Norske blomsterenger (9788245041620)

Ingvild Austad, Leif Hauge, Ellen Svalheim, Kristina Bjureke, Line Rosef, Trygve Aamlid

Norske blomsterenger

Forbilder, frøblandinger, etablering og skjøtsel

Ingvild Austad, Leif Hauge, Ellen Svalheim, Kristina Bjureke, Line Rosef, Trygve Aamlid

Norske blomsterenger

Forbilder, frøblandinger, etablering og skjøtsel

Copyright © 2023 by Vigmostad & Bjørke AS

All Rights Reserved

1. utgave 2023 / 1. opplag 2023

ISBN: 978-82-450-4162-0

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Grafisk design: Type-it AS, Trondheim

Omslagsdesign ved forlaget

Omslagsfoto: Blomstereng på de Heibergske Samlinger – Sogn Folkemuseum, anlagt i 1989

Finansiert av Sparebankstiftelsen DNB.

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00

e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Forord

Mange naturtyper og enkeltarter med særlig tilknytning til kulturlandskapet er i dag sårbare eller truete. Denne boken har som mål å stimulere til å ta vare på artsmangfoldet, det vil si sørge for at det ikke blir flere kulturavhengige arter som trues av utrydding, og at de som i dag er truet, blir mindre truet gjennom nyetablering av blomsterenger med de gamle norske slåttemarkene som forbilder. Gjennom å synliggjøre og beskrive et utvalg av ulike slåttemarkstyper i Norge og hvilke naturengarter som vokser der, vil vi vise hvordan mer blomsterrike nærmiljøer kan skapes og regional identitet styrkes, samtidig som pollinerende insekter får bedre muligheter til å overleve.

Boken skal inspirere til økt interesse for natur og viltvoksende vegetasjon og gi praktiske råd om hvordan det biologiske mangfoldet kan styrkes. På denne måten håper vi at boken vil være til nytte både for allmennheten, grøntanleggsbransjen og landbruket.

Boken samler eksisterende kunnskap fra ulike fagpersoner og forskningsmiljøer i Norge med erfaring fra nyetablering av blomsterenger ved hjelp av lokale donorenger, bruk av regionale frøblandinger, og fra forsøk med utarm-

ing av grasarealer og næringsrikt jordsmonn. I tillegg omtales frøinnsamling, oppformering av frø fra stedegent plantemateriale og sammensetning av frøblandinger.

Med tittelen «Norske blomsterenger» ønsker vi å understreke at en ved etablering av nye blomsterenger må ha de gamle slåttemarkene og slåtteengene som forbilder. En kan ikke etablere norske blomsterenger ved bruk av importerte frøblandinger, heller ikke om de inneholder frø av arter som også vokser i Norge.

Boken har blitt til gjennom et samarbeid mellom ulike undervisnings- og forskningsinstitusjoner: Ingvild Austad og Leif Hauge ved Institutt for miljø og naturvitskap ved Høgskulen på Vestlandet, Kristina Bjureke ved Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo, Line Rosef ved Institutt for landskapsarkitektur ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Ellen J. Svalheim og Trygve S. Aamlid ved Norsk institutt for bioøkonomi. Arbeidet er finansiert av Sparebankstiftelsen DNB.

Sogndal, Oslo, Ås, Grimstad April 2023

Sammendrag

Av de om lag 47 000 plante- og dyreartene som hittil er påvist i Norge, ble 2752 arter oppført som truet av Artsdatabanken i 2021 (Artsdatabanken, 2021a). Av disse truete artene var 798 (29 %) kulturbetingete, det vil si avhengige av hogst, slått, husdyrbeiting, lauving, regelmessig brenning eller annen landbruksdrift. Slåttemark og andre naturtyper med slike kulturbetingete arter kalles ofte for «semi-naturlige» eller halvnaturlige. I Norge forsvant om lag 90 % av slåttemarkene i løpet av 1900-tallet, og denne reduksjonen har fortsatt etter århundreskiftet. Dette skyldes først og fremst endringer i landbruksdriften; enten gjengroing på grunn av opphør av drift eller intensivering med større jorder (færre kantsoner) og økt bruk av gjødsel og plantevernmidler.

Slåttemark er en kritisk truet naturtype betinget av tradisjonell drift gjennom generasjoner. Slåttemarker hører til de mest artsrike naturtypene våre og har stor betydning også for andre organismer enn karplanter. For eksempel har ca. 70 % av dagsommerfuglene tilholdssted i åpen engvegetasjon, og flere vadefugler bruker strandområder eller våtmarker som tidligere ble slått eller beitet, som hekkeområder eller rasteplasser under trekket. Slåttemarker er også viktige for mange truete arter av beitemarksopp. Norge har gjennom konvensjonen om biologisk mangfold (Rio-konvensjonen) (United Nations, 1992) påtatt seg et ansvar for å stoppe tapet av plante- og dyrearter.

De gjenværende slåttemarkene bør tas vare på og brukes som forbilder for etablering av nye blomsterenger. Slike enger kan etableres ved overføring av friskt plantemateriale eller høy fra utvalgte donorenger, transplantasjon av ønskete arter fra nærområdet, direkte såing av egeninnsamlet frø eller regionale frøblandinger, eller utplanting av pluggplanter. Det er også viktig å restaurere arealer med rester av gammel naturengvegetasjon. Nyetablering av blomstereng er normalt lettest å få til på skrinn, ugrasfri og grunnlendt jord, men det er stor variasjon mellom arter med hensyn til hvor næringsrik og tørkesterk jord de tåler uten å bli utkonkurrert av rotugras som åkertistel eller høymol, av kraftigvoksende grasarter eller av arter som står på fremmedartslisten. Tilslaget er vanligvis bedre etter såing i åpen jord fri for ugras enn etter såing i eksisterende plen eller annen grasmark. De norske slåttemarkene domineres av flerårige arter, og de fleste vil ikke komme i blomst før ett til to år etter såing og utplanting.

Enhver slåttemark har sitt særpreg der ulike arter blomstrer og setter frø til ulik tid gjennom sesongen. Den beste metoden for å skaffe formeringsmateriale på er å samle inn friskt eller tørt plantemateriale eller modent frø ved gjentatte besøk i donorengen, men de regionale frøblandingene som nå er tilgjengelige i Norge, kan være et supplement eller en erstatning. Importerte frøblandinger inneholder gjerne ringblom, kornblom, valmuer og andre ettårige arter som har lite med norske blomsterenger å gjøre. Bruk av

slike frøblandinger frarådes, også om de inneholder frø med utenlandsk opprinnelse av arter som også forekommer i Norge.

De ulike slåttemarkene og slåtteengene som løftes frem som forbilder i denne boken, varierer med hensyn til hovedgradientene berggrunn/kalktilstand, tilgang på fuktighet og regional utbredelse. Inndelingen følger klassifikasjonssystemet «Natur i Norge», NiN (Artsdatabanken,

2019) og beskriver ulike grunntyper innen hovedtypene «Semi-naturlig eng» (T32), «Åpen grunnlendt mark» (T2) og «Semi-naturlig våteng» (V10). For hver av grunntypene omtales nøkkelarter og regionale utforminger. Formålet er å skape økt bevissthet om hvilken type blomstereng en ønsker å skape.

Til slutt i boken gis en del eksempler på vellykket etablering av blomstereng på ulike steder i Norge.

Summary

Of the approximately 47,000 plant and animal species identified in Norway so far, 2752 have been listed by the Norwegian Biodiversity Information Centre as ‘threatened species’. The survival of 798 (29%) of these threatened species depends on regular agricultural management, such as mowing meadows for animal feed, grazing by livestock, burning for renewal of heathlands, or coppicing and pollarding of trees for timber, firewood, or animal feed. The traditional hay meadows and other habitats rich in culturedependent species are usually referred to as ‘semi-natural’.

In Norway, 90% of these habitats were lost during the 1900s, a reduction that has continued into the 21st century. The decline in semi-natural habitats and vegetation types is primarily due to a change in agricultural practices, either through the discontinuation of mowing and grazing with the result that the landscape is overgrown by woody plants, or due to intensified agriculture with larger fields, fewer field edges, and more use of mineral fertilizers and pesticides.

Hay meadows rich in herbs are a critically endangered (CR) habitat type, which has been developed by traditional management for many generations. It is one of our most species-rich habitats and is critical not only to vascular plants but also to other organisms. For example, about 70% of Norway’s day-active butterfly species dwell in open flowering meadows, and several wading birds use the coastal meadows or meadows adjacent to rivers and lakes

as resting sites during migration or for nesting. Herb-rich hay meadows and pastures are also important for several threatened species of fungi in pasture soils. By ratifying the UN’s Convention on Biodiversity (the ‘Rio-convention’), Norway has an obligation to stop the extinction of plant and animal species.

The herb-rich hay meadows that still exist must be maintained by traditional management, and they should also be used as models for the creation of new ‘flowering meadows’. Furthermore, it is important to develop areas where remnants of the old vegetation types still occur through management. New meadows can be established by the transfer of fresh biomass or hay containing seeds from local donor fields, the transplantation of desired plants from neighbouring areas, direct seeding of seeds collected locally, a regional seed mixture, or by transplanting plugs after raising plants in a nursery. While new flowering meadows usually develop most successfully on nutrient-poor, weed-free, and shallow soils, the desirable flowering species vary significantly depending on how fertile, deep- and drought-resistant soils they tolerate without being outcompeted by perennial dicot weeds such as Canada thistle or Northern dock, aggressive grasses, or invasive, alien species. The establishment of new flowering meadows from seed and transplants is usually easier on bare and weed-free soil than on existing lawns or other grasslands. Traditional hay meadows are

usually dominated by perennial species, many of which will not flower until one or two years after seeding or transplanting.

Each meadow has its local characteristics. While the preferred method to obtain local plant material is to collect hay or mature seeds of target species by repeated visits to the donor meadow, the regionally adapted seed mixtures that are now available in Norway can be a supplement or substitute. Imported seed mixtures usually include marigold, cornflower, poppy, and other annual species that are not indigenous to traditional Norwegian hay meadows. The use of such mixtures must be avoided, and this applies also to seed mixtures that contain the seeds of foreign populations of species that also are native in Norway.

The various examples of hay meadows highlighted in this book vary in regional distribution and along the gradients soil pH and water availability. The classification follows the Nature in Norway (NiN) classification system (Norwegian Biodiversity Information Centre 2019), and describes different basic types within the main types ‘Seminatural meadow’ (T32), ‘Open meadows on shallow soil’ (T2), and ‘Semi-natural wet meadow’ (V10). For each of the types, key species and regional adaptions are mentioned. The intention is to increase the awareness of the desired type of flowering meadows to be established.

The final chapter in the book gives some examples of successful establishment of flowering meadows at various sites in Norway.

Del I Bakgrunn

Gjennom historien har slåttemarkene utviklet seg til «levende genbanker». I flere tusen år har disse bærekraftige økosystemene vært et nøkkelelement i norsk landbruk. De siste 50 årene har de likevel endt opp som en av de mest truete naturtypene våre.

Truete arter og naturtyper

For å motvirke og stanse utryddingen av truete arter og verdifulle naturtyper har vi i de senere årene fått avtaler og lovverk som biomangfoldkonvensjonen, naturmangfoldloven og «Natur for livet».

Internasjonale føringer. FN-rapporten «The Millennium Ecosystem Assessment» (Millennium Ecosystem Assessment, 2005) sier at menneskeskapte endringer i økosystemene de siste 50 årene har gått raskere enn i noen annen periode i menneskets historie. Det internasjonale naturpanelet [The intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services (IPBES)] konkluderte i 2019 med at tapet av naturmangfold er alarmerende og vil ha alvorlige konsekvenser for mennesker verden rundt (IPBES, 2019). Også effektiviseringen og intensiveringen av landbruket har vært en belastning for miljøet og artsmangfoldet. IPBES anslår at vel en million arter er truet av utrydding på verdensbasis, og peker samtidig på at restaurering av natur er nødvendig for å stanse tapet av naturmangfoldet. FN har utpekt 2021–2030 til verdens tiår for restaurering av økosystemer, og ønsker med dette å gi et løft for arbeidet med å restaurere forringete og ødelagte økosystemer for å bekjempe klimakrisen og styrke matvaresikkerhet, vannforsyning og biodiversitet. I Norge er vi tilsluttet Konvensjonen om biologisk mangfold (United

Mange rødlistede arter og naturtyper er knyttet til kulturlandskapet. Fra det nasjonalt utvalgte kulturlandskapet på Havrå i Osterøy kommune som er fredet som kulturmiljø.

Nations, 1992) og har dermed forpliktet oss til å stanse tapet av biologisk mangfold, det vil si: økosystemer, naturtyper, arter og genetisk variasjon innen artene. Siden 1990-tallet er biomangfoldet i viktige områder både kartlagt og verdisatt. Denne kartleggingen har også omfattet kulturavhengige naturtyper som har blitt gitt verdi etter spesielle retningslinjer utformet av Miljødirektoratet. De kartlagte lokalitetene er tilgjengelige for forvaltningen og andre interesserte gjennom Miljødirektoratets naturbase (Miljødirektoratet, 2019). Da Stortinget behandlet «Natur for livet»-meldingen i 2016 (Meld. St. 14., 2015–2016), ble regjeringen bedt om å intensivere arbeidet med kartlegging og restaurering av forringete og ødelagte økosystem. Målet var å få restaurert 15 % av disse innen 2023. Naturmangfoldloven og rødlistene. Det har skjedd mye i Norge når det gjelder tiltak, forskrifter og lover de siste tiårene. I tillegg til naturmangfoldloven som kom i 2009 (Naturmangfoldloven, 2009), fikk vi «Norsk svartliste for arter» i 2007 (Gederaas et al., 2007). Denne har siden blitt oppdatert og avløst av «Fremmedartslista» i 2018 (Artsdatabanken, 2018a). Den første «Norsk rødliste for arter» kom i 2010 (Kålås et al., 2010), med tredje og foreløpige siste oppdatering i 2021 (Artsdatabanken, 2021a). Rapporten om «Truete vegetasjons typer i Norge» kom i 2001 (Fremstad & Moen, 2001), og

«Norsk rødliste for naturtyper» kom i 2018 (Artsdatabanken, 2018b). Første versjon av naturklassifikasjonssystemet «Natur i Norge» (NiN) kom i 2009 (Halvorsen et al., 2009b) og har senere blitt oppdatert; siste og gjeldende versjon, NiN 2.3, er fra 2022 (Bratli et al., 2022). Som det fremgår, vil slike lister og klassifikasjoner aldri være statiske, og de oppdateres derfor jevnlig. Kunnskapsmangelen er ennå stor. Det er Artsdatabanken som har ansvar for oppdatering av listene og NiN (se www.artsdatabanken.no).

Med naturmangfoldloven (2009) fikk også truete arter og naturtyper utenfor verneområdene en viss beskyttelse. Dette skjedde ved at utvalgte naturtyper, slik som slåttemark, slåttemyr og kystlynghei, og prioriterte arter, slik som plantene svartkurle og dragehode, fikk utarbeidet egne handlingsplaner.

Naturmangfoldloven (2009) har som mål at vi tar vare på mangfoldet av naturtyper innenfor deres naturlige utbredelse, herunder artsmangfoldet og de økologiske prosessene som kjennetegner de enkelte naturtypene. Vi skal altså sørge for at vi blant annet har slåttemarker av ulike typer over hele landet, og i et slikt omfang at de fungerer som økosystem. Forvaltningen har ansvar for at handlingsplanene følges opp. Det er opprettet egne tilskuddsordninger hvor det kan søkes om midler til å gjennomføre tiltak som bidrar til å ivareta de truete artene og naturtypene.

Det anslås at det kan være i overkant av 70 000 arter i Norge, men så langt har bare 47 000 arter blitt påvist (Elven & Søli, 2021). I 2021 sto 4957 arter på Norsk rødliste for arter, og av disse var 2752 truet, det vil si oppført med status som sårbar (vulnerable, VU), sterkt truet (endangered, EN) eller kritisk truet (critically threatened, CR) (Artsdatabanken, 2021a). Av de truete artene var 798 (29 %) knyttet til kulturbetingete, såkalte semi-naturlige

Kystblåstjerne vokser i enkelte slåttemarker langs kysten av Vestlandet, som her på Sandøya i Askvoll kommune. Arten er sjelden.

naturtyper. Arter vil flytte på seg når det gjelder kategorier av sårbarhet eller trusselnivå. Enkelte arter (og naturtyper) vil kunne bli tatt ut av listene, mens andre kommer til. Likevel er tendensen klar: Det går jevnt over feil veg; stadig flere arter og naturtyper trues, og ved de siste revisjonene av rødlistene har flere naturtyper og arter fått en sterkere truet-kategori snarere enn at de har falt ut av listene. De truete artene i kulturlandskapet finnes spesielt innen artsgruppene biller, sommerfugler, lav, karplanter og sopper. Det er et nasjonalt miljømål at utviklingen til utsatte arter og naturtyper skal bedres, med andre ord er det ønskelig at flest mulig arter og naturtyper flyttes fra truete kategorier til livskraftig kategori, og at det gjøres aktive tiltak for å hindre at nye arter blir rødlistet.

I Norge regner en med at totalt 107 plante- og dyrearter som er dokumentert med funn etter 1800, nå er utdødd. Av disse var 47 arter knyttet til semi-naturlig mark (Artsdatabanken, 2021a). Også de fleste av kulturmarkene våre er i dag truet og fragmenterte (Fremstad & Moen, 2001). Majoriteten av de tradisjonelle kulturavhengige naturtypene er å finne på «Norsk rødliste for naturtyper» (Artsdatabanken, 2018b). For eksempel regner en med at rundt 90 % av både slåttemarkene og kystlyngheiene i Norge forsvant i løpet av 1900-tallet. Med det siste århundrets store endringer innen landbruket har svært mange artsrike kulturmarker dominert av viltvoksende vegetasjon hatt en sterk tilbakegang. Artene i disse naturtypene forekommer naturlig i norsk natur og omtales gjerne som kulturavhengige, siden de er avhengige av påvirkning fra mennesker gjennom jordbruksdrift, for eksempel hogst, slått, husdyrbeiting, regelmessig sviing, høsting av lauv til fôr og annen fôr- og emnesanking. Tilsvarende kaller vi naturtypene med kulturavhengige arter for semi-naturlige (eller halvnaturlige) naturtyper. På «Norsk rødliste for naturtyper» er nå semi-naturlig eng, strandeng og boreal

hei vurdert som sårbare (VU), kystlynghei og semi-naturlig strandeng som sterkt truete (EN) (Artsdatabanken, 2018b). Slåtteengene og slåttemarkene. Slåttemark er skilt ut fra hovedtypen semi-naturlig eng som en egen vurderingsenhet, da den er gitt en høyere rødlistekategori; kritisk truet (CR) og har egen handlingsplan (Direktoratet for naturforvaltning, 2009). Denne handlingsplanen blir nå revidert av Miljødirektoratet og vil gjelde for perioden 2023–2037 (Svalheim, 2022). Artene i en slåttemark er viltvoksende norske arter som trives i områder med slått og husdyrbeiting. Med unntak av naturlig åpne arealer som strandenger, myrer, elveører, deltaområder, rasmarker, bergknauser og høyfjell er det få områder i naturen hvor det i utgangspunktet er åpen mark, og hvor lyskrevende arter kan trives. Gjennomgående er skog en naturlig klimaksvegetasjon hos oss. Opp gjennom århundrene og gjennom lang og årviss bruk av landskapet ved oppdyrking, husdyrbeiting, slått og lauving ble det imidlertid skapt lysåpne glenner og småbiotoper i skogen. På denne måten ble leveområdene (biotopene) til mange viltvoksende, lyskrevende gras og urter utvidet.

Slåttemarkene er en av de mest artsrike og varierte naturtypene vi har i Norge (Norderhaug & Svalheim, 2009). De inneholder mange karplanter, sopper og insekter og har et rikt fugleliv. Mange sommerfugler, bier og humler er avhengige av de semi-naturlige engene og plantene der. Det er mengden av ulike arter som gjør slåttemarkene unike. Innenfor én kvadratmeter kan det vokse 20–50 arter av urter og gras (Norderhaug et al., 1999). I tillegg må vi telle med alle insektene og de andre småkrypene, alle soppene og mosene, for ikke å snakke om mikrolivet i jorden. Selv om utvalget av arter varierer fra sted til sted som følge av blant annet forskjellig jordsmonn, høyde over havet og fuktighetsforhold, er bruken likevel den viktigste forutsetningen for dette mangfoldet.

Definisjoner

Slåttebetinget kulturmark kan betraktes som et agrikulturelt begrep hvor driftsformen, kulturpåvirkningen, er det mest sentrale, men det er også et botanisk begrep hvor fokus er på vegetasjonen som har en spesiell sammensetning av lyskrevende urter og grasarter.

Eng blir brukt om alle typer åpen kulturbetinget vegetasjon, og engene kan videre deles inn i ulike engtyper. I «Handlingsplan for slåttemark» (Direktoratet for naturforvaltning, 2009) er naturtypen definert som arealer som blir regelmessig slått. De er ofte overflateryddet, men stort sett ikke oppdyrket og tilsådd i senere tid, og de blir heller ikke gjødslet på moderne vis. De blir helst slått sent i vekstsesongen. Engene blir, eller ble, gjerne høstbeitet og kanskje også vårbeitet. Slåttemark finnes både i innmark (slåtteenger) og utmark (utslåtter). De er urte- og grasdominerte og oftest meget artsrike. De kan være åpne eller tresatte (lauveng).

I eldre tid spilte også myr en viktig rolle som slåttemark (slåttemyr) (Moen, 1990). Begrepene slåtteeng og slåttemark blir begge brukt når semi-naturlig eng blir beskrevet i henholdsvis «Handlingsplan for slåttemark» (Direktoratet for naturforvaltning, 2009) og faktaark for slåttemark (Svalheim, 2015). Vi har her valgt å nyansere begrepene noe.

Slåttemark blir brukt om arealer som blir slått regelmessig, en til flere ganger per år eller med 2–3 års mellomrom.

Viktige kulturmarkstyper knyttet til slått og husdyrbeiting: slåtteeng med ballblom, slåttemark med hvitmaure og prestekrage, lauveng med styvete asketrær og naturbeitemark.

Slåttemark er overflateryddet, men ikke dyrket opp eller gjødslet i nevneverdig grad. Dette omfatter i hovedsak enger med kontinuerlig drift og vegetasjon av viltvoksende arter. Begrepet knytter seg helst til marginale innmarksarealer og slåttearealer i utmark (utslåtter).

Slåtteeng er ryddete arealer fortrinnsvis i innmark som slås regelmessig, og som kan ha en tidligere historie som gjenlegg i rotasjon med åker med alder lengre enn 20 år. Slåtteenger kan i perioder ha vært noe gjødslet og kan ha innslag av innsådde arter (engsvingel, hvitkløver, rødkløver, engtimotei, bladfaks og hundegras), men hoveddelen av artsinventaret er viltvoksende arter. Vi kan finne slåtteenger også på støler (stølsløkker). Beiteeng brukes ofte om tidligere slåtteenger som har vært utnyttet til husdyrbeiting de siste 10–50 årene. Lauveng er slåttemark og slåtteeng med spredte lauvtrær hvor trærne gjerne ble styvet, det vil si der greinene ble høstet på sensommeren som fôr til husdyrene, og hvor trærne med tiden fikk et karakteristisk utseende.

Der hvor steinet, tørr og/eller svært bratt mark gjorde det vanskelig med åkerdrift og slått, ble marken beitet. Naturbeitemarkene kunne bli ryddet for busker og trær dersom driftsarealene lå i lavlandet, men vi finner dem også

over tregrensen først og fremst i tilknytning til stølsdrift (stølsvoller). Vegetasjonen består av lyskrevende viltvoksende arter, og naturbeitemarkene kan være svært gamle og artsrike. Hagemark er naturbeitemark med spredt tresjikt hvor trærne kunne bli brukt til ulike typer av fôr- og emnesanking.

Blomstereng og urterik engmark brukes i denne boken som begrep på arealer der viltvoksende arter blir sådd eller plantet som pluggplanter, eller det blir påført friskt eller tørt plantemateriale fra en slåttemark eller slåtteeng for å oppnå en artsrik biotop. Selv om hovedmengden av de verdifulle slåttemarkene vi finner i dag, har hatt mer eller mindre kontinuerlig drift gjennom generasjoner, er det viktig at også artsrike innmarksenger og nyetablerte engarealer med et stort innslag av ville, lyskrevende engarter fra den gamle slåttemarkfloraen inkluderes og får riktig skjøtsel. Målet for tiltakene må være å ta vare på og øke artsvariasjonen og innholdet av stedstilpassede naturengarter, særlig av insektpollinerte arter.

Økologisk restaurering under fagområdet restaureringsøkologi brukes i første rekke der det er aktuelt å tilbakeføre naturtyper (vegetasjonssammensetningen) etter ulike landskapsinngrep. Det kan for eksempel være etter kraftutbygging, vegutbygging eller militær aktivitet. God kunnskap i botanikk, vegetasjonsøkologi og økologiske prosesser er nødvendig. Økologisk restaurering er også relevant når vi snakker om kulturlandskap. Det kan for eksempel være å tilbakeføre bestemte semi-naturlige vegetasjonstyper, som en slåttemark eller en kystlynghei etter gjengroing. Vi omtaler gjerne dette som å sette naturtypen i en bedre økologisk tilstand. Det kan også være å reetablere og nyetablere kulturmarker som er truet (Johansson & Hedin, 1991). Hensikten er å ta vare både på naturtypen og tilhørende arter. I slike situasjoner er

kulturhistorien viktig i tillegg til vegetasjonsøkologisk kunnskap. Opprettholdelsen, eventuelt gjeninnføringen av ulike driftsformer, er helt avgjørende for å ta vare på det store og karakteristiske mangfoldet i de semi-naturlige vegetasjonstypene. Dette sikres gjennom skjøtsel.

Skjøtsel defineres som aktive tiltak som gjennomføres for å opprettholde en ønsket tilstand i naturen (Norderhaug et al., 1999). Både arter og naturtyper kan i ulik grad være betinget eller avhengig av skjøtsel. Skjøtselsformene i skjøtselsbetingete naturtyper følger av tradisjonell, førindustriell jordbruksdrift, og omfatter i hovedsak slått, beiting, sviing og ulike former for høsting av eventuelle busk- og tresjikt. Med skjøtselsbetinget natur menes i denne sammenhengen semi-naturlige naturtyper og tilhørende artsmangfold som er avhengig av bruk/hevd for å opprettholdes, og som hovedsakelig finnes i kulturlandskapet (Norderhaug et al., 1999). I tillegg til fôrhøsting og husdyrbeiting omfatter tradisjonell bruk også å vedlikeholde arealene med rydding og fjerning av uønskete planter og påvirkning av næringsstatusen med naturgjødsel og eventuelt bruk av tang, tare, fiskeavfall, kompost og aske. Tradisjonell bruk av ulike arealer har vært lokalt tilpasset og basert på kunnskap om miljøforhold og produksjonsevne over tid. Tidspunkt for slått, om slått ble kombinert med beiting vår og/eller høst, type beitedyr og intervall på høsting av styvingstrær er eksempler på nødvendig kunnskap. Gjennom oppfølgingen av «Handlingsplanen for slåttemark» (Direktoratet for naturforvaltning, 2009) og handlingsplaner for andre truete kulturavhengige naturtyper er det i de senere årene utarbeidet mye veiledningsmateriell om restaurering og skjøtsel (Bele & Svalheim, 2017; Elven & Bjureke, 2018; Garnås et al., 2018; Miljødirektoratet, 2016; Svalheim & Bele, 2017; Svalheim et al., 2018; Thorvaldsen & Velle, 2021; Velle & Thorvaldsen, 2021).

Litt historie

En slåtteeng, slåttemark eller naturbeitemark har blitt til gjennom et langvarig samspill mellom mennesker, menneskenes husdyr og naturen. For at en eng skal bli artsrik, må den skjøttes år etter år i generasjoner. Gjennom århundrer var disse kulturmarkene blant de vanligste naturtypene i Norge.

Det åpne kulturlandskapet er artsrikt. Artene som finnes der, er eldre enn jordbruket og må nødvendigvis ha hatt andre levesteder før menneskene forvandlet landskapet rundt seg. Én teori er at megaherbivorene (store planteetende dyr) begrenset skogen gjennom beiting og forvandlet landskapet til åpne steppebiotoper (Emanuelsson, 2009). En annen forklaring er at det var en større hyppighet av skogbranner i forhistorisk tid og at dette kan ha bidratt til å skape åpne blomsterrike habitater som ikke finnes i dag. En tredje forklaring er at artene opprinnelig vokste i andre åpne miljøer, som havstrender, våtmarker, på klipper og berg, men at de åpne steppene og senere menneskets kulturlandskap bød på nye nisjer som ga dem mulighet til å ekspandere.

Åker og eng. Da jordbrukskulturen kom til Norge for 4000–5000 år siden, begynte menneskene å åpne skogen og dyrke jorden. I Norge er det så tidlig som i yngre steinalder (2400 f.Kr.) dokumentert spor etter jordbruksaktivitet (brannrydding) i områder som senere utviklet seg til gårder. Spor etter ekstensiv åkerdyrking kan dokumenteres like tidlig (Myhre & Øye, 2002). En intensivering av jord-

bruket skjedde i overgangen mellom bronse- og jernalderen med utviklingen av jernredskaper (jernalderen regnes fra år 500 f.Kr. til 1030 e.Kr.). De første slåttemarkene ble ryddet i jernalderen for å skaffe vinterfôr til husdyr, og en regner med at ljåen kom i alminnelig bruk ca. år 200 e.Kr. På disse slåttemarkene ble det kontinuerlig høstet vinterfôr til husdyrene. Samtidig med at en begynte å skaffe mat til menneskene ved åkerdyrking, ble også slåtteengene utviklet. Det ble gradvis en bevisst organisering av inn- og utmarksarealer, noe som var viktig både i forhold til drift, beitedyr, gjødselhåndtering og produksjon.

I slåtteenger og slåttemarker i god hevd er det i jordsmonnet en fin likevekt mellom næringsstoffer som fjernes ved slått og/eller husdyrbeiting, og næringsstoffer som frigis ved nedbryting av organisk materiale og mineraler, eller som tilføres ved tilsig, nedbør og nitrogenbinding av bakterier og alger. Dette er meget stabile og bærekraftige økosystem med lavt innhold av plantetilgjengelig nitrogen og fosfor. Grunnen er at disse næringsstoffene fjernes når høyet fraktes vekk, og når husdyrene beiter ned vegetasjonen vår og høst. Det var sjelden at innmarksenger som

lå i noe avstand fra gården eller utmarksslåtter, ble gjødslet annet enn med det beitedyrene la igjen, eventuelt at det ble tilført noe småfégjødsel år om annet. Kraftige og næringskrevende gras og urter trivdes derfor sjelden, noe som kom små og spinkle markblomster til gode. Noen slåttemarker kunne være produktive «taddenger», «vuttu», «dølaenger» eller «fjøsteiger» i møkkasiget fra fjøs og stall (Bele & Svalheim, 2017; Kvinge, 1998), men ofte var slåttemarkene bratte med bergknauser og stor stein og hadde for grunt jordsmonn til at de noen gang ble pløyd eller spadd opp. Slike enger kan ha svært lang kontinuitet. På Vestlandet forteller slåtteteiger med navn som «Brattbakken», «Slettebakken», «Bratteto», «Hengeto», «Flogbratta» og «Livsfåren» mye om topografien og hva det ville si å slå på slike steder (Hovda, 1944; Koller, 2010). Arealene ble betraktet som lavproduktive og marginale, men selv om avkastningen ikke var så stor, utgjorde de likevel en viktig del av gårdens samlede produksjonsareal.

Åker og eng var nøye tilpasset hverandre. Åker var nødvendig for å produsere korn, rotvekster og grønnsaker, engen for å produsere fôr til husdyr som igjen ga nødvendig gjødsel for å holde produksjonen på åkeren ved like. Det var i hovedsak to måter å oppnå dette på: a) gjennom «reitbruk», der det samme arealet ble brukt opp igjen i mange år og produksjonen opprettholdt ved tilførsel av mye gjødsel, og b) gjennom «trede», det vil si at åkeren skulle hvile 2–6 år (Lunden, 2002). Gjenlegg av åkerarealer til eng var slik sett et viktig ledd i vanlig jordbruksdrift blant annet for å hindre jordtretthet og plantesykdommer. I lokale stedsnavn og på gamle kart finner vi mange eksempler på «ekre» og «attlæge» som navn på ulike arealer (teiger) i innmarken.

Gamle foto kan fortelle mye om tradisjonelle fôrhøstingsmetoder og arbeidsfordeling som var vanlig i landbruket tidligere.

Dette forteller oss at hele eller deler av åkerarealene i en periode kunne være gjenstand for naturlig revegetering fra omgivende arealer, eller de ble tilsådd. Teigmønsteret av åker og slåtteeng på innmarksarealene var slik sett dynamisk (Myhre & Øye, 2002; Skre, 1994). Ved tilsåing ble det helst brukt frø/oppsop fra løene. Løehøyet kom fra gårdens nærliggende slåtteenger, men også fra utslåtter (Koller, 2010; Losvik & Austad, 2002). Slik ble naturengartene spredt på stadig nye arealer. I tillegg ble frø også spredt med beitedyr og høytransport; engarter fra gårdene i lavlandet ble spredt opp i stølsområdene, og motsatt veg ble frø av fjellplanter spredt fra stølsløkkene (slåtteeng på stølene) til lavlandet (Svalheim & Sickel, 2017). Det betyr at det i dagens slåtteenger kan være en underliggende og komplisert brukshistorie både i tid og rom. Sammen med andre forhold vil dette avspeile seg i dagens vegetasjonssammensetning.

Husdyr og beitemønstre. De fleste steder ble husdyrene sluppet ut tidlig på våren avhengig av grasveksten. Det var først og fremst søyer med lam som beitet på innmarksengene. Her kunne dyrene gå alt fra noen dager til 3–4 uker før de ble sluppet på tilgrensende hagemarker, utmarksenger og vårstøler og senere til beiter i annen utmark og fjell. Om høsten, ofte i begynnelsen av september, ble dyrene hentet og fikk igjen beite på innmarksarealene. Plantesammensetningen på en eng som vår- og høstbeites vil ha preg av dette, og påvirkes også av hvilke dyr som beiter. Det er forskjell både på hvordan dyrene beiter og hvilke planter og plantedeler de foretrekker. Storfe slenger ut tungen og rasker med seg det de får tak i, mens sau er mye mer selektiv og velger ut bestemte plantearter (Nedkvitne et al., 1995). Særlig er det blomsterknoppene som blir foretrukket, da de gjerne er de mest mineralholdige plantedelene. Arter som har pigger, torner eller brennhår (som for eksempel tistler, bringebær, stornesle), arter som

smaker vondt eller er giftige (som soleiene), eller som er ubehagelige å spise (for eksempel sølvbunke), blir sjelden beitet, og de blir derfor stående igjen på mark som bare beites.

Plantenes utvikling styrer driften. Grasveksten på innmarksengene måtte være kommet tilstrekkelig langt før slåtten kunne starte. Det var vanlig å slå de nærmeste arealene først; fra sankthans til midten av juli, men dette varierte avhengig av værforholdene og beliggenheten. Når et område blir slått, vil alle arter bli behandlet likt. En eng kan inneholde mange ulike arter med forskjellige livsstrategier, få eller ingen oppslag av høye arter, og de fleste av artene er flerårige selv om det også kan være et stort innslag av ettårige arter som spirer i tråkksporene som dannes under vår- og høstbeiting. Den kontinuerlige driften har ført til at slåtteengene og slåttemarkene har utviklet seg til en egen naturtype som skiller seg fra landskapet rundt (Norderhaug, 1988).

Kalenderplanter var planter som gårdbrukeren brukte som merke for når det var tilstrekkelig med fôr til beitedyrene i utmarken, eller når slåtten kunne ta til (Svalheim & Bele, 2017). For eksempel kunne en begynne å slå når jåblom, solblom eller blåklokke blomstret. Også småengkall ble mye brukt som kalenderplante; når frøene hadde begynt «å ringle», var tiden inne. Det var iøynefallende urter som ble brukt som kalenderplanter, og hvilke planter som varslet de ulike arbeidsoperasjonene, varierte fra sted til sted. Ove Arbo Høeg skriver i boken «Planter og tradisjon» (1976) side 105 at: «Landsens liv er knyttet til årstidene. Likevel har en ikke utelukkende kunnet holde seg til kalenderen, enten denne nå var primstav, som fortalte om de viktigste merkedagene, eller en trykt almanakk, som gjorde det samme på en annen måte. Langt viktigere enn datoen var utviklingen av vær- og snøforholdene og vegetasjonen».

Noen eksempler fra Ove Arbo Høeg (1976) om beitedyrene: Oppdal: «Når marikåpa om våren er blitt så stor som et musøre, er sauene framfødd». Trøgstad: «Når karven blomstret, var det slippetid for kreaturene». Fyresdal: «Når kjinnkrossen (tepperot) og tiriltunga tok til å bløme, kunde kyrne klare seg ute». «Når kusumar (kusymre) blømer, kan kui finne mat sjølv ute». Trøndelag: «Når kjørrheimblomen (bekkeblom) var sprunget ut, var beitet blitt så bra at en kunne ta kuene hjem til melking midt på dagen».

Noen eksempler fra Ove Arbo Høeg (1976) om slåtten: Kvikne: «Når rølliken (ryllik) blomstrer, kan slåtten ta til». Rauland: «Når bjøddeblomen (blåklokke) blømde, var det ti’e å byrje slåtten i heimejordi». Uvdal: «Når prestekragen blomstrer, er det høvelig slåttetid». Vigmostad: «Slå når perikummen blømde». Vestre Slidre: «Når den (flekkgrisøre) tar til å blomstre, er det tid å begynne slåtten».

Agdenes: «Når penggraset (engkall) blomstrer, skal en ta til med slåtten»… «når den (engkallen) begynte å visne skulle man gå med ljåen … når hvitkløveren begynte skulle man springe med ljåen» Kolvereid: «når slåttekallen (småengkall) tørkar, er det for seint å slå». Volda: «Når raudklyveren (rødkløver) falma, var det tid å slå». Gratangen: «Når knappsoløyen (ballblom) feller bladene av blomsten, må slåtten begynne»

Slåtten kunne vare i 8–10 uker, og en beveget seg fra tunet og utover i innmarken, det vil si at slåtten kunne komme sent for noen av engene som lå lengst unna; for utslåttene og på stølsløkkene. I enkelte områder pågikk myr- og utmarksslåtten frem til snøen kom. Det var i tillegg viktig å fylle de enkelte hesjene, dvs. at man ikke nødvendigvis slo hele flater av gangen, men i mosaikker avhengig av veksten, slik at tidspunktet for slått innenfor enkelte engarealer kunne variere.

Dette førte til at mange av plantene fikk en lang vekstsesong, og en stor andel av artene rakk å sette modne frø og fikk mulighet til å spre seg på området. I tillegg til sen slått ble høyet ofte tørket på bakken eller i hesjer, noe som førte til at frø falt av og spredte seg på marken. Dette var med på å opprettholde artsmangfoldet på slåtteengene og slåttemarkene. De gamle slåttemarkene er botanisk interessante og kulturhistorisk viktige. Mange ord, uttrykk, driftsteknikker og redskap er knyttet til slåtteaktivitet (Evensen, 2015). Det samme gjelder viktige økologiske prosesser og sårbare arter (Evju et al., 2021; Framstad et al., 2020).

Endringer i jordbruket. Jordbruket har hatt en kontinuerlig utvikling. Best kjent er det store «Hamskiftet» fra slutten av 1800-tallet. Da gjennomgikk bygdesamfunnene

store sosiale, økonomiske og kulturelle endringer. Introduksjon av poteten (fra slutten av 1700-tallet), utvikling av nye redskaper som jernplog, bruk av nye metoder for lagring av husdyrgjødsel, bedre drenering og grøfting, utskiftingsloven (1821, 1857), avlsarbeid, tilgang på renere såkorn, aktiv ugrasbekjemping og bruk av kunstgjødsel er eksempler på endringer som fikk stor betydning for kulturlandskapet og kulturmarkene (Almås, 2002; Gjerdåker, 2002; Norderhaug et al., 1999). Vegene ble stadig bedre, og jernbanelinjer ble bygget, noe som lettet kommunikasjon og varetransport. Landbruksskoler ble opprettet og fylkesagronomer ansatt.

Fra 1950-tallet kom nye drifts- og dyrkingsmetoder, samtidig som bruken av kunstgjødsel økte og traktorer begynte

Kristoffer Sundsdahl og sønnen Olav (f. 1897) med hver si høybyrd. Bildet er arrangert. Fra gården Viki nær Vallarheim hotell i Valle, Setesdal. Foto: Ferdinand Køhn ca. 1910. Fra Aust­Agder museum og arkiv, avd. Setesdalsmuseet.

å bli allemannseie på gårdene. Den tradisjonelt skjøttede engen tapte da terreng på to fronter. Mens de mest lettdrevne innmarksarealene ble omgjort til produktive, grasdominerte kulturenger som var enkle å drifte ved bruk av nye maskiner og redskap, opphørte slåtten i utmark og på de mest tungdrevne innmarksarealene. Utviklingen i jordbruket, ikke minst bruken av kunstgjødsel, førte til at det ble mulig å intensivere og konsentrere grasproduksjonen til oppdyrket og godt gjødslet innmark. Sammen med økt bruk av kraftfôr opphørte gradvis behovet for den gamle slåttemarken, og som resultat forsvant det meste av disse kulturmarkene og mangfoldet i dem (Norderhaug et al., 1999; Svalheim, 2019).

Dagens utfordringer. Slåtteengene, slåttemarkene og naturbeitemarkene som vi i generasjoner var helt avhengige av, finnes i dag bare som små og spredte rester. Det skjøtselsbetingete artsmangfoldet har med andre ord over lang tid hatt en negativ utvikling. En del av arealene har også gått over til skogbruk gjennom tilplanting, mens andre arealer har gått ut av drift. Andre negative faktorer er nedbygging av arealer til blant annet hytter, boliger, industri og veger (Hovstad et al., 2018; Jakobsen & Pedersen, 2020; Svalheim, 2019). Klimaendringer og lengre vekstsesonger sammen med tilførsel av nitrogen gjennom luftforurensing kan øke gjengroingshastigheten når jordbruksmark går ut av bruk. Der slått eller beiting opphører, vil en større del av produksjonen ikke bli tatt ut, noe som vil føre til at tykkelsen på strølaget (døde plantedeler) øker. Dermed vil næringsinnholdet i jorden øke og engarealet bli dominert av kraftigere urter og grasarter med et stadig større strølag som gir dårligere spiringsmuligheter for naturengartene.

Artenes økologiske krav varierer, og dermed også respon-

Kunnskapen om driftsteknikker og redskapsbruk som tradisjonsbærerne innehar, er viktig for å ta vare på det rike biologiske mangfoldet.

sen ved opphør av drift. I en undersøking av 49 plasser i Nes og Aurskog Høland viste det seg at arter som flekkgrisøre og solblom reagerte negativt og forsvant fra engene etter 60 år uten hevd, mens andre engplanter som føllblom, småengkall og hårsveve er mer tolerante mot driftsendringer og forsvinner senere (Bjureke, 2003). Reduksjon og tap av engarter, særlig urtene, vil igjen føre til at insektarter forsvinner.

Mangel på beitedyr kan også påvirke det genetiske mangfoldet. Beitedyr frakter med seg frø og plantedeler fra tilgrensende områder (naturbeitemark, hagemark og skogsbeiter), noe som fører til at artene får bedre genutveksling enn i en eng som ikke beites (Svalheim & Sickel, 2017).

Andre steder truer aggressive problemarter og fremmedarter mangfoldet ved at de utkonkurrerer arter som naturlig hører hjemme i engene.

Mangel på kunnskap og erfaringer er også en trussel. Ofte har folkene som en gang skjøttet engene gått bort, og det finnes ingen som kan fortelle hvordan mangfoldet som en i

dag bare ser rester av, kom til. Ingen er der til å vise bruken av redskapene eller til å fortelle om viktige tidspunkt for ulike arbeidsoperasjoner. Den tradisjonelle skjøtselen var en del av et helhetlig driftsopplegg som inkluderte innmark, utmark og fjell, og som til enhver tid ble tilpasset naturforholdene på den enkelte gård (Bele & Svalheim, 2017; Dago, 2012; Engesæter et al., 2012; Johansen & Austad, 2012; Koller, 2010; Skre, 1994; Svalheim & Bele, 2017; Svalheim et al., 2018). Driften og skjøtselen var svært variert fra landsdel til landsdel, men også over korte avstander mellom bygder ble arbeidsoppgavene utført ulikt. Det haster derfor med dokumentasjon av tidligere driftsteknikker i ulike deler av landet til ulike tider og under ulike naturforhold. Dette er kunnskap som vi er helt avhengige av for å sikre viktige økologiske prosesser som er avgjørende for at vi kan ta vare på biologisk mangfold og sårbare arter i årene som kommer. Se ellers «Bondens kulturmarksflora» (Bele & Norderhaug, 2008; Bele et al., 2014; Bele et al., 2018; Bele et al., 2011a, 2011b).

Å etablere blomsterenger med de gamle norske slåttemarkene som forbilder er viktig. Dette både for å ta vare på viltvoksende markblomster samt bedre forholdene for ulike pollinatorer i landskapet. Norge er et variert og langstrakt land med et mangfold av slåttemarker hvor en kan hente inspirasjon og informasjon.

Ved etablering av blomsterenger er det viktig å ta hensyn både til hvilke slåttemarker og hvilke markblomster som er vanlige i ulike områder, og til økologiske forhold blomsterengene skal etableres under. Boken presenterer forbildeenger i ulike regioner, og gir også råd om hvilke arter som bør velges hvor, hvordan en best etablerer en blomstereng, bruk av friskt plantemateriale eller høy, frøinnsamling samt hvordan de nyetablerte blomsterengene skal skjøttes.

Boken har blitt til ved et tett samarbeid mellom seks forskere, henholdsvis ved Høgskulen på Vestlandet (HVL), Naturhistorisk museum ved universitetet i Oslo (UiO), Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). Alle forfatterne har erfaring fra nyetablering ved hjelp av lokale donorenger, sammensetning og bruk av regionale frøblandinger og fra forsøk med utarming av grasarealer, plener og næringsrikt jordsmonn.

Boken vil være nyttig for allmennheten, grøntanleggsbransjen og landbruket.

ISBN 978-82-450-4162-0