Litt historie

En slåtteeng, slåttemark eller naturbeitemark har blitt til gjennom et langvarig samspill mellom mennesker, menneskenes husdyr og naturen. For at en eng skal bli artsrik, må den skjøttes år etter år i generasjoner. Gjennom århundrer var disse kulturmarkene blant de vanligste naturtypene i Norge.

Det åpne kulturlandskapet er artsrikt. Artene som finnes der, er eldre enn jordbruket og må nødvendigvis ha hatt andre levesteder før menneskene forvandlet landskapet rundt seg. Én teori er at megaherbivorene (store planteetende dyr) begrenset skogen gjennom beiting og forvandlet landskapet til åpne steppebiotoper (Emanuelsson, 2009). En annen forklaring er at det var en større hyppighet av skogbranner i forhistorisk tid og at dette kan ha bidratt til å skape åpne blomsterrike habitater som ikke finnes i dag. En tredje forklaring er at artene opprinnelig vokste i andre åpne miljøer, som havstrender, våtmarker, på klipper og berg, men at de åpne steppene og senere menneskets kulturlandskap bød på nye nisjer som ga dem mulighet til å ekspandere.

Åker og eng. Da jordbrukskulturen kom til Norge for 4000–5000 år siden, begynte menneskene å åpne skogen og dyrke jorden. I Norge er det så tidlig som i yngre steinalder (2400 f.Kr.) dokumentert spor etter jordbruksaktivitet (brannrydding) i områder som senere utviklet seg til gårder. Spor etter ekstensiv åkerdyrking kan dokumenteres like tidlig (Myhre & Øye, 2002). En intensivering av jord- bruket skjedde i overgangen mellom bronse- og jernalderen med utviklingen av jernredskaper (jernalderen regnes fra år 500 f.Kr. til 1030 e.Kr.). De første slåttemarkene ble ryddet i jernalderen for å skaffe vinterfôr til husdyr, og en regner med at ljåen kom i alminnelig bruk ca. år 200 e.Kr. På disse slåttemarkene ble det kontinuerlig høstet vinterfôr til husdyrene. Samtidig med at en begynte å skaffe mat til menneskene ved åkerdyrking, ble også slåtteengene utviklet. Det ble gradvis en bevisst organisering av inn- og utmarksarealer, noe som var viktig både i forhold til drift, beitedyr, gjødselhåndtering og produksjon.

I slåtteenger og slåttemarker i god hevd er det i jordsmonnet en fin likevekt mellom næringsstoffer som fjernes ved slått og/eller husdyrbeiting, og næringsstoffer som frigis ved nedbryting av organisk materiale og mineraler, eller som tilføres ved tilsig, nedbør og nitrogenbinding av bakterier og alger. Dette er meget stabile og bærekraftige økosystem med lavt innhold av plantetilgjengelig nitrogen og fosfor. Grunnen er at disse næringsstoffene fjernes når høyet fraktes vekk, og når husdyrene beiter ned vegetasjonen vår og høst. Det var sjelden at innmarksenger som lå i noe avstand fra gården eller utmarksslåtter, ble gjødslet annet enn med det beitedyrene la igjen, eventuelt at det ble tilført noe småfégjødsel år om annet. Kraftige og næringskrevende gras og urter trivdes derfor sjelden, noe som kom små og spinkle markblomster til gode. Noen slåttemarker kunne være produktive «taddenger», «vuttu», «dølaenger» eller «fjøsteiger» i møkkasiget fra fjøs og stall (Bele & Svalheim, 2017; Kvinge, 1998), men ofte var slåttemarkene bratte med bergknauser og stor stein og hadde for grunt jordsmonn til at de noen gang ble pløyd eller spadd opp. Slike enger kan ha svært lang kontinuitet. På Vestlandet forteller slåtteteiger med navn som «Brattbakken», «Slettebakken», «Bratteto», «Hengeto», «Flogbratta» og «Livsfåren» mye om topografien og hva det ville si å slå på slike steder (Hovda, 1944; Koller, 2010). Arealene ble betraktet som lavproduktive og marginale, men selv om avkastningen ikke var så stor, utgjorde de likevel en viktig del av gårdens samlede produksjonsareal.

Åker og eng var nøye tilpasset hverandre. Åker var nødvendig for å produsere korn, rotvekster og grønnsaker, engen for å produsere fôr til husdyr som igjen ga nødvendig gjødsel for å holde produksjonen på åkeren ved like. Det var i hovedsak to måter å oppnå dette på: a) gjennom «reitbruk», der det samme arealet ble brukt opp igjen i mange år og produksjonen opprettholdt ved tilførsel av mye gjødsel, og b) gjennom «trede», det vil si at åkeren skulle hvile 2–6 år (Lunden, 2002). Gjenlegg av åkerarealer til eng var slik sett et viktig ledd i vanlig jordbruksdrift blant annet for å hindre jordtretthet og plantesykdommer. I lokale stedsnavn og på gamle kart finner vi mange eksempler på «ekre» og «attlæge» som navn på ulike arealer (teiger) i innmarken.

Gamle foto kan fortelle mye om tradisjonelle fôrhøstingsmetoder og arbeidsfordeling som var vanlig i landbruket tidligere.

Dette forteller oss at hele eller deler av åkerarealene i en periode kunne være gjenstand for naturlig revegetering fra omgivende arealer, eller de ble tilsådd. Teigmønsteret av åker og slåtteeng på innmarksarealene var slik sett dynamisk (Myhre & Øye, 2002; Skre, 1994). Ved tilsåing ble det helst brukt frø/oppsop fra løene. Løehøyet kom fra gårdens nærliggende slåtteenger, men også fra utslåtter (Koller, 2010; Losvik & Austad, 2002). Slik ble naturengartene spredt på stadig nye arealer. I tillegg ble frø også spredt med beitedyr og høytransport; engarter fra gårdene i lavlandet ble spredt opp i stølsområdene, og motsatt veg ble frø av fjellplanter spredt fra stølsløkkene (slåtteeng på stølene) til lavlandet (Svalheim & Sickel, 2017). Det betyr at det i dagens slåtteenger kan være en underliggende og komplisert brukshistorie både i tid og rom. Sammen med andre forhold vil dette avspeile seg i dagens vegetasjonssammensetning.

Husdyr og beitemønstre. De fleste steder ble husdyrene sluppet ut tidlig på våren avhengig av grasveksten. Det var først og fremst søyer med lam som beitet på innmarksengene. Her kunne dyrene gå alt fra noen dager til 3–4 uker før de ble sluppet på tilgrensende hagemarker, utmarksenger og vårstøler og senere til beiter i annen utmark og fjell. Om høsten, ofte i begynnelsen av september, ble dyrene hentet og fikk igjen beite på innmarksarealene. Plantesammensetningen på en eng som vår- og høstbeites vil ha preg av dette, og påvirkes også av hvilke dyr som beiter. Det er forskjell både på hvordan dyrene beiter og hvilke planter og plantedeler de foretrekker. Storfe slenger ut tungen og rasker med seg det de får tak i, mens sau er mye mer selektiv og velger ut bestemte plantearter (Nedkvitne et al., 1995). Særlig er det blomsterknoppene som blir foretrukket, da de gjerne er de mest mineralholdige plantedelene. Arter som har pigger, torner eller brennhår (som for eksempel tistler, bringebær, stornesle), arter som smaker vondt eller er giftige (som soleiene), eller som er ubehagelige å spise (for eksempel sølvbunke), blir sjelden beitet, og de blir derfor stående igjen på mark som bare beites.

Plantenes utvikling styrer driften. Grasveksten på innmarksengene måtte være kommet tilstrekkelig langt før slåtten kunne starte. Det var vanlig å slå de nærmeste arealene først; fra sankthans til midten av juli, men dette varierte avhengig av værforholdene og beliggenheten. Når et område blir slått, vil alle arter bli behandlet likt. En eng kan inneholde mange ulike arter med forskjellige livsstrategier, få eller ingen oppslag av høye arter, og de fleste av artene er flerårige selv om det også kan være et stort innslag av ettårige arter som spirer i tråkksporene som dannes under vår- og høstbeiting. Den kontinuerlige driften har ført til at slåtteengene og slåttemarkene har utviklet seg til en egen naturtype som skiller seg fra landskapet rundt (Norderhaug, 1988).

Kalenderplanter var planter som gårdbrukeren brukte som merke for når det var tilstrekkelig med fôr til beitedyrene i utmarken, eller når slåtten kunne ta til (Svalheim & Bele, 2017). For eksempel kunne en begynne å slå når jåblom, solblom eller blåklokke blomstret. Også småengkall ble mye brukt som kalenderplante; når frøene hadde begynt «å ringle», var tiden inne. Det var iøynefallende urter som ble brukt som kalenderplanter, og hvilke planter som varslet de ulike arbeidsoperasjonene, varierte fra sted til sted. Ove Arbo Høeg skriver i boken «Planter og tradisjon» (1976) side 105 at: «Landsens liv er knyttet til årstidene. Likevel har en ikke utelukkende kunnet holde seg til kalenderen, enten denne nå var primstav, som fortalte om de viktigste merkedagene, eller en trykt almanakk, som gjorde det samme på en annen måte. Langt viktigere enn datoen var utviklingen av vær- og snøforholdene og vegetasjonen».

Noen eksempler fra Ove Arbo Høeg (1976) om beitedyrene: Oppdal: «Når marikåpa om våren er blitt så stor som et musøre, er sauene framfødd». Trøgstad: «Når karven blomstret, var det slippetid for kreaturene». Fyresdal: «Når kjinnkrossen (tepperot) og tiriltunga tok til å bløme, kunde kyrne klare seg ute». «Når kusumar (kusymre) blømer, kan kui finne mat sjølv ute». Trøndelag: «Når kjørrheimblomen (bekkeblom) var sprunget ut, var beitet blitt så bra at en kunne ta kuene hjem til melking midt på dagen».

Noen eksempler fra Ove Arbo Høeg (1976) om slåtten: Kvikne: «Når rølliken (ryllik) blomstrer, kan slåtten ta til». Rauland: «Når bjøddeblomen (blåklokke) blømde, var det ti’e å byrje slåtten i heimejordi». Uvdal: «Når prestekragen blomstrer, er det høvelig slåttetid». Vigmostad: «Slå når perikummen blømde». Vestre Slidre: «Når den (flekkgrisøre) tar til å blomstre, er det tid å begynne slåtten».

Agdenes: «Når penggraset (engkall) blomstrer, skal en ta til med slåtten»… «når den (engkallen) begynte å visne skulle man gå med ljåen … når hvitkløveren begynte skulle man springe med ljåen» Kolvereid: «når slåttekallen (småengkall) tørkar, er det for seint å slå». Volda: «Når raudklyveren (rødkløver) falma, var det tid å slå». Gratangen: «Når knappsoløyen (ballblom) feller bladene av blomsten, må slåtten begynne»

Slåtten kunne vare i 8–10 uker, og en beveget seg fra tunet og utover i innmarken, det vil si at slåtten kunne komme sent for noen av engene som lå lengst unna; for utslåttene og på stølsløkkene. I enkelte områder pågikk myr- og utmarksslåtten frem til snøen kom. Det var i tillegg viktig å fylle de enkelte hesjene, dvs. at man ikke nødvendigvis slo hele flater av gangen, men i mosaikker avhengig av veksten, slik at tidspunktet for slått innenfor enkelte engarealer kunne variere.

Dette førte til at mange av plantene fikk en lang vekstsesong, og en stor andel av artene rakk å sette modne frø og fikk mulighet til å spre seg på området. I tillegg til sen slått ble høyet ofte tørket på bakken eller i hesjer, noe som førte til at frø falt av og spredte seg på marken. Dette var med på å opprettholde artsmangfoldet på slåtteengene og slåttemarkene. De gamle slåttemarkene er botanisk interessante og kulturhistorisk viktige. Mange ord, uttrykk, driftsteknikker og redskap er knyttet til slåtteaktivitet (Evensen, 2015). Det samme gjelder viktige økologiske prosesser og sårbare arter (Evju et al., 2021; Framstad et al., 2020).

Endringer i jordbruket. Jordbruket har hatt en kontinuerlig utvikling. Best kjent er det store «Hamskiftet» fra slutten av 1800-tallet. Da gjennomgikk bygdesamfunnene store sosiale, økonomiske og kulturelle endringer. Introduksjon av poteten (fra slutten av 1700-tallet), utvikling av nye redskaper som jernplog, bruk av nye metoder for lagring av husdyrgjødsel, bedre drenering og grøfting, utskiftingsloven (1821, 1857), avlsarbeid, tilgang på renere såkorn, aktiv ugrasbekjemping og bruk av kunstgjødsel er eksempler på endringer som fikk stor betydning for kulturlandskapet og kulturmarkene (Almås, 2002; Gjerdåker, 2002; Norderhaug et al., 1999). Vegene ble stadig bedre, og jernbanelinjer ble bygget, noe som lettet kommunikasjon og varetransport. Landbruksskoler ble opprettet og fylkesagronomer ansatt.

Fra 1950-tallet kom nye drifts- og dyrkingsmetoder, samtidig som bruken av kunstgjødsel økte og traktorer begynte å bli allemannseie på gårdene. Den tradisjonelt skjøttede engen tapte da terreng på to fronter. Mens de mest lettdrevne innmarksarealene ble omgjort til produktive, grasdominerte kulturenger som var enkle å drifte ved bruk av nye maskiner og redskap, opphørte slåtten i utmark og på de mest tungdrevne innmarksarealene. Utviklingen i jordbruket, ikke minst bruken av kunstgjødsel, førte til at det ble mulig å intensivere og konsentrere grasproduksjonen til oppdyrket og godt gjødslet innmark. Sammen med økt bruk av kraftfôr opphørte gradvis behovet for den gamle slåttemarken, og som resultat forsvant det meste av disse kulturmarkene og mangfoldet i dem (Norderhaug et al., 1999; Svalheim, 2019).

Dagens utfordringer. Slåtteengene, slåttemarkene og naturbeitemarkene som vi i generasjoner var helt avhengige av, finnes i dag bare som små og spredte rester. Det skjøtselsbetingete artsmangfoldet har med andre ord over lang tid hatt en negativ utvikling. En del av arealene har også gått over til skogbruk gjennom tilplanting, mens andre arealer har gått ut av drift. Andre negative faktorer er nedbygging av arealer til blant annet hytter, boliger, industri og veger (Hovstad et al., 2018; Jakobsen & Pedersen, 2020; Svalheim, 2019). Klimaendringer og lengre vekstsesonger sammen med tilførsel av nitrogen gjennom luftforurensing kan øke gjengroingshastigheten når jordbruksmark går ut av bruk. Der slått eller beiting opphører, vil en større del av produksjonen ikke bli tatt ut, noe som vil føre til at tykkelsen på strølaget (døde plantedeler) øker. Dermed vil næringsinnholdet i jorden øke og engarealet bli dominert av kraftigere urter og grasarter med et stadig større strølag som gir dårligere spiringsmuligheter for naturengartene.

Artenes økologiske krav varierer, og dermed også respon- sen ved opphør av drift. I en undersøking av 49 plasser i Nes og Aurskog Høland viste det seg at arter som flekkgrisøre og solblom reagerte negativt og forsvant fra engene etter 60 år uten hevd, mens andre engplanter som føllblom, småengkall og hårsveve er mer tolerante mot driftsendringer og forsvinner senere (Bjureke, 2003). Reduksjon og tap av engarter, særlig urtene, vil igjen føre til at insektarter forsvinner.

Kunnskapen om driftsteknikker og redskapsbruk som tradisjonsbærerne innehar, er viktig for å ta vare på det rike biologiske mangfoldet.

Mangel på beitedyr kan også påvirke det genetiske mangfoldet. Beitedyr frakter med seg frø og plantedeler fra tilgrensende områder (naturbeitemark, hagemark og skogsbeiter), noe som fører til at artene får bedre genutveksling enn i en eng som ikke beites (Svalheim & Sickel, 2017).

Andre steder truer aggressive problemarter og fremmedarter mangfoldet ved at de utkonkurrerer arter som naturlig hører hjemme i engene.

Mangel på kunnskap og erfaringer er også en trussel. Ofte har folkene som en gang skjøttet engene gått bort, og det finnes ingen som kan fortelle hvordan mangfoldet som en i dag bare ser rester av, kom til. Ingen er der til å vise bruken av redskapene eller til å fortelle om viktige tidspunkt for ulike arbeidsoperasjoner. Den tradisjonelle skjøtselen var en del av et helhetlig driftsopplegg som inkluderte innmark, utmark og fjell, og som til enhver tid ble tilpasset naturforholdene på den enkelte gård (Bele & Svalheim, 2017; Dago, 2012; Engesæter et al., 2012; Johansen & Austad, 2012; Koller, 2010; Skre, 1994; Svalheim & Bele, 2017; Svalheim et al., 2018). Driften og skjøtselen var svært variert fra landsdel til landsdel, men også over korte avstander mellom bygder ble arbeidsoppgavene utført ulikt. Det haster derfor med dokumentasjon av tidligere driftsteknikker i ulike deler av landet til ulike tider og under ulike naturforhold. Dette er kunnskap som vi er helt avhengige av for å sikre viktige økologiske prosesser som er avgjørende for at vi kan ta vare på biologisk mangfold og sårbare arter i årene som kommer. Se ellers «Bondens kulturmarksflora» (Bele & Norderhaug, 2008; Bele et al., 2014; Bele et al., 2018; Bele et al., 2011a, 2011b).