JAKTEN PÅ
EN HISTORIE OM NAZISME, ARKEOLOGI
OG KAMPEN OM FORTIDEN
JAN INGAR THON
Jan Ingar Thon
Jakten på Snartemosverdet
En historie om nazisme, arkeologi og kampen om fortiden
Jakten på Snartemosverdet. En fortelling om nazisme, arkeologi og kampen om fortiden
© Spartacus / Forente Forlag AS, 2025
Omslagsdesign: Kåre Martens
Sats: Punktum forlagstjenester
Satt med Garamond Premier Pro 11/14
Papir: Holmen Book Cream 80 g
Trykk: Livonia Print
Printed in Latvia
ISBN 978-82-430-1633-0
Forfatteren har skrevet boken med støtte fra Det faglitterære fond og Institusjonen Fritt Ord.
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.
SPARTACUS FORLAG / Forente Forlag AS
P.B. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO
spartacus.no
Innhold
Funnet 7
Den germanske arven 13
Sivilisasjonens vugge 23
Et folk på leting etter en fortid 31
De svarte ridderne 41
Forfedrenes arv 49
Under hakekorset 65
Med blikket mot Norge 71
Krigen 81
Okkupasjon 87
«For et bestemt formål» 103
I det storgermanske riket 117
«Nordmannafolket» 125
Den kaldeste vinteren 137
En æresgave 147
Rusk i maskineriet 159
Vepsebolet 169
Et sverd i gave 179
Opp mot en vegg og skutt 183
Under jorden 193
Nasjonens havn i stormfulle tider 203
Fortvilelse og håp 211
Hjemkomsten 217
Oppgjøret som uteble 225
Kilder i utvalg 235
Referanser 241
Funnet
Samuel var 12 år gammel da de fant graven. Han fikk høre at oldsakene de hadde gravet frem, lå på gården til Randi, så Samuel tok sykkelen bort dit. Under tvil slapp Randi ham inn i stua. Selv om hun ikke hadde lov, forklarte hun.1
Randi viste Samuel alvorlig bort til det ene hjørnet. Der, mellom jordklumper og sand, lå det rust, skrot, metallbiter og noe som lignet gull. Et lite, grønnlig glassbeger så Samuel også. «Og der», sa Randi andektig, «er det hår.» Samuel så en liten hårtust. Den lille hårdotten gjorde like stort inntrykk som alt det andre. «Tenk, hår fra mannen som hadde ligget i jorda i mer enn 1000 år», skulle Samuel skrive mange år senere.2
Det var brødrene Richard og Olav Kjellingland som hadde funnet graven. I slutten av oktober 1933 holdt brødrene på med høstpløyingen på gården Nedre Snartemo. Gården lå i Hægebostad kommune i fylket som den gangen het Vest-Agder. Sammen med en leiekar arbeidet brødrene tett inntil steingjerdet mot nabogården. Plogen gikk langsomt, men jevnt gjennom den tunge jorda. Plutselig stanset plogen. Den hadde støtt på en stein.
Brødrene undersøkte steinen. Den var stor og flat. Minst to ganger tre meter mente brødrene. Den lignet ikke helt på «en naturlig stein», fortalte de senere, den var mer som en steinhelle. Men akkurat nå var Richard og Olav mest opptatt av størrelsen. Steinen var så stor at de først tenkte de måtte sprenge den bort.
Richard og Olav gikk litt rundt steinen, betraktet den, skrapet bort litt jord. Da åpnet det seg et hulrom under steinhella. Brødrene tok til å grave seg inn under steinen. Det lå noe der inne. Den ene broren kravlet inn i hulrommet. Han trakk frem en rusten metallkjele, et glassbeger og noe langt og smalt som var dekket av rust og avleiringer. Kunne det være et sverd?
De to brødrene hadde gått til lensmannen for å spørre ham om råd. De fortalte om steinhella. Kanskje lå det skatter under? Lensmannen var en av de få i bygda med telefon. Han løftet av røret og bestilte en samtale til Oslo.
Da han hadde sett på sakene i stua til Randi, gikk Samuel over jordet til Snartemo. Der var arbeidet i gang. Den flate steinblokken var veltet til side. Samuel så hvordan to–tre alvorlige menn undersøkte bit for bit av åkerjorda rundt. De gransket hver skjefull med jord nøye før de kastet dem bort på en jordhaug. Folk stod rundt og glodde mens de røkte og pratet. Tilskuerne snakket om verdien på gullet. Andre om at alle i bygda ville blir rike.3
Utover dagen ble jordhaugen på Snartemo stadig større. De som gravde, var ikke alltid like forsiktige. En gang så Samuel at de kastet en eller flere bjørneklør opp i avfallshaugen. En av tilskuerne gikk frem og snakket med arbeiderne. Etter det ble de mer påpasselige med hva de kastet fra seg.
Likevel så Samuel hvordan biter av dyreskinn havnet i avfallshaugen. Han hadde hørt at mannen i graven lå innhyllet i en bjørnefell. Samuel hadde lyst på en bit av fellen. Til sist tok han mot til seg, gikk raskt frem til jordhaugen, nappet til seg den største biten og gikk like raskt tilbake. Først da han kom hjem, turte Samuel å ta frem skinnbiten. Han brettet den sammen, slik at den fikk plass i en fyrstikkeske. Deretter gjemte han skatten i en liten lekekiste. Der lå biten av bjørnefellen fra Snartemo urørt i flere tiår.4
Sensasjonen
Avisen Lindesnes var først ute. 1. november 1933 meldte avisen om et «Rigt gravfund på Hægebostad. Må bli av stor interesse for våre oldtidsgranskere». I korte trekk ble det fortalt om hvordan brødrene Kjellingland
hadde støtt på en omkring åtte fot lang steinhelle mens de pløyet. Ifølge avisen inneholdt graven blant annet en dolk eller sabel som øyenvitner mente kunne være av siselert gull. Videre var det kar av kobber – antakelig kokekar, mente avisen.
Ellers fortalte avisen om bruksgjenstander av flint, vaser av glass, et lite smykkeskrin med lokk, noe som lignet rester av tøy, og to vevde bånd, omtrent fem centimeter brede og en halv meter lange. «De funne saker blev lagt i en kasse, hvorefter graven blev tildekket igjen og lensmannen underrettet om fundet», avsluttet journalisten.
Agder Tidend hadde flere detaljer om graven. De forklarte at mannen i graven var dekket av en skinnfell, over den et lag med kull, og øverst et tak av never. Avisen opplyste også om at det snart ville bli tilkalt en sakkyndig. Og allerede dagen etter meldte den at en utsending fra Oldsaksamlingen var ventet mandag.
Mens de ventet på fagmannen, spekulerte lokalavisene på hva som kunne være i vente. Christianssands Tidende spurte: «Skjuler graven flere overraskelser? Under gravning har man støtt på en gjenstand som er for tung til å ta op.» Samme avis nevnte også den samme pussige detaljen som Agder Tidend hadde skrevet om, nemlig at de nedgravde gjenstandene var dekket av en skinnfell, så et lag med kull og til sist et tak av never. Uten at journalistene var klar over det, var det nettopp kullaget som skulle gjøre Snartemofunnet til en verdenssensasjon.
7. november skrev Agder Tidend at eksperten fra Oslo var ankommet og hadde begynte undersøkelsene. Dagen etter hadde Christianssands Tidende vekslet noen ord med Oldsaksamlingens utsendte, konservator Louis Smestad. Han fortalte at graven var svært stor, og at det ville bli et langvarig arbeid med å få den ordentlig undersøkt. Smestad fortalte at de foreløpig hadde funnet en skjoldbule og noe småtteri, som han mente var deler av trerister. Han antok at mye av graven allerede var gravet ut, men det som var igjen, var trolig av stor betydning: «Efter gravens rike innhold å dømme må det enten ha vært en konge eller en stor høvding som er blitt begravet på Snartemo.»
10. november meldte Christianssands Tidende om flere funn: «En lang smal stridsøks har man funnet, likeså resten av sverdet med gull- og sølvbelegg, noe av en hestesæle, midtpartiet av et skjold, et skjoldhåndtak,
jakten på snartemosverdet
en vekt, en beltespenne av sølv og en gullring. [...] Videre har man funnet bjørneklør som tyder på at mannen har vært iført klær av bjørneskinn eller har ligget på et bjørneskinnsteppe.»
Så var det hele over. Den store steinhellen som dekket graven, ble senket i jorden der den hadde ligget før plogen til brødrene Kjellingland avslørte skatten. Siste ord i saken fikk Louis Smestad fra Oldsaksamlingen i Christianssands Tidende. Han mente graven stammet fra folkevandringstiden og var omkring 1500 år gammel, og tilla den stor verdi. Han trodde nok det fantes enda eldre graver i Hægebostad, men så langt hadde han ikke tillatelse til å undersøke dem.
Høvdingens sverd
Ved Oldsaksamlingen satte arkeologer og konservatorer i gang med å bearbeide funnene fra Snartemo. Kullet i gravhaugen som avisene nevnte, hadde nærmest fungert som et filter eller trekkpapir som suget fukten til seg. Det hadde reddet gravgavene fra rust og ødeleggelse.
Da arkeologen Bjørn Hougen litt senere skrev en avhandling om Snartemofunnet, innledet han med det han kalte en kort oppsummering. Det ble likevel fire tettskrevne sider der han ramset opp alt de hadde funnet. I all prakten var det likevel et funn som skilte seg ut. Under punkt A på den lange listen skrev Hougen: «Praktfullt sverd av jern med gull- og sølvbelagt feste og skjede av tre med sølvdopsko. Brukket i flere stykker, men komplett til stede. Samlet lengde 92 cm, derav skjeden med dopsko 79 cm.»5
Det var Louis Smestad som fikk oppgaven med å fjerne århundrer med avleiringer og skitt, slik at gullornamentene på Snartemosverdet skulle skinne igjen. Sverdhjaltet var laget av forsiret gull. Det var intrikate mønstre, der menneskeskikkelser og fantasidyr var flettet sammen. En av skikkelsene var en langhåret kriger med skjegg. Det er trolig Odin – krigernes og sjamanenes gud. Blant drager og andre monstre var også Odins eget dyr hesten. Et annet bilde viste to nesten identiske krigere, rygg mot rygg. Guddommelige krigertvillinger var ikke ukjente i europeiske kulturer.
De mest kjente var dioskurene Kastor og Pollux, byen Romas beskyttere.
Et vevet hakekors
Kullet hadde også reddet tekstilene i graven. Blant dem var et vevet bånd som lå sammen med sverdet. Selv om fargene var bleket, kunne konservatorene fortsatt ane dem. Det var blått, rødt og gull. Da båndet ble lagt i graven, må fargene ha strålt. Eller da mannen – høvdingen – fra graven spente remmen over skulderen. For dette var trolig bandolæret sverdet hadde hengt fra. Mønsteret var fortsatt tydelig. Mot den røde og blå bakgrunnen syntes hakekors i gull. Mellom hakekorsene var det geometriske ornamenter som lignet to H-er.
Bjørn Hougen skulle omtale Snartemosverdet som «utvilsom det vakreste funn fra Folkevandringstid som er gjort her i landet».6 Det var så langt det siste i en serie funn av graver som begynte med Borrefunnet i 1852, fortsatte med Tuneskipet i 1867, Gokstadskipet i 1880 og nådde toppunktet med Osebergskipet i 1903. Og dette var bare de mest berømte.
Funnene hadde nærmest skapt vikingfeber i Norge. Utsmykningene på vikingskip og gravgods som sleder og vogner påvirket alt fra bokillustrasjoner til freskene på det nye regjeringsbygget på Hammersborg. Gustav Vigelands skulpturer – der mennesker, dyr, drager og monstre er sammenfiltret i dødskamp, elskov eller kanskje begge deler – kunne vært hentet fra dekoren på Snartemosverdet.
Norge var ikke det eneste landet som var grepet av en begeistring for den germanske fortiden. 10 måneder før brødrene Kjellingland fant Snartemosverdet, hadde Adolf Hitler og nazistene tatt makten i Tyskland. Der var sterke krefter i sving, og de var overbevist om at arkeologi var nøkkelen til å forstå og bevise den germanske rasens overlegenhet. I fortid, nåtid – og fremtid. Det tok heller ikke lang tid før de satte kursen mot Skandinavia, på jakt etter den germanske arven.
Den germanske arven
I slutten av august 1934 hadde Göteborg-avisen Ny Tid en illevarslende overskrift: «Tysk nazistungdom til Halland. En ekspedisjon som man må se opp for.» Med dårlig skjult sarkasme skrev den sosialdemokratiske avisen at en mengde turister oversvømmer for tiden Bohuslän for å studere helleristninger. Nazistene har fått det for seg at det tyske folket er så germansk, og nå vil de studere de germanske helleristningene. Betegnende for denne tåpeligheten er en tysk professor oppe i Munkedal som erklærte at han aldri har følt slik ærefrykt som da han stod foran en helleristning der oppe.7
Professoren var Herman Wirth, og han var nederlender, ikke tysker. Men han ville trolig satt pris på misforståelsen. Faren var tysker, noe unge Herman var stolt av, og som skulle prege livet hans. Som ung studerte Wirth germanske språk, litteratur, musikk og historie ved universitetet i Utrecht og Basel. Han tok doktorgraden i 1911 med en avhandling som – typisk nok – handlet om den nederlandske folkesangens forfall. Wirth foretrakk det tradisjonelle fremfor det moderne, som etter hans syn var preget av oppløsning og dekadanse. Fortiden var derimot full av poesi og mystikk. Wirth var langt fra den eneste. Slike tendenser var utbredt i datidens Europa, særlig på ytterste høyre fløy. Det kalles gjerne kulturpessimisme. Europa hadde nettopp gjennomlevd 1. verdenskrig fra 1914 til 1918. Den skilte seg fra alle tidligere kriger. Kampene hadde fått et mekanisk, industrialisert preg, med massearmeer, skyttergraver, piggtrådgjerder,
jakten på snartemosverdet
maskingevær, giftgass og panservogner, og de ble utkjempet i regn, søle og gjørme i ingenmannsland. Alt det fargesprakende, dramatiske og romantiske ved tidligere kriger var borte.
Tapene var også enorme. Mer enn 10 millioner soldater ble drept. Dobbelt så mange ble såret. I tillegg døde millioner av sivile som følge av sult og epidemier. Etter krigen var gatene i mange europeiske storbyer fulle av tiggende krigsveteraner, uten armer, ben eller ansikt.
Verdenskrigen preget også det sivile samfunnet. Når millioner av menn kjempet ved fronten, måtte kvinnene holde hjulene i gang. Mellom 1914 og 1918 dukket det opp kvinnelige fabrikkarbeidere, bussjåfører og politikonstabler.
Den store krigen – som den fortsatt kalles i mange land – snudde dessuten opp ned på det politiske landskapet. Mange soldater mistet troen på autoritetene. Veteraner følte at de hadde blitt ofret av udugelige offiserer og politikere. Britiske soldater mente de var «løver som ble ledet av esler». Det var en overdrivelse, men tiden for blind lydighet var over. Monarkiet falt i både Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn.
Kvinnene lot seg heller ikke tvinge tilbake til kjøkkenbenken uten kamp. Fra 1918 ble det innført kvinnelig stemmerett i Storbritannia, Tyskland, Irland, Canada og en rekke andre land. Verden i 1918 var kort sagt en helt annen enn i 1914.
Mange gledet seg over det nye, som kvinner, arbeidere og andre som hadde følt seg undertrykt. Den nye verden var mer demokratisk og åpen for nye ideer. Med andre ord mer moderne.
Andre sørget over tapet av det gamle. Noen nøyde seg med å drømme. Enkelte skulle aktivt arbeide for å føre verden tilbake til en innbilt gullalder.
Før demokrati, kvinnefrigjøring og modernitet ødela alt.
Herman Wirth deltok selv i verdenskrigen. Nederland var riktignok nøytralt, men Wirth ville kjempe for sine tyske brødre. Han var nemlig grepet av den pangermanske tanken – forestillingen om at alle germanske folk, som tyskere, nederlendere og skandinaver, inngikk i et språk- og rasefellesskap.
Drømmen var at samtlige germanere skulle forenes i et Stor-Germania. Så da krigen brøt ut, meldte Wirth seg som frivillig i den tyske hæren.