EN STOR TAKK TIL alle kloke, snille, dyktige, fine elever som har vært tekstkonsulenter på dette manuset. Tilbakemeldingene deres er så verdifulle, og vi setter enormt stor pris på dem.
Tusen takk til elever ved Kampen skole og deres dyktige lærere og ikke minst bibliotekar.
Takk til våre kjære og faste testlesere ved Sinnes skule i Sirdal og deres fantastiske lærer.
Tusen takk til elever og lærere i 5a og 5c ved Bøler skole. Og ikke minst takk til Bøler skole for en fantastisk Trollheim-musikal!
Tusen takk til elever og lærere i 5a og 5b ved Halmstad skole i Moss.
Nok en gang en hjertelig stor takk til bibliotekar Thomas Overvik som har kommet med mange viktige innspill underveis i arbeidet med alle Trollheim-bøkene, også med dette manuset.
Takk også til alle andre barn og voksne som har lest og anmeldt, dere vet hvem dere er, og vit at vi husker dere og har hatt glede og nytte av hver eneste tilbakemelding.
Det er ikke lov å kopiere tekst eller bilder fra denne boken uten avtale med forlaget. Det er ulovlig ifølge åndsverksloven og det kan medføre erstatningsansvar. Gjennom Kopinor kan skoler, bedrifter og andre institusjoner inngå avtale om lovlig kopiering.
Henvendelser til forlaget: Figenschou forlag, Tromsøgata 21, 0565 Oslo, Norge. E-postadresse: anitra@figenschouforlag.no / Tlf. 92606318
TROLLHEIM
Forbannelsen i Trollskog
Av Arne Lindmo
Illustrert av Ida Skjelbakken
Prolog
En mild bris fikk det grønne gresset og blomstene til å bølge bortover enga, og sola strålte fra en skyfri himmel.
Astri satt på huk, plukket blomster og nynnet glad på en salme fra kirken.
Hånda hadde akkurat lukket seg rundt stilken til en ekstra fin smørblomst da en stor skygge falt over den.
Hun skjøv det lange, blonde håret vekk fra øynene og så opp.
Det sto en høy mann foran henne med hvitt, krøllete hår og harde, grå øyne. Han var kledd i en stor, svart kappe. Hun hadde ikke sett han før. En fremmed? «Plukker du blomster?»
spurte mannen og pekte på buketten i hånda hennes.
«Ja, til mamma.»
«Da blir hun vel glad?»
«Ja», sa Astri og reiste seg. «Men vi kan ikke snakke. Jeg får ikke lov til å snakke med fremmede.»
«Å?» Mannen så overrasket ut. «Hvorfor ikke?»
Astri begynte å gå hjem, men ble usikker og stoppet.
«Jeg vet ikke.»
«Er det farlig å bare snakke da?» spurte mannen.
«Nei, det er vel ikke det … og onkel har sagt at fremmede er venner man ikke kjenner.»
«Det var en klok onkel», sa mannen og gliste. Tennene så brune ut, og en av dem manglet.
«Hva heter du?» spurte hun.
«Mårg.»
«Det var et rart navn. Jeg heter Astri.»
«Hyggelig å treffe deg», sa mannen og pekte. «Det er et fint smykke du har der.»
Astri la ei hånd over det lille gullhjertet som hang fra kjedet rundt halsen.
«Takk», sa hun. «Jeg fikk det i gave fra mamma da jeg ble fem år. Det er derfor jeg plukker blomster i dag. For å gi henne noe tilbake.»
«Snilt av deg», sa mannen. «Det vokser mange fine blomster rundt hytta mi, inne i skogen.»
«Å?»
«Ja, det er helt sant. Mange vakre farger. Gule, røde og blå.»
Astri ristet trist på hodet. «Jeg får ikke gå inn i skogen alene.»
«Men du er jo ikke alene», sa Mårg. «Jeg er jo her.»
«Ja, det er sant … men det var ei jente som gikk inn i skogen for å plukke blomster, og da ble hun spist av en ulv.»
«Rødhette?» spurte mannen.
«Ja.»
«Men kjære barn, det er jo bare et eventyr.»
«Er det?»
«Og hun ble lurt av en slem ulv som ville spise henne. Ser jeg ut som en ulv, kanskje?» sa mannen og gliste på nytt.
«Nei», sa Astri og lo. «Det gjør du ikke.»
«Jeg spiser ikke barn, bare godteri. Jeg har et kremmerhus med drops i hytta», sa mannen. «Du kan få dem hvis du vil.»
«Å, drops!» utbrøt Astri. «Det får jeg aldri spise hjemme.»
«Bare bli med meg», sa mannen og rakte fram hånda. «Så kan du få spise så mange du vil.»
Astri nikket, smilte og tok hånda hans.
Kapittel 1
Tara, snart 13
Tara klatret over steinmuren og slapp seg ned i hagen til kråkeslottet, slik hun hadde gjort mange ganger før.
Tobias hadde foreslått å klippe av den rustne hengelåsen i porten, men hun hadde sagt at, nei da, den lille klatreturen var bare fin trening.
Det var sent på dagen, men fortsatt varmt og lyst. Fargerike sommerfugler og summende bier danset mellom blomstene. Tara var så glad at hun også måtte danse litt. Endelig hadde sommerferien startet!
Mora til Tobias hadde sagt at han lekte i skogen. Med andre ord: Tobias var på kråkeslottet og leste i de gamle bøkene igjen. Kanskje på jakt etter en ny norrøn trylleformel?
Tara elsket å være sammen med Tobias, selv i hans mest nerdete øyeblikk. De brukte ofte å henge på biblioteket sammen, han med nesa i ei gammel bok, og hun med sin i en tegneserie.
I dag hadde hun tatt med en termos med varm kakao, en ny manga med Fullmetal Alchemist og …
Hun kastet et blikk på konvolutten i hånda … en bursdagsinvitasjon til Tobias.
Tenk, hun skulle bli 13 år, en tenåring. Og etter sommerferien: ungdomsskolen.
Hun grøsset litt av tanken. Store forandringer var i vente …
Tara hadde alltid tenkt at ungdom fikk andre interesser, at de bare likte å feste, drikke og kline. Men hun følte seg ikke annerledes, ikke ennå i alle fall. Hun likte fortsatt det samme: henge med venner, skyte med pil og bue, slå Agash i Mario Kart, lese manga …
Er det vanlig at ungdom leser tegneserier? Ikke Akila og Namira … men Agash leste manga, og han var tross alt nitten. Ikke at hun brydde seg om å være som alle andre, men kom hun til å forandre seg? Bli annerledes i hodet, liksom?
Kroppen ville jo forandre seg, og hodet var en del av kroppen. Hun hadde ikke fått mensen ennå, men brystene hadde vokst litt i det siste … bittelitt. Noen av de andre i klassen derimot …
Vel, bedre med for lite enn for mye. Kunne ikke være gøy å gå rundt med to digre … Tara sukket. De måtte da være i veien hele tiden? Spesielt under trening.
Men Tobias hadde sett på Mona i forrige gymtime … da hun hoppet tau. Hun som han ellers aldri hadde brydd seg om. Han hadde stirret på den måten, med munnen halvåpen og et litt fjernt uttrykk i øynene … hadde sikkert begynt å sikle også hvis hun ikke hadde kastet ballen i det teite hodet hans!
Tara ristet irritert på hodet. Alle disse rare tankene! Var det et tegn? Et tegn på at hun begynte å bli annerledes i hjernen? Var det sånne ungdomstanker … Slutt!
Tara klasket hendene i ansiktet og kvalte trangen til å rope høyt i frustrasjon.
Tenk på noe helt annet …
Hun kastet et fornøyd blikk på kråkeslottet. Det fikk henne i bedre humør. Det så mye bedre ut nå.
Noe av pengene de hadde fått for å finne Silje, hadde
blitt brukt til å reparere hullet på rommet til Zira og bytte ut alle de knuste vinduene. De hadde til og med fylt sprekker i muren med mørtel.
Og de hadde gjort nesten alt selv! De var nødt, siden voksne håndverkere ville ha blitt syke av magien på kråkeslottet.
Heldigvis hadde storebrødrene hennes hjulpet til. Agash og Rahul visste mye, Rahul gikk tross alt murerlinja på videregående. Og det de ikke visste, klarte de å google seg fram til.
Begge hadde riktignok følt seg litt kvalme mens de jobbet, selv om de teknisk sett fortsatt var tenåringer, men de holdt ut.
Agash var på siste rest av nitten, snart voksen. Kom han til å forandre seg? Ville han bli mer seriøs? Gå med slips som pappa, drikke kaffe, si at Mario Kart er barnslig, snakke politikk og …
Aaaaaaaa!
Tara ropte høyt i frustrasjon. Der var alle disse tankene igjen! Best å finne Tobias i en fei! Hun trengte å skifte tema i hodet, og var det noe Tobias var god på, så var det å snakke om rare ting som hun aldri ville funnet på å snakke om selv!
Hun åpnet døra til kråkeslottet og gikk bort til biblioteket.
Kapittel 2
De magiske ringene
Tobias satt med nesa i ei bok, akkurat som hun hadde trodd.
«Tobias!» utbrøt hun. «Godt å se deg igjen!»
Tobias løftet blikket og kikket på henne.
«Hva? Vi så hverandre for bare noen timer siden … på skolen.»
«Det er alltid godt å se deg», sa Tara og smilte.
Tobias ble knallrød i ansiktet.
Da kjente Tara at hun også rødmet.
«Uansett», sa hun raskt og kremtet. «Hva holder du på med?»
«Leser om heksekunst.»
Hun kikket på bordet. I tillegg til den store, svarte boka som Tobias leste i, lå det et par grønne ringer der. De hadde begge et lite bilde av to sammentvunne slanger.
Hun pekte på ringene. «Har du tenkt å fri til noen, eller? Jenter digger ikke slanger, bare så du vet det.»
«Å, de der», sa Tobias. «Jeg fant dem i en skuff her på kråkeslottet. Ifølge svarteboka ble disse ringene
smidd av Loke og fylt med svart magi. Bildet av de to sammentvunne slangene er et av symbolene hans.»
«Høres skummelt ut», sa Tara. «Som den der ringen til Sauron i Ringenes herre.»
Tobias lyste opp. «Har du virkelig lest Tolkien?»
«Nei, men jeg har sett filmene.»
Ansiktet til Tobias sluknet, tydelig skuffet.
«Å ja ...», sa han. «Vel, disse ringene er ikke like skumle, tror jeg. Loke ga dem til tre av tjenerne sine på overflata.»
«Troll?»
«Nei, mennesker», sa Tobias. «I gamle dager fantes det små grupper av dem her og der. De tilba Loke som en gud. Noen ofret til og med barn til han i fæle ritualer i bytte mot makt og rikdom.»
«Huff, så grusomt.»
«Disse to ringene ble gitt til en familie her i Trollheim.
Navnene deres er faktisk inngravert på innsiden: Mira og Matusalem. Ifølge boka ble en tredje ring gitt til en mann som het Mårg. De tre dyrket heksekunst sammen.»
«Rare navn», sa Tara. «Men du, på bildene i boka har ringene andre farger: blå, gul og rød.»
«Ja, godt sett», sa Tobias og smilte lurt. «Det syntes jeg var rart også, så
jeg utførte et lite eksperiment. Jeg satte mobilen til å filme den ene ringen mens jeg gikk ut med den andre. Ringen jeg tok med ut, ble sakte, men sikkert blå. Da jeg gikk inn, ble den grønn igjen. Jeg sjekket filmen og så at den andre ringen også hadde skiftet farge mens jeg var ute, til gul.»
«Det var rart», sa Tara. «Hvorfor?»
«Vet ikke.» Tobias trakk på skuldrene. «Kanskje magiske ringer bare er sånn.»
«Tja, fint triks», sa Tara. «Men ikke særlig nyttig. Bortsett fra om du skulle opptre som tryllekunstner eller noe sånt.»
«Ringene kan gjøre andre ting også. Det står at de kan hjelpe brukeren til å se ting som ellers ville vært skjult. Det siste Fredrik Gran skrev om i dagboka si, var faktisk disse ringene. Han skulle stjele både dem og svarteboka fra tjenerne til Loke.»
«Den boka der?» Tara nikket mot den oppslåtte boka på bordet.
«Ja, han ville stoppe Mårg og familien hans fra å bruke svart magi. Ringene er jo magiske, og boka er full av farlige trylleformler og heksebrygg. Det som er rart, er at Gran ikke skrev noe mer etter det. Men her er både boka og to av ringene, så det må jo ha gått bra, ikke sant?»
«Den boka, er det den samme som Silje tok?» spurte Tara.
«Ja, full av heksekunst. Farlig i feil hender.»
«Burde du lese i den da?»
«Hei, jeg er forsiktig», sa Tobias. «Kommer ikke til å prøve på noe tull, men det står mye interessant i den, spesielt om ringene. De har mange magiske egenskaper, og en av dem høres spesielt spennende ut.»
«Hva da?»
«Hvis man tar på seg ringen og rører et skjelett med samme hånd, kan man se øyeblikket da den personen døde.»
«Hva? Som et slags bilde?»
«Kanskje. Det høres spennende ut, ikke sant? Tara … Har du lyst til å prøve?»
Kapittel 3
Eksperimentet
«Nei, egentlig ikke», sa Tara og trakk på skuldrene. «Det høres bare guffent ut.»
«Jeg synes det høres spennende ut», sa Tobias. «Tenk, hvis det virker, da kan vi bare ta på en mumie og se et glimt av det gamle Egypt! Vi kan se om Kleopatra virkelig døde av et slangebitt!»
«Du kan besøke museet her i Trollheim», foreslo Tara. «De har sikkert en hodeskalle eller to.»
«Pøh, de har bare bilder, mynter, pilspisser og sånn, men vi har faktisk et ekte skjelett!»
Tara gjorde store øyne. «Ja, selvfølgelig … Fredrik Gran.»
Hun kastet et blikk på bokhylla, den som kunne snurre rundt til det skjulte rommet på den andre siden.
«Der inne», sa hun og grøsset. «I gyngestolen.»
De hadde flere ganger snakket om å begrave skjelettet ute i hagen og sette opp en gravstein, men hittil hadde de bare utsatt det.
«Jeg klarer ikke å vente lenger», sa Tobias og snappet opp ringene. «Kom, vi må prøve!»
Han tok med seg den tente parafinlampa fra bordet og gikk til bokhylla.
«Jeg tenkte å spørre Adam, men nå er jo du her», sa han. «Tenk på alt vi kan lære om menneskets historie hvis det faktisk virker! Det vil være et enormt gjennombrudd for vitenskapen!»
«Er du sikker?» spurte Tara. «Kan det ikke være farlig?»
«Ifølge boka ser vi bare et slags bilde av det som skjedde. Vi reiser ikke tilbake i tid på ekte eller noe. Dessuten kan vi bare ta av ringene når vi vil bryte trolldommen.»
«Okei … jeg har bare en litt ekkel følelse», sa Tara.
«Normalt er det du som bruker å være den forsiktige, og jeg som tar for store sjanser.»
«Jo da», sa Tobias. «Men hvis jeg ikke prøver dette, kommer jeg til å tenke på det hele tiden. Jeg kommer aldri til å få ro.»
Tobias trakk ivrig i bokryggen som fikk hylla til å snurre rundt, og smatt inn.
Tara hoppet inn bak han, rett før hylla lukket seg igjen.
De sto i det lille, hemmelige rommet bak bokhylla. De hadde vasket bort det verste av støv og spindelvev, så det hadde nesten blitt litt koselig der inne, bortsett fra det gamle skjelettet da. Det satt fortsatt på samme
sted og gliste, i gyngestolen.
Tobias satte fra seg parafinlampa på det gamle skrivebordet og tok på seg den ene ringen. Han rakte den andre til Tara.
Hun tok imot og skjøv den ned på høyre ringfinger. Det grønne metallet var unaturlig kaldt og skinnende blankt. Bildet av de to slangene fikk henne til å grøsse.
«La oss holde hender og røre ved skjelettet samtidig», sa Tobias.
Tara tok Tobias i hånda. Han holdt den andre hånda, den med ringen, over hodeskallen til Fredrik Gran.
Tara strakte fram sin egen hånd.
«På tre», sa Tobias.
«1 … 2 … 3!»
De la hendene på hodeskallen.
Bok nr. 7 i TROLLHEIM-serien lanseres 3. mars 2025!
JULEKUPPET er en frittstående og actionfylt juleroman i kupp-sjangeren fra stjerneteamet Arne Lindmo & Ida Skjelbakken.
Fire fattige gatebarn har bestemt seg for at i år skal de feire tidenes beste jul, først må de bare utføre tidenes største julekupp!
«Beste bok i mitt liv, ikke bare av julebøker, men av alle bøker.» − Oliver
«Tipper denne kommer til å bli mest solgte julebok gjennom tidene.» − Sverre
«Elsket at det var spennende hele tiden. Alle kommer til å like denne.» − Solveig
Foto: Adrian Nielsen / NORLA
Forfatter Arne Lindmo er født i 1981 og vokste opp på Inderøy i Trøndelag, i dag bor han på Stovner i Oslo. Arne elsker å skrive spennende fortellinger inspirert av myter og folkeeventyr, et tema som har fascinert ham siden han var guttunge. I tillegg til å lese liker han å spille sjakk og dataspill. Når han er ute, foretrekker han basketball og slalåm, gjerne sammen med sønnen sin, eller han går luftetur med katten sin, Kiki.
Adrian Nielsen / NORLA
Illustratør Ida Skjelbakken er født i 1979 i Lørenskog. Hennes fotografiske stil levendegjør bokens karakterer og kampscener på filmatisk vis. Utførelsen hennes er imponerende, og stilen passer perfekt til fantasy-sjangeren!
