Anders G. Kjøstvedt
Det tredje riket
Nazismen og Nazi-Tyskland, 1918–1945
Dreyers Forlag
Forord
Vi ser det hele tiden. Under finanskrisen i 2008, særlig i Hellas, Italia og Spania, sminket ikke bare EU- og Tyskland-kritiske demonstranter portrettene av den tyske forbundskansleren Angela Merkel med en lett gjenkjennelig svart mustasje. De kledde henne også opp i full SS-uniform, samtidig som greske medier sammenlignet de økonomiske innstrammingene i Hellas med den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig.
Siden 2022, i et forsøk på å legitimere invasjonen av Ukraina overfor sin egen befolkning, har den russiske diktatoren Vladimir Putin konsekvent omtalt den demokratisk valgte regjeringen i Kyiv som «nazister», og ved gjentatte anledninger har han hentet fram retorikk fra mytene om «den store fedrelandskrigen» og kampen mot nazismen under andre verdenskrig. Våren og forsommeren 2025 kan vi se en lignende russisk taktikk overfor de baltiske landene, hvor særlig myndighetene i Estland og Latvia, hvor det er betydelige russiske minoriteter, assosieres med nazismen. Det har heller ikke manglet på sammenligninger mellom Putin og Adolf Hitler.
Også Hamas’ terrorangrep i Israel 7. oktober 2023 og Israels påfølgende krigføring i Gaza omtales svært ofte i fortolkningsrammer
hentet fra nazismen, Holocaust og andre verdenskrig. I deler av det israelske samfunnet er 7. oktober-massakren blitt fortolket i lys av folkemordet på de europeiske jødene under andre verdenskrig, mens Israels bombing og behandling av sivilbefolkningen i Gaza ikke bare er blitt omtalt som krigsforbrytelser, men også som folkemord. Mange går mye lenger og sier at det Israel nå gjør mot palestinerne, er det samme som skjedde med jødene i Nazi-Tyskland.
Selv om det er over 80 år siden 1945, er denne fortiden – Hitler og nazismen, andre verdenskrig og Holocaust – fremdeles svært viktig for oss. Den er til stede i minnesmerker og minnekultur, og vi omgis av den i populærkulturen. Men som eksemplene ovenfor viser, er vår forståelse av denne fortiden – de historiene vi har laget om den – også med i fortolkningen av vår egen samtid. Vi har lett for å gripe til fortolkningsrammer formet av vår kunnskap om og fortolkning av den nazistiske fortiden. Det er derfor ikke likegyldig hvordan vi husker Hitler og nazismen, eller hva vi vet om andre verdenskrig og Holocaust. Denne boka gir et innblikk i denne fortiden og noen av de historiske fortolkningene vi har gjort i ettertid.
Jeg har tatt en rekke valg mens jeg har skrevet boka. Den er bredt anlagt og henvender seg også til dem som har minimalt med forkunnskaper. Samtidig er det gjort et forsøk på å inkludere store deler av den nyeste forskningen, så forhåpentlig er det også noe å hente for dem som har interessert seg for dette over lengre tid. Boka er også bred i den forstand at den favner vidt. I tid strekker den seg fra etterdønningene av første verdenskrig til Nazi-Tysklands sammenbrudd, med et avsluttende kapittel om hvordan Hitler og nazismen er blitt gjenfortalt i etterkrigstidens populærkultur. Tematisk er det også stor variasjon. Selv om den politiske historien – nazismens framvekst og maktovertakelse, naziregimets forfølgelse og terror og forberedelsene til og gjennomføringen av en brutal erobringskrig – nødvendigvis blir tillagt mye vekt, er det også funnet plass til hverdagshistorien, de mange interaksjonene mellom befolkningen og regimet og hvordan naziregimets beslutninger påvirket livet til ordinære tyskere.
Det har vært viktig for meg ikke bare å beskrive hva som skjedde, men også forsøke å si noe om hvorfor. Boka har derfor et naturlig fokus på gjerningspersoner, og med få unntak er det de som kommer til orde. Det betyr ikke at ofrenes fortellinger ikke er viktige og verdifulle, men
de kan i langt mindre grad kaste lys over hvorfor naziregimet gjorde som det gjorde, og hvorfor så mange identifiserte seg med og støttet opp under dets politikk. Mange vil sikkert savne noe eller oppleve at noe vies for lite oppmerksomhet. De historiske hendelsene som presenteres, er valgt ut fordi de kan bidra til å forklare hvorfor nazistene kom til makten i Tyskland, hvordan det nazistiske diktaturet ble etablert, samt hvordan naziregimets krigføring og folkemordspolitikk utspilte seg.
Et hovedmål med denne boka har vært å gi en troverdig framstilling av naziregimet og dets mangfold av relasjoner med den tyske befolkningen. Basert på toneangivende forskning fra de siste to–tre tiårene forsøker jeg å få fram at selv om det nazistiske diktaturet bygget på terror og undertrykkelse, åpnet det også opp en rekke sosiale rom for befolkningens tilslutning og deltakelse. Den tyske befolkningen var noe langt mer enn hjelpeløse ofre for regimets brutalitet, og det er mange eksempler på at den identifiserte seg med og aksepterte regimet og dets ideologiske målsettinger, inkludert de mest morderiske. For naziregimet var det helt avgjørende å mobilisere befolkningen for sin politikk, og det gikk langt i å legge til rette for det.
Ideen om et Volksgemeinschaft (folkefellesskap) – et forestilt nasjonalt fellesskap uten sosiale, religiøse eller regionale skillelinjer –var en helt avgjørende bestanddel i samspillet mellom befolkningen og regimet. Naziregimet inviterte til deltakelse ved å bygge ned tradisjonelle skillelinjer i samfunnet, samtidig som det etablerte nye, basert på befolkningens «rasemessige» verdier. De skarpe skillene som ble trukket mellom samfunnets inn- og utgrupper, framfor alt mellom jøder og ikke-jøder, fant stor gjenklang i befolkningen og bidro til at den identifiserte seg med regimet. På en rekke områder, inkludert forfølgelsen av jødene, kan vi se at befolkningen tilpasset regimets krav til sine egne forventninger om framtiden, og også bidro til å radikalisere re gimets politikk. Siden 1945 er svært mange politiske bevegelser og politikere, handlinger og utsagn blitt sammenlignet med Hitler og nazismen. Større eller mindre grad av likhet er blitt diskutert, det samme gjelder faren for at forbrytelsene som ble begått før og under andre verdenskrig, skal gjenta seg. Slike sammenligninger har i stor grad påvirket hvordan verdenssamfunnet har forholdt seg til despoter og diktatoriske regimer. Hvorvidt vi har handlet eller stått og sett på, har vært farget av i hvilken grad vi har malt despoten eller diktaturet i samme farger som Hitler og
naziregimet. Eller er det kanskje slik at de despotene og diktaturene vi har ønsket å handle overfor, er blitt likestilt eller i det minste sammenlignet med Hitler og nazismen som et retorisk grep?
Nå i 2025 er det mange som sammenligner igjen. Det er det gode grunner til, men i denne boka gjøres det ikke noe forsøk på å trekke linjer mellom Hitler og nazismen, andre verdenskrig og Holocaust og dagens situasjon. Det får være opp til leseren å trekke sine egne konklusjoner.
Oppsal, juni 2025 Anders G. Kjøstvedt
1
Opprør
De ubeseirede
De så ikke ut som de var beseiret. En onsdag i desember 1918 vendte den kongelige prøyssiske garden hjem fra fronten til Berlin. I full paradeuniform og til klingende musikk marsjerte de inn under Brandenburger Tor, triumfbuen reist til minne om den store seieren over Napoleon hundre år tidligere. Store menneskemasser hadde møtt opp for å hilse de hjemvendte soldatene med laurbærkranser. Den store krigen, som hadde vart i mer enn fire lange år, var endelig over. Fedre og sønner vendte tilbake. Som i resten av Europa så innbyggerne i Berlin fram til at livet skulle vende tilbake til det normale. På Pariser Platz ble soldatene tatt imot av landets regjeringssjef, lederen for det sosialdemokratiske partiet Friedrich Ebert. Få ting uttrykker de fundamentale endringene det tyske samfunnet hadde gått igjennom siden krigen startet i august 1914, klarere enn denne scenen. Mens de tyske soldatene hadde blitt sendt i krigen av keiser Vilhelm 2. av Hohenzollern-dynastiet, som hadde hersket over Berlin og dets omland siden 1400-tallet, ble de nå ønsket velkommen hjem av en sønn av en skredder, hvis offisielle tittel var «formann i folkets representantskap» (Vorsitzende des Rates der Volksbeauftragten). Selv om dette var en gledens dag, var den ikke uten en bitter smak av nederlag. Dette til tross, i sin hilsen til soldatene uttrykte Ebert det de aller fleste tyskere mente. Om de ikke vendte hjem som seierherrer, var de heller ikke beseiret: «Kein Feind hat Euch überwunden.»1 Her ser vi de dyptgripende konfliktene som preget den første demokratiske tyske republikken. Oppløsningen av keiserdømmet og
innføringen av omfattende demokratiske reformer fra høsten 1918 var en direkte konsekvens av det tyske nederlaget i krigen. Samtidig besto den innbitte forestillingen om at krigen hadde endt i en form for uavgjort, og at den nye republikken ville bli anerkjent som en likeverdig partner i de fredsforhandlingene man visste ville komme. At den manglende evnen – og viljen – til å innse at krigen hadde endt med nederlag var utbredt og ikke begrenset til den nasjonalistiske og antidemokratiske høyresiden, tydeliggjøres ved at det var sosialdemokratenes leder som uttrykte den.
Hvilket Tyskland vendte soldatene tilbake til? Mens krigstrøttheten og den sosiale nøden vokste blant befolkningen, særlig vinteren 1917–18, var det blant soldatene selv nådestøtet mot både keiserdømmet og selve krigen kom. Et opprør blant matrosene ved flåtebasene i Kiel og Wilhelmshaven i begynnelsen av november 1918 tok etter hvert form av en omfattende politisk revolusjon med krav om slutt på krigen og demokratiske endringer. 9. november abdiserte keiseren og endte dermed Hohenzollern-dynastiets hegemoni, det samme skjedde med wittelsbachene i München og habsburgerne i Wien. Senere samme dag proklamerte sosialdemokratenes Philipp Scheidemann Tyskland som republikk fra en balkong i Riksdagen. Over hele det tyske Europa ble den gamle orden feid til side i løpet av noen hektiske og kaotiske dager. Mens landet var i kaos, så den nye demokratiske republikken fram mot de forestående fredsforhandlingene med spenning. Den unge tyske staten sto på terskelen til noe nytt. Hva nå?
Det er knapt mulig å overvurdere hvordan første verdenskrig endret det tyske samfunnet. Ikke bare etterlot de to millioner døde soldatene kratere av sorg og savn hos de etterlatte. Demobiliseringen av over tolv millioner soldater – hvorav 2,7 millioner vendte hjem med alvorlige skader – var også svært krevende. Verdenskrigen hadde på flere måter vært en total krig fordi den hadde krevd full innsats fra hele samfunnet. Alle måtte mobiliseres for krigsinnsatsen da produksjonskapasiteten til de krigførende statene og evnen til å holde krigen gående i år etter år spilte en helt avgjørende rolle for utfallet. Entusiasmen for krigen hadde vært stor i august 1914. De aller fleste i keiserens Tyskland, et samfunn som var i dyp og tiltakende splittelse, hadde funnet gode grunner til å støtte opp om krigen, og krigsutbruddet hadde helt klart en samlende effekt. Også den mektige tyske arbeiderbevegelsen, først og fremst
representert ved det sosialdemokratiske partiet (Sozialdemokratische Partei Deutschlands, SPD) og de store fagforeningene, hadde gitt sin begeistrede støtte.2
Matmangelen begynte imidlertid å gjøre seg gjeldende i de store byene allerede den første krigshøsten, og andre nødvendigheter som klær, sko og kull ble raskt knapphetsgoder. Euforien forsvant. Nøden skyldtes i stor grad at både militæret, statsadministrasjonen og samfunnet ellers var nærmest fullstendig uforberedt på en langvarig krig. I tillegg ble befolkningen hardt rammet av den fiendtlige blokaden. Med dagsrasjoner på under 1000 kalorier om dagen vinteren 1916–17 økte misnøyen, og det var mange streiker den påfølgende våren. I januar 1918 la over en million industriarbeidere, hovedsakelig innen rustningsindustrien, ned arbeidet i en lang rekke tyske byer i protest mot dårlige leve- og arbeidsvilkår og med krav om at krigen måtte stanse umiddelbart. Også ved fronten sank krigslysten betraktelig, spesielt etter den mislykkede tyske våroffensiven på vestfronten, som i mars 1918 hadde begynt som et siste desperat forsøk på å avgjøre krigen til tysk fordel før de amerikanske ressursene kunne gjøre seg gjeldende for alvor. Offensiven kollapset og endte med at ententemaktene brøt gjennom de tyske forsvarslinjene i juli. Sensommeren 1918 var krigen i realiteten over.
For den tyske befolkningen kom nederlaget som et sjokk. Helt inntil det siste hadde avisene fortalt om den nær forestående seieren. Mange spurte seg hvordan det var mulig å tape en krig når man okkuperte så store deler av fiendens territorium, særlig i Øst-Europa etter freden i Brest-Litovsk, da det nye kommunistiske regimet i Russland i mars 1918 avsto enorme landområder til Tyskland i bytte mot fred. Mindre enn et halvt år senere innså den militære ledelsen, med Hindenburg og Ludendorff i spissen, som hadde styrt Tyskland som et militærdiktatur fra 1916, at den militære situasjonen var håpløs. Sonderingene om en våpenstillstand begynte. I tillegg ble det gjort grep for å demokratisere styret av landet, delvis for å komme kravene fra den hjemlige opposisjonen og ententemaktene i møte, men primært for å gi den militære ledelsen en utvei: Ved å innføre et sivilt styre i krigens siste fase håpet generalene å kunne skyve skylden for nederlaget over på dem. Dolkestøtlegenden var en svært viktig del av denne ansvarsfraskrivelsen. Ifølge den ble aldri den tyske armeen overvunnet på slagmarken, men dolket
i ryggen av påstått undergravende krefter på hjemmebane, som jøder og «marxister». I ledtog med hverandre hadde de «frarøvet» militæret seieren og brukt nederlaget til å tvinge igjennom politiske endringer. Den bevisste vagheten i bruken av «marxister» gjorde det mulig for antidemokratiske og republikkfiendtlige kretser å klistre denne merkelappen på både sosialdemokrater og kommunister, selv om vi har sett at også ledelsen i det sosialdemokratiske partiet gikk svært langt i å si at Tyskland ikke egentlig hadde tapt krigen. Noe av det tragiske ved den unge tyske republikken var nettopp at denne forestillingen vant gjenklang langt utenfor ytterliggående kretser. Avslutningen av krigen og den raske og turbulente overgangen til et nytt politisk regime kan derfor best forstås som et nasjonalt traume. Det at man ikke tok innover seg det som i realiteten var et militært nederlag, og den manglende realitetsorienteringen som fulgte av dette, hadde alvorlige konsekvenser for den nye tyske republikken. I den lå kimen til en tillitskrise ledelsen i det demokratiske Tyskland ville få vanskeligheter med å håndtere.3 Siden nederlaget kom som en stor overraskelse, var det ingen som egentlig hadde planlagt hvordan de mulighetene dette åpnet for, best kunne utnyttes. De politiske omveltningene som fulgte fra november 1918 til den nye republikkens grunnlov ble ratifisert i august 1919, var derfor ikke et resultat av mange års politisk kamp, men en direkte konsekvens av nederlaget i verdenskrigen. Nå hadde riktignok SPD kjempet for en liberalisering av det tyske keiserdømmet siden etableringen av partiet i 1863, men Europas største sosialistparti ble splittet av krigen. De som motsatte seg den, ble ekskludert fra partiet og dannet i april 1917 sitt eget parti, Tysklands uavhengige sosialdemokratiske parti (Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands, USPD) under ledelse av pasifisten Hugo Haase. USPD innehadde en mellomposisjon mellom det demokratiske og reformorienterte SPD og det revolusjonære venstre, som siden 1915 var organisert i Spartakusforbundet, under ledelse av Karl Liebknecht, Rosa Luxemburg og Clara Zetkin. Etter et kort samarbeid med USPD dannet de Tysklands kommunistiske parti (Kommunistische Partei Deutschlands, KPD) 1. januar 1919, sterkt inspirert av hendelsene i det revolusjonære Russland. Det var de reformvennlige sosialistene i SPD som tok ansvar og var i førersetet i de urolige månedene etter november 1918. De var likevel ikke alene om å ønske å innføre en mer liberal og demokratisk
forfatning i landet. Det katolske Zentrum, som i likhet med SPD i flere tiår hadde vært i opposisjon til det protestantdominerte keiserdømmet, så en gyllen mulighet i omkastningene i 1918. Sammen med det nyopprettede venstreliberale partiet Deutsche Demokratische Partei (DDP) utgjorde SPD og Zentrum på 1920-tallet den såkalte Weimarkoalisjonen og var de partiene som i størst grad forsøkte å etablere den demokratiske republikken og deretter hegne om den mot angrep fra både venstre og høyre. SPDs Ebert ble valgt som republikkens første president med et overveldende flertall i februar 1919, mens Mathias Erzberger fra Zentrum, mannen som hadde underskrevet på Tysklands vegne på våpenstillstanden 11. november 1918, ble finansminister og visekansler. DDPs Hugo Preuß skrev på sin side utkastet til den nye republikkens grunnlov, som vektla maktfordeling, folkesuverenitetsprinsippet og rettsstaten. I landets første virkelig frie valg i midten av januar 1919, med allmenn stemmerett for kvinner og menn over 20 år, fikk SPD en oppslutning på 37,9 prosent mens Zentrum og DDP fikk henholdsvis 19,7 og 18,6 prosent av stemmene. Utgangspunktet synes dermed å være godt, for over tre fjerdedeler av velgerne støttet klart politiske partier som identifiserte seg med den demokratiske Weimarrepublikken. Den nye grunnloven, som ble vedtatt i Weimar i august 1919, omgjorde det tidligere autokratiske keiserdømmet til en føderal parlamentarisk republikk med en tydelig maktfordeling. Grunnloven var svært liberal og skulle legge grunnlaget for politisk pluralisme, blant annet gjennom at det ikke var noen sperregrense for å komme inn i Riksdagen. At grunnloven var et kompromiss mellom sosialdemokratene og de republikkvennlige borgerlige partiene, kom til uttrykk ved at man etablerte en sterk utøvende myndighet i presidentembetet – en form for Ersatzkaiser – en ordning de borgerlige insisterte på i frykt for at nasjonalforsamlingen skulle bli for dominert av SPD.4
Arbeidet med å legge grunnlaget for en demokratisk republikk fant sted i en periode med stor politisk og sosial uro, med flere revolusjonsforsøk og væpnede opprør flere steder i landet. Kommunistene forsøkte å utnytte det revolusjonære potensialet i de mange arbeiderog soldatrådene som hadde blitt dannet med kommunistbevegelsen i Russland som forbilde i november 1918. De tyske kommunistene hadde tette bånd til Moskva, og spartakistopprøret i Berlin i starten av januar 1919 var et forsøk på å viderebringe revolusjonen til Tyskland. Opprøret
ble nedkjempet av regjeringen ved hjelp av regulære militæravdelinger og såkalte frikorps, som var paramilitære grupper bestående av dimitterte soldater og offiserer. Verken militæret (Reichswehr) eller frikorpsene hadde særlig sympati overfor den demokratiske republikken, men de fant sammen i ønsket om å beskytte landet mot trusselen om kommunistisk revolusjon. Både Liebknecht og Luxemburg ble brutalt myrdet, og videre kommunistiske opprørsforsøk i 1919 og 1920 ble også slått ned.5
Disse blodige oppgjørene mellom kommunister og sosialdemokrater, med hjelp av militæret, avslørte med hvilken råskap og brutalitet det ble kjempet langs politiske skillelinjer i Weimarrepublikkens første år. De gjorde også sitt til å umuliggjøre politisk samarbeid på venstresiden i årene som fulgte, også etter at kommunistene forlot sin revolusjonære linje i 1924. De avslører også et annet kompromiss Weimarrepublikken ble grunnlagt på, nemlig at den militære ledelsen bidro til å beskytte den republikken mange av dem egentlig var svært skeptiske til, i bytte mot at det som gjensto av offiserskorpset beholdt sin status i samfunnet omtrent som i keisertiden. Også i den demokratiske Weimarrepublikken besto det tyske militæret som en stat i staten og forble en svært viktig antirepublikansk og antidemokratisk aktør. Begge disse kompromissene – den sterke utøvende myndigheten og militærets rolle – som begge var resultat av de politiske omstendighetene i 1918–19, skulle få store konsekvenser. De var sentrale i å destabilisere og delegitimere republikken, og spilte helt avgjørende roller i spillet om den politiske makten i 1932–33.
Det som ble oppfattet som den største utfordringen for Weimarrepublikkens eksistens, kom fra noe uventet hold. Fredskonferansen i Paris startet allerede i midten av januar 1919, med representanter fra ikke mindre enn 32 land. Imidlertid ble alle viktige beslutninger tatt av de tre ledende maktene USA, Storbritannia og Frankrike. 7. mai ble vilkårene for en fredstraktat lagt fram for en tysk delegasjon, og de omfattende og strenge kravene kom som et sjokk. Tyskerne hadde forventet at fredsvilkårene ville bære preg av den amerikanske president Wilsons ideer om grunnlaget for en varig fred, og de hadde sett for seg – om enn noe naivt – at de ville bli behandlet som en likeverdig partner. Det var som ventet at landet måtte oppgi alle sine kolonier og avstå territorium også i Europa, blant annet mått de gi Alsace-Lorraine tilbake til Frankrike. Det
var langt tyngre å svelge at store landområder (deler av Pommern, Posen og Øvre Schlesien) måtte avstås til den nyopprettede polske staten. Og det var også uventet at landet ble nærmest komplett avmilitarisert, med kraftige begrensninger på det tyske militæret.6
Krigsskadeerstatningene som ble avkrevd Tyskland, skulle kompensere for ødeleggelsene fire års krigføring og okkupasjon hadde påført Frankrike og Belgia. Det var et kontroversielt tema under forhandlingene i Paris, og det var stor uenighet, særlig mellom de franske og britiske delegatene. Den endelige summen ble ikke bestemt i Versailles, men fastsatt først i 1921. Erstatningene omfattet ikke bare finansielle overføringer, men også leveranser av kull og jernmalm, lokomotiver og jernbanevogner.
Tyskerne hadde regnet med å bli stilt overfor slike krav, og hadde selv krevd enorme summer av Frankrike etter seieren i 1871, og tvunget igjennom en svært brutal fredsavtale med Russland i mars 1918. Omfanget av dem kom likevel som et sjokk. Det samme gjorde paragraf 231 i Versaillestraktaten, som slo fast at krigen ene og alene var Tysklands ansvar. Dette skulle fungere som en juridisk og moralsk basis for krigsskadeerstatningene, men førte til at den tyske delegasjonen nektet å skrive under. Den sittende regjeringen, med sosialdemokraten Scheidemann i spissen, valgte heller å gå av i begynnelsen av juni enn å skrive under. Det var først under uttrykkelig trussel om å gjenoppta krigshandlingene at tyske myndigheter omsider underskrev avtalen 28. juni 1919.
Samtlige politiske partier i landet, med unntak av kommunistene, foraktet Versaillestraktaten. Til tross for det greide aldri Weimarkoalisjonen, bestående av sosialdemokratene, det katolske Zentrum og det venstreliberale DDP, å distansere seg fra det stigmaet det var å være ansvarlig for Versaillestraktaten.7 Det var den nasjonalistiske og antidemokratiske høyresiden som var råest i sin kritikk av Versaillestraktaten og de politikerne som hadde vært ansvarlige nok til å godta den. Mye av aggresjonen ble rettet mot Walter Rathenau, en av de ledende politikerne som sto bak den demokratiske republikken og var for at Tyskland skulle oppfylle sine forpliktelser i Versaillestraktaten, som ledd i en plan for å bli kvitt hele avtalen så raskt som mulig. Rathenau var en av landets industriledere, hvis far hadde grunnlagt Allgemeine Elektricitäts-Gesellschaft (AEG) i Berlin i 1881. Til tross for at han hadde spilt en helt avgjørende rolle i den tyske krigsinnsatsen som leder for et
statlig organ som sørget for å styre viktige råmaterialer til krigsproduksjon, ble han av den ekstreme høyresiden sett på som en forræder. Det skyldtes i stor grad hans jødiske bakgrunn. I juni 1922, mindre enn fem måneder etter at han ble utnevnt til utenriksminister, ble han drept av medlemmer av en høyreekstrem og antisemittisk terrororganisasjon med tette bånd til Reichswehr. Mordet på Rathenau sendte sjokkbølger gjennom det tyske samfunnet, særlig siden det var kulminasjonen av en serie politiske attentater utført av høyreekstreme, som også hadde drept den tidligere finansministeren Erzberger i august året før. I juli 1922 ble gruppen forbudt og flere av medlemmene arrestert.
Truslene mot republikken fra det ytre høyre var dog mer fundamentale enn det som manifesterte seg i politiske attentater, og i mars 1920 forsøkte en liten gruppe å tilrive seg makten ved hjelp av et kupp. Kuppforsøket ble ledet av Wolfgang Kapp, en av grunnleggerne av Vaterlandspartei i 1917, et parti for de som krevde en seierrik avslutning på krigen med landannekteringer. Siden kuppmakerne hadde støtte blant ledende offiserer, nektet militæret å beskytte regjeringen i Berlin. Før den flyktet, rakk den imidlertid å ta initiativ til en generalstreik, som lammet hovedstaden fullstendig i dagene som fulgte. Etter fem dager ga kuppmakerne opp, og Kapp selv flyktet til Sverige. Kuppet døde dermed raskt ut fordi det fullstendig manglet oppslutning i befolkningen, men samtidig avslørte det hvor sårbar Weimarrepublikken var. Reichswehr hadde nektet å komme sin regjering til unnsetning, og da den militære ledelsen ble tvunget til å velge mellom den lovlige valgte regjeringen og opprørske offiserer uten støtte i befolkningen, valgte den urovekkende nok sistnevnte.8
Weimarrepublikken var en føderasjon, med betydelig indre selvstyre for de enkelte Länder, som for eksempel Preussen, Bayern og Sachsen. Følgelig ble den politiske utviklingen i delstatene ofte svært ulik. I den største delstaten, Preussen, som blant annet omfattet Berlin og det meste av det nordlige Tyskland, forsøkte de regionale myndighetene å forsvare republikken mot angrep fra både venstre- og høyresiden. Bayern framsto derimot som et fristed for ultranasjonalistiske kretser. I mars 1920 opprettet Gustav von Kahr en høyreradikal regjering som distanserte seg tydelig fra det mer liberale Preussen, og som tillot at antidemokratiske og republikkfiendtlige grupper opererte helt uhindret. Også i München hadde det vært en kommunistisk revolusjon i novem-
ber 1918, og nedkjempelsen av den bayerske kommunistrepublikken i mai 1919 var svært blodig. I den kaotiske tiden som fulgte, ble München og Bayern et arnested for de politiske kreftene som ville styrte den demokratiske republikken. Da nyheten om Kapps kuppforsøk nådde München, sendte von Kahr-regjeringen en representant til Berlin for å møte ham og innlede et samarbeid. Sendemannen fra München, som aldri rakk fram i tide før Kapp flyktet, og som nesten ble banket opp av streikende arbeidere på en flyplass utenfor Berlin, var den tidligere frontsoldaten Adolf Hitler.9
Hitler og nazibevegelsen
Vi vet ikke så mye om Hitlers oppvekst. Hans egen beretning, slik den kommer til uttrykk i de første kapitlene av Mein Kampf, er det ingen grunn til å feste lit til. Da han ble politisk aktivist, og særlig etter at han ble rikskansler i 1933, voktet han alle opplysninger om sin egen barneog ungdomstid svært godt i frykt for at noe skulle kunne brukes mot ham. Hitler ble født i april 1889 i Braunau am Inn ved den tysk-østerrikske grensen, hvor hans far arbeidet som tollfunksjonær. Han skal ha hatt et nært og inderlig forhold til sin mor, noe som sannsynligvis hadde sammenheng med at mange av hans søsken døde i tidlige barneår.
Hans relasjon til faren, den autoritære keiserlige embetsmannen, var tilsvarende distansert og forverret seg i ungdomsårene. Faren, som hadde rukket å bli 51 år og var gift for tredje gang da Adolf ble født, lot sin frustrasjon over sønnens egenrådighet komme til uttrykk i nesten daglige omganger med juling. Hitlers barndom og oppvekst var preget av gudsfrykt, en overbeskyttende mor, en hustyrann til far og den rotløsheten stadige flyttinger skapte.10
Hitler var foreldreløs da han som 18-åring flyttet til Wien. Her levde han i en slags bohemtilværelse uten verken å studere eller jobbe. Han anså seg selv som en blivende kunstner, men kom ikke inn på Kunstakademiet i 1907 eller da han søkte igjen året etter. Årene i det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiets hovedstad bidro til en viss grad med å forme Hitlers politiske forestillinger. Han ble mer overbevist om at alle tysktalende burde samles i én stat, samtidig som hans syn på jøder ble preget av byens borgermester, Karl Lueger, som gjennom
sin populistiske antisemittisme hadde blitt svært populær. Hitler førte et retningsløst liv i Wien, ofte uten fast bopel, og levde som en sosial outsider på siden av det borgerlige samfunnet han så gjerne skulle ønske han fikk innpass i, og som han etter hvert begynte å legge for hat. Han livnærte seg delvis som maler, men det var arven fra moren, statspensjonen som foreldreløs, samt et lån fra en tante som hindret at hans forakt for regulært arbeidsliv ikke ledet til sult.11
I 1913 flyktet Hitler til München for å unndra seg militærtjeneste. Her opplevde han som 25-åring det som endelig skulle bli retningsgivende i hans liv: den tyske krigserklæringen overfor Russland 1. august 1914. Det ikoniske fotografiet som helt tilfeldig fanget inn en jublende Hitler blant folkemassene som hadde samlet seg på Odeonsplatz dagen etter krigserklæringen, er betegnende. Mest sannsynlig er bildet en forfalskning, men symbolikken er ekte nok: Tre dager senere vervet han seg til den bayerske hæren og ble senere sendt til vestfronten.12 I Mein Kampf skrev han – i overdrevent teatralske ordelag – om den gleden han kjente etter endelig å ha funnet noe i livet han kunne vie seg til. I løpet av krigen ble Hitler såret flere ganger og dekorert for tapperhet, og mente selv at årene ved fronten var de beste i hans liv. Medsoldatene så imidlertid ned på ham og kalte ham Etappenschwein – siden han i sin rolle som meldingsløper tilbrakte mye tid ved regimentets hovedkvarter på god avstand fra fronten. I motsetning til hva flere har hevdet, er det lite som tyder på at Hitlers opplevelser som frontsoldat radikaliserte ham til den politiske demagogen og ekstremisten vi kjenner ham som.13 Uten noen som helst form for framtidsutsikter gjorde Hitler alt han kunne for å bli værende i det bayerske militæret også etter krigen. Det var tross alt det eneste sosiale nettverket han kjente til. Dermed gjorde Hitler seg til en tjener for de radikale sosialistene som i november 1918 satt med den politiske makten i Bayern, og som var ledet av Kurt Eisner fra USPD. Det er ingenting som tyder på at Hitler syntes det var problematisk, og viser dermed en helt annen holdning enn den han selv konstruerte i ettertid i Mein Kampf, hvor han malte et bilde av seg selv som en kompromissløs nasjonalist og antimarxist, radikalisert av krigen og revolusjonene i dens kjølvann. I virkeligheten gjorde Hitler og hans medsoldater alt de kunne for å beskytte den radikale sosialistlederen Eisner mot angrep fra politiske fiender. De evnet imidlertid ikke å redde ham fra attentatet 21. februar 1919, da Eisner ble myrdet av en høyreek-
strem terrorist. På et kornete fotografi tatt under sørgemarkeringen få dager senere kan vi se det som med all sannsynlighet er Hitler som viser sin respekt for den avdøde jødiske revolusjonslederen. Senere samme vår, i mars eller tidlig i april 1919, ble Hitler valgt som tillitsmann for sin soldatavdeling. Det er ikke umulig at Hitler skaffet seg dette vervet av rent opportunistiske grunner, for det ga ham muligheten til å bli værende i militæret selv etter ytterligere demobiliseringer våren 1919. Dette til tross, det er svært usannsynlig at Hitler hadde fått dette vervet dersom han ikke hadde gitt uttrykk for støtte til det radikale regimet i Bayern. Det som er helt sikkert er at Adolf Hitler, den framtidige nazistiske diktatoren, som aldri tidligere i livet hadde hatt et tillitsverv, fikk sin første lederrolle som offisiell representant for et venstreradikalt, revolusjonært regime.14
Mens Bayern utover våren 1919 forfalt i politisk kaos, vedble Hitler ved sin revolusjonære post. Ikke en gang da Bayern ble en selverklært kommunistisk sovjetrepublikk og samarbeidet direkte med Lenin i Moskva, følte Hitler at det var på tide å si takk for seg, slik mange av hans medsoldater nå gjorde. Heller ikke i slutten av april, da lederne for den bayerske sovjetrepublikken forberedte seg på gatekamper i München for å forsvare seg mot tropper utsendt av regjeringen i Berlin, deserterte Hitler. Han var nok ingen revolusjonær kommunist, men vinteren 1918–19 hadde Hitler åpenbart sympati med det sosialistiske styret i Bayern, og uttrykte støtte til sosialdemokratene ved flere anledninger. Tidlig i mai 1919, etter at den bayerske sovjetrepublikken var knust, greide Hitler å skaffe seg en ny rolle, nå som informant om sine tidligere medsoldater, og tystet til de regjeringstro soldatene om hvem av hans tidligere kollegaer som aktivt hadde støttet kommunistregimet. Det bayerske militæret fryktet at sympati for kommunismen hadde slått rot blant soldatene, og utdannet soldater til antikommunistiske agitatorer blant sine medsoldater. Hitler meldte seg til disse kursene, igjen muligens med det for øye at det nok en gang ville utsette hans dimittering, som han for enhver pris ville unngå. Sommeren 1919 ble et avgjørende vendepunkt i Hitlers liv. Det var nå han utviklet seg til en politisk aktivist og gjennomgikk en slags politisk metamorfose. Kursene ble organisert av den tidligere stabsoffiseren Karl Mayr, og det var han som på sensommeren 1919 ga Hitler de første oppdragene med å overbevise andre soldater om å ta avstand fra kommunismen. Hitler
lyktes ikke i denne rollen, og ved ett tilfelle skal han ha blitt så kraftig banket opp av sine medsoldater at han så vidt kom fra det med livet i behold. Mayr fungerte likevel som en slags «fødselshjelper» for Hitlers gryende politiske aktivisme.15
Det var imidlertid en annen skjellsettende hendelse som formet Hitler politisk i enda større grad denne sommeren. 9. juli 1919 ratifiserte tyske myndigheter Versaillestraktaten. Først nå ble Hitler – og mange andre med ham – tvunget til å ta inn over seg at Tyskland faktisk hadde tapt krigen. For ham var dette et svik, og det at SPD hadde spilt en avgjørende rolle i å akseptere fredsavtalen, gjorde det umulig for Hitler å bli aktiv i den sosialdemokratiske bevegelsen, som vel hadde vært det mest naturlige for ham inntil da. Mens Hitler søkte etter svar på Tysklands nederlag, ble hans politiske ståsted – som til da hadde vært preget av nasjonalisme og antikapitalisme – mer og mer dominert av antisemittisme. Det var først denne sommeren at Hitler begynte å uttrykke sterke antisemittiske meninger og koblet dem eksplisitt til krigsnederlaget og Versaillestraktaten.
I midten av september 1919 sendte Mayr Hitler for å overvære et møte i mikropartiet Deutsche Arbeiterpartei (DAP), en av mange antisemittiske og nasjonalistiske aktører i München på denne tiden. På møtet kom Hitler i krangel med en av talerne, og Hitlers angrep på ham skal ha vært så voldsomt at taleren forlot møtet før Hitler var ferdig med sin harang. Partilederen, jernbanemekanikeren Anton Drexler, lot seg imponere av Hitlers emosjonelle utbrudd og inviterte ham til å komme igjen. Ivrig etter å få utløp for sin voksende politiske overbevisning begynte Hitler å engasjere seg i partiet, og han ble raskt inkludert i partiets styre, hvor han fikk ansvar for propaganda.
Vi kan knapt kalle DAP for et politisk parti. Igjen skal vi være forsiktige med å gjenta de mytene Hitler forsøkte å skape om seg selv i Mein Kampf, hvor han beskriver sin første politiske aktivitet nærmest som en frelser som har tatt steget ned til jorden, og hvor han la grunnlaget for «fra sju mann til folket»-myten ved å insistere på at han var det sjuende medlem i partiet. I realiteten hadde partiet Hitler ble en aktivist for drøyt 150 medlemmer, de aller fleste fra arbeiderklassen. De hadde latt seg tiltrekke av partiets kjernesak, som ispedd solide doser antisemittisme og hat mot Versaillestrakten besto i å overvinne kløftene mellom de sosiale gruppene i landet, i særdeleshet mellom
arbeiderne og borgerskapet. Selv om dette var et svært mannsdominert miljø, hadde partiet – med 13,5 prosent – en overraskende stor andel kvinnelige medlemmer.16
DAP var dog en pygmé blant de politiske grupperingene på ytterste høyrefløy, som alle hadde det til felles at de foraktet den demokratiske republikken og krevde at Versaillestraktaten skulle avvises, samtidig som mange av dem hadde røtter i den nasjonalistiske og antisemittiske völkisch-bevegelsen. Størst blant dem var Deutschvölkischer Schutz- und Trutzbund, en løselig organisert sammenslutning mer enn et politisk parti, som i 1922 hadde 180 000 medlemmer på landsbasis. Gruppens politiske manifest var Heinrich Claß’ Wenn ich der Kaiser wär fra 1912, en bok breddfull av jødehat. Som et ledd i at de sosialdemokratiske myndighetene i Preussen bekjempet de antirepublikanske kreftene etter mordet på Rathenau i 1922, ble gruppen forbudt og aktivistene spredt i ulike grupper. I Bayern fikk slike grupperinger friere spillerom. Mest innflytelse i München hadde Thuleselskapet, en esoterisk og nærmest okkult nasjonalistisk og antisemittisk sekt som brukte hakekorset som sitt symbol. Thule-selskapets første leder omtalte seg selv som «baron von Sebottendorf», men var i virkeligheten sønn av en lokomotivfører fra Hoyerswerda. Det var denne «baronen» som i januar 1919 ansporet sportsjournalisten Karl Harrer til å danne partiet DAP. Flere som senere fikk ledene posisjoner i nazibevegelsen, slik som Dietrich Eckart, Gottfried Feder, Hans Frank, Alfred Rosenberg og Rudolf Hess, var tilknyttet denne sekten.17
Den høyreekstreme scenen i München var som i resten av landet kjennetegnet av ekstrem nasjonalisme og revansjisme, hyllet militære dyder og forkastet den sivile og demokratiske republikken. Forestillingene om den germanske rasens overlegenhet og jødenes destruktive kraft var gjengs, med klar inspirasjon fra Arthur de Gobineau, Houston Stewart Chamberlain og Theodor Fritsch. Dette var ikke nye tanker, men disse fantasiene ble etter verdenskrigens slutt tydeligere koblet til konkrete politiske forhold. Nederlaget i krigen og de mange kommunistiske revolusjonsforsøkene i Sentral- og Øst-Europa overbeviste dem om at de alle var ofre for en «jødebolsjevikisk» konspirasjon. Det var i dette miljøet Hitler nå tok steget ut av anonymiteten. Innen et halvt års tid gjorde han seg bemerket som agitator og forlot militæret for å bli politiker på heltid for partiet som i mellomtiden hadde skiftet navn til Nationalsozialistische
Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP). Han utviste selv ingen prov på at han var en original ideolog eller politisk tenker, men han klarte på imponerende vis å formidle det sammensurium av fordommer og hatefulle forestillinger nazipartiet sto for. Selv om han framsto keitete og ubekvem i mange sosiale sammenhenger, ble Hitler en annen når han sto på en talerstol. Med et enkelt språk og en teatralsk og svært følelsesladet framstillingsmåte fengslet Hitler sine tilhørere. Han hadde rett og slett en helt annen måte å snakke på enn andre som fisket i samme vann. Talene som ble holdt på arrangementer organisert av de partiene som lignet på NSDAP, var ofte lange og dørgende kjedelige. Hitler derimot ordla seg som regel i korte, tilhogde setninger, og det i et språk mange kunne forstå. I tillegg hadde han en aggressivitet ulik alle andre.18
Med Hitler på plakaten begynte NSDAPs møter å tiltrekke seg flere og flere, og i februar 1920 insisterte Hitler på at partiet skulle leie den største møtesalen i Hofbräuhaus, en av de største ølhallene i München. Salen ble nesten full, og – noe som var helt avgjørende – en betydelig andel av dem var åpenbart sosialister og kommunister som var sendt dit for å lage bråk: en forutsetning for et vellykket politisk møte i Weimarrepublikkens første år. I sin tale langet Hitler ut etter sentrale Weimar-politikere som Erzberger, mens hans antisemittiske bemerkninger ble møtt med applaus og tilrop. Mest støtte fra salen fikk Hitler imidlertid når han gikk til angrep på dem som hadde tjent penger på krigen, da brøt salen ut i ropene «flå dem!» og «heng dem!». En rekke ganger ble Hitler avbrutt av politiske motstandere, og det kom til håndgemeng blant tilhørerne flere ganger –nøyaktig slik Hitler ønsket seg.19
På dette møtet lanserte NSDAP sitt politiske program, en ganske kort sak på ikke mer enn 25 punkter, formulert av Drexler og Hitler i fellesskap. I de kommende årene, mens nazibevegelsen vokste til den største politiske grupperingen i Tyskland, og videre inn i naziregimet etter 1933, gjorde nazistene selv et stort poeng av at det korte partiprogrammet hele tiden forble uendret. Vi skal imidlertid ikke ta dette som et tegn på at nazibevegelsen var ideologisk samstemt og uten indre motsetninger. Tvert imot. At partiprogrammet forble uendret i over 25 år, er heller et uttrykk for at det var ingen i nazibevegelsen, Hitler inkludert, som egentlig tok partiprogrammet på alvor. Slik det var formulert i begynnelsen av 1920, ga det uttrykk for nazibevegelsens kjernesaker der og da, og selv om den utover på 1930-tallet utviklet seg til en sam-
mensatt politisk bevegelse som rommet ulike ideologiske og politiske standpunkter, ble aldri denne kompleksiteten nedfelt i offisielle dokumenter. I de mer eller mindre sammenhengende 25 punktene fra 1920 krevde NSDAP at alle tyske jøder skulle fratas sine sivile rettigheter og gjøres til fremmede i eget land, samtidig som alle tyskere skulle samles i én stat og både den demokratiske republikken og Versaillestraktaten skulle forkastes, samtidig som det nye Stor-Tyskland skulle gis både nye landområder og kolonier. Nazistene uttrykte samtidig politiske standpunkter vi tradisjonelt forbinder med den politiske venstresiden, som profittdeling mellom arbeidsgivere og arbeidstakere og statlig kontroll over industrien. Den tidlige nazibevegelsens klare antikapitalistiske profil kan ikke bare forklares med dens antisemittisme, men må heller tilskrives en slags kvasisosialistisk tenkning.20
I sine politiske opptredener på begynnelsen av 1920-tallet var det særlig to forhold som Hitler hele tiden vendte tilbake til. Det ene var forakten for Versaillestraktaten og alt som kunne knyttes til den, inkludert de politikerne som Hitler mente var ansvarlige for den. Det underliggende og alltid tilbakevendende elementet i Hitlers taler var likevel det han anså som jødenes undergravende virksomhet, ikke bare under krigen, men også i tiden etterpå. Ifølge Hitler levde den jødiske rasen som «parasitter» og «basiller» på andre folkeslag, og aller helst hos den germanske rasen, som var den mest høyverdige av dem alle. Jødene, påsto Hitler, hadde skapt kunstige skillelinjer i den tyske nasjonen gjennom et av sine viktigste instrumenter: arbeiderbevegelsen. Ved å insistere på klassekamp ble det naturlige organiske fellesskapet mellom tyskerne blokkert av de ødeleggende jødene. Hitler og nazibevegelsen skulle overvinne denne kløften ved å skape et nytt nasjonalt fellesskap på tvers av sosiale skillelinjer. Dette klasseoverskridende budskapet – eller den «nasjonale sosialismen» om man vil – var et grunnleggende tema som hele tiden spilte en helt sentral rolle i Hitler og nazibevegelsens politiske budskap. Og det var helt uløselig fra nazistenes antisemittisme. Kun som følge av jødenes påstått destruktive innvirkning på Tyskland hadde det nasjonale samholdet blitt brutt. Oppmerksomheten om Hitler som taler var den viktigste årsaken til partiets medlemsvekst. De knapt 200 medlemmene i starten av 1920 hadde blitt tidoblet innen utgangen av året. Disse noe begrensede suksessene forsterket Hitlers selvopptatthet og manglende samarbeids-
evne, og etter flere dramatiske hendelser – for en kort periode meldte han seg også ut av partiet – ble han gitt uinnskrenket og diktatorisk makt over partiet i juli 1921.21
I tillegg til det revansjistiske og antisemittiske politiske budskapet og Hitlers åpenbare talent som politisk agitator var den gryende nazibevegelsens utvikling og oppslutning – begrenset som den var –også helt avhengig av innflytelsesrike støttespillere, av personer som kunne invitere Hitler inn i sosiale sjikt som han aldri på egen hånd ville fått innpass i. Av de tydeligste eksemplene på dette var anskaffelsen av det som ble NSDAPs offisielle partiavis, Völkischer Beobachter (VB), i desember 1920. Avisen var et viktig politisk talerør for nazistene og helt avgjørende for å sikre seg annonseinntekter. VB fungerte samtidig som en kommunikasjonskanal rettet mot nazibevegelsen andre steder enn i München og var et nødvendig virkemiddel for å holde bevegelsen noenlunde samlet. NSDAP selv var på dette tidspunktet ikke i nærheten av å kunne bære den betydelige investeringen det var å skaffe seg og utgi en avis med det formatet VB hadde. Kjøpesummen ble da også så å si i sin helhet stilt til rådighet av Dietrich Eckart og Franz Ritter von Epp, som begge fungerte som viktige døråpnere for Hitler og nazibevegelsen. Forfatteren, publisisten og forleggeren Eckart var en av veteranene fra völkisch-bevegelsen, og med sine 52 år i 1920 inntok han en slags mentorrolle overfor Hitler og hadde stor påvirkning på hans ideologiske forestillinger. Eckart var også mannen som introduserte Hitler for Obersalzberg i De bayerske alper. Yrkesoffiseren von Epp avsluttet verdenskrigen som oberst i den keiserlige tyske armé og opprettet et eget frikorps i månedene umiddelbart etter. I sin rolle som offiser fortsatte von Epp sin republikkfiendtlige virksomhet og fungerte som en sentral forbindelse mellom militæret og nazibevegelsen.22
I sitt forsøk på å tilrive seg oppmerksomhet på den politiske scenen i München opptrådte NSDAP stadig mer voldelig. Politisk motivert vold var et kjennetegn ved Weimarrepublikken, særlig i dens første og siste år. Derfor ble partiets paramilitære enhet, Stormtroppene (Sturmabteilung, SA), som offisielt ble etablert i oktober 1921, stadig viktigere. De forsvarte egne møter, oppsøkte andres og angrep politiske motstandere i offentligheten. De første SA-avdelingene sprang ut av tidligere frikorps. Det var et miljø Hitler ikke hadde noen kontakter i, men høsten 1919 ble han introdusert for Ernst Röhm av felles bekjente.
Offiseren Röhm innehadde mye av det Hitler beundret, men selv aldri kunne oppnå. Han hadde en solid borgerlig bakgrunn, inkludert eksamen fra et av Münchens mest prestisjetunge gymnas, og hadde svært gode kontakter blant republikkens offiserskorps. Som mange andre offiserer i Reichswehr spilte Röhm et dobbeltspill, for som forbindelsesoffiser til illegal og antirepublikansk paramilitær milits utnyttet han sin stilling til å skaffe republikkens fiender illegale våpen. Det ga ham tilnavnet «maskingeværkongen» i høyreekstreme kretser. I likhet med von Epp personifiserte Röhm de illegale gråsonene som under Weimarrepublikken eksisterte mellom det offisielle militæret og ekstremistiske aktivister som Hitler.23
Hvilken rolle spilte egentlig de paramilitære gruppene i destabiliseringen av republikken, og var de fulle av desillusjonerte tidligere soldater som ikke evnet å tilpasse seg det sivile liv? Flyktet disse mennene inn i frikorpsene og andre halvmilitære antirepublikanske grupper, hvor nazibevegelsen etter hvert ble den sterkeste? Det kan se sånn ut. Legitimeringen av politisk vold i republikkens første år var preget av krigsopplevelsen og urolighetene i dens umiddelbare ettertid. Så å si alle lederne i nazibevegelsen hadde selv erfaring fra skyttergravene og var preget av denne. Både nazismen som ideologi og selve nazibevegelsen hyllet militære dyder, et element ved nazismen som ikke forsvant eller ble moderert etter maktovertakelsen, men tvert imot ble styrket fram mot og under andre verdenskrig. Fortolkningen at republikken ble destabilisert av fremmedgjorte frontsoldater holder likevel ikke vann. Selv om mange ledende nazister var krigsveteraner, skal ikke det lede oss til å tro at alle krigsveteraner vas nazister. Den største veteranforeningen i Weimarrepublikken, med nesten en million medlemmer i 1922, ble grunnlagt av sosialdemokrater og var en sterk motstander av krig. I februar 1924 ble en paramilitær organisasjon for krigsveteraner som ville forsvare republikken, Reichsbanner, grunnlagt i Magdeburg. Året etter hadde den nærmere tre millioner medlemmer. Til sammenligning hadde det nazistiske SA i underkant av en halv million medlemmer på det meste før 1933. Og: da nazibevegelsen fikk masseoppslutning på slutten av 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet, ble den aktivistiske kjernen i partiet og SA utgjort av menn som var for unge til å ha deltatt i krigen.24 Tidlig på 1920-tallet hadde NSDAP utviklet seg til et parti som det ble lagt merke til i München. I de røykfylte ølbulene skilte
ikke nazistenes politiske budskap seg nevneverdig fra mange andres, men de framsto i større grad som en dynamisk og fremadrettet politisk bevegelse. Fremdeles var den politiske virksomheten i overveiende grad begrenset til den bayerske hovedstaden, selv om det også ble opprettet lokale partigrupper i andre bayerske byer som Augsburg og Nürnberg, Landshut og Ingolstadt. Hitlers ry som politisk agitator var den viktigste årsaken til at nazistene greide å organisere politiske møter med flere tusen deltakere, og nazibevegelsen ble mer og mer assosiert med Hitler personlig. Med større oppmerksomhet, tiltok også svermeriene om å styrte republikken. Hitler og andre ledere på den nasjonalistiske og antisemittiske høyresiden i Bayern så på seg selv som spydspissen i et folkelig opprør mot det de betraktet som jødenes og sosialistenes republikk. Det ble snakket mer og mer om å ta saken i egne hender og selv sørge for å detronisere «forræderne» fra 1918, de som i nazistenes øyne var skyldige i at den tyske befolkningen var blitt tvunget inn i «slaveri» under den forhatte Versaillestraktaten. I dette var de åpenbart inspirert av Benito Mussolini og den italienske fascistbevegelsens maktovertakelse i slutten av oktober 1922, og mange omtalte Hitler som «den bayerske Mussolini». Selv om nazistene også lot seg inspirere av symbolbruken til de italienske fascistene, var det overbevisningen om at det var mulig å tilrane seg den politiske makten gjennom et velrettet støt mot maktens sentrum som var det viktigste læringspunktet. I den turbulente høsten 1923 så tiden ut til å være inne.25
Et slag i luften
Den økonomiske krisen Weimarrepublikken hadde manøvrert seg inn i i de første etterkrigsårene, med hyperinflasjonen som nådde sitt høydepunkt i november 1923, var uten tvil et produkt av verdenskrigen. Den var imidlertid ikke, slik det ofte hevdes, først og fremst en konsekvens av betingelsene for fred Tyskland måtte gå med på i Versaillestraktaten, som landavståelser og krigsskadeerstatninger. Landet mistet viktige industriområder, som Lorraine og Øvre Schlesien, og det hadde selvsagt en negativ påvirkning på landets økonomi. Det var likevel ikke det som var hovedproblemet. Selv om ingen tyske politikere ønsket å innse det, måtte landet på et eller annet vis betale regningen for å ha utkjempet en verdenskrig i over fire år.26