«En underholdende og inspirerende bok om løping – uansett hvilket nivå du er på.»
FØDT TIL Å LØPE Treningsguiden
90 - dagers løpeprogram
Treningstips
Løpeøvelser
Kosthold
Mentalt fokus
3 Tilbake til begynnelsen – på ti minutter
Den enkleste delen av Løp fritt-programmet er den som folk er mest bekymret for:
Å endre ting.
Vi er blitt opplært til å tro at det å endre vaner er smertefullt og kjedelig, som å lære å gå igjen etter at hele kroppen har vært gipset. Men det er det som er greia med løping:
Hvis det hadde vært vanskelig og komplisert, ville vi ha vært utdødd. Siden mennesker var avhengig av å løpe for å overleve, måtte det være en ferdighet vi kunne lære som småbarn og stole på også når vi ble eldre. Løping måtte være like morsomt og frigjørende som den følelsen en fisk får når den bli sluppet ut i vannet igjen.
Så hvis du tror dette blir tøft, fatt mot. For å nullstille løpingen din og følge i Caballo Blancos fotspor må du bare fokusere på disse tre målene:
• Bruk flatere sko.
• Øk skrittfrekvensen.
• Finn en venn.
Høres det ut som lureri? Tror du at det ikke kan være så enkelt? Prøv selv, da vel! Som en forsmak på hva som venter, skal du få se hvor vanskelig det er å lære Løp fritt-
stilen. Først bør du nok avlyse alle avtaler, for dette kommer til å kreve at du setter av rundt … ti minutter.
Sånn gjør du det:
1. Søk opp låta «Rock Lobster» av The B-52s.
2. Stå med ryggen mot en vegg, omtrent ett skritt unna.
3. Sett på låta.
4. Løp på stedet i takt med musikken.
Det var det. Det er alt som kreves for å lære en perfekt løpestil.
Du kan ikke lande på hælen eller ta for lange skritt når du løper på stedet. Du kan ikke sparke bakut eller komme ut av balanse når du har ryggen i nærheten av veggen. Og takket være The B-52s trenger du aldri å gjette hvor mange skritt i minuttet du bør ta.
Holdning, landing, skrittfrekvens: De tre ingrediensene i den perfekte løpestilen er lette å lære og umulig å kludre til.
Å perfeksjonere dem er en annen sak, men det er det som er gøy. Hver gang du går ut døra, får du kjenne den umiddelbare gleden når du gjør det helt riktig. Hvis det hadde vært lett å dunke i basket eller slå et backhandslag i tennis, ville basket- og tennisbanene ha vært tomme. Det som får oss til
å komme tilbake, er utfordringen ved å få drømmen til å gå i oppfyllelse, ved å prøve å bevege oss sånn vi ser det for oss.
Det krever trening, og trening er det perfeksjon handler om. Men å lære det? Den delen er enkel.
Selv nå, over et tiår senere, er jeg fortsatt litt sjokkert over hvor raskt Eric Orton snudde om alt for meg og forbedret ikke bare hvor fort og langt jeg kunne løpe, men også selvtilliten min. Bare noen få uker etter den første Løp fritt-treningen min sendte Eric meg ut på totimers økter som lå så langt bortenfor det jeg trodde var mine begrensninger, at jeg følte at jeg befant meg på en bemannet romferd til Mars. Noen få måneder etter det satt jeg baki en buss med Caballo Blanco og resten av Más Locos-gjengen på vei til bunnen av et juv for å løpe mitt livs løp.
Jeg fant ut at det som får opplegget til Eric til å fungere så bra, er to viktige ingredienser.
Den første er følelse
Eric lærer deg ikke hva du skal gjøre, han lærer deg hvordan det skal føles. Det er det som er så flott med «Rock Lobster»-trikset, som det tar ti minutter å lære. Du trenger ikke å filme deg selv. Du trenger ikke å studere en haug med YouTube-videoer eller skaffe deg en pulsklokke. Når du har hørt på new wave-rock i fem minutter, vet du umiddelbart forskjellen på god og dårlig løpestil.
På samme måte vil alle andre aspekter ved Løp frittprogrammet – fra spisevaner til generell fysisk form – lære deg å lese kroppen din. Du vil lære å tilpasse spising, løpestil, generell form og optimal skrittfrekvens uten bryststropper eller Fitbits. Du vil bli din egen mestermekaniker, så hvis det dukker opp en ustøhet i kroppen, vil du vite hva du skal justere for å unngå den.
Den andre ingrediensen er de sju faktorene: de sju tradisjonelle søylene i et langt og aktivt liv.
Før var løping noe man drev med hver dag. Nå er det noe som forstyrrer eller avbryter oss. I stedet for å veve løpingen inn i hver eneste del av livet reduserer vi den til en times økt med trening som rekreasjon. Det er fullt forståelig, så klart, siden vi bokstavelig talt ikke løper for livet i hverdagen lenger. Det er bare det at …
Ingen har sagt det til kroppen din.
Kroppen din tror fortsatt at den er midt ute på den afrikanske savannen, der den skynder seg av sted for å ta igjen middagen før den forsvinner i horisonten, samtidig som den sjekker at ungene henger med skritt for skritt. Kroppen din tror at den når som helst må løpe for å finne en make, eller friskt vann, eller et trygt skjulested for familien før lysende øyne dukker opp i mørket.
Og siden løping var et spørsmål om liv og død, kunne du ikke bare være avhengig av én motor. Du måtte ha flere forskjellige batterier, som alle virket sammen og sørget for at kroppen hadde energi og var klar til å løpe av sted når som
helst. Hva du spiste, hvem du var sammen med, hva som fikk deg til å smile – alle de medfødte enkeltfaktorene som utgjør livet, er også energikilder:
God løpestil = elastisk beinbevegelse = gratis energi
Løpe sammen = arbeidsdeling = gratis energi
Riktige sko = god, stiv landing = gratis energi
Fysisk form og styrke = pålitelig beinkompresjon = gratis energi
Hvis du drar disse enkeltfaktorene fra hverandre, vil hele systemet svekkes. Før dem sammen, så jobber de sju faktorene sammen og gjør løpingen enkel, lett, jevn og rask.
DE SJU FAKTORENE
1. Mat: Gaffelen er ikke treneren din
Du kan ikke løpe fra et dårlig kosthold. Uansett hvor mange kilometer du legger bak deg, vil du fortsette å lagre kroppsfett så lenge maten du spiser får blodsukkeret til å stige. Det er grunnen til at trinn 1 i Løp fritt-nullstillingen er å justere hvordan du tenker på mat – ikke for å sulte deg og gå ned i vekt, men for å fjerne appetitten fra ligningen og maksimere energi per munnfull.
2. Fysisk form: Bli din egen mestermekaniker
Vårt medfødte behov for å overleve mens vi løp, ga oss en usedvanlig evne til å reise oss igjen etter å ha gjort feil.
Du vil lære å vurdere alle mulige strukturelle svakheter –akkurat slik Challis og Jenna lærte å reaktivere sine inaktive setemuskler – og forandre dem med bevegelser som er så enkle at du kan gjøre dem på kjøkkenet mens kaffetrakteren putrer.
3. Løpestil: Kunsten å løpe lett
Altfor mange løpere tenker at hvis dempede sko ødela stilen deres, vil minimalistiske sko fikse den igjen. Men ingenting endres av å bytte sko, noe man kjenner på anspente leggmuskler og verkende hæler etterpå.
Det som virker, er en kombinasjon av fire illusorisk enkle øvelser. Så fort du begynner å gjøre dem, vil du merke at tiår med dårlig løpestil forsvinner under beina på deg.
4. Fokus: Fortere, lenger – resten av livet «Lytt til kroppen» er muligens det eneste treningsrådet som er mer ubrukelig enn «Vi er alle et eksperiment med én forsøksperson». Du og kroppen din snakker ikke samme språk.
Den ene aner ikke hva den andre sier. Husk at instinktene dine ble til i en tid da det var knapphet på mat, da fysisk energi måtte spares på for enhver pris, og kaldt vær ikke var et irritasjonsmoment, men noe som gjorde deg til et fossil.
Hver eneste naturlig nedarvede impuls sier at du aldri skal bevege deg hvis du ikke er nødt til å gjøre det for å overleve.
På samme måte behersker vi ikke lenger begrepene hardt og rolig, raskt og langsomt. I stedet for å bruke alle girene dilter vi som regel av sted i midten, slik at girkassen til slutt blir utslitt. Heldigvis utviklet soldatene i Romerriket et triks som kan lære deg å finne den ideelle skrittfrekvensen i hver enkelt økt. Du skal bygge en diger Løp fritt-motor med riktig gir til hver eneste utfordring.
5. Sko: Ikke skad føttene dine Løpesko kan ikke forbedre løpestilen din, men de kan gjøre den mye dårligere. Jo mer demping du har under føttene, desto dårligere kjenner du underlaget. Demping er som narkotika. Det virker lammende. Det skjermer føttene dine mot de fornemmelsene som kan gjøre deg til en bedre, mer skadefri løper. Tenk på skaden du gjør ved å lokalbedøve hånda og slå den med en hammer, så får du en følelse av hva som foregår hver gang du løper i myke sko. Og hvis du tror «skrittanalyse» er svaret, bør du tenke deg om: Studier har vist at løpere som har kjøpt sko basert på skrittanalyse, har opptil fem ganger større sannsynlighet for å rammes av en skade.
6. Ha det gøy: Hvis det føles som et slit, jobber du for hardt «Jeg er ikke interessert i grensene for hva som er vondt», forklarte kameraten min Barefoot Ted fra eventyret Født til å løpe da jeg spurte hvordan han kunne delta i løp på 160 kilometer med bare 40 kilometer trening i uka. «Jeg utforsker grensene for hva som er lystbetont.»
Vitenskapelig sett gir Barefoot Teds gledesprinsipp full mening. Evolusjonen belønner ikke smerte, den belønner glede. Smerte setter grenser for opplevelsen i stedet for å gjøre den bedre. Den skaper tunnelsyn, avstand, selvopptatthet og feil. Hodet henger, hjernen skriker etter oksygen, stressnivåene er på maks. Hver eneste celle i kroppen advarer deg om at dette ikke kan være bra. Du prøver å stenge det ute, ikke å nyte det i fulle drag.
Moro fører på sin side til bedre oppmerksomhet, selvtillit, stresslindring og ferdigheter. Når du har det morsomt, er du fokusert. Hvorfor det? Fordi kroppen din bifaller det og vil ha mer. Du holder hodet høyt. Du puster jevnt. Synsfeltet og bevegelsene dine fungerer maksimalt. Hjernen du har arvet fra dine forfedre, åpner korken på en magnumflaske med endorfiner og oppmuntrer deg til å holde det gående. Du er i flytsonen.
7. Familie: De som svetter sammen, svever sammen
Vi utviklet oss til å oppmuntre og hjelpe hverandre, for flokken overlevde eller døde avhengig av hvordan alle lyktes. Jo større variasjon det er i mentale og fysiske ferdigheter,
desto større er sjansen for å lykkes. Å løpe sammen er en av de beste måtene å bli bedre på. Siden vi er sosiale dyr, blir mange av de usynlige mekanismene våre synkronisert:
Uten at et ord blir sagt, kan en løpepartner bidra til at du finner riktig puls, får bedre løpesteg og skjerper stilen.
Og en bonus:
Skader: Fiks småproblemene
Det finnes nesten ingen funksjonsforstyrrelser som ikke kan ordnes med litt mer funksjon. Hvis du sliter med plantar fasciitt, senebetennelse, løperkne eller vonde hofteleddsbøyere, vil du lære noen mobilitetsøvelser og styrkeøvelser som kan fjerne utfordringen og trene opp bevegelsesmønsteret igjen.
Tenk på de sju faktorene som et balansert måltid, ikke en buffé. Hver faktor henger sammen med de andre, så motstå fristelsen til å velge noen få og droppe de andre. Til sammen utgjør de alt du trenger for å finne fram til dine egne ustøheter, korrigere dem og forbedre styrken og smidigheten din mens du jobber deg gjennom 90-dagersprogrammet for å lære å løpe fritt mot slutten av boka.
I de neste kapitlene vil du få vite hvordan hver enkelt av de sju faktorene fungerer, og hvordan de henger sammen.
Du vil bli introdusert for nye øvelser, som miniøkter, toukers-testen og 100-up-øvelsen. Du vil lære et 2000 år gammelt triks for å anslå pulssoner og lære den beste måten å velge sko på (hint: det har ingenting med «skrittanalyse» eller «stabilitet» å gjøre).
Øv på det du lærer underveis. Bli kjent med øvelsene, og gjør deg klar til å ta dem i bruk når du begynner på 90-dagersprogrammet. Når du er ferdig, vil de gamle vanene dine være borte, og de nye vil være innarbeidet. Du vil være klar til å trene til et hvilket som helst løp – eller bare stikke ut en tur når du føler for det, løpe så langt du vil, akkurat når du vil, resten av livet.
3.1 CABALLOS STØRSTE HEMMELIGHET
«Jeg følte en brennende ild i kroppen, et raseri», forteller Jordan Marie ‘Brings Three White Horses’ Daniel, og det fikk henne til å bestemme seg. «Jeg grep rødmalingen og lot fingrene stå for snakkingen.»
Fram til da hadde Jordans liv som profesjonell løper handlet om hvordan hun løp. Nå handlet det bare om hvorfor.
Forsiktig tegnet hun et blodrødt håndavtrykk i ansiktet: en tommel på det ene kinnet og fingre på det andre, mens håndflaten dekket leppene, en grusomt livaktig framstilling av hvordan så mange kvinner fra den amerikanske urbefolkningen har mistet livet – en hånd som presses over munnen på dem og bringer dem til taushet.
Jordan festet startnummeret og inntok plass blant eliteløperne på startstreken i Boston maraton i 2019. Hun holdt blikket rettet framover, selv når tilskuerne begynte å peke og stirre på henne. «HEI, FINT HÅNDAVTRYKK», var det noen som ropte. Hvor hjerteløs må du være, undret hun, for å tro at en blodrød hånd over munnen til en kvinne er en spøk?
«Men de fra urbefolkningen som så meg, de skjønte det», sier Jordan. «De vet om jentene våre.»
For kvinner fra den amerikanske urbefolkningen er mord som en epidemi. Det er ti ganger større sannsynlighet for at de dør av vold sammenlignet med andre ameri-
«‘JEG HAR ALLTID TENKT PÅ LØPING SOM EN SUPERKRAFT’, SIER HUN. MEN NÅR KRAFTEN IKKE BLIR BRUKT, ER DEN BORTKASTET.»
kanere, og brutaliteten er så utbredt at medarbeidere fra Amnesty International har krevd at noe må gjøres. Men selv om nesten 6000 kvinner fra urbefolkningen er anslått savnet, er knapt flere enn hundre dokumentert i justisdepartementets database. Hvem taler deres sak? Hvorfor blir det ramaskrik i hele landet hvis en ung blond kvinne forsvinner, tenkte Jordan rasende, mens det ikke virker som om FBI bryr seg engang når en kvinne fra urbefolkningen er i fare?
Jordan opplevde trusselen på nært hold da moren hennes ble med i letingen etter en ung kvinne som forsvant like ved der Jordans familie bor i et reservat i South Dakota. Liket av kvinnen ble funnet ikke så langt fra der Jordan hadde løpt sammen med bestefaren sin som barn. Det kunne ha vært meg, tenkte Jordan – før hun innså at det faktisk var det. To ganger hadde hun vært utsatt for partnervold. Innen hun begynte på universitetet, hadde hun vært i mer enn et titall begravelser for slektninger og venner som hadde dødd på tragisk vis.
Men Jordan var blant de heldige. Løpebeina hennes ga henne en mulighet andre kvinner ikke hadde. Jordan kommer fra løpeadelen i South Dakota. Bestefaren hennes var en venn og konkurrent av OL-legenden Billy Mills, som ble mentoren hennes. Moren til Jordan var på vei til OL i 1988 som sprinter før hun fikk Jordan i stedet, og Jordan selv hadde en framragende løpekarriere på University of Maine før hun ble profesjonell som løper for New Balance og Altra. «Jeg har alltid tenkt på løping som en superkraft», sier hun. Men når kraften ikke blir brukt, er den bortkastet. Den må brukes, styres, utnyttes til å skape endring. All løpingen Jordan hadde bak seg, alle seierne og medaljene og sponsorene, samlet bare opp superkreftene hennes. Nå var det på tide å bruke dem.
Før startskuddet i Boston skrev Jordan fire røde bokstaver nedover beina: «MMNW», som står for Missing and Murdered Native Women (savnede og drepte kvinner fra urbefolkningen). Hun skulle be for én kvinne for hver engelske mil, og hun ble helt nedslått av hvor enkelt det var å komme på tjueseks navn. «Jeg ville at vi skulle løpe for søstrene som
«HAN BEGYNTE Å SE PÅ LØPING PÅ EN MÅTE HAN ALDRI HADDE
GJORT FØR. IKKE SOM EN HOBBY ELLER EN SPORT, MEN
SOM EN STYRKE. EN KRAFT.»
er stjålet fra oss», sier Jordan. «Det var min måte å gi disse kvinnene en plattform der de kunne ses, høres og huskes.»
Etter løpet gjennom gatene i Massachusetts ble Jordan en slags lynavleder. Hun førte en mektig tradisjon fra dens plass i fortiden mot et mål her og nå. Siden har hun kjempet urbefolkningens sak, og det har gitt løpingen en følelse av mening og formål som hun aldri hadde følt tidligere.
«Jeg holdt alltid løpingen for meg selv, fokuserte på mine egne mål i konkurransene», sier hun. «Det var identiteten min, så jeg ville ikke dra inn noe stress utenfra. Men jeg innså at jeg ikke kunne fortsette å skille mellom de tingene. Jeg har sett så mange andre grupper som bruker løpingen som et talerør, og det er fantastisk å være vitne til.»
Micah True var gjennom noe lignende selv da han ble Caballo Blanco.
Han hadde vært en formidabel bokser og solid ultraløper i sin tid, men teknikk var aldri hans sterke side. Han kjempet seg fram med rå kraft helt til han, igjen og igjen, møtte veggen med skader på grunn av overbelastning.
Nede i kobberjuvet snudde han det på hodet. Han brukte flere år på å fordype seg i løpeteknikk. Han lærte å trippe på kryss og tvers ned bratte fjellsider som en geitebukk, og gjøre om lange, tunge skritt til de korte, raske skrittene han hadde lært ved å se på lettbeinte eldre rarámurier.
I femtiårene hadde han nådd en alder der mange løpere fra hans tidligere liv klagde over vonde knær og stive korsrygger og sluttet å løpe for godt, men Caballo var bare i startgropa. «Han hadde enorm rekkevidde», husker jeg at jeg fikk høre av Luis Escobar, terrengløperlegenden som tok de
ikoniske bildene av Caballos første ultramaraton i Barrancas del Cobre, og som holdt seg i nærheten etter det. «Hvis han følte for det, kunne han ta femti kilometer i stedet for tjue.»
Den hvite hesten slo seg til ro med et behagelig liv som einstøing, der timene med dagslys ble brukt til å flakke rundt i kløften, og kveldene ble brukt til å se sola gå ned over Batopilas-elva utenfor den lille steinhytta hans. Sannsynligvis ville han ha levd resten av livet på den måten …
Hvis han ikke hadde blitt sint.
Det var ikke bare ett drap som gjorde ham rasende. Han hadde begynt å fyre seg opp allerede før gangstere fra narkotikakartellene drepte sønnen til en av de nærmeste vennene hans. Før det hadde han sett noen av sine gode venner, som Silvino Cubesare, bli lurt opp i stry av kartellene, og han hadde vært vitne til at rarámuri-løpernes eldgamle kultur ble undergravd av at verden utenfor krøp stadig nærmere.
Han begynte å se på løping på en måte han aldri hadde gjort før. Ikke som en hobby eller en sport, men som en styrke. En kraft. Han hadde vært så heldig å få seg rarámuri-venner som delte den kraften med ham, og det forandret livet hans. Nå var det hans tur. Hvis det hadde stoppet der – hvis Micah bare hadde tatt til seg den kraften og holdt den for seg selv – ville aldri noen ha fått høre historien hans. I stedet gikk han lenger enn hvordan man løper, og kastet seg inn i spørsmålet om hvorfor, og dermed skapte han noe større og mer populært enn han kunne ha forestilt seg.
Det er den egentlige arven etter Micah True. Ultraløpfestivalen og fellesskapet den skaper der nede i kobberjuvet, er ikke et løp. Den er en påminnelse om hvor praktfullt løping kan være når den kombineres med større mål – slik menneskene har gjort så lenge de har eksistert.
Selv på steinete stier går sandaler helt greit hvis du har lagt deg til en god løpestil.
Å komme i gang
De fleste av oss har en baklengs tilnærming til å lære å løpe.
Når vi er nybegynnere, løper vi sakte og tenker at vi skal bli raskere når vi blir bedre. Men det er å gjøre det baklengs: Først må vi utvikle rå fart, som vil gi oss styrken og ferdigheten til å løpe lenger. Å løpe fort er hemmeligheten bak å løpe enkelt.
Det er sånn rarámuri-folket lærer ungene sine å løpe. Skolebarn hos rarámuriene begynner med å løpe om kapp i kortvarige ballspill, og spurter fram og tilbake en liten strekning så fort de kan. Det geniale ved balløpet er at alle er likeverdige medlemmer av laget, både de eldste og de yngste og både de raskeste og de langsomste. Hvis du henger bak når de fremste kommer til punktet der man snur, kommer ballen trillende tilbake mot deg, og plutselig får du en kontringsmulighet og leder angrepet mens resten av flokken spurter etter deg for å holde følge. Rarámuri-barna øver ikke på å løpe sakte. Først løper de fort, og når de blir gode til å løpe fort, da løper de langt.
Fart fungerer utmerket til å lære seg ting. Fart oppmuntrer til god løpestil: Når du løper i full fart, trenger ingen å forklare hvorfor du bør lande på forfoten eller utnytte den naturlige elastisiteten i foten. Du bare gjør det. Ungdomsløpere i resten av verden har en lignende tilnærming som rarámuriene: På barneskolen begynner man med å trene til korte løp, og så går man videre til lengre distanser etter hvert som man blir eldre. Først bygger man opp en
grunnform med fart og styrke, og deretter plusser man på utholdenhet.
Men mange av oss har hoppet over den viktige fasen med fart og styrke. Vi begynte å løpe senere i livet, vanligvis av samme grunn: Vi hadde lyst til å komme i form igjen og tenkte at den beste måten å gjøre det på var å trene til noe stort, for eksempel et halvmaraton eller et langt terrengløp. Vi fokuserte på å løpe lenger, ikke bedre – og det er det som gjør at vi får problemer. Hele byggverket vårt hviler på et svært snevert fundament, og vi plusser på flere og flere kilometer uten å lære oss å være tilpasningsdyktige og effektive. Når den minste ustøhet dukker opp, kollapser alt. 90-dagersnullstillingen for å løpe fritt er utviklet for å gjøre noe med akkurat det. Det er det korte skrittet tilbake vi trenger for å ta et stort sprang framover. Du vil bli raskere, sterkere og mer motstandsdyktig mot skader. Du vil lære teknikker som gjør løpingen til en glede livet ut.
Du begynner med mat og går videre gjennom de sju faktorene fram til moro og familie. Du får råd om hvordan du skal komme i gang, til slutt i hvert kapittel. Når du har gjort deg kjent med alle øvelsene, vil du ha redskapene du trenger for å begynne på 90-dagersprogrammet.
Så når bør du begynne? Det kommer an på hvor du befinner deg akkurat nå. Er du nybegynner? Har du litt erfaring? Løper du regelmessig? Denne veiledningen vil hjelpe deg med å velge hva du skal gjøre dag én:
NYBEGYNNERE
Forberedende fase før du begynner på 90-dagersprogrammet: 3–4 uker
• Bruk tiden til å gjøre øvelsene for fysisk form (kap. 7), løpestil (kap. 8) og miniøkter (kap. 5).
• Løp forsiktig tre eller fire ganger i uka. Ta det rolig og stopp når du fortsatt har litt mer å gå på. Du skal aldri ha vondt eller føle deg utmattet når du er ferdig. Målet er å løpe lett og regelmessig.
• Når du har god nok selvtillit til å løpe 1000-meterstesten, er du klar til å begynne.
DE MED LITT ERFARING
Forberedende fase før du begynner på 90-dagersprogrammet: 2–3 uker
• Hvis du er en løper med erfaring, men ikke trener regelmessig og det noen ganger går uker eller måneder uten at du løper, kan du gjøre deg klar ved å gjøre alle øvelsene (kap. 6–12) og løpe tre eller fire ganger i uka.
• Når du har god nok selvtillit til å løpe 1000-meterstesten, er du klar til å begynne.
ERFARNE
Forberedende fase før du begynner på 90-dagersprogrammet: 1 uke
• Hvis du løper regelmessig og har et godt treningsgrunnlag, ta én ukes restitusjon for å la kroppen hvile.
• Bruk pausen til å lære deg å mestre øvelsene for løpestil (kap. 8), fysisk form (kap. 7) og miniøkter (kap. 5).
• I slutten av uka bør du være klar til å ta 1000-meterstesten og sette i gang.
HVIS DU ER SKADET
• Hvis du kjenner murrende smerte, noe knyttet til hælen, akillessenen eller har beinhinnebetennelse, følg tipsene bakerst i boka (se Skader: Fiks småproblemene, side 239).
• Snart bør du merke at funksjon og fleksibilitet kommer tilbake, og raskt begynne å føle deg bedre.
• Gjør du ikke det, har du kanskje en skade som krever et legebesøk.
• Så fort du er skadefri, følg programmet for dem med litt erfaring.
Har du lyst til å begynne å løpe? Trener du til maraton?
Sliter du med skader? Da er dette boka for deg!
Født til å løpe er den mest solgte og populære boka om løping noensinne. Her oppsøkte Christopher McDougall glohete juv og utilgjengelige fjelltopper, han ble kjent med noen av verdens beste langdistanseløpere, og han fikk hjelp av løpetreneren Eric Orton. På ett år gikk han fra å være en overvektig journalist med kronisk kneskade til å løpe ultramaraton.
I Født til å løpe. Treningsguiden avslører Christopher McDougall hemmelighetene som revolusjonerte både hverdagen og løpingen hans. Du lærer om alt fra løpestil og mentalt fokus til kosthold og løpesko – formidlet med McDougalls smittende entusiasme og krydret med inspirerende historier om løping fra hele verden.
Boka er gjennomillustrert og tilpasset både nybegynnere og erfarne løpere.
CHRISTOPHER MCDOUGALL er forfatteren bak de internasjonale bestselgerne Født til å løpe og Født til å være helt. Han begynte sin journalistkarriere som krigskorrespondent, og har siden skrevet for blant annet Esquire og Runner’s World.
ERIC ORTON er en verdenskjent løpetrener og arkitekten bak treningsprogrammet som forvandlet Christopher McDougall fra en sliten journalist til en entusiastisk barfotløper.
ISBN 978-82-530-4507-8