Samer og nasjonale minoriteter i barnehagen (9788245024722)

Boka kan leses fra perm til perm, eller leseren kan konsentrere seg om én folkegruppe av gangen. Hver av folkegruppene har sin egen fargekode.

Tone Aarre arbeider som førstelektor i barnehagelærerutdanningen ved Høgskulen på Vestlandet.

ISBN 978-82-450-2472-2

,!7II2E5-acehcc!

Samer og nasjonale minoriteter i barnehagen

Innledningsvis retter boka søkelys mot norsk politikk overfor samer og nasjonale minoriteter i historisk og samtidig perspektiv.

Deretter følger en innføring om hver av de kulturelle minoritetene.

Videre reflekterer forfatteren over rammeplanen som dokument og arbeidsredskap når det gjelder å legge til rette for at barnehagebarn blir kjent med Norges urfolk og får kjennskap til nasjonale minoriteter. I siste del av Samer og nasjonale minoriteter i barnehagen presenteres noen forslag til hvordan barnehagen kan arbeide med hver av folkegruppene på en positiv og engasjerende måte.

Tone Aarre

Barnehagen utgjør et læringsfellesskap der barn skal tilegne seg begynnende kunnskaper, og der holdninger utvikles og formes.

I barnehagen skal barna bli kjent med kulturelt mangfold. Det vil blant annet si at barnehagen skal bidra til at barna blir kjent med samene og får kjennskap til nasjonale minoriteter.

Samer og nasjonale minoriteter i barnehagen Tone Aarre

Tone Aarre

SAMER OG NASJONALE MINORITETER IÂ BARNEHAGEN

Copyright © 2020 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-450-2472-2 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

FORORD

HVA HANDLER BOKA OM?

Norge er et flerkulturelt samfunn som består av en majoritetsbefolkning, kulturelle minoriteter som har innvandret til Norge i nyere tid, og minoriteter med langvarig tilknytning til Norge. Samer og nasjonale minoriteter er folkegrupper som har levd innenfor det som i dag er Norges grenser i mange generasjoner, men som likevel har vært lite synlige i den norske offentligheten.

I rammeplanen for barnehagen fra 2006 står det at barnehagen skal bidra til at barna blir kjent med at samene er Norges urbefolkning og får kjennskap til deler av samisk hverdagsliv og kultur (KD, 2006). Først med rammeplanen fra 2017 ble også Norges nasjonale minoriteter eksplisitt nevnt som tema som barnehagen skal bidra til at barn får kjennskap til.

Barnehagen utgjør et læringsfellesskap der barn skal tilegne seg begynnende kunnskaper, og der holdninger utvikles og formes. Denne boka er ment å bidra til kunnskap om samer og nasjonale minoriteter, skape bevissthet om barnehagens ansvar for å legge til rette for at barn

5

Samer og nasjonale minoriteter i barnehagen

får kjennskap til disse folkegruppene, og inspirere til arbeid med samer og nasjonale minoriteter i barnehagen.

Innledningsvis setter boka søkelys på norsk politikk overfor samer og nasjonale minoriteter i historisk og samtidig perspektiv. Første kapittel handler om samene som urfolk og kulturell minoritet i Norge, og andre kapittel gir en innføring i hver av de nasjonale minoritetene.

Innad i hver av folkegruppene er det stort mangfold, og boka sikter mot å gi en mest mulig åpen definisjon av de ulike gruppenes egenart.

For at fremstillingene skulle bli mest mulig dekkende, ble utkast til manus drøftet med ressurspersoner fra de ulike minoritetsgruppene.

I bokas tredje kapittel reflekterer forfatteren over rammeplanen som dokument og arbeidsredskap når det gjelder å realisere rammeplanens intensjon om at barnehagen skal bidra til at barn blir kjent med samer og får kjennskap til nasjonale minoriteter. I fjerde og siste kapittel presenteres noen forslag til hvordan barnehagen kan arbeide med hver av folkegruppene.

Stor takk til kulturinstitusjoner og barnehager som velvillig har lest manus og kommet med kommentarer og konstruktive innspill.

Tone Aarre

6

INNHOLD

Innledning 9

Fra fornorsking og utestengelse til anerkjennelse og rettigheter

Kapittel 1

Kapittel 2

15 Samene – urfolket i Norge 17

Sápmi – sameland og samefolket

20

Kolonisering av land og folk

24

Rettighetskamp

31

Kulturell oppblomstring

35 Norges nasjonale minoriteter 39

Kvener

44

Skogfinner

48

Rom

53

Romanifolk/tatere

61

Jøder

7

Samer og nasjonale minoriteter i barnehagen

Kapittel 3

Kapittel 4

67 Fra rammeplan til realitet 69

Rammeplanens fem nivåer

72

Generelle mål

76

Arbeidsmåter og aktiviteter

81 Forslag til arbeid med samer og nasjonale minoriteter 83

Samer

89

Kvener

93

Skogfinner

97

Norske rom

100

Romanifolk/tatere

104

Jøder

107 Litteraturliste 115 Foto og andre illustrasjoner 117 Stikkordregister

8

Innledning

FRA FORNORSKING OG UTESTENGELSE TIL ANERKJENNELSE OG RETTIGHETER

9

Samer og nasjonale minoriteter i barnehagen

10

Fra fornorsking og utestengelse til anerkjennelse og rettigheter

Mange tenker nok at Norge som flerkulturelt samfunn er et nytt fenomen og et resultat av nyere innvandring til Norge. Men Norge har til alle tider vært et flerkulturelt samfunn og en nasjon bestående av mennesker med ulik kulturell bakgrunn. I tillegg til majoritetsbefolkningen besto det norske samfunnet i 2018 av personer med bakgrunn fra 221 land og selvstyrte områder (ssb.no), og av samer og nasjonale minoriteter. Samene regnes som etterkommerne etter de aller første menneskene som kom til og slo seg ned i nordområdene, og er i dag offisielt anerkjent som urfolk i Norge. Nasjonale minoriteter er kulturelle minoriteter som har hatt tilknytning til landet i minst 100 år: kvener/norskfinner, skogfinner, rom (sigøynere), romanifolk/tatere og jøder (Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 2000).

For å forstå situasjonen til samene og de nasjonale minoritetene i det norske samfunnet i dag er det viktig å ha kjennskap til deres historie og hvordan forholdet mellom disse folkegruppene og norske myndigheter har utviklet seg over tid. Norge har en broket fortid når det gjelder å respektere og verne om kulturelle minoriteters språk og kultur.

Utover på 1800-tallet var Norge preget av voksende nasjonalisme, og fra begynnelsen av 1900-tallet var ideen om den homogene nasjonen utbredt i hele Vest-Europa. Nasjonalstaten Norge skulle bygges, nasjonalfølelse og nasjonalt samhold skulle styrkes. Det nasjonale fellesskapet skulle fremstå som monokulturelt, og offisiell politikk gikk ut på at nasjonens grenser skulle sammenfalle med kulturelle grenser. Innenfor Norges grenser skulle det bare bo ett folk med én felles kultur. Målsettingen for minoritetspolitikken i Norge gjennom størstedelen av 1900-tallet dreide seg om å gjøre minoritetene mest

11

Samer og nasjonale minoriteter i barnehagen

Innledning

mulig like majoritetsbefolkningen (assimilering), eller å stenge dem ute fra det nasjonale fellesskapet (ekskludering) (Plesner mfl., 2017).

Samene, romanifolket og til dels kvenene ble forsøkt fornorsket eller assimilert. Deres kultur og språk skulle utslettes til fordel for det norske. De burde raskest mulig lære seg norsk, oppføre seg, tenke og mene som gode nordmenn – og de burde helst også bli gode kristne.

Minoritetenes språk og kultur ble ikke verdsatt eller tatt hensyn til i skolen. I første del av 1900-tallet ble minoritetsbefolkningene i NordNorge regnet som en trussel mot stabiliteten i nasjonalstaten. Fornorsking av kvener og samer var spesielt viktig for å hindre lojalitet til Finland, som ble ansett som en militær trussel mot Nord-Norge (Eriksen & Niemi, 1981).

Rom (sigøynere) og jøder ble utsatt for en politikk som hadde til hensikt å stenge dem ute fra det norske samfunnet. Denne politikken, som var tydeligst i første del av 1900-tallet, bidro blant annet til at flere norske rom endte i nazistenes gasskamre under andre verdenskrig.

Selv om norske jøder ikke ble utvist fra landet i mellomkrigstiden, ble jøder som flyktet fra NS-regimet aktivt hindret i å få opphold i Norge.

Under andre verdenskrig ble jøder som bodde i Norge arrestert og transportert til konsentrasjonsleirer i Tyskland og Øst-Europa, der de fleste av dem døde av sult, sykdom, slavearbeid og mishandling (Brustad, mfl., 2017).

Norsk politikk overfor skogfinnene var mindre tydelig. De hadde gradvis forlatt sin tradisjonelle livsform (med svedjebruk), var blitt bofaste og integrerte i lokalsamfunnene, og språket deres var i ferd med å dø ut (Plesner mfl., 2017).

Etter andre verdenskrig, på bakgrunn av erfaringer med tysk okkupasjon av Norge, var det ikke lenger grobunn for en minoritetspolitikk

12

Fra fornorsking og utestengelse til anerkjennelse og rettigheter

basert på ideer om den ene folkegruppens – nordmenns – overlegenhet. Det politiske klimaet overfor kulturelle minoriteter endret seg (Stordahl, 2007). Norske myndigheter engasjerte seg i internasjonalt arbeid for menneskerettigheter. Norge sluttet seg til FNs erklæring om menneskerettigheter fra 1948, som bygger på prinsippene om likebehandling og ikke-diskriminering. Fra 1960-tallet ble minoriteters rett til å bevare sin kultur og egenart nedfelt i stadig flere lover og internasjonale traktater. Ifølge artikkel 26 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter fra 1966 har personer som tilhører etniske, religiøse og språklige minoriteter, rett til å få beholde og videreutvikle sitt språk og sin kultur: I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter, ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.

Norske myndigheter ratifiserte FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter i 1972, og i 1999 ble konvensjonen innarbeidet i den norske menneskerettsloven (som skal gå foran bestemmelser i andre nasjonale lover). Andre lover og internasjonale konvensjoner som omhandler samers og nasjonale minoriteters rettigheter, tas opp i senere kapitler.

I årene etter andre verdenskrig fremmet samiske organisasjoner krav om at samene skulle bli anerkjent som et folk med eget språk og egen kultur. Samenes rettighetskamp banet vei for andre minoriteter.

Etter hvert etablerte også nasjonale minoriteter egne organisasjoner som krevde rett til å bevare og utvikle sine kulturer i Norge. Selv om

13

Samer og nasjonale minoriteter i barnehagen

Innledning

både samers og nasjonale minoriteters rettighetskamp tidvis har vært som Davids kamp mot Goliat, har minoritetenes organiserte motstand mot norsk assimilasjonspolitikk ført til konsolidering og bevisstgjøring innad i minoritetsgruppene (Lien, 2017).

Fra 1970-tallet endret norsk minoritetspolitikk seg gradvis fra fornorsking og ekskludering til ideer om likeverd og mangfold. Både norske myndigheter og kongen har bedt om unnskyldning for den harde assimilasjons- og ekskluderingspolitikken som ble ført overfor samer og nasjonale minoriteter, og den urett som ble begått. I dag blir historien til samene og de nasjonale minoritetene, og også den politikken som ble ført overfor disse gruppene, sett på som en viktig del av Norges historie.

Ifølge internasjonale konvensjoner (som Norge har ratifisert) og nasjonale lover har norske myndigheter ansvar for å fremme kunnskap om samer og nasjonale minoriteter og gi dem vern mot diskriminering.

Dette ansvaret er nedfelt i sentrale styringsdokumenter som læreplan for skolen og rammeplan for barnehagen. Barnehagen skal bidra til at barna «blir kjent med at samene er Norges urfolk, og får kjennskap til samisk kultur» og «får kjennskap til nasjonale minoriteter» (KD, 2017, s. 46).

14

Kapittel 1

SAMENE – URFOLKET I NORGE

15

Samer og nasjonale minoriteter i barnehagen

16

Samene – urfolket i Norge

SÁPMI – SAMELAND OG SAMEFOLKET SAPMI_2020_01A.pdf 1 26.08.2020 16:30:55

Sápmi

Tromsø

Sameland

Kautokeino

N

Karasjok Kiruna

Karesuando

S PITESAMISK OMRÅDE C

LULESAMISK OMRÅDE

Arjeplog

M

Y

Trondheim

CM

MY

Røros

CY

UMESAMISK OMRÅDE

Åre

Vilhelmina Östersund

CMY

Idre

Jokkmokk Pajala

Arvidsjaur Luleå

Lycksele

SØRSAMISK OMRÅDE

K

Gällivare

Enare

NORDSAMISK OMRÅDE

Murmansk Rovaniemi

Haparanda

ØSTSAMISK OMRÅDE polarsirkelen

Skellefteå Umeå

Härnösand Oslo

Sundsvall

Söderhamn

Samene er ett folk som bor i fire ulike land: Norge, Sverige, Finland og Russland. Sápmi er den nordsamiske betegnelsen på det tradisjonelle samiske bosettingsområdet som strekker seg fra Sør-Norge og SørSverige til Finland og de østre delene av Kolahalvøya i Russland. De fleste samer i Norge bor i Sápmi, men også i byer og tettsteder i andre deler av landet. Tromsø er den norske byen der det bor flest samer, deretter kommer Oslo (Sørlie & Broderstad, 2011).

Den svensk-norske reineieren Elsa Laula Renberg (1877–1931) tok initiativ til det første samiske landsmøtet som ble holdt i Trondheim 6. februar i 1917. Hun var en foregangsperson i kampen for samenes rettigheter, og mente at samer måtte samarbeide og diskutere felles utfordringer på tvers av landegrensene. Hun skal ha sagt: «Når vi står alene, kan vi lite eller ingenting utrette. Felles har vi imidlertid en interesse, og må forenes og bli en makt» (Berg-Nordlie, 2019). Fra 1993

17

Samer og nasjonale minoriteter i barnehagen

Kapittel 1

er 6. februar blitt feiret som samefolkets dag, eller samenes nasjonaldag. Dagen er felles for samer i Norge, Sverige, Finland og Russland, og datoen ble valgt for å minnes første gang samer kom sammen for å kjempe for felles samiske saker. I 2003 fikk samene godkjent sitt eget flagg som er felles for alle samer, uavhengig av hvilket land de bor i.

Flagget er designet av den samiske tekstilkunstneren Astrid Båhl fra Skibotn i Troms. Samene har også sin egen sang, «Sámi soga lávlla», skrevet av Isak Saba, som var lærer i Nesseby i Finnmark og den første samen som ble valgt inn på Stortinget, i 1906.

Det finnes et mangfold av samiske språk fordelt over hele det tradisjonelle bosettingsområdet. Samiske språk tilhører den finsk-ugriske språkfamilien. I Norge kan vi dele samiske språk inn i tre hovedgrupper: nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk, som igjen kan deles inn i ulike dialekter (Schall, 2017). Det samiske språkområdet bindes sammen ved at nabodialekter overalt er gjensidig forståelige. Nordsamisk har flest språkbrukere, mens stadig færre bruker lulesamisk og sørsamisk.

Samene er kjent for sine håndverkstradisjoner, duodji. Det kan være redskaper, bruksting og prydgjenstander som hovedsakelig lages av naturmaterialer som trevirke fra bjørk, never, røtter, horn, bein og skinn. Samiske klær sys både av stoff og skinn. Samekoften har sin spesielle utforming i ulike geografiske områder og kan sammenliknes med den norske bunaden. For eksempel er Karasjok-drakten kjent for den spesielle mannsluen med stjerneform, mens Kautokeino-koften er kjent for sine mange pyntebånd og store, forgylte søljer. Koftebeltet på kvinnedrakten forteller om kvinnens sivile status på samme måte som bunadsbeltet. Ugifte kvinner har runde sølvsmykker på beltet, mens gifte kvinner har firkantede beltesmykker. Tidligere var samekoften

18

Samene – urfolket i Norge

et hverdagsplagg, i dag brukes koften først og fremst på høytidsdager og i festlige anledninger som konfirmasjon, bryllup, barnedåp og ikke minst på samefolkets dag den 6. februar (Aarre, 2014).

Den samiske syngemåten som kalles joik, er en av de eldste musikkformene i Europa og kan sammenliknes med andre urfolks tradisjonelle sang. Joik er blitt muntlig overført fra generasjon til generasjon gjennom flere hundre år. Opprinnelig var joiken knyttet til samenes tradisjonelle religion, som gjerne blir omtalt som naturreligion eller animisme. Troen går ut på at alt i naturen er besjelet og har liv, og at spesielle steder som fjell, klipper, steiner, elver og trær er hellige (Sveen, 2003). Den åndelige lederen, sjamanen eller noaiden, joiket og slo på runebommen, en tromme med mytiske symboler, for å få kontakt med høyere makter. På samme måte som det samiske språket har forskjellige dialekter, har joiken sin spesielle musikalske utforming ulike steder i Sápmi. Et område der joiken har en spesiell musikalsk stil, kalles et joikedialektområde (Hætta, 1994). Rytmen og gjentakelsen i joiken er preget av dens opprinnelige funksjon; å få tilgang til åndenes verden. I dag handler en joik gjerne om dyr, mennesker, hendelser eller landskaper og diktes ofte på stedet. Det er stas å få sin egen joik som gave fra en slektning til dåpen, konfirmasjonen eller som bryllupsgave.

Innholdet i en personlig joik forteller noe om hvem mottakeren er, og hans eller hennes væremåte, egenskaper eller utseende.

Reindrift er en særegen samisk næring. Bare personer med samisk bakgrunn har lov å drive med rein i reinbeiteområdene i Norge. Tradisjonelt har reindrift vært hardt arbeid og mye slit med flyttinger over store avstander i tidvis vanskelige vær- og føreforhold. Reinen må beite over store områder for å få nok mat. I dag er næringen modernisert.

Kjørerein og sleder er byttet ut med terrengmotorsykler og snøscootere

19

Samer og nasjonale minoriteter i barnehagen

Kapittel 1

når reinflokkene flyttes mellom sommerbeiter ved kysten og vinterbeiter i innlandet. Med moderne GPS-teknologi kan reineierne til enhver tid lokalisere flokkene sine.

Opp gjennom tidene har omkring ti prosent av den samiske befolkningen i Norge hatt sin fulle sysselsetting innen reindrift. Selv om bare rundt 3000 personer var tilknyttet reindrift i Norge i 2019, regnes næringen som en viktig kulturbærende næring (Landbruks- og matdepartementet, 2019). Også andre næringer som elvefiske, jordbruk og høsting av utmarksressurser er sentrale for å opprettholde og utvikle samisk språk og kultur. Majoriteten av den samiske befolkningen i Nord-Norge er bosatt langs kysten, og her utgjør sjøfiske det materielle grunnlaget for samisk kulturutøvelse (Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, 2016).

Kolonisering av land og folk Ifølge historiske kilder var forfedrene og formødrene til samene de første menneskene som kom til og slo seg ned i områder som i dag er Norge. Etter hvert som isen smeltet her nord, trakk villrein og andre pelsdyr nordover, og jegere og sankere som jaktet på disse dyrene, dro etter. Etterkommerne deres regnes i dag som samer. Utover på 1500og 1600-tallet minket bestanden av villrein og pelsdyr, og mange av de som tidligere hadde levd som nomader, ble bofaste. Noen slo seg ned langs kysten og begynte med fjordfiske, andre slo seg ned i innlandet og livberget seg av elvefiske, bærsanking, jakt, jordbruk og husdyrhold.

De som fortsatte å leve som nomader, gikk etter hvert over fra å jakte på villrein til å temme rein og etablere egne tamreinflokker. Reinflokkene ble flyttet mellom sommerbeiter ved kysten og vinterbeiter i innlandet.

20

Samene – urfolket i Norge

Utover på 1700-tallet fikk storsamfunnet stadig mer innflytelse i samiske områder. Myndighetene påla samene å betale skatter og avgifter. Fra å være selvforsynte og inngå i bytterelasjoner med norske bønder og fiskere måtte samene nå selge produktene sine på et marked for å skaffe penger. Slik ble pengeøkonomien introdusert i Sápmi. Mot slutten av 1700-tallet bestemte myndighetene at staten skulle ha eiendomsrett til all jord i Finnmark som ikke var i privat eie.

Privat eiendomsrett til naturressurser var på denne tiden ukjent for de fleste samer. Samer og andre finnmarkinger ble fratatt bruksrett til områder der de i generasjoner hadde levd og livberget seg. I 1902 kom jordsalgsloven, som slo fast at bare de som hadde norske navn og behersket norsk språk, kunne kjøpe jord. Etter loven skulle eiendommene også ha norske navn. Kirkebøker fra denne tiden vitner om at mange skiftet fra samiske til norske navn, og at samiske stedsnavn ble fornorsket.

Etter andre verdenskrig vokste den norske velferdsstaten frem og bidro til å øke norske myndigheters innflytelse og kontroll i samiske områder. For å kunne benytte seg av nye tilbud om trygder, stønader og helsetjenester måtte samene lære norsk. Mange fikk verken det de hadde behov for eller krav på, fordi de ikke kunne lese om rettighetene sine eller be skriftlig eller muntlig på norsk om å få dem oppfylt (Aarre, 2014).

Kirken og skolen var viktige og effektive redskaper i myndighetenes fornorsking av samene. Misjonærer tok avstand fra samenes tradisjonelle religion og ville omvende dem til den kristne tro. Samene måtte kristnes for å kunne bli siviliserte borgere. Joiken ble sett på som djevelens verk, og det ble sett på som stor synd å joike og bruke runebomme.

21

Samer og nasjonale minoriteter i barnehagen

Kapittel 1

Omkring 1900 ble det opprettet internatskoler i samiske områder i Norge, blant annet i Karasjok og Kautokeino, som er to av de mest sentrale samebygdene i Indre Finnmark. Skolebygningene ruvet i det flate landskapet og representerte en fremmed og ikke-samisk byggeskikk. Innholdet i skolene skulle også vise seg å være fremmed for de samiske elevene. Barn fra reindriftsfamilier og familier som bodde langt fra skolene, måtte bo på skoleinternatene store deler av året, langt fra foreldre, søsken og andre slektninger. Skoleloven fra 1889 slo fast at norsk skulle være det eneste talespråket i klasserommet. Det var forbudt å snakke samisk både i timene og på fritiden. Barna kunne bli straffet hvis de brukte sitt eget språk. Samiske elever satt på skolebenken i årevis uten å forstå hva læreren sa. Mange ble analfabeter både i sitt eget språk og i norsk. Fra 1936 tillot skoleloven at samisk ble brukt som pedagogisk hjelpemiddel for å redusere språkvansker i undervisningen. Først fra 1967 kunne samiske elever få begynneropplæring i samisk på skolen.

Skolegang var noe fremmed i samiske samfunn. Tradisjonelt ble barna kvalifisert for voksenlivet gjennom å delta i de voksnes aktiviteter, hjemme, på vidda og på fjorden. Den verden som skolen kvalifiserte for lå langt utenfor det samiske. De fleste lærerne var norske, og skolen formidlet kunnskap om en verden der ingenting var samisk og der ingen var samer. Samiske elever lærte ikke noe om sitt eget folk eller om samisk historie og levemåte. Reinens vandringsruter, slakting, skinnarbeid, fiske og garnbøting var ikke pensum på den norske skolen. Her skulle de samiske elevene bli kjent med norske verdier, norsk historie, «siviliserte folk» og «høyverdige kulturer».

Det samiske elever lærte på skolen, var at det samiske ikke var like bra som det norske. Mange begynte å skamme seg over sin samiske

22

Samene – urfolket i Norge

bakgrunn og anstrenge seg for å bli norske. Samekofter ble lagt bort, og samtaler på samisk stilnet når ikke-samer nærmet seg (Hoem, 1986; Jernsletten, 1969).

Solbjørg Valio, som begynte på Grensen internatskole i Karasjok i 1958, forteller om en skoletid preget av angst. Alt på skolen var ukjent, det luktet fremmed og var utrivelig. Hun var bare sju år, langt hjemmefra – og lengtet etter mamma.

– Husmoren og lærerne snakket norsk, og jeg forsto ingenting.

Jeg skjønte ikke et ord norsk. Når jeg skulle si noe på norsk, klarte jeg det ikke. Jeg følte at jeg var dummere enn de andre barna. Om kvelden når vi skulle legge oss, var jeg veldig redd for at jeg skulle tisse på meg igjen …

– Jeg var alltid redd nordmenn i høyere stillinger. Selv i voksen alder var jeg redd for å fremme mine behov. Jeg tror det stammer fra oppveksten – fordi vi lærte å være underdanige. (fra NRKs dokumentarserie «Den stille kampen», 2014)

Når samer som selv hadde lært at det samiske var mindreverdig, ble foreldre, ønsket de gjerne at barna skulle bli norske. Som foreldre ville de spare barna sine for den skammen og nedlatenheten de selv hadde opplevd som samer. Mange mente også at barna måtte lære norsk språk og kultur for å kunne klare seg og lykkes i det norske samfunnet. De gav barna norske døpenavn, snakket bare norsk til dem og prøvde å oppdra dem som om de var norske. Slik vokste mange barn med samisk bakgrunn opp uten å lære samisk språk. Men det var likevel mye i omgivelsene som minnet barna om at de hadde samiske røtter.

Foreldrene snakket samisk med besteforeldre, venner og kjente, kledde

23

Samer og nasjonale minoriteter i barnehagen

Kapittel 1

seg i kofte og opprettholdt samiske tradisjoner. Men i forholdet mellom foreldre og barn var det samiske i stor grad tabubelagt og ble underkommunisert. Slik lærte barna å håndtere det samiske med taushet og mangel på ord. Mange vokste opp uten å oppleve seg som verken same eller norsk, og utviklet en uklar etnisk identitet og tilhørighet.

De psykologiske og sosiale omkostningene ved assimilasjonspolitikk og fornorsking har vært store (Høgmo, 1986). I noen kystsamiske områder der fornorskingspolitikken var særlig hard, fornekter hele bygdesamfunn fortsatt sin samiske historie. Negative holdninger til det samiske har gått i arv fra generasjon til generasjon (Pedersen & Nyseth, 2015).

Rettighetskamp I 1852 gikk en gruppe samer til angrep på representanter for det norske storsamfunnet i Kautokeino; lensmann, prest og handelsmann.

Dette blir regnet som det første kjente samiske opprøret mot norsk inntrenging i Sápmi. Opprøret ble til filmen Kautokeino-opprøret, som ble vist på norske kinoer i 2008.

I årene etter andre verdenskrig ble samenes kulturelle og politiske fellesskap styrket. Samer organiserte seg og protesterte mot myndighetenes fornorskingspolitikk. I 1956 ble det nedsatt en komité, Samekomiteen, som skulle utrede samespørsmål og finne frem til retningslinjer og målsetting for myndighetenes politikk overfor samene.

Komiteens innstilling, som ble lagt frem i 1959, regnes som et minoritetspolitisk vendepunkt. Den gikk ut på at et demokratisk land som Norge bør legge forholdene til rette for at samene skal kunne bevare sitt særpreg. Innstillingen fikk enstemmig tilslutning i Stortinget (Stordahl, 2007).

24

Boka kan leses fra perm til perm, eller leseren kan konsentrere seg om én folkegruppe av gangen. Hver av folkegruppene har sin egen fargekode.

Tone Aarre arbeider som førstelektor i barnehagelærerutdanningen ved Høgskulen på Vestlandet.

ISBN 978-82-450-2472-2

,!7II2E5-acehcc!

Samer og nasjonale minoriteter i barnehagen

Innledningsvis retter boka søkelys mot norsk politikk overfor samer og nasjonale minoriteter i historisk og samtidig perspektiv.

Deretter følger en innføring om hver av de kulturelle minoritetene.

Videre reflekterer forfatteren over rammeplanen som dokument og arbeidsredskap når det gjelder å legge til rette for at barnehagebarn blir kjent med Norges urfolk og får kjennskap til nasjonale minoriteter. I siste del av Samer og nasjonale minoriteter i barnehagen presenteres noen forslag til hvordan barnehagen kan arbeide med hver av folkegruppene på en positiv og engasjerende måte.

Tone Aarre

Barnehagen utgjør et læringsfellesskap der barn skal tilegne seg begynnende kunnskaper, og der holdninger utvikles og formes.

I barnehagen skal barna bli kjent med kulturelt mangfold. Det vil blant annet si at barnehagen skal bidra til at barna blir kjent med samene og får kjennskap til nasjonale minoriteter.

Samer og nasjonale minoriteter i barnehagen Tone Aarre