En reise til Roma

hans jacob orning og svein harald gullbekk

En reise til Roma

I sporene til pilegrimen

Nikolas Bergsson året 1152

dreyers forlag, 2024

© Dreyers Forlag – En del av Forente Forlag AS, 2024

Illustrasjoner: Per Ragnar Møkleby

Omslag: Snitt Design

Trykk: Scandbook, Falun

Printed in Sweden

isbn 978-82-8265-716-7

Boken har fått støtte fra Norsk faglitterær forfatterforening og Norsk forskningsråd

Innhold Munkaþverá 9

g uds vinder 17

Fra Munkaþverá til Ålborg

Farefull seilas 19 Verdensbyen Bergen 21 Den andre Nikolas 25

Langs Norvegr 28

Pilegri M M øter viking 31

Fra Ålborg til Ejderen

Nikolas blir pilegrim 33 Hærvejen 37 Fortiden i fortiden 42

g rensen 47

Ejderen

Hamburg-Bremens heltemodige og tragiske historie 49 Det siviliserte landet 52 Det tysk-romerske rikets fravær 56

v enner i en uforutsigbar verden 63

Fra Ejderen til Mainz

By – kirke – helgen 65 Relikvienes makt 68 Gallesteinens helgen 71

Sorry, vi må bare ta en kjapp avstikker til Goslar 76 Skogens farer 79

Tyveri av helgener 84

g ullet P å g nitahei 89

Gnitahei

Myte eller historie? 91 Kulturarv og identitet 93 Jakten på Gnitahei 96

Når det gode leder til det onde 99

e lven og keiseren 105

Fra Mainz til Strasbourg

Å gå og sykle langs Rhinen 107 Landsbyen som ble keisersete 116

Verdensherredømme på mindre enn ti mil 122

e uro P as hjerte 127

Fra Strasbourg til Lausanne

Eden som beseglet Europas skjebne 129 Den gotiske revolusjon 131

In vino vanitas 135

o ver a l P ene 139

Fra Lausanne til Sankt Bernhard-passet

En norsk pilegrim i Vevey 141 Manndomsprøven I: Martigny – BourgSaint-Pierre 144 Manndomsprøven II: Bourg-Saint-Pierre – Sankt Bernhard-passet 149 Guds eget herberge 152

l enger inn i fortiden 159

Fra Sankt Bernhard-passet til Ivrea

Møte med Augustus 160 Gud finnes 163 Det glemte stedet 164

k a MP en o M e uro P as fra M tid 171

Milano

Europas verksted 172 Barbarossas dilemma 174 By eller imperium? 176

Den hellige Ambrosius’ by 179

h istoriens dybde 185

Fra Milano til Parma

Liutprands skup 186 Boethius’ trøst 188 Posletta er flat 191 Veikryss i tid og rom 194 Meningen med monstrene 198 Hele historien 204

g ode hjel P ere 209

Fra Parma til Pontremoli

I Andreas vold 210 Lyden av Gud 212 Finnes naturen? 216 Mannen fra middelalderen 219

k orset so M flyttet 223

Fra Pontremoli til Lucca

Byen som forsvant 225 Byen som oppstod 230 Byen som ble valgt av Gud 236

s anselighetens rike 245

Fra Lucca til Bagno Vignoni

Byen som forble i middelalderen 246 Fiktiv fortid 248 Piker og vin 254 Hvilestedet – eller meningen med reisen 259

i P avens forgård 265

Fra Bagno Vignoni til Feginsbrekka

Slemme folk 266 De nære, fremmede 269 Å leie en hest ved bisselet 272 Den evige middelalderen 277

eP ilog 287

Leiðarvísir 292

Reiseruten 296 Takk 299

Kommentert bibliografi 301

Register 312

Munkaþverá

Det

er en kald januarkveld. Nordlyset farer over himmelen, grønne lysstråler setter fyr på landskapene omkring kirkespiret på Munkaþverá i Eyjafjörður i Nord-Island. De langstrakte fjellene med toppene Kerling og Bóndi strekker seg hvite mot mørket i bakgrunnen. Den beskjedne kirken er et lunt lite hi. Gud er nok stor, men aller størst er den islandske naturen i vintermørket. Vi – Hans Jacob og Svein, to middelalderforskere – er vitner til dette storslåtte naturdramaet. Vi har brutt opp fra en middelalderkonferanse på Reykholt, Snorre Sturlasons høvdinggård, og kjørt nordover for å se dette stedet. Noe uventet har skjedd når vi på denne måten er blitt lokket bort fra papir og forskning rundt et konferansebord. Det er som om en mann fra historien har tatt oss i hånden og geleidet oss hit, han het Nikolas Bergsson, og han har visst bergtatt oss begge.

Vi går sakte rundt på kirkebakken. Kirken med stående bordkledning i brunmalt treverk minner mest om et vanlig islandsk våningshus, men i middelalderen lå et benediktinerkloster her. Det lignet ikke de store klostrene i Europa som St. Gallen eller Reichenau, som

var bosted for et hundretalls munker med store haller for besøkende. Munkaþverá var hjem for i høyden fem–seks munker og senteret i et lite samfunn med tjenestefolk og bønder som bodde på omkringliggende gårder. Men også her, ved kristenhetens nordligste yttergrense, ringte kirkeklokkene fra vesper til non og brakte Guds tid til Island.

Det er klosterets første abbed som har brakt oss hit. Han het Nikolas Bergsson, og det er ikke hans virke som abbed som gjør ham interessant for oss. I 1152, før han ble abbed, forlot Nikolas Island og reiste til Jerusalem og tilbake. Det usedvanlige ved ham er ikke bare at han fikk oppleve Jerusalem, men at han fortalte om reisen, og at fortellingen hans ble skrevet ned. Den er bevart i flere avskrifter og kalles Leiðarvísir – Veiviser.

Nikolas oppgir selv at reisen til Roma tok 59 dager og videre til Jerusalem 33 dager. I virkeligheten tok turen lengre tid. Til Roma må han i beste fall ha brukt tre måneder – med mindre han red større deler av reisen. Sammenlagt må han ha vært på reisefot ett års tid, kanskje mer. Med skip kom Nikolas seg via Norge til Ålborg. Derfra gikk han en drøy uke til fots gjennom Danmark. Han må ha brukt nesten en måned på å gå gjennom dagens Tyskland. Deretter fulgte et par uker i Frankrike og Sveits før han stod på toppen av Alpene. Så vandret han omtrent en måned gjennom Italia før han ankom Roma, hvor han oppholdt seg en tid. Deretter vandret han videre de femti milene til Bari på Italias støvelhæl, der han gikk om bord i et skip som seilte ham til Akersborg (Akko) i Palestina. Det siste stykket til Jerusalem, Jorsal, gikk han til fots: til det helligste stedet på jord, der Kristus ble korsfestet og siden gjenoppstod.

Nikolas’ veiviser leder oss gjennom Europa og forteller oss om steder han opplevde. Skildringen er fascinerende knapp og tørr. En sirlig oppramsing av navn på byer, kirker og helgener på hans vei, omtrent seks sider i en moderne bok. En katalog mer enn en guide. Likevel er den en av de mest detaljerte beskrivelsene av en reise til Roma vi har fra før år 1200, både i skandinavisk og europeisk litteratur. Og for den

som leser nøye, gir den sjeldne glimt inn i det å reise i en annen tid. Den innbyr til dialog, både med leseren og middelalderhistorien.

Vi går sakte rundt på kirkebakken. Kirkebygget var større da Nikolas var abbed her – trolig var det bygd av torv, stein og treverk. Tømmer måtte man til Norge for å få tak i, og ellers bruke det som kom drivende inn i fjæra. Landnåmsmennene som koloniserte øya på 900-tallet, hogde ned så mye av skogen at harde klimatiske forhold ikke tillot den å reise seg igjen. Det som var igjen, tok beitingen knekken på.

Før den kalde, opplyste januarkvelden er omme, har vi bestemt oss:

Vi vil reise i Nikolas Bergssons fotspor. Vår kunnskap er hentet fra bøker, støvete arkiver og museumssamlinger. Hans Jacob er opptatt av politikk, religion og sosiale nettverk i middelalderen, Svein av mynt, penger og materiell kultur. Nå skal vi ut av kontoret og auditoriet, ut av arkiver og museer og begi oss Europa i vold. Vi vil kjenne Nikolas’ verden på kroppen.

Hvordan skal vi kunne følge i Nikolas´ fotspor i vår moderne tid, oppsøke historien gjennom hans reiseberetning? Å gå til fots gjennom nåtidens Europa er vanskelig for to travle forskere, men vi er jo hektet og fortsetter å drøfte muligheter. Så ramler det ned i oss, hva med pedaler i stedet for sko? Det magiske ordet er sykkel. På denne måten vil vi fortsatt ha nærkontakt med landskapet, kjenne luktene, se ting fra menneskehøyde, enkelt kunne stoppe opp – og løse tidsutfordringen. Det går omtrent tre-fire ganger så fort å sykle som å gå. Ni–ti mil per dag er greie sykkeletapper – avhengig av vær, føre, landskap og form. Vi er ikke atleter, og dette er ikke noe sykkelritt. Det andre kompromisset er at vi ikke vil ta hele turen til Jerusalem, men stoppe i Roma. Valget er dels pragmatisk motivert – Roma er langt nok, og vi tror ikke en båttur på Middelhavet vil gi oss samme utbytte som å sykle på landjorda. Men Roma er også et naturlig sluttmål i seg selv. For middelalderens pilegrimer var byen den nest helligste etter Jerusalem. Her hadde apostlene Peter og Paulus latt livet, og herfra styrte pavene – Peters etterfølgere – hele verden. I Roma ville Nikolas

få møte flere av kristendommens helligste apostler, paver og helgener, og han ville komme i nærkontakt med flere relikvier enn noe annet sted – muligens med unntak av Konstantinopel.

Nikolas reiste i en verden som for en stor del er borte. Av det han så, er det nesten bare romanske kirker igjen, i tillegg til enkelte borger og bymurer, veier og broer. Men selv om menneskene har påført jorden betydelige forandringer, er mye av naturen den samme. På Munkaþverá er fjellene som omkranser den vidstrakte dalen, de samme som de Nikolas så, og elven Þverá renner der den rant den gang man valgte å anlegge et kloster akkurat her. Bølgende åser og daler i Jylland og Toscana har ikke forsvunnet. Skoger dekker fremdeles store deler av Nord-Europa – om enn langt mindre enn for tusen år siden. De mektige alpepassene har ikke forandret seg siden Napoleon og Hannibal krysset dem. Når solen går ned og mørket brer seg i sørlige strøk, skjer det like brått i dag som den gang. Regnvær føles som regn selv iført solid regntøy. Den tynne luften på Alpenes tak er like tynn i våre dager som da Nikolas levde. Motbakkene er like bratte. Nedoverbakkene likeså. Rundt 1150 stod Europa på terskelen til en ny tid. Konstantinopel var fremdeles verdens største by og sentrum i Bysants – Romerrikets arvtaker i øst. I vest stod pave og keiser på høyden av sin makt. De hadde utkjempet mange kamper, og kontroversen pågikk for fullt i Nikolas’ samtid. Hvem skulle gå seirende ut? Eller fantes det andre rivaler? I England og Frankrike var det i ferd med å vokse fram sterkere kongeriker. Snart – men ikke helt ennå – skulle de utfordre både pave og keiser. I de nord- og midtitalienske bystatene Venezia, Milano, Genova, Firenze og Pisa var en kommersiell revolusjon under oppseiling – de handlet med hele den kjente verden, produserte egne varer og eksperimenterte med republikanske styreformer. Nikolas hadde ingen mulighet til å overskue hva som var i emning i sin samtid, like lite som vi kan gripe totalbildet i vår tid. Men nesten tusen år senere kan vi bruke hans reise som prisme for å reflektere over hvordan det var å reise på midten av 1150-tallet.

Der Nikolas kom fra, kjente han alle, og alle kjente ham. Islendingene skrev til og med en bok der de regnet opp alle landnåmsmennene – et slektsregister i stort format. Utenfor Island kjente Nikolas ingen, og ingen kjente ham. Han var en peregrinus – en fremmed.

Nikolas var villig til å utsette seg for store farer på turen til Roma og videre til Det hellige land fordi han søkte Gud. Han skulle reise som pilegrim. Som reisende til Roma ville han bli kalt romipetae –latin for Roma-farer. Noen mener at det engelske ordet «roam» – å streife – er avledet av romipetae. På norrønt finner vi termene suðurganga, som betyr å gå sørover, rómferð – Roma-reise, og páfafundr – pavemøte.

Å dra på pilegrimsferd var en av de virkelig gode gjerninger middelalderens sognebarn kunne gjøre. På den måten oppfylte de forventningene om å være gode kristne. Den grunnleggende ideen bak pilegrimsreisen – å forlate det kjente og legge ut på reise mot det ukjente – kan føres helt tilbake til fortellingen om Abraham i Første Mosebok:

Herren sa til Abraham: «Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse.» […] Så dro Abraham, slik Herren hadde sagt ham, og Lot dro sammen med ham.

Det er umulig å fastslå hvor mange som reiste som pilegrimer i middelalderen, men vi vet at det er snakk om hundretusener hvert år. De fleste var på ganske korte reiser til et av de 6000 pilegrimsmålene rundt om i Europa, men mange la ut på lange turer til Jerusalem, Roma, Santiago de Compostela, Canterbury, Köln eller Nidaros. For kirken dannet pilegrimene blodårene i den store kirkekroppen, der gamle og nye veier sørget for kommunikasjon mellom kirkesogn, bispedømmer og helligdommer. De samme veiene som ble brukt til frakt av varer,

rikdommer og slaver, forflytting av militære tropper og som arena for diplomatiske forbindelser.

Forskerne strides om hvor mange kvinner som dro på pilegrimsferd. Noen mener det var ganske få – en av fem eller ti – og får støtte av middelalderteologene, som mente at kvinner hadde vanskelig for å styre sine lyster og derfor ofte kunne ende opp i prostitusjon. Andre forskere mener at kvinner var godt representert som pilegrimer, og det rimer bra med at kvinner er godt representert som donatorer til kirken, og at de ofte hadde ansvaret for trosopplæringen i familien. I likhet med menn sørget de nesten alltid for å ha med seg reisefølge. Altertavler og fresker fra senmiddelalderen viser pilegrimsfølger der det er en stor andel kvinner.

Nikolas Bergsson skal være vår veiviser på reisen, men før vi legger ut på tur, må vi bli litt bedre kjent med vår reiseguide fra middelalderen. Det er ikke mye vi vet om ham. Når og hvor han ble født, er ikke kjent. I 1153 var han tilbake på Island fra sin lange reise. To år senere ble han utnevnt til abbed i det nystartede klosteret Munkaþverá. Før han ble abbed, må vi anta at han har arbeidet seg opp i det kirkelige hierarkiet gjennom en kombinasjon av personlige egenskaper, sosiale nettverk, hardt arbeid og flaks. Han fikk bare fire år som abbed før han døde i 1159. Vi vet ikke hva han døde av, ikke en gang hvor gammel han ble.

Det er gjennom veiviseren at vi skal bli bedre kjent med Nikolas, Island og hele det universet som på hans tid kalles kristenheten. Hans drivkraft var å søke Gud, men han var opptatt av langt mer enn det. Hans observasjoner handler ofte om veivalg, topografi, avstander, fjelloverganger, klima og overnattingsmuligheter. Glimtvis får vi også innblikk i hans følelsesliv. Nikolas forteller om snille og slemme folk, folk med gode manerer, vakre byer og landskap, skjønne kvinner, helligdommer, historiske kulturminner, og han refererer til europeisk litteratur og norrøne tradisjoner. Vi møter en lærd person, som også er praktisk anlagt og har sans for livets jordiske gleder.

Vi vet langt mer om Nikolas’ hjemsted Island enn om ham som person. På middelalderens verdenskart befinner Island seg helt i utkanten av den kjente verden – attpåtil i nord, der man var nærmest helvete («nord og ned»). I det lærde norske verket Kongespeilet – skrevet hundre år etter Nikolas’ reise – spekulerte man på om djevlene bodde i øyas mange vulkaner. Verkets forfatter var som de fleste kristne overbevist om at alt som skjedde på jorden, hadde en overnaturlig mening. Vulkanene var advarsler fra Gud som minnet menneskene om de plagene som ventet dem i det hinsidige dersom de ikke tok seg i akt.

Dette nybyggersamfunnet i vest hadde et ubendig behov for å skrive. De rundt førti islendingesagaene er unike i litteraturhistorien. De er noe helt annet enn europeiske krøniker og annaler, langt mer realistiske og mindre preget av et religiøst verdenssyn. Gud befinner seg i periferien i sagaene, sjelden i sentrum. Island var unektelig noe for seg selv uten konge, uten byer og plassert i verdens nordlige ytterkant.

Likefullt var øya integrert i det kristne Europa. Landet hadde vært kristent siden år 1000. Som andre land i kristenheten var det oppdelt i bispeseter og kirkesogn.

Vi har dannet oss et bilde av vår veiviser Nikolas og hans verden. Vi vet noe om hans egenskaper, men ikke noe om han hadde stor eller liten slekt, eller hvor han opprinnelig kom fra – fra flatlandet i sør med de store isbreelvene og svarte sandene, fra de trange østfjordene med den berømte østfjordtåka, de mektige fjordene i vest eller fra de frodige dalene i nord. Men vi kan ane konturene av en eksepsjonell person – en som var både skald, høvding, munk, abbed og veiviser.

Vi vil gjerne komme nærmere denne hemmelighetsfulle middelaldermannen. Det er på reisen vi skal følge ham og bli bedre kjent med ham. Syklene er klargjort. Pedalene skal føre oss framover.

«Eit oppkome av ei bok som gjer sagn og fakta levande, fortalt med vidd i tekst og illustrasjonar.»

SIGRUN SLAPGARD

Pilegrimer befolket veiene i Europa i middelalderen. Hver morgen tok de bena fatt for å komme nærmere helligdommene som var deres mål. I en reiseskildring på bare noen få sider forteller den islandske pilegrimen Nikolas Bergsson om sin vandring mot Jerusalem i 1150-årene.

I denne boka våkner fortellingen hans til liv. Hva slags Europa var det Nikolas reiste gjennom? Historieprofessorene Hans Jacob Orning og Svein Harald Gullbekk sykler i Nikolas’ fotspor. De passerer storslagne katedraler og beskjedne sognekirker, de går på romerske veier, de reiser gjennom tette tyske skoger, langs den mektige Rhinen og sliter seg over høye fjell i Alpene og Appenninene. Men mye har forandret seg siden Nikolas reiste gjennom de samme landskapene for nesten tusen år siden. Hva var gjenkjennelig, og hva var ukjent for en kirkens mann fra Ultima Thule?

Nikolas var en pilegrim som søkte Gud. Hvorfor reiser vi i dag – og hva er hellig for oss? Denne boka er en dialog mellom dagens og middelalderens reisende – en rik fortelling om reise, religion, steder og hendelser som gir liv til en formativ periode i europeisk historie.

«Boka er en intelligent idéhistorisk reise i middelalderens historie formidlet med varme og humor for både lek og lærd.»

THORVALD STEEN

DREYER