Veiviser for Lillomarka

VEIVISER FOR Magne Lindholm

LILLOMARKA

FORORD

Skogen er et annet sted.

Det er ikke tilfeldig at de fleste eventyr foregår i skogen. Ingen kommer ut av skogen uten å bli forandret. Derfor oppsøker vi skogen om og om igjen, for å vende tilbake som et annet menneske.

Denne boka er skrevet for å lokke flere ut i skogen, og for å gi de som går vante veier lyst til å finne nye stier. Den er bygd opp rundt førti turforslag.

Det viktigste skrittet du tar, er å reise deg fra sofaen. Så går du ut i skogen. Da ligger Lillomarka praktisk til. De som bor i Groruddalen, har den rett bak blokka. Fra byen er det en kort tur til skogkanten, til fots, med buss, trikk, tog eller T-bane.

Skogen har vært et sted for slit, men også for drømmen om frihet. Du støter stadig på spor etter de som gikk her før deg. Turen får en ekstra dimensjon når du har kunnskap nok til å tolke sporene. Derfor er denne boka like mye en kulturhistorie som en veiviser til naturen.

Klatreren og filosofen Peter Wessel Zapffe startet i sin tid Hold Kjeftklubben. Den hadde én lovparagraf: Finner du et fint sted, holder du kjeft om det. Når folkemassene strømmer til, blir naturopplevelsen ødelagt. I nærskogen gjelder ikke denne loven. Jeg har forsøkt å fortelle om så mange fine steder som mulig.

Men alle skogsvandrere har sine egne, hellige steder. Dem må du finne selv.

Vennervann. Sørlandshytta i bakgrunnen.

NÆRSKOGEN LILLOMARKA

Lillomarka er verken den største, høyeste eller mest berømte blant Oslos byskoger. Den er faktisk nest minst i areal. Men Lillomarka har en egenskap ingen kan ta fra den: Den er selve nærskogen for hundretusener av mennesker. Hver dag strømmer hundrevis av barn inn i Lillomarka fra skoler og barnehager for å oppleve naturens mirakler, sanke pinner, bygge hytter, rope i skogen, utfordre grenser eller bare sitte og være til. For mange av oss blir skogen en venn som aldri svikter.

Lillomarka strekker ut en hånd fra de dype skogene i Nordmarka, og åpner seg mot landets mest tettbygde områder. Drabantbyene på

Snømenn og -damer trives i Lillomarka. Fra bordet ved Setertjern.

Forrige side: Sommer ved Vesletjern.

nordsida av Groruddalen har Lillomarka rett bak blokka. Grefsenåsen ligger i gangavstand fra byen. Gjøvikbanen bringer deg fra Oslo S og ut i skogen ved Movatn på tjue minutter. Grorud og Romsås ligger en T-banetur unna sentrum, og tilbyr to naturreservater og en perlekjede av idylliske vann. Lillomarka har et tett nettverk av stier og skiløyper med og uten lys, gammelskog og dramatisk natur.

Lillomarka er full av kulturminner. Her har det vært drevet skogsdrift, gårdsdrift og gruvedrift, steinhogging, fagorganisering, speiding, bading, idrett, folkedans, musikkfestival, tempelfestival, eiendomsspekulasjon, granatproduksjon, jakt, krig, landeveisrøveri og bankran. I skogen finner vi gamle fangstanlegg, hesteveier, gruver, steinbrudd, dammer av mange slag, hyttebyer og ruinene av et kruttverk. På Solemskogen ligger tuftene etter et hardt prøvet nybyggerområde.

Lillomarka er en førsteklasses treningsarena. Terrenget er kupert, så hvis du ønsker syre i lårmusklene, er det bare å svinge opp lia til nærmeste ås. Hver tirsdag ettermiddag i flere år har ei gruppe stiløpere løpt en runde på 11 kilometer i Lillomarka. Se https://stirsdag.no. De mest ekstreme av dem koste seg med en runde på 50 km, over alle åsene fra

Noen byggmestere trenger verken tegninger eller byggetillatelse.

Kjelsås til Nittedal, sørover til Røverkollen og tilbake til Kjelsås. Man kan også gå rolige turer i det samme terrenget.

Lillomarka er en trekant på 62 kvadratkilometer. I luftlinje er marka tolv kilometer lang og åtte kilometer bred. Turene i Lillomarka blir mellom hundre meter og femten kilometer lange. Den høyeste toppen er Brennberget med 441 meter. Alle de høyeste åsene ligger rundt 400 meter.

Oslo deler Lillomarka broderlig med Nittedal. Den største grunneieren er Oslo kommune, som eier 17 000 mål. Nittedal kommune eier 8000 mål. Løvenskiold eier 9700 mål i lia mot Maridalen. Lillomarka skiller seg fra Nordmarka ved at det meste av marka tilhører mindre gårder, så i gamle dager var det lettere å kjøpe hyttetomter. Mange av hyttene er foreningshytter. De forteller hvordan fagforeninger og bygdelag en gang la vekt på å dyrke friluftslivet, da vanlige mennesker fikk ferie. Plassene Burås, Sinober, Sørskogen og Lilloseter åpnet tidlig dørene for turistene. I dag er Lilloseter det sentrale serveringsstedet.

Om vinteren er Lillomarka et godt alternativ til Nordmarka, for det er ikke så trangt i løypene. De varme vintrene kan gjøre skiforholdene usikre, men på grunn av god preparering er det som regel fint å gå på

Trollet på Linderudkollen klarer så vidt å stikke hodet over bakken. Tannlegen har nettopp vært på besøk.

ski likevel. Lysløypenettet er et av de lengste i Oslo. I tre langrennsanlegg legges det kunstsnø. Alpinbakkene i Grefsenkleiva og Trollvannskleiva ligger en kort busstur fra sentrum.

Det er bevart forbausende mye gammel skog i Lillomarka. Vi kan glede oss over tre store og ett lite naturreservat, og en mengde mindre verneområder. Åsene i sør og vest er høye, med god utsikt. Naturopplevelsene i Lillomarka er derfor mer variert enn man kunne vente i en skog så nær byen.

Gjelleråsmarka danner Oslos grense mot Romerike. Denne flotte lille marka er noe for seg selv, men her er vi rause og tar den med i boka.

Hvordan boka er organisert

Boka er bygd opp rundt 40 turforslag i Lillomarka. Turene går inn i Lillomarka fra ti forskjellige utgangspunkt, rundt hele marka. Turer med samme utgangspunkt er samlet i hvert sitt kapittel. Hver tur har et eget kart.

En tur i skogen blir alltid mer interessant når du er kjenner til spesielle steder, og vet litt om bakgrunnen for det du ser. Du skal ikke gå lange turen i Lillomarka før du støter på et kulturminne. Lillomarka har en svært spesiell geologi, og det er også greit å vite litt om skog. Første kapittel handler derfor om historie, geologi og biologi, i tillegg til generell informasjon om Lillomarka.

I begynnelsen av hvert kapittel beskriver jeg hvert utgangspunkt. Inni og mellom turene vil du finne en mengde avsnitt som forklarer spesielle fenomener og kulturminner du møter på turene, fra kullmiler og restaurerte myrer til jettegryter.

Turene varierer i lengde. Den korteste er en blomstertur på 500 meter på Romsås, den lengste en langtur på 13,5 kilometer (én vei) langs Hadelandsveien, fra sør til nord i marka. De fleste turene er på mellom fire og ti kilometer, og de kan selvfølgelig gås begge veier. Fra de fleste utgangspunktene har jeg foreslått minst en kort tur som egner seg for små barn. De korteste turene går til spesielt interessante steder. Har du lange bein, vil det falle naturlig å legge dem inn i en lengre tur. De fleste turene er lette å gå, for stinettet i Lillomarka er tett, og de blåmerkete stiene er godt merket. Noen få av turene går utenom vei og merket sti, eller i kronglete terreng. De er godbiter for de som ønsker en spesiell naturopplevelse.

Jeg har skrevet denne boka for å inspirere alle til å utforske nye stier, og oppdage steder de ikke har vært før. Liker du bokas ånd, kommer du til å variere turene, dele dem opp og kombinere dem fritt. Det er slik jeg gjorde da jeg gikk dem første gang. Underveis passerte jeg mange spennende stier som ikke er nevnt i boka. De ligger og venter på deg.

Her gjør vi et hopp til sidene 172-180.

Sidene er hentet fra kapitlet Grorud, Ammerud og Romsås.

Disse drabantbyene er et lett tilgjengelig utgangspunkt for flotte naturopplevelser.

Det er det ikke alle som vet.

Men ingen ting er vel bedre enn en positiv overraskelse!

Vi har valgt en tur som byr på seks vann og to naturreservater.

Men først må vi bli kjent med steinhoggerne.

De har preget denne delen av Lillomarka mer enn noen andre.

Steinhoggerne

I et belte fra Maridalsvannet til Gjelleråsen ligger det steinbrudd overalt. Her er det grefsensyenitt, kalt grorudgranitt på folkemunne. Den er en spesiell variant av nordmarkitt, den lyserøde, harde bergarten som preger hele Nordmarka. Grefsensyenitten er solid, og sprekker i rette vinkler. Dette kalles «benking». Det gjør den lett å bryte og forme til bygningsstein. Det var også praktisk at steinen var lett å frakte til byen.

Et av de eldste byggverkene med denne steinen er brua over Alna i Kalbakkveien, som ble bygd i 1770. Den er vår eldste bevarte steinhvelvsbru.

De første steinbruddene ble drevet av straffanger, som var gratis arbeidskraft. Fram til midten av 1800-tallet ble det brutt stein ved Maridalsvannet og langs Trondheimsveien opp til Rødtvedt.

I siste halvdel av 1800-tallet vokste Christiania voldsomt. Grorudgranitt ble brukt til fundament for de nye bygårdene, til vindusomramming, trapper og kantstein. Oslo ble en lyserød by. Både Universitetet og Stortinget hviler på grorudgranitt, og museene på Tøyen er dekket av steinen. Løvene foran Stortinget er hogd i stein fra Grorud. Opprinnelig skulle de støpes i bronse, men det ble for dyrt. Man valgte norsk stein, og lot straffanger på Akershus gjøre jobben. Billedhogger Christopher Borch modellerte løvene i gips, og lærte opp de to fangene Søren Andersen Buskerudseie og Teodor Pedersen Vøyen. De overførte gipsmodellene til stein ved hjelp av et punkteringsapparat, hammer og meisel på halvannet år. Punkteringsapparatet er en flyttbar ramme med en bevegelig nål, som kan fikseres i ulike posisjoner. Det brukes til å overføre plasseringen av bestemte steder på gipsmodellen til selve skulpturen, slik at den blir nøyaktig lik. Etterpå ble fangene benådet.

Fra 1875 var Grorud sentrum for steinhoggerne. Mange var svensker, og fortsatt har mange grorudfamilier svenske navn. Steinhoggerne organiserte seg som regel i små arbeidslag, som fikk bryte stein i et tilmålt område. Større brudd ble drevet som bedrifter med mange arbeidere. Eksempler er Romsås, Grorud, Steinbrettet ved Tonsenhagen og vestsida av Årvollåsen med Glassberget.

Når man skulle ta steinen ut av fellet, startet man med å bore dype hull i bakkant. Hullene var gjerne trekantet. Tre mann måtte til for å bore. Den ene satt på en krakk, holdt boret og dreide det mellom slagene. De to andre slo med slegge annenhver gang. Steinen ble sprengt løs med svartkrutt. Når en stein skulle deles, boret man en rad mindre hull med 20 cm avstand, satte i «blekker», som var to små jernplater, og slo inn stålkiler. Så slo man på kilene med hammer til steinen sprakk. Finhog-

Steinhoggere på Ravnkollen på Grorud i 1911. Fra venstre: Sverre Briskeby, Karl Nilsen, Øyvind Oscar Larsen, Artur Pettersen, Olaf Hansen, Olaf Brodin, ukjent gutt. Bak fra venstre: Hildus Larsen, Daniel Pettersen, Kristian Johnsen, Johan Pettersen, Karl L. Hansen, Oskar Olsen, Edward Larsen.

ging ble gjort med hammer og meisel. Arbeidet gikk på akkord, med en bestemt pris pr. ferdig stein. Alt ble gjort for hånd. I alle steinbruddene er det fint planerte veier for å transportere steinen. Steinen ble fraktet til byen med hest og kjerre, eller slede om vinteren. Steintrafikken gikk tett nedover Trondheimsveien.

Bransjen opplevde flere tilbakeslag. Byggevirksomheten i Kristiania stoppet opp etter krakket i 1899, og nedgangen på 1930-tallet rammet virksomheten hardt. I mellomkrigstida ble arbeid i steinbruddene organisert som nødsarbeid, men betongen overtok som konstruksjonsmateriale. De siste steinbruddene ble nedlagt på 1970-tallet.

Arbeidet i steinbruddene var farlig. Mange ble skadet, men steinhoggerne på Grorud var godt organisert og samholdet var sterkt. På Steinhoggermuseet på Grorud (Grorudveien 3) er det samlet minner om steinhoggerne. Sjekk på nett for å finne åpningstidene. Hver august blir det arrangert en steinhoggerfestival på Grorud.

Borrebæk og Jægersly

Gården og familien Borrebæk har preget Lillomarka. Borrebekken var husmannsplass under Økern. Før veien ble lagt om lå den ved Trondheimsveien, på toppen av de lange bakkene fra byen. Borrebekken var et av de mest kjente skjenkestedene langs veien, og hadde en årlig omsetning på 1950 liter brennevin i 1837. Peter Christen Asbjørnsen la sin fortelling «Plankekjørerne» (1848) til Borrebæk. Huset ligger fortsatt i Økernveien 247.

Plassen ble kjøpt av Ole Martin Borrebæk, som slo seg opp på steinleveranser og hadde nesten hundre mann i arbeid. Han forpaktet et stort steinbrudd på Linderud, leverte steinen til stortingsløvene og drev stort i steintransport.

Martins sønn Johan Henrik Borrebæk ble overrettssakfører og ivrig friluftsmann. Han bygde hytta Jægersly ved nordenden av Aurevann i 1880. Den var Oslomarkas første private jakthytte. Jægersly brant på 1980-tallet, og bare grunnmuren står igjen. Hans Paa uvante stier: Fodture i Kristiania omegn fra 1903 er en viktig kilde til Lillomarkas historie.

Det lå to Borrebæk-hytter i Lillomarka. Johan Borrebæks fetter Christian bygde ei hytte ved Nordre Langvann nord i Lillomarka på 1930-tallet. Den står ennå. På fasaden er navnet Borrebækhytta skrevet med bøyde kvister.

I akvarellen «Ved Borrebækken» har Peter Nicolai Arbo skildret plankekjørerne.

TUR 24. SEKS VANN OG TO NATURRESERVATER

10,5 km rundtur på vei og sti fra Grorud T. 8 km fra Badedammen. Lett.

Denne turen byr nesten på en overdose av naturopplevelser. Med innenbys billett og 22 minutter på T-banen fra Stortinget opplever du seks

idylliske vann og to naturreservater. Her er det verd å ta seg god tid, så sett av dagen. Turen kan du også gå fra Skytta, og runden i Slattumsrøa naturreservat er like fin begge veier.

Vi starter med T-banen til Grorud eller Romsås og går inn til Steinbruvann. Veien langs vannet er felles med turforslaget Enkel tur til Røverkollen. Øst for badeperlen ligger Røverkollen naturreservat. Går du her ofte, er det en god idé å variere turen langs vannet. Terrenget i den vernete lia mellom Steinbruvann og Røverkollen er preget av åpen, vakker furuskog, har gode stier og er verd et besøk. Hvis været er fint og formen god, kan du også begynne turen med å gå over Røverkollen. Blåstien begynner på Grorud og går forbi Romsås kirke.

Bergensveien var kongevei fra 1804 til 1807, og hovedvei til Bergen. Nordøst for Steinbruvannet ligger Stokkevann inne i skogen. Vi passerer

Lusevasan.

myra Romsmåsan, som ble restaurert i 2018, og ser demningen i Romstjernet.

Rett vest for demningen i Romstjern (rett før vi kommer fram dit), tar vi blåstien nordover (til venstre), og kommer inn i Slattumsrøa naturreservat. Velger du blåstien som går nordover på østsida av Romstjern går turen i motsatt retning. Det går sti rundt hele Romstjern, som har fine badeplasser. Når vi har passert Romstjern, kommer vi inn i den grove gammelskogen mellom Romstjern og Lusevasan (1). Den er spesielt imponerende i bakken opp mot foten av Seterhaugen. Det var hogstplaner i denne skogen som utløste etableringen av naturreservatet.

Midt i gammelskogen passerer vi en bekkedal som kommer inn fra øst. Her renner den lille bekken fra Lusevasan (2), en bortgjemt idyll. Vi tar en avstikker nordøstover langs bekken for å se på vannet, og setra som har gitt området navn. Først beundrer vi det idylliske vannet med det lite flatterende navnet, og så studerer vi terrenget nord for bekken. Her slynger en sti seg opp mot nord (til venstre for bekken) opp til Seterhaugen. På toppen ligger Slattumsetra (3), en gammel setervoll for Slattum gård i Nittedal. Vollen på toppen er ganske gjengrodd, men på en lysning ligger en bitteliten speiderhytte. Skrenten ned til Lusevasan

Hytta på Slattumsetra er ikke stor.

er bratt og dramatisk. Det er mange stier på Seterhaugen, og fint å ta en oppdagelsesrunde her.

Etter at vi har sett oss om på åsen, går vi ned igjen til blåstien, og følger den nordover ut av reservatet. I neste stikryss går vi mot øst mot Skytta. Hvis du fortsetter nordover, kommer du til Dalbekk, Lilloseter eller Sørskogen, og kan ta umerkete stier til Aurevann og Aurevannsputtene. Det blir en annen tur.

I dag går vi østover til Lomtjern, enda et vakkert lite vann. Her går stien inn i reservatet igjen, og passerer sør for Bleiktjern. Ved Bleiktjern er det en nydelig odde på østsida, som er perfekt for en rast (4). For å komme dit forlater vi blåstien og følger en tydelig sti nordover langs østbredden. Skiltene på odden forteller at her møtes tre naturløyper om vinteren. Den som ikke stopper her en vakker sommerdag, har dårlig tid.

Fra Bleiktjern skal vi ta en spesiell runde for å finne den dramatiske kløfta nord for Lusevasan (5). Vi fortsetter nordover på umerket sti langs bredden av Bleiktjern, og svinger brått østover i første stikryss, for så å svinge nitti grader mot sør igjen i neste kryss. Stiene er tydelige, men sjekk kartet, iMarka eller Hvor? Etter de to svingene skal du stå i nordenden av ei dramatisk kløft med god sti i bunnen. Det er umulig å komme opp på sidene, som er glattskurte svaberg. Kløfta er et av de

Lomtjern

mange flotte naturfenomenene i Lillomarka utenfor den slagne landevei. Vi følger kløfta og finner igjen blåstien ved Lusevasan. Vi runder nordenden av vannet og går ned til Bergensveien gjennom vakker furuskog.

Har du ikke gått over Røverkollen tidligere, kan du gjøre det på vei hjem og nyte utsikten.

Den bratte kløfta nord for Lusevasan.

Slattumsrøa naturreservat

Også Slattumsrøa naturreservat er et resultat av protester mot hogstplaner. De første hogstplanene i den unike gammelskogen mellom Romstjern og Lusevasan ble lansert i 1994. Etter protester ble deler av området vernet ved at World Wildlife Fund leide det i 99 år, og hele området ble undersøkt av biologer. Slike undersøkelser er alltid nødvendige for å få i gang en verneprosess. Da det ble lansert nye hogstplaner i 2004, endte protestene med at reservatet ble opprettet i 2008 Romsmåsan, som ligger inntil Bergensveien, var den første myra i Lillomarka som ble restaurert. Det skjedde i 2018. Kombinasjon av grov gammelskog, myrer og idylliske vann gjør Slattumsrøa naturreservat til et av de mest varierte områdene i Lillomarka. Det er også svært lett tilgjengelig.

Gammelskogen nord for Romstjern.