Truete arter og naturtyper

For å motvirke og stanse utryddingen av truete arter og verdifulle naturtyper har vi i de senere årene fått avtaler og lovverk som biomangfoldkonvensjonen, naturmangfoldloven og «Natur for livet».

Internasjonale føringer. FN-rapporten «The Millennium Ecosystem Assessment» (Millennium Ecosystem Assessment, 2005) sier at menneskeskapte endringer i økosystemene de siste 50 årene har gått raskere enn i noen annen periode i menneskets historie. Det internasjonale naturpanelet [The intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services (IPBES)] konkluderte i 2019 med at tapet av naturmangfold er alarmerende og vil ha alvorlige konsekvenser for mennesker verden rundt (IPBES, 2019). Også effektiviseringen og intensiveringen av landbruket har vært en belastning for miljøet og artsmangfoldet. IPBES anslår at vel en million arter er truet av utrydding på verdensbasis, og peker samtidig på at restaurering av natur er nødvendig for å stanse tapet av naturmangfoldet. FN har utpekt 2021–2030 til verdens tiår for restaurering av økosystemer, og ønsker med dette å gi et løft for arbeidet med å restaurere forringete og ødelagte økosystemer for å bekjempe klimakrisen og styrke matvaresikkerhet, vannforsyning og biodiversitet. I Norge er vi tilsluttet Konvensjonen om biologisk mangfold (United

Mange rødlistede arter og naturtyper er knyttet til kulturlandskapet. Fra det nasjonalt utvalgte kulturlandskapet på Havrå i Osterøy kommune som er fredet som kulturmiljø.

Nations, 1992) og har dermed forpliktet oss til å stanse tapet av biologisk mangfold, det vil si: økosystemer, naturtyper, arter og genetisk variasjon innen artene. Siden 1990-tallet er biomangfoldet i viktige områder både kartlagt og verdisatt. Denne kartleggingen har også omfattet kulturavhengige naturtyper som har blitt gitt verdi etter spesielle retningslinjer utformet av Miljødirektoratet. De kartlagte lokalitetene er tilgjengelige for forvaltningen og andre interesserte gjennom Miljødirektoratets naturbase (Miljødirektoratet, 2019). Da Stortinget behandlet «Natur for livet»-meldingen i 2016 (Meld. St. 14., 2015–2016), ble regjeringen bedt om å intensivere arbeidet med kartlegging og restaurering av forringete og ødelagte økosystem. Målet var å få restaurert 15 % av disse innen 2023. Naturmangfoldloven og rødlistene. Det har skjedd mye i Norge når det gjelder tiltak, forskrifter og lover de siste tiårene. I tillegg til naturmangfoldloven som kom i 2009 (Naturmangfoldloven, 2009), fikk vi «Norsk svartliste for arter» i 2007 (Gederaas et al., 2007). Denne har siden blitt oppdatert og avløst av «Fremmedartslista» i 2018 (Artsdatabanken, 2018a). Den første «Norsk rødliste for arter» kom i 2010 (Kålås et al., 2010), med tredje og foreløpige siste oppdatering i 2021 (Artsdatabanken, 2021a). Rapporten om «Truete vegetasjons typer i Norge» kom i 2001 (Fremstad & Moen, 2001), og

«Norsk rødliste for naturtyper» kom i 2018 (Artsdatabanken, 2018b). Første versjon av naturklassifikasjonssystemet «Natur i Norge» (NiN) kom i 2009 (Halvorsen et al., 2009b) og har senere blitt oppdatert; siste og gjeldende versjon, NiN 2.3, er fra 2022 (Bratli et al., 2022). Som det fremgår, vil slike lister og klassifikasjoner aldri være statiske, og de oppdateres derfor jevnlig. Kunnskapsmangelen er ennå stor. Det er Artsdatabanken som har ansvar for oppdatering av listene og NiN (se www.artsdatabanken.no).

Med naturmangfoldloven (2009) fikk også truete arter og naturtyper utenfor verneområdene en viss beskyttelse. Dette skjedde ved at utvalgte naturtyper, slik som slåttemark, slåttemyr og kystlynghei, og prioriterte arter, slik som plantene svartkurle og dragehode, fikk utarbeidet egne handlingsplaner.

Naturmangfoldloven (2009) har som mål at vi tar vare på mangfoldet av naturtyper innenfor deres naturlige utbredelse, herunder artsmangfoldet og de økologiske prosessene som kjennetegner de enkelte naturtypene. Vi skal altså sørge for at vi blant annet har slåttemarker av ulike typer over hele landet, og i et slikt omfang at de fungerer som økosystem. Forvaltningen har ansvar for at handlingsplanene følges opp. Det er opprettet egne tilskuddsordninger hvor det kan søkes om midler til å gjennomføre tiltak som bidrar til å ivareta de truete artene og naturtypene.

Det anslås at det kan være i overkant av 70 000 arter i Norge, men så langt har bare 47 000 arter blitt påvist (Elven & Søli, 2021). I 2021 sto 4957 arter på Norsk rødliste for arter, og av disse var 2752 truet, det vil si oppført med status som sårbar (vulnerable, VU), sterkt truet (endangered, EN) eller kritisk truet (critically threatened, CR) (Artsdatabanken, 2021a). Av de truete artene var 798 (29 %) knyttet til kulturbetingete, såkalte semi-naturlige naturtyper. Arter vil flytte på seg når det gjelder kategorier av sårbarhet eller trusselnivå. Enkelte arter (og naturtyper) vil kunne bli tatt ut av listene, mens andre kommer til. Likevel er tendensen klar: Det går jevnt over feil veg; stadig flere arter og naturtyper trues, og ved de siste revisjonene av rødlistene har flere naturtyper og arter fått en sterkere truet-kategori snarere enn at de har falt ut av listene. De truete artene i kulturlandskapet finnes spesielt innen artsgruppene biller, sommerfugler, lav, karplanter og sopper. Det er et nasjonalt miljømål at utviklingen til utsatte arter og naturtyper skal bedres, med andre ord er det ønskelig at flest mulig arter og naturtyper flyttes fra truete kategorier til livskraftig kategori, og at det gjøres aktive tiltak for å hindre at nye arter blir rødlistet.

I Norge regner en med at totalt 107 plante- og dyrearter som er dokumentert med funn etter 1800, nå er utdødd. Av disse var 47 arter knyttet til semi-naturlig mark (Artsdatabanken, 2021a). Også de fleste av kulturmarkene våre er i dag truet og fragmenterte (Fremstad & Moen, 2001). Majoriteten av de tradisjonelle kulturavhengige naturtypene er å finne på «Norsk rødliste for naturtyper» (Artsdatabanken, 2018b). For eksempel regner en med at rundt 90 % av både slåttemarkene og kystlyngheiene i Norge forsvant i løpet av 1900-tallet. Med det siste århundrets store endringer innen landbruket har svært mange artsrike kulturmarker dominert av viltvoksende vegetasjon hatt en sterk tilbakegang. Artene i disse naturtypene forekommer naturlig i norsk natur og omtales gjerne som kulturavhengige, siden de er avhengige av påvirkning fra mennesker gjennom jordbruksdrift, for eksempel hogst, slått, husdyrbeiting, regelmessig sviing, høsting av lauv til fôr og annen fôr- og emnesanking. Tilsvarende kaller vi naturtypene med kulturavhengige arter for semi-naturlige (eller halvnaturlige) naturtyper. På «Norsk rødliste for naturtyper» er nå semi-naturlig eng, strandeng og boreal hei vurdert som sårbare (VU), kystlynghei og semi-naturlig strandeng som sterkt truete (EN) (Artsdatabanken, 2018b). Slåtteengene og slåttemarkene. Slåttemark er skilt ut fra hovedtypen semi-naturlig eng som en egen vurderingsenhet, da den er gitt en høyere rødlistekategori; kritisk truet (CR) og har egen handlingsplan (Direktoratet for naturforvaltning, 2009). Denne handlingsplanen blir nå revidert av Miljødirektoratet og vil gjelde for perioden 2023–2037 (Svalheim, 2022). Artene i en slåttemark er viltvoksende norske arter som trives i områder med slått og husdyrbeiting. Med unntak av naturlig åpne arealer som strandenger, myrer, elveører, deltaområder, rasmarker, bergknauser og høyfjell er det få områder i naturen hvor det i utgangspunktet er åpen mark, og hvor lyskrevende arter kan trives. Gjennomgående er skog en naturlig klimaksvegetasjon hos oss. Opp gjennom århundrene og gjennom lang og årviss bruk av landskapet ved oppdyrking, husdyrbeiting, slått og lauving ble det imidlertid skapt lysåpne glenner og småbiotoper i skogen. På denne måten ble leveområdene (biotopene) til mange viltvoksende, lyskrevende gras og urter utvidet.

Slåttemarkene er en av de mest artsrike og varierte naturtypene vi har i Norge (Norderhaug & Svalheim, 2009). De inneholder mange karplanter, sopper og insekter og har et rikt fugleliv. Mange sommerfugler, bier og humler er avhengige av de semi-naturlige engene og plantene der. Det er mengden av ulike arter som gjør slåttemarkene unike. Innenfor én kvadratmeter kan det vokse 20–50 arter av urter og gras (Norderhaug et al., 1999). I tillegg må vi telle med alle insektene og de andre småkrypene, alle soppene og mosene, for ikke å snakke om mikrolivet i jorden. Selv om utvalget av arter varierer fra sted til sted som følge av blant annet forskjellig jordsmonn, høyde over havet og fuktighetsforhold, er bruken likevel den viktigste forutsetningen for dette mangfoldet.