man i all ettertid har sett bort fra alle navn og alle beskrivelser som ble gjort før publiseringen av Linnés hovedverker Species Plantarum og Systema Naturae. Disse utgivelsene har blitt nullpunkter i alle artsbeskrivelsers historie. Men både dyr, planter og sopp hadde navn lenge før Linné kom på banen.