Definisjoner

Slåttebetinget kulturmark kan betraktes som et agrikulturelt begrep hvor driftsformen, kulturpåvirkningen, er det mest sentrale, men det er også et botanisk begrep hvor fokus er på vegetasjonen som har en spesiell sammensetning av lyskrevende urter og grasarter.

Eng blir brukt om alle typer åpen kulturbetinget vegetasjon, og engene kan videre deles inn i ulike engtyper. I «Handlingsplan for slåttemark» (Direktoratet for naturforvaltning, 2009) er naturtypen definert som arealer som blir regelmessig slått. De er ofte overflateryddet, men stort sett ikke oppdyrket og tilsådd i senere tid, og de blir heller ikke gjødslet på moderne vis. De blir helst slått sent i vekstsesongen. Engene blir, eller ble, gjerne høstbeitet og kanskje også vårbeitet. Slåttemark finnes både i innmark (slåtteenger) og utmark (utslåtter). De er urte- og grasdominerte og oftest meget artsrike. De kan være åpne eller tresatte (lauveng).

I eldre tid spilte også myr en viktig rolle som slåttemark (slåttemyr) (Moen, 1990). Begrepene slåtteeng og slåttemark blir begge brukt når semi-naturlig eng blir beskrevet i henholdsvis «Handlingsplan for slåttemark» (Direktoratet for naturforvaltning, 2009) og faktaark for slåttemark (Svalheim, 2015). Vi har her valgt å nyansere begrepene noe.

Slåttemark blir brukt om arealer som blir slått regelmessig, en til flere ganger per år eller med 2–3 års mellomrom.

Viktige kulturmarkstyper knyttet til slått og husdyrbeiting: slåtteeng med ballblom, slåttemark med hvitmaure og prestekrage, lauveng med styvete asketrær og naturbeitemark.

Slåttemark er overflateryddet, men ikke dyrket opp eller gjødslet i nevneverdig grad. Dette omfatter i hovedsak enger med kontinuerlig drift og vegetasjon av viltvoksende arter. Begrepet knytter seg helst til marginale innmarksarealer og slåttearealer i utmark (utslåtter).

Slåtteeng er ryddete arealer fortrinnsvis i innmark som slås regelmessig, og som kan ha en tidligere historie som gjenlegg i rotasjon med åker med alder lengre enn 20 år. Slåtteenger kan i perioder ha vært noe gjødslet og kan ha innslag av innsådde arter (engsvingel, hvitkløver, rødkløver, engtimotei, bladfaks og hundegras), men hoveddelen av artsinventaret er viltvoksende arter. Vi kan finne slåtteenger også på støler (stølsløkker). Beiteeng brukes ofte om tidligere slåtteenger som har vært utnyttet til husdyrbeiting de siste 10–50 årene. Lauveng er slåttemark og slåtteeng med spredte lauvtrær hvor trærne gjerne ble styvet, det vil si der greinene ble høstet på sensommeren som fôr til husdyrene, og hvor trærne med tiden fikk et karakteristisk utseende.

Der hvor steinet, tørr og/eller svært bratt mark gjorde det vanskelig med åkerdrift og slått, ble marken beitet. Naturbeitemarkene kunne bli ryddet for busker og trær dersom driftsarealene lå i lavlandet, men vi finner dem også over tregrensen først og fremst i tilknytning til stølsdrift (stølsvoller). Vegetasjonen består av lyskrevende viltvoksende arter, og naturbeitemarkene kan være svært gamle og artsrike. Hagemark er naturbeitemark med spredt tresjikt hvor trærne kunne bli brukt til ulike typer av fôr- og emnesanking.

Blomstereng og urterik engmark brukes i denne boken som begrep på arealer der viltvoksende arter blir sådd eller plantet som pluggplanter, eller det blir påført friskt eller tørt plantemateriale fra en slåttemark eller slåtteeng for å oppnå en artsrik biotop. Selv om hovedmengden av de verdifulle slåttemarkene vi finner i dag, har hatt mer eller mindre kontinuerlig drift gjennom generasjoner, er det viktig at også artsrike innmarksenger og nyetablerte engarealer med et stort innslag av ville, lyskrevende engarter fra den gamle slåttemarkfloraen inkluderes og får riktig skjøtsel. Målet for tiltakene må være å ta vare på og øke artsvariasjonen og innholdet av stedstilpassede naturengarter, særlig av insektpollinerte arter.

Økologisk restaurering under fagområdet restaureringsøkologi brukes i første rekke der det er aktuelt å tilbakeføre naturtyper (vegetasjonssammensetningen) etter ulike landskapsinngrep. Det kan for eksempel være etter kraftutbygging, vegutbygging eller militær aktivitet. God kunnskap i botanikk, vegetasjonsøkologi og økologiske prosesser er nødvendig. Økologisk restaurering er også relevant når vi snakker om kulturlandskap. Det kan for eksempel være å tilbakeføre bestemte semi-naturlige vegetasjonstyper, som en slåttemark eller en kystlynghei etter gjengroing. Vi omtaler gjerne dette som å sette naturtypen i en bedre økologisk tilstand. Det kan også være å reetablere og nyetablere kulturmarker som er truet (Johansson & Hedin, 1991). Hensikten er å ta vare både på naturtypen og tilhørende arter. I slike situasjoner er kulturhistorien viktig i tillegg til vegetasjonsøkologisk kunnskap. Opprettholdelsen, eventuelt gjeninnføringen av ulike driftsformer, er helt avgjørende for å ta vare på det store og karakteristiske mangfoldet i de semi-naturlige vegetasjonstypene. Dette sikres gjennom skjøtsel.

Skjøtsel defineres som aktive tiltak som gjennomføres for å opprettholde en ønsket tilstand i naturen (Norderhaug et al., 1999). Både arter og naturtyper kan i ulik grad være betinget eller avhengig av skjøtsel. Skjøtselsformene i skjøtselsbetingete naturtyper følger av tradisjonell, førindustriell jordbruksdrift, og omfatter i hovedsak slått, beiting, sviing og ulike former for høsting av eventuelle busk- og tresjikt. Med skjøtselsbetinget natur menes i denne sammenhengen semi-naturlige naturtyper og tilhørende artsmangfold som er avhengig av bruk/hevd for å opprettholdes, og som hovedsakelig finnes i kulturlandskapet (Norderhaug et al., 1999). I tillegg til fôrhøsting og husdyrbeiting omfatter tradisjonell bruk også å vedlikeholde arealene med rydding og fjerning av uønskete planter og påvirkning av næringsstatusen med naturgjødsel og eventuelt bruk av tang, tare, fiskeavfall, kompost og aske. Tradisjonell bruk av ulike arealer har vært lokalt tilpasset og basert på kunnskap om miljøforhold og produksjonsevne over tid. Tidspunkt for slått, om slått ble kombinert med beiting vår og/eller høst, type beitedyr og intervall på høsting av styvingstrær er eksempler på nødvendig kunnskap. Gjennom oppfølgingen av «Handlingsplanen for slåttemark» (Direktoratet for naturforvaltning, 2009) og handlingsplaner for andre truete kulturavhengige naturtyper er det i de senere årene utarbeidet mye veiledningsmateriell om restaurering og skjøtsel (Bele & Svalheim, 2017; Elven & Bjureke, 2018; Garnås et al., 2018; Miljødirektoratet, 2016; Svalheim & Bele, 2017; Svalheim et al., 2018; Thorvaldsen & Velle, 2021; Velle & Thorvaldsen, 2021).