34
Musikk i perspektiv 2
vi også innslag av heltoneskala og kvartoppbygde ak korder. I hans andre strykekvartett (1908) fjerner han seg enda lenger fra den tradisjonelle tonaliteten. Når han i dette verket siterer den kjente sangen Ach, du lieber Au gustin, får vi inntrykk av at han nærmest tar et ironisk far vel med den. I de to siste satsene innfører han den menneskelige stemme (noe helt nytt i strykekvartettsammenheng) med ordene til den tyske dikteren Stefan Georg: «Ich fühle Luft von anderem Planeten» (Jeg føler luft fra andre planeter), muligens for å gi uttrykk for at han var klar over at han var i ferd med å utforske noe nytt. I det neste verket, Drei Klavierstücke op.11 (1909), er den nye ikke-tonale kromatikken Arnold Schönberg. totalt dominerende. For første gang har alt som skjer i musik ken, hver eneste klang, hvert enkelt inter vall, bare betydning i seg selv. Den tematiske organiseringen i fraser og den teksturmessige organiseringen i melodi og ak kompagnement er beholdt. Men tonematerialet er basert på hele den kromatiske skalaen. Schönberg selv kalte denne musik ken pantonal (pan = alle), det vil si at musik ken inneholdt alle tonearter. Denne pantonale musik ken, som seinere ofte er kalt atonal (a = ikke), er musikkens svar på den ekspresjonismen som samtidig gjorde seg gjeldende i bildekunst og litteratur. En viktig inspirator var Sigmund Freud. Kunstnerne la vekt på å uttrykke subjektive opplevelser, dermed blir ekspresjonismen en egokunst. En ønsket å få fram de skjulte sidene i menneskesinnet, særlig de mørke som angst, depresjon og fortvilelse. På samme måte som den ekspresjonistiske musik ken kan være krevende å lytte til, var lite av den øvrige ekspresjonistiske kunsten vak ker og tilta lende. Men i tråd med de modernistiske strømningene i tiden var noe av hensikten med et kunstverk å provosere publikum til refleksjon og ettertanke. Klavestyk kene i op. 11 ble fulgt av en serie viktige verk der Schönberg bruker den samme kromatiske tek nik ken, blant annet i 5 Orkesterstykker op. 16 (1909), de to operaene Erwartung (1909) og Die Glückliche Hand (1913), og ikke minst i Pierrot lunaire op. 21 (1912). Han streber etter å bruke de tolv tonene like mye, slik at han på den måten unngår å skape tonale sentra. Dynamikk, aksenter og andre anvisninger er notert svært detaljert. Hvert av disse styk kene innebærer utforskningen av nye musikalske virkemidler, ikke minst innen orkestrering og klang. Spilletek nik ker som tidligere var ansett å være spesielle, blir nå vanlige, som bruken av muter, sul ponticello, fluttertunge osv. Instrumentene blir brukt i ekstreme registre og styrkegrader, samtidig med at de utnyttes i en mengde nye kombinasjoner. Satsen Farben