FØRSTE VERDENSKRIG
oversatt av lars nygaard
dreyers forlag oslo 2025
originalens tittel: den store krig. europæernes første verdenskrig © nils arne sørensen 2005
published by agreement with licht & burr literary agency and gads forlag, denmark. norsk utgave © dreyers forlag oslo – en del av forente forlag as, 2014
omslag: erlend askhov
trykk: scandbook ab, falun printed in sweden isbn: 978-82-8265-761-7
Innhold
urkatastrofen
Urkatastrofen | 10
veien til krig
Et varslet attentat | 18
Stormaktsrivalisering, allianser og krigsplaner | 22
Nasjonalismen som lim og løsemiddel | 32
Juli-krisen | 45
Store begivenheter – store årsaker? | 55
hjem til jul
Krigsbegeistring? | 60
Illusjonen om den korte krigen | 69
en krig – mange fronter
Vestfronten | 86
Verdun og Somme | 97
Østfronten | 104
Den tredje Balkan-krigen | 113
Krigen i Alpene | 117
Det osmanske riket i krig | 123
Krigen til sjøs | 129
Luftens helter | 133
soldatenes kriger
Til angrep! | 143
Skyttergravsliv | 153
«That’s the wrong way to tickle Mary» | 162
Utveier | 172
Dulce et decorum est … | 179
hjemmefronter
Den sterke staten og den organiserte økonomien | 196
Mat | 204
Kvinnens plass? | 211
Propaganda og moral | 224
Utenfor? | 233
krigens vendinger
De russiske revolusjonene | 253
Mytteri og gjørme på vestfronten | 260
Caporetto | 268
Krigen Tyskland vant | 273
«Med ryggen mot veggen» | 278
De siste 100 dagene | 284
Hvorfor Tyskland tapte krigen | 290
et nytt europakart
Allierte krigsmål | 296
Sammenbrudd og våpenhviler | 302
Paris 1919 | 308
Den tyske freden | 313
Tapere og vinnere | 320
Fortsettelseskriger | 326
Freden som gjør slutt på all fred? | 334
krigen etter krigen
Krigens pris | 348
Et samfunn for helter | 357
Soldatgraver og pilegrimsreiser | 367
Minnekultur | 372
Kampen om erindringen | 385
Krigen fortrengt | 398
Krigen mellom erindring og historie | 410
Takksigelser | 420
Utgangspunkt | 422
Litteraturorientering | 426
Inn i krigen | 427
Hjem til jul | 429
En krig, mange fronter | 430
Soldatenes kriger | 432
Hjemmefronter | 434
Krigens vendinger | 436
Et nytt Europa-kart | 437
Krigen etter krigen | 439
Litteratur | 441
Noter | 467
Register | 483
Urkatastrofen
Betyr uttrykket «den andre verdenskrig» at det også har vært en første verdenskrig? Dette spørsmålet har den kjente britiske historikeren Eric Hobsbawm fortalt at han en gang fikk av «en intelligent amerikansk student». Hobsbawm bruker historien som et eksempel på en bortimot bunnløs historisk uvitenhet, men man kan også tolke spørsmålet som uttrykk for en ekte nysgjerrighet. For mens andre verdenskrig siden 1945 har hatt en helt sentral plass i det amerikanske minnefellesskapet og er blitt fortalt og fortolket igjen og igjen – ikke bare i historiebøker og historietimer, men også i utallige spillefilmer, tv-serier, romaner, tegneserier og dataspill – så spiller første verdenskrig ingen særlig rolle i den amerikanske kollektive erindringen og identiteten.
Det samme gjelder i enda høyere grad i Skandinavia. Også her har andre verdenskrig fullstendig overskygget den første i de nasjonale historiebevissthetene. Det er lett å forklare. I Norge og Danmark er andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen blitt forstått som kamper for vår nasjonale eksistens, og inntar derfor en helt avgjørende plass i våre nasjonale selvbilder. I Sverige er den vellykkede nøytraliteten tradisjonelt blitt tolket svært positivt, som et uttrykk for overlegenheten til en særskilt svensk historisk utviklingsvei: Folkhemmet sto ikke bare utenfor, men var et sivilisasjonens lys midt i krigens barbari. Tilsvarende fortellinger er ikke blitt bygget opp om første verdenskrig. Tvert imot står den som krigen «vi» slapp unna, og som «vi» derfor heller ikke trenger å tenke mer over. Bildet er helt annerledes hos mange av våre europeiske naboer. Her omtales krigen fortsatt ofte med det navnet som samtiden brukte: den store krigen. Blant historikere i land som Frankrike, Italia, Storbritannia, Tyskland og USA har man gjennom de siste tiårene kunnet se en stadig større interesse for krigen. Det gjelder enten man interesserer seg for kulturhistorie eller for sosiale og økonomiske forhold, men det gjelder ikke minst blant historikere som beskjeftiger seg med politikk. Den
Urkatastrofen
store interessen skyldes at mange ser krigen som et avgjørende brudd i Europas og verdens historie. På godt, men ikke minst vondt.
En typisk representant for denne oppfatningen er den verdensberømte amerikanske diplomaten og historikeren George F. Kennan, som i 1979 kalte første verdenskrig for «det første store holocaust» og karakteriserte den som «the great seminal catastrophe of the 20th Century» – den avgjørende katastrofen i det 20. århundret. I tysk oversettelse er Kennans karakteristikk blitt til «urkatastrofen», og den er blitt overtatt av fremtredende tyske historikere som Hans-Ulrich Wehler og Wolfgang J. Mommsen.3 Det er det svært gode grunner til, noe som selvfølgelig også er forklaringen på at jeg har lånt Kennans betegnelse i tysk form til denne overskriften.
Første verdenskrig innebar nemlig at den bestående orden, i ordets bredeste forstand, brøt sammen. Det er lett å male rosenrøde bilder av fortiden, men det er ikke feil å hevde at den europeiske tidsånden i tiårene frem mot 1914 var preget av stor tillit til at fremtiden ville bli bedre enn nåtiden. Den fremskrittsoptimismen som opplysningstidens tenkere hadde installert i den europeiske sivilisasjonen, var utbredt i årene omkring 1900, selv om det ikke var enighet om hva den lysere fremtiden konkret skulle bestå i. Etter verdenskrigen var denne fremskrittstroen brutt sammen for mange. Som Winston Churchill skrev i det første bindet av sin store skildring av verdenskrigen, The World Crisis, fra 1923, var «tortur og kannibalisme de eneste midlene som de siviliserte, vitenskapelig utdannede, kristne stater hadde nektet seg selv bruken av – og det var bare fordi de ville ha hatt en tvilsom nytteverdi». Da Churchill ti år senere omarbeidet seksbindsverket til «en form som gjør dem tilgjengelige for en svært stor lesekrets», skrev han i et nytt forord blant annet om krigens virkninger:
Grunnlaget det nittende århundret hadde bygget opp sin kultur på, ble smadret. Verdensøkonomien kom i ulage, og hele menneskeheten havnet i en smeltedigel med en overflate der man verken så mønster eller form. Så snart skytingen opphørte, fant også seierherrene at de var styrtet ned i en avgrunn som bare var litt mindre dyp enn den de hadde styrtet sine beseirede fiender ned i. Dette verket forteller derfor om den største katastrofen som har rammet menneskeheten etter det gamle Romas fall og tilintetgjørelse.4
Etter den neste verdenskrigen skrev den tyske filosofen Theodor Adorno at «det er barbarisk å skrive dikt etter Auschwitz». Churchill og mange med ham mente at
det allerede var det etter den store krigen. En mer nøktern historiker ville i stedet påpeke at de to verdenskrigene på mange måter kan sees i sammenheng som en moderne tredveårskrig, og at en av de iøynefallende og skremmende sammenhengene kan sees i menneskers barbariske atferd overfor sine medmennesker.
Ut fra et mer tradisjonelt politisk perspektiv må krigen også betraktes som en avgjørende katastrofe i moderne europeisk historie. Den førte til sammenbrudd for fire imperier. Verken det tyske keiserriket, Østerrike-Ungarn, det osmanske riket eller tsarstyrets Russland overlevde krigen. På ruinene reiste det seg nye stater og nye politiske regimer. Etter et demokratisk mellomspill skulle det vise seg at de fleste av dem var motbydelige. Verst var nazismen og kommunismen, som begge ble preget av å ha blitt født i og av krigen. Her kan man se en sammenheng ikke bare mellom de to verdenskrigene, men også med Europas historie frem til den europeiske kommunismens sammenbrudd i 1989–91. Som en annen av 1900-tallets store intellektuelle, Hannah Arendt, formulerte det på 1950-tallet i sin analyse av totalitarismen: «Den sorgens ro som etter store katastrofer senker seg over ulykkessteder, er inntil nå uteblitt. Den første eksplosjonen var som starten på en kjedereaksjon som inntil nå ikke har kunnet stoppes».5
Også på andre måter var krigen en katastrofe. Millioner av menn ble drept og lemlestet. Antallet enker og faderløse barn vokste eksplosivt fra 1914 til 1918. I krigssonene var de materielle ødeleggelsene omfattende, og de store kraftanstrengelsene som de europeiske statene gjorde for å vinne krigen, resulterte i at de gikk nedslitte, utmattede og forgjeldede inn i etterkrigstiden – uansett om de hadde vunnet eller tapt.
Krigens betydning kan imidlertid ikke bare males i dystre farger. Krigen førte, som så mye annen ødeleggelse, også til positiv utvikling. Selv om nazismen og kommunismen er noen av krigens mest iøynefallende barn, resulterte krigen faktisk også i demokratisering på flere av samfunnslivets arenaer. Stemmeretten ble utvidet, og i en rekke land fikk kvinner både politiske og juridiske rettigheter i etterkrigsårene. På samme måte kom en rekke av de vitenskapelige og teknologiske landevinningene som var gjort i krigens tjeneste, også til nytte i det sivile samfunnet.
Det finnes altså gode nok grunner til å interessere seg for første verdenskrig. I denne boken har jeg skrevet krigens historie fra mange forskjellige synsvinkler. Boken handler om krigens årsaker og konsekvenser i den store politikkens verden, men også om hvordan krigen grep dramatisk inn og satte dype spor i vanlige menneskers liv. Som de aller fleste andre bøker om krig forsøker den selvfølgelig å forklare hvorfor krigen gikk som den gjorde; hvorfor vinnerne vant, og taperne
tapte. Den historien fortelles fra perspektivet til politikere og generaler (og historikere), men jeg har forsøkt å legge like stor vekt på hvordan krigen så ut fra synsvinkelen til soldatene og familiene deres. Når jeg skriver om resultatene og virkningene av krigen, handler det om hvordan Europa-kartet ble tegnet om, og hvordan politikken ble preget av krigserfaringen. Men det handler også om hvordan krigen ble husket, og hvordan man forsøkte å gi den mening etter at freden hadde senket seg på slagmarkene. Det er en historie som først og fremst utspiller seg i de tiårene som vi i dag har vent oss til å kalle mellomkrigstiden, men det er også en historie som mange steder fortsatt er levende og full av betydning. Som innbygger i det samfunnsforskerne kaller en «småstat» er jeg mange ganger irritert over hvordan innbyggerne i «min» og andre småstater forsvinner ut av de store historiene. Derfor har jeg lagt vekt på å skildre krigen ikke bare på vestfronten – som normalt er helt dominerende i brede verker om første verdenskrig – men også på de mange andre frontene i Europa. Derimot handler ikke boken om krigen utenfor Europa. Selv om vi normalt kaller krigen for første verdenskrig, var den først og fremst en krig mellom europeiske stater og deres befolkninger, og det var også i Europa krigens virkninger var størst. Derfor undertittelen: europeernes første verdenskrig.
Jeg er imidlertid ikke bare innbygger i en småstat. Jeg er innbygger i småstaten Danmark, og det har også preget boken, som er skrevet fra et bevisst dansk ståsted. Man kan lese mer om Danmark og dansker – og spesielt om Nord-Slesvig/SørJylland og de dansksinnede slesvigerne som deltok som tyske soldater i krigen –enn man normalt ellers vil kunne gjøre i bøker om verdenskrigens historie. Det kan man også i denne norske utgaven, men her har jeg også forsøkt å gi plass til Norges og nordmennenes krig.
Boken er skrevet for den historisk interesserte leser. Jeg har derfor ikke valgt den vitenskapelige avhandlingens form, hvor det først gjøres nøye rede for forfatterens teoretiske og metodiske utgangspunkter, deretter for hvilket materiale fremstillingen bygger på, og hvor alle opplysninger omhyggelig dokumenteres i et omfangsrikt noteapparat. På den andre siden er jeg ingen tilhenger av historiske fremstillinger hvor forfatteren bare legger frem sin utgave av et historisk emne uten å gi leseren mulighet for å kikke historikeren i kortene. Siden alle historiske fremstillinger er tolkninger av fortiden, skylder historikeren sin leser at han eller hun i det minste har sjansen til å få en fornemmelse av hvor velbegrunnet fortolkningen nå engang er.
Derfor har jeg valgt å referere løpende til historikere som har vært med på å forme min oppfatning. Dessuten gir jeg kildehenvisninger i forbindelse med alle
Urkatastrofen
sitatene. Dette gjør at fotnotene faktisk er ganske mange, men de er uten unntak rene henvisningsnoter, og hvis man for eksempel ikke er interessert i hvor Eric Hobsbawm har skrevet om den amerikanske studenten, er det ingen grunn til å kontrollere hva som står i note 2. Dette begrensede dokumentasjonsnivået har jeg supplert ved å forsyne boken med en utførlig litteraturorientering og en fortegnelse over det materialet jeg har brukt i forbindelse med arbeidet med den. Alt dette har jeg gjemt unna bakerst. Her kan interesserte også lese om de faghistoriske overveielsene av metodisk og teoretisk art som ligger til grunn for boken. Dem håper jeg selvfølgelig at mange vil ende med å lese, men forhåpentligvis først underveis i lesningen av selve fremstillingen, og når man undrer seg over hvorfor i all verden forfatteren har valgt å skrive som han gjør.
Nils Arne Sørensen Våren 2010
Et varslet attentat
Attentater mot fremtredende personligheter var alt annet enn ukjent i tiårene omkring 1900. Da typografen Julius Rasmussen 21. oktober 1885 forsøkte å myrde konseilpresident J.B.S. Estrup, skrev han også på dette feltet Danmark inn i det moderne Europas historie. Rasmussens forsøk mislyktes, men vellykkede attentater var det mange av. Blant ofrene var den franske president Sadi Carnot (1894), den spanske statsminister Antonio Cánovas del Castillo (1897), den italienske kong Umberto (1900), den serbiske kong Alexander og hans dronning Draga (1903), den russiske guvernøren av Finland, Nikolaj Ivanovitsj Bobrikov (1904), den greske statsministeren Theodoros Delyannis (1905), den portugisiske kong Carlos og kronprins Luís Filipe (1908), den russiske statsminister Pjotr Stolypin (1911) og den greske kong Georg (1913).
Motivene var politiske. Gjerningsmennene var anarkister, sosialister eller – og det var den største gruppen – revolusjonære nasjonalister. Ikke minst ØsterrikeUngarn var yngleplass for nasjonalistiske terrorister som brukte vold som middel i kampen for nasjonal selvstendighet. Den italienske nasjonalisten og republikaneren Giuseppe Mazzini, som mange progressive nasjonalister hadde som forbilde, anså det politiske drapet – tyrannmordet – for å være helt legitimt når drivkraften ikke var «hat og lavere lidenskaper», men «bare fedrelandet og de evige rettighetene» som Gud har gitt mennesket og som tyrannen forbrøt seg mot, som han uttrykte det i 1856.6
Side 16–17: Tyske soldater står klare til parade i forbindelse med de siste store militære «keisermanøvrene» før krigen.
Veien til krig
Det var innen en slik tankegang den 24-årige Guglielmo Oberdan fra den italienskspråklige havnebyen Trieste i 1882 bestemte seg for å myrde den østerrikske keiseren, Franz Josef, som i anledning av 500-årsjubileet for byens innlemmelse i Habsburg-riket besøkte byen. For italienske nasjonalister, som krevde innlemmelse av Trento og Trieste i Italia slik at landets samling kunne fullbyrdes, var besøket en provokasjon. Men det var også en velegnet symbolsk ramme for et angrep mot det østerrikske «tyrannveldet». Oberdans planer ble imidlertid avslørt av det østerrikske politiet. Han ble arrestert like før det planlagte attentatet, dømt til døden og hengt. På skafottet ropte han ifølge den offisielle rapporten: «Lenge leve Italia; lenge leve det frie Trieste; ut med utlendingen!»7
For italienske nasjonalister ble Oberdan en martyrskikkelse. Man skrev dikt, sanger og minnebøker til hans pris, i italienske byer ble veier og plasser kalt opp etter at ham, og i 1915 ble det laget en film om «Guglielmo Oberdan, martyren fra Trieste». Dermed ble han et av mange eksempler på hvordan én manns terrorist er en annen manns frihetskjemper. Det gjelder også når man ser på periodens mest kjente – og mest vellykkede – politiske attentat. Det fant sted i Sarajevo søndag 28. juni 1914.
Solen hadde for lengst brent bort morgendisen da erkehertug Franz Ferdinand og følget hans ved titiden kjørte langs Appel kai på vei til rådhuset. Vi vet ikke hva tronfølgerparet tenkte på mens kortesjen sneglet seg av sted, men det er ikke usannsynlig at private tanker forstyrret konsentrasjonen om de offisielle pliktene. For Franz Ferdinand og hans kone Sophie var 28. juni nemlig en merkedag. Det var årsdagen for den dagen i 1900 hvor Franz Ferdinand hadde avskrevet sine etterkommeres rett til kronen. Det var prisen de stive habsburgske hoffreglene krevde for at han skulle kunne gifte seg av kjærlighet med den tsjekkiske grevinnen Sophie Chotek, som hadde et stamtre som ikke rakk til en plass øverst i det habsburgske hierarkiet. Man kan likevel forestille seg at Franz Ferdinand og Sophie betraktet menneskemassene langs veien med bekymring. Østerrikske myndigheter hadde mottatt en rekke advarsler om at det var en dårlig idé med et kongelig besøk i Sarajevo 28. juni.
Årsaken var at serbiske og sørslaviske nasjonalister anså det østerrikske styret i Bosnia-Hercegovina for å være et fremmedherredømme. Ifølge nasjonalistene burde provinsene, med et befolkningsflertall som var slavere, enten innlemmes i Serbia eller bli en del av en ny, sørslavisk (jugoslavisk) statsdannelse. Sett med slike nasjonalistiske øyne var et keiserlig besøk under alle omstendigheter en påminnelse om fremmedherredømmet. Å avlegge besøket nettopp 28. juni var imidlertid å gjøre vondt verre. Det var nemlig årsdagen for slaget på Kosovo Polje i 1389. Her
Veien til krig
hadde en osmansk hær under ledelse av fyrst Murad nærmest utslettet en serbisk hær. I den serbiske mytologien ble nederlaget sett som inngangen til nesten 500 års fremmedherredømme under osmansk (og derfor muslimsk) åk, og det ble dermed et identitetsskapende, heroisk nederlag. Særlig én historie i fortellingen om slaget ble viktig. Ifølge legenden anklaget serbernes hærfører, fyrst Lazar, dagen før slaget adelsmannen Miloš Obilić for å være en forræder. Det benektet Obilić på det kraftigste og sverget at han skulle bevise det ved å drepe sultan Murad neste dag. Han lot handling følge ord. Forkledd snek han seg inn i leiren til osmannerne og myrdet Murad; denne handlingen kostet ham livet. For serbiske (og i vid utstrekning også sørslaviske) nasjonalister ble dagen – Vidovdan eller St. Vitusdag – senere den viktigste merkedagen i den nasjonale kalenderen, og i Obilić hadde man en martyr som kunne tolkes i både kristent og nasjonalistisk perspektiv.
For radikale serbiske nasjonalister var det opplagt å forsøke å gjenta Obilićs heltedåd fra 1389 når den nye undertrykkeren kom til den bosniske hovedstaden. Som den 19-årige Nedeljko Čabrinović skrev til en venn 27. juni: «I morgen er det Vidovdan, og vi skal få se hvem som er tro og hvem som ikke er det. Husker du MiloŠ Obilićs store ed?»8
Neste morgen sto Čabrinović sammen med fem andre bevæpnede purunge bosniske nasjonalister blant mengden som hadde tatt oppstilling langs erkehertugparets rute fra jernbanestasjonen til rådhuset. De hadde fordelt seg langs ruten i håp om at minst en av dem fikk sjansen. Det ble Čabrinović. Da tronfølgerens bil passerte, kastet han en håndgranat mot den. Granaten prellet av og eksploderte i stedet under bilen som fulgte. To offiserer og et dusin tilskuere ble såret. Čabrinović forsøkte å flykte, men ble pågrepet av tilskuere mens den kongelige kortesjen etter et kort opphold fortsatte mot rådhuset.
Det var naturligvis en både rystet og opphisset erkehertug som nådde frem dit. Men den planlagte, korte mottagelsen ble tross alt avviklet, og det ble bestemt at man skulle fortsette besøket med enkelte endringer. I stedet for en museumsvisitt ville Franz Ferdinand besøke de sårede offiserene før den planlagte lunsjen i guvernørboligen. Det ble også bestemt at kortesjen fra rådhuset ikke skulle kjøre gjennom Sarajevos krokete gater, men i stedet ta veien tilbake langs den brede Appel kai.
Det hadde man imidlertid glemt å fortelle sjåførene. Da bilene nådde hjørnet av Appel kai og Franz Josef Strasse, fulgte sjåførene i de første to bilene derfor det opprinnelige programmet og svingte. Tronfølgerparet satt sammen med guvernøren, general Oskar Potiorek, i den tredje bilen. Den begynte også å svinge, før Potiorek fikk sjåføren til å stanse og rygge, slik at man kunne kjøre videre langs Appel kai. Det
Veien til krig
Da verdenskrigen var slutt, fikk Gavrilo Princip, som døde av tuberkulose i Theresienstadtfengselet i 1918, heltestatus i det nydannede Jugoslavia. I 1920 ble liket hans ført til hjemlandet, hvor det ble reist monumenter til hans ære i ulike former. Til gjengjeld fjernet man minnetavlen som var satt opp over Franz Ferdinand og Sophie. Den broen over Miljacka-elven som var nærmest attentatstedet, ble omdøpt til Princip-broen, og i 1930 ble det satt opp en minneplate med innskriften: «På dette historiske stedet proklamerte Gavrilo Princip friheten 28. juni 1914, på Vidovdan».
Heltedyrkelsen varte inn i Tito-tiden. I Sarajevo fikk minneplaten ny og mer dramatisk tekst: «Fra dette stedet uttrykte Gavrilo Princip 28. juni 1914 med sin pistol folkets protest mot tyranniet og vårt folks eldgamle lengsel etter frihet» (bildet). Den ble supplert med en sementplate med to fotavtrykk som viste hvor skuddene ble avfyrt fra, og bygningen han sto foran da han skjøt ble i 1953 gjort om til museum for Princip og nasjonalistgruppen «Det unge Bosnia» (Mlade Bosne) som han tilhørte.
Monumentet og museet var blant ofrene i den bosniske borgerkrigen i 1990-årene. De ble truffet av serbiske granater, men også ødelagt av lokale innbyggere som ikke lenger så attentatet som innledningen til en ærefull jugoslavisk historie. I 2003 bestemte imidlertid bystyret i Sarajevo å gjenoppføre både minnetavle og museum. «Det er jo det Sarajevo er berømt for. Vi er nødt til å markere stedet,» fortalte en representant for byen til BBCs korrespondent i et intervju i februar det året. Han skyndte seg imidlertid å legge til at museum og minneplate ville komme til å fremstå objektive og nøytrale. At det løftet ble holdt, kan man nå konstatere: Den nye, tospråklige minneplaten forteller kort og godt: «Fra dette stedet snikmyrdet Gavrilo Princip 28. juni 1914 arvingen til den østerriksk-ungarske tronen, Franz Ferdinand, og hans kone, Sophie».
Veien til krig
ble fatalt. Mens vognen holdt på å rygge, tok en spinkel ung mann blant tilskuerne frem en Browning-revolver og avfyrte to skudd. Hertuginne Sophie ble truffet i magen; Franz Ferdinand i halspulsåren og ryggraden.
Mens bilen med det døende tronfølgerparet hastet mot guvernørboligen, ble gjerningsmannen, Gavrilo Princip, arrestert og ført til avhør. Det var godt i gang da tronfølgerparet ble erklært døde klokken 11.30.
Attentatet var ikke bare forutsigbart, men også varslet. Østerrikske myndigheter var blitt advart, og derfor forundret det samtiden at besøket ikke var blitt avlyst eller i det minste beskyttet med bedre sikkerhetsforanstaltninger. Da bakgrunnen for og planleggingen av attentatet ble rullet opp i dagene og ukene som fulgte, ble det også klart at de medsammensvorne (de fleste var tenåringer) ikke akkurat hadde oppført seg forsiktig og diskré i tiden før mordet. Dette fører naturligvis til konspirasjonsteorier, og dem er det blitt lansert mange av i årenes løp. Men ingen av dem har kunnet dokumenteres overbevisende, og kanskje hadde den tyske sosialdemokraten Karl Kautsky rett da han allerede i 1919 skrev at grunnen til at attentatet hadde lyktes, simpelthen var at de østerrikske myndighetene på «ekte gammeløsterriksk vis forente provokasjonen [det vil si besøket] med tankeløs lettsindighet».9
Når attentatet har opptatt så mange, ikke bare i 1914, men særlig senere, er forklaringen naturligvis en annen. Fem uker etter at Princip avfyrte sine drepende skudd i Sarajevo, var store deler av Europa på vei inn i en krig som skulle vare i mer enn fire år, etter hvert omfatte det meste av verden og koste millioner av menneskeliv. Og helt siden 1914 har det vært enighet om at det gikk en rett linje fra skuddene i Sarajevo og til krigsutbruddet.
Det gjorde det også, men skuddene forklarer ikke at storkrigen oppsto. En rekke attentater hadde funnet sted i årene før 1914, men det skulle mer til å sette samfunn, for ikke å snakke om kontinenter, i brann. Å innkretse hva dette «mer» var i 1914, er emnet for de følgende sidene.
Stormaktsrivalisering, allianser og krigsplaner
Nøyaktig fem år etter skuddene i Sarajevo, 28. juni 1919, ble fredsavtalen mellom Tyskland og krigens seierherrer undertegnet. Den var og fortsatte å være omstridt av mange årsaker, noe jeg skal vende tilbake til senere i boken. En av årsakene er det imidlertid på sin plass å ta fatt i allerede her. Det dreier seg om Versaillestraktatens artikkel 231, hvor det står:
«En fremragende innføring i den store katastrofens menneskelige lidelser og omfattende politiske konsekvenser [...] En sterkt fascinerende leseopplevelse.» politiken
«En fenomenal bok [...] skrevet med en innsikt og et engasjement som gjør boken til et hovedverk for alle som er interessert i moderne historie.»
weekendavisen
Første verdenskrig ble en katastrofe i Europas og verdens historie. Den bestående orden brøt sammen – fire imperier sank i grus, og på deres ruiner reiste det seg nye stater og styreformer som 20 år senere sendte Europa og verden ut i en ny verdenskrig.
Første verdenskrig handler om krigens årsaker og konsekvenser i storpolitikkens verden, men også om hvordan krigen grep dramatisk inn og satte dype spor i alminnelige menneskers liv. Den handler om hvorfor vinnerne vant og taperne tapte, om hva som skjedde på slagmarkene på krigens mange fronter og om hvordan krigen førte til omveltende forandringer i samfunnet og hverdagslivet langt fra frontene. Den handler ikke minst om hvordan krigen så ut for soldatene og deres familier og hvordan den ble husket da den var overstått.
Første verdenskrig er den første brede fremstillingen av den store krigen på norsk. Boka er uomgjengelig lesning for alle som ønsker å forstå det moderne Europas turbulente historie.
ISBN 978-82-8265-761-7
ISBN 978-82-8265-761-7
9 788282 657617