500070.book Page 14 Friday, July 9, 2010 1:02 PM
14
MUSIKK I PERSPEKTIV
Europeisk kultur får etter hvert et kraftig oppsving. Vi får de første oversettelsene av gresk og arabisk litteratur, og det vokser fram en egen europeisk morsmålslitteratur. I arkitekturen får vi den romanske rundbuestilen, og de første universitetene opprettes. 1000-tallet er også viktig sett fra et musikkhistorisk synspunkt. Skjematisk kan vi oppsummere de nye elementene slik: 1 Komposisjon erstatter improvisasjon som måten musikken blir skapt på. 2 Notesystemet utvikles. 3 Musikken blir mer bevisst strukturert og begrunnet med teoretiske systemer, slik som teoriene om modale skalaer, rytmer, dissonanser, konsonanser osv. 4 Flerstemmighet (polyfoni) erstatter enstemmighet (monofoni). Det er viktig her å gjøre det helt klart at utviklingen aldri går i brå kast. Både enstemmig og improvisert musikk levde selvsagt videre i beste velgående parallelt med den noterte flerstemmige musikken.
Organumstilen De første kildene på flerstemmighet stammer fra omkring år 1000, og de beskriver to ulike praksiser som begge kalles organum. Det interessante er at disse kildene ikke er et forslag til en ny måte å tenke musikk på, men at de refererer til en allerede eksisterende musikkform. Det må bety at former for flerstemmighet har eksistert i praktisk musikk lenge før man begynte å behandle den i teoretiske skrifter. Den ene typen har en gregoriansk melodi i overstemmen, vox principalis, og en motstemme, vox organalis, i parallellbevegelse med denne en kvint eller kvart under (se figuren på neste side, a)). I den andre typen som beskrives, starter de to stemmene på samme tone. Vox principalis beveger seg så oppover til den danner en kvart i forhold til vox organalis. Deretter beveger de seg parallelt før de til slutt ender på samme tone igjen b). Mot slutten av 1000-tallet kan vi se beskrevet en tredje type der de to stemmene går i motbevegelse til hverandre, men på en slik måte at de alltid danner rene intervaller (prim, kvart, kvint og oktav) i samklangene c). På begynnelsen av 1100-tallet utvikler det seg en ny type organum som vi finner kildedokumentasjon for i blant annet tre manuskripter i St. Martial-klosteret i nærheten av Limoges i Midt-Frankrike. Denne organumtypen går gjerne under navnet flytende eller melismatisk organum d). Her ligger den opprinnelige gregorianske melodien i understemmen i lange noteverdier. Over denne er det lagt en mer bevegelig stemme i kortere noteverdier. Vi kan ikke lese ut av notasjonen om den har vært framført deklamerende eller med en fast puls, men det er uansett klart at dette har økt sangens lengde betraktelig, og at den opprinnelige gregorianske melodien har mistet preget av å være melodi. I stedet har understemmen mer fått karakter av å være en rekke med enkelttoner eller borduntoner som understøtter en fritt flytende melodi på toppen.