Å SKYTE EN ELEFANT og andre essays

å skyte en elefant

GEORGE ORWELL

Å SKYTE EN ELEFANT og andre essays

Oversatt av Aleksander Melli

Å skyte en elefant og andre essays Basert på tekster fra Essays av George Orwell, utgitt av Penguin Classics i 2000.

Norsk utgave: © Spartacus / Forente forlag AS, 2024 Omslagsdesign: Punktum forlagstjenester Illustrasjon: Freepik.com Forfatterfoto: © Cassowary Colorizations, CC BY 2.0 https://no.wikipedia.org/wiki/George_Orwell#/media/Fil:George_ Orwell,_c._1940_(41928180381).jpg Satt med Garamond Premier Pro 11/14 Papir: Munken Print Cream 100 g Trykk: Lasertrykk Printed in Denmark ISBN 978-82-430-1065-9 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

Spartacus / Forente Forlag AS Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 Oslo spartacus.no

Innhold Forord

7

Politikk og det engelske språket

11

Å skyte en elefant

31

Tilbakeblikk på den spanske krigen

41

Forebygging av litteratur

67

Inne i hvalen

87

Wells, Hitler og verdensstaten

137

Notater om nasjonalisme

145

Politikk vs. litteratur: en undersøkelse av Gullivers reiser

173

En hengning

201

Hvorfor jeg skriver

209

Oversetterens anmerkninger

219

Forord

Å kalle George Orwell den moderne politiske kritikkens svar på Shakespeare virker muligens banalt, men er ikke å ta for hardt i. Slik Shakespeares karakterer og metaforer har blitt en del av det engelske språket på alle nivåer, fra dagligtale til litteratur, har Orwell hatt en enorm innflytelse på den politiske debatten og tenkningen i den engelskspråklige verden – og langt utover den – i mer enn sytti år. Ingen annen politisk orientert forfatter fra forrige århundre er et så kjent referansepunkt, ingen er like leselig og aktuell i dag. Overalt der man diskuterer totalitarisme, ideologi, propaganda og krig, finner man referanser til Orwells verk – ikke bare de svært kjente romanene, men også de noe mindre kjente essayene.

Og innflytelsesrike og lest som romanene hans enn er, er det essayene som rommer forfatterens klarest formulerte innsikter.

Derfor ble jeg for noen år siden overrasket da jeg oppdaget, i forbindelse med nyheten om at forfatterens verk i 2021 hadde falt i det fri, at Orwells essayer ikke var oversatt til norsk. Jeg kontaktet straks forleggeren min, fikk en intensjonsavtale og etter hvert et stipend fra Stiftelsen Fritt Ord for å gi oversettelsen den tiden den fortjente. Dette utvalget er resultatet: en liten introduksjon til et forfatterskap som 7

å skyte en elefant

burde være obligatorisk lesning for alle tenkende mennesker – og da spesielt, for å vri litt på klisjeen i Orwells ånd, for alle mennesker hvis tenkning om verden har stivnet til gruppetenkning og ønsketenkning.

Den verdenen Orwell beskriver i sine essayer, er fremdeles vår egen. En brutal angrepskrig pågår i Europa, kombinert med en nådeløs propagandakrig; autoritære stater og ledere konsoliderer sin makt over hele verden; totalitære strømninger preger den offentlige debatten; og maktens språk er et vokabular av eufemismer, også om det åpenlyse folkemordet i Gaza. I utvalget jeg har gjort, har jeg prøvd å velge de av Orwells tekster som har størst overføringsverdi til vår egen tid og samtidig gir et bilde av forfatteren bak: en forfatter som ikke nøyde seg med å betrakte verden fra et elfenbenstårn, men var en handlende, reisende, oppsøkende intellektuell, som begynte sitt arbeidsliv som politimann i det britiske koloniveldet, kjempet i den spanske borgerkrigen og sto midt i sin samtids store ideologiske kamper, alltid på arbeiderklassens og underklassenes side.

I denne samlingen vil du også bli kjent med litteraturkritikeren Orwell, patrioten Orwell og den erkeengelske humoristen Orwell. Lesere som vil fordype seg mer i forfatterens biografi, vil ha mer enn nok å velge i: Den er en av de mest gjennomstuderte i litteraturhistorien. Men essayene gjør på et vis biografiske opplysninger overflødige, siden de er så gjennomsyret av levd liv og levende intellektuelt engasjement. Trolig er det også derfor de føles så fremsynte og samtidige, for det Orwell skriver om, er ikke bare en spesifikk tid med sine spesifikke maktfigurer og -dynamikker, men evige sider ved mennesket som politisk dyr. Det var et dyr Orwell kom tett på i sin egen tid, iblant så tett at det kunne ha kostet ham livet.

8

Forord

En presisering før jeg lar tekstene tale for seg selv: Spartacus Forlag var ikke først til mølla med en norsk utgivelse. Forlaget Manifest utga et flott, lite utvalg høsten 2023, i Åshild Lans oversettelse. Det er passende at et forlag med tilhørighet på venstresiden var først ute med å utgi Orwell, selv om hans antidogmatiske verdensanskuelse nok kunne ha gjort enda mer nytte på syttitallet. På grunn av kritikken av den sovjetiske totalitarismen, og det totalitære tankesettet i alle sine former, også venstresidens «stinkende små ortodoksier», har deler av høyresiden ofte trykket Orwell til sitt bryst som en slags sekulær helgen. Man glemmer ofte at Orwell var en glødende demokratisk sosialist, som tok til orde for å omgjøre det britiske imperiet til en sosialistisk føderasjon og rive ned børsen.

Essayene du holder i hendene fremhever ikke sosialisten Orwell i veldig stor grad; trolig vil det komme nye essay-samlinger på norsk som gjør det. Den eneste overlappingen med Manifests utgivelse, «Hvorfor jeg skriver», det siste essayet i utvalget, er tatt med fordi det så godt sammenfatter det Orwell søkte å gjøre med skrivingen sin, og ikke minst fordi jeg gjerne ville at boken skulle avsluttes med følgende setning: Og når jeg ser tilbake på arbeidet mitt, ser jeg at det alltid var der jeg manglet et politisk formål, at jeg skrev livløse bøker og ble forledet til å skrive overlessede passasjer, setninger uten mening, dekorative adjektiver og generell humbug.

«Generell humbug»: Få fraser fanger Orwells livsholdning – med sin rot i common sense, alminnelig anstendighet, og intellektuell integritet – bedre enn det.

Aleksander Melli, april 2024 9

Politikk og det engelske språket

De fleste mennesker som overhodet bryr seg om saken, ville innrømmet at det står dårlig til med det engelske språket, selv om det generelt antas at vi ikke kan gjøre noe med det gjennom bevisst handling. Sivilisasjonen vår er dekadent, og språket vårt – slik lyder argumentet – må uunngåelig nok ta del i den generelle kollapsen. Av dette følger det at enhver kamp mot misbruk av språket er en sentimental arkaisme, som å foretrekke stearinlys fremfor elektrisk lys eller hestedrosjer fremfor fly. Under dette ligger den halvbevisste overbevisningen om at språket er en naturlig vekst og ikke et instrument vi former til våre egne formål.

At et språks forfall til syvende og sist må ha politiske og økonomiske årsaker, sier jo seg selv: Det skyldes ikke bare den ene eller den andre individuelle forfatterens dårlige innflytelse. Men en virkning kan bli en årsak, forsterke den opprinnelige årsaken og fremkalle den samme virkningen i en forsterket form, og så videre i det uendelige. En mann kan ta til flasken fordi han føler seg mislykket, og så mislykkes desto mer fordi han drikker. Noe av det samme skjer nå med det 11

å skyte en elefant

engelske språket. Det blir stygt og unøyaktig fordi tankene våre er tåpelige, men språklig slurv gjør det lettere for oss å tenke tåpelige tanker. Poenget er at prosessen er reversibel.

Moderne engelsk, spesielt skriftlig engelsk, er full av uvaner som sprer seg gjennom imitasjon og som kan unngås hvis man er villig til å ta seg det nødvendige bryet. Blir man kvitt disse uvanene, kan man tenke klarere, og å tenke klart er et nødvendig første skritt mot politisk fornyelse: Med andre ord er kampen mot dårlig engelsk hverken ubetydelig eller utelukkende av interesse for yrkesskribenter. Dette skal jeg komme tilbake til senere, og jeg håper at meningen med det jeg har sagt her, da vil ha blitt tydeligere. I mellomtiden får du nå fem eksempler på det engelske språket slik det ofte brukes skriftlig i dag.

Disse fem passasjene er ikke plukket ut fordi de er spesielt dårlige – jeg kunne ha sitert langt verre eksempler hvis jeg hadde valgt å gjøre det – men fordi de illustrerer flere av de mentale unotene vi har lagt oss til i dag. De er litt under middels dårlige, men er nokså representative stikkprøver. Jeg nummererer dem slik at jeg kan referere til dem ved behov: (1) Jeg er faktisk ikke sikker på om det ikke er riktig å si at den Milton som en gang fremsto som ikke ulik en syttenhundretallets Shelley, ikke ble, på grunn av en erfaring som ble stadig bitrere for hvert år, mer og mer ubeslektet [sic] med grunnleggeren av den jesuittsekten som ingenting kunne lokke ham til å tolerere.

Professor Harold Laski (essay i Freedom of Expression) (2) Fremfor alt kan vi ikke trykke til vårt bryst et hjemlig batteri av idiomer som foreskriver så notoriske sammen-

12

Politikk og det engelske språket

stillinger av gloser som det primitive put up with for «tolerere» eller put at a loss for «forvirre».

Professor Lancelot Hogben (Interglossa) (3) På den ene siden har vi den frie personligheten: Den er per definisjon ikke nevrotisk, for den har hverken konflikter eller drømmer. Dens begjær, slik de er, er gjennomsiktige, for de er nettopp det den institusjonelle anerkjennelsen holder i forgrunnen av bevisstheten; et annet institusjonelt mønster ville endre deres antall og intensitet; det er lite i dem som er naturlig, ureduserbart eller kulturelt farlig. Men på den annen side er det sosiale båndet i seg selv ikke noe annet enn en gjensidig speiling av disse selvsikre integritetene. Husk definisjonen av kjærlighet. Er ikke dette selve bildet på en liten akademiker? Hvor er det plass til enten personlighet eller brorskap i denne speilsalen?

Essay om psykologi i Politics (New York) (4) Alle «de fine» fra herreklubbene og alle de rasende fascistforkjemperne, forent i et felles hat mot sosialismen og en bestialsk redsel for den revolusjonære massebevegelsens stigende bølge, har tydd til provokasjonshandlinger, til usselt oppvigleri, til middelalderske legender om forgiftede brønner for å legalisere sin egen ødeleggelse av proletariske organisasjoner og vekke det oppskremte småborgerskapet til sjåvinistisk glød på vegne av kampen mot den revolusjonære veien ut av krisen.

Kommunistisk pamflett (5) Hvis dette gamle landet faktisk skal tilføres en ny ånd, er det én tornefull og omstridt reform som må tas tak i, og det er humaniseringen og galvaniseringen av BBC. For-

13

å skyte en elefant

siktighet her vil vitne om en sjelens kreft og atrofi. Selv om Storbritannias hjerte slår med sterke og taktfaste slag, brøler den britiske løven for tiden som Bottom i Shakespeares En midtsommernattsdrøm – like svakt som en dueunge. Et virilt nytt Storbritannia kan ikke fortsette i det uendelige å gjøre seg til latter i verdens øyne, eller rettere sagt ører, av Langham Places dekadent søvndyssende uttale, skamløst forkledt som «standardengelsk».

Når Voice of Britain går på luften klokken ni, er det langt bedre og uendelig mindre latterlig å høre et ord uttales med ærlig utelatt «h» enn det nåværende selvgode, oppblåste, hemmede, skolefrøkenaktig bedrevitende eselskrytet fra uskyldige og blyge mjauende ungmøer.

Leserbrev i Tribune

Hver av disse passasjene har sine egne lyter, men rent bortsett fra en stygghet som er til å unngå, har de alle to kjennetegn til felles. Det første er det forslitte billedspråket; det andre er mangel på presisjon. Forfatteren har enten en mening som han ikke klarer å uttrykke, eller så sier han uforvarende noe annet, eller så er han nærmest likegyldig til om ordene hans betyr noe eller ikke. Denne blandingen av vaghet og regelrett inkompetanse er det mest utpregede kjennetegnet ved moderne engelsk prosa, og spesielt ved enhver form for politisk skriving. Så snart visse temaer tas opp, flyter det konkrete over i det abstrakte, og ingen ser ut til å klare å komme på vendinger som ikke er klisjéaktige: Prosaen består mindre og mindre av ord som er valgt for betydningens skyld, og mer og mer av fraser som er spikret sammen som delene i et prefabrikkert hønsehus. Nedenfor oppgir jeg, med notater og eksempler, noen av knepene som stadig benyttes for å sluntre unna prosakonstruksjonens arbeid: 14

Politikk og det engelske språket

Døende metaforer. En nyoppfunnet metafor hjelper tankearbeidet ved å fremkalle et visuelt bilde, mens en metafor som teknisk sett er «død» (f.eks. «jernvilje»), i praksis har gått tilbake til å være et vanlig ord og kan som regel brukes uten å miste sin tydelighet. Men mellom disse to kategoriene finnes det en hel søppelhaug av oppbrukte metaforer som har mistet all sin tankevekkende kraft, og som kun brukes fordi de sparer folk for bryet med å finne på sine egne fraser. Noen eksempler er: «gjøre en ny vri», «gå i bresjen for», «følge partilinjen», «trå under jernskodd hæl», «stå skulder ved skulder med», «spille i hendene på», «ha et horn i siden til», «hjelp som monner», «fiske i opprørt vann», «på dagsordenen», «akilleshæl», «svanesang» og «arnested».

Mange av disse brukes uten at man vet hva de betyr (hva er for eksempel en «bresje»?), og ofte blandes uforenlige metaforer, et sikkert tegn på at forfatteren ikke er interessert i det han sier. Noen av metaforene som er gjengs i dag, er blitt vrengt ut av sin opprinnelige betydning uten at de som bruker dem, overhodet er klar over det. For eksempel blir toe the line noen ganger skrevet tow the line. Et annet eksempel er uttrykket «hammeren og ambolten», der det i dagens bruk alltid er underforstått at det er ambolten som får gjennomgå.

I virkeligheten er det alltid ambolten som knuser hammeren, aldri omvendt: En forfatter som stoppet opp for å tenke over det han sier, ville innse det og unngå å forvrenge det opprinnelige uttrykket.

Støtteord, eller verbale krykker. Disse sparer deg for bryet med å velge egnede verb og substantiv, samtidig som de fyller hver setning med ekstra stavelser som gir den et symmetrisk preg.

Karakteristiske uttrykk er: «sette ut av funksjon», «ha innvirkning på», «vise seg uakseptabel», «opprette kontakt 15

å skyte en elefant

med», «bli utsatt for», «gi grobunn for», «gi grunnlag for», «ha effekten av», «spille en ledende rolle i», «gjøre seg merkbar», «tre i kraft», «vise en tendens til», «tjene sin hensikt» osv. Grunnprinsippet er elimineringen av enkle verb. I stedet for å være et enkeltord, som «knuse», «stoppe», «ødelegge», «reparere» og «drepe», blir verbet en frase som består av et substantiv eller adjektiv man har hengt på et verb som kan brukes til alt, som «vise», «tjene», «danne», «spille» og «gjøre». I tillegg blir passivformen brukt fremfor den aktive der det er mulig, og substantivkonstruksjoner brukes i stedet for gerundium («ved undersøkelse av» i stedet for «ved å undersøke»). Utvalget av verb reduseres ytterligere ved hjelp av formen «-isere» og «de-», og banale utsagn tilføres et skinn av dybde ved hjelp av formen «ikke u-». Enkle konjunksjoner og preposisjoner erstattes av setninger som «med hensyn til», «i den hensikt å», «det faktum at», «i kraft av», «i lys av», «med det mål for øye å», «under den forutsetning at»; og setningsavslutningene reddes fra antiklimaks ved hjelp av dundrende alminneligheter som «svært ønskelig», «må tas med i betraktningen», «en utvikling som kan ventes i nær fremtid», «fortjener grundig vurdering», «brakt til en tilfredsstillende konklusjon», og så videre og så videre.

Pretensiøse uttrykksmåter. Ord som «fenomen», «element», «individ», «objektiv», «kategorisk», «effektiv», «reell», «grunnleggende», «primær», «fremme», «utgjøre», «utvise», «utnytte», «eliminere» og «likvidere» brukes til å pynte på enkle utsagn og til å gi et skinn av vitenskapelig upartiskhet til tendensiøse oppfatninger. Adjektiver som «epokegjørende», «episk», «historisk», «uforglemmelig», «triumferende», «hevdvunnen», «uunngåelig», 16

Politikk og det engelske språket

«ubønnhørlig» og «veritabel» brukes for å tilføre verdighet til den internasjonale politikkens tarvelige prosesser, mens skriving som tar sikte på å glorifisere krig, vanligvis antar et arkaisk preg, med karakteristiske ord som: «rike», «trone», «stridsvogn», «den pansrede neve», «trefork», «sverd», «skjold», «fanebærer» og «trompetstøt». Fremmedord og utenlandske fraser som cul de sac, ancien régime, deus ex machina, mutatis mutandis, status quo, Gleichschaltung og Weltanschauung brukes for å gi et visst preg av kultur og eleganse. Med unntak av de nyttige forkortelsene i.e., e.g. og etc. er det egentlig ikke behov for noen av de flere hundre utenlandske frasene som nå er i bruk på engelsk. Dårlige forfattere, spesielt vitenskapelige, politiske og sosiologiske forfattere, hjemsøkes nesten alltid av en fiks idé om at latinske eller greske ord er mer fornemme enn angelsaksiske, og unødvendige ord som «ekspeditt», «ameliorere», «predikere», «ekstemporere», «klandestin», «subakvatisk» og flere hundre andre vinner stadig terreng fra sine angelsaksiske motstykker.1 Sjargongen som er karakteristisk for marxistisk skriving («hyene», «bøddel», «kannibal», «småborgerlig», «lavadel», «lakei», «gal hund», «den hvite garde» osv.), består for en stor del av ord og uttrykk som er oversatt fra russisk, tysk eller fransk; men den normale måten å lage et nytt ord på er å bruke en latinsk eller gresk rot med passende affiks og, der det er nødvendig, endelsen isere. Det er ofte lettere å 1

En interessant illustrasjon på dette er at engelske blomsternavn som var i bruk inntil helt nylig, er i ferd med å fordrives av greske, slik at snapdragon blir antirrhinum, forget-me-not blir myosotis, osv. Det er vanskelig å øyne noen praktisk grunn til denne moteendringen: Sannsynligvis skyldes den en instinktiv avvisning av det mer hverdagslige ordet og en vag følelse av at det greske ordet er vitenskapelig. [Forfatterens fotnote.]

17

å skyte en elefant

finne på slike ord («de-regionalisere», «ekstramural», «ikkefragmentær» og så videre) enn å finne enkle ord som dekker det man mener. Resultatet er som oftest en økning i slurv og uklarhet.

Meningsløse ord. I visse former for skriving, spesielt innen kunst- og litteraturkritikk, kommer man ofte over lange passasjer som er nesten blottet for mening.2 Ord som «romantisk», «plastisk», «verdier», «menneskelig», «død», «sentimental», «naturlig», «vitalitet», slik de brukes i kunstkritikken, er strengt tatt meningsløse, i den forstand at de ikke bare unnlater å peke på et identifiserbart objekt, men knapt nok forventes å gjøre det av leseren. Når én kritiker skriver: «Det som får X’ verk til å skille seg ut, er dets levende preg», mens en annen skriver: «Det umiddelbart slående ved X’ verk er hvor merkelig dødt det er», aksepterer leseren det enkelt og greit som en meningsforskjell. Hadde det vært snakk om ord som «svart» og «hvitt», i stedet for sjargongordene «død» og «levende», ville han straks ha sett at språket ble brukt på en feilaktig måte. Mange politiske ord misbrukes på samme måte. Ordet «fascisme» har nå ingen annen betydning enn «noe som ikke er ønskelig».

Hvert av ordene «demokrati», «sosialisme», «frihet», 2

18

Eksempel: «Comforts billedspråklige og persepsjonsmessige allsidighet, som er underlig whitmansk i spennvidde, men nærmest det stikk motsatte i sine estetiske besettelser, fortsetter å mane frem den dirrende stemningsfulle, akkumulative antydningen om en brutal og ubønnhørlig, fredelig tidløshet ... Wrey Gardiner treffer ved å sikte på enkle blinker med presisjon.

Bortsett fra at de ikke er så enkle, og under den tilfredse tristessen strømmer noe mer enn overflatens bittersøte resignasjon (Poetry Quarterly). [Forfatterens fotnote.]

Politikk og det engelske språket

«patriotisk», «realistisk» og «rettferdighet» har flere ulike betydninger som ikke er forenlige med hverandre. Når det gjelder et ord som «demokrati», har det ingen allmenngyldig definisjon, og forsøket på å lage en motarbeides fra alle kanter. Det hersker en nærmest universell oppfatning om at når vi kaller et land demokratisk, hyller vi det: Dermed hevder forsvarerne av alle slags regimer at de er demokratier, og frykter at de kanskje må slutte å bruke ordet hvis det skulle bindes til én bestemt betydning. Slike ord brukes ofte på en bevisst uærlig måte. Det vil si at den som bruker dem, har sin egen personlige definisjon, men lar tilhøreren tro at han mener noe helt annet. Uttalelser som «marskalk Pétain var en sann patriot», «den sovjetiske pressen er den frieste i verden» og «den katolske kirken er mot forfølgelse», er nesten alltid fremsatt i den hensikt å villede. Andre ord som brukes med skiftende betydninger, i de fleste tilfeller mer eller mindre uærlig, er: «klasse», «totalitær», «vitenskap», «progressiv», «reaksjonær», «borgerlig» og «likhet».

Nå som jeg har laget denne katalogen over svindler og forvrengninger, la meg gi et annet eksempel på hva slags skriving de fører til. Denne gangen ligger det i sakens natur at den må være oppdiktet. Jeg skal oversette en passasje fra god engelsk til moderne engelsk av verste sort. Her er et velkjent bibelvers fra Forkynneren: Jeg vendte tilbake og så under solen at løpet ikke går til de raske, heller ikke slaget til de sterke, brød til de kloke, rikdom til forstandige menn, eller gunst til de dyktige.

For tid og tilfeldigheter venter dem alle.

19

å skyte en elefant

Her er det i moderne språkdrakt: Objektive betraktninger av kontemporære fenomener tvinger oss til å konkludere med at fremgang eller fiasko i kompetitive aktiviteter ikke utviser noen tendens til å være kommensurable med medfødte ferdigheter, men at et betydelig element av uforutsigbarhet uten unntak må tas med i betraktningen.

Dette er en parodi, men ikke en veldig grov en. Bevismiddel (3) ovenfor, for eksempel, er flekkvis preget av samme type engelsk. Som man ser, har jeg ikke gjort en fullstendig oversettelse. Begynnelsen og slutten av setningen følger den opprinnelige betydningen ganske tett, men i midten oppløses de konkrete illustrasjonene – løp, seier, brød – i den vage formuleringen «suksess eller fiasko i kompetitive aktiviteter».

Slik måtte det bli, for ingen moderne forfatter av den typen jeg diskuterer – ingen som er i stand til å bruke uttrykk som «objektive betraktninger av samtidsfenomener» – ville noensinne ha arrangert tankene sine på en så presis og detaljert måte. Hele tendensen i moderne prosa peker bort fra det konkrete. Analyser nå disse to setningene litt nærmere. Den første inneholder 40 ord, men bare 65 stavelser, og alle ordene er hverdagslige. Den andre inneholder 43 ord på til sammen 101 stavelser: Flesteparten av ordene har latinske røtter, og ett kommer fra gresk. Den første setningen inneholder seks tydelige bilder, og kun én setning («tid og tilfeldigheter») som kan kalles vag. Den andre inneholder ikke en eneste frisk, fengslende frase, og til tross for sine 101 stavelser gir den bare en innskrenket versjon av meningen den første rommer. Allikevel er det uten tvil den andre typen setning 20

Politikk og det engelske språket

som får stadig mer fotfeste i moderne engelsk. Jeg ønsker ikke å overdrive. Denne måten å skrive på er ennå ikke alminnelig utbredt, og selv på den dårligst skrevne side vil det finnes spor av enkelhet her og der. Allikevel, hvis du eller jeg ble bedt om å skrive noen linjer om menneskets usikre livsvilkår, ville vi nok ende opp med noe mye nærmere min tenkte setning enn den fra Forkynneren.

Som jeg har forsøkt å vise, består ikke moderne språkbruk på sitt verste i å velge ut ord for betydningens skyld og finne opp bilder for å gjøre betydningen tydeligere. Det består i å lime sammen lange remser av ord som allerede er blitt arrangert av andre, og gjøre resultatet presentabelt gjennom regelrett lureri. Det som gjør denne måten å skrive på tiltrekkende, er at det er lett. Det er lettere – til og med raskere, når det først er blitt en vane – å si «etter min mening er det en ikke grunnløs antagelse» enn å si «jeg tror». Hvis du bruker ferdiglagde fraser, slipper du ikke bare å lete etter ord, du slipper også å bry deg om rytmen i setningene, siden frasene som regel er konstruert slik at de er mer eller mindre eufoniske. Når du må skynde deg å lage en tekst – for eksempel når du dikterer til en stenograf eller skal holde en tale – er det naturlig å henfalle til en pretensiøs, latinisert stil.

Formler som «en betraktning vi gjør klokt i å ha i mente» eller «en konklusjon vi alle villig kan gi vår tilslutning til», redder mang en setning fra å krasjlande. Ved å bruke forslitte metaforer, bilder og idiomer sparer du mye tankearbeid på bekostning av å gjøre det klart hva du mener, ikke bare for leseren, men også for deg selv. Og her ligger blandingsmetaforenes betydning. Metaforens eneste formål er å fremkalle et visuelt bilde. Når disse bildene kolliderer med hverandre – «svanesangen for fascismens fangarmer», «kaste sverdet i smeltedigelen» – kan det tas for gitt at forfatteren ikke har et 21

å skyte en elefant

bilde i hodet av objektene han navngir, med andre ord at han egentlig ikke tenker. Se igjen på eksemplene jeg ga i begynnelsen av dette essayet. Professor Laski (1) bruker 5 nektelsesord på 56 ord. Ett av disse er overflødig og gjør hele passasjen meningsløs, og i tillegg kommer glippen «ubeslektet» for «beslektet», som skaper enda mer nonsens, samt flere klønete formuleringer som kunne ha vært unngått og som bare øker den generelle uklarheten. Professor Hogben (2) trykker til sitt bryst et batteri som kan skrive ut resepter, og tar avstand fra hverdagsuttrykket put up with, men er ikke villig til å slå opp i ordboken for å finne ut hva notorisk betyr.

Skal man være streng, er eksempel (3) simpelthen meningsløst: Sannsynligvis kan man finne ut hva det betyr ved å lese hele artikkelen teksten er hentet fra. I eksempel (4) vet forfatteren mer eller mindre hva han vil si, men opphopningen av forslitte fraser kveler ham som teblader som tetter et sluk.

I eksempel (5) har ord og mening nesten skilt lag. Folk som skriver på denne måten, har vanligvis en generell følelse de ønsker å uttrykke – de misliker noe og vil vise sin solidaritet overfor noe annet – men de er ikke interessert i detaljene i det de sier. En samvittighetsfull forfatter stiller seg minst fire spørsmål i hver setning han skriver: Hva er det jeg prøver å si? Hvilke ord kan uttrykke det? Hvilket bilde eller idiom vil gjøre det tydeligere? Er bildet originalt nok til å ha en effekt? Antagelig vil han også stille seg to spørsmål til: Kan jeg si det kortere? Har jeg sagt noe unødig stygt? Men du er ikke forpliktet til å gjøre deg så mye umake hvis du ikke vil.

Du kan unngå det bare ved å åpne sinnet på vid gap og la de ferdiglagde frasene strømme inn. Da vil de konstruere setningene dine for deg – til og med tenke tankene dine for deg, til en viss grad – og, ved behov, utføre den viktige tjenesten av delvis å skjule det du mener, også for deg selv. Det er nå den 22

Politikk og det engelske språket

spesielle sammenhengen mellom politikk og forringelsen av språket blir tydelig.

I vår tid er det i store trekk riktig å si at språket i politiske skriverier er dårlig språk. Der dette ikke er tilfelle, vil det som regel være fordi skribenten er en opprører av et eller annet slag, som uttrykker sine private synspunkter og ikke en «partilinje». Ortodoksi i alle sine former synes å kreve en livløs, imiterende stil. De politiske dialektene man finner i pamfletter, lederartikler, manifester, parlamentsmeldinger og statssekretærers taler varierer selvsagt fra parti til parti, men de er alle like i at de knapt inneholder en frisk, tydelig og selvlaget vending. Når man ser en eller annen sliten ordsmed på talerstolen mekanisk gjenta de velkjente frasene – «bestialsk råskap», «jernskodd hæl», «blodig tyranni», «verdens frie nasjoner», «stå skulder ved skulder» – får man ofte en merkelig følelse av at man ikke betrakter et levende menneske, men en slags dukke: en følelse som plutselig blir sterkere i de øyeblikkene der lyset treffer talerens briller og gjør dem til blanke skiver som ikke ser ut til å ha øyne bak seg. Og dette er ikke bare tankespinn. En taler som bruker den typen fraseologi, har gått ganske langt i å gjøre seg selv til en maskin. De rette lydene kommer ut av strupen, men hjernen er ikke involvert slik den ville være det hvis han valgte ordene sine selv. Hvis talen han holder, er en han er vant til å gjenta igjen og igjen, kan det hende at han knapt er bevisst hva han sier, som når man mumler liturgiske svar i kirken. Og denne reduserte bevissthetstilstanden er om ikke uunnværlig for politisk konformitet, så i hvert fall gunstig for den.

I vår tid er politisk tale og skrift i stor grad et forsvar for det uforsvarlige. Ting som opprettholdelsen av det britiske styret i India, de russiske utrenskningene og deportasjonene, 23

å skyte en elefant

og atombombene som ble sluppet over Japan, kan riktignok forsvares, men kun med argumenter som er for brutale for folk flest, og som ikke stemmer overens med de politiske partienes erklærte mål. Derfor må det politiske språket stort sett bestå av eufemismer, retoriske spørsmål og ren og skjær tåketale. Forsvarsløse byer bombarderes fra luften, innbyggerne drives ut på landsbygden, kveget meies ned med maskingevær, hyttene settes i brann med brannbomber: Dette kalles «pasifisering». Millioner av bønder blir frarøvet gården sin og sendt traskende langs veiene uten noe mer enn de kan bære: Dette kalles «befolkningsoverføring» eller «grensekorrigering». Folk blir fengslet i årevis uten rettssak, skutt i nakken eller sendt for å dø av skjørbuk i arktiske tømmerleirer: Dette kalles «eliminering av upålitelige elementer». En slik fraseologi er nødvendig hvis man ønsker å sette navn på ting uten å fremkalle mentale bilder av dem. Tenk for eksempel på en bekvem engelskprofessor som forsvarer den russiske totalitarismen. Han kan ikke si rett ut at «jeg tror på å drepe motstanderne dine når du kan oppnå gode resultater ved å gjøre det». Derfor vil han antagelig si noe slikt: Selv om vi åpent innrømmer at sovjetregimet utviser enkelte trekk som humanister kan være tilbøyelige til å finne beklagelige, tror jeg vi kan enes om at en viss innskrenkning av retten til politisk opposisjon er en uunngåelig konsekvens av overgangsperioder, og at de påkjenninger det russiske folk har måttet gjennomgå, har kunnet rettferdiggjøres og vel så det når man tar de konkrete resultatene med i betraktningen.

24

Politikk og det engelske språket

Den oppblåste stilen er i seg selv en slags eufemisme.

En mengde vage ord faller over fakta som myk snø, gjør konturene uskarpe og skjuler alle detaljer. Klarspråkets store fiende er uoppriktighet. Når det er et sprik mellom ens egentlige og uttalte mål, tyr man nærmest instinktivt til lange ord og uttømte idiomer, som en blekksprut som spruter ut blekk.

I vår tid finnes det ingenting som heter «å holde seg utenfor politikken». Alle spørsmål er politiske spørsmål, og selve politikken er en eneste stor haug med løgner, unnvikelser, dårskap, hat og schizofreni. Når den generelle atmosfæren er ille, må språket lide. Jeg skulle anta at også det tyske, det russiske og det italienske språket de siste ti–femten årene er blitt forringet som et resultat av diktatur, selv om dette er en gjetning jeg ikke har tilstrekkelig kunnskap til å verifisere.

Men hvis tanken korrumperer språket, kan språket også korrumpere tanken. Dårlig språkbruk kan spre seg gjennom tradisjon og imitasjon, selv blant folk som burde vite og faktisk vet bedre. Det forringede språket jeg har diskutert, er på mange måter svært praktisk. Formuleringer som «en ikke uberettiget antagelse», «svært utilfredsstillende», «ville ikke tjene noe godt formål», «en betraktning vi gjør klokt i å ha i mente» er en kontinuerlig fristelse, en aspirinpakke man alltid vil ha for hånden. Hvis du blar tilbake gjennom dette essayet, vil du helt sikkert oppdage at jeg selv gjentatte ganger har begått de samme feilene jeg protesterer mot. I posten i morges fikk jeg en pamflett om forholdene i Tyskland. Forfatteren forteller meg at han «følte seg tvunget» til å skrive den. Jeg åpner den på måfå, og dette er nesten den første setningen jeg ser: «[De allierte] har en mulighet ikke bare til å oppnå en radikal forvandling av Tysklands sosiale og politiske struktur på en slik måte at man unngår en nasjonalistisk reaksjon i selve Tyskland, men 25

å skyte en elefant

samtidig til å legge grunnlaget for et samarbeidsorientert og samlet Europa.» Du skjønner, han «føler seg tvunget» til å skrive – han føler antagelig også at han har noe nytt å si – og allikevel grupperer ordene hans seg automatisk i dette velkjente, kjedelige mønsteret, som kavalerihester som svarer på signalhornet. Denne invasjonen av sinnet med ferdiglagde fraser («legge grunnlaget for», «oppnå en radikal forvandling av») kan kun forhindres hvis man er konstant på vakt mot dem, og hver eneste frase av denne typen bedøver en del av hjernen.

Tidligere sa jeg at språkets forfall sannsynligvis er helbredelig. De som benekter dette, vil hevde, hvis de overhodet har et argument å komme med, at språket kun gjenspeiler de eksisterende samfunnsforholdene, og at vi ikke kan påvirke dets utvikling ved å flikke på ord og konstruksjoner. Når det gjelder den generelle tonen eller ånden i et språk, er det kanskje sant, men det er ikke sant hva angår detaljene.

Tåpelige ord og uttrykk har ofte forsvunnet, ikke på grunn av en evolusjonær prosess, men på grunn av bevisst handling fra et mindretall. To nyere eksempler er «utforske enhver mulighet» og «ikke la noe middel være uprøvd», fraser som ble stedt til hvile av noen få journalisters spydigheter. Det finnes en lang liste med møllspiste metaforer som man på lignende vis kunne bli kvitt hvis mange nok var interessert i å påta seg oppgaven; og det burde også være mulig å le «ikke u-»-konstruksjonen ut av verden,3 redusere mengden latin og gresk i dagligtalen, drive ut fremmedord og malplassert 3

26

Man kan kurere seg selv for «ikke u-»-konstruksjonen ved å pugge denne setningen utenat: «En ikke usvart hund jaget en ikke uliten kanin over et ikke ugrønt jorde.» [Forfatterens fotnote.]

Politikk og det engelske språket

vitenskapelig sjargong og generelt gjøre det umoderne å være pretensiøs. Men alt dette er mindre viktig. Forsvaret av det engelske språket medfører mer enn dette, og kanskje er det best å begynne med å si hva det ikke medfører.

For det første har det ingenting med arkaisme å gjøre, det har ingenting å gjøre med å holde fast ved foreldede ord og talemåter, eller med å etablere en «standardengelsk» man aldri kan gå bort fra. Tvert imot dreier det seg om å skrote alle ord og uttrykk som har utspilt sin rolle. Det har ingenting å bestille med korrekt grammatikk og syntaks, som ikke er viktige så lenge man gjør det tydelig hva man mener, eller med å unngå amerikanismer og ha en såkalt god skrivestil.

På den annen side har det heller ikke noe å gjøre med falsk enkelhet og forsøket på å gjøre skriftspråket mer muntlig.

Det medfører heller ikke alltid å velge det angelsaksiske ordet fremfor det latinske, selv om det faktisk medfører å bruke så få og korte ord som mulig for å si det man ønsker å si.

Det som fremfor alt er nødvendig, er å la betydningen velge ordet, og ikke omvendt. Det verste man kan gjøre med ord når man skriver prosa, er å si dem fra seg. Når du tenker på en konkret gjenstand, tenker du ordløst, og så, hvis du vil beskrive det du har visualisert, leter du sannsynligvis rundt til du finner akkurat de ordene som ser ut til å passe. Når du tenker på noe abstrakt, har du lettere for å bruke ord helt fra begynnelsen av, og med mindre du bevisst anstrenger deg for å forhindre det, vil den eksisterende dialekten komme farende og gjøre arbeidet for deg, på bekostning av betydningen, som blir utydelig, eller til og med endret. Da er det trolig bedre å vente så lenge som mulig med å bruke ord, og i stedet uttrykke seg så tydelig man kan gjennom bilder og sanseinntrykk. Etterpå kan man velge – ikke bare akseptere – de frasene som best dekker betydningen, og deretter stokke 27

å skyte en elefant

om på dem og avgjøre hvordan ordene vil oppfattes av andre.

Denne siste mentale anstrengelsen skjærer bort alle forslitte eller blandede metaforer, alle prefabrikkerte fraser, unødige gjentagelser og generell humbug og uklarhet. Allikevel kan man ofte være i tvil om effekten av et ord eller en setning, og følgelig trenger man regler man kan stole på når instinktene svikter. Jeg tror følgende regler vil dekke de fleste tilfeller: (i) Bruk aldri en metafor, et bilde eller en annen talemåte som du er vant til å se på trykk. (ii) Bruk aldri et langt ord der et kort ord er nok. (iii) Hvis det er mulig å kutte ut et ord, kutt det alltid ut. (iv) Bruk aldri passivformen der du kan bruke den aktive. (v) Bruk aldri en utenlandsk frase, et vitenskapelig ord eller et sjargongord hvis du kan komme på et dagligdags ord med samme betydning. (vii) Bryt alle disse reglene snarere enn å si noe direkte barbarisk.

Disse reglene høres elementære ut, og det er de også, men de fordrer en dyptgripende holdningsendring hos alle som har vennet seg til å skrive i den stilen som er på moten i dag. Man kunne følge dem alle og allikevel skrive dårlig engelsk, men man kunne ikke skrive den typen svada som jeg siterte i de fem eksemplene i begynnelsen av artikkelen.

I denne sammenheng har jeg ikke reflektert over den litterære bruken av språket, men kun over språket som et instrument for å uttrykke tanker, i motsetning til å skjule eller forhindre dem. Stuart Chase og andre har vært i nærheten av å hevde at alle abstrakte ord er meningsløse, og har brukt dette som påskudd for å forfekte en slags politisk 28

Politikk og det engelske språket

kvietisme. Siden du ikke vet hva fascisme er, hvordan kan du da kjempe mot fascismen? Man behøver ikke å sluke slike absurditeter, men man bør erkjenne at dagens politiske kaos henger sammen med språkets forfall, og at man trolig kan oppnå en viss forbedring ved å begynne i den verbale enden. Hvis du forenkler engelsken din, frigjøres du fra ortodoksiens verste galskap. Du kan ikke snakke noen av de nødvendige dialektene, og når du sier noe dumt, vil dumheten være åpenbar, også for deg selv. Politisk språk – og dette gjelder med visse variasjoner for alle politiske partier, fra de konservative til anarkistene – har som formål å få løgner til å høres sanne ut, gjøre mord respektabelt og gi selve vinden et skinn av soliditet. Man kan ikke endre alt dette på et øyeblikk, men man kan i det minste endre sine egne vaner, og fra tid til annen kan man også, hvis man ler høyt nok, kaste en og annen utslitt og unyttig frase – en «jernskodd hæl», «akilleshæl», «arnested», «smeltedigel», «lakmustest», «veritabelt inferno» eller annet verbalt vrakgods – på skraphaugen der den hører hjemme.

29