www.figenschouforlag.no
Følg figenschouforlag på Facebook og Instagram.
DØDSGRØSS
© Figenschou forlag 2025
© Tekst: Bjerkli, Borge, Eie Larsen, Gjerde, Istad, Kirkwood Brown, Lindmo, Mehlum Lie, Steinholm, Unstad, Wærstad
© Illustrasjoner: Martin Norell
Redaktører: Kristin Lilletvedt Strøm & Anitra Figenschou
Sats: Chakib Azzaoui
ISBN: 9788284310558
Trykk: Livonia Print
Takk til våre kjære og faste testlesere ved Kampen skole og deres fantastiske bibliotekar Marit Winnæss-Huseby.
Det er ikke lov å kopiere tekst eller bilder fra denne boken uten avtale med forlaget. Det er ulovlig ifølge åndsverkloven, og det kan medføre erstatningsansvar. Gjennom Kopinor kan skoler, bedrifter og andre institusjoner inngå avtale om lovlig kopiering.
Henvendelser til forlaget: Figenschou forlag, Tromsøgata 21, 0565 Oslo, Norge. E-postadresse: anitra@figenschouforlag.no / Tlf. 92606318
Av
Aleksander Kirkwood Brown, Alexander Istad, Arne Lindmo, Birgitte Wærstad, Elin Viktoria Unstad, Frode Eie Larsen, Hanne Gjerde, Monika Steinholm, Kristian Mehlum Lie, Myriam H. Bjerkli og Nina Borge.
Forfatterne gir alle inntekter fra denne boken til REDD BARNA.
Illustrert av Martin Norell
Historiene i denne boken:
Jenta under isen av Aleksander Kirkwood Brown.....9
Den hjemsøkte dukken av Monika Steinholm.........23 Stemmen fra graven av Arne Lindmo......................39 Natt til fredag den 13. av Hanne Gjerde.................61 Mørkestredet 666 av Frode Eie Larsen....................79 Sykebesøket av Nina Borge.....................................93 Kråkene av Kristian Mehlum
av Elin Viktoria Unstad....................171
av Arne Lindmo
Jonas våknet og satte seg opp i senga. Noe hadde vekket han. En knirkelyd?
Det var mørkt utenfor vinduet. Han tente lampa på nattbordet og kikket på klokka. Den runde skiva på veggen viste ti på tolv, snart midnatt.
Han la seg ned under dyna igjen og lukket øynene, prøvde å sove.
Knirkelyden! Der var den igjen! Det hørtes ut som bakdøra mot hagen lukket seg.
Jonas kravlet bort til vinduet, som var ved fotenden av senga, og kikket ut. Soverommet hans var i andre etasje, med god utsikt over hagen. Bak gresset og bærbuskene i hagen sto en vegg av høye, mørke trær. Skogen.
I lyset fra utelampa på veggen nede, den som alltid var påslått, så han en skygge gli forbi ripsbuskene på vei mot skogen. Det så ut som den grønne kåpa til mamma. Hva gjorde hun ute så sent? Kanskje hun ikke fikk sove?
Jonas la seg ned, lukket øynene og sovnet igjen.
Dagen etter kom han inn på kjøkkenet mens han gjespet og gnidde seg i øynene.
«Go morn!» sa mamma og smilte til han. «Og gratulerer med dagen! Hvordan føles det å bli ti år gammel?» Hun sto ved kjøkkenbenken og pyntet en stor bløtkake. Den var til senere på kvelden, når gjestene skulle komme.
«Å, omtrent som å være ni», svarte han og smilte tilbake. «Men du, hva gjorde du i skogen i går natt?»
Hun mistet esken med bursdagslys på gulvet, og smilet forsvant. I stedet for å plukke den opp, snudde hun seg vekk og stirret ut av vinduet med et fjernt, trist blikk.
«Jeg var ikke i skogen i natt», sa hun.
«Ikke?»
«Nei. Du må ha drømt.»
«Men …»
«Spis frokosten din! Bussen til skolen kommer snart.»
«Ok.»
Så rart. Jonas hadde følt seg så sikker, men drømmer kan jo føles veldig virkelige. ***
Nøyaktig ett år senere gikk Jonas og la seg som vanlig klokka ni. Det var kvelden før hans ellevte bursdag, og han sovnet raskt.
Han drømte en fantastisk drøm om hvordan bursdagen ville bli, om gaver, kaker og venner på besøk, til han irriterende nok ble vekket av en knirkelyd.
Jonas stønnet og snudde seg i senga, trakk dyna godt over seg og prøvde å finne tilbake til den herlige drømmen … Men en ekkel følelse hadde satt seg i kroppen, som om noe var galt eller rart. Han klarte ikke å slappe av.
Han så opp på klokka. Urviserne var godt synlige i måneskinnet som strømmet inn fra vinduet. Nesten tolv, midnatt, og en høy knirkelyd hadde vekket han. Det virket kjent … Hadde ikke akkurat det samme skjedd i fjor?
Han hørte knirkelyden på nytt, kastet av seg dyna og krabbet bort til vinduet.
En skikkelse snek seg forbi bærbuskene på vei mot skogen. Det så ut som klærne og håret til mamma, akkurat som året før. Men hadde ikke det bare vært en drøm?
Var det en drøm nå? Han kløp seg i armen og kikket ut igjen, men skikkelsen hadde forsvunnet.
Han la seg tilbake i senga og trakk dyna opp til haka, prøvde å sove. Men tankene hans raste rundt i hodet. Hadde det vært en drøm denne gangen også?
Et år til hadde passert, og en ny burdag ventet like rundt hjørnet. Tolv år skulle Jonas bli når klokka viste midnatt, men sove skulle han ikke. Denne gangen skulle han sitte vakt. For kunne han virkelig ha drømt akkurat den samme drømmen to bursdager på rad? Det var rart. Altfor rart.
Han satt i fotenden av senga og stirret ut av vinduet, ned i den mørke hagen. Det regnet, og i skogen svaiet mørke trær i vinden.
Viserne på klokka gled nærmere og nærmere tolv.
Øynene føltes tyngre og tyngre, men nysgjerrighet og brus nummer tre fra det hemmelige lageret i skapet holdt han våken.
Der knirket det! Den gamle, slitte bakdøra på huset hadde åpnet og lukket seg, akkurat som han husket fra årene før!
En skikkelse tuslet mellom bærbuskene, og denne gangen var ikke Jonas i tvil. Det var mammas gule regnjakke og blonde bakhode. Ja, det måtte være henne. Igjen.
Men hvorfor? Og hvorfor hadde hun løyet da han spurte den første gangen? Det var det som egentlig plaget han mest. Noe foregikk her. I all hemmelighet, bak ryggen hans, i det skjulte. Noe mystisk. Og han måtte finne ut av det!
Jonas kledde raskt på seg og smatt ut av rommet. Han snek seg bort til mammas soverom hvor døra sto på gløtt.
En rask titt i dørsprekken bekreftet mistanken. Hun var borte. Mamma hadde altså gått ut i skogen. Midt på natta. På bursdagen hans. Tre år på rad!
Jonas gikk ned trappa og fant fram ytterklærne. Han dro på seg den blå høstjakka, tok på seg joggeskoene og dyttet opp bakdøra mot hagen.
Han skvatt med det samme. Den knirket fælt, både når den gikk opp, og når han lukket den bak seg.
Det var oktober, mørkt og kaldt. Det regnet fortsatt, men ikke nok til at han gadd å finne fram regnjakka. Han bare dro fram hetta på genseren og trakk den over hodet.
Gresset i hagen var høyt og vått, så fotsporene etter mamma var tydelige. Han snek seg etter, inn i skogen, forbi en råtten trestamme, over en klukkende bekk og under de stikkende greinene til noen digre grantrær.
Etter bare noen minutter fikk han øye på henne. Hun sto helt stille, ved et lite, tynt trekors.
Hun satte seg på huk og la noe foran korset. Det var en bukett blomster, og det var ikke markblomster, men rosa og lilla roser fra butikken. De måtte ha kostet mye.
Litt månelys traff ansiktet hennes da hun satt på huk.
Hun så trist ut. Gråt hun, eller var det bare regnet?
Så snudde hun seg, og Jonas stupte raskt bak ei velta rot. Han holdt pusten. Hadde hun sett han?
Men nei, hun gikk bare rett forbi skjulestedet, tilbake gjennom skogen i retning huset.
Jonas reiste seg og gikk bort til korset og blomsterbuketten.
Han hadde lekt i skogen her mange ganger, men aldri lagt merke til korset før. Ikke så rart kanskje, det var litt bortgjemt mellom busker og trær, og det var laget av et par tynne pinner, surret sammen med hyssing. På litt avstand så det ut som noen av greinene til treet ved siden av.
Et kors og blomster. Betydde det at dette var en grav?
Kanskje mamma hadde begravd et kjæledyr her? De hadde hatt en hund for lenge siden, da Jonas var liten, men den ble påkjørt av en bil og døde. Kanskje det var den som hadde fått grav her?
Men hvorfor holde det hemmelig og snike seg hit midt på natta? Nei, det måtte være noe annet …
Kanskje mamma var en snikmorder og hadde begravd ofrene sine her?
Jonas måtte le. Tull og tøys! Mamma var ikke sånn, og dessuten: Hvilken snikmorder begraver ofrene sine i skogen bak sitt eget hus og gir dem blomster?
Han satte seg på huk foran korset. Det surklet i de våte skoene, og bakken var gjørmete. Ikke rart, det hadde bøttet ned i flere dager. Blomstene som lå i den brune søla, så triste ut, som om de gråt for den som var i graven.
«Jonas.»
Han spratt opp og kikket rundt seg. Trær, busker, kratt … Hvem hadde sagt navnet hans? Ordet hadde bare strøket forbi ørene som en lav hvisken.
«Eh, h-hallo?» sa Jonas.
Det hadde vært en guttestemme, i alle fall ikke mammas stemme. Men kanskje det bare var vinden som hadde raslet fram et tilfeldig ord fra greinene rundt han?
«Jonas, hjelp.»
Der var stemmen igjen!
«Hvor er du?» spurte Jonas.
«Under bakken.»
«Hæ?» sa Jonas. «Jeg skjønner ikke.»
Det kom ikke noe svar. Alt han hørte, var det svake vindsuset, smattingen av regndråper mot bladene og greiner som dasket mot hverandre i vinden.
