Samfunnet i barnehagen og barnehagen i samfunnet (9788245037708)

Temaer som blir behandlet i boken, er barndom og oppvekst i historisk perspektiv, kjønn, likestilling og moderne familieformer, barnehage og familie i samarbeid og samspill, barnehagen i nærmiljøet, Norge som flerkulturelt samfunn, samene som urfolk og kulturell minoritet, og barns rettigheter.

Tone Aarre er førstelektor i samfunnsfag ved barnehagelærerutdanningen ved Høgskulen på Vestlandet.

Kari Blom var førsteamanuensis samme sted, og hun var også rektor ved Høgskolen i Bergen i seks år.

2. utg.

ISBN 978-82-450-3770-8

SAMFUNNET I BARNEHAGEN OG BARNEHAGEN I SAMFUNNET

Hvert kapittel består av en fagdel som følges opp av didaktiske refleksjoner omkring hvordan det aktuelle samfunnsfaglige temaet kan tas opp og arbeides med i barnehagen.

Tone Aarre og Kari Blom

Denne reviderte utgaven av boken gir barnehagelærerstudenter og barnehagelærere en innføring i utvalgte samfunnsfaglige temaer knyttet til Kunnskapsdepartementets rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver fra 2017.

SAMFUNNET I BARNEHAGEN OG BARNEHAGEN I SAMFUNNET Tone Aarre og Kari Blom 2. utgave

Tone Aarre og Kari Blom

Samfunnet i barnehagen og barnehagen i samfunnet 2. UTGAVE

Copyright © 2022 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 2. utgave 2022 / 1. opplag 2022 ISBN: 978-82-450-3770-8 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Innhold Kapittel 1 Innledning ................................................................................................

Slik er boken .............................................................................................

Læring og danning .....................................................................................

7 7 9

Kapittel 2 Barndom og oppvekst i historisk perspektiv ...................................................

Familie og barndom i endring .......................................................................

Fra fattigomsorg til pedagogiske institusjoner .................................................

Skolen i endring.........................................................................................

Barn i lønnet og ulønnet arbeid.....................................................................

Barn i lek og fritid ......................................................................................

Samtaler og aktiviteter................................................................................

21 30 37 42 46 49 51

Kapittel 3 Kjønn, likestilling og familieformer ...............................................................

Likestilling og kjønnsroller i historisk perspektiv .............................................

Familien – ulike familieformer ......................................................................

Samtaler og aktiviteter................................................................................

55 55 62 70

Kapittel 4 Barnehage og familie i samarbeid og samspill ................................................

Barnehagen innenfor nye rammer .................................................................

Samarbeid og samspill................................................................................

Samtaler og aktiviteter................................................................................

73 73 83 87

6

SAmFUnnET I BArnEhAGEn oG BArnEhAGEn I SAmFUnnET

Kapittel 5 Barnehagen i nærmiljøet ............................................................................ nærmiljø og samfunn ................................................................................. natur og kultur ..........................................................................................

Samtaler og aktiviteter................................................................................

89 89 92 94

Kapittel 6 Norge som flerkulturelt samfunn .................................................................

Urfolk, nasjonale minoriteter og innvandrere...................................................

Politikk for det flerkulturelle norge ...............................................................

Kultur og etnisitet ...................................................................................... rasisme ...................................................................................................

Etnosentrisme – kulturrelativisme ................................................................

Kulturelt mangfold i barnehagen ..................................................................

Samtaler og aktiviteter................................................................................

101 102 109 113 115 117 118 124

Kapittel 7 Samene – urfolk og kulturell minoritet ..........................................................

Sápmi: Sameland og samefolket ...................................................................

Fornorsking .............................................................................................. reindrift – en samisk næring .......................................................................

Skolen som redskap – samer blir norske ........................................................

Samisk rettighetskamp ...............................................................................

Sameloven og Sametinget ...........................................................................

Samene – et av verdens urfolk ..................................................................... ny samisk selvforståelse .............................................................................

Samiske barnehager og barnehager med samiske barn ....................................

Samtaler og aktiviteter................................................................................

131 132 136 138 140 143 145 146 149 150 152

Kapittel 8 Barns rettigheter .......................................................................................

Fns erklæring om menneskerettigheter .........................................................

Barnekonvensjonen ....................................................................................

Barnerett i norsk lov...................................................................................

Samtaler og aktiviteter................................................................................

Litteratur .................................................................................................

Kortversjon av barnekonvensjonen ...............................................................

Rettighetsplakaten.....................................................................................

Stikkord ...................................................................................................

157 158 162 167 172 177 185 191 197

Kapittel 7

Samene – urfolk og kulturell minoritet Utdrag fra rammeplanen (KD, 2017, s. 3, 5, 45 og 46) norge har, med bakgrunn i urfolks særlige rettigheter, en særlig forpliktelse til å ivareta samiske barns og foreldres interesser, jf. Grunnloven §108, barnekonvensjonen art. 30 og ILo-konvensjonen. Samiske barn i barnehage skal få støtte til å bevare og utvikle sitt språk, sin kunnskap og sin kultur uavhengig av hvor i landet de bor.

Barnehagen skal synliggjøre samisk kultur og bidra til at barna kan utvikle respekt og fellesskapsfølelse for det samiske mangfoldet.

Gjennom arbeid med nærmiljø og samfunn skal barnehagen bidra til at barna blir kjent med at samene er norges urfolk, og får kjennskap til samisk kultur.

Personalet skal gjøre barna kjent med samisk kultur og levesett og knytte det samiske perspektivet til merkedager og hverdagsliv, kunst og kultur og mattradisjoner.

Samene er offisielt anerkjent som urfolket i Norge og er dermed i en særstilling som kulturell minoritet. Norske myndigheter har anerkjent at samene

132

SAmFUnnET I BArnEhAGEn oG BArnEhAGEn I SAmFUnnET

var de første menneskene som bosatte seg i områder som i dag er Norge, og at den norske nasjonalstaten er dannet over territoriet til to folk: samer og nordmenn. Ifølge Grunnloven § 110 a har norske myndigheter et særlig ansvar for å legge til rette for at samene får videreutvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv i Norge. I 1987 fikk Norge en egen samelov, lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold, og i 1990 ratifiserte norske myndigheter ILOkonvensjon 169 om rettighetene til urfolk og stammefolk i selvstendige stater.

Dermed er samene blitt tilkjent særlige rettigheter til naturressurser, språk og kultur. Kunnskap om samene er i dag en viktig del av norsk og nordisk historie og samfunnsliv. Samene er et sentralt tema i rammeplanen (KD, 2017).

SÁPMI: SAMELAND OG SAMEFOLKET Sápmi – Sameland

Finland

Russland

Norge Sverige

Samene regner seg som ett folk som bor i fire ulike land: Norge, Sverige, Finland og Russland. De fleste samer bor i Norge. Det tradisjonelle samiske

KAPITTEL 7: SAmEnE – UrFoLK oG KULTUrELL mInorITET

bosettingsområdet strekker seg fra Sør-Norge og Sør-Sverige til Finland og de østre delene av Kolahalvøya i Russland. Samene har aldri vært et tallrikt folk, men har levd spredt over store områder for å kunne livberge seg. Sápmi er en samisk betegnelse både for det tradisjonelle samiske bosettingsområdet og den samiske folkegruppen: Sameland og samefolket. Samene kom til områder som i dag er Norge, lenge før de norske nasjonalgrensene ble etablert. Vi tenker oss at samene var de første menneskene som kom til nordområdene. Etter hvert som isbreene smeltet, trakk villrein og andre pelsdyr nordover. Jegere og sankere som flyttet etter, var samenes forfedre og -mødre. Utover på 1500og 1600-tallet minket bestanden av villrein og andre pelsdyr, og mange som tidligere hadde levd som nomader, ble bofaste. Noen slo seg ned langs kysten og begynte med fjordfiske. Andre slo seg ned i innlandet og livberget seg av elvefiske, bærsanking, jakt, jordbruk og husdyrhold. De som fortsatte å leve som nomader, gikk etter hvert over fra å jakte på villrein til å temme rein og etablere egne tamreinflokker. Nøyaktig når den nomadiske tamreindriften ble etablert, er uvisst. Mange mener tamreindriften ble etablert på 1500- og 1600-tallet, mens andre mener det må ha skjedd mye tidligere. Nord-Europas største helleristningsfelt ligger i Alta. Her finner vi bergbilder som vitner om den første bosettingen i Nord-Norge. Arkeologer mener at noen av helleristningene viser motiver fra tamreindrift, blant annet reingjerder (gàrdi) som samene samler reinen innenfor når de skal slakte, skille og merke dyrene (Bergsmo, 2001).

Samer lever fortsatt av fiske, jordbruk og husdyrhold, men mange arbeider også i moderne næringer og yrker. I dag er bare omkring 5–7 prosent av den samiske befolkningen sysselsatt i reindriftsnæringen. Mange har flyttet fra tradisjonelle samiske bosettingsområder til byer og tettsteder over hele landet. Men de fleste samer bor fortsatt i de nordlige delene av landet. I kjernesamiske områder i Indre Finnmark har 80–90 prosent av befolkningen samisk bakgrunn, og samisk språk og kultur er i høyeste grad levende, ikke minst i barnehagen.

Samene er ikke en ensartet eller homogen kulturell gruppe. Det finnes mange forskjeller samer imellom. For eksempel er det flere ulike språk innen

133

134

SAmFUnnET I BArnEhAGEn oG BArnEhAGEn I SAmFUnnET

det samiske språkområdet i Norge: nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk.

Nordsamisk er det største av de samiske språkene, lulesamisk og sørsamisk snakkes av stadig færre. Brukerne av nabospråk kan forstå hverandre til en viss grad, men nordsamisk og sørsamisk er omtrent like forskjellige som norsk og tysk. Det finnes ikke noen offentlig registrering av personer som snakker samisk, men det anslås at i underkant av 30 000 personer snakker et samisk språk i Norge (Ballovara & Nystad, 2020). Mange som i dag opplever seg som samer, behersker ikke samisk språk.

Samekoften har sin spesielle utforming i ulike geografiske områder og kan sammenliknes med den norske bunaden. For eksempel er Karasjok-drakten kjent for den spesielle mannsluen med stjerneform, mens Kautokeino-koften er kjent for sine mange pyntebånd og store, forgylte søljer. Koftebeltet på kvinnedrakten forteller om kvinnens sivile status på samme måte som bunadsbeltet. Ugifte kvinner har runde sølvsmykker på beltet, mens gifte kvinner har firkantede beltesmykker. Kofter og forgylt koftesølv går i arv fra generasjon til generasjon. Tidligere var samekoften et hverdagsplagg, i dag brukes den først og fremst i høytider og ved festlige anledninger som konfirmasjon, bryllup, barnedåp og på Samefolkets dag den 6. februar. Samiske designere utformer nye plagg med utgangspunkt i gamle samiske snitt og mønstre. Stadig flere unge samer bruker samekofte for å vise sin samiske identitet.

Joiken, den særegne samiske syngemåten, er blitt muntlig overført fra generasjon til generasjon gjennom flere hundre år. Opprinnelig var joiken knyttet til samenes tradisjonelle religion, som gjerne blir omtalt som animisme. Troen går ut på at alt i naturen er besjelet og har liv, og at spesielle steder som fjell, klipper, steiner, elver og trær er hellige (Sveen, 2003). Den åndelige lederen eller sjamanen joiket og slo på runebommen, en tromme med mytiske symboler, for å få kontakt med høyere makter. Rytmen og gjentakelsen i joiken er fremdeles preget av dens opprinnelige funksjon: å få tilgang til åndenes verden. I dag handler joiken gjerne om dyr, mennesker, hendelser, landskap eller værtegn og diktes ofte på stedet. Det er stas å få sin egen joik i gave fra en slektning til dåpen og konfirmasjonen eller som bryllupsgave. Innholdet i en personlig joik

KAPITTEL 7: SAmEnE – UrFoLK oG KULTUrELL mInorITET

135

sier noe om hvem mottakeren er. Joiken har sin spesielle musikalske utforming ulike steder i Sameland. Et område der joiken har en spesiell musikalsk stil, kalles et joikedialektområde (Hætta, 1994). Nyere samisk musikk er inspirert av joik og andre urfolks tradisjonelle musikalske uttrykk. Mari Boine er en samisk artist som har gjort samisk musikk kjent både i Norge og i utlandet.

Hun er gjerne kledd i moderne samiske klær når hun opptrer. Noen av tekstene hennes, særlig fra begynnelsen av 1980-tallet, handler om samenes kamp for rettigheter. Et eksempel er «Høye herrer langt der nedi Oslo».

ALLA HEARRÁ GUHKKIN OSLOS

HØYE HERRE LANGT DER NEDE I OSLO

Sánit: Mari Boine Persen Šuokna: A. Strals

Tekst: Mari Boine Persen Musikk: A. Strale

Alla hearrá guhkkin Oslos asttat gullat maid mii bivdit Mii geahččat TV juohke beaivve ii gullo sámegiella

Høye herre langt der nede i Oslo – har du tid til å høre på oss Vi ser på TV kveld etter kveld men hører ingenting på vårt eget språk

Høye herre langt der nede i Oslo – Alla hearrá guhkkin Oslos har du tid til å høre på oss asttat gullat maid mii bivdit Vi hører på radio dag etter dag Mii gullat rádio juohke beaivve men hører knapt noen ord på vårt eget språk ii gullo sámegiella Kunne du gi oss litegrann mer Attšit midjiide veahá earnbbo Språket ditt har så stor makt du giella nu gievra lea Vi frykter det snart sluker opp vårt mi bellat dat fargga njiellá min Språket ditt har så stor makt du giella nu gievra lea!

Høye herre langt der nede i Oslo – Alla hearrá guhkkin Oslos har du tid til å høre på oss asttat gullat maid mii bivdit Du vet du har makt til å hjelpe oss Dus fápmu lea min veahkehit La språket vårt høres ved siden av ditt várjalit min giela Hvordan skal vi få deg til å forstå Mo galgat oažžut du áddet at det ikke lenger er tid for utredninger ii dál šat dilli leat og pent snakk hállat ja lávdegottid Det begynner å haste bargagoahtit bidjat – dál hoahppu hoahppu hoahppu leal! Det er snart for sent

136

SAmFUnnET I BArnEhAGEn oG BArnEhAGEn I SAmFUnnET

Samiske musikere som Niko Valkepaa og Johan Sara jr. opptrer med samisk musikk over hele landet. Ellen Marie Hætta Isaksen blander joik med moderne elektronisk musikk.

I 1986 fikk samene godkjent sitt eget flagg som er felles for alle samer, uavhengig av hvilket land de bor i. Flagget er designet av en samisk tekstilkunstner, Astrid Båhl fra Skibotn i Troms. Fargene i flagget er de samme som i samekoften: rødt, grønt, gult og blått. Sirkelen i midten symboliserer samholdet i det samiske samfunnet på tvers av nasjonale grenser. Den røde halvsirkelen er symbol for solen, og den blå er symbol for månen.

Samefolkets dag, 6. februar, ble feiret for første gang i 1993. Datoen ble valgt fordi den 6. februar 1917 var første gang samer kom sammen for å kjempe for felles samiske saker. I 2004 ble dagen offisiell flaggdag i Norge. På samefolkets dag skal både det norske og det samiske flagget heises ved offentlige bygg. Samene har også sin egen sang, «Sámi soga lávlla», som er skrevet av Isak Saba. Han var lærer i Nesseby i Finnmark og ble som den første samen valgt inn på Stortinget i 1906.

Samene er kjent for sine spesielle håndverkstradisjoner: duodji. Det kan være klær, redskaper, bruksting og prydgjenstander som lages av trevirke fra bjørk, never, røtter, horn, bein og skinn. Gjenstandene har gjerne tradisjonelle samiske mønstre. Duodji er også et eget fag i den samiske læreplanen for grunnskolen og inngår i kunst- og håndverksfaget i den nasjonale lærerplanen (Utdanningsdirektoratet, 2006).

FORNORSKING

For å forstå situasjonen til samene i det norske samfunnet i dag er det viktig å ha kjennskap til hvordan forholdet mellom samene og norske myndigheter har utviklet seg over tid. I tidligere tider levde samer og nordmenn stort sett i fredelig sameksistens. Reindriftssamer byttet blant annet kjøtt og skinn mot fisk, smør og ullvarer fra fastboende norske bønder og fiskere. Samer og nordmenn utvekslet også informasjon og tjenester, men hadde ellers begrenset kontakt med hverandre. De giftet seg sjeldent med hverandre. Utover på

KAPITTEL 7: SAmEnE – UrFoLK oG KULTUrELL mInorITET

1700-tallet fikk det norske storsamfunnet stadig mer innflytelse i samiske områder, gjennom misjonsvirksomhet, innkreving av skatter og avgifter og andre offentlige reguleringer. Norske misjonærer tok avstand fra samenes tradisjonelle religion og ville omvende dem til den kristne tro. Det var en vanlig oppfatning at samene måtte bli kristne for å kunne bli siviliserte norske borgere. Myndighetene innførte forbud mot å praktisere samisk religion, og det ble sett på som stor synd å joike og bruke runebomme. Etter hvert som samene ble pålagt å betale skatter og avgifter til den norske staten, ble pengeøkonomien innført i samiske samfunn. Fra å være selvforsynte og inngå i bytterelasjoner med norske bønder og fiskere måtte samene selge produktene sine på et marked for å skaffe penger. Mot slutten av 1700-tallet bestemte norske myndigheter at staten skulle ha eiendomsrett til all jord i Finnmark som ikke var i privat eie. Samer og andre finnmarkinger ble fratatt bruksrett til områder der de over generasjoner hadde levd og livberget seg. Privat eiendomsrett til naturressurser var på denne tiden ukjent for de fleste samer.

Samene har tradisjonelt delt jord, vidder og vann seg imellom for beite, jakt, fiske, jordbruk og bærsanking. De var vant til å høste fra naturen det de til enhver tid hadde bruk for, uten at dette førte til at noen slo seg opp på andres bekostning. En slik tilpasning til naturgrunnlaget har også vært vanlig blant urfolk i andre deler av verden. Denne hendelsen sier noe om den tradisjonelle samiske tenkemåten omkring forholdet mellom mennesker og natur: Det er bestefaren som ber dattersønnen bli med ut for å vise ham noe. Fordi begge vet at bestefaren er gammel, og at han ikke har lenge igjen å leve, blir det noe høytidelig over denne turen deres. Han viser hvordan han har ryddet skogen og markene etter seg. Han har også revet ned alle gjerdene på eiendommen. Han forteller da sin etterkommer at han har brukt naturen så lenge han trengte den. Siden ingen i familien vil dyrke jordene, skal naturen igjen få gro til, og sporene av menneskehender skal forsvinne. Den unge er forskrekket, det er deres eiendommer, bestefar har jo skjøte på det. Da svarer bestefaren: «Jeg har bare lånt jordene så lenge jeg trengte dem.» (Balto, 1997, s. 95)

137

138

SAmFUnnET I BArnEhAGEn oG BArnEhAGEn I SAmFUnnET

Ifølge jordsalgsloven fra 1902 fikk bare innbyggere som hadde norske navn og behersket norsk språk, kjøpe jord. Etter loven skulle eiendommene også ha norske navn. Kirkebøker fra denne tiden vitner om at mange skiftet fra samiske til norske navn, og at samiske stedsnavn ble fornorsket.

Med nye veier, busser og offentlige kontorer økte norske myndigheter innflytelse og kontroll i Sameland. For å få informasjon om og kunne søke om offentlige trygder, stønader og helsetjenester måtte samene lære norsk.

Mange fikk ikke den hjelpen og økonomiske støtten som de hadde krav på, fordi de ikke behersket norsk språk. Også i dag kan det være vanskelig for eldre samer å ta kontakt med helsevesenet og andre offentlige etater og institusjoner når de som arbeider der, ikke behersker samisk (Hansen, 2011).

Historien om samefolket minner mye om historien til andre koloniserte folk. Over hele verden har myndigheter tatt seg til rette i områder der urfolk har bodd og livberget seg i uminnelige tider. Nordiske myndigheters inntrenging i samiske områder blir kalt nordisk nykolonialisme (Homme, 1969).

Fornorskingspresset overfor samene var spesielt sterkt i etterkrigstiden.

Da skulle nasjonen gjenoppbygges etter krigen, og den norske likhetsideologien sto sterkt. Offisiell politikk gikk ut på at alle som bodde innenfor Norges grenser, skulle være norske. Nasjonens grenser skulle sammenfalle med kulturelle grenser, i Norge skulle det leve ett folk med én felles kultur.

Myndighetene mente at samene måtte bli norske for å kunne ta del i økonomisk vekst og generell velstandsutvikling. Samene måtte legge av seg sin «samiskhet» for å unngå å forbli i en sosial og økonomisk bakevje og for å kunne bli en del av det moderne storsamfunnet. Slik ble samisk kultur og levemåte stigmatisert og sett på som en rest fra fortiden (Eidheim, 1971).

REINDRIFT – EN SAMISK NÆRING

Reindriftsnæringen har tradisjonelt vært og er fortsatt en særegen samisk næring. I dag reguleres næringen av reindriftsloven, som blant annet slår fast at bare personer av reindriftssamisk ætt kan drive med rein innen

KAPITTEL 7: SAmEnE – UrFoLK oG KULTUrELL mInorITET

reinbeiteområdene i Norge. Selv om bare rundt 5–7 prosent av den samiske befolkningen er sysselsatt i reindriftsnæringen, regnes reindriften som en viktig kultur- og tradisjonsbærende næring. Reindriften fungerer i mange sammenhenger som et symbol for samekulturen.

Tradisjonelt har reindrift vært hardt arbeid og mye slit med flyttinger over store avstander med tidvis vanskelige vær- og føreforhold. Reinen må beite over store områder for å få nok mat. Reindriftssamer flytter med dyrene mellom ulike beiteområder, i innlandet på vinterstid og ved kysten om sommeren. Samiske rettigheter til landområder og vannressurser blir sett på som en forutsetning for at reindriften skal kunne opprettholdes, og for at den samiske kulturen skal overleve og videreutvikles. Fra gammelt av har reindriftssamene vært organisert i siidaer, som er slektsbaserte samarbeidsenheter eller arbeidsfellesskap. Siidaene fordelte beiteområder seg imellom, og forholdet mellom de ulike siidaene var preget av respekt og innbyrdes tjenesteyting, men også av konkurranse. Kunnskap om beiteressurser og regulering av forholdet mellom dyr, beite og arbeidskraft ble tradisjonelt forvaltet og praktisert gjennom siidaen. Dette blir omtalt som det tradisjonelle samiske ressursforvaltningssystemet.

Utover på 1970-tallet ble reindriftsnæringen modernisert. Snøskutere, terrengsykler og GPS-teknologi gjorde arbeidet lettere, men samtidig økte driftskostnadene. For noen reineiere ble driftskostnadene så store at driften ikke lenger lønnet seg. Andre utvidet flokkene sine for å kunne drive mer lønnsomt.

Reinen ble samlet på færre reineiere, og flokkene ble større. Flere rein enn før på de samme beiteområdene førte til overbeiting på Finnmarksvidda. Antropologen Ivar Bjørklund, som har studert reindriftsnæringen i Finnmark over tid, mener at for mye rein på vidda også er en konsekvens av myndighetenes forsøk på å kontrollere, regulere og styre utviklingen i næringen. Myndighetene har grepet inn med lover og reguleringer som ikke har tatt hensyn til samisk kunnskap og kultur knyttet til næringen. Fra 1980-tallet ble det iverksatt ulike tiltak for å redusere antall rein på Finnmarksvidda. Det dreide seg blant annet om nedslakting av rein og offentlige tilskudd for å få reindriftssamer til å trekke

139

140

SAmFUnnET I BArnEhAGEn oG BArnEhAGEn I SAmFUnnET

seg ut av næringen. Myndighetenes inngripen i reindriftsnæringen har ført til at det tradisjonelle samiske ressursforvaltningssystemet og siida-institusjonen er i ferd med å gå i oppløsning. Kontrollen med dyr, beite og rekruttering til næringen er gradvis blitt overført fra det samiske reindriftssamfunnet til norske politiske institusjoner. Mange reindriftssamer har mistet både levemåte og livsinnhold (Bjørklund, 1999).

Over hele verden får klimaendringer konsekvenser for folks levekår og levemåter som er nært knyttet til naturgrunnlaget. Klimaendringene i arktiske strøk innebærer høyere temperaturer og mer nedbør. Forskere prøver å finne ut hvilke konsekvenser dette får for reindriften, for å kunne forberede reineiere og myndigheter på de forandringene som kommer, og sette reineiere selv i stand til å redusere sin sårbarhet. Myndighetene vil kunne treffe best mulige beslutninger som angår reindriften, ved å integrere vitenskapelig kunnskap med generasjoners erfaringsbaserte kunnskap om bruk og forvalting av natur og beiteressurser i nord.

SKOLEN SOM REDSKAP – SAMER BLIR NORSKE

Omkring 1900 ble det opprettet internatskoler i samiske områder i Norge, blant annet i Karasjok og Kautokeino, som er to av de mest sentrale samebygdene i Indre Finnmark. Skolebygningene ruvet i landskapet og representerte en fremmed og ikke-samisk byggeskikk. Innholdet i skolene skulle også vise seg å være fremmed for de samiske elevene. Barn fra reindriftsfamilier og familier som bodde langt fra skolene, måtte bo på skoleinternatene store deler av året, langt fra foreldre, søsken og andre slektninger. Skolen, som var en norsk institusjon, hadde en viktig «nasjonsskapende» oppgave, i tråd med ideen om én nasjon – ett folk. I 1880 ble det innført en språkinstruks som slo fast at samiske elever skulle lære å lese og skrive norsk. Ifølge skoleloven fra 1889 skulle norsk være det eneste talespråket i klasserommet. Bare i kristendomsundervisningen kunne samisk brukes som hjelpespråk. Barna kunne bli straffet hvis de brukte sitt eget språk på skolen. Samiske elever

KAPITTEL 7: SAmEnE – UrFoLK oG KULTUrELL mInorITET

satt på skolebenken i årevis uten å forstå hva læreren sa. Mange strevde for å lære norske salmevers og læreboktekster utenat – uten å forstå innholdet.

Det fantes heller ikke samiske ord for en del av det som foregikk på skolen.

Samisk språk er rikt på ord knyttet til værforhold og reindrift, men hadde den gangen få ord knyttet til læring i et klasserom. […] En gang kom gutten hjem og fortalte at han hadde hørt tysk. Det var læreren som hadde snakket norsk. De to første årene forsto han ikke et ord av hva som ble sagt. Det første norske ordet han lærte å uttale var «ingenting». De klang så fint. Som en liten bjelle. Men han forsto ikke hva det betydde. (Dagens Næringsliv, 1996)

Mange samiske elever gikk ut av skolen uten å kunne snakke norsk og ble analfabeter både i norsk og i sitt eget språk. Først i 1936 tillot skoleloven at samisk ble brukt som pedagogisk hjelpemiddel for å redusere språkvansker i undervisningen. Fra 1976 kunne samiske elever få begynneropplæring i samisk på skolen.

Skolegang var noe fremmed i det samiske samfunnet. Tradisjonelt ble barna kvalifisert for voksenlivet gjennom å delta i de voksnes aktiviteter, hjemme og på vidda. Den verden som skolen kvalifiserte for, lå langt utenfor det samiske. Innholdet i skolebøkene var norsk, og de fleste lærerne var norske. Skolen formidlet kunnskap om en verden der ingenting samisk og ingen same var til. Samiske elever lærte ikke noe om sitt eget folk, samisk historie og levemåte. Reinens vandringsruter, slakting, skinnarbeid, fiske og garnbøting var ikke pensum på den norske skolen. Her skulle de samiske elevene bli kjent med norske verdier, norsk historie, «siviliserte folk» og «høyverdige kulturer» (Jernsletten, 1969).

Materielt sett hadde vi det bra på internatskolen. Men flere av de som jobbet der var grusomme mot oss unger. Husmor kunne bare norsk og litt finsk. Hun sa hun hørte djevelen sitte på gutterommet å joike …

(Dagens Næringsliv, 1996)

141

142

SAmFUnnET I BArnEhAGEn oG BArnEhAGEn I SAmFUnnET

De samiske elevene lærte at det samiske ikke var like bra som det norske.

Mange begynte å skamme seg over sin samiske bakgrunn og anstrenge seg for å bli norske. Noen la bort samekoften og begynte å gå med norske klær, og samtaler på samisk stilnet når ikke-samer nærmet seg. Slik ble skolen et viktig og effektivt redskap i myndighetenes fornorskingspolitikk.

Også urfolk i andre deler av verden har opplevd skolegang som truende for kulturell utvikling og overlevelse. På skolen lærte barna at kulturen deres var primitiv og mindreverdig, og at de måtte bli som majoriteten for å kunne klare seg i livet. Doris Pilkingtons roman Follow the Rabbit-Proof Fence (2002) bygger på en sann historie om hvordan aboriginerbarn i Australia ble plassert på internatskoler for å lære de hvites språk og kultur. I dag omtales de som «the stolen generation». Boken har vunnet flere internasjonale priser og er også blitt til film. Eksperimentet er en dansk film fra 2010 som forteller om 22 grønlandske barn som ble flyttet til Danmark for å lære å bli gode dansker.

Da samer som selv hadde gått på internatskole, ble foreldre, ønsket de at barna skulle bli norske. Som foreldre ville de spare barna for den skammen og ydmykelsen de selv hadde opplevd på grunn av sin samiskhet. De prøvde å oppdra barna sine som om de var norske, ga dem norske navn og snakket bare norsk til dem. Slik vokste samiske barn opp uten å lære samisk språk. Men mye i omgivelsene minnet barna om at de var av samisk slekt.

Foreldrene snakket samisk med besteforeldre, venner og kjente, de kledde seg i kofte ved spesielle anledninger og opprettholdt samiske skikker og tradisjoner. Men i forholdet mellom foreldre og barn var det samiske tabubelagt og ble underkommunisert. Barna lærte å håndtere dette området med taushet og mangel på ord, og vokste opp uten å oppleve seg som verken same eller norsk. De psykologiske og sosiale omkostningene som følge av norske myndigheters assimilasjonspolitikk og fornorsking ble store. Mange samer mistet både språk, kultur og selvrespekt, og utviklet en uklar etnisk identitet og tilhørighet (Høgmo, 1986, s. 49).

KAPITTEL 7: SAmEnE – UrFoLK oG KULTUrELL mInorITET

SAMISK RETTIGHETSKAMP

I årene etter andre verdenskrig ble samenes kulturelle og politiske fellesskap styrket. Samer organiserte seg og protesterte mot storsamfunnets og myndighetenes fornorskingspolitikk og nedlatende behandling. I 1956 krysset samer nasjonale grenser og dannet Nordisk sameråd. Rådet er et samarbeidsorgan for samiske organisasjoner i Finland, Sverige, Norge og Russland. I Nordisk sameråds program fra 1980 står det: Vi, samer, er ett folk, og riksgrenser skal ikke bryte vårt folks fellesskap. Vi har vår egen historie, våre tradisjoner, vår egen kultur og vårt eget språk. Av våre forfedre har vi arvet rettigheter til land og vann, og våre næringsrettigheter. Det er vår umistelige rett å ta vare på og utvikle vårt næringsliv og våre samfunn i samsvar med våre egne felles vilkår, og vi vil sammen ta vare på våre marker, naturrikdommer og vår nasjonale arv for kommende generasjoner.

Samtidig som likhetsideologien var sterk i Norge i etterkrigstiden, utviklet det seg også en gryende solidaritet med kulturelle minoriteter. Dette hadde blant annet sammenheng med de grusomhetene kulturelle minoriteter som jøder og sigøynere ble utsatt for under andre verdenskrig, og Norges engasjement i FNs arbeid for menneskerettigheter. FNs erklæring om menneskerettigheter legger vekt på individers og folkegruppers rett til egen kultur og etnisk identitet. Etter hvert som samene organiserte seg og krevde anerkjennelse og rettigheter, ble samiske saker satt på den politiske dagsordenen. I 1956 satte norske myndigheter ned en komité, samekomiteen, som skulle utrede samiske spørsmål, lage retningslinjer og sette mål for myndighetenes politikk overfor samene. Komiteens innstilling som ble lagt frem i 1959, regnes som et vendepunkt i minoritetspolitikken. Den gikk ut på at et demokratisk land som Norge bør legge forholdene til rette for at samene kan bevare sitt særpreg.

143

144

SAmFUnnET I BArnEhAGEn oG BArnEhAGEn I SAmFUnnET

Innstillingen fikk enstemmig tilslutning i Stortinget, og samene ble etter hvert offisielt anerkjent som et folk med egen opprinnelse og kultur og eget språk.

Mot slutten av 1960-årene ble norsk økonomi avhengig av utenlandsk arbeidskraft, og det kom arbeidsmigranter til Norge fra Asia og middelhavsområdet. Dette førte også til tiltakende offentlig interesse for Norge som flerkulturelt samfunn.

Kautokeino-opprøret i 1852 blir regnet som den første kjente protesten på norsk inntrenging i Sameland. En gruppe samer gikk til angrep på norske myndighetspersoner i Kautokeino: lensmann, prest og handelsmann. Hendelsen ble til filmen Kautokeino-opprøret, som ble vist på norske kinoer i 2008.

Alta–Kautokeino-demonstrasjonene i 1979 var begynnelsen på nyere samisk rettighetskamp. Mot slutten av 1970-tallet planla norske myndigheter å bygge kraftverk i Alta–Kautokeino-vassdraget i Finnmark. Planene innebar inngripen i samiske næringer. Reinbeiteområder ville bli lagt under vann, og reinflokker kunne ikke lenger følge tradisjonelle vandringsruter mellom sommer- og vinterbeite. Dessuten ville deler av Alta-elven bli ødelagt som lakseelv. Mange samer, og også nordmenn, protesterte og demonstrerte mot myndighetenes planer. Demonstrasjonene fikk stor medieoppmerksomhet og ble dekket av journalister og fotografer fra mange land. Slik ble saken kjent langt utover Norges grenser. Selv om norske myndigheter ikke ga etter for protestene, og kraftverket ble bygd, vant samene likevel en viktig seier: Verden utenfor Sameland ble kjent med samene og deres kamp for rettigheter til naturressurser i Norge.

Alta-saken ble en vekker for både samer og nordmenn og gjorde samenes rett til land og vann til et nasjonalt politisk tema. Protestene mot utbyggingen av Alta–Kautokeino-vassdraget ble et symbol på den avmakten som urfolk over hele verden opplever overfor nasjonale myndigheter i landene der de lever. I 1981 satte norske myndigheter ned flere utvalg som skulle utrede samenes situasjon i Norge. Det viktigste utvalget var samerettsutvalget, som skulle lage en utredning om samiske rettsforhold i Norge: samenes rettigheter til naturressurser, språk og kultur.

KAPITTEL 7: SAmEnE – UrFoLK oG KULTUrELL mInorITET

SAMELOVEN OG SAMETINGET

I 1987 fikk Norge en egen samelov, lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold. Da Stortinget vedtok loven, sto det i odelstingsproposisjonen: «Samene er en egen etnisk gruppe – et eget folk med bosettingstradisjoner i landet og tilstøtende områder fra før den norske stat ble dannet» (Ot. prp. nr. 33 (1986–87)). Myndighetene slår med dette fast at samene er et eget folk, og at nasjonalstaten Norge er dannet over territoriet til to folk: samer og nordmenn. I sameloven § 1-5 står det at samisk og norsk er likeverdige språk. I 1988 vedtok Stortinget følgende tillegg til Grunnloven § 110a: «Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og utvikle sitt Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.»

Med dette erkjenner norske myndigheter en plikt til å legge forholdene til rette for at samene skal få beholde og videreutvikle språk, kultur og samfunnsliv i Norge.

Opp gjennom historien har ikke samene nådd frem gjennom ordinære demokratiske organer. På 1970-tallet satte samiske organisasjoner ned en komité som skulle undersøke om det var mulig å opprette et eget sameting.

Senere foreslo samerettsutvalget å opprette et sameting ut fra anerkjennelsen av samene som et eget folk. Regjeringen og Stortinget sluttet seg til forslaget, og i 1989 ble det første Sametinget åpnet av kong Olav V. Sametinget er et folkevalgt organ som skal representere og handle på vegne av det samiske folket overfor norsk myndigheter og allmennheten. I lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (1987) står det i § 1-2: «Den samiske folkegruppe skal ha et landsomfattende sameting valgt av og blant samene.» Hvert fjerde år, på samme dag som det er stortingsvalg, velges representanter til Sametinget. På valgdagen skal både det norske og det samiske flagget heises utenfor landets valglokaler. Representanter til Sametinget blir valgt fra valgkretser som til sammen omfatter hele landet. Både vanlige politiske partier og egne samepolitiske partier kan stille med valglister. Bare de som har registrert seg i samemanntallet, kan stemme ved sametingsvalget og er valgbare til Sametinget. Sameloven definerer en same ut fra en kombinasjon av språklige

145

146

SAmFUnnET I BArnEhAGEn oG BArnEhAGEn I SAmFUnnET

og subjektive kriterier. Her står det at «alle som avgir erklæring om at de oppfatter seg selv som same, og som enten har a) samisk som hjemmespråk, eller b) har minst en forelder, besteforelder eller oldeforelder som har eller har hatt samisk som hjemmespråk, eller c) er barn av person som står eller har stått i Sametingets valgmanntall», kan melde seg inn i samemanntallet.

Forholdsvis få av de som per definisjon er samer, har meldt seg inn i samemanntallet. Men etter hvert som fornorskingspresset letter og stadig flere blir stolte av sin samiske bakgrunn, melder flere seg inn.

Ifølge sameloven § 2-1 er arbeidsområdet til Sametinget «alle saker som etter tingets oppfatning særlig berører den samiske folkegruppe». Sametinget skal være et redskap for å styrke den politiske stillingen til samene og bidra til en rettferdig behandling av den samiske minoriteten i Norge. Men så lenge Sametinget bare er et rådgivende organ overfor Stortinget, mener mange at institusjonen i realiteten bare fungerer som en høringsinstans uten formell makt. Stortinget er pålagt å ta hensyn til det Sametinget mener, men Sametinget har ingen avgjørende myndighet. Sametinget ønsker større innvirkning i saker som gjelder den samiske folkegruppen. Kamp for rettigheter til land og vann i samiske områder har helt siden Sametinget ble opprettet, vært en kjernesak. Rettigheter til språk og kultur i barnehage, skole og utdanning er også sentrale saksområder. I dag kan skoler i samiske områder undervise ut fra en egen samisk læreplan, og rammeplanen (KD, 2017) har egne avsnitt om «Samiske barnehager» og «Andre barnehager med samiske barn».

Sametingets barnehagepolitikk har som hovedmål å skape gode oppvekstkår gjennom samiske barnehagetilbud (Sametinget.no).

SAMENE – ET AV VERDENS URFOLK

Verdens urfolk utgjør i dag mellom 300 og 500 millioner mennesker fordelt på cirka 5 000 folkegrupper og 90 nasjoner (www.fn.no). Samene regnes som urfolk i Norge, Sverige, Finland og Russland. Maorier er urfolk på New Zealand, aboriginere i Australia, inuitter i Nord-Canada og på Grønland, og

KAPITTEL 7: SAmEnE – UrFoLK oG KULTUrELL mInorITET

sanfolk i Botswana og Namibia. Den vanligste tolkningen av begrepet urfolk er «de som kom først». Urfolk regnes som den opprinnelige befolkningen i områder som senere er blitt erobret og kolonialisert av andre. De har røtter så langt tilbake at ingen med sikkerhet kan si når de kom dit.

Urfolks tradisjonelle levemåte er nært knyttet til naturen. Vi forestiller oss gjerne at urfolk lever «i harmoni med naturen». Tradisjonelt har urfolk utnyttet naturressursene uten å ha hatt noe eierforhold til naturen. Områdene der de bor, er blitt regnet som herreløst land som etter hvert er blitt okkupert av myndigheter og storsamfunn. Urfolk rammes hardt når myndigheter åpner for oljeutvinning, skogsdrift, gruvedrift, kraftutbygging og annen moderne virksomhet i deres tradisjonelle bosettingsområder. Dette fører mange steder til at grunnlaget for urfolks næringer og levemåter blir ødelagt. Indianere presses ut av regnskogen i Brasil, sanfolk tvangsflyttes fra Kalahariørkenen i Botswana, og aboriginere i Australia må flytte fra områder der de har levd i uminnelige tider. I dag er mange urfolk henvist til egne reservater, andre lever i fattigdom i storbyslum. Verdifull kunnskap om natur og tradisjonelle levemåter som er utviklet gjennom tusener av år, er i ferd med å forsvinne.

I 1975 kom urfolk fra ulike deler av verden sammen og stiftet Verdensrådet for urbefolkninger, World Council of Indigenious Peoples (WCIP).

Grunnlaget var felles erfaringer og opplevelse av undertrykking, og formålet var å påvirke det internasjonale samfunnet. Organisasjonen arbeidet for at urfolk skulle bli anerkjent som egne folk i nasjonalstatene der de lever, få råderett over naturressurser og rett til kulturell overlevelse. I 2001 ble FNs permanente forum for urfolkssaker etablert som et rådgivende organ for FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC). Forumet skal gi råd og anbefalinger i saker som angår verdens urfolk innenfor økonomisk og sosial utvikling, kultur, utdanning, helse og menneskerettigheter. Ole Henrik Magga, som var Norges første sametingspresident, ble valgt til forumets første leder. FNs permanente forum for urfolkssaker fortsetter arbeidet til Verdensrådet for urbefolkninger, for å finne løsninger på de utfordringene som urfolk står overfor, og for å sikre urfolk rettigheter i nasjonalstatene der de lever. Over

147

148

SAmFUnnET I BArnEhAGEn oG BArnEhAGEn I SAmFUnnET

hele verden kjemper urfolk for rettigheter til naturressurser, språk og kultur.

Mange barn får ikke undervisning i og på sitt eget språk på skolen, og de lærer ikke noe om sitt folks historie og tradisjonelle levemåte.

Norge har sluttet seg til ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater (Kommunal- og distriksdepartementet, 2020). I artikkel 1 i konvensjonen blir urfolk definert som folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som – uansett deres rettslige stilling – har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.

Videre står det i artikkel 14: «Vedkommende folks rett til å eie og besitte de landområder der de tradisjonelt lever, skal anerkjennes». Ifølge i ILO-konvensjonen har urfolk, som nedstammer fra de første menneskene som kom til et geografisk avgrenset område, rettigheter overfor nasjonale myndigheter. Konvensjonen gir urfolk støtte i kampen for rettigheter til naturressurser og understreker hva landområder og territorier har å si for deres liv og egenart. Urfolk har rett til å ta vare på og utvikle sin egenart på varig basis og selv bestemme retningen for sin egen utvikling. For at et folk skal kunne gjøre krav på rettigheter i henhold til ILO-konvensjon nr. 169, må det være offisielt anerkjent som urfolk, og nasjonale myndigheter må ha ratifisert konvensjonen.

Samene er offisielt anerkjent som urfolk i Norge, og norske myndigheter ratifiserte ILO-konvensjon nr. 169 i 1990, som det første landet i verden.

Dermed har norske myndigheter forpliktet seg til å arbeide for å realisere de rettighetene samene har ifølge konvensjonen: rettigheter til naturressurser og rett til å utvikle språk og kultur. Det siste innebærer blant annet at samiske barn skal få støtte til å utvikle sitt språk og sin kultur i barnehagen,

KAPITTEL 7: SAmEnE – UrFoLK oG KULTUrELL mInorITET

og samiske elever har rett til lære å lese og skrive på samisk og rett til å lære om samisk kultur og historie på skolen.

Samene har kjempet frem egne rettigheter i Norge og blir sett på som et foregangsfolk i urfolkssammenheng. De har fått innfridd langt flere rettigheter overfor nasjonale myndigheter enn urfolk i andre deler av verden. Både ILO-konvensjon nr. 169 og lov om Sameting og andre samiske rettsforhold skal sikre at samene får utvikle sitt språk, sin kultur og sine næringer i Norge.

NY SAMISK SELVFORSTÅELSE

I kjølvannet av Alta–Kautokeino-saken skjedde det en kulturell oppblomstring og revitalisering i den samiske befolkningen, spesielt i kjernesamiske områder i Indre Finnmark. Demonstrasjonene og den brede mediedekningen førte til debatt om maktforholdet mellom samene og det norske storsamfunnet. Folk med samisk bakgrunn søkte sammen for å erkjenne og få bekreftet sin «samiskhet». Nye lokale sameforeninger ble dannet, og samisk identitet ble grunnlag for politisk mobilisering og kamp for rettigheter. Samer som hadde prøvd å skjule og underkommunisere sin samiske bakgrunn, utviklet ny etnisk bevissthet og selvforståelse. Tidligere var det en vanlig oppfatning blant samiske foreldre at barna først og fremst måtte lære norsk for å klare seg i livet, «en kom ikke over fjellet engang med samisk».

Samiske foreldre som selv hadde samisk som morsmål, snakket norsk til barna sine. Men etter hvert som stadig flere foreldre ble etnisk bevisste og stolte av sin samiske bakgrunn, begynte de å snakke morsmålet sitt til barna.

Voksne samer som ikke hadde lært samisk som barn, begynte på språkkurs.

Samiske barn ble igjen døpt til samiske navn som Ailo, Aila, Piera, Ravna, Risten, Ante og Jovna. Det ble blåst liv i samiske håndverkstradisjoner, kofter ble hentet frem, og joiken ble til samisk folkemusikk (Hovland, 2002). Diskusjoner i det samiske samfunnet utover på 1980-tallet dreide seg om hva som var samisk, og om hva det ville si å være same. Foreldre

149

150

SAmFUnnET I BArnEhAGEn oG BArnEhAGEn I SAmFUnnET

og lærere diskuterte hva som var spesielt med samisk barneoppdragelse, og hva som skulle være samisk innhold i barnehage og skole (Stordahl, 2002).

Alle kulturer er i utvikling og endring. Samisk kultur har endret seg som følge av fornorskingspolitikk og kontakt med det norske storsamfunnet, men også som en konsekvens av generelle moderniseringsprosesser. Ny kunnskap og teknologi er blitt integrert i samiske samfunn.

Innen enhver kultur kan det være stort mangfold og individuell variasjon i levemåte, meninger og oppfatninger av sentrale spørsmål. Alder, kjønn, sosial bakgrunn, oppvekst, utdanning og yrke er forhold som er med på å bestemme hvordan vi tenker omkring vår kulturelle bakgrunn og utvikler vår etniske identitet. Samisk selvforståelse og identitetsforvaltning er i endring og utvikling. Det er mange måter å være same på. Som andre nordmenn tar stadig flere samer høyere utdanning og reiser mer enn før.

Mange samer lever hele livet utenfor samiske lokalsamfunn. Stadig flere med samisk bakgrunn blir stolte av å være samer. Trass i iherdige forsøk på å utslette samisk språk og kultur er samene i dag en livskraftig kulturell minoritet og et moderne urfolk.

SAMISKE BARNEHAGER OG BARNEHAGER MED SAMISKE BARN

Den første barnehagen for samiske barn ble etablert i Kautokeino i 1969.

Barnehagen ble opprettet med utgangspunkt i norsk barnehagetradisjon.

Personalet snakket norsk i det daglige arbeidet i barnehagen, mens de fleste barna var samisktalende. Senere ble det etablert flere barnehager i Indre Finnmark som stort sett ble drevet som barnehager i andre deler av landet.

Norsktalende og samisktalende barn var sammen i barnehagene. Erfaringene viste imidlertid at det norske dominerte det samiske. Barn som kom til barnehagen med et godt samisk språk, mistet noe av dette i møte med de norsktalende og begynte å snakke norsk. Personalet syntes det var vanskelig å skape fellesskap og samhold i språkblandede grupper. Dette førte til at barna etter hvert ble delt etter språk. I Karasjok ble det opprettet en norsktalende

KAPITTEL 7: SAmEnE – UrFoLK oG KULTUrELL mInorITET

og en samisktalende avdeling i samme barnehage, og i Kautokeino ble norsktalende og samisktalende barn plassert i forskjellige barnehager. Innholdet i barnehagene ble kritisert for at det ikke i tilstrekkelig grad var tilpasset og tok hensyn til samisk kultur og lokale forhold. Personalet hadde begrenset kunnskap og kompetanse når det gjaldt arbeid i barnehager med samiske barn i samiske områder, og det var vanskelig å skaffe leker og annet pedagogisk materiell som var tilpasset det samiske nærmiljøet (Aarre, 1987b).

Rammeplan for barnehagen som trådte i kraft i 1996, satte søkelys på innholdet i barnehager for samiske barn. I et eget kapittel om samisk språk og kultur understrekes det at samisk innhold bør være et pedagogisk utgangspunkt i samiske barnehager. For første gang fikk vi en klar definisjon på hva en samisk barnehage er: En samisk barnehage er en barnehage der barna i barnehagen har samisk bakgrunn – er samer. Barnehagen har som formål å styrke barnas identitet som samer ved å fremme bruken av samisk språk og ved å formidle samisk kultur. Barnehagen ledes av samisk pedagogisk personale.

Dette følges opp i barnehageloven § 8 fra 2005: «Kommunen har ansvar for at barnehagetilbudet til samiske barn i samiske distrikt bygger på samiske språk og kultur.» I rammeplan for barnehagen fra 2011 står det at barnehager for samiske barn har som formål å styrke barnas identitet som samer ved å bruke samisk språk og formidle samisk kultur, levesett og samfunnsforhold. Også rammeplanen fra 2017 legger vekt på at «samiske barnehager skal fremme barnas samiskspråklige kompetanse, styrke barnas samiske identitet og videreføre samiske verdier, samisk kultur og tradisjonskunnskap» (KD, 2017, s. 20). Personalet i samiske barnehager er viktige kulturformidlere og språkforbilder for barna.

Marianne Helene Storjord har gjort feltarbeid i to samiske barnehager i Finnmark, den ene i kystsamisk område og den andre i kjernesamisk område

151

152

SAmFUnnET I BArnEhAGEn oG BArnEhAGEn I SAmFUnnET

i innlandet. I sin avhandling fra 2008 konkluderer hun med at det samiske innholdet står sterkere i barnehagen i Indre Finnmark enn i barnehagen ved kysten. Men heller ikke i den samiske barnehagen i Indre Finnmark er den samiske profilen så sterk som intensjonen er ifølge rammeplanen. Det samiske særpreget kommer ikke til syne i den grad man skulle forvente.

Mange barn snakker norsk når de leker, selv om personalet konsekvent snakker samisk seg imellom og til barna (Storjord, 2008).

De fleste samiske barnehager er lokalisert i Finnmark, men det er også opprettet samiske barnehager i byer som Tromsø, Trondheim og Oslo. Foreldre som søker plass til barna i samiske barnehager, ønsker at barna skal styrke sin samiske identitet og utvikle sitt samiske språk. Ikke alle foreldre med samisk bakgrunn behersker selv samisk språk, og ikke alle barna i de samiske barnehagene kan snakke samisk når de begynner i barnehagen.

Samene er en kulturell minoritet som opplever at det samiske brytes mot det norske i mange sammenhenger. Også i barnehager med samiske barn som ikke defineres som samiske barnehager, skal forholdene legges til rette for at samiske barn kan sikre og utvikle sitt språk og sin kultur (barnehageloven § 8). Under avsnittet «Andre barnehager med samiske barn» i rammeplanen fra 2017 står det: «Samiske barn i barnehage skal få støtte til å bevare og utvikle sitt samiske språk, sin kunnskap og kultur uavhengig av hvor i landet de bor» (KD, 2017, s. 21).

SAMTALER OG AKTIVITETER

Alle barn i barnehagen skal bli kjent med at samene er Norges urfolk og få kjennskap til samisk kultur. Når vi som barnehagelærere skal formidle kunnskap om kulturer som vi ikke selv er en del av, skal vi være åpne og fordomsfrie og ha et kulturrelativt utgangspunkt. Vi skal formidle et mest mulig nyansert bilde av samer og samisk kultur, og ikke bygge opp under fordommer og stereotypier. Barna skal bli kjent med det som er spesielt for samene, og også lære at samene har mye til felles med andre nordmenn.

KAPITTEL 7: SAmEnE – UrFoLK oG KULTUrELL mInorITET

Barnehagelæreren kan ta initiativ til samtaler om samene og samisk kultur ved å spørre barna hva de vet om samene. Hvor bor samene? Hva er spesielt med samene? Hva er barna interessert i å få lære om samene?

Barnehagebarn i sørsamiske områder kan bli kjent med sørsamene, i Midt-Norge kan barna lære om lulesamer, og i nordsamiske områder kan det legges vekt på nordsamisk kultur og levemåte.

Vi kan stimulere barnas interesse og utvikle samtaler med utgangspunkt i bilder og filmer fra samiske miljø. Har noen av barna et samisk plagg, en suvenir, en gjenstand eller et postkort fra Sameland som de kan ta med hjemmefra, vise frem og fortelle om i barnehagen? Kanskje barnehagen kan få besøk av en ressursperson med samisk bakgrunn som kan fortelle samiske eventyr, joike, vise frem samiske klær, lære barna samiske ord og uttrykk, rim og regler, eller å telle på samisk.

De eldste barna i barnehagen kan bli kjent med begrepet urfolk. Hva er et urfolk? Hvorfor er samene et urfolk? Finnes det urfolk i andre deler av verden?

Vi kan dele opp ordet i ur og folk og leke med stavelsene. Barnehagelæreren kan fortelle at samene kalles urfolk fordi de var de aller første menneskene som kom til områder som i dag er Norge. For lenge, lenge siden var Norge dekket av is. Etter hvert som isen smeltet, trakk reinsdyr og andre ville dyr nordover for å finne mat. Menneskene som levde av å jakte på dyrene, dro etter. De var de første menneskene som kom til Norge, og er forfedrene og formødrene til samene. Etter hvert som det ble færre ville dyr å jakte på, måtte samene finne nye levemåter. De fleste ble bofaste og begynte med fiske, jordbruk og husdyrhold. Men noen samer temmet reinsdyr, samlet dem i flokker og flyttet med dyrene mellom ulike beiteområder. Også i dag flytter reindriftssamer med dyrene sine mellom sommerbeiter ved kysten og vinterbeiter i innlandet. Det er viktig å fortelle at bare en liten andel av den samiske befolkningen lever av reindrift. I dag har de aller fleste samer helt vanlige yrker.

Barna kan studere det tradisjonelle samiske bosettingsområdet på et kart eller på en globus, og barnehagelæreren kan fortelle at samene regner seg som ett folk som bor i fire ulike land: Norge, Sverige, Finland og Russland.

153

154

SAmFUnnET I BArnEhAGEn oG BArnEhAGEn I SAmFUnnET

Barnehagelæreren kan vise frem det samiske flagget. Hvilke farger har flagget? Ringen i midten av flagget skal fortelle om samholdet mellom alle samer uavhengig av hvilket land de bor i, den røde delen av ringen skal forestille solen og den blå månen. Barna kan tegne og fargelegge det samiske flagget.

Barna kan få lytte til samisk musikk, som kalles joik. En joik kan handle om naturen, mennesker, dyr og spesielle hendelser. Kanskje barna kan utfordres til å lage sin egen joik.

Sammen med barnehagelæreren kan barna studere (bilder av) samiske kofter, og sammenlikne kofter fra ulike områder i Sameland. Samekoften kan sammenliknes med den norske bunaden og andre lands folkedrakter.

Kanskje noen av barna har en samekofte hjemme som de kan ta med og vise frem i barnehagen. Barna kan tegne og fargelegge samekofter.

Barna kan få bli kjent med tradisjonell samisk mat. Fra gammelt av har samene hentet maten sin direkte fra naturen. Samene har lange tradisjoner for jakt, fiske og sanking av bær og spiselige vekster. Når reinsdyr blir slaktet, har det vært vanlig å utnytte alle deler av dyret: kjøtt, innmat, margbein og blod. Kanskje barnehagebarna kan være med på å lage tradisjonelle samiske matretter i barnehagen, for eksempel bidos, som er en suppe med reinsdyrkjøtt. I dag kjøper de fleste samer det meste av maten sin i butikken.

Sammen med barnehagelæreren kan barna lytte til samisk språk, for eksempel opptak fra radio eller TV. Kan noen av barna forstå og/eller snakke samisk? Hvordan synes barna at språket klinger? Kanskje kan barna få lære en samisk barneregle eller å telle på samisk.

Barnehagelæreren kan fortelle at ikke alle samer kan snakke samisk.

I gamle dager fikk ikke samiske elever lære å skrive og lese sitt eget språk på skolen. På noen skoler ble elevene straffet hvis de snakket samisk. Hva synes barna om dette? I dag lærer mange samiske barn både samisk og norsk og skifter mellom de to språkene alt etter hvor de er, og hvem de snakker med.

Kanskje noen av barna i barnehagen også skifter mellom ulike språk, norsk i barnehagen og et annet språk hjemme? Barnehagelæreren kan understreke

KAPITTEL 7: SAmEnE – UrFoLK oG KULTUrELL mInorITET

at å beherske flere språk er en ressurs. Barna kan utfordres til å reflektere over hvorfor det er bra å kunne forstå og snakke flere språk.

Sammen med barnehagelæreren kan barna søke kunnskap om samer og samisk kultur på internett og på det lokale biblioteket. Bilder og høytlesning kan inspirere til formingsaktiviteter og være et godt utgangspunkt for samtaler og dramatiseringer.

Barnebøker fra samiske miljø handler ofte om reindriftssamer. Selv om de fleste samer er fastboende og har helt vanlige yrker, kan det være spennende å bli kjent med reindriftssamenes levesett og barnas rolle i denne særegne næringen. Barn i reindriftsfamilier får delta i de voksnes arbeid fra de er små.

De får være med når reinsdyr skal skilles, merkes og slaktes.

Samene har en rik fortellertradisjon. Samiske sagn og eventyr som tidligere ble muntlig overlevert gjennom mange generasjoner, er nå skrevet ned og utgitt i bokform. I mange samiske eventyr er stalloen en sentral og overnaturlig skikkelse. Stalloen fremstilles ofte som et stort, sterkt og skremmende troll. Mange samiske eventyr og historier har tradisjonelt hatt en indirekte oppdragende og grensesettende funksjon som på samisk kalles balddahallan (Balto, 1997). Fortsatt brukes fortellinger om stalloen i barneoppdragelse og grensesetting. For eksempel når det på vårparten er mye vann og stri strøm i elven Kárášjohka, sier foreldre til barna sine at dersom de nærmer seg elven, vil elvestalloen komme og ta dem. Det fører til at barna, i alle fall de yngste, ikke tør å nærme seg elvebredden.

Barna kan få lære om klima og naturfenomener i samiske områder nord i Norge. Værforholdene kan være tøffe i Indre Finnmark i vinterhalvåret, kulderekorden i Karasjok er –54 °C. Når det er midnattssol om sommeren, kan det være vanskelig å få sove. I mørketiden i vinterhalvåret er det likevel ikke helt mørkt. Når det er klarvær, lyser måne og stjerner opp det snødekte landskapet, og kanskje er det nordlys på himmelen.

Samene og samisk kultur er et tema som gjerne kan knyttes til uteaktiviteter i barnehagen. Barna kan være med på å sette opp lavvo, lage bål,

155

156

SAmFUnnET I BArnEhAGEn oG BArnEhAGEn I SAmFUnnET

tilberede mat og koke te eller kakao på bålet. Når barna sitter i lavvoen eller rundt bålet, kan barnehagelæreren fortelle samiske sagn og eventyr.

Arbeid med samene og samisk kultur kan presenteres for foreldre og andre i form av tegninger, formingsarbeider, digitale fremstillinger, sang og musikk, for eksempel i forbindelse med en markering av Samefolkets dag 6. februar.

Temaer som blir behandlet i boken, er barndom og oppvekst i historisk perspektiv, kjønn, likestilling og moderne familieformer, barnehage og familie i samarbeid og samspill, barnehagen i nærmiljøet, Norge som flerkulturelt samfunn, samene som urfolk og kulturell minoritet, og barns rettigheter.

Tone Aarre er førstelektor i samfunnsfag ved barnehagelærerutdanningen ved Høgskulen på Vestlandet.

Kari Blom var førsteamanuensis samme sted, og hun var også rektor ved Høgskolen i Bergen i seks år.

2. utg.

ISBN 978-82-450-3770-8

SAMFUNNET I BARNEHAGEN OG BARNEHAGEN I SAMFUNNET

Hvert kapittel består av en fagdel som følges opp av didaktiske refleksjoner omkring hvordan det aktuelle samfunnsfaglige temaet kan tas opp og arbeides med i barnehagen.

Tone Aarre og Kari Blom

Denne reviderte utgaven av boken gir barnehagelærerstudenter og barnehagelærere en innføring i utvalgte samfunnsfaglige temaer knyttet til Kunnskapsdepartementets rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver fra 2017.

SAMFUNNET I BARNEHAGEN OG BARNEHAGEN I SAMFUNNET Tone Aarre og Kari Blom 2. utgave