Sammendrag

Av de om lag 47 000 plante- og dyreartene som hittil er påvist i Norge, ble 2752 arter oppført som truet av Artsdatabanken i 2021 (Artsdatabanken, 2021a). Av disse truete artene var 798 (29 %) kulturbetingete, det vil si avhengige av hogst, slått, husdyrbeiting, lauving, regelmessig brenning eller annen landbruksdrift. Slåttemark og andre naturtyper med slike kulturbetingete arter kalles ofte for «semi-naturlige» eller halvnaturlige. I Norge forsvant om lag 90 % av slåttemarkene i løpet av 1900-tallet, og denne reduksjonen har fortsatt etter århundreskiftet. Dette skyldes først og fremst endringer i landbruksdriften; enten gjengroing på grunn av opphør av drift eller intensivering med større jorder (færre kantsoner) og økt bruk av gjødsel og plantevernmidler.

Slåttemark er en kritisk truet naturtype betinget av tradisjonell drift gjennom generasjoner. Slåttemarker hører til de mest artsrike naturtypene våre og har stor betydning også for andre organismer enn karplanter. For eksempel har ca. 70 % av dagsommerfuglene tilholdssted i åpen engvegetasjon, og flere vadefugler bruker strandområder eller våtmarker som tidligere ble slått eller beitet, som hekkeområder eller rasteplasser under trekket. Slåttemarker er også viktige for mange truete arter av beitemarksopp. Norge har gjennom konvensjonen om biologisk mangfold (Rio-konvensjonen) (United Nations, 1992) påtatt seg et ansvar for å stoppe tapet av plante- og dyrearter.

De gjenværende slåttemarkene bør tas vare på og brukes som forbilder for etablering av nye blomsterenger. Slike enger kan etableres ved overføring av friskt plantemateriale eller høy fra utvalgte donorenger, transplantasjon av ønskete arter fra nærområdet, direkte såing av egeninnsamlet frø eller regionale frøblandinger, eller utplanting av pluggplanter. Det er også viktig å restaurere arealer med rester av gammel naturengvegetasjon. Nyetablering av blomstereng er normalt lettest å få til på skrinn, ugrasfri og grunnlendt jord, men det er stor variasjon mellom arter med hensyn til hvor næringsrik og tørkesterk jord de tåler uten å bli utkonkurrert av rotugras som åkertistel eller høymol, av kraftigvoksende grasarter eller av arter som står på fremmedartslisten. Tilslaget er vanligvis bedre etter såing i åpen jord fri for ugras enn etter såing i eksisterende plen eller annen grasmark. De norske slåttemarkene domineres av flerårige arter, og de fleste vil ikke komme i blomst før ett til to år etter såing og utplanting.

Enhver slåttemark har sitt særpreg der ulike arter blomstrer og setter frø til ulik tid gjennom sesongen. Den beste metoden for å skaffe formeringsmateriale på er å samle inn friskt eller tørt plantemateriale eller modent frø ved gjentatte besøk i donorengen, men de regionale frøblandingene som nå er tilgjengelige i Norge, kan være et supplement eller en erstatning. Importerte frøblandinger inneholder gjerne ringblom, kornblom, valmuer og andre ettårige arter som har lite med norske blomsterenger å gjøre. Bruk av slike frøblandinger frarådes, også om de inneholder frø med utenlandsk opprinnelse av arter som også forekommer i Norge.

De ulike slåttemarkene og slåtteengene som løftes frem som forbilder i denne boken, varierer med hensyn til hovedgradientene berggrunn/kalktilstand, tilgang på fuktighet og regional utbredelse. Inndelingen følger klassifikasjonssystemet «Natur i Norge», NiN (Artsdatabanken,

2019) og beskriver ulike grunntyper innen hovedtypene «Semi-naturlig eng» (T32), «Åpen grunnlendt mark» (T2) og «Semi-naturlig våteng» (V10). For hver av grunntypene omtales nøkkelarter og regionale utforminger. Formålet er å skape økt bevissthet om hvilken type blomstereng en ønsker å skape.

Til slutt i boken gis en del eksempler på vellykket etablering av blomstereng på ulike steder i Norge.

Summary

Of the approximately 47,000 plant and animal species identified in Norway so far, 2752 have been listed by the Norwegian Biodiversity Information Centre as ‘threatened species’. The survival of 798 (29%) of these threatened species depends on regular agricultural management, such as mowing meadows for animal feed, grazing by livestock, burning for renewal of heathlands, or coppicing and pollarding of trees for timber, firewood, or animal feed. The traditional hay meadows and other habitats rich in culturedependent species are usually referred to as ‘semi-natural’.

In Norway, 90% of these habitats were lost during the 1900s, a reduction that has continued into the 21st century. The decline in semi-natural habitats and vegetation types is primarily due to a change in agricultural practices, either through the discontinuation of mowing and grazing with the result that the landscape is overgrown by woody plants, or due to intensified agriculture with larger fields, fewer field edges, and more use of mineral fertilizers and pesticides.

Hay meadows rich in herbs are a critically endangered (CR) habitat type, which has been developed by traditional management for many generations. It is one of our most species-rich habitats and is critical not only to vascular plants but also to other organisms. For example, about 70% of Norway’s day-active butterfly species dwell in open flowering meadows, and several wading birds use the coastal meadows or meadows adjacent to rivers and lakes as resting sites during migration or for nesting. Herb-rich hay meadows and pastures are also important for several threatened species of fungi in pasture soils. By ratifying the UN’s Convention on Biodiversity (the ‘Rio-convention’), Norway has an obligation to stop the extinction of plant and animal species.

The herb-rich hay meadows that still exist must be maintained by traditional management, and they should also be used as models for the creation of new ‘flowering meadows’. Furthermore, it is important to develop areas where remnants of the old vegetation types still occur through management. New meadows can be established by the transfer of fresh biomass or hay containing seeds from local donor fields, the transplantation of desired plants from neighbouring areas, direct seeding of seeds collected locally, a regional seed mixture, or by transplanting plugs after raising plants in a nursery. While new flowering meadows usually develop most successfully on nutrient-poor, weed-free, and shallow soils, the desirable flowering species vary significantly depending on how fertile, deep- and drought-resistant soils they tolerate without being outcompeted by perennial dicot weeds such as Canada thistle or Northern dock, aggressive grasses, or invasive, alien species. The establishment of new flowering meadows from seed and transplants is usually easier on bare and weed-free soil than on existing lawns or other grasslands. Traditional hay meadows are usually dominated by perennial species, many of which will not flower until one or two years after seeding or transplanting.

Each meadow has its local characteristics. While the preferred method to obtain local plant material is to collect hay or mature seeds of target species by repeated visits to the donor meadow, the regionally adapted seed mixtures that are now available in Norway can be a supplement or substitute. Imported seed mixtures usually include marigold, cornflower, poppy, and other annual species that are not indigenous to traditional Norwegian hay meadows. The use of such mixtures must be avoided, and this applies also to seed mixtures that contain the seeds of foreign populations of species that also are native in Norway.

The various examples of hay meadows highlighted in this book vary in regional distribution and along the gradients soil pH and water availability. The classification follows the Nature in Norway (NiN) classification system (Norwegian Biodiversity Information Centre 2019), and describes different basic types within the main types ‘Seminatural meadow’ (T32), ‘Open meadows on shallow soil’ (T2), and ‘Semi-natural wet meadow’ (V10). For each of the types, key species and regional adaptions are mentioned. The intention is to increase the awareness of the desired type of flowering meadows to be established.

The final chapter in the book gives some examples of successful establishment of flowering meadows at various sites in Norway.