Selvbestemmelse og tvang i helse og omsorgstjenesten utdrag

Østenstad, Adolphsen, Naur, Aasen (red.)

I ni artikler drøftes ulike sider ved denne problematikken, som er særlig aktuell overfor enkeltpersoner med psykisk funksjonssvikt. Blant temaene som drøftes, er forholdet til internasjonale menneskerettigheter, forståelsen av ulike tvangsbegreper, forsvarlighet, involvering av pårørende, tvangsmedisinering i psykisk helsevern og rettssikkerhet for barn. Boken er et samarbeid mellom norske og danske rettsforskere, og inneholder både prinsipielle drøftinger og avklaring av mer konkrete problemstillinger.

ISBN 978-82-450-1982-7

,!7II2E5-abjich!

Selvbestemmelse og tvang i helse- og omsorgstjenesten

Retten til å bestemme over egen kropp er et grunnleggende utgangspunkt både i nasjonal lovgivning og etter menneskerettighetene. Det gjelder også i møte med helsepersonell som tilbyr helsehjelp av god kvalitet og ut fra de beste formål. Men hvor langt rekker dette synspunktet? Når må det likevel kunne gripes inn og gis hjelp uten samtykke, eventuelt under motstand?

Bjørn Henning Østenstad Caroline Adolphsen Eva Naur Henriette Sinding Aasen (red.)

Selvbestemmelse og tvang i helse- og omsorgstjenesten

Selvbestemmelse og tvang i helse- og omsorgstjenesten

Bjørn Henning Ă˜stenstad Caroline Adolphsen Eva Naur Henriette Sinding Aasen (red.)

Selvbestemmelse og tvang i helse- og omsorgstjenesten

Copyright © 2018 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved ISBN: 978-82-450-1982-7 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 E-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Selvbestemmelse og tvang i helse- og omsorgstjenesten – en kort innledning til boken

Individets rett til selvbestemmelse over egen kropp er et grunnleggende utgangspunkt både i tradisjonell, nasjonal rett og etter menneskerettighetene. Dette gjelder også i møte med helsepersonell som tilbyr helsehjelp av god kvalitet og ut fra de beste formål. Men hvor langt rekker dette synspunktet? I denne boken drøftes ulike juridiske problemstillinger i skjæringspunktet mellom selvbestemmelse og tvang.

Boken springer ut av seminaraktivitet og faglige diskusjoner om disse grunnleggende spørsmålene over tid i Forskergruppen for helse- og sosialrett ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen. Boken nyter godt av at vi også har knyttet til oss ressurspersoner fra andre institusjoner. Et langvarig norsk-dansk samarbeid mellom forskergruppen og kolleger ved Aarhus Universitet bidrar til komparative perspektiver på tvangsbegrepet. De enkelte bidrag står for forfatterens egen regning, og avspeiler ulike rettslige tilnærminger og et spenn i synet på betydningen av individuell autonomi blant annet i behandlingssituasjoner.

Bidragene kan tematisk tenkes inndelt på ulike måter. Rekkefølgen de er plassert i, er uttrykk for en disponering der vi starter med de mest generelle temaene før mer spesielle spørsmål bringes på banen.

Menneskerettslige problemstillinger er tema i mange av bokens artikler.

I Norge og Danmark har sentrale menneskerettighetsdokumenter ulik formell status. I den norske Grunnloven har viktige rettigheter og friheter fått et uttrykk i teksten etter grunnlovsreformen i 2014, inspirert blant annet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP). Høyesterett har klargjort at internasjonal

6

InnlednIng

tolkningspraksis etter slike dokumenter kan være et utgangspunkt når innholdet av grunnlovsvernet skal fastlegges. I tillegg er viktige menneskerettighetskonvensjoner inkorporert i norsk rett etter menneskerettsloven (lov 21. mai 1999 nr. 30).

Etter lovens § 3 skal sentrale menneskerettslige konvensjoner ha forrang i tilfelle motstrid med bestemmelser i annen lovgivning. I Danmark er situasjonen en annen. Danmark har ikke innarbeidet de sentrale menneskerettigheter i grunnloven, og grunnloven fortolkes ikke i lys av menneskerettighetene. EMK er gjort til dansk lov, men uten forrang fremfor annen lovgivning. FN-konvensjoner ratifiseres, men inkorporeres normalt ikke. Menneskerettigheter tillegges altså ikke i seg selv noen særlig stor vekt i dansk rett. Konvensjoner som kun ratifiseres står svakere sammenlignet med konvensjoner som i tillegg inkorporeres: I denne sammenheng er det særlig snakk om FN-konvensjonene om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) og Barnekonvensjonen, som bare er ratifisert, men ikke er inkorporert i dansk rett. Disse konvensjonene vil således bare i mindre grad ha betydning for vurderingen av gjeldende rett i Danmark.

I bokens første artikkel drøfter Bjørn Henning Østenstad utviklingstrekk i det menneskerettslige vernet mot tvang. Det tradisjonelle utgangspunktet har vært en sterkt paternalistisk tilnærming hvor personer med psykiske funksjonshemninger har hatt et svakt vern mot inngrep. Dette har fått sin motreaksjon, og diskusjonen i dag gjelder hvor strengt CRPD skal forstås i denne sammenheng.

I flere av bokens bidrag er spørsmålet om forståelsen av tvangsbegrepet og hvilke implikasjoner dette har, et hovedtema. Karl Harald Søvig gir i bokens andre bidrag en oversikt over ulike tvangsbegrep i norsk velferdslovgivning.

Han viser at det ikke er tale om ett enhetlig tvangsbegrep, men flere ulikeartede.

Begge de to danske bidragene kan også sies å ha tvangsbegrepet som et dreiepunkt. Eva Naur påviser i den tredje artikkelen hvordan man på administrativt nivå i Danmark har blandet inn omsorgsfaglige synsmåter på hva som etter serviceloven skal regnes som tvang eller makt overfor brukere – to begreper som heller ikke i dansk rett har en klar avgrensning. Caroline Adolphsen beskriver i bokens fjerde artikkel utviklingen av tvangsbegrepet i relasjon til barn, særlig med utgangspunkt i den danske psykiatriloven. Hun påviser hvordan oppfatningene på dette punkt har svingt, og hvilken betydning dette har hatt for barns rettssikkerhet.

Henriette Sinding Aasen tar i det femte bidraget utgangspunkt i en tingrettsdom om mulig omsorgssvikt i kjølvannet av dødsfallene til to eldre personer

InnlednIng 7

i Oslo. Hun drøfter forholdet mellom det alminnelige forsvarlighetskravet i helsetjenesten og sentrale menneskerettslige krav, herunder betydningen av personens egen holdning til hjelpespørsmålet.

Helseforskning overfor barn og personer uten samtykkekompetanse er rammen for bokens sjette tekst. Her drøfter Kariann Olsen Salte forholdet mellom ulike grunnleggende begreper, og presenterer synspunkter på hvilke hensyn som bør være styrende ved avveiningen.

Nina Sofie Lem Samuelsen retter i bokens syvende bidrag fokus mot medisinsk behandling av barn med interkjønn. Hun beskriver trekk i praksis, før og nå, og lanserer viktige synspunkter i lys av sentrale menneskerettslige bestemmelser.

I bokens åttende artikkel drøfter Alice Kjellevold pårørendes stilling i saker som involverer tvang. Problemstillingen har forgreininger i mange retninger og er lite utforsket, og forfatteren påviser flere steder uklarheter i lovverket.

I det avsluttende bidraget retter Jan Fridthjof Bernt fokus mot et av de mest omstridte tema, selv for denne delen av jussen å være: tvangsmedisinering i psykisk helsevern. Problemstillingen analyseres bredt, og forfatteren markerer en skepsis til grunnlaget for intervensjoner av denne art ut fra det vi i dag vet om effekt og bivirkninger.

Den faglige gjennomgang og kvalitetssikring av tekstene er gjort av redaktørene. For bidragene til Naur og Adolphsen er det i tillegg innhentet ekstern fagfellevurdering i lys av de særlige danske krav til meritterende vitenskapelig publisering. Vitenskapelig assistent Selma Taslaman har bistått i innspurten av bokprosjektet på en utmerket måte, blant annet med utarbeidelse av kilderegister.

Det juridiske fakultet, mars 2018 Bjørn Henning Østenstad (hovedredaktør) Caroline Adolphsen (redaktør) Eva Naur (redaktør) Henriette Sinding Aasen (redaktør)

Innhold

Det menneskerettslege vernet mot tvang: utviklingstrekk�������������������������������� 11 Bjørn Henning Østenstad

Ulike tvangsbegrep i norsk velferdsrett ������������������������������������������������������������ 35 Karl Harald Søvig

Samarbejde eller juridisk bindende samtykke? ������������������������������������������������ 57 Eva Naur

Børns ret til personlig frihed i velfærdsretten – fra et dansk perspektiv ������������� 79 Caroline Adolphsen

Forsvarlig eldreomsorg? Et kritisk blikk på dom avsagt av Oslo tingrett ���������� 105 Henriette Sinding Aasen

Verdikonflikten ved medisinsk og helsefaglig forskning på barn og myndige personer uten samtykkekompetanse����������������������������������������������� 135 Kariann Olsen Salte

Foreldresamtykke som rettslig grunnlag for behandling av barn med interkjønn ���������������������������������������������������������������������������������������������� 165 Nina Sofie Lem Samuelsen

Pårørendeinvolvering i saker om tvang overfor helserettslig myndige ������������ 193 Alice Kjellevold

Tvangsmedisinering i psykisk helsevern – virkelighetsforståelse, rettferdiggjøring og rettssikkerhet ����������������������������������������������������������������� 227 Jan Fridthjof Bernt

Kilderegister �������������������������������������������������������������������������������������������������� 281 Forfatteromtaler �������������������������������������������������������������������������������������������� 301

Det menneskerettslege vernet mot tvang: utviklingstrekk Bjørn Henning Østenstad

1 Ein menneskerettsleg innfallsvinkel – kva betyr det? ........................................

2 Tradisjonelt utgangspunkt («tese»): Personar med psykisk funksjonssvikt treng vern mot eigne, ukloke val .......................................................................

2.1 Norsk rettsleg pragmatisme: frå strafferettsleg til forvaltningsrettsleg støyping ......

2.2 Mogelege innskrenkingar i EMK-vernet for personar med psykisk funksjonssvikt .....

2.2.1 Innleiing ..............................................................................

2.2.2 EMD-praksis – hovudbiletet .......................................................

2.2.3 Fridomsrøving etter EMK artikkel 5 ..............................................

2.2.4 Koplinga av forholdsmessigvurderinga til kva som er medisinsk nødvendig ............................................................................

3 Motreaksjon («antitese»): Lik sjølvbestemmingsrett for alle, alltid........................

3.1 Norsk rettsleg idealisme: ein fargerik allianse .............................................

3.2 CRPD-konvensjonen og diskusjonen om denne ...........................................

3.2.1 Bakgrunn .............................................................................

3.2.2 CRPD-komiteen: Rettsleg handleevne er ein ibuande eigenskap ved mennesket............................................................................

3.2.3 Utfordringar med komiteen si tilnærming ......................................

4 Syntese: Styrkt sjølvbestemmingsrett og rettstryggleik ....................................

4.1 Diskusjonsklimaet er endra ..................................................................

4.2 Ein kollisjon mellom ulike rettslege tenkjemåtar ...........................................

4.3 Kvar går vegen vidare? .......................................................................

1

11 13 13 14 14 16 17 18 22 22 23 23 25 27 30 30 31 34

Ein menneskerettsleg innfallsvinkel – kva betyr det?

Korleis skal samfunnet reagere overfor ein person som – med urette – er over­ tydd om at slangar og edderkoppar stadig kravlar rundt på kroppen og prøver å trengje inn? Han er livredd, men samstundes avvisande til at opplevinga ikkje er reell. Skal ein her respektere nektinga, eller opne for å påtvinge psykiatrisk

12

Bjørn Henning østenstad

behandling? Om ikkje opplevingane gjev seg raskt, er det mest aktuelle medisi­ nering med antipsykotika som ikkje sjeldan kan gje god hjelp, men som også kan gje alvorlege biverknader, til dømes i form av endra kjensleliv og fedme.

Parallelle problemstillingar reiser seg i møte med enkeltpersonar innanfor andre diagnosegrupper. Det gjeld til dømes der ein person med psykisk utvik­ lingshemming har for vane å grise med avføring slik at sosial kontakt med andre utelukkar seg sjølv. Vedkomande nektar å ta imot hjelp til kroppsvask og byte av klede, og ein maktar ikkje å kome inn i eit betre spor gjennom frivillig baserte tiltak. Resultatet er låg livskvalitet. Vidare kan vi tenkje oss den moderat demente personen som set seg sjølv i fare ved å vandre ute tynnkledd nattestid om vinteren, eller som ikkje lenger greier å ordne seg mat og difor opplever eit raskt vekttap: Er innlegging og tilbakehald i sjukeheim her akseptabelt når vedkomande urokkeleg nektar å ta imot hjelp og tilsyn i heimen? Og kva med den tungt rusavhengige som nok ønskjer å bli rusfri, men som har gitt opp å greie dette?

Grunnleggjande sett er problemstillinga vi står overfor, kven som skal få bestemme. Er det personen sjølv, eller er det tenesteapparatet som – føresetnads­ vis – meiner å kunne yte god behandling og omsorg? Ein alternativ måte å seie mykje av det same på er at dei to grunnposisjonane – eller motpolane – i verdi­ konflikten er sjølvbestemmingsrett (autonomi) og paternalisme. Paternalisme­ omgrepet uttrykkjer ei «vi veit best»­haldning. «Vi» i denne samanheng er særleg helsepersonell/tenesteytarar.1 Fokuset i dette kapittelet skal avgrensast til der motivasjonen for å bestemme over pasienten/brukaren er kva som er til hans eller hennar eige beste: velferdspaternalisme. Også ei «vi veit best»­haldning som reflekterer at avgjerande vekt er lagt på generelle samfunnsomsyn eller tredjeper­ sonar sine meir konkrete interesser, kan skildrast i ein paternalismeterminologi.2 Dei vurderingane som må gjerast då – tidvis i eit grenseland mellom helserett og strafferett –, er likevel så ulike at tematikken blir halden utanfor her.

Bruk av tvang ved yting av helsehjelp reiser vanskelege etiske og juridiske spørsmål, og samstundes er dei etiske og juridiske vurderingane særleg tett

1 Sjå nærare om den medisinske paternalismen i Henriette Sinding Aasen, Pasientens rett til selvbestemmelse ved medisinsk behandling, Bergen 2000, s. 142–147 med nærare tilvisingar.

2 Sjå Aslak Syse, «Det menneskerettslige vernet mot frihetsberøvelse og tvang i behandlingsøyemed innenfor psykiatrien», s. 318–342 i Nordisk Tidsskrift for Menneskerettigheter 2006, s. 322.

det menneskerettslege vernet mot tvang: utviklingstrekk 13

samanvovne nettopp her. Ein menneskerettsleg innfallsvinkel er difor nærlig­ gjande å søkje til som ei rettesnor for handteringa, ut frå sin sterke etiske appell og sterke stilling i norsk rett. Men kva inneber no det?

I dette bidraget blir fingeren sett på kor ulikearta menneskerettslege tilnærm­ ingar kan vere. Utviklingstrekk skal fokuserast og sjåast i lys av den nasjonale debatten om desse spørsmåla, særleg i Noreg. Teksten er tredelt. Utgangspunktet blir teke i den tradisjonelle tilnærminga – eller «tese» – i punkt 2. Motreaksjonen – antitesen – blir omtalt i punkt 3, medan punkt 4 (syntese) spør kvar vegen går vidare.

Tvangsomgrepet har ikkje noko einsarta innhald i norsk helse­ og omsorgs­ lovgjeving – jf. bidraget frå Søvig i denne boka. Teksten tek utgangspunkt i tvang som overvinning av motstand når ikkje anna går fram av samanhengen. Det er her vi finn dei vanskelegaste spørsmåla.

2 Tradisjonelt utgangspunkt («tese»): Personar med psykisk funksjonssvikt treng vern mot eigne, ukloke val 2.1 Norsk rettsleg pragmatisme: frå strafferettsleg til forvaltningsrettsleg støyping Vi kan operere med fleire mogelege hovudinnfallsvinklar til spørsmålet om bruk av tvang. Desse er uttrykk for posisjonar i den rettsdogmatiske og rettspolitiske debatten. Allereie no skal nemnast at det i det verkelege liv kan tenkjast mange mellomformer eller sjatteringar. Ei typisering er likevel ønskjeleg for å setje tematikken inn i ein større samanheng.

Overordna har vår nasjonale diskusjon om tvang overfor sårbare grupper tradisjonelt vore prega av pragmatisme. I det ligg at ein i stor grad har aksep­ tert – som rimeleg og fornuftig – bruk av tvang og andre inngrep utan gyldig samtykke. Opphavleg var eit strafferettsleg perspektiv dominerande. Dette heng saman med at tvang og andre inngrep i sjølvbestemmingsretten over kroppen ofte kjem til uttrykk gjennom faktiske handlingar. Dermed har strafferetten sitt forbod mot visse handlingar tradisjonelt danna eit utgangspunkt for den rettslege vurderinga. Her har ein strekt seg langt for å tolke gjeldande rett på ein måte som tilfredsstiller den praktiske trongen. Med ein slik liberalitet i botn kan trongen for ei særleg lovregulering ved inngrep utover tradisjonelle nødssituasjonar dempast. I alle fall i noko grad. Parallelt har det vore ein stadig diskusjon knytt

14

Bjørn Henning østenstad

til strafferetten si rekkevidd der inngrepet inngår i ein omsorgs­ eller behand­ lingsmessig samanheng, og føremålet slik sett er «godt». Spørsmålet har både gjeldt tolkinga av ulike straffebod si objektive gjerningsside og rekkevidda av objektive straffridomsgrunnar. Her har einskilde til dels gått langt i å utdefinere inngrep i denne typen situasjonar som eit strafferettsleg problem.3 Eit forvaltningsrettsleg perspektiv kan i utgangspunktet oppfattast som ei vidareutvikling av ei pragmatisk tilnærming. Realisme i synet på kva som er mogeleg å unngå av inngrep er framherskande, som i strafferetten: Ein må ta utgangspunkt i verda slik ho er, ikkje slik ho ideelt sett skulle ha vore. Haldninga til kor langt gjeldande rett kan tøyast, vil likevel vere strengare. Dette heng saman med legalitetsprinsippet som så å seie kjem inn med motsett forteikn. Etter for­ valtningsrettsperspektivet vil difor det å få på plass særlege inngrepsheimlar i det omfang det er trong for å gripe inn utover dei tradisjonelle nødssituasjonane, stå sentralt, saman med å sikre at tilfredsstillande rettstryggleiksgarantiar blir etablert.

I takt med aukande grad av rettsleggjering ved bruk av tvang innanfor sosial­ og helsetenesta har konturane av eit sjølvstendig forvaltningsrettsleg perspektiv vokse seg sterkare. Dei siste par tiåra har vi difor gjennomlevd eit paradigmeskifte frå ei strafferettsleg til ei forvaltningsrettsleg tilnærming til desse problemstilling­ ane, i alle fall i norsk rett.4 Denne utviklinga har vore ganske nødvendig også i lys av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).

2.2 Mogelege innskrenkingar i EMKvernet for personar med psykisk funksjonssvikt 2.2.1 Innleiing EMK har ei svært sterk stilling i norsk rett. Dette har dels eit formelt grunnlag i menneskerettslova (lov 21. mai 1999 nr. 30) § 3, jf. § 2, som seier at denne konvensjonen ikkje berre gjeld som norsk lov, men også går føre i tilfelle av 3 Sjå generelt om problemstillinga i Aasen, Pasientens rett til selvbestemmelse ved medisinsk behand­ ling, s. 286–318, Erling Johannes Husabø, Rett til sjølvvalt livsavslutning?, Oslo 1994, s. 346–354, Kjell V. Andorsen: «Strafferettslig samtykke», s. 305–475 i Tidsskrift for Rettsvitenskap (TfR) 1992, s. 345–362, og Marit Halvorsen, Rettslig grunnlag for medisinsk behandling, Bergen 1998, s. 49–56, alle med vidare tilvisingar til parallelle diskusjonar i utanlandsk, under dette nordisk, litteratur. I dansk strafferett har uttrykksmåten «materiel atypicitet» vorte brukt om denne tematikken.

4 Sjå nærare Bjørn Henning Østenstad, Heimelsspørsmål i behandling og omsorg overfor psykisk utvik­ lingshemma og aldersdemente, Bergen 2011, s. 282–292.

det menneskerettslege vernet mot tvang: utviklingstrekk 15

motstrid. Til skilnad frå fire andre konvensjonar – FN­konvensjonen om øko­ nomiske, sosiale og kulturelle rettar (ØSK), FN­konvensjonen om sivile og politiske rettar (SP), FN sin barnekonvensjon (Barnekonvensjonen) og FN sin konvensjon mot diskriminering av kvinner (Kvinnekonvensjonen) – som har den same formelle statusen, har EMK dessutan eit sterkt gjennomføringssystem.

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) sin omfattande praksis i indi­ viduelle klagesaker har gjeve konvensjonen eit konkret og forpliktande innhald og lagt grunnlaget for ei dynamisk rettsutvikling. Verdien av dette kan ikkje overvurderast all den tid menneskerettslege instrument tradisjonelt har vorte formulerte i vage termar for at flest mogeleg skal kunne slutte seg til dei. Det skal i denne samanheng nemnast at dommar er formelt bindande (art. 46) for dei involverte statar. Dommarane er vidare framståande juristar (artikkel 21), noko som gjer sitt til å styrkje legitimiteten av avgjerdene.

EMK etablerer eit viktig vern for individa sin sjølvbestemmingsrett over kroppen. Føresegner av særleg interesse i ein helserettsleg samanheng er artikkel 3 som set eit absolutt forbod mellom anna mot umenneskeleg og nedverdigande handsaming, artikkel 5 som vernar mot fridomsrøving, og artikkel 8 som vernar retten til privatliv. Dei nemnde artiklane er ulikt utforma. Det er – basert på EMD sin praksis – likevel mogeleg å identifisere nokre fellestrekk.

For det første gjeld det eit krav om at sakshandsaminga må vere forsvarleg.

Berre i artikkel 5 har dette fått eit uttrykk direkte i konvensjonsteksten. Det same er likevel – på noko ulikt vis – lagt til grunn av EMD både etter artikkel 3 og artikkel 8. Ved fridomsrøving gjeld det i tillegg særlege krav til domstolskontroll.

Vender vi blikket mot det materielle, formulerer to av artiklane positive krav om kva føremål som kan ivaretakast, men på ulik måte. I artikkel 5 er det bokstav e som er mest interessant. Her blir det opna for fridomsrøving: «for the prevention of the spreading of infectious diseases, of persons of unsound mind, alcoholics or drug addicts or vagrants».

Som vi ser, er det meir indirekte føremåla kjem fram, gjennom identifikasjon av persongruppene. Både behandlings­ og omsorgsføremål, samt samfunnsvern, blir dekt.5 I artikkel 8 er ein meir eksplisitt om føremålskravet, som også dekkjer 5 Stanev v. Bulgaria (2012) (klagesak 36760/06) avsnitt 146 og 153.

16

Bjørn Henning østenstad

vern av helse («the protection of health»). Etter artikkel 3 blir innfallsvinkelen litt annleis ved at det er absolutte forbod som er formulerte. Her vil likevel føremålet med tiltaket inngå i vurderinga av kva som er umenneskeleg eller nedverdigande behandling.

Så vel etter artikkel 5 som etter artikkel 8 gjeld det eit krav om heimel. Dette dekkjer både heimel etter nasjonal rett og krav om tilstrekkeleg presisjon – og rettstryggleik elles – etter konvensjonen sine sjølvstendige normer. Eit krav om at inngrepet er nødvendig, går uttrykkjeleg fram av EMK artikkel 8 (2).

I EMD­praksis er dette formulert på ulikt vis, men at det inneheld ein forholds­ messigstandard, er klart. Etter artikkel 5 er det same fortolka inn i lovskravet, ut frå sikker praksis, men kjem ikkje uttrykkjeleg fram av konvensjonsteksten.

Etter artikkel 3 blir diskusjonen om heimel uaktuell. I staden er det avgjerande kva som utgjer umenneskeleg eller nedverdigande behandling: som det altså gjeld eit absolutt forbod mot. I vurderinga må både føremålet med inngrepet og om det er nødvendig og forholdsmessig, trekkjast inn, nokolunde tilsvarande som etter artikkel 5 og artikkel 8. Sjølv om dette ikkje går klart fram av konvensjonsteksten i artikkel 3, har EMD lagt ei slik forståing til grunn – også i saker på helsefeltet.6 I fortsetjinga ville eit tradisjonelt opplegg vere å omtale innhald og praksis knytt til kvar av artiklane for seg. Dette er likevel utenleg når sakstilfanget knytt til temaet tvang ved yting av helsehjelp er svært avgrensa og fragmentert. Det er vidare teikn til at EMD si tilnærming til sjølve saksområdet kan vere vel så viktig når vi skal skildre hovudliner i praksis, som den formelle tilknytinga til artikkel.

2.2.2 EMD-praksis – hovudbiletet Kva gjeld heimelskrav og krav til sakshandsaminga, synest ikkje praksis i tvangs­ saker på helsefeltet å skilje seg nemneverdig frå praksis som gjeld andre sivil­ rettslege inngrep. Inntrykket er at EMD har styrkt vernet av den enkelte borgar, og har utgjort eit viktig korrektiv til nasjonale institusjonar, også med relevans for norsk rett. I H.L. v. the United Kingdom (2004)7 – omtalt i neste punkt – blir det såleis stilt krav om rettsleggjering av innlegging i institusjon av ikkje avgjerdskompetente personar som ikkje viser motstand mot opphaldet. Dette reiser mellom anna spørsmål ved den gjeldande norske modellen ved innlegging 6 M.S. v. Croatia (2015) (klagesak 75450/12) avsnitt 110.

7 (Klagesak 45508/99).

det menneskerettslege vernet mot tvang: utviklingstrekk 17

av personar – særleg med demens – i sjukeheim, jf. pasient­ og brukarrettslova (lov 2. juli 1999 nr. 63) § 4­6 andre ledd. Etter denne treng det ikkje fattast noko formelt vedtak slik EMD ser ut til å krevje (avsnitt 120): «In particular and most obviously, the Court notes the lack of any forma­ lised admission procedures which indicate who can propose admission, for what reasons and on the basis of what kind of medical and other assess­ ments and conclusions. There is no requirement to fix the exact purpose of admission (for example, for assessment or for treatment) and, consistently, no limits in terms of time, treatment or care attach to that admission. Nor is there any specific provision requiring a continuing clinical assessment of the persistence of a disorder warranting detention. The appointment of a representative of a patient who could make certain objections and applications on his or her behalf is a procedural protection accorded to those committed involuntarily under the 1983 Act and which would be of equal importance for patients who are legally incapacitated and have, as in the present case, extremely limited communication abilities.»

Ei nærare utdjuping av denne problematikken blir det likevel ikkje rom for her.

Vender vi blikket mot dei meir materielle vurderingane, blir biletet eit anna.

Heilt overordna støyter vi her på konstruksjonen innebygde innskrenkingar i konvensjonsvernet, ofte omtalt som «inherent restrictions» eller «implied restrictions». Det sentrale i vår samanheng er om eit føreliggjande hjelpebehov kombinert med ei mental svekking i seg sjølv gjer konvensjonsvernet svakare, og det er dette som no skal utdjupast i framhaldet.

2.2.3 Fridomsrøving etter EMK artikkel 5 Etter artikkel 5 utgjer kva som er fridomsrøving («deprived of his liberty»), sjølve inngangsportalen til konvensjonsvernet. Saka H.M. mot Sveits (2002)8 gjaldt ei eldre og mest truleg dement kvinne som vart innlagt i sjukeheim mot sin vilje på grunn av omsorgssvikt. Det interessante i vår samanheng er at EMD i si grunn­ gjeving for å kome til at det ikkje var tale om fridomsrøving, trakk parallellar til situasjonen for barn.9 Denne dommen har likevel Menneskerettsdomstolen gjort 8 (Klagesak 39187/98).

9 H.M. v. Switzerland (2002) avsnitt 48.

18

Bjørn Henning østenstad

sitt beste for å redusere betydninga av ved seinare krossvegar. Utviklinga har gått i retning av ei tilnærming til korleis grensene for fridomsrøvingsomgrepet elles blir trekt: Det vil seie med fokus på kor alvorleg inngrepet i rørslefridomen er.10 Heilt sentral som ein dokumentasjon her er H.L. v. the United Kingdom (2004). Saka gjaldt ein person – mykje truleg utviklingshemma og heilt klart utan avgjerdskompetanse – som var innlagt i psykiatrisk institusjon på frivillig grunnlag. Det viste seg likevel at institusjonen hadde bestemt seg for å gjere om innlegginga til ei tvangsinnlegging dersom vedkomande ville forlate staden.

Mykje sitert er denne passasjen (avsnitt 91): «[T]he Court considers the key factor in the present case to be that the health care professionals treating and managing the applicant exercised complete and effective control over his care and movements.»

Under slike forhold godtok ikkje EMD at H.L. kunne reknast som frivillig innlagt.

I forlenginga vart det – meir generelt – formulert krav til korleis rettstryggleiken for ikkje avgjerdskompetente som heller ikkje motset seg tiltaket, må sikrast, jf. sitatet under førre punkt.

2.2.4 Koplinga av forholdsmessigvurderinga til kva som er medisinsk nødvendig Tanken om innebygde innskrenkingar i konvensjonsvernet har kome til uttrykk i praksisen om når medisinsk grunngjevne tvangsinngrep i psykisk helsevern skal reknast som uforholdsmessige. Her har det vore ein raud tråd i praksis – på tvers av kva artikkel drøftinga formelt har hatt ankerfeste i – at EMD har vore lite villig til å gå inn og overprøve slike tiltak, i kontrast til tilnærminga på samanliknbare felt. Tiltrua til det medisinske (psykiater­) skjønnet har altså – tradisjonelt – vist seg svært sterk.

Eit uttrykk for dette gjeld vurderingane etter artikkel 3 i Herczegfalvy v.

Austria (1992)11. Saka gjaldt handsaminga av ein sinnslidande lovbrytar i ein periode der vedkomande vart halden tilbake med tvang på eit psykiatrisk sjuke­ hus. Under opphaldet vart klagaren utsett for alvorlege inngrep, mellom anna 10 Jf. til dømes Stanev v. Bulgaria (2012).

11 (Klagesak 10533/83).

det menneskerettslege vernet mot tvang: utviklingstrekk 19

i form av tvangsmedisinering og tvangsmating under ein sveltestreik. Gjennom­ føringa av den medikamentelle behandlinga resulterte i skadar som tap av tenner, brotne ribbein og blåmerke. Kort tid etter eit av basketaka med pleiarane braut også den fysiske helsa til klagaren saman, som på det tidspunktet var svekt på grunn av sveltestreiken. I ein samanhengande periode på to veker etter denne hendinga var han lenka fast til senga med handjarn og fotreimar. Domstolen konkluderte med at dette korkje kvalifiserte til krenking etter artikkel 3 eller artikkel 8. Retten var lite villig til konkret å gå inn på og vurdere kvart av dei ulike tiltaka, og den rettslege tilnærminga har stått uendra til i dag – sist uttrykt i M.S. v. Croatia (2015), avsnitt 98: «Nevertheless, it is for the medical authorities to decide, on the basis of the recognised rules of medical science, on the therapeutic methods to be used, if necessary by force, to preserve the physical and mental health of patients who are entirely incapable of deciding for themselves and for whom they are therefore responsible. The established principles of medi­ cine are admittedly, in principle, decisive in such cases; as a general rule, a measure which is a therapeutic necessity cannot be regarded as inhuman or degrading. The Court must nevertheless satisfy itself that the medical necessity has been convincingly shown to exist […].»

Dette kan oppfattast som langt på veg å redusere spørsmålet om brot på konven­ sjonen til eit medisinsk­fagleg spørsmål: Tiltaket – under dette tvangsbruken – må vere fagleg forsvarleg (jf. uttrykksmåten «on the basis of the recognised rules of medical science») og medisinsk nødvendig (jf. uttrykksmåten «therapeutic neces­ sity» / «medical necessity»). Dette inneber ein svært grovkorna rettsleg kontroll.

M.S. v. Croatia frå 2015 gjev likevel rom for håp om ei meir offensiv hald­ ning. Saka gjaldt ei kvinne som i utgangspunktet hadde oppsøkt legehjelp for ryggsmerter. Desse vart etter kvart oppfatta som lite reelle og utslag av innbilling (somatisering). Ho vart difor innlagt i psykiatrisk sjukehus, noko ho motsette seg.

I denne samanheng vart klagaren utsett for tvangsmiddelbruk over ein periode på femten timar (hovudsakleg beltelegging). Domstolen konkluderte med at tiltaket var konvensjonsstridig etter artikkel 3 som umenneskeleg og nedverdigande.

I vår samanheng er det interessante at EMD i denne saka i vesentleg sterkare grad enn tidlegare viser vilje til å gå inn og overprøve det medisinsk­faglege

20

Bjørn Henning østenstad

skjønnet. Dette kjem mellom anna til uttrykk ved at ein refererer til kjende juridiske kriterium som minste middel, nødvendigheit og forholdsmessigheit: «Thus, the Court is not satisfied that it was conclusively established that the use of restraints was to prevent the alleged attacks and that other means of trying to calm the applicant down, or less restrictive means, had been unsuccessfully tried. The Court therefore concludes that the Government have failed to show that the use of physical restraints on the applicant for fifteen hours was necessary and proportionate in the circumstances» (avsnitt 110).

Det kan vel vere fleire forklaringar på den meir overprøvingsvenlege haldninga. Éi kan vere at EMD i dag stiller strengare krav enn tidlegare til dokumentasjon av at tiltaket er medisinsk nødvendig. Eit anna opplagt poeng er at M.S.­dommen gjaldt sivil psykiatri, medan mange andre saker har gjeldt handsaminga av – til dels – farlege kriminelle pasientar. Dette siste gjer dommen berre ekstra inter­ essant, og han står heller ikkje heilt åleine. I Bureš v. the Czech Republic (2012)12 vart ein mann med ein psykiatrisk diagnose innlagt til avrusing i ei eining ved ein psykiatrisk institusjon. I den samanheng vart han beltelagt, med langvarige fysiske etterverknader i form av nedsett førleik i hender som konsekvens. Også her konstaterte EMD konvensjonsbrot, og det vart særleg kommentert at rutine­ messig bruk av tvangsmiddel framstod som problematisk (avsnitt 98).13 Også i praksisen etter EMK artikkel 5 har koplinga mellom forholdsmessig­ spørsmålet og kva som er medisinsk nødvendig, tradisjonelt vore framståande.

H.L.­dommen er eit slåande døme. I skarp kontrast til ei progressiv haldning frå domstolen, både om sjølve fridomsrøvingsomgrepet og det å etablere retts­ tryggleiksgarantiar også for dei ikkje­protesterande pasientane, var ein i liten grad villig til å gå inn i forholdsmessigspørsmålet. Forhold av betydning for ei meir allmennetisk vurdering av inngrepet blir tona kraftig ned. I saka hadde det engelske helseombodet («the Commissioner») vurdert inngrepet som

12 (Klagesak 37679/08).

13 Marius Storvik, Rettslig vern av pasienters integritet i psykisk helsevern, Tromsø 2017, til dømes på s. 164–166, vektlegg at tryggingsføremålet skil M.S.­ og Bureš­dommane frå Herczegfalvy, som hadde eit behandlingsføremål.

det menneskerettslege vernet mot tvang: utviklingstrekk 21

unødvendig, men retten avviste denne vurderinga som bygde på ei breiare vurdering enn det medisinsk­faglege: «Given the above, the Court considers that the Commissioner’s later and differing view as to the necessity for the applicant’s detention provides limited support to the applicant. The Commissioner was not competent to review clinical decisions (paragraph 55­56 above), his examination covered welfare and social concerns broader than the strict clinical diag­ noses and his principal concerns related to perceived delays in assessing the applicant in the hospital, the possibility of his being assessed at home and the manner in which the relationship with his carers had been hand­ led by the hospital» (avsnitt 100 og 101).

Det kan spørjast om denne passiviteten i røynda synleggjer eit svakt punkt i EMD sin eigen praksis på psykiatrifeltet. Forholdsmessigvurderinga er nært knytt til dei såkalla Winterwerp­kriteria som i utgangspunktet har som funksjon å avklare personen sin mentale tilstand («unsound mind»). Det er eit spørsmål om ein slik innfallsport har medverka til å etablere for snevre rammer rundt kravet om at inngrepet må kunne rettferdiggjerast («warranting compulsory confinement»).

Her er det likevel teikn til rørsle. Plesó v. Hungary (2012)14 gjaldt fridomsrøving etter eit behandlingskriterium. EMD understreka at forholdsmessigheita måtte vurderast særleg grundig i eit slikt tilfelle: «The Court is of the view that where, as in this case, the issue is not whether there is an imminent danger to the person’s health but rather whether medical treatment would improve his condition or the absence of such treatment would lead to a deterioration in that condition, it is incumbent on the authorities to strike a fair balance between the compet­ ing interests emanating, on the one hand, from society’s responsibility to secure the best possible health care for those with diminished faculties (for example, because of lack of insight into their condition) and, on the other hand, from the individual’s inalienable right to self­determination (including the right to refusal of hospitalisation or medical treatment, that is, his or her “right to be ill”). In other words, it is imperative to apply the 14 (Klagesak 41242/08).

22

Bjørn Henning østenstad

principle of proportionality inherent in the structure of the provisions enshrining those Convention rights that are susceptible to restrictions» (avsnitt 66).

Det er på denne bakgrunn rimeleg å sjå det slik at EMD dei siste åra har vist tendensar til auka vilje til å overprøve bruk av tvang i psykisk helsevern. Men med kva styrke dette vil bli vidareført, står att å sjå.

3 Motreaksjon («antitese»): Lik sjølvbestemmingsrett for alle, alltid 3.1 Norsk rettsleg idealisme: ein fargerik allianse Grunnhaldninga både i tradisjonell norsk rett og i EMK­retten kan samanfattast med at menneske med nedsett psykisk funksjonsevne treng vern mot eigne, ukloke val. Motstanden mot denne tilnærminga er ikkje ny. Under diskusjonen om lovregulering av bruk av tvang ved yting av pleie­ og omsorgstenester til personar med utviklingshemming kom dette skarpt til uttrykk. Delar av men­ neskerettsmiljøet rekna lovreglane som menneskerettsstridige på grunn av manglande presisjonsnivå, andre såg dei som diskriminerande.15 At motivasjonen bak reglane var å bøte på ein uhaldbar situasjon med tvangsbruk ute av kontroll, vart mindre vektlagt i desse miljøa. Seinare har diskusjonen om tvang i omsorga for dei utviklingshemma langt på veg stilna. I dag er det anti­psykiatri­rørslene som markerer seg sterkast.

Felles for motstandarane av den tradisjonelle tilnærminga synest å vere eit ønske om å sikre lik sjølvbestemmingsrett for alle, alltid. Motivasjonen og kor konsekvent ein står på denne lina, kan likevel variere innanfor fylkinga sjølv.

På den eine sida har vi liberalistane som meiner at fridom for enkeltmennesket som eit abstrakt prinsipp er det viktigaste av alt. Ein får velje sjølv og ta konse­ kvensane, anten desse er gode eller dårlege. At utviklingshemma eller alvorleg sinnslidande slik kan kome til å «velje» eit ulukkeleg liv med vanhelse og under lite verdige forhold, er ikkje til å unngå og uroar lite. På den andre kanten finn vi handikapprørsla. Ho ønskjer auka offentleg ressursinnsats nettopp for menneske 15 Sjå nærare Østenstad, Heimelsspørsmål i behandling og omsorg overfor psykisk utviklingshemma og aldersdemente, s. 67–68.

det menneskerettslege vernet mot tvang: utviklingstrekk 23

med nedsett funksjonsevne. Samstundes meiner ein tvangsheimlar øydelegg føresetnadene for ei god, frivillig basert omsorg. Representantar for ei slik til­ nærming ønskjer seg gjerne ei pedagogisk korrekt lovgjeving, men vil gjerne vegre seg for velferdsmessige konsekvensar som nettopp skissert, der det å yte frivillig hjelp ikkje fører fram. Både i Danmark og Sverige har slike strøymingar tradisjonelt hatt stor betydning for lovgjevingsarbeidet. Etter ei årrekkje med offentlege utgreiingar i Sverige vart tanken om ei regulering av bruk av tvang i demensomsorga endeleg forkasta i 2014. I staden styrer ein etter ein «nollvision» om bruk av tvang. Haldninga varierer likevel frå område til område: Det er lite diskusjon om avskaffing av tvangsreglar i psykisk helsevern eller rusomsorga.16

3.2

CRPD-konvensjonen og diskusjonen om denne

3.2.1 Bakgrunn Den 13. desember 2006 vedtok FN si generalforsamling samrøystes konven­ sjonen om rettane til menneske med nedsett funksjonsevne («The Convention on the Rights of Persons with Disabilities» – forkorta CRPD). Noreg ratifiserte konvensjonen i 2013, men han er ikkje mellom dei menneskerettsinstrumenta som har fått ei særleg sterk stilling etter menneskerettslova. I samband med ratifikasjonen vart det teke tolkingsatterhald – knytt til artikkel 14 og 25 – om at konvensjonen ikkje forbyr særheimlar om bruk av tvang for enkelte grupper: «Norge anerkjenner at ethvert menneske med nedsatt funksjonsevne har rett til frihet og personlig sikkerhet og en rett til respekt for sin fysiske og psykiske integritet på lik linje med andre. Norge erklærer videre som sin forståelse at konvensjonen tillater tvungen omsorg og behandling av mennes­ ker, herunder tiltak iverksatt for å behandle psykiske lidelser, når omstendig­ hetene gjør slik behandling nødvendig som en siste utvei, og behandlingen er undergitt rettssikkerhetsgarantier»17 (mi utheving).

Bakgrunnen for konvensjonen var at nedsett funksjonsevne tradisjonelt har vore lite fokusert i internasjonal menneskerettslovgjeving. Dette har svekt vernet

16 For dansk rett sjå Eva Naur, Magtanvendelse over for voksne, København 2015, s. 297–314.

17 Prop. 106 S (2011–2012) Samtykke til ratifikasjon av FN­konvensjonen av 13. desember 2006 om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

24

Bjørn Henning østenstad

i praksis, sjølv om menneske med nedsett funksjonsevne har vore omfatta av ymse diskrimineringsføresegner, gjerne under sekkenemninga personer med «annen status», jf. EMK artikkel 14 og SP artikkel 26. Det har vorte stadig kla­ rare at menneskerettsvernet for funksjonshemma ikkje tilfredsstillande blir vareteke gjennom generelle menneskerettsinstrument. Rørsla i retning av ein særleg menneskerettsjuss med fokus på personar med nedsett funksjonsevne har av den – no avdøde – amerikanske jusprofessoren Stanley S. Herr vorte omtalt som ei utvikling «from wrongs to rights».18 Denne tenkinga har fått sitt definitive gjennombrot med CRPD, og blir gjerne uttrykt slik at menneske med nedsett funksjonsevne ikkje lenger blir sett på som objekt for rettar på grunn av si funksjonshemming, men subjekt for rettar i kraft av å vere menneske.19 I dette ligg ei radikal ny forståing av funksjonshemming som fenomen. Meir presist markerer konvensjonen eit paradigmeskifte over mot ein sosial modell der problemet blir definert som manglande samfunnsmessig tilrettelegging.

Problemet er altså ikkje det fysiske eller psykiske avviket hjå personen, i seg sjølv.20 Denne synsmåten kjem til uttrykk allereie i fortalens punkt e. Der heiter det at konvensjonspartane erkjenner «that disability is an evolving concept and that disability results from the interaction between persons with impairments and attitudinal and environmental barriers that hinders their full and effective participation in society on an equal basis with others».

I artikkel 1 som utgjer føremålsføresegna, heiter det: «The purpose of the present Convention is to promote, protect and ensure the full and equal enjoyment of all human rights and fundamental free­

18 Stanley S. Herr, «From Wrongs to Rights: International Human Rights and Legal Protection», i Stanley S. Herr, Lawrence O. Gostin og Harold Hongju Koh, The Human Rights of Persons with Intel­ lectual Disabilities, Oxford/New York 2003, s. 115–150.

19 Joceline Lecomte og Céline Mercier, «The Emergence of the Human Rights of Persons with Intel­ lectual Disabilities in International Law», s. 43–75 i Frances Owen og Dorothy Griffiths (red.), Chal­ lenges to the Human Rights of People with Intellectual Disabilities, London 2009, på s. 44.

20 Sjå nærare om ulike modellar for forståing av funksjonshemming, Rannveig Traustadóttir, «Disability Studies, the Social Model and Legal Developments», s. 3–16 i Oddny Mjöll Arnardottir and Gerard Quinn (red.), The UN Convention of Persons with Disabilities, Leiden/Boston 2009.

det menneskerettslege vernet mot tvang: utviklingstrekk 25

doms by all persons with disabilities, and to promote respect for their inherent dignity.»

I dette ligg ein interessant, men ikkje heilt klart uttalt føresetnad om at konven­ sjonen ikkje er meint å skape nye rettar, men berre sikre gjennomføringa av alle­ reie eksisterande. Dette – som i andre samanhengar har vorte sterkt understreka også frå offisielt FN­hald – har gjerne blitt formulert slik at det er tale om ein rein gjennomføringskonvensjon.21 Men eit spørsmål er om denne føresetnaden lèt seg oppretthalde.22 Det kan oppfattast som paradoksalt at eldre menneske­ rettsinstrument som vart kritisert for ikkje å gje menneske med nedsett funk­ sjonsevne tilstrekkeleg vern, plutseleg blir oppfatta som tilstrekkeleg klare. Det norske tolkingsatterhaldet må sjåast som uttrykk for frykta for CRPD som ein «trojansk hest» som kan vise seg å skjule uventa skrankar for statens kompetanse til å regulere spørsmålet om bruk av tvang.

3.2.2 CRPD-komiteen: Rettsleg handleevne er ein ibuande eigenskap ved mennesket Viktige føresegner i CRPD er artikkel 12 om likskap for lova, artikkel 14 om fri­ dom og personleg tryggleik, og artikkel 25 om helse. I 2014 kom CRPD­komi­ teen – som står heilt sentralt i FN sitt arbeid for å gjennomføre konvensjonen – med sin første generelle kommentar. Denne omhandla artikkel 12 (sitata i framhaldet er henta frå dette dokumentet), og i 2015 kom så retningsliner om artikkel 14 som byggjer på førstnemnde. Hovudbiletet er at ein legg seg på ei svært restriktiv line der all form for særlovgjeving blir avvist. Sentralt er den forståinga som blir lagt til grunn av artikkel 12. I nr. 1 heiter det her at menne­ ske med nedsett funksjonsevne «have the right to recognition everywhere as persons before the law». I dette ligg at alle skal reknast for å ha rettsevne – eller bli rekna som rettssubjekt. Det er lite kontroversielt. I nr. 2 heiter det vidare at personar med ei funksjonshemming «enjoy legal capacity on an equal basis with others in all aspects of life». I Prop. 106 S (2011–2012) er dette omsett til det å ha

21 Jf. Rosemary Kayess og Phillip French, «Out of Darkness into Light? Introducing the Convention on the Rights of Persons with Disabilities», s. 1–34 i Human Rights Law Review 2008, på s. 20.

22 Kfr. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funk­ sjonsevne (diskriminerings­ og tilgjengelighetsloven), s. 55–56, som erkjenner element av nye plikter.

26

Bjørn Henning østenstad

«rettslig handleevne på lik linje med andre, på alle livets områder». I nummer 3 blir retten til støtte i utøving av handleevna understreka, og nr. 4 omhandlar tiltak for å sikre rettstryggleiken ved slike støttande tiltak.

Spørsmålet er kva som er å få utøve rettsleg handleevne «on an equal basis with others». Her er det fleire måtar å sjå det på. I den generelle kommentaren blir dette forstått slik at alle alltid skal ha den same rettslege handleevna. Når det kjem til helsehjelp, betyr det eit krav om lik sjølvbestemmingsrett for alle, alltid. Komiteen aksepterer rett nok at variasjonar i mental funksjonsevne som fenomen er faktisk førekomande, men dette er altså ikkje eit rettsleg relevant moment (avsnitt 13): «Legal capacity and mental capacity are distinct concepts. Legal capacity is the ability to hold rights and duties (legal standing) and to exercise those rights and duties (legal agency). It is the key to accessing meaningful participation in society. Mental capacity refers to the decision­making skills of a person, which naturally vary from one person to another and may be different for a given person depending on many factors, including environmental and social factors. […] Under article 12 of the Convention, perceived or actual deficits in mental capacity must not be used as justifi­ cation for denying legal capacity.»

Fundamentet for dette er eit postulat om at rettsleg handleevne er ein ibuande eigenskap ved mennesket: «Legal capacity means that all people, including persons with disabilities, have legal standing and legal agency simply by virtue of being human» (avsnitt 14, jf. tilsvarande til dømes i avsnitt 8 og 25).

Synspunktet om rettsleg handleevne som noko ibuande er eit krevjande teoretisk grep. Ein brukar her ei språkføring som vanlegvis blir nytta om menneskeverdet.

Det kan spørjast om endepunktet då er at også barn – sjølv dei minste – skal ha full rettsleg handleevne. Dette er for så vidt logisk ut frå eit synspunkt om «mental capacity» som irrelevant. Som vist i framhaldet er ein slik posisjon likevel djupt problematisk både menneskerettsleg og etisk.

Østenstad, Adolphsen, Naur, Aasen (red.)

I ni artikler drøftes ulike sider ved denne problematikken, som er særlig aktuell overfor enkeltpersoner med psykisk funksjonssvikt. Blant temaene som drøftes, er forholdet til internasjonale menneskerettigheter, forståelsen av ulike tvangsbegreper, forsvarlighet, involvering av pårørende, tvangsmedisinering i psykisk helsevern og rettssikkerhet for barn. Boken er et samarbeid mellom norske og danske rettsforskere, og inneholder både prinsipielle drøftinger og avklaring av mer konkrete problemstillinger.

ISBN 978-82-450-1982-7

,!7II2E5-abjich!

Selvbestemmelse og tvang i helse- og omsorgstjenesten

Retten til å bestemme over egen kropp er et grunnleggende utgangspunkt både i nasjonal lovgivning og etter menneskerettighetene. Det gjelder også i møte med helsepersonell som tilbyr helsehjelp av god kvalitet og ut fra de beste formål. Men hvor langt rekker dette synspunktet? Når må det likevel kunne gripes inn og gis hjelp uten samtykke, eventuelt under motstand?

Bjørn Henning Østenstad Caroline Adolphsen Eva Naur Henriette Sinding Aasen (red.)

Selvbestemmelse og tvang i helse- og omsorgstjenesten