Såret issuu bla-i-boka by ForenteForlag

Oksana Vasyakina SÅRET

Oversatt fra russisk av Dina Roll-Hansen, MNO

pax forlag, oslo 2025

Originalens tittel: Рана

Norsk utgave: © Pax Forlag – en del av Forente Forlag AS, 2025

Omslag: Punktum

Omslagsfoto: Eugenia Maximova

Sats: Punktum

Boka er satt med: Adobe Caslon Pro 11,5/15

Papir: 70 g Holmen Book Cream

Trykk og innbinding: Scandbook AB

Printed in Sweden

isbn: 978-82-530-4481-1

Innkjøpt av Kulturrådet.

Utgitt med støtte fra Kulturrådet.

Utdragene på side 7 og og 113 er hentet fra Inna Lisnjanskajas «I en forstad til Sodoma», OGI, Moskva 2002. Utdraget på side 160 er hentet fra Shamshad Abdullajevs «Dobbel ettermiddag», Borey Arts Center Books, Sankt Petersburg 2000. Utdragene på side 7 og 239 er hentet fra Luce Irigarays «And the One Doesn’t Stir Without the Other», University of Chicago Press 1981. Utdraget på side 7 er hentet fra Julia Kristevas Svart sol – depresjon og melankoli, oversatt av Agnete Øye, Pax Forlag 1994. Utdraget på side 131 er hentet fra Vladimir Buritsj’ «Texts», Sovetsky Pisatel, Moskva 1989. Utdraget på side 225 er hentet fra Elena Schwartz’ «Host Orchestra. Park. Ship. Four Typewritten Collections», Commonplace, Moskva 2018. Utdraget på side 179 er hentet fra Medusas latter av Helene Cixous. Fra Moderne litteraturteori. En antologi, oversatt av Sissel Lie, Universitetsforlaget 2008. Utdraget på side 225 er hentet fra Maurice Blanchots The Space of Literature, University of Nebraska Press 1982. Utdraget på side 225 er hentet fra Ovids Metamorfoser, oversatt av Thea Selliaas Thorsen, Gyldendal 2024.

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarframstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Pax Forlag, Postboks 6673, 0129 Oslo www.pax.no

Til Alina Bakhmutskaja

Den som ikke tenker på undergangen, vil dø først av alle.

i nna Lisnjanskaja

Begynnelsen er det fraværet som alt renner ut fra, også lyriske opplevelser.

s jamsjad a bdu LL ajev. Poesi og død

With your milk, Mother, I swallowed ice.

Luce i rigaray. And the One Doesn’t Stir without the Other

… slik at en kvinne skal kunne gjøre et forsøk på å møte

tomheten i den meningen som skapes og oppløses i alle hennes bånd, alle hennes objekter …

j u L ia k risteva. Svart sol - depresjon og melankoli

Ljubov Mikhajlovna sa at mamma hadde pustet tungt og dårlig. Det hadde presten sagt til henne. De som snart skal dø, puster slik. Lyset var vakkert, og det var vindstille.

Lyset var gyllent slik det pleier å være i august.

Armen til Ljubov Mikhajlovna lå på sofaryggen, opphovnet og grålig. Så rart, tenkte jeg, mens jeg betraktet denne armen, at man trenger bekreftelse fra en prest for å innse at et menneske er døende, selv om det er åpenbart at hun er det.

Ansiktet til Ljubov Mikhajlovna var rolig. Hun trodde på Gud, og kreften hennes hadde sluttet å spre seg. Hun trodde sikkert at kreften hadde sluppet taket fordi hun trodde på Gud. Hun var rolig, men selvtilfreds. Som om livets usynlige pokal lå i fanget hennes, og hun hadde vunnet den i kamp med moren min.

Andrej sa at Mikhail Sergejevitsj ville ringe meg klokka ti i morgen tidlig. Andrej hadde allerede betalt svigerfaren for bensin så jeg kunne hente asken. Jeg kunne ha fikset det selv, men her var det viktig med deltakelse. Deltakelse og omsorg.

Lyset var så fint, mildt. Nudelsuppen ble god. Alt ble bra, som jeg hadde lovet. Tilstedeværelse er viktig.

Idet han forlot minnestunden, sa mannen til mammas tidligere nabo at Andrej ikke måtte være lei seg. Han måtte bare ringe hvis han hadde lyst til å dra på fisketur. Andrej svarte at han skulle ringe. Jeg visste at han ikke kom til å ringe, det viktige var å ta imot alles deltakelse og omsorg.

Ljubov Mikhajlovna ba meg ta imot hennes kondolanser. Jeg tok imot. Hun hadde gitt mamma vievann i en måned: tre spiseskjeer med en bønn hver morgen og tre spiseskjeer med en bønn hver kveld. Hun sa at mamma hadde kviknet til og kommet seg på beina etter prestens besøk. Ljubov Mikhajlovna sa at mamma hadde ledd og laget suppe.

Ifølge mamma hadde presten lagt noe greier på hodet hennes og bedt henne om å angre sine synder mens han leste en bønn. Mamma hadde ikke skjønt noen ting. Men hun hadde ikke sagt til Ljubov Mikhajlovna at ortodoksi ikke hjelper stort når man er syk. Særlig ikke hvis du ikke tror på Gud.

Som liten ble jeg fortalt at hvis det regnet under en begravelse, så er det bra. Regn på veien er et godt tegn, det er naturen som gråter. Naturen viser deltakelse, kondolerer. Da faren min ble begravet, var det duskregn. Men i februar regner det aldri, og i stedet for regn hadde vi et vakkert lys. I dette lyset ble alt friskt og fullendt, som et eple.

Alle satt på sofaen der mamma hadde dødd. Så brøt alle opp på én gang. Jeg og Andrej ryddet av bordet og vasket opp. Andrej sa at man aldri måtte kaste noe som hadde stått på bordet under en minnestund, og at man bare måtte spise med skje. Han sa han kunne ta oppvasken, skrudde på tv-en på kjøkkenet og begynte å vaske opp. Jeg bar de tomme tallerkenene ut til ham. Det var ennå lenge til det ble kveld.

Andrej spurte om krematoriet var i drift om natten også. Jeg svarte at jeg ikke visste, men at vi hadde fått tid 16:30, og det betød at kroppen allerede var brent. Andrej sa at det var

noe faenskap å brenne levende mennesker. Jeg sa ingenting, jeg bare tenkte at hun jo ikke var levende, men død. Jeg satte meg i sofaen og så på tv. Så la jeg meg ned og sovnet med en følelse av bitter lettelse. Den natten drømte jeg om mørket.

Andrej sa at svigerfaren til Mikhail Sergejevitsj var en spesiell type og at jeg ikke måtte bry meg om ham. Andrej sa at han hadde betalt ham 300 rubler i bensinpenger for at han skulle kjøre meg til krematoriet ved kirkegården.

Dette er et barskt landskap. Det er steppe overalt, men der flomvannet når fram, er det grønt og fuktig, lokalbefolkningen kaller disse stedene for pojma. Pappa hadde bodd fem hundre kilometer herfra, i Astrakhan. Der, ved munningen av Volga, lå det ferger og ventet på å bli satt ut på vannet for sommersesongen.

Båtførerne var høyt respektert av folk i landsbyene, uten dem ville alt gått i stå. Før hadde båtførerne en egen assistent som gikk rundt og tok betalt av passasjerene for overfarten. Nå, hadde far fortalt, var betalingssystemet blitt elektronisk, og det var satt opp kamera på alle fergene. Og kontrollsperrer. Det var en båtfører som sa at han ikke tok betalt for frakt av døde. For den som frakter en død, har så mange andre store utgifter også, og døde kan jo ikke betale selv. Slik deltok også fergemannen i sorgen.

Men nå hadde det blitt satt opp kameraer, og man kan ikke reise gratis lenger. Ikke engang døde får reise gratis. En båtfører som lot en bil med en båre reise gratis, fikk en bot på 3000 rubler.

Mikhail Sergejevitsj ringte kl. 9:50 og ba meg komme ned. Jeg tok med meg et rosa bærenett i nylonstoff og gikk ned. Alt rundt meg var grått. Selv lyset var grått, som ull. Og vinden var olm som et sultent rovdyr. Alt var som det pleide i februar. Og det var jo februar.

Mikhail Sergejevitsj ventet ved oppgangen. Uten å ha vekslet et ord skrådde vi over bakgården.

Svigerfaren sa ingenting, hilste bare med et nikk. Jeg ble plassert i baksetet. Og så ventet vi. Vi satt taust og ventet til det kom en kvinne i en oppblåst, rød boblejakke og med en blank håndveske. Hun hilste og satte seg ved siden av meg. Svigerfaren startet bilen, og vi kjørte av gårde.

Kvinnen sa at det var et forferdelig vær. Svigerfaren og Mikhail Sergevitsj kunne bekrefte det. Vi kjørte forbi et supermarked, forbi noen garasjer og kom inn i et grått industriområde. Der slapp vi av kvinnen.

Det var ingen som snakket med meg. Svigerfaren klaget over gassinstallatøren, å bytte rørene var dyrt nok som det var, sa han, og så ville installatøren ha 3000 rubler under bordet i tillegg. Svigerfaren hadde bedt ham dra til helvete og ringt inn en klage til boligadministrasjonen. Mamma hadde ventet på gassinstallatøren i to uker, en måned før hun døde hadde hun kjøpt en ny gasskomfyr, men hun fortsatte å koke suppe på den gamle fordi installatøren aldri hadde mulighet til å komme. Mamma hadde bedt meg om å ringe for å purre, og da svarte de at installatøren kunne komme først neste uke. Men neste uke ble mamma flyttet til hospicet. Fem dager senere var hun død og hadde ikke bruk for gass lenger. Nå sto den skinnende nye komfyren i et hjørne innhyllet i cellofan, som en brud.

Svigerfaren sa at den vestlige propagandaen var fullstendig skamløs. Hva drev de egentlig med der i Vesten? De bare vrikket rundt i glittertrusene sine som noen jævla homser. Men hva om det ble krig? Hva skulle de gjøre da? Seksualundervisning var moralsk fordervelse, sa svigerfaren. Barnehagebarn burde heller lære å håndtere en kalasjnikov. Selv sørget han personlig for at sønnesønnen kunne lade et automatvåpen. Han måtte vite hvordan det gjøres. Alt de amerikanske horungene lærte å

håndtere, var kondomer. Men her hos oss lærte unger å bruke automatvåpen mens de ennå gikk med bleie. Hvis det ble krig, måtte alle være med og forsvare fedrelandet. Gammel som ung, alle måtte dra i krigen for fedrelandet. Alle kunne vel knulle rundt, det krevde ikke mange hjerneceller. Men å elske sitt fedreland – det var arbeid, det.

Svigerfaren sa at han hadde snakket med en tysk venn på Skype. Tyskeren hadde truet med tredje verdenskrig. Han hadde sagt at de hadde atomvåpen. Svigerfaren hadde svart at bare kom, du, men ikke glem å ta med margarin, så jeg kan stikke det atomvåpenet opp i ræva på deg! Jeg sa ingen ting. Svigerfaren sa at de pervoene bare løp rundt og hadde seg, og at alle damene det borte var horer som løp etter pikk som etter attraksjonene på et på tivoli. Jeg ble kvalm.

Jeg var kvalm. Utenfor bilvinduet grånet steppen – samme farge som håret til mamma hadde hatt. Da jeg strøk henne over håret, hadde jeg sett at halvparten av hårstråene hennes var grå. Med krøller. Etter cellegiften hadde de første hårene som vokste ut igjen, vært krøllete som på en afrikaner. Mamma hadde fortalt at da bestemors hår vokste ut igjen etter den første cellegiftkuren, hadde bestemor ledd og sagt at hun så ut som en neger.

Jævla homser og horer, sa svigerfaren. Unnskyld, sa jeg, men kan dere være litt stille. Da holdt han munn.

Folk prater så mye. Jeg er vant til det. Men nå kjørte vi for å hente asken etter moren min, og kjøreturen burde ha en viss andektighet over seg. Jeg burde ha grått stille der i baksetet, og svigerfaren burde holdt munn. Eller det kunne surret en lav samtale, radioen kunne stått på, hva som helst, bare ikke politisk gnål om horer og homser.

Svigerfaren visste ikke at jeg var lesbisk. Jeg hadde lyst til å si at han ikke visste noe som helst om homofile. Hvor har De dette opphenget i anal penetrasjon fra? Hvorfor har De lyst til

å stikke et gevær smurt med margarin opp i endetarmsåpningen på en tysker? Det hadde jeg lyst til å spørre om. Men jeg gjorde det ikke. Og kondomer har vel aldri skadet noen, tvert imot, de redder liv. Og automatgevær? Automatgevær brukes til å drepe folk med.

Varmeapparatet og den stinkende wunderbaumen gjorde lufta tett og kvalm. Så nitrist, tenkte jeg. Men jeg sa ingenting.

Jeg ba dem vente på parkeringsplassen ved gravlunden. Da jeg nådde gjerdet mot kirkegården, fyrte jeg opp en røyk. Kirkegården bugnet av stygge plastblomster. Jeg snudde meg, administrasjonsbygningen så ut som en glassdekket markedshall i en provinsby. Bortenfor glasskonstruksjonen steg det damp fra krematoriepipa. Jeg gikk inn den første døra jeg fant. Der fikk jeg vite at det var i naboavdelingen de skrev ut attester. Foran døra ved siden av var det kø, og jeg satte meg ned for å vente.

En eldre kvinne snakket med en ung mann. De diskuterte hvor de skulle kjøpe gravplass til bestefaren. På kirkegården i sentrum var det så dyrt, men han måtte jo begraves ved siden av moren, slik han hadde bedt om. Siden det var så dyrt i sentrum, kunne de kanskje gravlegge ham på landet, ved siden av svigermoren? Men da kunne jo bestefaren bli fornærmet og gå igjen om nettene og kjefte på dem. Han hadde jo skjelt ut folk hele livet, han ville neppe roe seg nå. Kvinnen fortalte at her forleden hadde han oppsøkt henne for å kjefte. For en rastløs gammel gubbe.

Jeg gikk inn døra ved siden av. I en liten hall sto det et glasskap. På hyllene i skapet sto det noen urner, og blant dem kjente jeg igjen mammas. Den var grå med en liten blomst av svarte perler på lokket. For en simpel blomst, tenkte jeg, som på billige truser. Det var Andrej som foreslo den, jeg ville heller valgt en knallrød, hånddekorert urne med blomstermønster som på lakkerte khokhloma-fat. Men Andrej ville ha den grå, for

mamma hadde ikke likt prangende blomster. Denne var like grå som buken på en elvefisk eller panseret på en sånn Lada som pappa hadde kjørt i 1997. Den grå urnen kostet halvparten, den jeg ville ha var dyrere. Jeg valgte alt det dyreste – et vakkert silketeppe med broderte blomster og den mest eksklusive kisten til kremeringen. Fargen på kisten hadde minnet om en parfymeflaske i perlemor. Mamma elsket alt som var vakkert, så hun måtte få en vakker kiste.

Mammas urne sto ved siden av en rød – en slik som jeg hadde ville kjøpe til henne. Ja, jeg kunne jo ha byttet dem om, da ville jeg ha tatt med meg asken etter et ukjent menneske. For hvem kunne bevise at det var mammas aske i mammas urne? Ingen. Kremeringen hadde foregått uten at vi var til stede. De kunne fint ha fylt beholderen med vanlig aske, og kastet mammas legeme i en massegrav for å spare energi. Det ville vært ulovlig, men hvem bryr seg vel egentlig om å følge loven i dag? Ingen. Man kunne ikke gjøre annet enn å stole på at gravferdsfolkene var samvittighetsfulle.

Å bare ta med seg en urne sånn uten videre kunne man ikke. Uten en urneattest fikk man ikke oppbevare en urne eller ta den med seg på et fly. Vitrineskapet var åpent, så jeg kunne ha stjålet hvilken jeg ville. Men hva skal man med asken etter et fremmed menneske?

Jeg gikk tilbake til rommet der kvinnen og sønnen hadde pratet om å kjøpe gravplass til den gretne bestefaren. I forværelset var det tomt, så jeg banket på. En kvinne ba meg komme inn. Hun satt bak et bord, inntullet i et sjal av hundeull. Hun sa hun hadde sittet i gjennomtrekk og fått vondt i ryggen, så nå rakk hun ikke ned i skapet der dokumentene lå. Jeg rådet henne til å kjøpe Nimesil. Hun spurte hvor jeg skulle ta med asken hen, siden det sto i papirene at jeg trengte en tillatelse til utsatt gravlegging. Jeg sa at jeg skulle frakte asken til hjemstedet vårt i Sibir.

Kvinnen spurte hvor jeg ville begrave asken. I Ust-Ilimsk, svarte jeg. Da sa hun at jeg måtte ettersende et skjema til Volgograd som bekreftelse på gjennomført gravlegging. Det lovet jeg, selv om jeg ikke hadde tenkt å gjøre det. Kvinnen så ut til at hun skjønte det, men hun kunne ikke la være å be meg sende inn det skjemaet. På den måten la hun ansvaret over på meg, og jeg lot som jeg tok på meg det ansvaret. Kvinnen så på passet mitt og deretter på meg, og sa at det ikke liknet. Så ga hun meg alle papirene tilbake og ba meg om å følge etter henne. Jeg ble med.

Hun tok ikke på seg jakke for å gå ut. Jeg sa hun burde ta på jakke, for ellers ville ryggen bli verre, jeg hadde tid, jeg skulle ingen steder, jeg kunne vente. Kvinnen viftet det bort med hånda og gikk ut i kulda i en syntetisk bluse og hundesjalet. Vi gikk inn nabodøra. Der åpnet hun vitrineskapet og ba meg ta urnen med asken til mamma. Jeg tok den og smilte til henne som om hun hadde gitt meg brød eller et stykke fruktkake. Til avskjed ønsket jeg henne god bedring. Kvinnen takket og lovet at hun skulle bli frisk, og ba meg innstendig om ikke å komme tilbake.

Urnen var som et stort, kaldt egg. Inne i den lå en forseglet kapsel med asken. Jeg strøk hånda over kapselen. Det satt igjen litt grått støv på håndflaten. Hvem sin aske var det? Mammas eller et fremmeds? Jeg slikket på fingeren. Støvet smakte ikke aske, det var mer grovkornet og hardere enn aske. Som skiferstøv eller krutt. I bunnen av urnen fant jeg en avrevet papirlapp med etternavnet og initialene til mamma. Lappen var også dekket av aske. Hvem sin aske var det? Mammas eller en fremmeds?

Jeg lukket urnen og la den ned i det rosa bærenettet i nylonstoff. På internett står det at en urne med levninger av et menneske kan veie opptil fem kilo. Denne veide mindre. Likevel rommet den asken etter en kropp, asken etter klærne og teppet, asken etter en dyr kremasjonskiste, asken etter blomstene og alle sløyfer og bånd som bandt sammen hendene og føttene

hennes, asken etter krysantemum og roser. Kanskje også asken etter blomsterkransen i plast, skjønt jeg hadde bedt begravelsesfolkene om å fjerne den før kremeringen. De hadde sagt de skulle gjøre det, men kunne jeg stole på det? Tenk om de forferdelige hvite plastblomstene lå i urnen? Og var det i det hele tatt mammas aske i urnen? Hvor var asken hennes? Var det hennes aske eller asken etter en fremmed?

Jeg tok en røyk før jeg satte meg i bilen.

Svigerfaren sa ingenting. Mikhail Sergejevitsj snudde seg ikke, men spurte om jeg hadde fått urnen med. Jeg svarte ja og at jeg nå måtte til likhuset.

Svigerfaren startet bilen, og vi kjørte av gårde. Vi kjørte tilbake over den grå steppen. Radioen sto på, og luftfriskeren dinglet.

Å reise er det beste jeg vet. Jeg elsker å se ut vinduet, da er det som jeg blir til det jeg ser. En gang i Kasakhstan så jeg kameler. De beitet lydløst, spiste det lille gresset som vokste i sanden.

Da mamma og jeg reiste fra Sibir til Astrakhan, sa hun at vi nærmet oss Astrakhan og at jeg ville få se kameler. Jeg så steppe, men ingen kameler. Vi hadde reist i en brun liggevogn nesten en hel uke. Vi spiste noe, sikkert rett-i-koppen-nudler, hardkokte egg og piroger som vi kjøpte på stasjonene. Jeg var ti år. Det var uutholdelig varmt. Naboen snorket veldig høyt i overkøyen. Vi fikk latterkrampe, og den latteren var som en ekstase av nærhet til mamma. Det var ingen andre der, bare oss som lo. For hos oss i Sibir var det morgen allerede, mens her, sørpå, var det ennå natt.

Da toget kjørte inn mot byene sørpå, hadde vi et stopp på et kvarters tid. Mamma var gått i kiosken for å kjøpe is. Plutselig rykket toget til og begynte å bevege seg sakte, men mamma var fortsatt ikke kommet tilbake. Den lumre toglufta og

panikkangsten klemte til rundt hodet mitt. Jeg så på stasjonen som gled forbi utenfor, på de gråblå bodene der se solgte bakervarer, på stolpene, på den hvite stasjonsbygningen, helt til jeg mistet alt av syne, det var ikke synlig gjennom vinduet lenger fordi toget hadde forlatt stasjonen. Kvinnen i nabokøya så på meg. Hun spurte hvor moren min var, og jeg sa at mamma hadde gått for å kjøpe is. Kvinnen sukket medfølende. Mamma hadde ikke hatt nok tid til å kjøpe is, og ikke rukket tilbake til toget. Det var to døgn igjen av reisen. Jeg satt i køya mi og kjente ikke kroppen. Jeg var skrekkslagen. Det går fint, sa kvinnen i nabokøya, det er vel noen som møter deg. Du kan få mat av oss om du trenger. Har du mye bagasje, spurte hun. Jeg greide ikke svare. Mammaen min sto igjen på stasjonen et sted, uten annet enn portemoné og en pakke tynne Winston-sigaretter. Toget satte opp farten. Det var tidlig om morgenen. Jeg kjørte mot Astrakhan alene.

Men mamma kom tilbake. Hun hadde ikke funnet is på perrongen og hadde derfor løpt bort til en kiosk litt lenger unna, og der, idet hun fikk tilbake vekslepenger, hadde hun sett at toget sakte hadde begynt å bevege seg. Hun hadde greid å hoppe på toget i bakerste vogn. Konduktøren hadde først ikke villet slippe henne inn, men mamma hadde overtalt henne. Hun hadde sagt at datteren hennes satt i tredje vogn.

Jeg husker ikke ansiktet til mamma da hun stormet inn i vognen vår. Jeg husker bare den hysteriske stemmen hennes. Og iskremen i kjeksbegeret.

Hvorfor skriver jeg at jeg ikke husker ansiktet hennes? Sikkert for å fargelegge fortellingen. Ansiktet hennes kom faktisk tilbake til meg mens jeg skrev denne teksten. Det var forsteinet med en hardt sammenbitt kjeve, gulnet av morgensola og den kvalmende lufta i liggevognen vi hadde vært i gjennom flere døgn. Øynene lyste av uro. De var fulle av forferdelse og angst.

Jeg kan ennå se for meg det tunge uttrykket i ansiktet med lett hevede øyebryn og sammenknepne lepper. Det er som om det alltid er på vei mot meg, men forblir langt borte. Og iskremen smelter og renner ned over det porøse, lysebrune kjeksbegeret.

Vi kjørte over den grå steppen. Det rosa nettet med asken til mamma lå i fanget mitt. Jeg var usikker på om jeg kunne sette urnen på gulvet. Man skal jo vise respekt overfor levningene etter et menneske. Men det var ubekvemt å holde urnen på fanget, så jeg skilte beina og satte den ned mellom dem.

Da svigerfaren parkerte ved fylkessykehuset på Zemljatsjkagata, ba jeg Mikhail Sergejevitsj om å holde urnen. Han tok den forsiktig i hendene.

Fremdeles drømmer jeg stadig at jeg går og går langs kjøleboksene på likhuset og vet at i en av dem ligger kroppen til mamma. En naken, dypfryst kropp i en tett, svart plastsekk.

Men da jeg gikk langs disse kjøleboksene første gang for å få obduksjonsrapporten, skjønte jeg ikke at de var til å oppbevare lik i. Jeg gikk opp trappa, der jeg ble møtt av patologen. Hun spurte hva slags utdannelse mamma hadde hatt, hvilket år hun var født, og hva hun hadde dødd av. Fagskole, født i 1970, hun hadde kreft. Patologen studerte meg oppmerksomt, som om hun ville fastslå at jeg var datter av min egen mor. Da hun fikk tak i likheten mellom ansiktene våre, førte hun meg inn på kontoret og ga meg obduksjonsrapporten. Så ringte hun til noen, oppga mammas og mitt etternavn, la på røret og ba meg vente utenfor. Hun sa ikke noe om hva jeg skulle vente på.

Det blåste surt. En veldig sterk vind. Jeg sto på trappa foran likhuset, for ikke å fryse åpnet jeg døra på gløtt, og mot meg

seg en eim av døde kropper og formalin. Jeg visste ikke hva jeg ventet på. De hadde bedt meg vente, og jeg ventet. En skallet mann tittet ut i korridoren. Han ropte høyt at jeg laget gjennomtrekk. Jeg spurte om jeg kunne vente inne i bygningen, og han sa jeg ikke hadde rett til det. Jeg måtte vente ute, sa han. Og jeg lukket døra.

Mens jeg røykte, studerte jeg den forfalne bakgården til likhuset. I denne vinden virket den møkkete og uhyggelig. Det avskallede søppelkassen i betong, det herpa metallgjerdet, trappa som var i ferd med å smuldre opp. Jeg visste ikke hvor lenge jeg måtte vente. Jeg fikk en sms av Andrej, som spurte hva som foregikk. Jeg svarte at jeg ikke visste, at jeg bare ventet. De hadde bedt meg vente. Så da ventet jeg.

Hun var plaget av hoste, og det pep når hun pustet. Jeg snakket med patologen etter at jeg hadde hentet asken. Det var en ung jente på rundt tjuefem år, en sminket blondine med falske øyevipper og tatoverte øyebryn. Hun var bitte liten. Jeg spurte henne hva moren min hadde dødd av. Patologen holdt en tommel og en pekefinger med løsnegler opp foran ansiktet og viste størrelsen på lungesvulstene. Så førte hun fingrene litt tettere sammen for å vise størrelsen på svulstene i korsryggen.

Jeg spurte hvordan det sto til med kjønnsorganene, og hun svarte at livmoren og eggstokkene til mamma var som på en ungjente.

Patologen sa at mamma hadde dødd av hjerneødem. Når leveren slutter å fungere, hoper all væsken seg først opp i lungene, for deretter å finne veien til hjertet, så slutter hjernen å fungere. Og da er det slutt. Hun hadde ligget bevisstløs noen dager i respirator. Men uten smerter, legene hadde gitt henne smertestillende intravenøst.

Det siste året hadde bare vært venting. Da de etter cellegiftkur og strålebehandling hadde funnet en liten svulst i leveren,

begynte jeg å vente. Alle begynte taust å vente. Men alle de andre ventet på et mirakel. Det gjorde ikke jeg.

Å vente i et år på døden er ikke det samme som å vente i et år på noe annet. Å vente i et år på døden er som å vente på sorg og lettelse samtidig. Å vente i et år på døden er trykkende og kjedelig. Det er ikke som å vente på å flytte eller på en bokutgivelse. Da er det som om hvert eneste minutt bærer i seg håpet om et mirakel eller en ukjent lykke. Men dette er ikke sånn. Dette er en tung tid der man tar sorgen på forskudd. Til slutt ventet jeg to uker, da mamma hadde sluttet å stå opp. De to ukene var helt forferdelige. En tid av uendelig stillhet.

Mens mamma var døende, bodde jeg i leiligheten hennes i nøyaktig en uke. Jeg gikk på butikken og kjøpte blomster og gaver. Hver gang jeg gikk opp trappa i oppgangen, tenkte jeg at hun hadde opphørt å eksistere mens jeg var ute. Men hun var fortsatt i live hver gang. Hun satt og stirret inn i tv-en med et fjernt blikk uten å si noe.

Hva tenkte hun på mens hun så på tv i tiden før hun døde? Jeg forsøkte å gjette, og jeg spurte henne ut. Men hun sa ingen ting. Om nettene sov vi andføttes på den samme sovesofaen. Jeg sov ikke, jeg lå og lyttet til pusten hennes. Jeg lyttet til at hun døde.

En ambulanse kom kjørende opp til trappa til likhuset. To dystre menn steg ut og begynte å trekke på seg blå gummihansker uten å ofre meg et blikk. Først da de passerte meg, ba de om navnet mitt. Jeg spurte om jeg skulle bli med dem, de svarte at om det var noe, så skulle de hente meg.

På film har jeg sett at folk bare må identifisere sine nærmeste når de er omkommet under forferdelige omstendigheter. Om de er blitt drept eller har vært utsatt for en bilulykke eller har dødd på gata av hjerteinfarkt. Jeg visste ikke at også de som dør

på sykehus eller hjemme, må identifiseres. Nå vet jeg at denne prosedyren er viktig for begravelsesfolkene. De må forsikre seg om at de legger riktig person i kisten.

En av mennene med blå hansker tittet fram i døra og ropte på meg. Jeg stumpet den halvrøykte sigaretten og gikk inn. I foajeen ved skapboksene på en høy båre lå en bylt pakket inn i kraftig, svart plast. Jeg trakk meg litt tilbake. Jeg verken ville eller klarte å gå nærmere. Jeg var redd. Jeg ble stående i bakgrunnen og vente. Mannen med de blå hanskene avdekket mammas kropp til navlen. Hodet hennes var vendt bort, jeg kunne ikke se ansiktet. Men jeg kjente henne igjen på den lange underarmen som lå over det brystløse brystet. Hun hadde samme farge som en gammel overmoden sitron. Jeg gjenkjente øret og de markerte kjevebeina. Jeg har samme kjeve, øre og nese. Jeg gjenkjente håret hennes, grånet som sammenfiltret ull.

Prosedyren krevde en mer detaljert identifisering. Mannen med de blå hanskene løftet hodet til mamma. Han holdt det som om det var en stor og tung vannmelon, og vendte ansiktet mot meg. Det raslet høyt i dekkeplasten. Jeg så ansiktet til mamma. Det var rolig.

Jeg sa at ja, det var mamma. Da pakket mannen med de blå hanskene kroppen inn igjen, og den andre mannen, også han med blå hansker, viste meg bort til et jernbord for å skrive under på et dokument. Det var trykket på grått skrivepapir. Kulepennen var av den billige typen med gjennomsiktig midtdel og blå kork med bitemerker. Mamma pleide å kjøpe sånne kulepenner til meg på markedet før skolestart hver høst. Jeg signerte attesten og gikk ut i vinden.

Patologen var vennlig. Hun førte meg inn på kontoret og lukket døra forsiktig bak oss. Da hun beskrev mammas lik, liknet hun en pionérpike som var bedt om å finne hovedstedene i Kongo og Kina på verdenskartet. Takk, sa jeg. Bare hyggelig,

svarte hun. Jeg gikk forbi alle kjøleboksene, forbi rekken av oppstilte bårer på hjul, på en av dem hadde mammas kropp ligget i forgårs. Og nå var mammas kropp anonym aske i en forseglet kapsel. I den var det ingen svulster lenger, ikke lenger noe stygt arr helt opp til armhulen etter et fjernet bryst. Ingen spiss nese eller vakre hender. Eller kjeve.

Jeg gikk ut til søppelkassen av betong og betraktet sykehuset foran meg. Det var ingen vind. Og ingen luft. En av mennene med blå hansker sto ved trappa og røykte. Jeg hilste ikke. Han ville ikke ha husket meg likevel. Han sto og røykte til mobilen ringte i lomma hans. Da stumpet han røyken, avviste anropet, gikk opp trappa, og passerte meg idet han gikk inn døra til likhuset.

Jeg ble stående litt til. Jeg ville huske dette stedet. Jeg ville merke meg dette stedet på samme måte som man vil merke seg et vakkert landskap, selv om det var stygt her. For det var viktig. Men som med alle andre slike viktige steder kom minnet til å forsvinne for meg.

Jeg satte meg i bilen og tok urnen på fanget. Neste stopp var pensjonskontoret. Jeg ble kjørt over steppen og dit.

Nå må vi snart ha kjørt opp de tre hundre rublene, tenkte jeg.

Når jeg tenker på den døde kroppen hennes, ser jeg for meg dette steppelandskapet, dette steppelandskapet eller ødemark. Det var ødemark i Sibir der vi en gang bodde. Like ved postkontoret lå en grå, ubebygget tomt dekket av avsvidd, støvete gress, og med biter av betong og armatur stikkende opp av jorda her og der.

Hvorfor er det slik? Når jeg tenker på den døde kroppen til mamma, er det som om noe drar i meg. Følelsen likner på lengsel.

Når jeg stryker meg over magen før jeg sovner, tenker jeg på mamma. På profilen hennes og stemmen. Disse minnene

framkaller en følelse av bittert tap. Det er som om mammas tilstedeværelse her på jorda var et feilskjær, noe meningsløst. Og at jeg selv bare er en tilfeldighet. Men jeg finnes. Og hun fantes i denne verden.

Steppen er jordas nakne kropp.

Men steppen er ikke tilfeldig, og jeg er ikke tilfeldig. Og mamma var ikke tilfeldig.

Før jeg sovner, kan jeg ligge og se inn i mørket mens jeg spiller gjennom en scene fra bisettelsen i tankene igjen og igjen. Seremonirommet er mørkt med billige, tunge stoler, gardiner for vinduene, det spilles tåpelig plastmusikk. Midt i bildet er det et mykt og smørfarget punkt. Det er kisten med den døde kroppen til mamma. Jeg ser på den, ser på den som om noe skulle kunne skje. Men nei, hun våkner ikke, hun rører ikke leppene. Men noe er nødt til å forandre seg. Bildet i hodet mitt må omformes til noe nytt, eller i det minste til tomhet. Men den tomheten kommer ikke, og jeg får ikke fred.

Jeg kunne se en flik av den lyseblå sykehusskjorta under kjolen hennes. Kragen dekket brystkassens hvelving. Noens hender hadde kledd på kroppen hennes, vasket håret, sminket henne og lagt henne i kisten. Selv greide jeg ikke røre ved henne.

Jeg strakk bare håndbaken fram mot henne, som om jeg ville kjenne om hun hadde feber. Jeg berørte tinningen hennes, den tinningen som jeg hadde kysset da jeg sa ha det til henne for siste gang. Hun var kald som stein, men det ytterste laget av huden ga allerede etter, jeg kunne føle at den levende spensten var borte, og tinningen var kald og myk. Jeg trakk hånda sakte tilbake. Nå tenker jeg: hva om jeg hadde rørt ved kroppen hennes lenge, rørt ved hånda hennes, ansiktet, beinet, hvordan ville jeg da hatt det nå? Hvordan ville det minnet ha vært? Dersom jeg hadde rørt ved henne uten å være engstelig, dersom jeg

hadde latt hånda mi akseptere hennes kulde og livløshet, ville minnet om mamma raskere blitt til tomhet da? Sannsynligvis ikke. Opplevelsen av fysisk nærhet med mammas døde kropp ville bare ha brent seg fast i hukommelsen.

Ingenting kan forvandle henne til tomhet. Inne i meg ligger hun intakt i sin skinnende kiste. Som om hun var en uløselig del av meg, en kroppsdel. Og det er nok slik. Hun er et sår som aldri gror.

Såret skyldes ikke at hun gikk bort, men at hun i det hele tatt fantes.

Der hun lå i kisten på det snøhvite silkestoffet, var hun min fullkomne smerte. Hun var vakker og praktfull som en dukke. Om jeg skulle ha valgt blomster til kjolen min, ville jeg ha valgt en blomst med grov, svart kjerne og skinnende hvite og gule kronblader som lyser i skumringen.

Jeg takket svigerfaren og sa at jeg kunne greie meg selv fra nå av. Han nikket, og jeg gikk ut av bilen.

Damen på pensjonskontoret sa jeg måtte henvende meg i en an annen luke. Jeg svarte at mamma var død, og at jeg ville hente pengene hennes. Damen så ikke på meg, ga meg bare en avrevet gjenpart der det var rablet ned et nummer. Jeg fikk beskjed om å vente til nummeret mitt lyste opp på tavla.

Jeg satte meg under lystavla med numrene og strøk på urnen som om den var et verdifullt egg. Den var kald, og den var fylt med asken etter et menneske.

Ved siden av meg satt en mann i skinnjakke. Ansiktet hans var dratt, men ikke fordi han var i bakrus eller sliten. Ansiktet hans var bare slik. Skinnjakka knirket mot plasttrekket på stolryggen. Han sjekket nummerlappen og mobilen hele tiden. Nummeret hans hadde ennå ikke dukket opp, i likhet med mitt.

Jeg gadd ikke vente lenger, så jeg bare reiste meg og banket på døra og gikk inn på kontoret. Der var det to kvinner, de satt og skravlet som om de levde i en evig lunsjpause. De ga meg en ny nummerlapp og sa jeg kunne gå på postkontoret og ta ut femtusenhundreogtjuesju rubler og åttitre kopek. Så rart, tenkte jeg, at et menneske arbeider hele livet, og når hun dør, gir de henne bare småpenger, kisten alene kostet jo mer enn dette. Den ene kvinnen så medfølende på meg og foreslo å søke opp mamma i databasen for å se om hun hadde sparepenger noe annet sted. Hva slags sparepenger skulle det være, sa jeg, hun måtte jo snu på kopeken hele livet. Men kvinnen sa at jeg ikke skulle undervurdere min mor, for hun hadde spart opp etthundreogsøttitusen i et privat pensjonsfond, og som rettmessig arving kunne jeg få de pengene.

Andrej sa at de alltid hadde hatt lite penger, men omtrent en gang i halvåret hadde mamma foreslått at de skulle dra ut og handle. Da hadde de kjøpt ny tv eller bestilt garderobeskap. Rett før hun døde, kjøpte mamma ny gasskomfyr.

Så rart, tenkte jeg. Hun hadde spinket og spart opp disse pengene uten å si det til noen.

Jeg husker at mamma, en uke før hun døde, ba meg ta ut pensjonen hennes og legge pengene i skapet mellom lakener og dynetrekk. Sånn hadde bestemor, moren til mamma, også gjort det. Til bursdager og andre festligheter tok bestemor meg med inn på soverommet, ba meg lukke døra og åpnet klesskapet. Etter å ha romstert litt rundt fant hun noen ganger fram tre hundre rubler, andre ganger fem hundre. Størrelsen på summen var avhengig av festlighetens status. Til bursdager fikk jeg fem hundre, til nyttår fikk jeg tre hundre. For disse pengene kunne jeg kjøpe det jeg hadde lyst på. Men etterpå måtte jeg vise bestemor at jeg hadde kjøpt noe nyttig. Derfor husker jeg ingenting av det jeg kjøpte, men jeg husker veldig

godt det skuffede blikket til bestemor. Jeg kjøpte visst aldri det mine eldre kvinnelige slektninger ventet av meg.

Mamma oppbevarte pengene i en stabel av nystrøket sengetøy. Da jeg ga henne de sytten tusen rublene, var hun ikke lenger i stand til å stå opp og gjemme pengene. Hun ba meg legge fjorten tusen i skapet og beholde tre tusen selv til å kjøpe noe til minne om henne. Jeg lot som om jeg tok pengene, men gjorde det ikke. Mamma sa at jeg nå visste hvor pengene lå. Sånn i tilfelle.

Med «sånn i tilfelle» mente hun døden. Ingen kaller døden for døden. Man kaller det å dø for «å gå ut av tiden», «å sovne inn» eller andre omskrivninger. Mamma skulle jo ikke dø, det skulle bare skje «et tilfelle».

Andrej tok meg med på landet for å vise meg hunden. En gedigen, heslig ulvehund som han og mamma hadde anskaffet seg på landstykket. Vi kjørte dit i den beige Lada Nivaen hans, og jeg ble kvalm. Han snakket om mye forskjellig, om det forsømte statsbruket, om kyrene som faren hadde hatt før, og om kattene som spiste hundematen i stedet for å fange mus.

Jeg spurte om han forsto at mamma var døende. Andrej sa at han ikke var noen småunge, og at han skjønte alt. Da tenkte jeg at hvis de rundt meg ikke var småunger, hvorfor kalte de da døden for «sånn i tilfelle». Jeg spurte hva vi skulle gjøre når hun døde. Andrej sa at han ikke visste. Jeg sa at jeg ville ta henne med tilbake til der vi kom fra, til Sibir. Han sa at jeg kunne få bestemme det selv.

Sånn i tilfelle skjer bare én gang i livet. Jeg skrelte poteter til silden og satte meg på gulvet mot sofaen der mamma lå. Jeg sa til mamma at det ikke blir bedre for noen om vi ikke snakker om det. Så la oss snakke, sa hun. Jeg sa at jeg kunne ta henne med til Sibir. Mamma sa at det ville bli veldig dyrt. Jeg sa at jeg ikke skulle frakte kroppen, men at jeg kunne kremere henne

og ta henne med til Sibir. Da må du begrave meg ved siden av bestemor, sa hun. Ikke begrav meg ved siden av Sveta, for vi kranglet før hun døde. Og begrav meg i drakta som henger i skapet, den beige. Jeg sa at jeg ikke kunne kremere henne i den beige drakta, fordi den var av syntetisk materiale. Ta den svarte knelange kjolen, da, sa hun. Greit, sa jeg. Nå har vi snakket nok, sa mamma, gå og skrell potetene, så kan jeg se på tv. Greit, sa jeg.

Det var mye lettere med tante, kusina til mamma. Hun begraver slektninger hvert eneste år, og ikke bare én. Jeg skrev til henne i en e-post at mamma lå for døden, og at det ikke kom til å vare i mer enn et par uker til, at det var helt på slutten. Jeg ba henne gå til byadministrasjonen og få en tillatelse til å deponere aske. Tante lovet å gjøre det.

Jeg la urnen i en eske og kledde den i svart stoff. Jeg var misfornøyd med resultatet: Esken ble skeiv, og ut av det svarte stoffet stakk det løse tråder både her og der. Da jeg var liten, ble jeg sendt på håndarbeidskurs, der den strenge Ljudmila Dmitrijevna lærte meg å hekle, brodere korssting og sy. Hun ville ha meg til å gjøre alt nøyaktig, slik kvinner skal. Mamma ville også at jeg skulle gjøre ting nøyaktig. Men jeg har aldri fått det til. Mamma skjente ofte på meg fordi jeg var så unøyaktig når jeg tørket kniver og gafler etter oppvasken. En gang viste bestemor Anna meg hvordan man tørket gafler med kjøkkenhåndkle. Hun brettet kanten på et stivet kjøkkenhåndkle så den ble skarp og viste hvordan man tørket mellom alle taggene på alle gaflene ved å trekke kanten av håndkleet gjennom hvert mellomrom. Jeg spurte om hun virkelig tørket alle gaflene på den måten. Hver eneste én, svarte bestemor Anna. Det gjorde meg fryktelig nedstemt.

Jeg satt og så på den klossete esken med mammas urne i, og ergret meg over å ha hatt hastverk og vært uoppmerksom. Mamma ville nok sagt at det så ut som jeg hadde sydd den med rumpa. Men nå var det ingen der. Jeg kledde på meg og gikk ut. Jeg måtte ha en ny eske til hundematen og noen nye truser. Andrej hadde bedt meg om å ikke vise ham urnen. Jeg hadde funnet en pappkartong i kiosken der de selger papirvarer, og kjøpt et stykke svart stoff. På nettsiden til flyselskapet sto det at kremasjonsaske skulle pakkes i en solid beholder trukket med svart stoff. Kartongen min passet ikke, den var for smal. Jeg skar den i to på langs og på tvers, men jeg fikk ikke til å lage en egnet beholder til å transportere menneskeaske i. På kjøkkenet fant jeg en eske med hundemat i. Den var bredere og mer solid, så jeg laget en eske av den og kledde den med stoff. Så gjemte jeg esken med mamma i en veske og satte den i vinduskarmen.

Da Andrej kom hjem fra jobben, kastet han et blikk inn i stua. Jeg hadde ikke fått ryddet unna stoffrestene og kartongbitene. Han sto en stund og så på alt sammen, så gikk han. Han skrudde på tv-en på kjøkkenet og spurte meg om man kunne oppbevare asken til et dødt menneske i en leilighet der det bor levende mennesker. Tenk om hun går igjen om natten, sa han. Jeg svarte at mange i Japan og Europa oppbevarer aske i bolighus, og at det ikke er noe skummelt ved det. Og om mamma gikk igjen, kunne vi jo prate med henne. Hun gikk ikke igjen den natten.

Jeg vil ikke skrive om kjærlighet som et knulleunivers, men som et rom der blikkene som møtes i skumringen fører til varme og en vei videre. Jeg vil se forbi magen og møte blikket til min elskede.

Etter at moren dør av brystkreft, bestemmer Oksana seg for åta med asken hennes fra Moskva til hjembyen deres i Sibir. Hun legger ut på en reise gjennom det russiske landskapet og byråkratiet, men også inn i seg selv.

Sdret er en rå, poetisk og selvbiografisk historie om å leve som homofil i dagens Russland, om kjærlighet, traumer og skriving- og om å bli kjent med en mor etter hennes død.