Christopher er en gutt som lever med dyrene som sine nærmeste i Nord-London. I Arkipelet bor Mal, en jente med en magisk frakk som får henne til å fly. Til felles har de at de begge blir forsøkt drept på en veldig fin dag.
BEGYNNELSEN
Detvar en veldig fin dag, helt til noe prøvde å spise ham.
Det var en svart skapning som minnet om en hund, men den var ikke somm andre hunder han hadde sett. Tennene var like lange som armen hans, og klørne kunne revet et eiketre til pinneved.
Det sier derfor ganske så mye om Christopher Forrester at ham – med fart, sluhet og mot – nektet å bli spist.
BEGYNNELSEN, ET ANNET STED
Detvar en veldig fin dag, helt til noen prøvde å drepe henne.
Mal var på vei hjem og kom flygende fra skogen med armene strukket ut og flagrende frakk i vinden.
Mal Arvorian kunne bare fly når vinden blåste. Været den dagen var perfekt – en vestlig bris med duft av hav – og hun virvlet omkring oppe i himmelen og snodde seg i den kalde lufta. Flygefrakken var tjukk og alt for stor for henne, så hun brettet alltid opp ermene fire ganger. Når det blåste – det trengte ikke være all verdens vind, men litt måtte til – kunne hun gripe tak i hjørnene og åpne den, som vinger, og kjenne vinden løfte henne til værs.
Den dagen hadde hun flydd over tretopper så skoene strøk mot greinene, og feid lavt ned og skremt opp en flokk enhjørninger så de føk til alle kanter.
På kjøkkenet hadde grandtante Leonor brummet over at hun hadde så kalde hender, og gitt henne en kopp med varm saft, da det banket på døren.
Det var morderen.
Dagen
ANKOMST
før overfallet satt Christopher på en benk utenfor fergeterminalen og ventet på bestefaren. Han hadde reist alene fra leiligheten i Nord-London til Skottland, og han hadde kramper i beina var skrubbsulten.
Et ekorn hoppet opp på benken og kikket på ham. Dirrende nervøst kom det langsomt nærmere, og til slutt var værhårene borti kneet til Christopher. Det kom et ekorn til, og så enda et. Snart var det sju av dem på benken og rundt føttene hans.
En kvinne som ventet på taxi, snudde seg og stirret.
“Skal tru hvordan han får til det der, da?” sa hun til mannen ved siden av seg.
Ett ekorn pilte opp på skotuppen. Christopher lo, og ekornet løp oppover leggen hans til kneet. “Alt i orden, kompis?” sa han til ekornet. “Fin dag.”
“Gir dem vel mat, da”, sa mannen før han ropte til Christopher: “Du bør ikke gi mat til dyra! Dem blir dårlig i magan av det.”
“Jeg vet det”, sa Christopher og smilte så vidt. “Jeg gjør ikke det.”
Det var en slags vits blant vennene hans at dyr kom til Christopher uansett hvor han var. Katter på gata snodde seg i åttetall rundt hanklene hans, hunder hoppet opp på ham i parken. Fotballkamper måtte avlyses når et lite kor av bjeffende rever ville bort til ham. En gang hadde noen pågående duer stupbombet ham på en skoletur, og det var så å si umulig for ham å bade i badedammende i Hampstead.
Livvakten hadde sendt han ut av vannet, for de minste barna hylte og ble redde da det plutselig kom en stor svaneflokk.
Christopher hadde smilt og plystret til svanene, og ført dem ut av badedammen til noen busker i nærheten. En ung svane hadde prøvd å fly opp og sette seg på skulderen hans, og den hadde skrapt opp huden hans med de skarpe klørne på svømmeføttene. Han hadde hatt merker etter det i flere måneder etterpå. Arrene hadde han ikke noe imot: Han visste at oppmerksomhet og kjærlighet fra dyr ikke var noen mild, enkel sak. En viss mengde blod hørte gjerne med.
“Det er noen med lukten av ham”, sa faren ofte, stivt.
Men så vidt Christopher kunne skjønne, luktet han ikke noe særlig annerledes enn andre gutter på hans alder. Han vasket seg, han, uten å overdrive.
Da han var helt liten, hadde det vært bare gøy med dyrene. Etter hvert som han ble eldre, lærte han seg å skjule gleden – for faren kunne ikke fordra det når de kom. Dyrene ga ham en uforklarlig angst. «Vekk med dere!” sa han, og jagde bort katter, fugler og innimellom en mus eller rotter på T-banen. Christopher og faren dro aldri på landet lengre, for der var det alltid en viss risiko for at harer ville jage han gjennom engene og svaler prøvde å brygge rede i håret hans.
Det hadde ikke vært sånn bestandig. Før moren døde, var faren annerledes. Dyrene hadde kommet til moren hans også. Han hadde et bilde av de tre helt omgitt av rådyr i en park, og på det lo faren med lille Christopher på skuldrene. Men for ni år siden døde moren, og faren hadde skrumpet sammen, som om noe tungt hadde lagt
seg på skuldrene hans og presset ham nedover og innover. Etter det hadde alt i huset føltes mindre – redusert og uten mot og styrke.
Så Christopher hadde i smug åpnet vinduene om natta for å slippe inn fuglene. Han gikk med en lang, mørkeblå ullfrakk og lot gjerne spurver undersøke lommene. Han gikk omveier for å hilse på kråker hvis han så dem, og han lot dem sprette oppetter armene hans og til skuldrene med klørne sine. Vennene hans var engstlige – “De kommer til å hakke ut øynene på deg!” – men han bare smilte og ristet på hodet.
“Næ.” Når det var dyr i nærheten, ble stemmen hans mykere og lettere. “Det kommer de ikke til å gjøre” sa han. Og de gjorde ikke det. Når de var i nærheten, ble ansiktet hans som en spent bue: ventet, klar.
Kråkene kom med sølvknapper og binders, og mynter som han lagde hull i og tredde på en skolisse så han kunne ha dem om halsen. Noen av de eldste på skolen ertet ham for det smykket, men han sluttet ikke å gå med det. på den måten visste han at han var lojal mot ville levende vesener.
Og slik ble han eldre og høyere – alle i familien var høye, med spinkle bein og nette hender – og han ventet.
Hva han ventet på, kunne ikke Christopher ha forklart. Han bare håper så han kjente det varmt i lungene og magen, at det fantes mer enn det han hadde sett så langt.
Dyrene føltes som et løfte.
(Han hadde rett. Noe forunderlig skulle forandre livet hans for alltid.)
ANKOMST, ET ANNET STED
Morderen kom med båt. Han kom stille, med forsiktige skritt og vidunderlige rene hender. Med kniven
skjult i lomma gikk han forbi en gruppe menn og kvinner som dro i land en fangst av ild-gobi-fisker. De snudde på hodet og så på ham, men han bare nikket, og glemte han i det samme han var ute av syne, akkurat som han ville de skulle gjøre. Han var profesjonell. Han hadde brukt mange år på å perfeksjonere kunsten å være lett å glemme. Håret hans var verken langt eller kort, og skoene var pusset så de skinte akkurat passe, slik at ingen kommenterte dem. Øynene var like mørke og kalde som havbunnen, men hvilte aldri lengre på ett sted. Helt til de, den fine dagen, falt til ro på Mal.
I ettertid skjønte hun at det hadde vært lett for morderen å finne henne. Det er lett å finne byttet hvis du får beskjed om å lete etter en flyvende jente, og så får du se et barn mange meter oppe i lufta midt iblant en flokk måker. Flygende mennesker var et uvanlig syn, selv i Arkipelet.
Det var mange år siden Mal hadde lært å fly. En synsk reisende hadde gitt henne flygefrakken da hun ble født. Han hadde gitt henne navn og lagt frakken ved de små føttene hennes. Han prøvde å si mer – å forklare hvorfor han hadde gitt frakken til akkurat henne – men huset var i sorg, for moren til Mal hadde ikke overlevd fødselen, så han ble nokså bryskt sendt videre.
Det var dermed helt uten noen hjelp at Mal kom seg til himmels. De nærmeste naboene hadde ledd av henne, den lille jenta i den altfor store frakken som løp med vinden, så hun hadde rødmet og stått opp tidligere dagen etter, slik at ingen skulle se henne. I begynnelsen, når vinden stilnet, pleide hun å rase i bakken med et beinknas-brak. Hun hadde faktisk fått brudd i begge anklene flere ganger, hun hadde brukket en arm og vridd lillefingeren helt ut av ledd så den hang helt bakover mot håndleddet. Stortåneglen hadde fått en interessant grønnsvart farge og falt av. Men hun hadde prøvd om og om igjen, slikket blodet av de oppskrapte knærne, klatret opp i trærne og hoppet ut i lufta.
Og hun hadde til slutt vist at naboene tok feil.
«Nei, jeg skal klare det», sa hun da nabogutten lo av henne. «Du skjønner ingenting.» Hun løftet haka på de dagene. Folk var noe herk – hun merket at hun fikk piggene ut når hun var sammen med andre, det var fort gjort å si noe galt og rødme helt opp i panna – men himmelen ga derimot full mening for henne. Ja, hun var kanskje møkkete og rar på bakken, men oppe i lufta, sa folk i området, der var Mal Arvorian litt av et syn.
Da hun var ni, hadde hun lært seg å lande pent og mykt. Da hun var ti, kunne hun lande på tå, eller på én fot. Da hun var tolv, kunne hun legge haka mot brystet og kaste seg fram og ta salto opp i vinden. Denne vår-morgenen hadde hun flydd over havet med støvlene i lommene og kjent de bare føttene sneie vannet så det sprutet opp på anklene, og hun hadde ledd av fryd over farten.
Morderen hadde fulgt med på det og smilt stygt.
Mal hadde ikke lov til å fly noe annet sted enn rundt hagen eller over engene. Grandtante Leonor ville ha blitt helt ute av seg hvis hun hadde fått vite hvor langt Mal fløy. Men det var så mye hun ikke fikk lov til av grandtanta, lista var lang som en bok, og hun kunne ikke høre på alt det.
«Jeg kan ikke bare være inne», sa hun til Gelifen, «og sitte på en stol hele dagen. Det er sånn folk blir til stein.»
Hun hadde ikke lov til å klippe håret selv, så hun tok en neglesaks og fikk seg pannelugg. Det ble en ujevn sikksakksak, men hun likte den, og som prikken over i-en flettet hun inn en gullsnor hun hadde trukket ut av en brodert bordduk. Hun hadde ikke lov til å dra inn i skogen, så hun fløy dit i spakt morgenlys, før Leonor våknet. Hun lengtet etter å bli kjent med de grønne, erkornaktige ratatoskene, og etter hvert kom de på talefot, og hun fikk lov til å høre på når de skravlet. Hun fortalte dem til gjengjeld historier, om hvordan hun hadde funnet Gelifen (et egg som skylte i land: «Jeg løp ut i bølgene med alle klærne på for å redde det, og jeg klekte egget i min egen seng. Han sover på puta mi nå”), og hun hørte en ung ratatosk gjenta det, høyt og skingrende, for en annen (“Hun svømte halvveis til Lithia, gjorde hun, i penkjole og alt; slåss med en nereide om det også, ja”).
I timesvis løp hun rundt i skogen med Gleifen og lette etter enhjørninger og fråtset i vannbær. Hun hadde sett en almirajefamilie hoppe gjennom solflekkete underskog, med et spor av nytt gress etter seg. En gang hadde hun blitt bitt av en avank – det var hennes egen feil, skjønte Leonor, hun måtte ikke gå så tett på – og fikk betennelse i såret. Grandtanta måtte sitte og våke over henne i sju netter i
strekk. Så snart Mal fikk komme ut av senga, hadde hun dratt ut i skogen igjen. Hun hadde arbeid å gjøre der.
Himmelen var likevel det viktigste. Det hendte jo at noen i byen ristet på hodet og sa at hun var en litt urokråke og litt av en byrde for den gamle dama – da glodde Mal på dem og rødmet, og rømte til værs.
Himmelen var friheten for Mal. Hun siktet på skyene og suste opp gjennom dem, svevde høyere og høyere i det hvite. Hun åpnet munnen og strakk ut tunga og kom svett, rødkinnet og triumferende tilbake på gjorda. “Spise skyer”, kalte hun det. Noen skyer smake annerledes enn andre. Hver tone av grått og hvitt hadde sin egen kulde og smak.
Gleifen kunne ikke fly ved siden av henne ennå, så hun stappet han innunder genseren, og det lille hodet med nebbet stakk opp fra den blå ullen.
Oppigjennom årene hadde noen få mennesker mistenkt at jenta var sjelden på en eller annen måte. Noen av dem tenkte det med stikk av misunnelse på vegne av sine egne barn, og andre frydet seg over det. Men de var travelt opptatt, og stort sett lot alle henne være i fred og suse omkring og spise og fly.
