Kunsten å være fri
Kunsten å være fri
Encheiridion [håndboken] og tekster fra Diskurser
Utvalgt og med innledning av A.A. Long
Oversatt av Anders Dunker
Etterord av Einar Duenger Bøhn
Originalens tittel: How to be free
Copyright © 2018 by Princeton UniversityPress
Norsk utgave: © Spartacus / Forente forlag AS, 2024
Oversatt av Anders Dunker.
Den norske oversettelsen er basert på A.A. Longs engelske
gjengivelse samt de greske originaltekstene i samarbeid med greskkonsulent Vemund Blomkvist.
Omslag: Maria Strøm Astrup
Sats: Punktum forlagstjenester
Satt med Garamond Premier Pro 12/15 og Store Norske Maleri
Papir: Munken Print Cream 90 g
Trykk: BALTO Print UAB
Printed in Lithuania isbn 9788243016194
Oversetteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond
Det må ikke kopieres fra denne bok, i strid med åndsverksloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.
Spartacus / Forente Forlag AS
Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 Oslo spartacus.no
Innhold
innledning side 7
kunsten å være fri side 37
encheiridion side 39
fra diskurser side 75
1. Å lære å ønske seg enhver ting slik den inntreffer side 77
2. Frihet fra følelsesmessig uro side 80
3. Frihet fra underkastelse side 81
4. Frihet til å samtykke uten hindringer? side 83
5. Å vite hva man vil side 88
6. Viljens frihet side 90
7. Å gjøre rett bruk av inntrykk side 91
8. Frihet og menneskenaturen side 92
9. Frihet og verdighet side 95
noter side 97
fri og fri side 105
om forfatterne side 126
Innledning
Kunsten å være fri?! Skal det leses ekspressivt eller som et spørsmål, som et politisk manifest eller en lengsel etter et naturlig liv, som en streben etter autonomi eller en vei til frigjøring fra trelldom? Denne boken presenterer friheten slik den blir forstått av en gresk filosof fra antikken – som det å leve i overenstemmelse med naturen, som det å eie og råde over seg selv, det å være en verdensborger, og alltid ønske seg det og bare det du er sikker på at du kan få – samt mye annet. Epiktet (ca. 55–135 e.Kr.), vår forfatter og læremester i det stoiske liv, ble født som slave (navnet «Epiktetos» kan oversettes med «ervervet») og gikk inn i tjeneste i husholdningen til Epaphroditus, en innflytelsesrik borger i keiser Neros Roma, en mann som selv var en
frigjort slave. Da Epiktet offentliggjorde sine tanker om frihet, hadde han allerede vært en fri mann i mange år, men erfaringen fra slaveriet preget all hans filosofiske tenkning. Den første læresetningen i Encheiridion, hans håndbok i stoisisme, insisterer på at alt som virkelig springer ut av oss selv i sin natur er fritt, uhindret og uinnskrenket.
Frihet er ut fra denne tilnærmingen verken det å ha rettsstatus eller det å bevege seg fritt omkring. Frihet knyttes til mentaliteten hos mennesker som ikke lar seg frustrere eller skuffe fordi deres begjær og behov ikke omfatter noe de selv ikke har råderett over. Keiser
Markus Aurelius (som regjerte fra 161–180 e.Kr) hentet frem dette poenget og reflekterte over det i sine stoiske meditasjoner Til meg selv. Og romanforfatteren Tom Wolfe fulgte opp med boken En helstøpt mann (A Man in Full ) fra 1998, der den unge helten rømmer fra et fengsel som er både metaforisk og bokstavelig, etter å ha lest Epiktets Diskurser.
I antikkens Hellas og det Roma Epiktet hadde førstehånds erfaring med, var den personlige frihetens største begrensning slaveriet, en ydmykende samfunnspraksis der noen mennesker bokstavelig talt var andre menneskers eiendom.
Det var slaveriet som fikk antikkens mennesker til å skatte friheten så intenst og gjøre den så ladet, rent følelsesmessig. Slavenes kroppsbevegelser var i deres våkne timer strengt begrenset av herrenes ønsker og av arbeidsoppgavene de var satt til å utføre. Likevel hadde de, som alle andre, en bevissthet, og bevisstheten kan, i likhet med kroppen, være både bundet og fri. Man kan være fri i det ytre og bundet i det indre, styrt av en psykologisk overmakt i form av ønsker, lidenskaper og lengsler. Eller man kan være bundet i det ytre, til og med bokstavelig talt, men likevel fri fra frustrasjon og disharmoni i det indre, faktisk så fri at man opplever seg selv som herre over eget ve og vel, uten å savne noe vesentlig som man ikke kan skaffe seg. Det sistnevnte er i et nøtteskall den friheten stoikeren Epiktet gjorde til hovedtemaet for hele sin lære.
Epiktets tid og verden
På begynnelsen av 100tallet e.Kr. etablerte denne tidligere slaven en skole for unge menn i byen Nikopolis, nordvest i Hellas, som hadde utviklet seg til en elegant metropol. Blant studentene hans var en
høyt begavet ung mann ved navn Arrian, eller Lucius Flavanius Arrianus, som ble så fengslet av lærerens budskap at han utviklet de åtte bøkene i Diskurser fra forelesningene han hadde hørt Epiktet gi om stoisismen. Arrian skrev disse ned mer eller mindre ordrett, og han skrev også det sammendraget vi kjenner under navnet Encheiridion, eller «håndbok».
Boken du leser nå, med tittelen «Kunsten å være fri», bygger på nyoversettelser av Encheiridion og ni utdrag fra de fire bevarte bøkene av Diskurser. Arrian gjorde senere en strålende karriere i den romerske administrasjonen, og han ga ut en rekke andre bøker, blant annet en historisk avhandling om Aleksander den store. Vi vet ikke hvordan han klarte å gjenskape
Epiktets formuleringer, men teksten som er overlevert oss, skrevet på koiné, det greske dagligspråket som også blir brukt i Det nye testamentet, er utvilsomt lærerens egen stemme og ikke bare Arrians bearbeidelse av filosofens taler.
Som veiledning for et stoisk liv har Epiktets filosofi – spesielt i Encheiridion – vært svært populær helt siden teksten først ble redigert og trykket på 1500 tallet. Ordene hans har blitt oversatt og nyoversatt til en rekke språk, og de når ut til folk
fordi de er skarpe iakttagelser av situasjoner mange av oss kan forholde oss til, uavhengig av tid og sted.
Følelsene han her gir et botemiddel mot – frykt, engstelse, misunnelse, sinne, ergrelse og sorg – er noe alle kan kjenne på, i det moderne Vesten så vel som i antikkens Roma. I den forstand trenger Epiktet knapt noen introduksjon. Mange av situasjonene han beskriver, er gjenkjennelige også for moderne lesere, til tross for at de er hentet fra forfatterens særegne miljø og tid.
I Epiktets verden finnes det slaver (Encheiridion 12, 14, 26), offentlige bad (ibid. 4, 45), turneringer i arenaen (ibid. 29, 33) og profesjonelle spåmenn (ibid. 32). En stadig trussel som hadde rammet Epiktet selv, er eksil (ibid. 21). Roma og keiserrikets provinser ble styrt gjennom et velorganisert og konkurransepreget system av offentlige stillinger (ibid. 19, 24). Det krevde kløktig manøvrering å oppnå disse stillingene. Man måtte blant annet finne beskyttere, delta ved sosiale tilstelninger og prøve å imponere innflytelsesrike skikkelser (ibid, 19, 24, 25, 33). Den mannsdominerte kulturen kommer til syne i Epiktets bemerkninger om kvinner og kvinnens roller (ibid. 40), men i det store og hele har
Encheiridion ingen åpenbar kjønnsorientering, og den er blottet for mannssjåvinisme. Epiktets «du» og «vi» henvender seg til hvem som helst av oss; de kulturelle forskjellene er minimale.
Romerriket på denne tiden var et absolutt autokrati under ledelse av keiseren. Epiktet kommer sjelden inn på politikk og nevner Cæsar bare én gang i denne samlingen (Diskurser 3), og han unngår alle hentydninger til historiske hendelser. I den fullstendige utgaven av Diskurser (f.eks. 1.2) refererer han til historiske skikkelser som har motsatt seg keiserens krav, men han sier ingenting om keiserne som styrte den tiden han underviste i Hellas. Frihet hadde vært et viktig begrep helt siden stoisismens spede begynnelse, men hos Epiktet får det en spesiell betydning, ikke bare på grunn av hans tidlige år som slave, men også fordi menneskene han henvendte seg til, ikke hadde noen utsikter til politisk autonomi.
Stoisisme og frihet
Den stoiske filosofien vokste frem i Hellas på slutten av det fjerde århundret f.Kr. Dens grunnleggere hadde immigrert fra Østmiddelhavet til Athen,
som ikke lenger var et blomstrende demokrati som på Sokrates’ tid, men et makedonsk lydrike. Tapet av politisk autonomi gjenspeilte seg i den athenske filosofien i form av en vending innover, forstått som en betoning av etikk. Verken stoisismen eller epikureismen, den andre ledende hellenistiske skoledannelsen, engasjerte seg særlig sterkt i politisk teori, slik Platon og Aristoteles hadde gjort. De yngre filosofenes oppmerksomhet rettet seg ikke mot politikk og lovgivning, men mot personlig velvære og selvforbedring. Denne vendingen innover kommer særlig til syne i hvordan den stoiske tenkningen helt fra begynnelsen av først og fremst behandlet frihet og slaveri som etiske og psykologiske betegnelser, snarere enn noe som markerte sosial status. Ifølge Zenon, stoisismens grunnlegger, er frihet de vises eksklusive privilegium, mens underlegne mennesker, som utgjør flertallet, ikke bare er tåper, men også slaver. Ved første øyekast kunne vi la oss sjokkere over påstandens intellektuelle elitisme og manglende følsomhet overfor mennesker som var så uheldige å bokstavelig talt være slavebundet. Men her må vi ta høyde for hvor radikalt Zenons påstand bryter med et menneskesyn basert på dikotomien slave/fri, særlig
i denne konteksten – en slavebasert økonomi. Hvis visdom er frihetens sanne kriterium, blir slaveriet en indre byrde snarere enn en ytre, noe mentalt snarere enn noe fysisk, og filosofien – ikke frigjøringen fra det ytre slaveriet – blir kilden til frihet. Ifølge denne kompromissløse doktrinen er du en slave hvis du gjør deg avhengig av noe som risikerer å bli en hindring, fordi kroppen svikter, fordi lidenskaper og følelser holder deg fanget eller fordi du lar ditt eget ve og vel avhenge av andre – mennesker, eierskap, popularitet eller ren flaks.
I sitt berømte essay «To begreper om frihet» skilte Isaiah Berlin mellom den «negative» forståelsen, frihet fra tvang (det å ikke bli hindret av andre), og den «positive» forståelsen av frihet som det å være eller å leve som en vil (egenmestring eller selvbestemmelse).
For Epiktet er disse to begrepene så tett forbundet at det ene medfører det andre, slik vi ser i følgende avsnitt:
Herre over oss er enhver som har makt til å iverksette eller hindre ting som vi ønsker eller ikke ønsker. Enhver som vil være fri, burde derfor ikke ønske seg noe eller ønske å unngå noe som er opp til andre mennesker. Ellers er han dømt til slaveri.
(Encheiridion 14)
Vi kunne skrevet om den andre setningen omtrent slik: «Enhver som vil være fri fra tvang, burde begrense sine ønsker og aversjoner til det han har fullstendig kontroll over.»
Hvordan kan vi være sikre på at en slik beslutning er til det beste for oss selv og menneskene vi er omgitt av? Hvorfor søke selvstendighet istedenfor å følge
De ti bud eller et annet klassisk sett av leveregler? Hvordan kan vi vite hva vi burde velge? Svaret på disse spørsmålene bringer oss tilbake til Zenons «visdom» som frihetens essens. Hans greske ord sophia kan i sin vanlige bruk dekke enhver form for ekspertise – fra praktisk håndverk som snekring til abstrakt kunnskap som geometri. I alle tilfeller betegner sophia mestring av en viss ferdighet, og den ferdigheten Zenon og senere stoiske filosofer var opptatt av, var kunsten å leve. Vi kan utlegge denne kunsten som det å være i stand til å leve i harmoni –med vår menneskelige natur og med våre sosiale og naturlige omgivelser. Det å oppnå eller prøve å oppnå en slik innsikt er fornuftens oppgave, og fornuften er ifølge stoisismen det som skiller mennesket fra dyrene (Diskurser 7,8).