Firbladet 2014-2 by NBF ØLA

INNHOLD Firbladet 2014-2 ISSN 0804-2403 Utgitt av: Norsk Botanisk Forening, Østlandsavdelingen www.nbf-ostland.no Redaktør: Dag Hovind I redaksjonen: Per Madsen I redaksjonsrådet: Anders Often Jan Wesenberg Stoff til Firbladet sendes til: firbladet(a)nbf-ostland.no Neste nummer av Firbladet skal etter planen komme i løpet av mai 2015. Stoff til dette nummeret må være levert innen 10. april. Alle fotografier er tatt av artikkelforfatteren der ikke noe annet er angitt. Forsidebilde: Myggblom er en liten orkidé som sjelden gjør mye av seg, så i stedet for enkeltskudd forsøkte den seg med en massemønstring på Simmingsmyrene i Østmarka denne sommeren. (foto: Dag Hovind)

4 6 10 12 14 21 22

I kalenderen: Vinterens møteprogram

24 27 28

A. Often: Lodneperikum ved Blindern

Korte notiser om smått og stort siden sist A. Often: Matkarse ved Operaen G. Klevjer: Salat kan være så mangt D. Hovind: Et forsøk på å gjenfinne starr i Østmarka Rapport om refugium for Bygdøy-arter A. Often: Gullknapp fra Afrika

Firbladets botaniske nøtt Fotosyntese

Firbladet 2014-2

Redaksjonelt

hjørne Mye oppmerksomhet har vært rettet mot fremmede treslag det siste året. Skogbruksnæringen planter fortsatt ut sitkagran, lutzgran med flere i stor stil, selv om de representerer en fare for sårbar natur. Det skjer uten at vi vet nok om konsekvensene, om hvor stor risikoen for spredning er. Derfor skal pøbelgranas og andre barbarers mørke hemmeligheter manes fram i lyset ved hjelp av kurs, seminarer og en konkurranse – i kartlegging av svartelista arter. Gå ut å registrere bartrær. Med en grundig innføring i de ulike treslagene – de er jo ikke sååå mange – høres det ganske greit ut. Digre er de ofte også. Men de er ikke bare, bare, disse bartrærne. Plutselig må vi, som kanskje har vendt oss til å granske skogbunnen, vende blikket oppover. Problemet er ikke at en ikke ser skogen for bare trær, men at en ikke ser trærne bak skogen. Rett nok har det vært et poeng å definere skogen, som kalkfuruskog, bærlyngskog, høgstaudeskog og så videre, men så har det holdt med det. De enkelte trærne har kanskje ikke fått den oppmerksomheten de burde, men det har vært så mye annet å feste blikket på. Saken er at det er vanskelig å få med seg alt. Du innser dette når du slenger med på en sopptur for å lære mer om den artsgruppen, men ser mosen som vokser under sopphatten og ikke soppen. Eller når du en vinterdag må gå på den andre siden av et tre fordi et vindfall sperrer stien, og finner en ny knerotforekomst i mars. Eller du faktisk går stien du har gått så mange ganger før opp på åsen, og plutselig en januardag ser et par små blad av olavsskjegg stikke ut av mosen på bergveggen. Det er kanskje det som skal til – litt færre distraksjoner. Når snøen dekker det meste, kanskje det da er mulig å få øye på noen bartrær? Red.

I kalenderen 16

Desember

November

Når dette skrives, er sommertida akkurat over. Da er det på tide å ta en titt på vinterens møteprogram, som Torborg Galteland og Anders Often har satt sammen. I tillegg til medlemmenes egne opplevelser kan vi se fram til flere spennende foredrag på vår faste møteplass (OBS! Julemøtet holdes et annet sted).

Onsdag 12, kl 19.00: Sommerens bilder Ta med egne plantebilder på minnepinne. Kafe Asylet, Grønland 28. Vi er på rommet «Herberget» innerst i gården.

Kanskje får vi se kongsspir og andre fjellplanter? (foto: Per Madsen)

Torsdag 11, kl 19.00: Julemøte med foredrag: Om plantejakt i afrikanske fjell og feltlivets gleder og plager ved Charlotte Sletten Bjorå NB! Café Abel, John Collets plass (=Vestgrensa), rett nordøst for Blindern. Påmelding til Torborg Galteland (torborgg@ gmail.com, 926 89 795) innen 5. desember. Det serveres enkel middag for kr 120.

Foredragsholderen og Lobelia telekii (foto: Charlotte Sletten Bjorå)

Firbladet 2014-2

Januar Februar Mars April

Onsdag 21, kl 19.00: Per Madsen og Honorata Kaja Gajda: Adopter en blomst. Om floravokteri Kafe Asylet, Grønland 28. Vi er på rommet «Herberget» innerst i gården.

Per Madsen vokter kjempesoleie i Lørenskog (foto: Kristina Bjureke)

Onsdag 11, kl 19.00: Per H. Salvesen: Sorbus-problemer Kafe Asylet, Grønland 28. Vi er på rommet «Herberget» innerst i gården. NB! Foredraget kan bytte plass med foredraget 11. mars. Sorbus er slekta, men hvilken art? (foto: Dag Hovind)

Onsdag 11, kl 19.00: Årsmøte med etterfølgende foredrag: NBF per 2015 ved Torbjørn Kornstad Kafe Asylet, Grønland 28. Vi er på rommet «Herberget» innerst i gården. NB! Foredraget kan bytte plass med foredraget 11. februar.

Kan vi ta blomstrende solblom i Østmarka som et godt tegn? (foto: Dag Hovind)

Søndag 12: Knopper, kvister og løkblomster i UMB-parken på Ås med Anders Often som guide Oppmøte: UMB-parken v/Landbruksmuseet, kl 12.00. Onsdag 29: Hvordan dele sine plantefunn med omverden? Kurs i artsobservasjoner ved Honorata K. Gajda Sted: Botanisk museum, Tøyen i Oslo, kl 17.00–21.00.

2015 vil bli arrangert i Troms 31. juli – 5. august ! Botanikkdagene e t Skibotndalen. Begrenset antall plasser. Send gjerne forhåndspåmelding s Si til Kristin Vigander (kristvi@gmail.com) så snart som mulig.

Firbladet 2014-2

På kryss og tvers ...

s i s t

Foto: Dag Hovind

S DEN Ambisjonen om flest mulig ekskursjonsreferater, eller i hvert fall notiser, Mikkelrud sprekker så det suser. Redaktøren får i hvert fall ikke med seg alt. Han tar mer enn gjerne imot små bidrag Mikkelrud-slåtten 17. august så ut i form av tekst og bilder fra turdeltil å skulle regne bort på en av somtakere. merens sjeldne regnværsdager, men det klarnet opp såpass at et titalls frammøtte fikk slått de gjenstående Noen av tirsdagturene er dokuvanskelige plassene. Det var merkbart mentert av Knut Bjørnstad på Botaat tørrbakkene ikke hadde hatt samme nikkforum (www.botaniskforening.no/ vekst som tidligere år. Noe som er forum/forum.asp?FORUM_ID=25). godt synlig (selv på et lite bilde), er 4. juni gikk turen til brakkmark og ei restaureringen som eierne av plastrikkesløyfe på Skøyen. Dagens funn sen står for. Der har det skjedd mye var blåmelde Chenopodium glaucum på ett år, og rastene kunne nå flyttes mellom trikkeskinnene, men det som til hovedhuset, som var innredet med huskes best var nok mannen med flag- mest mulig originalinventar. dh rende skjorteflak som kom styrtende til og lurte på om de trengte hjelp. Turleder Anders Often så ikke ut til Et brakkområde nord for Forskå ha det bra der han lå med nesa ned ningsparken T-banestasjon ble underi asfalten. Det er slikt bybotanikere søkt da Tore Berg ledet en tirsdagsmå vende seg til. 1. juli var det få ekskursjon med god deltakelse 2. botanikere i Oslo, bare to deltakere september. Han hadde fått nyss om i tillegg til turlederen, som spaserte at det skulle finnes litt forskjellig der. på parkeringsplasser og fyllinger fra Og vi fant: mariatistel Silybum Børsen til Operaen. Blålusern marianum, diverse kongslys VerbaMedicago sativa ssp. sativa, svenske- scum sp. og ikke bare de vanlige (Tore gras Sesleria caerulea og melkongslys har senere kommet fram til fire arter Verbascum lychnitis ble meldt derfra. og en hybrid), oksetunge Anchusa officinalis, bulmeurt Hyoscyamus niger (bare bladrosetter), mellom6

Firbladet 2014-2

Foto: Dag Hovind

Mariatistel med karakteristisk bladverk

Foto: Dag Hovind

valurt Symphytum x uplandicum, kirsebærplomme Prunus cerasifera, åkersennep Sinapis arvensis, blodkløver Trifolium incarnatum, blålusern Medicago sativa ssp. sativa og mongolspringfrø Impatiens parviflora, i tillegg til mange vanligere arter. dh

Blodkløver

Firbladet 2014-2

Fremmede bartrær var tema for et NBF-kurs 17. september i arboretet i Nordskogen på Ås. Honorata Kaja Gajda og Anders Often ledet et tjuetalls unge (gledelig mange av dem) og litt eldre studenter gjennom slektene Abies (edelgran), Picea (gran) og Pinus (furu). Det er begrenset hva man rekker på et par ettermiddagstimer, men alle deltakerne fikk førstehånds kjennskap til nåler og kvae på edelgran, vår vanlige gran, lutzgran, vrifuru og silkefuru, blant annet. (Artene er beskrevet i detalj av Even Woldstad Hanssen i Blyttia 3/2013, 1/2014 og 3/2014.) Arboretet i Nordskogen er med sin hundreårige historie et demonstrasjonssted for fremmede bartrær med tenkt potensiale i norsk skogbruk, et ypperlig sted for et slikt kurs. I dag er bekymringen for spredningsfare større, men fremmede treslag plantes fortsatt i stor stil, slik at et slikt sted med mange av de aktuelle artene kan ha nytte for å lære om trærnes potensielle frøsetting og spredning. Nordskogen arboret er imidlertid ikke hva det var eller slik det framstår i brosjyren (www.umb.no/statisk/ina/ publikasjoner/diverse/arboretet.pdf). 7

Foto: Hororata Kaja Gajda

Anders Often om trær og Nordskogen arboret

Sopp- og moseturen som NBF og Moseklubben arrangerte i samarbeid med Lillomarkas venner og kulturPUNKTET Sandermosen kretset naturlig nok omkring den gamle stasjonen, som forhåpentligvis kan gjenoppstå som utfartssted. I hvert fall var det litt trafikk å spore denne søndagen, og interesse for sopp var det også. Midt i årets gode soppsesong var det rimelig at soppen fikk mest oppmerksomhet. Selv om det var for seint (20. september) for noen arter, som steinsopp, var 8

Foto: Dag Hovind

I dag er stiene utvidet til breie lysløypetraseer, men det verste er at alt som har stått i veien for løypemaskinene, bare er kastet ut i de ulike bestandene. Det er stedvis ganske uryddig og uframkommelig, og i tillegg forfaller skiltingen. Tanken om å bruke området i informasjonsøyemed virker dessverre å være forlatt. dh

det nok av risker, kremler og annet for de uinnvidde å bli kjent med. For de innvidde var det kanskje rimsopp og de første traktkantarellene, pluss en fin blomkålsopp, som vakte mest begeistring. Det manglet selvsagt ikke på formaninger om å holde seg til det trygge, og noen arter ble også presentert til skrekk og advarsel. Eksemplaret av hvit fluesopp som Klaus Høiland holder opp på bildet (nedenfor), viser sitt sanne jeg ganske tydelig. Sammen med Arne Pedersen og stasjonsmester’n på Sandermosen, Tore Frisell Haagensen, sørget Høiland for en svært matnyttig dag i skogen. dh

Klaus Høiland med en dødelig giftig hvit fluesopp

Firbladet 2014-2

Bergknapp er på vikende front i Nakholmens største dragehodebestand, meldes det. Årets dugnadsgjeng samlet to–tre søppelsekker av sibir- og gravbergknapp, iblandet litt av andre hagerømlinger. Kristina Bjurekes bilder vitner om stor innsats fra de frammøtte, som samtidig kunne glede seg over blomstrende aksveronika, nikkesmelle og steinsvineblom.

Røske opp gjenstridig høymolhann Jeg bøyer meg ned tar et saftig tak i ganske forsmådd og inneklemt høymolhann. Han sitter der trengt mellom asfalt og trappekant rett vest for min Ås-stasjon. Den er slimete blond hans stengel er opprett og sterk er i real vekst – det er slutten av mai. Jeg drar prøver løsne med røkk men den høymolhann bare ler vibrerer med blad, klorofyllkjekk ser ertende på meg.

Foto: Kristina Bjureke

Da hører jeg stemme bak, det er Tor han sier: – Det er ikkje rotlausveka. Ennå! Faen, jeg tenker er gartner, har pokkers så rett slipper tak, retter rygg og sier nå kjekt. – Klart Tor, jeg vet. Må bare utfordre høymolhann Må teste om han-kan. Kalenderen sin. Vet aldri. Med slike postmodernistiske ugrasslyngler tror mer på klimaendring enn egen rot.

Foto: Kristina Bjureke

– Okey, sier Tor og ler. Vi går begge til vårt lar høymolhann sitte og le. I all-fall et par år til. Men da! Da skal du: Høymoltosk! Få kjenne på rota di hvem som egentlig sjefer i grøftekant. Anders Often, 28.05.2013

Firbladet 2014-2

Matkarse ved Operaen Tekst og foto: Anders Often Noen ganger kan det være artigere å finne det vanlige enn det sjeldne. Ikke minst hvis det vanlige viser seg fra en ny og interessant side. I dette tilfellet gjelder det matkarse Lepidium sativum.

Fredag den trettende juni – risikabel dag forresten – stakk jeg innom Bjørvika-utstikkeren for å se hvordan det stod til med forekomsten av melkongslys (se Often & Stabbetorp 2010); det stod bra til, et femtentalls blomstrende individ pluss en god del rosetter. Så gikk jeg over grusmarka rett sør for sørøstenden av Operaen. Der vokste det litt av hvert (tabell 1). Men det var den ca 40 cm høye korsblomsten med de små, lyserosa blomstene, smalflikete blad og runde, flate skulper som var den mest interessante arten – i alle fall for meg siden jeg kun hadde en vag idé om hva dette kunne være for noe rart. Skulpene minnet nemlig litt om skulpene til tettkarse Lepidium densifloum og tevkarse L. ruderale, så jeg tenkte: Kan det være en av de andre, sjeldne Lepidium-artene som står i Lids flora (det er nevnt 13 stykker). Overraskelsen var stor da jeg kom hjem og det førti centimeter lange og buskete beistet nøklet rett ut på Lepidium sativum – matkarse: En plante jeg tidligere bare hadde sett som tette matter av frøblad i små bokser i matvarebutikker, eller Matkarse i form av et beist spirt på bomull i små skåler på ved Operaen og den mer velkjente kjøkkenbenken. spiselige formen (innfelt). Vel. Intet stort plantegeografisk

Firbladet 2014-2

funn. Elven (2005) skriver: Mange steder i kyststrøk nord til Tromsø. Stort sett tilfeldig. Men for meg, denne junidagen: En stor planteopplevelse da matkarse var en art jeg aldri tidligere hadde funnet forvillet. Det var også morsomt at denne arten – som for meg fremsto småbuskete og rar og ukjent, egentlig var noe som vi stadig har på kjøkkenbordet, men da kun i form av frøblad. Tenk at matkarse kan bli til et halvmeter stort beist, nesten forvedet nederst.

Skrotemarka rett sør for Operaen med ca 40 cm høye individ av matkarse rett sør for den gråhvite sandhaugen.

Litteratur

Elven, R. (red.). 2005. Johannes Lid og Dagny Tande Lid. Norsk Flora. 7. utgåve. Det Norske Samlaget, Oslo, 1230 s. Often, A. & Stabbetorp, O.E. 2010. Planter i Oslo havn 2010. NINA Rapport 637: 1–72.

Tabell 1: Arter funnet på skrotemark rett sør for SØ-enden av Operaen i Oslo. Et areal på ca 20 x 30 m. I alt 47 stykker. Registrert 13.06.2014. Alm Høymol Sølvbunke Balsampoppel Kanadagullris Søtkirsebær Berggull Klengemaure Taggsalat Berlinerpoppel (liten busk) Klistersvineblom Takhaukeskjegg Bitterbergknapp Krattmjølke Taresaltgras Burot Matkarse Tunbalderbrå Buskmure (frøspredd) Melkongslys (én rosett) Tunrapp Drøbakbakkestjerne Myrrapp Ugrasarve Engsvingel Prikkperikum Ugrasbalderbrå Engtimotei Reinfann Ugrasgroblad Geitrams Ryllik Ugrasløvetann Hengebjørk Selje Ullborre Hestehamp Skogsalat Vanlig bakkestjerne Hestehov Slyngsøtvier Veihaukeskjegg Hvitkløver Småtorskemunn Åkersvineblom Hvitsteinkløver Sneglebelg Firbladet 2014-2

Salat og salat, fru Blom Av Gunnar Klevjer

I våres gikk turen til Kreta for å se på vårblomstringen på øya i april. Det gav mange nye og store opplevelser i en spesiell flora med mange endemismer. Turen ble slik sett en opplevelse både for sjel og kropp. På lokale tavernaer utenfor de store byene ble det servert «horta», sesongens ville planter eller som grekerne selv kalte det, ville grønnsaker – kokt og servert sammen med olivenolje, sitron, salt og pepper. Hortaen ble plukket nær sagt overalt på veikanter i udyrkede områder både i lavlandet og høyereliggende strøk av både menn og kvinner, gjerne godt oppe i årene og. Den rike vårblomstringen kommer etter en mild og fuktig vinterperiode. Seinere på året, etter at varmen setter inn, blir det lite eller ingen «horta» å finne, fortalte de lokale. I hortaen inngikk korsblomster Brassicaceae coll., kattoster Malvaceae coll., korgplanter som ulike dyller Sonchus sp., løvetannarter Taraxacum sp., geitskjegg Tragopogon sp. og mye annet vi ikke klarte å bestemme på tallerkenen. En spennende plante, «rock lettuce» Petromarula pinnata («steinsalat» direkte oversatt fra gresk), var ikke å finne på tallerkenen. Den er mer eksklusiv og en av de mange endemiske plantene på Kreta. Den så 12

vi først i fjellområdene ved Elounda, og seinere fant vi den i blomst i store mengder ved Rethymnon. En annen plante derimot, vårsalat Valerianella locusta, var ofte å finne i hortaen. I vår flora beskriver Lid den som sørvestlig. Den finnes hovedsakelig i kystnære strøk opp til Rogaland, men blir sjelden spist vil jeg tro! Vel hjemme igjen i Groruddalen i Oslo, spaserende langs Østre Aker vei i midten av mai, ser jeg i en bakhave en litt underlig Valerianella – en diminutiv (liten utgave) av Valeriana (vendelrot) med den karakteristiske gaffeldelte stengeloppbyggingen med små, 5-tallige blomster med reduserte begerblad. Denne arten var for stor og manglet den tydelig bladrosetten til å være vårsalat, men habitus tilsa vendelrotfamilien. En tid med Lids flora gjorde at jeg endte opp med arten brakksalat Valerianella dentata, men en viss usikkerhet meldte seg raskt. Den var sist sett i Norge i 1935. Tore Berg, statsstipendiat i botanikk ved Botanisk museum, UIO, var klar på at han ville oppsøke og selv se planta og ikke bare nøye seg med et belegg. Han kom, så, tok belegg og koordinater og dro tilbake til Botanisk museum og kunne seinere bekrefte funnet av brakksalat (eventuelt en annen underart som først kunne bestemmes med planta i frukt). Firbladet 2014-2

Vendelrotfamilien Valerianaceae er en liten plantefamilie i Norge med vendelrot Valeriana sambucifolia som den vanligste arten. Den finnes nær sagt overalt i landet. Den langt sjeldnere legevendelrot Valeriana officinalis (på dansk og tysk ofte kalt baldrian) derimot, har en svært begrenset utbredelse knyttet til Østlandet og har tidligere vært dyrket. Artene kan være vanskelige å skille og kan også lett krysse seg med hverandre, ifølge Rolf Hjelmstad i Urtekilden. I Norge har man tidligere ikke skilt mellom de to, og det er derfor trolig at folkemedisintradisjonen her i landet er knyttet til vendelrot (Urtekildens planteleksikon). Rotekstrakt av planta har en beroligende (sedativ) og søvndyssende effekt og selges som

produktet Valerina Forte på apotek og i helsekostbutikker. Den spontane vårsalaten Valerianella locusta har i Norge en lokal og tilfeldig sørvestlig utbredelse og må sies å være sjelden. Planta er kjent og benyttet som salat og bladgrønt over hele Europa (lamb’s lettuce, corn salad, mâche). Brakksalat (narrow-fruited cornsalad) hører til Middelhavsfloraen og finnes i NordEuropa spontant i Syd-Tyskland og England. Hvorfor en bestand med brakksalat ved Østre Aker vei? Det må bli en ren spekulasjon fra min side. Det vi vet, er at det er et økende press av uforutsette blindpassasjerer ved kommersiell import av nye og fremmede plantearter til Norge. I tillegg kommer en omfattende reisevirksomhet blant nordmenn flest og kanskje en for liberal eller lettvint holdning til importregler og forståelse for hva privatimport av levende planter kan medføre. Nå er det ingen fare med brakksalaten. Den er en liten ettårig plante og vil ikke utgjøre noen trussel for norsk flora, men den er kanskje en betimelig påminnelse om at det burde være en «vær varsom-plakat» også for reisende blomsterelskere og/eller hagedyrkere.

Brakksalat ser ut til å være godt etablert langs Østre Aker vei, selv om den ikke skal ha blitt observert siden 1935. Foto: Gunnar Klevjer Firbladet 2014-2

Om å botanisere etter Wischmann Dag Hovind dhovind(a)broadpark.no

Mange av dem som har vært medlem av foreningen siden 1990-tallet og før det, kjente Finn Wischmann – blant annet som en eminent feltbotaniker. Jeg møtte ham aldri personlig, men føler likevel at jeg har blitt litt kjent med ham gjennom – rett nok – noen få av hans utallige artsregistreringer. Jeg ble interessert i et bestemt turreferat fordi det inneholdt en rekke arter jeg ikke hadde sett i Østmarka, selv om jeg mente å kjenne deler av marka ganske godt. Jeg vurderte tittelen «Starrtrekk II» fordi det dreier seg mye om starr, men den var også misvisende. Jeg hadde hatt flere rekognoseringsturer og forsøk på å gjenfinne enkeltarter forut for turen som er beskrevet her. u

«Starrtrekk I» fant sted i 1971 og ble summarisk beskrevet i Blyttia av turlederen Finn Wischmann. Det var nok ingen tilfeldig rute han hadde lagt opp til. Det var heller nøye utvalgte godbiter som skulle demonstreres. De nevnte artene kan gjenfinnes på fem krysslister fra årene før, her kalt X1 til X5: X1: Skogsmåsan – Paradisputten; Enebakk (19.9.1967), X2: Tretjern – Eriksvann – Sandbakken (12.19.1967), X3: ~ [omkring] Kløftetjern (22.7.1968), X4: Eriksvann – Skjelbreia – Simmingsmyrene (29.7.1968) og X5: N Kjærmosetjern – Askevann; Enebakk (26.8.1968). Det var ingen mangel på interesserte turdeltakere på ekskursjonen i 1971: «29. august. Til Østmarka. Ca. 25 deltagere. Start fra Sandbakken. Mellom Tømmerholtjern og Griseputten fantes Carex globularis [granstarr], […]»

a Tettegras

Ikke langt unna – på østsiden av Griseputten – vokser tettegras Pinguicula vulgaris. Wischmann har registrert arten på flere av sine lister, På en tidligere rekognosering men nevnte den ikke her. Plantene hadde jeg fått en mistanke om hvor som vokser langs stien, var uansett granstarren kunne befinne seg, men ikke mye å se til i slutten av august og det skulle vise seg å være bråtestarr. heller ikke nå, men blomstret fint noen Passasjen som stien følger mellom uker tidligere (1). Antall registreringer de to vannene (1), er ikke bred, slik gjør at arten ikke kan regnes som noen at selv en anonym starr burde være sjeldenhet i området, men det ser ut til mulig å gjenfinne hvis den fortsatt at forekomsten ved Griseputten er den finnes på stedet. Det er imidlertid ikke eneste registreringen i Ski kommune godt å vite – Wischmann var ikke siden 1937. I dette grenselandet kjent for å følge stien. Når han skulle mellom kommunene Enebakk, lose et 20-talls planteinteresserte til Lørenskog, Oslo og Ski, fylkene Oslo Bysetermåsan, måtte han kanskje vike og Akershus og regionene Follo og fra sin devise (Halvorsen 1988): «En Romerike er nøyaktige koordinater botaniker følger ikke stien, frue!» viktige for å få plassert ting riktig. Firbladet 2014-2

14), og jeg tok en avstikker dit uten å «[…] i en myrflekk ved østbredden finne så mye å melde om. av Eriksvann C. appropinquata På vei tilbake på Wischmann[taglstarr] og Eriophorum latifolium sporet finner jeg litt tettegras rundt [breimyrull].» en fuktig flekk i stien. Jeg stopper for å registrere dette og tar en titt ned Til tross for gjentatte forsøk hadde skråningen mot sumpa. Der får jeg jeg ikke gjenfunnet taglstarr. Det skjer øye på orkideen stortveblad Listera ikke nå heller. Det finnes en aktuell ovata (2,3) blant diverse starr. Jeg lokalitet på østsiden av Eriksvannet talte i alt 13 blomstrende skudd (3 av ved en liten sumpskog med svartor toppene var spist) og noen rosetter. Jeg Alnus glutinosa og en del gulstarr C. var ganske sikker på at arten ikke var flava, men takrør Phragmites australis registrert i Enebakk, men kom snart har kanskje overtatt? Det finnes på at jeg var i Lørenskog nå. Det ser imidlertid større sump- og myrområder imidlertid ut til at stortveblad er en ny i nordenden av vannet (bildet på side art for Lørenskog, men arten er

b Stortveblad

c Trebladet stortveblad

Firbladet 2014-2

d Taglstarr

registrert noen få ganger i Oslos del av Østmarka. I Follo er den bare registrert en håndfull ganger totalt, i Frogn og et funn på Nesodden som ble gjort av Mathias N. Blytt. Det ble et lengre opphold på denne lokaliteten, og raskt dukket nye arter opp – ikke minst den ettersøkte taglstarren (4,5). I skogkanten fant jeg etter hvert et tjuetalls tuer over en strekning på ca. 25 m. Det viste seg at Wischmann hadde samlet taglstarr (X4) på lokaliteten i Lørenskog også, med stedsangivelsen «N-enden av Eriksvann», men prikken er plassert godt innenfor kommunegrensene i Artskart. Forekomsten er kanskje kommunens eneste. Her var taglstarren fortsatt livskraftig, mens den kanskje har gått ut i Enebakk noen Firbladet 2014-2

e Taglstarr

100 meter lengre sør. I tillegg fant jeg litt harerug Bistorta vivipara og jåblom Parnassia palustris (6) her. Sistnevnte er kanskje også ny for Lørenskog. «På Simmingsmyrene vokser Carex buxbaumii [klubbestarr] og C. chordorrhiza [strengstarr], her finnes også Salix lapponum [lappvier].» Så langt hadde dagen vært over all forventning, så her var jeg forberedt på en transportetappe. Strengstarr og lappvier er ikke så uvanlige å finne – og de fantes her også. Klubbestarr (9) fant jeg først senere et stykke nord for Paradisputten. Men det var andre blikkfang ute i myra. Blomstrende

g Gytjeblærerot

gytjeblærerot Utricularia intermedia (7) hadde jeg ikke sett tidligere – med en slik skjør stengel må det forutsette noen dager uten værmessige voldsomheter. Jeg fant tre–fire blomstrende skudd i de små, åpne vannspeilene ute på Simmingsmyrene. På et par tuer i vannkanten sto det også ca. 50 skudd av myggblom Hammarbya paludosa (8), en art som sjelden dominerer synsinntrykket noe sted. «Ved «Paradisputten» (lite tjern øst for Eriksvann) litt Carex capillaris [hårstarr], en sjelden gjest på disse kanter.» f Jåblom

Så langt hadde jeg – med noen rokeringer – fått med meg rundt Firbladet 2014-2

Bysetermåsan, men det er gjennom trakter hvor jeg er godt kjent fra før: «På myrene ved Kjærmosetjernene fant vi Lycopodium inundatum [myrkråkefot] og Hammarbya [myggblom], mens Rhyncospora fusca [brunmyrak] som fantes her tidligere, nu synes å være «grøftet i hjel». I skaret mellom Mortåsen og Kjerringhøgda vokser atskillig Lactuca alpina [turt Cicerbita alpina]. Ved tjernet i Bysetermosen fant vi endel Carex livida [blystarr].» Myggblom har jeg allerede vært innom, men den finnes også mellom Kløftetjern og Vælsputten, og h Myggblom sikkert også ved Kjerrmosatjernene. Myrkråkefot (10) fikk vi med oss på halvparten av Wischmanns arter, men en ØLA-tur høsten 2011. Brunmyrak hårstarren skulle vise seg å bli en nøtt. har jeg sett etter, men det er tydelig Jeg fant den ikke nå og heller ikke på at Wischmann hadde gitt opp den en senere tur. Ved Paradisputten var allerede i 1971. Turt vokser det det også noe takrør, kanskje mer enn før? Noen rikere flekker fantes, men jeg måtte nøye meg med litt breimyrull som Wischmann fant ved Eriksvannet, og særbustarr C. dioica. Det å botanisere etter Wischmann kan kanskje sammenliknes med å hoppe etter Wirkola. Selv om man ikke risikerer å brekke nakken på alle lokaliteter, kan jo selvfølelsen få en aldri så liten knekk. Og man må være forberedt på en god del traving i myrterreng. Det er allerede langt på dag og jeg velger korteste vei tilbake til Sandbakken og bilen. Wischmann med følge hadde et stykke igjen til i Klubbestarr Firbladet 2014-2

starrarter var nok til å gjenkjenne arten på 20 meters avstand. Jeg har undersøkt flytetorvene rundt Bysetertjernet, men det nærmeste jeg kommer i farge er dystarr C. limosa. Før dystarren får hengende aks, er det kanskje flere enn undertegnede som har blitt lurt av den. Det kan fort bli et starrtrekk III, IV og V før granstarr, hårstarr og blystarr blir lokalisert, hvis de fortsatt finnes. Hvis utbyttet blir like godt som denne julidagen, kan en likevel ikke klage. Jeg hadde ikke så mange følgere j Myrkråkefot som Wischmann – bortsett fra utrettefortsatt rikelig av nord og øst for lige blindinger Chrysops relictus, Kjerringhøgda. Da gjenstår bare en men møtte til slutt en med plantesiste starr, en art jeg ikke helt ser ut til interesser mellom Simmingsmyrene å ha fått øynene opp for: blystarr. og Paradisputten (11). Wischmann hadde få problemer Kilder med å gjenkjenne blystarr, og det på avstand. Han hadde en egen evne til å Halvorsen, R. 1988. «Kommer Finn også?». Blyttia 46 (3): 100–101. skjelne fine fargenyanser. Wesenberg Wesenberg, J., Båtvik, J. I., Halvorsen, mfl. (2011) beskriver Wischmanns R., Hansen, E. W., Høiland, K. & evne til å skjelne fine fargenyanser. Pedersen, O. 2011. Finn Wischmann En gang bråstanset han på ei myr i Hallingdal med begge hendene i været (28.10.1918–08.05.2011). Blyttia 69 for å signalisere til botanikkstudentene (4): 208–216. at de skulle trå varsomt. Kunne de se Wischmann, F. 1972. 29. august. Til Østmarka. [Østlandsavdelingen, noe spesielt med fargen? Jo, var det ekskursjoner 1971]. Blyttia 30 (1): ikke noe blågrønt som kunne være kornstarr. Det var blystarr, og en subtil 38–39. nyanseforskjell mellom to nærstående

Firbladet 2014-2

Refugium for gamle Bygdøy-arter Herbernøyene er to små øyer i Indre Oslofjord med kambrosilurbergarter og muligheter for en interessant flora. De senere årene har Lille Herbern med de tilliggende skjærene Skurven og Lunkeskjær blitt grundig undersøkt. På tross av et stort artsmangfold er det imidlertid ikke den stedegne kambrosilurfloraen som er mest interessant (den er mindre utviklet enn på naboøya Store Herbern), men arter som er innført på forskjellig vis på 1800-tallet. Blant disse er markkarse Lepidium campestre, blåmelde Chenopodium glaucum, nattsmelle Silene noctiflora, løvehale Leonorus cardiaca og steinsvineblom Senecio squalidus. Markkarse er sjelden, men godt etablert noen steder, som på Bygdøy. På Lille Herbern er det lokalt store bestander. Blåmelde er i Norge mest kjent som en sporadisk gjest på ruderatmark, men angis som indigen på strandbredder lengre sør. Arten er dessuten variabel, men en lavvokst, nedliggende og rikt forgreinet type som skal vokse på strandbredder, stemmer også med plantene på Lille Herbern. Fordi ruderattypene ofte er annerledes, blir plantene på Lille Herbern ekstra interessante. Som blåmelde er nattsmelle innført med ballast eller som kornforurensning. Arten har alltid vært sjelden i Norge, men virker nå å være i tilbakegang. Den gjør ikke mye av seg på dagtid, men sparer duft Firbladet 2014-2

og blomsterprakt til nattsommerfuglene. En svært klisset stengel skiller nattsmelle enkelt fra hvitblomstrete slektninger. Løvehale har kommet til landet på to måter, dels som legeplante og dels som ugras med frø og løsmasser, men da som to underarter. Begge underartene er sjeldne og i tilbakegang. Da Anders Often fant ett individ av tunløvehale på Lille Herbern i 2005, var dette det andre funnet i Oslo i nyere tid. Dessverre forsvant den igjen, angivelig fordi noen mente det var en svartelistet art. Begrepet «rødliste» er kanskje ikke entydig for alle, for det er på rødlista løvehale står, som kritisk truet. Som de andre nevnte artene er steinsvineblom en sjelden art i Norge, men den har funnet rotfeste rundt Nakholmen i Indre Oslofjord. Til Lille Herbern må den ha kommet relativt nylig fordi den er lett gjenkjennelig og ville ha blitt oppdaget ved tidligere botaniske undersøkelser. Mer om disse og andre funn kan man lese om i rapporten «Lille Herbern og sjøområdene omkring» som er skrevet av Tore Berg og Halvor H. Hartvig. Litt satt på spissen kaller forfatterne Lille Herbern et refugium for arter som har blitt sjeldnere på Bygdøy. Rapporten handler ikke bare om botanikk, men tar også for seg kulturhistori, topografi, landskapsverdier, geologi, fugleliv, marin biologi og vannkvalitet. Rapporten kan fås som PDF-fil ved henvendelse til Hartvig (kim.hartvig(a)sdsl.no). Red. 21

Eclipta prostrata Tekst og foto: Anders Often

Er steikende varm, lørdag – sommerformiddag – i alle fall til Ås å være. Har spist grillede spareribs på Den blinde Ku. Har for femte gang prøvd å google. Den rare korgplante med spredt tanna, ganske smale (ca 1 cm brede, 6 til 8 cm lange), motsatte blad. Små gulhvite korger i kvastformet blomsterstand. Dyrket frem fra det jordprøvetatte prydplantelass nummer 6, fra Italia. I en kvastformet blomsterstand ender et skudd i en blomst. Det kommer nye blomster fra de to nedenforsittende blad – typisk, for eksempel i nellikfamilien. Dette er uvanlig for korgplanter hvor klaseformet blomsterstand er det vanlige, e.g. slik det er hos bakkestjerne, gullris. Det er små, 5 til 8 mm brede korger. To-tanna, kremgule til hvite randkroner (ca 50 stykker) og bittesmå, lysegule rørkroner (også ca 50). Det er kun fem – pluss tre litt nedenforsittende – korgdekkblad. Disse siste er sammenvokst til ei skål, men med frie fliker. Korgdekkblad og korgstilk har hvite, liggende rette hår. Frømodningen er rask. Få dager etter blomstring ser korga ut som en hvelvet, grønn liten knapp. De kantete frøene sitter tett i tett. Det er ikke sveveapparat. Kun en liten krage, omtrent som brønsle har det. 22

Eclipta prostrata – opprinnelig afrikansk sumpplante, nå blindpassasjer med italienske trailere

Vi har Flora Europaea på jobben, men bindet med korgplantene er forsvunnet. Den rare planten kan uansett være fra utenfor Europa. Da sier Gustav at han har en fotoapp som kan google bilder. Han tar frem ai-phone, fokuserer på blad og blomst, og greier faktisk å finne et bilde av en plante som ligner. Men vi greier ikke å koble dette til noe navn. Firbladet 2014-2

Hva gjør jeg da? Vel…, jo…, biter i meg den floristiske bestemmelsesstolthet. Tar planten – den er fortsatt sprek og fin i ei femten centimeter stor, svart plastpotte. Setter meg i min gamle, vinrøde Audi 100. Og kjører de åtte kilometer fra Ås og østover til Kroer og Kåre A. Lye. Kanskje han er hjemme? Yes! Flaks! Kåre er hjemme – er ikke ute og samler mose (ny-gammel interesse som har blusset opp). Ringer på. Kåre kommer ut. Litt kort snikk-snakk (egentlig svært kort). Så holder jeg frem den pjuskete korgplante, spør: «Hva er dette?» Kåre svarer: «Den kjenner jeg! Men for tiden er hodet fullt av mosenavn.» Kåre springer opp i andre etasje av Kroers gamle landhandel – der familien Lye bor – henter et par afrikanske floraer. Blar. Litt i den ene. Så litt i den andre. Viser meg beskrivelse av og tegning for Eclipta prostrata (syn. E. alba): Tropisk sumpplante. Kantete små frukter. Typisk for vannspredning, sier Kåre. Nå et pan-tropisk ugras. Også i Europa. Sjekker den italienske floraen, litt nærmere. Vi snakker om andre ting. Nå visste jeg hva den ene korgplante som hadde spirt i brett 6-1 fra Italia hette (trailer prøvetatt april 2014, lagt til frøbankspiring dagen etter. Høstet 18. juli 2014). Og jeg visste også: Hadde samlet Eclipta én gang tidligere i Norge. Det var nemlig dette ugraset som vokste i en blomsterkasse på Kirkeristen, Oslo, Firbladet 2014-2

i 2012. Prydplanten – et oliventre var dødt i løpet av vinteren. Men kassen med den knudrete stamme hadde en viss prydverdi og hadde fått stå. Ugras dekket kassens overflate, deriblant en korgplante jeg ikke greide å finne navn på (Often 2013). Slekta Eclipta har for øvrig forsøksvis vært kalt gullknapp på norsk (se Urtekilden, på nett).

Litteratur

Often, A. 2013. Eksotiske ugras i blomsterpotter. Firbladet 2013 (1): 23.

Snøbær-poff Henger og henger kuler på nakne busk er hvite, rene som overlær på Sonia Henies skøyter Paradise on ice Julie Andrews i juleeventyret Alt annet har falt Blader. De rødoransje, små berberisbær, bare – Dinglende snøbær i snøbar vinter Er hvite små baller, jeg klemmer porøse og myke som skumgummi Smeller med ørlite poff kan samle, og bruke På nyttårsaften, i morgen Da er vi trygge ingen øyne vil ryke av snøbærets myke smell Anders Often, 29.12.2013

Lodneperikum ved Blindern studenthjem Tekst og foto: Anders Often

Lodneperikum Hypericum hirsutum er sjelden i Oslo og Akershus. I Oslo er den stort sett funnet på Bygdøy, Skøyen, Gaustad og Blindern. Ellers i Oslo og Akershus ved Alværn brygge i Nesodden, samt i urene under Ramsåsen i Asker (Lokalflora Oslo & Akershus, kart pr. 21.05.1990; Artsportalen). På Østsiden av fjorden er arten ikke sikkert dokumentert (kun én krysslisteangivelse ved Ljanselva ved Finn Wischmann; ikke senere gjenfunnet). Artens klassiske lokalitet i Osloområdet må kunne sies å være ved Blindern studenthjem – rett øst for Sognsvannsbanen. Arten ble første gang dokumentert herfra av Hanna Resvoll-Holmsen i 1924 (Blindern. 24.06.1924, H. R-H. Hb O). Siden er arten belagt fra hva som trolig er omtrent samme lokalitet i 1947, 1990 og 2001. De siste 10 år er området langs Sognsvannsbanen – mellom Blindern og Ullevål stasjoner – endret en del i og med at Gaustadbekkdalen (rett på vestsiden av Sognsvannsbanen, vis-à-vis Blindern stasjon) er utbygd med diverse forskningssentra. Det nye

storbygget til Institutt for informatikk er lagt hit, og i forlengelsen av dette på nordsiden av Ringveien ligger det nye Rikshospitalet. Alle disse utbygningene har ført til store endringer i området vest for Blindern studenthjem. Men voksestedet for lodneperikum har stort sett fått stå i ro – bortsett fra tiltagende gjengroing, samt det motsatte. Noe rydding

Lodneperikum ved Blindern stasjon

Firbladet 2014-2

av kratt langs Sognsvannsbanen, og restaurering av støttemur langs skinnene. I forbindelse med plantedagen på Blindern, 18. mai 2012 (den internasjonale Fascination of Plants Day) tenkte jeg at man kanskje kunne gå å se etter lodneperikum, og tok meg derfor en rekognosering på forhånd. Det var overraskende mange planter å finne langs Sognsvannsbanen – flere titalls individ. Denne notisen forteller om dette. Funn av lodneperikum fra Blindern stasjon og nordover på østsiden av T-banen (registrert 18. mai 2012): Firbladet 2014-2

Lokaliteten med lodneperikum ved Blindern stasjon

(1) 1 individ langs gjerdet mot T-bane, ca 25 m nord for stasjonen. I skog med lundrapp og hassel, ask og alantrot. (2) 3 individ rett inn for gjerdet på nordsiden av parkvesenets område. (3) 3 individ i skog rett mot nord, 8 m opp for trikkelinja. (4) 13 individ langs gjerdet akkurat der det har en knekk. Dette på brekkkant ut mot Sognsvannsbanen, vis-àvis midten av vestre fløy av Blindern studenthjem. 25

(5) 7–8 individ i kant rett vest for tennisbane. (6) 3 individ i plenkant ca 70 m mot nord, 5 m sør for tennisbane. (7) Mange titalls individ videre

nordover ned mot skjæring langs T-bane. Anslagsvis 100–150 individ til sammen. Sammen med lodneperikum vokste følgende karplanter (tabell 1):

Tabell 1: Planteliste for området langs Blindernbekken – Sognsvannsbanen fra Blindernveien og nordover, mellom Blindern studenthjem og Blindernbekken i søndre del, fra nord for Parkvesenets hus området mellom T-bane og Blindern studenthjem – nord til gangbro over Sognsvannsbanen rett sør for Meteorologisk institutt. Alantrot (cf.) Alm Ask Blankmispel Blåkoll Brunrot Burot Engkvein Firkantperikum (kun ved gangbro over Songsvannsbanen – lengst nord) Flatrapp Gjerdevikke Glansmarikåpe Gran Gravbergknapp Gullris Gulmaure Haremat Hassel Hengebjørk Hestekastanje Hundegras Hvitpoppel (én busk) Hvitveis Høymol Kanadagullris Kjøttnype Korsknapp Kratthumleblom 26

Krattmjølke Krattsoleie Krypsoleie Krøll-lilje (plen ved Studenthjemmet) Kveke Lodneperikum Lundrapp Løkurt Løvetann Marsfiol Norsk asal (én busk vis-à-vis vestenden av Studenthjemmet) Nyresoleie Platanlønn Prestekrage Rettvinterkarse Rogn Russeblåstjerne Russekål Rød jonsokblom Rødhyll Rødkløver Sauesvingel Sibirkornell Skogsveve-gruppa Skvallerkål Smørbukk Snøbær Sommereik

Spirea sp. Spisslønn Stikkelsbær Storklokke (cf.) Stormaure Stornesle Svarthyll Svenskasal Søtkirsebær Trådrapp Tunrapp Tveskjeggveronika Ugrasbalderbrå Ugrasgroblad Ugrasklokke Ullborre Vassarve Veikarse Veirødsvingel Vendelrot Vårkål Vårpengeurt

Firbladet 2014-2

Returadresse: NBF-ØLA, Botanisk museum, NHM, Postboks 1172 Blindern, 0318 Oslo

FOTOsyntese

Krypvier er ikke så vanlig i skogene rundt Oslo, men det var ikke vieren som fanget blikket i Photoshop. Fargespillet i torvmosene hadde jeg ikke fått med meg der på myra øst for Støttumfjorden i Østmarka, men på PC-en får jeg det midt i fleisen og kan zoome inn. En innskytelse gjør at jeg sjekker hvor selburosa har sitt opphav. Norge er rikt på moser, og Trøndelag skal være torvmosenes kjerneområde. Wikipedia mente opphavskvinnen til selburosemønsteret «hadde hentet inspirasjon fra strikkeoppskrifter, treskurd og annen husflid», ikke fra trønderske torvmyrer, slik jeg et øyeblikk må ha trodd. Da er ideen gratis til den som vil lage den neste, nye, store strikkefarsotten – spagnumstrikk. dh Foto: Dag Hovind