Innledning
I 2001 jobbet jeg på et landsens sykehus i Pretoria i Sør-Afrika. Gravide kvinner med begynnende rier kom fra ulike townships, boligområder rundt byen som skriver seg fra apartheidtiden, til fødeklinikken, der fasilitetene ikke var mye å skryte av. De lå på en utbrettet pappeske på plenen utenfor klinikken og jobbet seg gjennom riene fram til punktet da de byttet ut pappen med en hard seng bak et forheng inne på klinikken og fødselen kunne begynne. Jeg hadde i gjennomsnitt tilsyn med tjue kvinner. Det ble født flere barn hver natt, og jeg løp fra værelse til værelse. Et av disse barna, en jente som het Muna, møtte jeg igjen på poliklinikken en stund senere på grunn av vekstsvikt. Hun reagerte knapt på forsøk på å oppnå kontakt, ansiktet hennes var hovent, refleksene trege. Nivået av skjoldbruskkjertelhormon i blodet var for lavt til å måle, så jeg besluttet å gi henne skjoldbruskkjertelhormontabletter umiddelbart.
Da jeg flere år senere i forbindelse med en kongress i Sør-Afrika besøkte den samme fødeklinikken igjen, fortalte en sykepleier at Muna er alvorlig funksjonshemmet og blir pleid hjemme av bestemoren. Munas første måneder uten behandling har krevd sitt. Hun vil aldri
15
kunne føre et uavhengig liv og har økt risiko for å dø ung av lungebetennelse eller liggesår.
Fortellingen om Muna viser hvor viktige hormoner er for utviklingen vår. Vi kan rett og slett ikke klare oss uten disse stoffene som kroppen produserer og som via blodomløpet får organer og vev til å ta seg av alskens kroppsfunksjoner. Til å begynne med er et ufødt barn avhengig av morens hormoner. Først etter tre måneder utvikler fosteret selv cellene og organene som må til for at hormonproduksjonen skal fungere som den skal. Skjoldbruskkjertelen dannes allerede i svangerskapets første trimester, noe som illustrerer hvor viktig dette organet er for tilværelsen vår. Skjoldbruskkjertelhormonet har nemlig betydning for mange forskjellige prosesser i kroppen.
På grunn av en forstyrrelse i svangerskapets første fase fikk ikke Muna noen skjoldbruskkjertel, og dermed oppsto en medfødt mangel på skjoldbruskkjertelhormon, noe som kalles medfødt hypotyreose. I Nederland blir det født omtrent åtti barn med denne lidelsen hvert år.* Det er ikke lett å stille denne diagnosen hos nyfødte, og om det skjer relativt sent, får det, som vi ser av Munas tilfelle, alvorlige konsekvenser. På bakgrunn av denne innsikten bestemte Hans Galjaard, i dag professor emeritus i humangenetikk ved Erasmusuniversitetet i Rotterdam, seg for å få satt nyfødtscreening for medfødte lidelser på den politiske dagsorden. Hans innsats har ført til at alle instanser i barselomsorgen i Nederland siden 1974 har tatt blodprøve av alle spedbarn ved hjelp av et stikk i hælen.† Delvis motivert av at hans egen bror døde tidlig av en medfødt lidelse,2 begynte Galjaard etter en utmattende politisk lobbyinnsats med dette «hælstikket», som nå kan påvise trettito medfødte sykdommer. Som Galjaard har sagt det: «Det er bedre å forebygge enn ikke å kunne helbrede.»
* I Norge gjelder dette 1 av 3000, dvs. cirka 17 i 2022. https://www.helsenorge.no/sykdom/hormoner/medfodt-lavt-stoffskifte/ (O.a.)
† Medfødt hypothyreose er én av tjueseks alvorlige sykdommer som spedbarn i Norge screenes for ved hjelp av en blodprøve cirka 48 timer etter fødselen. (O.a.)
16 Hormoner
Tusener av barn er på denne måten blitt spart for Munas skjebne. Jeg treffer dem igjen på poliklinikken som vitale trettiåringer som takket være én skjoldbruskkjertelpille om dagen (og Galjaards forutseende blikk) har fått livet forandret for godt.
Kortfattet hormonhistorie
Hormoner ble i 1902 for første gang omtalt under dette navnet av de britiske fysiologene (og svogerne) Ernest Starling og William Bayliss. Sammen forsket de på hvordan fordøyelsen vår fungerer, og hvordan bestemte stoffer kan brytes ned og tas opp i tarmen.3, 4
To år senere mottok Ivan Pavlov nobelprisen i fysiologi eller medisin for sin forskning på fordøyelsen.5 Denne russiske fysiologen, som er mest kjent for sin forskning på betinging, og som den fortsatt velkjente pavlovrefleksen (1897) er oppkalt etter, påviste med sine eksperimenter at nervesystemet er involvert i fordøyelsesprosessen.
Bayliss og Starling så imidlertid at fordøyelsen gikk sin gang også hos forsøksdyr med skadet nervesystem, ved at særskilte stoffer ble utskilt fra nærliggende kjertler til blodet. Et av disse stoffene var det de kalte secretine (av engelsk «to secrete», å utskille) – det første i en etter hvert omfangsrik gruppe stoffer som påvirker menneskelivet usynlig, men gjennomgripende.
Bayliss og Starling var altså de som foreslo samlebetegnelsen hormon – gresk for «drivkraft» eller «sette i bevegelse» – for disse stoffene. Hormoner er signalstoffer som dannes av endokrine (hormonproduserende) kjertler. Via blodet og andre kroppsvæsker når disse stoffene sitt mål – bestemte celler eller organer – og der gjør de jobben sin. De fleste hormonene har en sentral reguleringsfunksjon: De kan sette i gang prosesser, eller bremse dem. I tillegg påvirker de hverandre innbyrdes.
Hovedkontoret for hormonsystemet vårt ligger midt i hjernen, like bak øyehulene. Der finner vi hypotalamus og hypofysen, som er på størrelse med henholdsvis et jordbær og en ert. Begge disse gruppene av spesialiserte hjerneceller er en del av følelseshjernen vår, det
17 Innledning
limbiske system (mer om dette i kapittel 5). Som generaler styrer de både nervesystemet og hormonsystemet mens de holder nøye øye med alle troppene.
Effekten av disse viktige signalstoffene ble imidlertid beskrevet allerede femti år før Starling og Bayliss ga dem navn. I en studie fra 1849 sammenliknet den tyske forskeren Arnold Berthold kastrerte haner (kapuner) med de ikke-kastrerte brødrene deres og påviste kroppslige forandringer og endret atferd i førstnevnte gruppe.6 Det oppsiktsvekkende var at hvis kapunene fikk testikler igjen (ved reimplantasjon eller transplantasjon), slik at produksjonen av det senere påviste hormonet testosteron ble gjenopprettet, gjenvant de evnen til å gale. Slike eksperimenter har like til i dag fascinert forfattere og forskere, ikke minst fordi de antyder at det kan finnes en eliksir for «evig» ungdom.
Operaen En hunds hjerte av komponisten Aleksandr Raskatov er et strålende eksempel på dette. Inspirert av en novelle av Mikhail Bulgakov fra 19257 forteller den om viderverdighetene i kjølvannet av at gatehunden Sjarik fikk implantert hypofysen og testiklene til en beryktet kriminell. På grunn av dette utvikler hunden seg til den samvittighetsløse forbryteren Sjarikov, og oppførselen og valgene hans blir underkastet driftene hans (som er styrt av hormoner). En ny operasjon er det eneste som kan redde denne testosteronherjede hunden … Allerede i eldre litteratur, som Det gamle testamente, hentydes det til at det finnes hormoner. Selv om det den gangen ikke fantes teknikker som kunne påvise hormonene i blodet, beskrives «drivkraften» deres med ordene «kjøttets sjel er i blodet» (3. Mosebok 17,11). Visse personer i Bibelen hadde høyst sannsynlig medfødte hormonelle lidelser, som overskudd av veksthormon hos kjempen Goliat. Også den egyptiske guden Bes’ kortvoksthet og Kleopatras nærtakenhet og voldsomme energi kan meget godt ha blitt forårsaket av en unormal skjoldbruskkjertel.
Tilbake til fascinasjonen for det mannlige hormonet for evig ungdom. I 1889 eksperimenterte den syttito år gamle mauritisk-franske nevrologen Charles Brown-Séquard med å injisere dyretestikkelekstrakt i seg selv.8 «Ved innsprøytingene (som jeg selv satte under
18 Hormoner
huden) benyttet jeg meg av en vannaktig væske med følgende tre ekstrakter: for det første blod fra testikkelblodårene, for det andre sæd og for det tredje væske fra en testikkel som like i forveien var tatt ut av en hund eller en gris.» Selv om professoren var relativt frisk for alderen, klagde han i perioden før selveksperimentene jevnlig over utmattelse etter en dags hardt arbeid og oppga å være plaget av halsbrann samt smerter i ledd og muskler. Det sistnevnte skyldtes sannsynligvis slitasje som følge av artrose, noe som ofte forekommer blant eldre.
I mai og juni det året ga Brown-Séquard seg selv hele ti (!) slike injeksjoner daglig. Nesten umiddelbart virket det som om livskraften og energien var tilbake i kroppen; han kjente seg sterkere og kunne bokstavelig talt løpe opp trappene igjen. Omkretsen av overarmsmusklene hans lot også til å ha økt betydelig, han var ikke utmattet lenger, og potensen skal ha vendt tilbake. Testosteron (mer om dette i de følgende kapitlene) er imidlertid et fettløselig hormon, og med tanke på at Brown-Séquards injeksjoner var vannbasert, kan det godt tenkes at placeboeffekten spilte en rolle her.9
Dette og andre tilfeller har i løpet av de siste hundre år fått kunnskapen om hormoner til å øke i raskt takt. Ved hjelp av teknologiske nyvinninger kan hormoner isoleres fra animalsk råstoff og deretter injiseres så man kan observere virkningen hos mennesker og dyr. Ikke bare har dette ført til mange viktige nye innsikter på den medisinske vitenskapens område – og ført til flere nobelpriser mellom 1920 og 1930 for oppdagelsen av de etter hvert mest kjente hormonene østrogen (kvinnelig hormon), testosteron (mannlig hormon) og progesteron (som spiller en viktig rolle når et embryo fester seg i livmorslimhinnen) – det har også fått store sosiale, samfunnsmessige og økonomiske følger. For eksempel har utviklingen av p-pillen i femtiårene hatt voldsom betydning for millioner av unge kvinners frigjøring og selvstendighet.
I tillegg er den totale sykdomsbelastningen betydelig redusert takket være vellykket hormonbehandling av mange lidelser, noe som samtidig har medført store muligheter for legemiddelindustrien.
19 Innledning
Dessverre har de hormonelle hjelperne våre ikke alltid gjort noen god figur. Etter at den amerikanske biologen Rachel Carson i 1962 ga ut boken Den tause våren – der hun pekte på den katastrofale virkningen landbrukets plantevernmidler hadde på miljøet, matkvaliteten og vår egen kropp – vet vi bedre i hvor stor grad disse giftstoffene også kan forstyrre hormonsystemet vårt.* For eksempel fikk injeksjoner med veksthormon fra hypofysen i menneskelik den tragiske følgen at en del pasienter ble påført den smittsomme og dødelige Creutzfeldt-Jakobs sykdom (bedre kjent som kugalskap).10 Det har også vist seg at medisinen DES, et syntetisk østrogenpreparat som i femti- og sekstiårene ble skrevet ut til gravide kvinner i stor skala for å forebygge spontanaborter, fikk betydelige konsekvenser for disse kvinnenes døtres helse, blant annet forhøyet risiko for kreft og infertilitet; det kunne til og med føre til misdannelser hos dattersønnene deres.11
Akkurat som vi så hos Muna, babyen som fikk mentale og fysiske funksjonshemninger på grunn av en feil i skjoldbruskkjertelhormonproduksjonen, er vår og våre etterkommeres helse svært avhengig av den rette hormonbalansen. I denne boken skal jeg belyse de ulike hormonenes virkning og forholdet mellom dem strukturert rundt de ulike livsfasene – fra vugge til grav. Jeg vil også gå nærmere inn på følgene av for lavt eller høyt hormonnivå og den (iblant destruktive) effekten disse kraftige egenproduserte stoffene har på vårt psykiske og fysiske velbefinnende. Jeg håper at du vil dele min fascinasjon over den forunderlige rollen hormoner spiller i kroppen og i livet.
* Carson, R. (1962), Silent Spring. Boston: Houghton Mifflin. (Norsk utgave 1963: Den tause våren, oversatt av Torolf Elster og utgitt av Tiden Norsk Forlag. (O.a.))
20 Hormoner
konglekjertel (epifyse)
hjernevedheng (hypofyse)
skjoldbruskkjertel (thyroidea)
biskjoldbruskkjertel (parathyroidea)
mage (ventrikkel)
bukspyttkjertel (pankreas)
fettvev (består av fettceller, adipocytter)
binyrer (glandulae suprarenales)
tolvfingertarm (duodenum)
eggstokker (ovarier)
testikler (testes)
21 Innledning
Hormonkjertlene våre og hvordan de virker
Hjernevedheng (hypofyse); kroppens dirigent; antall: 1, størrelse 1 × 1 cm; ser ut som: ert. Produserer veksthormon, prolaktin, luteiniserende hormon (LH), follikkelstimulerende hormon (FSH), adrenokortikotropt hormon (ACTH) og antidiuretisk hormon (ADH), også kjent som vasopressin. Oppgave: setter andre kjertler i gang med å produsere hormoner.
Konglekjertel (epifyse); antall: 1, størrelse 0,5 × 0,5 cm; ser ut som: kongle. Produserer melatonin. Oppgave: regulerer døgnrytme og søvnkvalitet, hemmer kjønnshormonproduksjonen fram til puberteten.
Skjoldbruskkjertel; antall: 2, størrelse 5 × 3 cm; ser ut som: sommerfuglvinger. Produserer T4 og T3 (via TRH og TSH fra hypofysen); regulerer stoffskifte, hjerterytme og kroppstemperatur.
Biskjoldbruskkjertel; antall: 4, størrelse: 0,5 × 0,5 cm, ser ut som: riskorn. Produserer parathyreoideahormon (PTH), som er viktig for beinkvalitet og kalsiumbalanse.
Magesekk (gastrum); antall: 1, størrelse 30 × 10 cm; ser ut som: opp ned pære. Produserer ghrelin (sulthormon) og gastrin. Oppgave: fordøyelse.
Bukspyttkjertel (pankreas); antall: 1, størrelse 14 × 3 cm; ser ut som: flat pære. Produserer insulin og glukagon. Oppgave: blodsukkerregulering og fettstoffskifte.
22 Hormoner
Fettvev (som består av adipocytter); i hele kroppen, særlig i mageregionen, omfang varierer; ser ut som: semulegrøt. Produserer leptin og østradiol (av testosteron). Oppgave: energilager, hudens elastisitet.
Binyre; antall: 2, størrelse ca. 1 × 1 cm; ser ut som: liten trekantet hatt. Blir påvirket av CRH (kortikoliberin, corticotropin releasing hormone) fra hypotalamus og ACTH (adrenokortikotropt hormon) fra hypofysen til å produsere aldosteron, kortisol, østrogen, DHEA (dehydroepiandrosteron) og testosteron. Viktig for: blodtrykk, sukker- og saltbalanse, immunforsvar og libido. Binyremargen produserer (nor)adrenalin, som er viktig for stressrespons.
Tolvfingertarm; antall: 1, størrelse 20–25 cm (tolv fingerbredder); ser ut som: sykkelslange. Produserer kolecystokinin, serotonin, glukagonliknende peptid (GLP-1). Oppgave: fordøyelse.
Eggstokker (ovarier); antall: 2, størrelse 5 × 3 cm; ser ut som: kjøttboller. Produserer østrogen, progesteron og testosteron under innflytelse av GnRH (gonadotropin releasing hormone, dvs. hormon som skiller ut gonadotropin), FSH og LH via hypofysen. Oppgave: menstruasjonssyklus, brystutvikling, forplantning, beintetthet og -kvalitet.
Testikler; antall: 2, størrelse 4–5 cm; ser ut som: påskeegg i en pose. Produserer testosteron. Viktig for sæd, forplantning, sexdrift, muskelmasse, skjeggvekst, beintetthet og -kvalitet.
23 Innledning
