SKJULT POTENSIAL

ADAM GRANT

SKJULT POTENSIAL

HVORDAN PRESTERE BEDRE

Oversatt av Inger Sverreson Holmes

Skjult potensial. Hvordan prestere bedre

Originalens tittel: Hidden Potential. The Science of Achieving Greater Things

Copyright © 2023 by Adam Grant. Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB.

Norsk utgave: © Spartacus / Forente Forlag AS, 2024

Omslagsdesign: Ruben Solér / Punktum forlagtjenester. Basert på prinsippdesign av

Omslagsillustrasjon:

Sats: Punktum forlagstjenester

Satt med Garamond Premier Pro 11/14

Papir:

Trykk: Printed in [Land]

ISBN 978-82-430-1593-7

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

SPARTACUS FORLAG / Forente Forlag AS

Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no

Innhold

Til minne om Sigal Barsade, som så potensialet i alle mennesker.

Dyrke roser i betongen

Did you hear about the rose that grew from a crack in the concrete Proving nature’s law is wrong it learned 2 walk without having feet

Funny it seems but by keeping its dreams it learned 2 breathe fresh air

– THE ROSE THAT GREW FROM CONCRETE, AV TUPAC SHAKUR

En hustrig helg våren 1991 var noen av USAs skarpeste unge hjerner samlet på et hotell utenfor Detroit. Konferansesalen summet av småprat mens elevene fant veien til plassene sine. Idet klokkene startet, ble rommet musestille. Den eneste lyden var tikk, tikk, tikk. Alles blikk var festet til de svarte og hvite rutene. Det var nasjonalt juniormesterskap i sjakk.

I de senere årene hadde turneringen vært dominert av lag fra dyre privatskoler og magnetskoler, siden de har hatt tilstrekkelige ressurser til å sette sjakk på pensum. Regjerende tittelinnehavere var Dalton, en privat eliteskole i New York City, som hadde vunnet tre nasjonale mesterskap på rad.

Dalton hadde bygd opp noe som kunne ligne en olympisk treningsleir for sjakk. Alle førskolebarn hadde ett semester med sjakk, og alle førsteklassinger fikk opplæring i spillet gjennom et helt år. De elevene som utviste størst talent, kvalifiserte seg for undervisning før og etter skoletid med en av landets beste sjakklærere. Daltons store stolthet var vidunderbarnet Josh Waitzkin, hvis livshistorie skulle bli utgangspunkt for den populære filmen Searching for Bobby Fischer bare to år senere. Selv om hverken Josh eller noen annen stjernespiller deltok dette året, hadde Dalton et imponerende lag.

Ingen oppfattet The Raging Rooks som seriøse konkurrenter. Folk snudde seg og kikket da de vandret nervøse inn på hotellet. De hadde svært lite til felles med sine velstående hvite motstandere. The Raging Rooks var en gjeng med fattige fargede elever – seks svarte gutter, en latinamerikaner, en asiatisk-amerikaner. De kom fra nabolag som var belastet med narkotika, vold og kriminalitet, og de fleste av dem hadde vokst opp i hjem med bare én forelder, hos mødre, tanter eller bestemødre med mindre inntekt enn det kostet å sende et barn til Dalton.

The Raging Rooks var åttende- og niendeklassinger fra JHS 43, en offentlig ungdomsskole i Harlem. I motsetning til konkurrentene fra Dalton, hadde de hverken et tiår med trening eller flere års erfaring fra mesterskap bak seg. Noen av dem lærte ikke spillet før de gikk i sjette klasse. Lagkapteinen, Kasaun Henry, ble interessert i sjakk da han var tolv år, og pleide å øve i en park sammen med en narkolanger.

Ved den nasjonale turneringen fikk lagene beholde de høyeste poengsummene sine og forkaste resten. Lag som var så store som Daltons, kunne da stryke så mange som seks poengsummer. Men The Raging Rooks hadde bare så vidt mange nok spillere til å konkurrere, så hver poengsum måtte telle – de spilte uten sikkerhetsnett. For å ha en sjanse til å vinne, måtte alle prestere optimalt.

Det begynte bra for The Raging Rooks. Tidlig i turneringen seiret den svakeste spilleren deres over en motstander som var rangert hundrevis av poeng over ham. Resten av laget viste også hva de dugde til og beseiret motstandere som var langt mer erfarne. Da semifinalen begynte, lå The Raging Rooks på tredjeplass av sekstitre konkurrerende lag.

Selv om de manglet erfaring, hadde de et hemmelig våpen. Treneren deres var den unge sjakkmesteren Maurice Ashley. Maurice var en jamaicansk innvandrer midt i tjueårene, som så det som sin oppgave å knuse stereotypien om at mørkhudede barn og ungdommer ikke er smarte. Av erfaring visste han at selv om talent er jevnt fordelt i befolkningen, er det ikke slik med mulighetene. Derfor klarte han å se potensial som andre gikk glipp av. Han ville dyrke roser i betongen.

Men i nest siste runde av turneringen så Maurice at laget hans begynte å slite. Etter å ha hatt en fordel, gjorde Kasaun en feil og klarte bare så vidt å sikre seg en remis. En annen av spillerne var på randen av seier, da motstanderen klarte å ta dronningen hans og vinne. Han brast i gråt og løp ut av rommet. Et av partiene begynte så dårlig at Maurice ikke lenger klarte å oppholde seg i hallen. Det ble for vondt å se på. Mot slutten av runden hadde The Raging Rooks falt fra tredje til femte plass.

Maurice minnet dem om at det eneste de hadde kontroll over, var sine egne beslutninger – ikke resultatene. For å ta seg inn igjen måtte The Raging Rooks vinne de fire siste partiene sine og be til høyere makter om at topplagene skulle tape sine. Uansett hva utfallet ble, var de likevel blant de beste i landet nå. De trengte ikke å vinne turneringen for å vinne folks hjerter. De hadde allerede overgått alle forventninger.

Sjakk sies å være et spill for intellektet. De beste unge spillerne er ofte vidunderbarn som både klarer å memorere sekvenser og raskt analysere scenarioer, og som er i stand til å tenke flere trekk fremover. Hvis du vil bygge opp et mesterlag i sjakk, er det lurest å gjøre akkurat det Dalton gjorde: rekruttere en flokk begavede barn og gi dem intensiv opplæring fra tidlig alder.

Maurice gjorde det motsatte: Han begynte å trene en gruppe ungdomsskoleelever som tilfeldigvis var interesserte og tilgjengelige. En av dem var klassens bølle. De fleste var blant de nest beste i klassen, og de ble ikke valgt ut fordi de hadde noe spesielt anlegg for sjakk. «Vi hadde ingen stjerner på vårt lag», forteller Maurice.

Da siste runde ble spilt, klarte The Raging Rooks likevel å holde stillingen. To av spillerne vant sine partier raskt og enkelt, og Kasaun klarte å holde stand mot en motstander med mye høyere rangering.

Selv om han skulle klare å skape en overraskelse, visste The Raging Rooks at det antakelig ikke ville være nok. Det første partiet deres denne omgangen hadde endt med remis.

Noen minutter senere hørte Maurice rop i enden av gangen. «Mr. Ashley, Mr. Ashley!» Etter å ha kjempet lenge i sluttspillet hadde Kasaun vunnet over Daltons toppspiller mot alle odds. Til alles store overraskelse hadde topplagene gjort det dårlig, slik at The Raging Rooks kom på delt førsteplass. Spillerne brøt ut i jubel, klemte hverandre og ga hverandre high-fives. «Vi vant! Vi vant!»

På bare to år hadde de fattige ungdommene fra Harlem gått hele veien fra nybegynnere til nasjonale mestere. Men den største overraskelsen var ikke at det var de ingen andre hadde tro på, som vant – det var hvorfor de vant. Ferdighetene de utviklet, skulle til slutt gi dem så mye mer enn sjakktitler.

*

Alle har skjult potensial. Denne boken dreier seg om hvordan vi finner frem til det. Det er en alminnelig oppfatning at når du er flink til noe, så bygger det på medfødte evner – det ikke er noe du kan tilegne deg. Det gjør at vi løfter frem begavede elever på skolen, naturtalenter innenfor idrettslivet og vidunderbarn i musikken. Men du trenger ikke være et under for å oppnå store ting. Mitt mål er å vise hvordan vi alle kan lære oss å oppnå større ting.

Som organisasjonspsykolog har jeg brukt mye av arbeidslivet på å studere hvilke krefter som gir oss fremdrift. Det jeg har lært, kan utfordre noen av de grunnleggende antakelsene dine om det potensialet som finnes i hver og en av oss.

I en landemerkestudie bestemte noen psykologer seg for å undersøke opphavet til det eksepsjonelle talentet til en del musikere, kunstnere, vitenskapsfolk og idrettsutøvere. De gjennomførte omfattende intervjuer med hundre og tjue billedhuggere som hadde vunnet Guggenheim-priser, internasjonalt anerkjente konsertpianister, prisvinnende matematikere, banebrytende forskere på nevrologi, olympiske svømmere og tennisspillere i verdensklasse – og med deres foreldre, lærere og trenere. De ble overrasket over å oppdage at bare en håndfull

av disse topptalentene hadde vært vidunderbarn.

Blant billedhuggerne var det ingen som hadde utmerket seg med spesielle evner, ifølge lærerne deres i kunst og håndverk på barneskolen. Noen få av pianistene hadde vunnet store konkurranser før de fylte ni år, men resten fremsto bare begavet når de ble sammenlignet med søsken eller naboer. Selv om matematikerne og nevrologene generelt sett hadde klart seg bra på barne- og ungdomsskolen, skilte de seg ikke ut blant de andre sterke elevene i klassen sin. Knapt noen av svømmerne satte rekorder tidlig i livet. Hoveddelen vant under lokale stevner, men ikke i regionale eller nasjonale mesterskap. Og de fleste av tennisspillerne tapte i de første turneringene sine og brukte flere år på å jobbe seg opp til å bli lokale toppspillere. Hvis trenerne hadde valgt å satse spesielt på dem, var det ikke på grunn av uvanlige evner, men uvanlig motivasjon. Denne motivasjonen var ikke medfødt. Den begynte ofte med en trener eller lærer som gjorde det gøy å lære. «Det et hvilket som helst menneske i verden kan lære, kan nesten alle mennesker lære», konkluderte den ledende psykologen, «dersom læringsvilkårene er riktige».

Nyere evidens understreker betydningen av læringsvilkårene. Vanligvis trenger man sju eller åtte økter med øving i mer grunnleggende kunnskaper for å kunne mestre et nytt prinsipp innenfor matte, naturvitenskap eller et fremmedspråk. Dette antallet repetisjoner var konstant på tvers av tusener av elever, fra grunnskolen og helt opp til universitetsnivå.

Det fantes selvfølgelig elever som gjorde det strålende selv etter færre økter. Men det var ikke fordi de lærte raskt – de forbedret seg i samme takt som sine jevnaldrende. Det som gjorde at de skilte seg ut, var at de møtte til første øvelsesøkt med flere innledende kunnskaper. Noen elever fikk et puff fremover av at de allerede hadde god forståelse av relatert stoff. Andre hadde foreldre som ga dem tidlige kunnskaper, eller de fikk et forsprang ved å lære seg ting selv. Det som fremstår som forskjeller i naturlige evner, er ofte forskjeller i mulighet og motivasjon.

Når vi vurderer potensial, gjør vi den kardinalfeilen at vi er opptatt av utgangspunktene – evnene som er synlige umiddelbart. I en verden som er besatt av medfødt talent, antar vi at de mest løfterike er de som

markerer seg umiddelbart. Men høytpresterende folk har dramatisk forskjellige anlegg i utgangspunktet. Hvis vi bare dømmer folk etter det de kan gjøre på dag én, vil potensialet deres forbli skjult for oss.

Det er ikke mulig å forutse hvor folk vil lande på grunnlag av hvor de begynner. Med riktige muligheter og motivasjon til å lære kan hvem som helst bygge opp ferdigheter som gjør at de oppnår store ting. Potensial dreier seg ikke om hvor du begynner, men om hvor langt du kommer. Vi må være mindre opptatt av utgangspunktet og mer av tilbakelagt avstand.

For hver Mozart som vekker sensasjon tidlig i livet, finnes flere Bacher som utvikler seg sakte og blomstrer sent. De er ikke født med usynlige superkrefter. De fleste av begavelsene deres er hjemmeavlede eller hjemmelagde. Folk som oppnår mye, gjør sjelden det fordi de har fått et talent fra naturens side, men fordi har fått hjelp til å dyrke det frem.

Hvis vi ikke tar hensyn til hvor mye næring og læring har å si, vil det få store konsekvenser. Det får oss til å undervurdere hvor langt det går an å komme, og hvor mye det er mulig å lære seg. Resultatet blir at vi begrenser oss selv og menneskene rundt oss. Vi klynger oss til de trange komfortsonene våre og går glipp av større sjanser. Vi klarer ikke å se det lovende i andre mennesker og lukker døren for nye muligheter. Vi frarøver verden noe større.

Det er når vi overskrider det vi tror vi kan, at vi klarer å nå potensialet vårt og yte på topp. Men fremskritt er ikke bare et middel på vei mot gode prestasjoner. Det å bli bedre er et verdig mål i seg selv. Jeg vil gjerne forklare hvordan vi kan bli bedre til å forbedre oss.

Denne boken dreier seg ikke om ambisjoner. Den dreier seg om aspirasjoner. Filosofen Agnes Callard sier at ambisjon handler om det utfallet du ønsker å oppnå, mens aspirasjon handler om det mennesket du håper å bli. Spørsmålet er ikke hvor mye penger du tjener, hva du kan titulere deg med eller hvor mange priser du tildeles. Disse statussymbolene er fattige erstatninger for fremskritt. Det som teller, er ikke hvor hardt du jobber, men hvor mye du vokser. Og vekst krever mye mer enn en tenkemåte – det begynner med et sett av ferdigheter som vi vanligvis ikke legger merke til.

DE RIKTIGE GREIENE

Sent i 1980-årene, omtrent på den tiden da The Raging Rooks holdt på å lære seg sjakk i Harlem, satte staten Tennessee i gang et dristig eksperiment. Ved syttini skoler – mange i lavinntektsområder – tilordnet de over elleve tusen elever tilfeldig til forskjellige klasser fra førskole til tredje klasse. Det opprinnelige målet var å teste om mindre klasser ga bedre læring. Men en økonom ved navn Raj Chetty innså at siden både elever og lærere ble tilfeldig fordelt til klassene, kunne han gå tilbake til dataene for å analysere om andre trekk ved klasseinndelingen hadde noen betydning.

Chetty er en av verdens mest innflytelsesrike økonomer – han er blant annet tildelt et MacArthur-stipend, som gis folk med spesielle

begavelser. Forskningen hans antyder at høye prestasjoner er mindre avhengig av naturtalent enn det man kunne forvente.

Tennessee-eksperimentet ga et uventet resultat. Chetty kunne forutse i hvor stor grad elevene ville lykkes i jobben sin når de ble voksne, simpelthen ved å se på hvem som underviste førskoleklassen deres. I tjuefemårsalderen tjente elever som tilfeldigvis hadde hatt mer erfarne førskolelærere, betraktelig mer enn sine jevnaldrende.

Barn med erfarne førskolelærere har større sannsynlighet for å ha høyere inntekt som voksen

Gjennomsnittslønn i alderen tjuefem til tjuesju år

Førskolelærerens erfaring (i år)

Chetty og kollegene hans regnet ut at et skifte fra en uerfaren førskolelærer til en som var erfaren, ville øke hver elevs årsinntekt i tjueårene med over tusen dollar. For en klasse på tjue elever kunne en førskolelærer med erfaring over gjennomsnittet, være verdt et tillegg i livstidsinntekten på tre hundre og tjue tusen dollar.*

* I den neste studien deres, av over en million barn, fant Chetty og kolleger at mer erfarne lærere tilførte mer verdi, målt etter økning i elevenes prøveresultater i løpet av året. Elevene som hadde effektive lærere mellom tredje og åttende klasse, hadde større sannsynlighet for å begynne på høyere utdanning, fikk høyere lønn og sparte mer til pensjonsalderen. Når en effektiv lærer sluttet

Førskoler er viktige på så mange måter, men jeg hadde aldri forventet at lærerne skulle ha så tydelig innvirkning på lønningene til elevene sine tjue år senere. De fleste voksne husker knapt da de var fem år gamle. Hvorfor er det slik at førskolelærerne har såpass stor innvirkning?

Det intuitive svaret er at effektive lærere hjelper elevene å utvikle kognitive ferdigheter. Tidlig opplæring bygger et solid grunnlag for å forstå tall og ord, og ganske riktig skåret elever med mer erfarne lærere høyere på matte- og lese-/skriveprøver i slutten av førskolen. Men i løpet av de neste årene ble de tatt igjen av medelevene sine.

For å finne ut hva elevene hadde med seg fra førskolen og inn i voksen alder, så Chettys team på en annen mulig forklaring. I fjerde og åttende klasse vurderte lærerne en del av elevenes andre egenskaper. Her er et utvalg:

• Proaktiv: Hvor ofte tok de initiativ ved å stille spørsmål, melde seg frivillig til å svare, lete opp informasjon i bøker og henvende seg til læreren for å lære utenfor timene?

• Prososial: Hvor godt kom de overens og samarbeidet med medelevene sine?

• Disiplinert: Hvor oppmerksomme var de – og klarte de å motstå impulsen til å forstyrre resten av klassen?

• Besluttsom: Hvor gjennomgående ga de seg i kast med utfordrende problemer, gjorde mer arbeid enn de ble bedt om og holdt ut når de møtte hindringer?

De elevene som ble undervist av mer erfarne førskolelærere, ble rangert høyere med tanke på alle disse fire egenskapene av fjerdeklasselærerne

på skolen, led elevene i klassen det påfølgende året. Sannsynligheten for å begynne på høyere utdanning falt. Lærerkvaliteten var særlig viktig for kvinners fremtidige suksess, delvis fordi de reduserte sannsynligheten for tenåringssvangerskap. Utskifting av en lærer fra de nederste fem prosentandelene med en som er gjennomsnittlig, vil øke bruttolivstidsinntekten til et klasserom med 1,4 millioner dollar. Hvis du noen gang skulle trenge bevis på at lærere er underbetalt, er det bare å legge frem dette tallet.

sine. Det samme ble de av åttendeklasselærerne sine. Evnen til å være proaktiv, prososial, disiplinert og målbevisst ble værende hos elevene mye lengre – og viste seg til slutt å gi mer uttelling – enn tidlige matte- og leseferdigheter. Da Chetty og kollegene hans spådde inntekt som voksen på grunnlag av fjerdeklasseskår, var resultatet for disse egenskapene 2,4 ganger viktigere enn matte- og lese-/skriveprestasjonene ved standardiserte prøver.

Atferdsvurdering for fjerdeklassinger predikerer inntekt som voksen

Gjennomsnittslønn i alderen tjuefem–tjuesju år

Atferdsprosentil i fjerde klasse

Tenk hvor overraskende dette er. Hvis du vil spå inntektspotensialet til fjerdeklassinger, bør du være mindre opptatt av deres objektive verbale og matematiske resultater enn av lærernes subjektive syn på atferdsmønstrene deres. Og selv om mange mennesker ser denne atferden som medfødt, lærte de den på førskolen. Uansett hvor elevene begynte, var det noe ved det at de lærte denne atferden, som beredte veien for deres suksess flere tiår senere.

OPPFØRE SEG UNATURLIG

Da Aristoteles skrev om egenskaper som det å være disiplinert og prososial, kalte han dem karakterdyder. Han beskrev karakter som et sett med prinsipper som folk lærte seg og utøvde gjennom ren viljestyrke. Jeg pleide også å tenke på karakter på denne måten – jeg trodde det dreide seg om å forplikte seg til en klar moralkodeks. Men jobben min er å teste og foredle slike ideer som filosofene elsker å diskutere. I løpet av de siste tjue årene har evidens som jeg har samlet, utfordret meg til å revurdere dette standpunktet. Nå ser jeg karakter mindre som et viljespørsmål og mer som et sett av ferdigheter.

Karakter dreier seg om mer enn bare det å ha prinsipper. Det er en tillært evne til å leve etter egne prinsipper. Karakterferdigheter får en som kronisk prokrastinerer, til å overholde en tidsfrist overfor noen som er viktige for dem, en sjenert introvert til å finne mot til å protestere mot urett og klassens bølle til å droppe et slagsmål med lagkameratene før en viktig kamp. Dette er ferdigheter som dyktige førskolelærere dyrker frem – og som flinke trenere foredler.

Da Maurice Ashley satte sammen sjakklaget sitt før det nasjonale mesterskapet, var ikke eleven Francis Idehen en av de åtte beste spillerne. Men Maurice valgte ham likevel, på grunn av karakterferdighetene hans. «En av de andre guttene var en mye bedre sjakkspiller», sa Francis til meg, «men han hadde ikke utviklet den emosjonelle selvreguleringen som Maurice mente var viktig.»

Og da The Raging Rooks sakket bakut i nest siste runde av det nasjonale mesterskapet, hentet ikke Maurice Ashley frem et hefte med hemmelige trekk. Han snakket ikke med dem om strategi i det hele tatt. «Jeg minnet dem om å være disiplinert», sier han – en ferdighet de hadde øvd på sammen i to år.

Karakterferdighetene deres ble raskt lagt merke til av den legendariske sjakktreneren Bruce Pandolfini. Han har hjulpet mange lovende sjakkspillere frem mot nasjonale og internasjonale mesterskap. Etter å ha sett The Raging Rooks’ vei mot seier, sa han imponert:

Ingenting vippet dem av pinnen. De fleste unge som er under press, vil begynne å skynde seg litt eller vise følelsene sine, men det gjorde ikke de. De brukte den tiden de trengte, og satt med pokerfjes over brettet. Jeg har aldri sett unge i samme alder opptre så fattet. De var akkurat som profesjonelle.

Hvis en hest på sjakkbrettet hadde vært en trojansk hest, hadde Maurice gjemt en hær av karakterferdigheter inni den. Det hjalp The Raging Rooks å holde stø kurs når motstanderne deres kavet. «Han formidlet alltid livslærdom uten å være streng», sier Francis. «Det dreide seg mindre om å gjennomføre en sjakkplan enn å forstå selvet og beherske selvet. Det ble avgjørende for mitt liv.»

Maurice hadde sett verdien av karakterferdigheter i sitt eget liv. Under oppveksten så han moren ofre alt for å flytte til USA, mens bestemoren ble boende på Jamaica for å oppfostre ham og søsknene hans. Da de endelig fikk komme til New York rundt ti år senere, visste de at ingen dører ville åpne seg automatisk for dem – de måtte lage sine egne dører.

Etter å ha snublet over en bok om sjakk på biblioteket på videregående bestemte Maurice seg for å bli med på skolelaget. Men han oppdaget raskt at han ikke var flink nok. Derfor satte han alt inn på å forbedre seg og ble snart kaptein for laget sitt da han begynte på å studere. Da han fikk tilbud om å undervise i sjakk på skolene i Harlem for femti dollar i uken, takket han ja med glede.

Hvis du spør noen fra sjakkverdenen om Maurice i dag, vil de fortelle deg at han er en strålende strateg. Hvis du midt i et parti rokerer i stedet for å flytte løperen, kan han fortelle deg hvor mange trekk det vil kreve før han setter deg sjakkmatt, og om du samtidig kommer til å miste dronningen din. Han har spilt ti samtidige kamper mot ti forskjellige motstandere og vunnet dem alle – med bind for øynene. Men han mener at karakter er viktigere enn talent.

Og ganske riktig er det påvist at selv om barn og nybegynnere lærer sjakk raskere hvis de er smarte, blir intelligens nesten irrelevant hvis man vil forutse prestasjonen til voksne og videregående spillere. Innenfor sjakken – som på førskolen – forsvinner de tidlige fordelene ved kognitive ferdigheter over tid. I gjennomsnitt må det over tjue

tusen timer med øving til for å bli sjakkmester og over tretti tusen for å bli stormester. For å fortsette å forbedre deg, må du være proaktiv, disiplinert og besluttsom når du studerer gamle partier og nye strategier.

Karakterferdigheter gjør mer enn å hjelpe deg å prestere på topp – de driver deg mot høyere topper. Som nobelprisvinneren og økonomen James Heckman konkluderte med i en gjennomgang av forskningen, vil karakterferdigheter «varsle og bringe suksess i livet». Men de vokser ikke frem i et vakuum. Du trenger muligheter og motivasjon for at de skal få næring.

SØRGER DU FOR REISVERKET, VIL DE KLATRE

Når folk snakker om det å gi næring til ferdigheter, henviser de ofte til de kontinuerlige investeringene som foreldre og lærere gjør for å utvikle og støtte barn og elever. Men det krever noe helt annet å hjelpe dem å nå sitt fulle potensial. Det er en mer fokusert, mer forbigående form for støtte som gjør dem klare til selv å styre egen læring og vekst. Psykologene kaller det for scaffolding, eller stillasbygging.

Innenfor bygg og anlegg er stillaser midlertidige strukturer som gjør det mulig å nå høyder som opprinnelig var utenfor rekkevidde. Men når byggevirksomheten er ferdig, blir stillaset fjernet. Etter det må byggverket stå av seg selv.

Innenfor læring fungerer stillasbygging omtrent på samme måte. En lærer eller trener gir innledende veiledning, og trekker så bort støtten. Målet er å flytte ansvaret over på deg, så du kan utvikle din egen, uavhengige tilnærming til læring. Det var det Maurice Ashley gjorde for The Raging Rooks. Han skapte en midlertidig konstruksjon som ga dem mulighet og motivasjon til å lære.

Da han begynte å undervise i sjakk, så Maurice at andre instruktører stilte opp alle brikkene og underviste i de vanlige åpningstrekkene: kongebonden to felt fremover, etterfulgt av hesten fremover ett og diagonalt ett. Men han visste at det kunne være kjedelig å lære seg reglene, og han ville ikke at de unge skulle miste interessen. Så da han skulle

begynne å lære bort spillet til en gruppe sjetteklassinger, gjorde han det omvendt. Han plasserte en håndfull brikker på brettet og begynte med sluttspillet. Så lærte han dem forskjellige måter å sette motstanderen sjakkmatt på. Denne strukturen var den første delen av stillaset deres.

Det blir ofte sagt at man kan om man vil. Det vi glemmer, er at når folk ikke klarer å se veien fremover, slutter de å drømme om målet. Vi blir nødt til å vise dem veien for å tenne en gnist i dem. Det er det stillaser kan bidra med.

Ved å undervise i spillet omvendt vei, tente Maurice en flamme for å nå et mål. Så snart elevene behersket det å presse motstanderens konge inn i et hjørne, hadde de en vei til seier. Og når de hadde en vei til seier, fikk de vilje til å lære. «Du kan ikke si til ungene at ‘nå skal du lære tålmodighet og handlekraft og utholdenhet’, for da kommer de til å sovne med det samme», ler han. «Det du må si, er: ‘Dette spillet er morsomt. Kom igjen – jeg skal slå deg’ … du må engasjere dem, vekke konkurranseinstinktet deres. De setter seg ned, de begynner å lære spillet, og etter hvert som de blir hektet og taper en kamp, tennes et ønske om å vinne.» Det tok ikke lang tid før Kasaun Henry lå i sengen om kvelden og så for seg de sekstifire feltene i taket mens han spilte ut hele kamper i tankene.

Maurice innførte også et stillas som skulle hjelpe spillerne å støtte hverandres utvikling. Han lærte dem kreative måter å dele teknikker på. De tegnet tegneserier om sjakktrekk, skrev science fiction-historier om sjakkturneringer og spilte inn rap-låter om å ha kontroll over sentrum av brettet. De lærte å se på et spill mot seg selv som en prososial øvelse i lagsamarbeid. Da en spiller gråt under den nasjonale turneringen, var det ikke fordi han tapte, men fordi han var lei seg for å ha sviktet lagkameratene.

Etter som de ble mer og mer sammensveiset som et lag, begynte spillerne selv å overta ansvaret for motivasjon og læring. De passet på at hver enkelt registrerte alle trekk fra partiene i noteringsskjemaer, slik at hele gruppen kunne lære av feilene den enkelte gjorde. De var ikke opptatt av å bli den flinkeste spilleren i rommet – de siktet mot å gjøre hele rommet flinkere.

I den første nasjonale turneringen de var med på året før, endte The Raging Rooks blant de beste ti prosentene til tross for at de hadde for

få spillere på grunn av budsjettbegrensninger. Da Maurice fastsatte et mål for dem om at de skulle vinne påfølgende år, var det spillerne som tok initiativet til å planlegge. Nå som de hadde ferdighetene, hadde de viljen. De lagde sin egen provisoriske sjakkleir og brukte sommeren på å øve og lese bøker. De overtalte Maurice til å bruke sommerferien sin på å trene dem. De hadde satt seg i førersetet.

I en ideell verden ville ikke elevene ha vært såpass avhengige av bare én trener for å få disse mulighetene. Det stillaset Maurice bygde opp, var en erstatning for et ødelagt system.* En av foreldrene fortalte at når hun så sønnen spille sjakk, innså hun at hun ikke hadde hatt troen på ham. Maurice hjalp ikke bare spillerne å nå sitt potensial – han hjalp foreldrene og lærerne deres å oppdage det også.

Få av oss er så heldige at vi har en trener som Maurice Ashley. Vi har ikke alltid tilgang til ideelle mentorer, og foreldrene og lærerne våre er ikke alltid i stand til å sørge for et riktig stillas. Målet mitt er at denne boken skal være et slikt stillas.

Skjult potensial er delt i tre. Den første delen undersøker de spesifikke karakterferdighetene som kan slynge oss opp til store høyder. Du får lære om dette fra en profesjonell bokser som lærte seg arkitektur på egen hånd, en kvinne som unnslapp fattigdom ved å bli en menneskelig svamp, og noen som strevde med et bestemt fag på skolen, men som nå er blant verdens beste.

Den andre delen handler om å skape strukturer som får motivasjonen til vare. Selv med sterke karakterferdigheter er det ingen som er immune mot utbrenthet, tvil eller stagnasjon. Men selv om du gjør store fremskritt, trenger du ikke å bli arbeidsnarkoman, og du trenger ikke å presse deg til randen av utmattelse. For å kaste lys over hva slags

* Empirisk sett teller karakterferdigheter mer for personer fra en vanskeligstilt bakgrunn. Maurice sa det slik: «Strukturell og kulturell undertrykking forsterker behovet for ferdighetene som læres gjennom karakterbygging. Du må være sterk når det berømmelige kneet har vært presset mot nakken din i generasjoner.»

stillas som kreves for å opprettholde fremdrift, skal jeg introdusere deg for en musiker som har bygd en midlertidig struktur for å takle en permanent uførhet, en trener som bidro til å gjøre en medioker atlet til stjerne, og et kull med offiserskandidater som overrasket alle og viste at de andre tok feil. Du vil forstå hvorfor øvelse ikke gjør mester uten lek, at det å gå i sirkler kan være den beste måten å komme fremover på, samt at man ikke trenger å løfte seg selv opp helt alene.

Den tredje delen handler om å bygge opp systemer for å utvide mulighetene. De dørene som samfunnet i prinsippet skal holde åpne for folk med stort potensial, blir ofte med urette stengt for dem som har forsert de største hindringene. For hver eneste som treffer mål på langt hold etter å ha vært undervurdert eller ignorert, finnes det tusener som aldri får en sjanse. Du vil lære hvordan vi kan bygge opp skoler, team og institusjoner som gir næring til potensial i stedet for å knuse det. Under et besøk i et lite land som har bygd opp et av verdens mest vellykkede utdanningssystemer, vil du se hvordan vi kan hjelpe hvert eneste barn å vokse. En undersøkelse av en av de mest mirakuløse redningsaksjonene i vår historie vil vise hva som skal til for å gjøre grupper til mer enn summen av delene. Og for å finne ut hvordan vi kan rette opp mangelfulle utvelgelsesprosesser, skal jeg ta deg med bak i kulissene i NASAs utvelgelsesprosess for astronauter og inntakskomiteen til toppuniversitetene i USA. Ved å endre systemene som forhastet avskriver folk, er det mulig å forbedre mulighetene for dem som ikke er blant de favoriserte, og dem som blomstrer sent i livet.

Jeg er opptatt av å avdekke skjult potensial, på bakgrunn av mine egne erfaringer. Det mest meningsfulle jeg har oppnådd, har kommet på områder der jeg satte i gang med et svært begrenset talent. Takket være strålende trenere gikk jeg fra å være den dårligste til å stupe på skolen til å bli en av de beste i landet – og fra fiasko under små forelesninger til stående applaus på TED-scenen. Hvis jeg hadde vurdert potensialet mitt etter de tidlige nederlagene, ville jeg ha gitt opp. Det jeg lærte på veien, hjalp meg å skape mitt eget stillas for fremdrift og fremskritt. Det fikk meg til å ville gjøre det lettere for andre å se hvordan vi kan overskride de antatte grensene våre.

Som samfunnsviter begynte jeg med dataene: randomiserte eksperimenter, longitudinelle studier og metaanalyser (studier av studier) som tallfester samlede resultater. Først da brukte jeg personlige refleksjoner og lette opp fortellinger som kunne bringe liv til forskningen.

Jeg møtte folk som hadde beveget seg langt forbi utgangspunktet sitt og avdekket skjult potensial innenfor en rekke settinger – fra under vannet og under bakken til oppå fjelltopper og ute i verdensrommet.

Håpet mitt var at jeg skulle lære hvordan de forserte store avstander ved å forvandle seg selv eller andre – og noen ganger også verden rundt seg.

Det var det The Raging Rooks gjorde. Suksessen deres bidro til å forandre sjakken. Siden deres inntog på arenaen har andelen deltakere fra etniske minoriteter ved nasjonale turneringer blitt omtrent firedoblet. Maurice har blitt en internasjonal talsmann for sjakk som verktøy for å bygge karakterferdigheter, og bevegelsen han hjalp frem, arrangerer nå sjakkprogrammer på skoler i lavinntektsområder over hele USA. En frivillig sjakkorganisasjon har alene undervist over en halv million barn og unge.

Det er ingen grunn til å tro at denne magien begrenser seg til sjakk. Hvis lidenskapen til Maurice hadde vært å debattere, ville han ha veiledet elever i å forutse motargumenter og hjelpe hverandre å finpusse gjendrivelser. Det er ikke aktiviteten som er det viktige, men hva du lærer av den. Som Maurice sier, «det er veksten som er bragden.»

Gjennom mulighetene og motivasjonen som Maurice satte i gang, kunne The Raging Rooks anvende karakterstyrken sin utenfor sjakken. Den disiplinen de mønstret for å stå imot fristelsen ved kortsiktige trekk, kom til nytte når de skulle stå imot gjenger og narkopress. Den viljestyrken og proaktiviteten de la for en dag da de memorerte mønstre og forvente trekk, kunne også brukes når de leste til prøver på skolen. De prososiale ferdighetene de utviklet ved å øve sammen og kritisere hverandre, hjalp dem å bli flinke til å samarbeide og gjorde dem til dyktige mentorer for seg selv.

De fleste av spillerne klarte å heve seg over omstendighetene. Jonathan Nock kom fra et røft nabolag, der han ble ranet på en basketballbane i løpet av vinnersesongen. Han er nå programvareingeniør og har grunnlagt et selskap som leverer skyløsninger. Francis Idehen klarte seg unna knivstikkinger og skyteepisoder på skoleveien. Han ble uteksaminert i økonomi fra Yale og tok en MBA på Harvard. Nå

jobber han som økonomisjef ved USAs største forsyningsselskap og er viseadministrerende direktør for et investeringsfirma. Kasaun Henry gikk fra å være hjemløs og rekruttert av en gangster, til å ta tre mastergrader og bli en prisvinnende filmregissør og komponist. «Sjakken utviklet karakterstyrken min», reflekterer Kasaun. «Sjakken hjalp meg til å få bedre konsentrasjon og fokus … sjakken vekket noe i meg. Noen tente en flamme i meg som vil fortsette å brenne så lenge jeg lever.»

I tillegg til å ha lagt grunnlaget for vellykkede karrierer, har sjakken oppmuntret The Raging Rooks til å skape muligheter for andre. Charu Robinson vokste opp i nærheten av fire narkoreir og hadde mange venner som ble myrdet eller måtte i fengsel. Etter å ha slått en av Daltons beste spillere under det nasjonale mesterskapet i 1991, ble Charu tildelt et fullt stipend til å studere ved Dalton. Han endte opp med en universitetsgrad i kriminologi og ble etter hvert lærer. Han ville gi det han selv hadde lært, videre.

*

I 1994 ba rektor fra en annen ungdomsskole i Harlem, tre kvartaler fra JHS 43, Maurice om å bli trener for deres Dark Knights. I løpet av de neste to årene vant deres lag med gutter og jenter to nasjonale mesterskap på rad. På dette tidspunktet var Maurice klar for neste skritt på sin vei mot å skape historie. Han tok en pause fra trenervirksomheten for å jobbe med sitt eget sjakkspill. I 1999 ble Maurice den aller første afrikansk-amerikanske stormesteren i sjakk.

Samme år, med ny trener, vant Dark Knights sitt tredje nasjonale mesterskap. Hjelpetreneren deres var Charu Robinson – som senere underviste utallige barn fra skoler over hele byen. The Raging Rooks var ikke bare enslige roser som vokste opp fra sprekker i betongen. De bearbeidet grunnen slik at mange flere roser kunne blomstre.

Når vi beundrer store tenkere, handlekraftige personer og ledere, har vi ofte et altfor smalt blikk på prestasjonene deres. Det får oss til å hedre folk som har oppnådd de største resultatene, og overse dem som har oppnådd mest med minst. Det virkelige målet på potensialet ditt er ikke høyden på toppene du har nådd, men hvor langt du har klatret for å komme dit.