Takk til våre kjære og faste testlesere ved Sinnes skule i Sirdal og deres fantastiske lærer Kari Kvæven.
Nok en gang en hjertelig stor takk til bibliotekar Thomas Overvik som har kommet med mange viktige innspill underveis i arbeidet med alle Trollheimbøkene, også med dette manuset.
Takk også til alle barn og voksne som har lest og anmeldt, dere vet hvem dere er, og vit at vi husker dere og har hatt glede og nytte av hver eneste tilbakemelding.
Det er ikke lov å kopiere tekst eller bilder fra denne boka uten avtale med forlaget.
Det er ulovlig ifølge åndsverkloven, og det kan medføre erstatningsansvar.
Gjennom Kopinor kan skoler, bedrifter og andre institusjoner inngå avtale om lovlig kopiering.
Henvendelser til forlaget:
Figenschou forlag, Tromsøgata 21, 0565 Oslo, Norge
PS! Presentasjon av alle karakterene bakerst i boka!
Kapittel 1
Den mystiske kråka
Adam stoppet og snudde seg.
Zira hadde stanset først. Nå sto hun og stirret opp i lufta. De var i skogen, på vei hjem fra skolen,
«Hva er det?» spurte han.
«Det der er ikke ei kråke.»
Adam fulgte blikket hennes og så ei enslig kråke i toppen av ei furu.
«Ser ut som ei kråke for meg», sa han.
Den kraet.
«Høres ut som ei kråke også.»
Zira ristet på hodet.
«Ikke la deg lure.» Hun tok et skritt mot furua, og kråka lettet, fløy av gårde og forsvant bak trærne.
«Var det en spion?» spurte Adam. «Fra Helheim?»
«Loke kan bruke kråker som spioner», sa hun. «Men da er de fortsatt bare kråker. Den der var annerledes.»
«Hvordan da?»
«Den tenkte … som et menneske.»
«Seriøst?» sa Adam. «Hva tenkte den på?»
«Hvordan den skulle ta livet av oss.»
«Hæ! Du tuller?» Adam stirret sjokkert på henne.
«Nei», sa Zira. «Noe er på gang. Vi må være på vakt.»
«Men … hva kan vel ei kråke gjøre? Hakke oss til døde?»
«Som jeg sa …» Zira ga han et irritert blikk. «Det var ikke ei kråke.»
«Kan det ha vært Loke?» foreslo Adam. «Han kan jo forvandle seg til alt mulig rart, inkludert dyr.»
«Nei», sa Zira. «Den føltes mer … feminin.»
«Ei damekråke?»
Zira sukket og ristet oppgitt på hodet.
«Kom, la oss bare gå.» Hun tok han i hånda og fikk han med seg videre langs stien.
De gikk en stund i stillhet gjennom skogen.
Trærne var pyntet til høst med gule, oransje og røde blader, og snart hørte Adam regndråper smatte mot løvet i tretoppene langs stien. Det buldret truende fra mørkegrå skyer som rullet inn over horisonten, og vinden fikk trærne til å svaie og rasle.
«Det brygger til storm», sa han «Skal vi søke ly på kråkeslottet?»
«Kan vi godt.»
De småløp det siste stykket til de kom til steinmuren rundt eiendommen.
En svart katt satt og vasket seg på toppen av muren. Den stoppet da de kom, så på dem og hoppet ned på den andre siden.
Adam og Zira klatret over muren og slapp seg ned i den store hagen.
Zira smilte til Adam. «Her kan ingen fra skolen se oss.»
Hun ga han et raskt kyss på kinnet.
«Ja», sa Adam og dro henne inntil seg, men hun snudde seg vekk.
«Hvorfor må vi holde det hemmelig?» spurte Zira. «Om oss mener jeg? Du har jo gjort det slutt med Silje. Vil du ikke at noen skal vite at vi har blitt sammen? Er jeg ikke bra nok?»
«Selvfølgelig er du bra nok», sa Adam. «Den beste, men Silje ble veldig lei seg, så jeg sa at hun var fantastisk, men at jeg bare ikke orket å være sammen med noen akkurat nå, uansett hvem, og da vil det se litt rart ut om … ja, du skjønner?»
Zira skulte på han med smale øyne. «Ja, ok … så hun er fantastisk, eh?»
«Ikke bli sjalu, du forstår hva jeg mener.»
«Kanskje», sa hun og tok hånda hans mens de gikk videre. «Jeg håper i alle fall det.»
De gikk bort til inngangen til kråkeslottet. Den svarte katten satt på trappa og ventet på dem. Den mjauet høyt to ganger da de bare var noen meter unna. Adam stoppet og så på den. Den stirret tilbake med store, gule øyne.
«Kan du lese tankene til katter også?» spurte han.
«Nei», sa Zira. «De er mystiske dyr. Ingen av vampyrkreftene mine virker på dem.»
«Mystiske kanskje, men ikke særlig smarte», sa Adam. «Katten til Silje bruker å klatre høyt opp i trær på jakt etter ekorn, og så tør den ikke komme ned igjen. Den kan mjaue
i timevis, helt til noen henter en stige. Man skulle tro den lærte etter de første hundre gangene, men nei da.»
«Silje ditt og Silje datt», sa Zira surt og slapp hånda hans.
«Men … hvorfor er døra åpen?» sa Adam. Den sto litt på gløtt, og den svarte katten smøg seg inn i huset gjennom den smale åpningen.
Han gikk fram og dyttet i døra. Den knirket høyt mens den sakte svingte inn i den mørke gangen.
«Rart», sa Zira. «Vi bruker å være nøye med å holde den lukket.»
Katten sto og klorte i teppet på gangen, men da de kom inn, stoppet den og løp vekk.
De gikk videre til biblioteket. Det var mørkt der også, men i det svake lyset fra vinduet så Adam en annen svart katt sitte på bordet, en med litt tykkere pels.
«Vi kan gjøre lekser», sa han og jaget den ned. «Kanskje regnet har gitt seg når vi er ferdig.»
«Hvorfor er det så mange katter her?» sa Zira. Hun så seg rundt.
«Kanskje de søker ly for regnet», sa Adam. «Døra sto jo på gløtt.»
Han tente parafinlampa på bordet. Lyset jaget skyggene vekk.
Da skjønte Adam hva Zira egentlig hadde ment. Hundrevis av svarte katter sto i ring rundt dem. Nesten hele biblioteket var fullt!
De rørte seg ikke, men de gule øynene stirret som forhekset på dem.
«Oi», sa Adam.
En av kattene var ulik de andre. Den var større og hadde grønne øyne.
Den krøp sakte bortover gulvet mot dem med flate ører mens det rykket i halen.
«Hei, pus», sa Adam og satte seg på huk. «Kom, kissekisse …»
Alle kattene skjøt rygg og freste!
Kapittel 2
En symfoni av klør og tenner
Katten med grønne øyne hoppet mot Adam!
Han løftet armene som et skjold rett før klørne traff ansiktet. De skar seg i stedet inn i den tynne huden på hendene og klorte dem fulle av røde, sviende striper!
«Au!» ropte han og prøvde å riste katten vekk, men den klorte seg bare videre oppover armene centimeter for centimeter, nærmere og nærmere det sårbare ansiktet.
Til Zira tok den i halen og dengte den hardt i veggen.
Katten mjauet sårt og falt ned på gulvet.
De andre kattene rygget skremt unna et lite øyeblikk, men så kom de hoppende, alle sammen på en gang! De klorte, bet og freste. Noen hoppet på dem fra bordet, mens andre prøvde å klatre oppover buksene!
Zira tok en katt i nakkeskinnet og slengte den vekk. Den fløy gjennom lufta, krasjet i ei bokhylle, falt ned på gulvet, spratt opp igjen og angrep på nytt!
Adam brukte beina til å sparke mens han beskyttet ansiktet med hendene, men det var håpløst, de var altfor mange!
«Vi må komme oss unna!» sa Adam. «Til hula!»
«God idé», sa Zira.
Han løp ut av biblioteket og bort til teppet på gangen. Han dro det bort og avslørte kjellerlemmen som førte ned til den gamle trollhula.
Adam tok håndtaket og løftet opp lemmen.
Zira ristet av seg et par fresende katter og hoppet ned trappa. Adam løp etter henne og lukket lemmen over hodet med et smell.
De kunne høre kattene frese, krafse og klore på den andre siden av lemmen.
«Hvorfor brukte du ikke knivene?» spurte Adam.
«Men … de er jo bare katter», sa Zira. «Og søte.»
Adam stirret sjokkert på henne. «Jeg synes ikke de var søte i det hele tatt!»
Han viste fram hendene sine, de var fulle av røde striper, og det dryppet blod fra dem.
Hun gispet. «Huff da, du trenger plaster.»
«Plaster!» sa Adam. «Jeg trenger pokker ta meg bandasjer og ei uke på sykehus!»
«Nå, nå», sa Zira. «Ikke vær så dramatisk, vi har plaster i mathula.»
«Greit», sa han. «Av mangel på bandasjer og en ambulanse kan vi gjøre et forsøk med plaster.»
Det prikket og svidde i sårene, men det gjorde ikke så vondt som det så ut. Kanskje hendene var i sjokk. Det føltes som om hodet var i sjokk også. Hva hadde hendt, egentlig?
De gikk inn i mathula, og Adam satte seg på en stol, mens Zira åpnet den store kista. Hun plukket ut ei flaske klorheksidin, en pakke våtservietter og ei eske plaster.
«Jeg må uansett til legen», sa Adam. «Jeg har hørt at man må det hvis man blir bitt av et dyr, for ikke å snakke om femti.»
«Hvorfor var de så sinte på oss?»
«Jeg er sikker på at det er Loke som står bak. Han har vært stille og rolig altfor lenge nå. Kattene er sikkert forhekset på et vis.»
«Fram med ei hånd», sa Zira. «Så skal jeg desinfisere, vaske og plastre.»
Adam rakte fram den hånda som blødde verst. Dråpe etter dråpe falt på gulvet.
Zira tok litt klorheksidin på en serviett og skulle til å vaske sårene.
Hun frøs. Bare stirret på såret. Og slikket seg rundt munnen.
«Eh … Zira?» spurte Adam. «Går det bra?»
«Så mye blod …», sa Zira. «Kanskje … jeg kan … smake litt?»
Adam stirret sjokkert på henne. Hadde han hørt feil?
«Vil du drikke blodet mitt?»
Zira ristet på hodet, blunket med øynene. «Nei, selvfølgelig ikke», sa hun og ga Adam et flaut smil. «Beklager, jeg … jeg vet ikke hva som kom over meg.»
«Du kan få smake litt», sa han og løftet hånda mot ansiktet hennes. «Hvis du vil? Det drypper jo uansett bare på bakken akkurat nå.»
Zira kikket på han med et litt skremt uttrykk i ansiktet.
Hun skalv litt i underleppa.
«I-ikke … frist meg», sa hun. «Jeg … v-vet ikke om det er så l-lurt å …»
«Nei, ok.» Adam kremtet. «Bare plastre, du.»
Zira nikket, desinfiserte, vasket og satte på plaster. Hun jobbet raskt, og snart så begge hendene hans helt mumie ut. Til og med panna og det ene kinnet hadde fått noen strips.
«Bra ingen av dem fikk klort deg i øynene», sa Zira.
«Ja, hurra.»
«Vi får snike oss vekk via inngangen i hagen.»
«Utrolig rart at en flokk med katter angrep oss», sa Adam.
«Hva om det er et slags stort, koordinert angrep på oss alle?
Kanskje Tobias og Tara er i fare også?»
«Kanskje», sa Zira. «Vet du hvor de er nå?»
«Tara er på Trollkoppen. Hun jobber der etter skolen hver fredag.»
«Ok, da drar vi dit og sjekker først!»
Kapittel 3
Lunsj på kafé Trollkoppen
Tobias og Roger gikk inn på Trollkoppen, Trollheims eneste kafé.
De tok av seg de våte jakkene og hengte dem opp på stumtjeneren ved døra. Tobias kastet et blikk ut av det store vinduet på gata utenfor. Regnet pisket ned, og noen fjerne lyn fikk den mørke himmelen til å blinke, etterfulgt av buldrende tordenbrak.
Men inne i kaféen var det koselig stemning som alltid. Mørke vegger med bilder av troll, dunkel belysning og sittegrupper utformet som digre, brune kopper. De fikk alltid Tobias til å tenke på sånne snurrende tekopper som fantes på noen tivoli.
«Her», sa Tobias og hjalp Roger inn i en ledig kaffekopp. Hver kopp hadde en sofaplate inntil den runde veggen som gikk rundt et lite bord i midten. På bordet lå en meny ved siden av et tent stearinlys.
Roger la fra seg den hvite blindestokken og satte seg. Han var kledd i en slitt, blå dongerijakke og store, kule solbriller, og siden han ikke kunne røyke, tygget han energisk på en tyggegummi.
«Hei!» ropte Tara. Hun smilte og vinket til dem fra bak skranken. «Jeg kommer og tar bestillingen straks!»
Tobias vinket tilbake og satte seg inn i koppen, på den andre siden av bordet.
«Jeg er imponert», sa Roger. «Til tross for belønningen dere fikk for å redde Silje, så har Tara altså begynt å jobbe.»
«Å, ingen av oss får røre de pengene lenger», sa Tobias og sukket. «I starten fikk vi bruke en del. Vi brukte mye på å reparere kråkeslottet. Adam kjøpte seg mobil og nye fotballsko, jeg kjøpte noen bøker, en laptop og et fint sjakkbrett. Tara kjøpte nye klær og en sykkel.»
«Og tretti nintendospill», sa Roger.
«Ja, akkurat. Men det varte ikke lenge. Foreldrene våre må ha hatt et felles krisemøte, for plutselig tok pengene slutt for oss alle. Det som var igjen, ble satt på sparekonto, og vi får ikke lov til å bruke ei krone før vi fyller 18 år. De sa at det er usunt for barn å ha for mye penger, og at de må spares til noe fornuftig senere i livet. Som å unngå studielån, skaffe førerkort eller kjøpe leilighet.»
«Fornuftig», sa Roger.
«Ja, men gud så kjedelig.» Tobias sukket igjen og åpnet menyen på bordet.
«Uansett», sa Roger. «Kult at Tara prøver seg litt i arbeidslivet da. Kanskje vi får rabatt?»
Tara kom småløpende bort til koppen deres og strålte som vanlig med et stort glis.
«Hei kjære kunder!» sa hun. «Velkommen til Trollkoppen! Hva skal det være i dag?»
«Jeg tar en Pepsi Max», sa Roger. «Og en stor pommes frites med ekstra mye grillkrydder.»
«Greit!» Tara skriblet ivrig i ei lita notatbok.
«Skal vi se …» Tobias bladde litt i menyen. «Jeg tar en kakao og et skolebrød.»
«Nei, det gjør du ikke», sa Tara.
«Hva?»
«Det er usunt. Og du vil leve et langt og lykkelig liv, ikke sant?»
«Tja …»
«Du skal få en kaffe og en salat. Straks tilbake!» Hun løp bak skranken og begynte å finne fram tallerkener.
«Men …» Tobias kikket oppgitt etter henne. «Jeg liker ikke kaffe. Eller salat.»
«Jeg kan ta kaffen», sa Roger. «Har begynt å få smaken på det. Trikset er å blande godt med melk og sukker.»
«Tviler på at jeg får med sukker.»
«Kunden burde alltid ha rett», sa Roger. «Hvis hun gjør sånn til alle kundene, så kommer hun ikke til å jobbe her lenge.»
«Har en mistanke om at hun bare gjør det mot meg. Hun er alltid så nøye på hva jeg spiser.»
«Ja, for dere har blitt sammen nå, ikke sant?»
Tobias kremtet. «Kanskje, kanskje ikke.»
«Det nytter ikke å holde det hemmelig», sa Roger. «Dere er klassens nye snakkis. Trollheims Romeo og Julie!»
«Vi har ikke kysset eller noe», sa Tobias. «Egentlig er det som om vi fortsatt bare er venner.»
«Friends with benefits», sa Roger.
«Hæ?»
«Never mind. Dere er bare så … treige.»
«Å ja?» sa Tobias. «Er du sammen med noen, kanskje? Eller er du faktisk enda treigere? Roger the snail.»
«Touché», sa Roger og gliste.
«Du er visst full av andre språk i dag.»
«Å, vel … jeg har hørt mye på lydbøker i det siste, til og med på engelsk. Det brukte jeg aldri å gjøre før, men det er jo faktisk gøy. Blikket er sløvt, men ørene er kvasse.»
«Ok, men det var noe helt annet du ville snakke om i dag, var det ikke?»
«Ah, rett på sak!» sa Roger. «Ok, det er snart halloween, ikke sant?»
«Ja.»
«Tydeligvis så er det tradisjon at åttende klasse på Trollheim ungdomsskole arrangerer halloweenfest. De går all out, kostymer og greier.»
Tobias nikket.
«Men vi har et problem», sa Roger. «Silje har påtatt seg ansvaret for å ordne hele greia.»
«Er det så ille da? Hun er flink til sånt.»
«Ja, men hun har gått rundt og sagt til alle i klassen at festen kommer til å bli på kråkeslottet.»
Adam
Adam er en høy og sterk gutt som nettopp har begynt på ungdomsskolen. Han sliter med skolefagene, men er god til å spille fotball.
Moren kommer fra Polen og faren fra Marokko. Faren Omar forsvant for sju år siden. Adam har nettopp funnet han og håper at han skal flytte hjem igjen.
Adam har et magisk sverd som heter Gram. Det er så skarpt at det kan skjære gjennom alt. Han har også et magisk skjold som ikke kan knekke.
Han føler et stort ansvar for å beskytte andre, og da kaster han seg ofte inn i farlige situasjoner uten å tenke på egen sikkerhet.
Tara
Tara bor sammen med foreldrene sine og seks søsken. Hun må dele rom med søstera Akila, noe hun er veldig irritert over. Hun er spesielt glad i storebroren Agash, som hun spiller Mario Kart med, og lillebroren Bablu, som hun ser anime med.
Tara går i klassen til Adam og er en pratsom, tøff, glad og spøkefull jente som ikke er redd for noe. Tvert imot er hun ofte litt for modig og tar altfor store sjanser.
Favorittfargen hennes er lilla, hun er glad i å lese manga, spille spill og se skrekkfilm. Hun har en magisk bue som treffer alt hun sikter på.
Tara ble bitt av en varulv en gang, og selv om hun fikk en medisin som stoppet forbannelsen, kan hun fortsatt se, lukte og høre overnaturlig godt. Og hvis hun ser på fullmånen litt for lenge, får hun veldig lyst til å ule …
Tobias
Tobias er en smart, litt klønete gutt med briller og blondt, krøllete hår som er veldig interessert i historie, vitenskap og gamle myter. Han er gruppas vandrende leksikon, og hjelper ofte de andre med leksene.
Han ble mobbet på skolen i mange år til han ble venn med Zira. Det ble slutt på mobbingen etter at hun knakk fingeren til den største bølla.
Tobias er engstelig og lettskremt, men kan ta overraskende store sjanser hvis det er snakk om å lære noe nytt om magi eller gamle mysterier.
Han har funnet en bok om norrøn trolldom og prøver å lære seg både språket og de magiske triksene som står
i den. Ett av triksene han har lært er hvordan han kan lage små brannbomber av sammenknytta rottehaler. Han har lenge vært forelsket i Tara, og for litt siden skrev han et kjærlighetsbrev som hun fant og leste. Hun sa at hun følte det samme, så nå er han veldig usikker på om de faktisk har blitt sammen.
Zira
Zira er en vampyr. Hun har snøhvit hud, røde øyne, sølvglinsende hår og skarpe huggtenner. Våpnene hennes er to kniver av sølv.
Hun het egentlig Sara Gran og bodde på kråkeslottet sammen med faren sin for over to hundre år siden. Bare seks år gammel ble hun kidnappet av troll og tatt med til Helheim. Der jobbet hun som slave til hun var cirka tolv år. Da ble hun bitt av en vampyr og rømte.
To hundre år senere møtte hun Adam, Tara og Tobias. De ville hjelpe henne med hennes høyeste ønske: å leve som ei vanlig jente igjen. De sminker henne så hun ser normal ut når hun går på skolen, og hun bruker en solkrem som stopper sola fra å brenne henne.
Hun bor sammen med Omar, faren til Adam, og går i klassen til Tobias.
Zira er normalt rolig og alvorlig, men kraftige følelser bobler like under overflata. Hun kan bli veldig sint og da går hun som regel til angrep! Men selv om hun prøver å skjule det, er hun sårbar og usikker på seg selv, og hun føler at hun er mindre verdt enn «ekte» mennesker.
Zira har lenge vært forelsket i Adam, og nå har de nettopp blitt sammen.
Roger
Går i klassen til Adam og Tara. Brukte å være en bølle som ertet Tobias, men etter at han mistet kompisen Frank og ble satt på plass av Zira, har han forandret seg. Sakte, men sikkert har han i stedet blitt en god venn. Han ble blind etter møtet med en ondskapsfull trollmann.
Alltid må han ha noe i munnen, om det er en tyggegummi, et strå eller til og med en røyk. Går som regel i ytterklær av svart skinn eller dongeri.
Silje
Ei vakker jente med blondt hår og grønne øyne som har blitt veldig populær på TikTok og er klassens ukronete dronning.
Som datter i familien Hølberg er hun veldig rik og bor i Trollheims største og flotteste enebolig.
Hun bruker alltid sminke og parfyme.
Rommet hennes er fylt av søte ting som blant annet kosebamser og små porselensfigurer, og hun har en langhåret katt som heter Kiki.
Hun var forelsket i Adam, og de var sammen i fire måneder før han gjorde det slutt. Silje er veldig lei seg på grunn av det.
Hun ser ganske søt og yndig ut, men skinnet bedrar. Hun kan være hensynsløs i jakten på det hun vil ha!
Loke
En gammel gud og trollmann som hersker i Helheim. For tusenvis av år siden gikk han til krig mot menneskene. Han tapte og ble jaget ned i dødsriket sammen med trollene.
Han kan forvandle seg til alle mulige skapninger. Ofte gjør han seg selv stor og sterk for å imponere trollene.
Lokes største ønske er å åpne den store porten opp til overflata så han kan ta med seg hele hæren opp og erobre hele verden.
Han rir rundt i dødsriket på Zaxigyll, en gammel, slu isdrage, og kan bruke den magiske hammeren til Tor, Mjølner, som han har stjålet.
JULEKUPPET er en frittstående og actionfylt juleroman i kupp-sjangeren fra stjerneteamet Arne Lindmo & Ida Skjelbakken.
Fire fattige gatebarn har bestemt seg for at i år skal de feire tidenes beste jul, først må de bare utføre tidenes største julekupp!
«Beste bok i mitt liv, ikke bare av julebøker, men av alle bøker.» − Oliver
«Tipper denne kommer til å bli mest solgte julebok gjennom tidene.» − Sverre
«Elsket at det var spennende hele tiden. Alle kommer til å like denne.» − Solveig
Foto: Adrian Nielsen / NORLA
Forfatter Arne Lindmo er født i 1981 og vokste opp på Inderøy i Trøndelag, i dag bor han på Stovner i Oslo. Arne elsker å skrive spennende fortellinger inspirert av myter og folkeeventyr, et tema som har fascinert ham siden han var guttunge. I tillegg til å lese liker han å spille sjakk og dataspill. Når han er ute, foretrekker han basketball og slalåm, gjerne sammen med sønnen sin, eller han går luftetur med katten sin, Kiki.
Adrian Nielsen / NORLA
Illustratør Ida Skjelbakken er født i 1979 i Lørenskog. Hennes fotografiske stil levendegjør bokens karakterer og kampscener på filmatisk vis. Utførelsen hennes er imponerende, og stilen passer perfekt til fantasy-sjangeren!
