En stor takk til forfatter Arne Svingen som har vært ekstern konsulent på dette manuset.
Takk til våre kjære og faste testlesere ved Sinnes skule i Sirdal og deres fantastiske lærer. Takk også til Adrian (12 år) for en grundig gjennomgang av manus.
Nok en gang en hjertelig stor takk til bibliotekar Thomas Overvik som har kommet med mange viktige innspill underveis i arbeidet med alle Trollheim-bøkene, også med dette manuset. Takk til klatreekspert Tore Meirik fra Fri Flyt.
Takk også til alle barn og voksne som har lest og anmeldt, dere vet hvem dere er, og vit at vi husker dere og har hatt glede og nytte av hver eneste tilbakemelding.
Det er ikke lov å kopiere tekst eller bilder fra denne boka uten avtale med forlaget. Det er ulovlig ifølge åndsverksloven, og det kan medføre erstatningsansvar. Gjennom Kopinor kan skoler, bedrifter og andre institusjoner inngå avtale om lovlig kopiering.
Henvendelser til forlaget: Figenschou forlag, Tromsøgata 21, 0565 Oslo, Norge. E-postadresse: anitra@figenschouforlag.no / Tlf. 92606318
TROLLHEIM
Reisen til Atlantis
Av Arne Lindmo
Illustrert av Ida Skjelbakken
PS! Presentasjon av alle karakterene bakerst i boka!
Prolog
«Du har passert tre tusen meter. Alt ok?»
Den skurrende stemmen kom fra en høyttaler i taket, via en kabel som gikk helt opp til båten på overflata.
«Ja, alt i orden», svarte Daniel og kikket spent ned i det mørke dypet fra glasskuppelen i den lille ubåten. Havbunnen kunne dukke opp når som helst.
Lyskasterne i skroget hadde vist lite så langt, bare svart hav og et mylder av sjødyr.
Havdypet var fortsatt badet i mystikk, og praktisk talt umulig å kartlegge selv med moderne teknologi. Fiskene som svinset i vannet utenfor, kunne derfor være ukjente arter.
Men Daniel var ikke marinbiolog, så fiskene hadde begrenset interesse. Han var noe enda bedre: en arkeolog på jakt etter skipsvrak og ny kunnskap om fortiden.
Dette stedet i Atlanterhavet hadde hatt uvanlig mange forlis opp gjennom historien, såpass at moderne
skipsfart holdt seg langt unna. Men hvorfor? Kanskje vrakene kunne gi noen svar.
Der. Endelig! Havbunnen.
«Framme», sa han i mikrofonen til mannskapet på overflata. «Jeg starter propellen.»
Daniel klikket på en bryter, og ubåten begynte å bevege seg sakte framover.
Havbunnen var som ventet dekket av sand, slam og biologisk avfall som langsomt hadde drysset ned fra øvre lag av havet i millioner av år.
Han så noen røde sjøpølser i det gråbrune mudderet, og en marulk svømte forbi med den lille lampa si dinglende foran det ekle hodet.
Men ingen skipsvrak …
Ikke at Daniel egentlig forventet å finne noen, det var som å lete etter smuler på en sandstrand med lommelykt midt på natta, men det var spennende å prøve. Dessuten var det Universitetet i Bergen som betalte.
Noe stort trådte fram fra det mørke vannet lenger framme.
«Jeg ser noe», sa Daniel i mikrofonen. «Det kan være et vrak.»
Og ganske riktig … han passerte baugen på et gammelt, rustent skip. Det hadde knekt i to på midten, og andre halvdel var borte. Metallet var vridd og hadde mange store sprekker. Det lignet en ødelagt lekebåt som en sint gutt hadde trampet i stykker.
Daniel grøsset og styrte ubåten videre. Det var noe mer der borte, kanskje resten av skipet?
Ubåten gled videre og kom til …
En gigantisk mann?
Kjempen skinte hvitt i lyset fra ubåten. Det var en kjempestor statue av en muskuløs mann med krøllete hår og skjegg. Underlivet var dekket av et lendeklede, og ei hånd holdt rundt en lang gaffel, en trident.
Daniel stirret i sjokk. Dette var tusen ganger bedre enn et gammelt skipsvrak! Det måtte være en statue av havguden Poseidon, og kanskje like stor som frihetsgudinnen i New York. For et funn!
Men hva gjorde den her? På bunnen av Atlanterhavet, langt unna det antikke Hellas hvor guden hørte hjemme …
Daniel styrte ubåten rundt statuen og fikk øye på mer. Templer og søyler! En hel by fra antikken.
Et lag med sand og slam lå over ruinene som et grumsete teppe.
Han kjørte bort til nærmeste bygning, et skjevt tårn med et stort gapende hull i veggen, og stirret spent inn i ruinene. Var det noe der som han kunne ta med seg?
Daniel tok tak i styrespakene til robotarmene på utsiden av ubåten og strakte dem inn i tårnet.
Det lå et veltet bord der. Han skjøv det til side og skremte vekk en liten krabbe.
Da fikk han øye på noe som glimtet metallisk på gulvet.
Han klemte fast tingen med en klype og løftet den opp. En nøkkel?
Bedre enn ingenting.
Så fikk han øye på noe annet, noe umulig … Lå det ikke en brun bok der? Papir ville normalt ha smuldret opp og blitt borte, men denne boka så intakt ut. Turte han å ta den med seg? Hva om den ble ødelagt?
Nei, han måtte. Hva om han aldri fikk en ny sjanse?
Han låste fast boka med klypene på den andre armen.
Noe rørte seg i sidesynet. Noe stort. En hval kanskje? Spermhvaler var kjente for å dykke ned til enorme havdyp, kanskje til og med så dypt som dette.
Daniel myste ut av vinduet på den delen av mørket hvor skyggen hadde passert.
Oh shit …
«Hallo!» ropte han i mikrofonen. «Få meg opp i rasende fart!»
«Daniel, du vet vi må ta det med ro. Raskere enn 10 meter i minuttet og kabelen kan ryke.»
«Det er en kjempeblekksprut her nede! Den største jeg noen gang har sett. Hvis den tror jeg er middag …»
«Ok. Drep lyset. Vi skal få deg opp.»
Daniel styrte ubåten rundt til den andre siden av tårnet og slo av lyskasterne. Alt ble svart. Ikke et eneste foton fra sola kunne nå ned til denne dybden.
Hvor stor hadde den blekkspruten vært? Kanskje tretti meter! Et skrekkelig vesen.
Han måtte ha sett feil. De største blekksprutene i verden ble vel ikke mer enn tolv–tretten meter, skjønt det var ille nok om den gikk til angrep …
Daniel slo på sonaren. En liten skjerm lyste opp på kontrollpanelet. Han kunne ikke lenger se noe i mørket utenfor, men han kunne finne skapningen med ekko fra lydbølger!
Hjertet til Daniel sank da sonaren viste størrelse og avstand.
Han hadde hatt rett. Den var enorm, til og med større enn han først hadde fryktet …
Og den var på kurs rett mot han!
Kabelen begynte endelig å trekke ubåten opp mot overflata.
Men Daniel klarte ikke å la være, han måtte ta en siste kikk …
Han slo på den minste av lyskasterne.
Gigantiske tentakler la seg rundt tårnet, og med enorm kraft ble det revet i småbiter, som et legotårn i klypene til en rasende gorilla.
Bitene falt ned på havbunnen og virvlet opp en sky av grums. Han kunne ikke lenger se en centimeter foran seg.
Daniel skrudde av lyskasteren og ba ei stille bønn …
Kapittel 1
Klassetur til museet
Adam kvalte et gjesp bak hånda. Gud, så kjedelig!
Klasse 8A var på Trollheim museum.
De sto i en halvsirkel rundt ei ung dame som pratet, pekte og atter prekte om gamle, rustne ting.
Silje strakte seg og gjespet så høyt at guiden måtte ta pause til hun var ferdig.
Hun lente seg mot Adam, la hodet på skuldra hans og sukket.
«Snart helg», hvisket han.
«Heldigvis», svarte hun. «Hvor ble det av sommerferien? Den første uka på ungdomsskolen har vært dødskjedelig, og bli-kjent-tur på museet må jo være det dølleste påfunnet ever.»
«Bedre enn å sitte på skolen.»
«Ja, nå får vi lov til å stå», sa Silje irritert. «Denne turen er bare så leim. De drar oss hit hvert år for å se på dustete bilder, mynter og pilspisser. Det er like dust i år.»
«Det er første gang med ungdomsskolen», sa Adam.
«Kanskje vi blir bedre kjent med de nye i klassen?»
«De ser dølle ut.»
«Er det ditt nye favorittord, eller? Kan du være litt positiv?»
«Nå er du døll.»
Adam ga opp og vinket i stedet til Tara. Hun snek seg bort til dem.
«Har hun sagt noe interessant?» hvisket han og nikket mot guiden. «Jeg sliter med å følge med.»
«De har besøk av en arkeolog fra Bergen», sa Tara. «Vi skal se på noe som han har fisket opp av havet.»
«Bra», sa Adam. «Da blir det noe nytt i det minste.»
«Tobias digget det sikkert», sa Tara.
«Ja, synd han og Zira havnet i B-klassen», sa Adam.
«Går det bra med dere to, forresten?»
«Jo da», sa Tara og kikket i gulvet. «Men det er fortsatt litt rart. At Tobias og jeg liksom ble … sammen.»
Adam gliste. «Ja, det så ut som du gikk rundt i sjokk på slutten av den hytteturen. Eller fløt du på rosa skyer, kanskje?»
«Sjokk er ordet. Du skulle sett det brevet han skrev til meg.»
«Ja, kan jeg få se?»
«Nei.»
«Det var søtt da dere gikk hånd i hånd på vei hjem da», sa Silje og smilte.
«Hysj. Det er flaut», sa Tara og rødmet. «Jeg vil ikke snakke om det.»
«Har dere kysset?» spurte Silje.
Tara begravde ansiktet bak hendene og mumlet noe utydelig bak fingrene. Sannsynligvis ville hun fortsatt ikke snakke om det.
«Da er det klart for foredrag!» sa guiden og vinket alle inn i museets storsal.
Det sto stoler på gulvet, vendt mot en scene med et lite, rundt bord. På bordet sto en laptop.
Ved siden av sto en solbrun mann, kanskje tretti år, i brune kortbukser og hvit T-skjorte med oppkneppet, blå dongeriskjorte utenpå. Han hadde klare, blå øyne og brunt, bølgende, tykt hår.
Han løftet en mikrofon opp til munnen.
«Velkommen!» sa han. «Bare sett dere ned.»
Adam satte seg på en av stolene, ved siden av Silje og Tara.
Lerretet bak mannen viste bilder. Ett hvor han hang i fingrene fra et stup, som en actionhelt i en film, ett hvor han satt i en kano på vei utfor en foss, og ett som viste han i fullt dykkerutstyr mens han holdt i finnen til en diger hai.
Skulle han der være arkeolog? Han så mer ut som en stuntmann.
Over bildene sto teksten: «Velkommen til moderne tids største oppdagelse!»
Kapittel 2
Moderne tids største oppdagelse?
«Jeg heter Daniel», sa mannen på scenen. Stemmen runget høyt og klart gjennom høyttaleranlegget.
«Helt siden jeg var guttunge har jeg drømt om å bli arkeolog, akkurat som mitt store forbilde Indiana Jones. Er det noen som har hørt om han?»
Ingen hender i været.
«Seriøst?» sa Daniel. «Ingen?»
Fortsatt ingen hender i været.
«Dere burde se mer film … Uansett, jeg har doktorgrad i arkeologi og reiser verden rundt på spennende eventyr. For tiden jakter jeg på skatter fra fortiden på bunnen av Atlanterhavet.»
«Kult», sa en av de nye guttene i klassen. «Har du funnet piratgull?»
«Eh … Nei, kunnskap er skatten jeg jakter på.»
«Døll», sa Silje ved siden av Adam.
«Hysj», hvisket han. «Jeg vil faktisk høre.»
«På min siste reise», fortsatte Daniel, «utforsket jeg havbunnen vest for Spania. Som dere sikkert vet, er den gjennomsnittlige dybden i Atlanterhavet på skremmende 3300 meter. Det er veldig dypt og veldig kaldt. Uten spesielt utstyr vil trykket mose dere. Beina vil knekke som tannpirkere, og lungene vil kollapse som et par punkterte ballonger.»
Han klappet hendene hardt sammen og ropte: «Pang! He-he-he …»
Ingen andre lo.
Daniel kremtet og skiftet bilde på lerretet.
«Dette er et kart over Atlanterhavet, og der pila peker, dykket jeg i sommer ned til tre tusen meters dyp. Jeg så etter gamle skipsvrak, men til min store overraskelse fant jeg spor etter en utdødd sivilisasjon!»
Daniel tok en pause og smilte bredt, som om han forventet jubel eller spontan applaus.
Han fikk ingen av delene.
«Vel …» Han kremtet. «Det er jo vanskelig å tro. Jeg rakk ikke å ta bilder fordi jeg ble jagd vekk av en stor blekksprut …» Daniel sukket. «… Og nå er det ingen som tror meg. Sjefen min tror at historien bare er et påfunn for å få mer penger.»
«Smart sjef», sa Silje.
«Jeg snakker sant!» sa Daniel. «Og jeg har bevis.»
Han knipset med fingrene, og den unge damen fra tidligere trillet inn en glassmonter. Bak glasset lå ei oppslått bok med rar tekst.
«Denne boka fant jeg i et tårn på bunnen av havet, hvor den har ventet i tusenvis av år.»
«Løgn», sa Silje. «Sidene ville ha vært ødelagt.»
«Ja, normalt», sa Daniel. «Men det svakt grønne papiret som boka er laget av, tåler både vann og bakterier. Det er et ukjent stoff og litt av et mysterium for oss forskere.»
«Kanskje det står forklart i boka?» foreslo Roger. Han satt med digre solbriller og vippet på en stol borte ved veggen.
«Godt forslag», sa Daniel. «Men sjokkerende nok er den skrevet med et helt ukjent alfabet. Det er et gammelt, utdødd språk som vi aldri har sett før!»
Han skiftet til et bilde som var zoomet inn på ei side i boka. Ordene var skrevet med rare symboler.
Adam rynket panna. Det var noe kjent med den skriften ... Hvor hadde han sett den før?
Kapittel 3
Nøkkelen
«Tenk!» ropte Daniel begeistret. «Spor etter mennesker på bunnen av Atlanterhavet. Forstår dere hvilken sivilisasjon vi kan ha funnet?»
Mona viftet vilt med hånda.
«Ja?» spurte Daniel.
«Havfruer?»
«Nei …» Daniel så veldig skuffet ut. «Sivilisasjonen jeg tenker på, begynner med bokstaven A.»
En av de nye guttene i klassen rakk opp hånda.
«Ja?»
«Argentina?»
Daniel ble bare stående og stirre på gutten.
Noen av elevene fniste, mens andre gjespet høyt, inkludert Silje.
«La oss bare gå videre», sa Daniel og sukket. «Kom inn med eska.»
Dama kom inn på scenen med eska og ga den til arkeologen.
Silje hvilte hodet sitt på skulderen til Adam igjen, og den tunge pusten tydet på at hun var i ferd med å sovne. Typisk.
«Og vi fant denne!» ropte arkeologen. Han løftet en nøkkel ut av eska. En nøkkel med håndtak formet
som en hodeskalle.
«Hæ!» ropte Adam og reiste seg så brått at Silje veltet av stolen. Alle i klassen snudde seg og stirret på han.
«Ah», sa arkeologen og lyste opp i et stort smil. «Endelig litt entusiasme.
Denne unge mannen må ha innsett hvilken fantastisk oppdagelse dette egentlig er. Hvilken mystisk dør kunne denne nøkkelen åpne? Hvorfor er håndtaket formet som en hodeskalle, og hvorfor har den ikke rustet etter så lang tid i saltvann?»
Silje satte seg opp på stolen igjen og ga Adam et surt blikk.
«Hva er det du stikker deg ut for?» spurte hun. «Nå tror alle de nye i klassen at typen min er en übernerd!»
«Men …» Adam snudde seg mot Tara «Så du det samme som meg?»
Tara nikket alvorlig.
«Den nøkkelen er prikk lik nøkkelen til Tobias», hvisket hun.
«Ja», sa Adam. «Den magiske nøkkelen som kan åpne porten til Helheim!»
Adam
Adam er en høy, slank og sterk gutt som nettopp har begynt på ungdomsskolen (8A). Han sliter med skolefagene, men er god til å spille fotball.
Han har et magisk sverd og skjold. Sverdet gløder rødt og er så skarpt at det kan skjære rett gjennom stein.
Moren kommer fra Polen, og faren er fra Marokko. Faren (Omar) forsvant for seks år siden, men Adam har nettopp funnet han, og han håper nå at moren og faren skal bli sammen igjen.
Han føler et stort ansvar for å beskytte andre, og da kaster han seg ofte inn i farlige situasjoner uten å tenke på egen sikkerhet.
Tara
Tara bor sammen med foreldrene sine og seks søsken. Hun må dele rom med søstra Akila, noe hun er veldig irritert over. Hun er spesielt glad i storebroren Agash, som hun spiller Mario Kart med, og lillebroren Bablu, som hun ser anime med.
Tara går i klassen til Adam og er en pratsom, tøff, glad og spøkefull jente som ikke er redd
for noe. Tvert imot er hun ofte litt for modig og tar altfor store sjanser.
Favorittfargen hennes er lilla, hun er glad i å lese manga og se skrekkfilm. Hun har en magisk bue som treffer alt hun sikter på.
Tara ble bitt av en varulv en gang, og selv om hun ble kurert, kan hun fortsatt se, lukte og høre overnaturlig godt.
Og hvis hun ser på fullmånen litt for lenge, får hun veldig lyst til å ule …
Tobias (& Teodor)
Tobias er en smart, litt klønete gutt med briller og blondt, krøllete hår som er veldig interessert i historie, vitenskap og gamle myter. Han er gruppas vandrende leksikon, og hjelper ofte de andre med leksene.
Han ble mobbet på skolen i mange år til han ble venn med Zira. Da ble det slutt på mobbingen etter at hun knakk fingeren til den største bølla.
Tobias er engstelig og lettskremt, men kan ta overraskende store sjanser hvis det er snakk om å utforske magi eller gamle mysterier.
Han har funnet en bok om norrøn magi og prøver å lære seg både språket og de magiske triksene som
står i den. En av formlene han har lært, er hvordan han kan «bytte plass» med kjæledyret Teodor og løpe rundt som ei lita mus.
Han har lenge vært forelsket i Tara, og for litt siden skrev han et kjærlighetsbrev som hun fant og leste. Hun sa at hun følte det samme, og nå er de begge litt usikre på om de faktisk har blitt «sammen».
Zira
Zira er en vampyr. Hun har snøhvit hud, røde øyne, hår av glinsende sølv og skarpe huggtenner. Våpnene hennes er to kniver av sølv.
Hun het egentlig Sara Gran og bodde på kråkeslottet sammen med faren sin for over to hundre år siden. Seks år gammel ble hun kidnappet av troll og tatt med til Helheim! Der jobbet hun som slave til hun var cirka tolv år. Da ble hun bitt av en vampyr og klarte å rømme. For et halvt år siden møtte hun Adam, Tara og Tobias i en underjordisk tunnel. De ville hjelpe henne med å leve som ei vanlig jente igjen. De skaffet sminke og sterk solkrem, så nå klarer hun å gå på skolen uten å røpe hemmeligheten sin eller bli brent opp av sola. Hun bor sammen med faren til Adam (Omar) og går i klassen til Tobias (8B).
Zira er normalt rolig og alvorlig, men kraftige følelser bobler like under overflata. Hun kan bli veldig sint, og da går hun som regel til angrep! Men selv om hun prøver å skjule det, er hun sårbar og usikker på seg selv, og hun føler at hun er mindre verdt enn «ekte» mennesker.
Hun har lenge vært forelsket i Adam, men tør ikke si noe …
Omar
Faren til Adam. Stor, kraftig, skjeggete og med en svart lapp over det ene øyet.
Loke har mange ganger prøvd å ta livet av han, og det var grunnen til at Omar forlot kone og barn for seks år siden. Han var redd for at de skulle bli skadet.
Han bosatte seg i ei hytte dypt nede under jorda og spionerte på Loke i et forsøk på å finne en måte å ta livet hans på.
Der nede møtte han Zira, og de bodde sammen og jaktet på troll i noen år, til de begge møtte Adam, Tara og Tobias. Da bestemte de seg for å dra tilbake til overflata.
Men Omar har ikke turt å møte moren til Adam ennå. Han er redd for at hun fortsatt er sint fordi han forlot dem.
Trollene kaller han «Odin» fordi han er blind på det ene øyet. Han er god til å slåss med øks og har drept mange troll, men i det siste har han følt seg for gammel.
Nå vil han helst sitte hjemme, drikke øl, røyke pipe og se på TV.
Han har fått jobb på Hølberg fyrstikkfabrikk.
Silje
Ei vakker jente med blondt hår og grønne øyne som har blitt veldig populær på TikTok, og er klassens ukronede dronning.
Som datter i familien Hølberg er hun veldig rik og bor i Trollheims største og flotteste enebolig.
Hun bruker alltid sminke, parfyme og dyre merkeklær.
Rommet hennes er fylt av søte ting som blant annet kosebamser og små porselensfigurer, og hun har en langhåret katt som heter Kiki.
Hun er forelsket i Adam og klarte til slutt å bli sammen med han fordi Adam ikke ville skuffe henne, noe han ofte angrer på.
Silje ser ganske søt og yndig ut, men skinnet bedrar, hun kan være hensynsløs i jakten på det hun vil ha!
Loke
En gammel gud som hersker i dødsriket Helheim.
For tusenvis av år siden prøvde han å erobre verden, men tapte krigen og ble jaget ned under jorda sammen med trollene.
Han er en mektig og slu trollmann som kan forvandle seg til alle mulige skapninger.
Loke ønsker å åpne den store porten opp til Trollheim, så han kan ta med seg hele hæren med troll, drager og demoner, og endelig erobre verden!
De tre grusomme barna hans, Fenrisulven, Midgardsormen og Hel, døde for et år siden. Så nå leter Loke både dag og natt i Hels bibliotek, etter formlene som kan vekke de døde.
Han rir ofte rundt i riket sitt på Zaxigyll, en gammel, slu isdrage.
serien skule demoner
EDDERKOPPENES DRONNING
å kjØpe ei ny hytte, men
Tara melder seg frivillig
tid. Hun gleder seg til å koselig hyttetur sammen
Særlig gleder hun seg til å Tobias. Men hytta skjuler en en forbannelse! Og dypt nærmeste nabo og uten begynner vennegjengen å fryktelig galt ...
«Historien fester seg i hjernen og man blir gående og tenke på den etterpå.» − Isak (11 år), om ForbannelseniTrollskog
EDDERKOPPENES DRONNING
REISEN TIL ATLANTIS
JULEKUPPET er en frittstående og actionfylt juleroman i kupp-sjangeren fra stjerneteamet Arne Lindmo & Ida Skjelbakken.
Fire fattige gatebarn har bestemt seg for at i år skal de feire tidenes beste jul, først må de bare utføre tidenes største julekupp!
«Beste bok i mitt liv, ikke bare av julebøker, men av alle bøker.» − Oliver
«Tipper denne kommer til å bli mest solgte julebok gjennom tidene.» − Sverre
«Elsket at det var spennende hele tiden. Alle kommer til å like denne.» − Solveig
Foto: Adrian Nielsen / NORLA
Forfatter Arne Lindmo er født i 1981 og vokste opp på Inderøy i Trøndelag, i dag bor han på Stovner i Oslo. Arne elsker å skrive spennende fortellinger inspirert av myter og folkeeventyr, et tema som har fascinert ham siden han var guttunge. I tillegg til å lese liker han å spille sjakk og dataspill. Når han er ute, foretrekker han basketball og slalåm, gjerne sammen med sønnen sin, eller han går luftetur med katten sin, Kiki.
Adrian Nielsen / NORLA
Illustratør Ida Skjelbakken er født i 1979 i Lørenskog. Hennes fotografiske stil levendegjør bokens karakterer og kampscener på filmatisk vis. Utførelsen hennes er imponerende, og stilen passer perfekt til fantasy-sjangeren!
