KAN DET FIKSES Hvordan Norge kan bli et reparatørsamfunn

Kan det fikses?

Hvordan Norge kan bli et reparatørsamfunn

Kan det fikses? Hvordan Norge kan bli et reparatørsamfunn © Spartacus / Forente Forlag AS, 2024

Omslagsdesign: Øysten Vidnes

Sats: Punktum forlagstjenester

Satt med Garamond Premier Pro 10/13

Papir: Holmen Book Cream 60 g

Trykk: Nørhaven

Printed in Denmark

ISBN 978-82-430-1566-1

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord

Figuren på s. 115 er fra Kate Raworths bok Doughnut Economics (2017). Den kan brukes fritt, bare oppgi kilde. Figuren er oversatt til norsk av organisasjonen Smultring Tønsberg. De øvrige figurene i boka er laget av Elise Motalli til denne boka. De er lastet opp i Wikimedia Commons og kan brukes fritt, kopieres, trykkes og videreutvikles. Takk for at du oppgir kilde. Se mer av Elises arbeid på www.elisemotalli.com

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

SPARTACUS FORLAG / Forente Forlag AS

Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO

www.spartacus.no

Kjære leser

Har du også ringt til en vaskemaskinreparatør og fått beskjed om at «nei, det lønner seg ikke å reparere»? Har du lett etter en skomaker uten å finne noen i mils omkrets? Har du prøvd å få noen til å reparere brødristeren din, og irritert deg over at du endte med å måtte kjøpe en ny?

I utgangspunktet er alle positive til reparasjon og gjenbruk. Ingen politiske partier har gått til valg på at alle skomakere skal legges ned. Likevel kaster vi over to tonn søppel per person i dette landet, inkludert næringsavfall (mer om dette i kapittelet om hvorfor det er bedre å reparere enn å resirkulere). Hvis du har på følelsen at vi kaster mye som kunne ha vært reparert, så har du rett. Det finnes fortsatt reparatører i Norge, men hvorfor er de så bortgjemt og undervurdert?

Jeg har intervjuet over hundre norske reparatørbedrifter for å høre deres tanker om hvordan vi kan få mer reparasjon og gjenbruk. Reparatørbedriftene er små og har som oftest lav lønnsomhet. Men de er her. De reparerer mange tonn med ting som ellers ville ha blitt kastet. Denne boka handler om hvordan du og jeg kan bidra til å forandre Norge fra sløseland til reparatørsamfunn, med mange nye kreative arbeidsplasser innen reparasjon og gjenbruk. Det handler om å finne reparatørene, bruke dem og støtte dem. Vi skal besøke verksteder og utleiefirmaer, butikker og søppelplasser, vi skal på fiksefest, og vi skal innom Polet. Vi begynner med en tur på systua.

Kristiansand, 15. januar 2024

Marte Ulltveit-Moe

Desentralisert, grønt og kreativt

Hva som kjennetegner reparatørbedriftene, og hvordan du finner dem

Bli med til Ingeborgs systue i Kristiansand. Systua ligger i tredje etasje i en bygård rett ved gågata. Ingeborg Kølling har tjue års erfaring som selvstendig næringsdrivende reparatør, og deler lokaler med Mona

Molland, som også driver egen sybedrift. Disse damene bruker ikke penger på markedsføring. Det er jungeltelegrafen som gjør den jobben.

Inne på systua er det to hvite symaskiner, et speil og et prøverom. Store trådsneller med sytråd i alle regnbuens farger henger lett tilgjengelig på et veggstativ. Midt i rommet står et stort klippebord. Under klippebordet er det skuffer, der påbegynte og ferdige plagg ligger sirlig sortert. Her er det orden i sysakene.

Symaskina durer, radioen spiller popmusikk, og Ingeborg jobber konsentrert. Hun legger opp bukser og skifter glidelåser i et imponerende tempo. Uten Ingeborgs innsats hadde disse plaggene vært ubrukelige.

Så bevilger sydamene seg en liten pause fra symaskinene, og setter på kaffe. Både Ingeborg og Mona bruker tittelen «sydame» med stolthet. Ingeborg forteller om bestemora si, som var skredder for byens fine fruer. «Vi er fire søstre, men det var

kan det fikses?

bare jeg som ville sy. Jeg lærte mye av bestemor, og tok ett års sømutdannelse.»

Det plinger i dørbjella. En høy ung mann haler fram ei grønn turjakke fra en pose. Jakka er nesten ny, men sømmen under ermet er spjæra så fôret henger ut. «Kan du hjelpe meg?» spør han. «Dette skal vi ordne», smiler Ingeborg. «Takk!» svarer den unge mannen letta. «Jeg var rett for at jeg bare måtte kaste jakka, jeg.»

Ingeborg forklarer at jakker har ei tøyremse (en «tapp») mellom fôret og jakka, så fôret skal holde seg på plass. I mange nye plagg er denne tappen laget litt for kort, slik at sømmene sprekker når folk strekker armene over hodet. Sydama viser meg hvor enkelt dette er å fikse for en som kan det. Hun bruker under et kvarter på jobben.

Sydamene forteller om fornøyde kunder og om folk som mener at de nesten kan trylle. De oppgir alltid prisen på forhånd, så ingen får noen negative overraskelser når de kommer for å hente plagget sitt.

Men hvem skal reparere klærne våre når Ingeborg og Mona blir pensjonister? Ingeborg sukker litt, og forteller at faget «Søm og tekstilhåndverk» på videregående skole er lagt ned i her i byen. Ingeborgs niese har en datter som liker å sy, men tenåringen hadde ikke lyst til å flytte og bo på hybel for å gå på videregående. Derfor blir det ingen sømutdanning på henne.

Sydamene er opptatt av at sømfaget kan brukes til mye forskjellig. Norge trenger fagfolk som kan reparere klær, men det er også viktig at klesbutikkene ansetter folk med kompetanse på søm og tekstiler. «Hvis de som har innkjøpsansvar i klesbutikkene kunne mer om å sy og reparere, så ville de kanskje slutte å ta inn klær som går fort i stykker?» sier Ingeborg, som mener at det er meningsløst at folk må betale moms på reparasjoner.

Spredt, smått og dyrt

De små reparatørbedriftene ligger spredt omkring i bakgater og kjellerlokaler over hele landet. Noen jobber i garasjen eller på et soverom. Noen jobber i lagerlokaler uten vindu. Reparatørene er avhengige av billige lokaler. Ingen blir rik av å skifte glidelåser eller reparere sykler.

De fleste av reparatørene er uorganiserte. De er ikke medlemmer av NHO eller den lokale næringsforeninga fordi dette er dyrt. Noen er riktignok medlemmer av nisjeorganisasjoner som for eksempel Norges Urmakerforbud – viktige fagfellesskap, men uten muskler til å påvirke politikernes forhandlinger om statsbudsjett og krisepakker. Reparatørene står stort sett aleine.

«Nei, det lønner seg ikke, jeg kjøper heller en ny», får reparatørene ofte høre. Mange kunder forstår ikke hvorfor det ofte koster mer å få fiksa en stol enn å kjøpe en ny. Det vesle møbeltapetsererverkstedet konkurrerer direkte med møbelfabrikker på den andre siden av jorda, hvor arbeiderne tjener langt under norsk timelønn. Reparatørbedriftene er i praksis direkte konkurranseutsatt.

Reparatørbransjen i Norge kan beskrives som den vesle gallerlandsbyen i Asterix-tegneseriene, som tappert holder stand mot hele Romerriket. Reparatørene passer ikke inn i vårt moderne sløsesamfunn. Verken skatte- og avgiftssystemet eller regnskapsloven i Norge er innretta for reparasjoner. Ifølge en rapport fra Deloitte, ser vanlige butikker på reparasjon som plunder og heft, og ekstra kostnader til arbeidskraft, lokaler, utstyrspark, reservedeler og frakt.1

1 Deloitte (2020): Barrierer for å utløse potensial for sirkulær økonomi i Norge

kan det fikses?

Desentralisert, kreativt og grønt

Samtidig kan reparatørbransjen i Norge beskrives i mer positive ordelag. Reparatørbedriftene er ofte eid av reparatørene selv. Ingeborg Kølling og mange andre har skapt sin egen arbeidsplass, uten investorer eller etableringstilskudd. Disse bedriftene er stifta av folk med to tomme hender og ei verktøykasse.

Reparatørbransjen er dessuten lokal og desentralisert, nærmest mulig kundene. En reparatørbedrift kan bli lagt ned, men den kan ikke bli flyttet til Kina. Enten så har vi reparatører der vi bor, eller så blir ikke ting reparert.

Det er vanskelig å standardisere og robotisere reparatørjobber. Brødristere og smarttelefoner kommer i ulike modeller. Mange feil er unike. Ditt lokale verksted fungerer fordi reparatørene snakker med folk, skjønner hva de trenger hjelp til og bruker tid på å finne en løsning som passer. Reparatørbransjen består av kreative kompetansearbeidsplasser. Bransjen har også en gryende stolthet over å være en del av løsninga på miljøproblemene.

Dyrt eller billig

Jo dyrere en vare er, desto større er sannsynligheten for at det vil lønne seg å reparere den. Heismontører, snekkere og elektrikere jobber både med å bygge nye hus og med å reparere på eller renovere de husene vi allerede har. Bilmekanikere og båt mekanikere har trygge jobber fordi biler og båter er så dyre at det er en selvfølge å bruke profesjonelle verksteder. Denne boka handler mest om de som reparerer klær, sko, sykler og andre ting som ofte er relativt billige å kjøpe nye. Men mange av løsningene for å få til mer reparasjon av forbruksvarer, vil også kunne bidra til at bil mekanikere, snekkere og heismontører får flere reparasjonsoppdrag.

Prisen på en vare er ofte avgjørende for om vi vil reparere den. En bunad har større sjanse til å bli sendt til reparasjon enn ei t-skjorte. Sykkelreparatørene melder om mer å gjøre etter at flere begynte å kjøpe dyre racersykler og elsykler. «Vi elsker dyre kaffemaskiner», fikk jeg høre på et elektronikkverksted. Eieren av en avansert kaffemaskin som matcher komfyren og kjøleskapet, vil ha den reparert, også dersom det blir relativt dyrt. Dette henger selvsagt sammen med at dette er folk med god råd.

Spisskompetanse på glidelås

Da glidelåsen på skinnsekken min gikk i stykker, tok jeg den med til en skomaker for å få satt inn en ny. «Jeg vil gjerne ha en skikkelig bra en», sa jeg. «Den beste du har. En som varer lengst mulig.» Skomakeren gikk ut på bakrommet og henta en kraftig, svart glidelås. «Dette er glidelåsen jeg bruker i fallskjermer!» sa han.

Fallskjermglidelåsen var 10 millimeter brei, med solide tenner, og med plass til å sy tre sømmer parallelt, for å være helt sikker på at den ikke løsner i lufta. Skomakeren opplyste meg om at superglidelåsen var 200 kroner dyrere enn en vanlig, så reparasjonen ville komme på åtte hundre kroner i stedet for seks hundre. «Og ingen av fallskjermhopperne mine har falt ned ennå!» fortalte han stolt. Glidelåsen er nå på plass, og sekken funker som den skal. Vi trenger reparatørkompetanse for å finne sånne løsninger. Selv om jeg kan bruke en symaskin og nok ville klart å skifte en glidelås, hadde jeg neppe kommet på å montere en «fallskjermglidelås».

Hemmelige reparatører

En gang knakk beinet på den gode kontorstolen min. Jeg lette lenge etter noen som kunne sveise det på igjen, og fant til slutt

kan det fikses?

et mekanisk verksted som påtok seg å fikse stolen. Betingelsen var at jeg ikke skulle røpe navnet på verkstedet, og ikke skryte av dem til noen andre.

Dette høres jo litt merkelig ut, men det har en enkel forklaring. Verkstedet, med åtte ansatte pluss en lærling, lever av store kunder. De kan ikke stadig avbryte det de egentlig skal holde på med for å fikse småtteri. I hvert fall ikke for folk som forventer at reparasjoner skal være billige.

Det finnes forbausende mange hemmelige reparatører. Jeg har snakket med bunadseksperter («Orker ikke alle som spør om jeg kan bytte glidelås på ei jakke»). Jeg har snakket med elektrikere («Gidder ikke forklare folk hvorfor reparasjon er dyrere enn å kjøpe ei ny lampe»). Jeg har snakket med snekkere («Ingen vits å fikse dørhåndtak og gjøre småoppdrag»). Jeg har snakket med en glassmester, som nettopp har reparert et vindu for naboen min («Vi er ikke reparatører, vi»).

Her er det en god og en dårlig nyhet. Den dårlige nyheten er at mye av reparatørkompetansen er skjult. Hvordan skal vi vanlige kunder kunne bruke reparatører, når bedriftene ikke vil fortelle at de utfører reparasjoner? Den gode nyheten er at det finnes mye uutnytta reparatørkompetanse. I tillegg til de hemmelige reparatørene finnes det en reserve av erfarne reparatører blant innvandrerne, som i dag blir lite brukt. Hvis rammebetingelsene for å reparere blir bedre, kan tilbudet av reparatørtjenester økes ganske raskt.

Reparatørene kommer

«Takk for at dere reparerer!», sa jeg til to bilmekanikere som jobbet med å fikse en elbil. De smilte høflig, men så litt forvirra ut. Bilmekanikerne har lange tradisjoner for å identifisere seg som en del av bilbransjen og ikke som reparatører, men ved nærmere

ettersyn er det mange likheter mellom dem og sydamene. Begge gruppene er reparatører, og begge er tett knytta til varehandelen. Et bilverksted med godt rykte kan være det aller beste argumentet for at folk velger en bil av et bestemt merke.

Enkelte klesbutikker tenker på den samme måten, og har prioritert å ansette folk som kan sy og reparere. Klesbutikker som ikke har verksted og ansatte som kan sy, kan være viktige kunder for den vesle systua i nabolaget. Disse butikkene kjøper tjenester for å få fiksa reklamasjoner og utført enkle tilpassinger, som for eksempel å legge opp bukser.

Og uansett hvor de jobber, har reparatører i både små og store bedrifter felles interesse av at folk vil reparere tingene sine.

kan det fikses?

Slik finner du reparatører der du bor

Mobiler: Mobilreparatørene er ganske flinke til å annonsere på nettet. Du finner dem ved å søke på mobil + reparasjon + din kommune. Noen av dem kan bare bytte knuste skjermer, andre kan fikse flere typer feil.

PC og printer: Spør først leverandøren om de kan reparere. Søk på datadoktor eller PC-hjelp. Vaskemaskiner og komfyrer: De fleste hvitevarereparatørene i Norge er organisert i to landsdekkende kjeder, Elesco og ES-kjeden.

Lamper: Elektrikere kan reparere lamper, hvis du er villig til å betale dem vanlig timepris for jobben.

Mindre elektronikk: Det er få reparatører i Norge som fikser vaffeljern, blendere, cd-spillere og lignende, fordi betalingsviljen for dette er lav. Du kan prøve å spørre en mobilfikser eller en elektriker om de kan påta seg oppdraget.

Sykler: Mange sportsbutikker har egne sykkelmekanikere. Det finnes også uavhengige sykkelverksteder, prøv å søke på sykkelverksted + din kommune. Eller spør folk i nabolaget.

Møbler: Søk på møbeltapetsering eller møbelverksted + din kommune.

Sko og vesker: Det finnes fortsatt skomakere. Sjekk om de har fått et krypinn på ditt nærmeste kjøpesenter, eller søk på skomaker + din kommune.

Klær: Mange systuer bruker en Facebook-side for å skaffe seg kunder. Søk på systue + din kommune.

Turutstyr: Reparasjon av turutstyr som sekker, telt og soveposer krever ofte spesialutstyr. Kontakt produsenten og spør hvem som kan reparere. Du kan også spørre nærmeste reparatør av båtkalesjer.

Reparatørguide: Noen steder har frivillige organisasjoner laget oversikt over reparatørkompetansen som finnes i kommunen. Prøv å søke på reparatørguide, gjenbrukskart eller reparatøroversikt + din kommune.

Fem grunner til å velge reparasjon

Arbeidsplasser, kompetanse, beredskap, ressurser og klima

«Fikser–forbedrer–forandrer» står det på skiltet over døra til skomakerverkstedet i Flekkefjord. Her jobber Julie Fuglesang i reparatørbransjens førstelinjetjeneste.

Verkstedet lukter lær og lim. Julie Fuglesang har på seg et stort og velbrukt skinnforkle. Jobben hennes er en blanding av tradisjonshåndverk og moderne løsninger. Lærsko varer lengst, men også joggesko, borrelåser og gummisåler kan repareres hos skomakeren. Hun fikser også hundeseler, vesker og andre ting som krever en kraftig symaskin.

Julie Fuglesang er utdannet kulturviter fra Bø i Telemark, og begynte som skomakerlærling i voksen alder. Hun ville lære et håndverk som bidrar til å motarbeide kasting og sløseri. I to og et halvt år gikk hun i lære hos Grimstad sko- og kalesjeservice. Kjærligheten førte henne til øya Hidra, og skomakerverkstedet ble derfor etablert i småbyen Flekkefjord. Fuglesang har tatt tilleggsutdanning og blitt godkjent skomakermester. Det betyr blant

kan det fikses?

annet at hun nå kan ta inn sine egne lærlinger. Men går det an å leve av å være skomaker i Flekkefjord?

«Jeg jobber med saken!» svarer Fuglesang kjapt. For de fleste skomakere er jobben en livsstil, med lav timelønn og lange arbeidsdager. «Det vi driver med, passer ikke helt inn i dagens markedsøkonomi», sier hun. «Det mangler insentiver til å reparere og gjenbruke. Og på toppen av alt må vi kreve inn moms! Så enten må økonomien forandres, eller så må mange flere bli villige til å betale for reparasjoner og fagkunnskap. Og gjerne begge deler.»

Skomaker Fuglesang viser fram en militærstøvel fra et norsk firma. Den har aldri vært brukt, likevel smuldrer sålen opp. «Polyuretan! Sålen smuldrer innenfra og må skrapes av. Hele sålen må skiftes, og det er mye jobb. Dermed blir dette en dyr reparasjon.»

Jeg synes det er vanskelig å forstå hvorfor noen lager sko med såler som smuldrer opp av seg selv, et problem som sprer seg til stadig flere typer sko. «Det gir jo lette og myke sko, men dessverre går de fort i stykker», forklarer skomakeren diplomatisk. Hun har følgende råd når du skal kjøpe sko: «Ikke velg de aller billigste skoene, gå til en skobutikk som er opptatt av kvalitet og kjøp sko som er store nok. Og hvis det er et punkt som klemmer eller strammer, kom til meg, så kan jeg vide skoen ut akkurat der det gjør vondt. Mine kunder får ikke gnagsår.»

Det vesle skomakerverkstedet i Flekkefjord er en ørliten del av norsk økonomi. Men hvis vi zoomer ut, blir det tydelig at Fuglesang og de andre reparatørene bidrar innen fem viktige felt: Jobbskaping, tilpassing, beredskap, ressursutnyttelse og klima.