refjell, noe vi også kommer tilbake til. I flere fjellområder, blant annet i Oppdal, er det gjort flere funn med pilspisser som ser ut til å være av samisk karakter, i alle fall brukt av et fangstfolk på reinsdyrjakt. Mange av disse pilene er funnet på snøfonner. De er sannsynligvis mistet under jakt på rein som hadde søkt seg inn på snøfonner for å unngå insektplager. På Helgeland ser det ut til at stalotuftene blir noe av det sikreste tegn på samisk tilhold. En del registreringer er gjort, men det er lite som er undersøkt. Vi skal likevel nevne at det i 1915 ble funnet en runebommehammer på en gård i Sør-Sjona i Rana. Den kan være om lag tusen år gammel. Ei runebomme fra Lomsdalen i Brønnøy er også kommet for en dag, men den er atskillig yngre. Dersom vi ser Helgeland under ett, har vi en begrenset kunnskap om både samenes bruksområde og deres næringsvirksomhet i middelalderen.19 Denne oversikten av funn fra den sørsamiske kulturen i Midt-Skandinavia i vikingtid og middelalder viser sikre spor etter samisk tilstedeværelse over hele det nåværende reinbeiteområdet og dessuten langt utover dette. Noen steder er det riktignok noe mer glissent, men dette har også sammenheng med, som vi allerede har vært inne på, at samiske kulturminner i sør er vanskeligere å oppdage på grunn av rik vegetasjon, og at undersøkelsene har vært sparsomme. Sporene ble også svakere fordi samene flyttet på seg i større grad enn den norrøne befolkningen. Ved å bo på samme sted i lengre perioder ble sporene atskillig tydeligere. Imidlertid viser oversiktskartet i databasen til «Samiske rommet» at det stadig vekk blir oppdaget, registrert og undersøkt nye funn. Denne databasen er etter hvert blitt særdeles innholdsrik, og den får stadig påfyll. Den viser også at samene hadde tilhold over et mye større område av Midt-Skandinavia, både i førhistorisk tid og i historisk tid, enn der reindriftsområdene er lokalisert i dag. Dette betyr også at det er særdeles vanskelig å forsvare den såkalte framrykningsteorien, noe som vi også kommer tilbake til i kapittel 4. Foreløpig har vi ikke omtalt fangstanleggene i noen større grad. Det kommer seinere i dette kapitlet.
Forskerne mener nå at fjellområdene både i den østre og den nordre delen av Trøndelag var samiske i middelalderen� Grensa mellom jordbrukskulturen og fangstkulturen gikk gjennom område Harran og Grong� Jordbrukskulturen ser ut til å ha stoppet i dette området før svartedauden� Fjellet Heimdalshaugen i Harran har et samisk navn – Aajmehtalie – som ser ut til å være et lånord fra norsk før vikingtida�18
AURSJØEN De arkeologiske undersøkelsene ved Aursjøen fikk stor betydning� På grunnlag av de registreringene som her ble gjort, kunne man fastslå at det sørsamiske bosetningsområdet var vesentlig større i vikingtid enn det man tidligere hadde trodd� Sommeren 2006 ble det gjort et viktig arkeologisk funn ved Aursjøen i Lesja kommune i Oppland fylke og Nesset kommune i Møre og Romsdal fylke. Da kraftmagasinet i denne sjøen skulle tappes for å gjennomføre reparasjoner av damanlegget denne sommeren, tok Oppland fylkeskommune initiativet til en arkeologisk utgravning og registrering i det området som til vanlig er ned-
Kapittel 2 fangstfolK
i eliteKlassen
–
75