www.figenschouforlag.no Følg figenschouforlag på Facebook og Instagram.
TROLLHEIM – Edderkoppenes dronning
Bok nr. 5 i serien
© Figenschou forlag 2024
© Tekst: Arne Lindmo
© Illustrasjoner: Ida Skjelbakken
Redaktør: Anitra Figenschou
Logodesign: Kjetil Nystuen
Sats: Chakib Azzaoui
ISBN: 978-82-8431-044-2
Trykk: Livonia Print
En stor takk til:
Takk til bibliotekar Marit Winnæss-Huseby og elevene ved Kampen skole som har vært tekstkonsulenter på boken: Inger (12 år), Astrid (12 år), Aurora (10 år), Embla (10 år), Finn (10 år), Olav (9 år), Josefine (9 år), Hans (9 år), Maiken (9 år), Clara (9 år), Isak (9 år), Kevin (9 år), Thom (9 år), Ole (8 år). I tillegg har Martin (12 år) fra Knapstad skole vært tekstkonsulent. Tilbakemeldingene fra dere har vært uvurderlige!
Takk til greskekspertene: Eirik Welo, førstelektor i gammelgresk og undervisningsleder ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk, Universitetet i Oslo, og Kirsti des Bouvrie Thorsen, konsulent på moderne gresk og statsautorisert translatør gresk-norsk.
Takk til polskekspert og støttespiller fra første dag, Monika Persen.
Takk til alle som sendte inn tegning av monster under Norli Juniors Lesekonkurranse i 2023. Noen av tegningene er med i denne boka! (Se s. 26 – 27)
Takk nok en gang til bibliotekar Thomas Overvik som også denne gangen har kommet med mange viktige innspill underveis i arbeidet med manus.
Og husk at:
Det er ikke lov å kopiere tekst eller bilder fra denne boken uten avtale med forlaget. Det er ulovlig ifølge åndsverksloven, og det kan medføre erstatningsansvar. Gjennom Kopinor kan skoler, bedrifter og andre institusjoner inngå avtale om lovlig kopiering.
Henvendelser til forlaget:
Figenschou forlag, Tromsøgata 21, 0565 Oslo, Norge. E-postadresse: anitra@figenschouforlag.no, tlf.: 92606318
TROLLHEIM
Edderkoppenes dronning
Av Arne Lindmo Illustrert av Ida Skjelbakken
6
Prolog
Silje slapp en sopp i spannet og strøk svetten fra panna.
Hvor mange spann hadde hun fylt i dag? Nok til at hun fikk ekstra mat? Det burde uansett holde til å slippe straff – denne gangen. Det hadde hun lært, at man gjør som man blir fortalt – i Helheim.
Jobben med å plukke mat var hard, og den store, skinnende kula i taket varmet og lyste nok til at det føltes som om hun sto utendørs, under den ekte sola.
Men det var en falsk sol, og hun var slett ikke utendørs, men dypt, dypt nede under jorda, i ei gigantisk grotte. Tatt til fange av det hun først trodde var djevelen selv, og kanskje var han nettopp det, men alle her nede kalte han Loke … Dødsrikets hersker.
Hun gråt ikke lenger. Hun var vant til det nå. Dette var hennes nye liv, helt siden den dagen han tok henne.
Blikket sveipet gjennom åkrene, forbi husene av tørket leire og stein, og stanset ved Lokes tårn, slik det
7
ofte gjorde.
«Fortsett å plukke», hvisket den gamle damen som jobbet ved siden av. «Ellers kommer de hit, og da får du smake pisken!»
Det var Åsta. Hun likte henne. Snill og hjelpsom. Kidnappet av troll da hun bare var åtte år gammel. Nå var hun minst seksti. Tenk, et helt liv her nede …
Alle slavene fortalte den samme historien: tatt da de var små, cirka seks til åtte år gamle. Silje var et unntak med sine tolv år.
Hvorfor tok de bare barn? Var de lettere å fange? Lettere å kontrollere? Varte de lenger før sykdom og død? Hun hadde spurt et troll en gang, men fikk bare en ørefik og et «hold kjeft» til svar.
Åsta hadde fortalt at hun ikke lenger husket overflata, ikke lenger husket sine egne foreldre. Det var trist … så urettferdig.
«For sent», mumlet Åsta og plukket sopp enda raskere enn før.
Silje løftet blikket og fikk øye på det store trollet som kom rett mot henne. Det hadde tatt fram pisken og smilte ondskapsfullt.
«Jente lat! Jente pisk!»
Trollet løftet hånda med pisken klar til slag.
Silje lukket øynene og bet tennene sammen. Hun
8
ventet på smerten.
Men … ingenting?
Hun åpnet øynene. Trollet stirret forskremt på noe bak henne.
Silje snudde seg og kjente det gikk kaldt nedover ryggen. Ut av en tunnel i grotteveggen kom en flokk med gigantiske edderkopper!
«Arakhne!» brølte trollet. «Vakter! Arakhne angripe!»
Edderkoppene var store som hunder, noen større, som bjørner! Og bakerst i flokken sto et underlig vesen hun ikke hadde sett før. Overkropp som en dame, men med underkropp som en edderkopp – åtte hårete bein og alt!
Småtroll og stortroll kom løpende fra alle kanter. Noen skjøt piler, mens andre prøvde å spidde beistene med spyd. Alle ble de revet over ende av lange, hårete bein og klistret til bakken med ekkelt, klebrig spindelvev.
Trådene glinset i lyset fra den kunstige sola.
Silje sto som frosset fast, stiv av skrekk. Hun klarte ikke å røre en finger. Det hele utspilte seg rundt henne som i en krigsfilm.
Troll og edderkopper herjet overalt. Hun hadde opplevd angrep før, men som regel ble bare noen få
9
troll eller slaver overfalt og dratt inn i tunnelene. Små, raske overfall, kanskje for å samle mat, men denne gangen virket det som noe mer. Et stort angrep. En invasjon! Krig!
Og her sto hun, midt i skuddlinja …
Stortrollet slynget ut pisken og fanget det ene beinet til edderkoppdamen.
Det dro henne nærmere og løftet øksa til hogg!
Men et av de hårete edderkoppbeina reiste seg i lufta og spiddet trollet rett gjennom brystet!
Silje skalv over hele kroppen da hun så at hvert av de åtte beina endte i ei sylskarp klo!
Edderkoppdamen løftet trollkroppen og stampet den hardt i bakken før hun trakk kloa ut av krateret i brystet.
Silje kunne se lilla væske i såret. Gift!
Dette monsteret måtte være selveste Arakhne. Silje hadde hørt historier, grusomme, fæle historier … om edderkoppenes dronning. Og nå kom hun kravlende i rasende fart!
Åsta snudde seg mot Silje.
«Løp», ropte hun.
Det ble hennes siste ord. Et av de ekle edderkoppbeina traff henne i ryggen! Kloa gikk rett gjennom og skjøt ut av magen! Øynene ble tomme, livløse …
10
Men Silje kunne ikke løpe. Hun var for redd. Og hvor skulle hun liksom løpe? Krigen raste rundt henne på alle kanter!
Arakhne slengte fra seg kroppen til Åsta og kravlet mot Silje.
Blikkene deres møttes, og de stirret på hverandre. Det var som om Silje druknet i de kalde, blå, hypnotiske øynene.
Var det hennes tur? Var hun neste offer?
Et nytt hårete bein ble løftet opp … med spiss klo og fersk gift!
12
Kapittel 1
Dårlige nyheter
Adam gjespet og rørte rundt i kasserollen. Havregrøten var straks ferdig. Det skulle bli godt med frokost.
Blikket hans vandret nok en gang tilbake til melkekartongen på benken.
Det var to bilder på den, passfoto av Silje og Frank.
«Savnet», stod det. «Dusør på én million kroner for tips som fører til at de blir funnet.»
En million, det hadde vært noe … Mamma hadde vel besvimt av glede, og Adam visste faktisk hvor de to barna var.
De hadde gått i samme klasse, til de ble slukt av en speilportal for to måneder siden. Silje og Frank hadde falt ned i Helheim. Dødsriket! Lokes rike …
Men hva kunne han egentlig gjøre med det? Han, Tara og Tobias hadde lovet hverandre å holde porten dit hemmelig, og en redningsaksjon virket uansett
13
umulig, eller i det minste livsfarlig … for hva om Loke og hæren hans på en eller annen måte kom seg ut derfra! Han husket hva Tobias hadde sagt: Ragnarok, verdens undergang …
Vel, Frank kunne ha det så godt, den bølla! Han hadde blitt til en vampyr etter å ha drukket blod fra de eldgamle. Og ikke en vakker vampyr som Zira, men noe som lignet et fælt monster. Han jobbet sikkert for Loke nå.
Men Silje …
De kunne ikke bare la henne bli der nede. Kunne de? Hun hadde til og med laget et valentinskort til han. Det lå fortsatt under puta i senga hans. Det hendte han leste det før han sovnet og ble plaget av fryktelige mareritt om hva som kunne ha skjedd med henne …
Adam ristet på hodet, prøvde å riste vekk de dystre tankene.
«Mamma!» ropte han og skrudde av plata. «Stå opp! Frokosten er ferdig.»
Adam fordelte grøten i to skåler og tok dem med inn på stua. Han hadde allerede dekket bordet og satt fram en kopp kaffe til henne.
Hun satte seg langsomt opp i sofaen, fortsatt iført den hvite, slitte T-skjorta og den grå joggebuksa fra i går. Hun likte å legge seg der på kvelden og sovne
15
foran tv-en. Nå gned hun seg i øynene og gjespet.
«Dziękuję, mój aniołku1», sa hun og tok til seg den rykende koppen med kaffe. Hun tok en liten slurk og strakte seg etter fjernkontrollen.
«Nyhetsmorgen» på NRK1 lyste opp skjermen.
Adam dumpet ned i sofaen ved siden av henne og helte seg et glass melk.
«God morgen!» utbrøt tv-damen og pyntet seg med et saftig glis.
«Først, en oppdatering fra Trollheim. De to barna som forsvant sporløst for to måneder siden, har fortsatt ikke kommet til rette. Det lokale politiet får nå hjelp til å etterforske saken fra …»
«Å, nei!» ropte mora til Adam og spratt opp. «Er klokka virkelig så mye! Jeg skal vaske på videregående i dag! Bussen går snart!»
Hun tømte i seg resten av kaffekoppen, bannet på polsk, snublet ut på gangen og slengte igjen døra til badet med et høyt smell.
Adam fulgte spent med på tv-en og spiste grøt. Hvilken hjelp skulle politiet få?
«Jeg står her med politietterforsker Fredriksen i Trollheim. Stemmer det at dere har nye opplysninger
1 Dette er polsk og betyr «Takk, min engel».
16
til publikum?»
Journalisten stakk mikrofonen i ansiktet på en liten, gråøyd mann i elegant, mørk dress med rødt slips. Mannen dro en finger langs en tynn stripe med bart og så viktig ut.
«Det stemmer!» svarte han. «I håp om hjelp fra publikum går vi ut med at den forsvunne jenta skrev dagb…»
Bråk fra gangen. Mamma var visst ferdig på badet allerede. Nå hørtes det ut som om hun prøvde å rive ned klesskapet.
Adam skrudde opp volumet på tv-en. Hadde mannen sagt «dagbok»?
Mamma ropte endelig «do zobaczenia» og slo igjen ytterdøra.
«Ha det», svarte Adam automatisk og blandet ut ei skje sjokopulver i melka.
Han drakk grådig.
«… i denne dagboken går det frem at Silje trodde et av barna på Trollheim barneskole var en vampyr!»
Adam skvatt så melka sprutet ut av munnen og nesa.
«Hva pokker! … Men hvis de vet om Zira, hvorfor har de ikke ...»
«En vampyr!» utbrøt journalisten med overdreven
17
dramatisk stemme. «Virkelig?»
«Bare sprøyt, selvfølgelig», fortsatte etterforskeren. «Men et viktig spor! Et barn, kanskje på samme alder, går rundt og tror han, eller hun, er en vampyr. Ut fra opptegnelsene i dagboken virker det som mer enn bare skuespill eller lek. Nei, vi har her å gjøre med en gal person med en syk, kriminell hjerne. En person så plaget av vrangforestillinger at denne går rundt med huggtenner på skolen! Falske, selvfølgelig. Jeg har en viktig beskjed til alle i Trollheim.»
Etterforskeren stirret rett inn i kameraet og skjøt fram pekefingeren.
«Har du sett mistenkelig adferd? Har du naboer, venner eller familie som er interessert i vampyrer? Sjekk om det er ditt barn som leker Dracula på barnerommet – for i så fall vil vi vite det!»
Adam slapp skjea i den halvfulle skåla og spratt opp.
18
Kapittel 2
Flere dårlige nyheter
Tobias ventet på Adam ved busskiltet. Han trippet nervøst og bet negler.
«Har du hørt siste nytt?» spurte han.
Adam nikket alvorlig. «Ja, politiet leter etter en vampyr.»
«Jeg fikk vite det av mamma», sa Tobias. «Var så vidt hun turte å la meg gå til skolen i dag.»
De begynte å gå sammen nedover veien mot skolen.
«Men hvorfor?» spurte Tobias.
«De har lest dagboka til Silje.»
Tobias gispet. «Det er ikke lov!»
Adam smilte litt. «De bryr seg ikke om det, nå som hun er savnet, men de vet ikke at vampyren er Zira. Da hadde hun allerede vært arrestert.»
«Kan de ha mistanke?»
«Nei, de tror ikke det er en ekte vampyr engang, bare noen som har kledd seg ut.»
«Kanskje Zira burde ta en tidlig ferie?» sa Tobias.
19
«Til alt har roet seg?»
«Kanskje … men jeg tenkte også at vi kunne … ja, du vet … redde Silje.»
Tobias stirret forferdet på Adam. «Er du gal. Hun er nede i Helheim. Omringet av onde troll og drauger og steinormer og isdrager og isbjørner … og … og LOKE!»
Han ristet trist på hodet. «Dessuten kan hun være død allerede.»
«Det vet vi ikke!» utbrøt Adam og slo oppgitt ut med armene. «Hvor lenge skal vi vente før vi går og leter etter henne?»
Tobias sukket. «J-jeg tør ikke, Adam. Det var et mirakel at vi overlevde sist. Helheim er et grusomt sted.»
«Ja, men tenk! Så lenge politiet leter etter en vampyr, kan de faktisk finne én: Zira! Hvis Silje kommer tilbake, slutter de å lete. Hvis du ikke bryr deg om Silje, hva med Zira da? Vil du at hun skal bli satt i fengsel eller drept? Hun er jo vennen vår!»
Tobias hadde fått tårer i øynene.
«J-jeg har tenkt», fikk han så vidt hikstet fram.
«Og j-jeg kan ikke. K-klarer ikke!» Tobias tørket vekk tårene med ermet på jakken og snufset.
Adam følte seg skamfull.
20
«Tobias … jeg … unnskyld. Jeg mente det ikke sånn. Jeg vet jo at du bryr deg, og det var ikke meningen å presse. Jeg blir bare så … Glem det. Kom, la oss bare gå til skolen.»
«D-det går bra», sa Tobias og bøyde greinene i veikanten til side. Han gikk inn på den lille skogsstien, snarveien som gikk forbi kråkeslottet.
Adam skulle til å følge etter da han fikk øye på en plakat på en lyktestolpe. Nok en savnet-plakat. Det krydde av dem over hele Trollheim. De vakre, grønne øynene til Silje stirret tilbake på han fra plakaten. Det var som om hun anklaget han. Hvorfor gjør du ingenting? Er du feig?
Adam bet tennene sammen og gikk inn i skogen.
Tara og Zira ventet på dem der stien gikk forbi kråkeslottet.
Zira var ferdig sminket og så ut som ei vanlig jente – bortsett fra det glitrende sølvhåret, men det kunne jo være farget. Og så lenge hun ikke smilte, var det vanskelig å se hoggtennene. Når hun snakket, ville nok mange tenke at hun hadde litt dårlig tannstilling, men ingen ville finne på å erte henne for det, ikke etter at hun hadde brukket fingeren til skolens største bølle. «Dårlige nyheter», sa Tara.
«Om politiet?» spurte Adam. «Vi vet.»
21
«Nei, verre.»
«Hva da?»
«Læreren har sagt til Zira at hvis ikke foreldrene hennes tar kontakt i løpet av uka, må skolen ringe barnevernet.»
«Pokker!» Adam sparket til ei tue med lyng og sukket.
«Det går bra», sa Zira trist og slo øynene i bakken. «Jeg visste at tiden som normal jente ikke ville vare.»
Adam la merke til en sårhet i stemmen som han ikke hadde hørt før. Zira så helt sammensunket ut … Beseiret.
«Dette blir min siste dag», sa hun. «Jeg drar tilbake til Omar, nede under jorda.»
«Men han har jo tenkt å flytte opp på overflata igjen», sa Adam.
«Vel, da får jeg hytta helt for meg selv. Masse plass.»
Adam tok hånden hennes. Den var iskald under sminken som skjulte den unaturlig hvite vampyrhuden.
«Zira … Du er en av oss. Vi skal finne en løsning. Jeg lover!»
Zira smilte. «Takk», sa hun. «Du er alltid så snill mot meg, men denne gangen tror jeg ikke det er noe du kan gjøre.»
De gikk videre bortover stien mot skolen.
22
Da Adam kom ut av skogen, gispet han.
Det sto tre politibiler parkert på parkeringsplassen!
23
Kapittel 3
Omringet av politiet
«Pokker», utbrøt Adam.
«Kanskje de er ute etter meg», sa Zira.
«Nei, de er sikkert bare på besøk», sa Adam. «Og du er full av sminke. Du har lurt lærerne og resten av klassen i to måneder nå, da lurer du lett politiet også – denne ene dagen.»
«J-ja, det går nok bra», sa Tobias. «De skal sikkert bare snakke med rektor.» Men han hørtes langt fra sikker ut.
De gikk inn i skolebygningen.
Det sto politi ved hver eneste inngang, og utenfor klasserommet sto det ikke bare én, men to vakter. En mann og en dame, i full uniform.
Politivaktene nikket og smilte da de gikk forbi.
Adam satte seg ned bak pulten. Alle så nervøse ut, til og med Zira, og hun brukte aldri å være nervøs.
Læreren sto med klasseboka og krysset dem inn. Han så slett ikke glad ut.
25
«Alle er her nå», sa han lavt til en liten mann ved siden av seg.
Det gikk kaldt nedover ryggen til Adam da han så hvem det var. Det var den samme mannen som hadde vært på tv. Han var kledd i den samme elegante, mørke dressen med det samme røde slipset, stirret på klassen med de samme kalde, grå øynene og strøk med fingeren langs den samme teite stripa med bart.
«God morgen!» sa mannen høyt til klassen. «Mitt navn er Fredriksen!»
Han knipset med fingrene, og en av vaktene ved døra løp fram med et kritt og skrev navnet på tavla.
Selv tok han av seg dressjakken og la den på kateteret. Under hadde han en grå vest og hvit skjorte.
«Jeg har fått lov til å komme hit i dag fordi vi leter etter noen.»
Alle i klassen stirret på de to tomme pultene i hjørnet, pultene til Silje og Frank.
«Ja, nettopp, det gjelder de to barna som forsvant», sa Fredriksen. «Vi skal i dag intervjue alle her i klassen, alfabetisk etter fornavn.»
Tara rakk opp hånda.
«Ja?»
«Politiet har jo allerede snakket med oss.»
«Ha! Lokalt politi, lokalt slurv», sa han og ristet på hodet. «De snakket til dere alle sammen på én gang, ikke én etter én alene … Dessuten har vi noen nye spor. Og nå har vi meg. Norges beste politietterforsker! Jeg finner alltid det jeg leter etter.»
Det ble helt stille i klassen.
Fredriksen smilte lurt og strøk seg langs barten igjen.
Adam svelget og kastet et bekymret blikk på Zira. Hun satt og studerte vinduet. Tenkte hun allerede på å flykte?
«Vel … vi skal lage påskekort», sa læreren. «Og mens dere jobber med det, kommer politiet til å hente
28
dere én etter én … til en liten samtale. Ingenting å være redd for.»
«Nettopp!» bjeffet Fredriksen. «La oss starte!»
Han lot en finger gli opp til toppen av lista som han holdt i hånda. «Vi begynner med Adam og slutter med …» Han lot fingeren gli helt ned. «Zira.»
Etterforskeren rynket panna og snudde seg mot læreren. «Zira? Det var et uvanlig navn.»
«Hun er ny», sa læreren. «Begynte for et par måneder siden.»
«Før eller etter at barna forsvant?»
Læreren strøk seg over haka og så ut til å tenke seg om.
«Hm … Var vel omtrent på samme tid.»
Fredriksen smilte.
«Interessant», sa han. «Meget interessant! Men først … Du!»
Han stirret på Adam med kalde, grå øyne, slik en hai kanskje stirrer på en liten fisk rett før den glefser!
Adam begynte å kaldsvette på hendene, panna, ryggen, han følte seg fanget, fuktig og kald som en fisk i garnet, og haien kom svømmende …
«Inn dit!» sa Fredriksen og pekte på døra til grupperommet.
En politivakt åpnet døra på vidt gap.
29
Adam kunne se et bord og en stol der inne. På
bordet sto et glass vann … og en rosa bok. Var det dagboka til Silje, den som de hadde snakket om på tv?
Sto det noe om han i den? Var de avslørt?
30
226
OPPDRAG UNDERJORDISK OPPDRAG
12/11/22 19:23
UNDERJORDISK
3
1
BOK
BOK 3
2
BOK
BOK 4
«Historien føles så ekte, det er som om jeg er med i den!» −Trym fra Sinnes skule om Vampyrer og demoner
«Det er faktisk vanskelig å finne så gode bokserier!»
Oskar fra Lakkegata skole om TROLLHEIM 1-3
«Hun som har laget tegningene til disse bøkene må ha magiske farger og blyanter!» −Beren og Heidi fra Vestli skole om Kråkeslottets hemmelighet & Hevneren fra Helheim
Fire fattige gatebarn har bestemt seg for at i år skal de feire tidenes beste jul, først må de bare utføre tidenes største julekupp!
En stor dose julestemning mellom to permer. Stjerneteamet Arne Lindmo & Ida Skjelbakken, som er best kjent for bøkene i TROLLHEIM-serien, lanserer nå en frittstående, actionfylt juleroman i kupp-sjangeren!
«Min favorittbok i livet! Beste jeg har lest.» − Ulrik
227
Årets bok okpris2022 HEIM 1 RTEMENTET IM1& 2 beste illustrasjoner 2022
EDDERKOPPENES DRONNING DRONNING
EDDERKOPPENES 5 serien skule demoner
BOK 5
Foto: Adrian Nielsen/NORLA
Forfatter Arne Lindmo er født i 1981 og vokste opp på Inderøy i Trøndelag, i dag bor han på Stovner i Oslo. Arne elsker å skrive spennende fortellinger inspirert av myter og folkeeventyr, et tema som har fascinert ham siden han var guttunge. I tillegg til å lese, liker han å spille sjakk og dataspill. Når han er ute foretrekker han basketball og slalåm, gjerne sammen med sønnen sin, eller han går luftetur med katten sin, Kiki.
228
Foto: Adrian Nielsen/NORLA
Illustratør Ida Skjelbakken er født 1979 i Lørenskog. Hennes fotografiske stil levendegjør bokens karakterer og kampscener på filmatisk vis. Utførelsen hennes er imponerende og stilen passer perfekt til fantasy-sjangeren!
229