Miljøterapi i barnevernsinstitusjoner (9788245022834)

Bokens redaktører og forfattere har over mange år vist faglig og juridisk engasjement for arbeid med barn og unge. Mange av dem har lang erfaring innenfor det miljøterapeutiske fagfeltet.

Miljøterapi i barnevernsinstitusjoner

Miljøterapi i barnevernsinstitusjoner. Juridiske, teoretiske og praktiske perspektiver ser nærmere på de tidvis finmaskede forbindelsene mellom de barnevernsfaglige og de juridiske elementene som miljøterapien virker i. Disse forbindelsene belyses gjennom ulike kapitler som blant annet drøfter barns rettigheter i barnevernsinstitusjon, omsorg og integritet som fenomen, miljøterapi som rammeverk for omsorg og behandling, gruppen som arena for utvikling og vekst samt forebygging av tvang. Boken inneholder også kapitler som beskriver god og bærende miljøterapeutisk praksis.

Ole Greger Lillevik Berit Landmark Øystein Stokvold (red.)

I miljøterapeutisk arbeid i barnevernsinstitusjoner er det en nær sammenheng mellom utøvelse av faglige prinsipper og ivaretakelse av barn og unges rettigheter. Det gir profesjons­ utøvere et handlingsrom til å gi barn og unge trygg, god og tilpasset beskyttelse og omsorg.

Ole Greger Lillevik er utdannet psyki­ atrisk sykepleier og har master i helsefag.

Han er ansatt som dosent ved UiT Norges arktiske universitet og er også spesial­ konsulent ved Regio­ nalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebyg­ ging (RVTS Nord).

Ole Greger Lillevik Berit Landmark Øystein Stokvold (red.)

Berit Landmark er jurist med barnerett som spesialfelt, og er også klinisk barne­ vernspedagog med fordypning i miljø­ terapi. Hun arbeider som seniorrådgiver i Barne­, ungdoms­ og familiedirektoratet.

Miljøterapi i barnevernsinstitusjoner Juridiske, teoretiske og praktiske perspektiver ISBN 978-82-450-2283-4

,!7II2E5-accide!

Øystein Stokvold er utdannet klinisk barnevernspedagog og har en master of management fra BI. Han er i dag avdelings­ direktør i Bufetat region øst.

Ole Greger Lillevik Berit Landmark Ă˜ystein Stokvold (red.)

Miljøterapi i barnevernsinstitusjoner Juridiske, teoretiske og praktiske perspektiver

Copyright © 2020 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-450-2283-4 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfoto: © unsplash/Levi XU Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord Rikke Lassen

Du som skal lese denne boken, ønsker en dypere forståelse for hvordan man driver god miljøterapi i barnevernsinstitusjoner. Jeg heier på deg som er opptatt av barnevern, og som søker kunnskap og et større rom for tankene dine.

Som ung jurist var barnevernretten mitt første nedslagsfelt, og jeg har aldri kunnet slippe den. Først som jurist i forvaltningen, så i mange år som privatpraktiserende advokat, og nå som dommer. Dette feltet synliggjør som ingen andre møtet mellom makten og mennesket, mellom reglene og følelsene.

På dette feltet har også noen av de verste overgrepene vi kjenner, skjedd. Dette har skjedd også i Norge. Mennesker er blitt knust av dem de har vært prisgitt, de som skulle ta vare på dem. Dette har skjedd for lenge siden, det har skjedd nylig, og det angår oss akkurat nå.

Noen ganger skyldes overgrep og mishandling én enkeltperson med alvorlige brister, men som oftest skyldes det kulturer som gradvis endrer mennesker.

Kulturer som filer ned naturlig motstand mot å krenke en annen. Et vanlig menneske med gode intensjoner kan gradvis og umerkelig utvikle seg til å bli en som krenker eller som bidrar til at andre krenker. Også du og jeg. Historien er full av eksempler på hvordan man steg for steg tar menneskeligheten fra noen i en total institusjon. Sakte, men sikkert, og hele tiden med rasjonelle begrunnelser, før de umerkelig er gjort til «de andre», som våre normer og menneskelighet ikke omfatter. Uten kjennskap til denne historien er vi blinde. Vi må aldri slutte å være på vakt mot tendenser til dehumanisering av enkeltmennesker eller grupper som er prisgitt oss og de vi jobber sammen med. Hensikten helliger ikke middelet.

Middelet som er akseptabelt, er alltid rammet inn av juridiske og etiske grenser.

Vi må vite hvor de går, og vi må investere vår etiske kapital i å forplikte oss til dem.

6

Miljøterapi i barnevernsinstitusjoner

Skadelige holdninger til barn og unge i institusjoner finnes fortsatt. De kan ikke utryddes en gang for alle, for de oppstår lett av seg selv der forholdene gir grobunn for det, og det er mange forhold ved institusjonsliv som gjør nettopp det.

Uønskede holdninger var lettere å fange opp tidlig på 1990-tallet da jeg begynte å holde kurs om rettigheter for barn i institusjon. Da kunne miljøarbeidere flire og harselere over «den derre jussen din», og fnysende og høylytt slå fast at det ikke dreide seg om «normale unger» slik at man ikke kom unna unormale virkemidler. Etter hvert som årene gikk, var det ingen som sa eller ropte sånt mer, jeg syntes det skjedde en tilpasning til et terapeutisk fagspråk som ikke alltid var lett å forstå. Institusjonene ble gjerne utstyrt med talspersoner som representerte dem utad, og som aldri sa noe galt. Ofte personer som i praksis ikke jobbet på institusjonen, men som var en «ekstern ressurs» eller «fagkonsulent», drillet i dokumentasjon av god praksis. Men betyr plettfri dokumentasjon at alt er i orden? Det er jo hva som faktisk skjer i institusjonen, som betyr noe. Det vi ser, hører og vet, forplikter oss. Vi har et personlig ansvar for ikke å akseptere uetiske holdninger, og for å være på vakt mot tilsløring av realitetene.

Ingen er mer sårbar og prisgitt enn barnet i en barnevernsinstitusjon. Det er ditt ansvar.

Innhold

Innledende betraktninger.................................................................................

13

Ole Greger Lillevik, Berit Landmark og Øystein Stokvold

Når det som skulle bære, brister ...........................................................................

Den miljøterapeutiske relasjonen..........................................................................

Forsvarlig faglig miljøterapi ..................................................................................

Miljøterapi i barnevernsinstitusjoner – juridiske, teoretiske og praktiske perspektiver .....................................................................................

Bokens oppbygging ............................................................................................

13 16 17 18 19

Et medieblikk på dagens situasjon i barnevernsinstitusjoner i Norge .............

21

Asle Hansen og Rønnaug Jarlsbo

Del 1 Rettslige perspektiver Kapittel 1

Grunnleggende rettigheter ..............................................................................

29

Berit Landmark

Innledning .......................................................................................................... 29 Hva er menneskerettigheter? ............................................................................... 31 Barns rettigheter i Grunnloven ............................................................................. 33 FNs konvensjon om barnets rettigheter................................................................. 34 Barn og unges rettigheter i sammenheng med barnevernlovens grunnleggende prinsipper ................................................................................... 36 Legalitetsprinsippet .......................................................................................... 37 Prinsippet om forsvarlig saksbehandling.............................................................. 38 Prinsippet om det mildeste effektive inngrep ......................................................... 40 Prinsippet om barnets beste ............................................................................... 42 Prinsippet om barnets rett til medvirkning ............................................................ 45 Det biologiske prinsipp ...................................................................................... 48 Et prinsipp om hjelp til selvhjelp .......................................................................... 49 Avsluttende refleksjoner – miljøterapeuten som forvalter av barns rettigheter.......... 49

8

Innhold

Kapittel 2

Barn og unges rettigheter i barnevernsinstitusjon ...........................................

53

Berit Landmark

Innledning .......................................................................................................... 53 Rettighetsforskriften ............................................................................................ 54 Forskriftens formålsbestemmelse ......................................................................... 56 Avgrensning av kapittelets tematikk ...................................................................... 58 Sammenkobling mellom overordnede og konkrete bestemmelser .......................... 59 Provision – rett til velferd .................................................................................... 60 Rettighetsforskriften § 8 om retten til medisinsk tilsyn og behandling ............ 60 Rettighetsforskriften § 9 om retten til å bevege seg innenfor og utenfor institusjonens område ................................................................................ 61 Participation – rett til deltakelse og rett til å bli sett og hørt...................................... 63 Rettighetsforskriften § 7 om retten til vern om personlig integritet ................. 63 Rettighetsforskriften § 10 om retten til samvær og besøk og § 11 om retten til å benytte seg av elektroniske kommunikasjonsmidler ............................... 63 Protection – rett til beskyttelse ............................................................................ 64 Rettighetsforskriften § 12 om krav til forebygging ......................................... 64 Rettighetsforskriften § 13 om rett til vern mot tvang eller makt og § 14 om tvang i akutte faresituasjoner ................................................................. 66 Rettighetsforskriften § 15 om kroppsvisitasjon og § 16 om ransaking ............. 67 Avsluttende refleksjoner – særlig om omsorgsansvaret .......................................... 68 Del 2 Omsorg, integritet og miljøterapi Kapittel 3

Utøvelse av omsorg og vern av integritet .........................................................

75

Ole Greger Lillevik, Øystein Stokvold og Berit Landmark

Fremgangsmåte i arbeidet med kapittelet .............................................................

Del 1: Utøvelse av omsorg ....................................................................................

Omsorg og kjærlighet .......................................................................................

Omsorg som mellommenneskelig fenomen ..........................................................

Omsorg er også å la ungdom «velge» seg selv .......................................................

Del 2: Vern av integritet ........................................................................................

Ulike blikk på begrepet integritet ........................................................................

Juridisk perspektiv ......................................................................................

Språklig og narrativt perspektiv ...................................................................

Faglig og yrkesetisk perspektiv ....................................................................

Filosofisk perspektiv ...................................................................................

Integritet som det å velge seg selv .......................................................................

Utøvelse av omsorg og vern av integritet – oppsummerende refleksjoner ..................

76 77 79 83 86 88 89 89 92 93 96 98 99

Innhold

Kapittel 4

Miljøterapi – rammeverk for omsorg og behandling ........................................ 105 Ole Greger Lillevik

Fremgangsmåte i arbeidet med kapittelet .............................................................

Miljøterapiens faglige grunnlag i barnevernsinstitusjon .........................................

Miljøterapi som rammeverk ..................................................................................

Miljøet ............................................................................................................

Relasjon og anerkjennelse..................................................................................

Profesjonell, personlig og privat ..................................................................

Terapi..............................................................................................................

Formål ............................................................................................................

Prosess ...........................................................................................................

Avstand, nærhet, støtte og utfordring ..........................................................

Det miljøterapeutiske hus – avsluttende refleksjoner ..............................................

107 107 110 111 113 114 117 119 122 123 126

Kapittel 5

Tvang og omsorg............................................................................................... 131 Ole Greger Lillevik

Fremgangsmåte i arbeidet med kapittelet .............................................................

«Tvang er et annet ord for vold, synes jeg» – tvang som fenomen ............................

Krav til forebygging .............................................................................................

Generelle prinsipper ved bruk av tvang ................................................................

Et trygt omsorgsmiljø bygger på gode relasjoner ...................................................

Etisk refleksjon ....................................................................................................

Avsluttende refleksjoner.......................................................................................

132 132 134 136 137 140 143

Kapittel 6

Miljøterapeutisk ledelse og ledelse av miljøterapeuter .................................... 149 Øystein Stokvold, Berit Landmark og Ole Greger Lillevik

Samtale med Erik Larsen ved et kjøkkenbord .........................................................

En nestor for institusjonsbarnevernet....................................................................

Om ledelsens ansvar for organisering av det terapeutiske arbeidet .........................

Om ledelse av miljøterapeutiske prosesser ............................................................

Om kultur og struktur ..........................................................................................

149 150 152 157 163

9

10

Innhold

Del 3 Samspill og terapeutisk arbeid i barnevernsinstitusjon Kapittel 7

Gruppen som arena for utvikling og vekst ........................................................ 169 Barbro Fedøy og Sara Linn Gerhardt

Gruppedannelse .................................................................................................

Gruppen etableres ............................................................................................

Gruppeidentitet................................................................................................

Gruppens funksjon ..............................................................................................

Gruppen som utviklingspsykologisk arena............................................................

Gruppen som terapeutisk arena..........................................................................

Gruppe er ikke noe man er, men noe man gjør .......................................................

Gruppens iboende krefter ..................................................................................

Miljøterapeutens plass i barnegruppen ................................................................

Hvem rommer dem som skal romme barna? ........................................................

Hvordan kan man bidra til at gruppen blir en arena for utvikling og vekst? ...............

Oppsummering og avsluttende refleksjoner ..........................................................

172 172 174 176 176 179 181 182 183 185 186 192

Kapittel 8

Omsorgs- og endringsmodellen ....................................................................... 197 Kristin Presteng

Hvem er ungdommene? ......................................................................................

Omsorgs- og endringsmodellen (OEM) ................................................................

Teoretisk grunnlag for OEM ..................................................................................

Grunnleggende teoriforståelse .............................................................................

Fem funksjoner for institusjonsbehandling ............................................................

Individuell utviklingssamtale ................................................................................

Aksepteringsstrategier .........................................................................................

Validering ........................................................................................................

Oppmuntring...................................................................................................

Mindfulness hos terapeuten ...............................................................................

Endringsstrategier ...............................................................................................

Atferdskjedeanalyse.............................................................................................

Konsultasjonsteam ..............................................................................................

Ferdighetsgrupper ..............................................................................................

Strukturering av institusjonsmiljøet ......................................................................

Plan for ekstra hjelp .............................................................................................

Generalisering av ferdigheter ...............................................................................

Opplæring og kvalitetssikring ..............................................................................

Avsluttende refleksjoner.......................................................................................

199 201 202 203 205 206 207 207 209 209 209 211 213 214 216 218 219 220 221

Innhold

Kapittel 9

Helsefremming og førebygging i barnevernsinstitusjon ................................. 225 Mariann Enoksen

Innleiing .............................................................................................................

Kva er helse? .......................................................................................................

Salutogenese ...................................................................................................

Empowerment .................................................................................................

Samarbeid mellom ulike tenester..........................................................................

Gode helsevanar i barnevernsinstitusjon ...............................................................

Søvn og helse ...................................................................................................

Generelle søvnråd ......................................................................................

Når ein slit med å få sove .............................................................................

Kosthald og helse .............................................................................................

Fysisk aktivitet og helse .....................................................................................

Seksuell helse ...................................................................................................

Oppsummering...................................................................................................

225 227 228 229 230 232 232 234 234 235 237 238 239

Kapittel 10

Traumebevisst omsorg – veien videre ............................................................... 243 Hanne Rosten

Hvem er vi til for, og hva vil være nyttig for denne gruppen? ...................................

Barn og unge med komplekse vansker .................................................................

Hvordan forstå barn og unges komplekse vansker? ...............................................

Traumebegrepet ...............................................................................................

Traumebevisst omsorg.......................................................................................

Traumebevisste organisasjoner ...........................................................................

Er «litt» kunnskap farlig?....................................................................................

Kan «the Neurosequential Model of Therapeutics» (NMT) ta oss videre?..................

NMT som forståelsesramme: Hjernens utvikling og organisering .............................

Hjernen er sekvensielt organisert ................................................................

Hjernen er bruksavhengig ..........................................................................

Hjernen påvirkes av stress ...........................................................................

NMT som kartleggingsverktøy ............................................................................

Rekkefølgen av tiltak og intervensjoner er avgjørende ............................................

Hva gir endring?...............................................................................................

Avsluttende refleksjoner.......................................................................................

245 245 246 247 249 252 254 256 257 257 258 258 260 261 263 264

11

12

Innhold

Kapittel 11

Jobber du i mitt hjem, eller bor jeg på din arbeidsplass? .................................. 269 Ole Greger Lillevik og Gro Ulset

Metodisk fremgangsmåte i arbeidet med kapittelet ...............................................

Det midlertidige hjemmet ....................................................................................

De voksne er på jobb .........................................................................................

Mange voksne å forholde seg til ..........................................................................

Instrukser og prosedyrer ......................................................................................

Kontorarbeid og møtevirksomhet .......................................................................

Avsluttende refleksjoner.......................................................................................

271 271 273 276 279 280 282

Om forfatterne .................................................................................................. 285 Stikkordregister ................................................................................................ 289

Innledende betraktninger Ole Greger Lillevik, Berit Landmark og Øystein Stokvold

To små hender store ting, tommelen i munnen sin. Dundyne med blomster på, vi som er litt større passer på. Drøm søtt, du er trygg i natt. Drøm søtt, ikke farlig bare stort og svart.

Dumdum Boys

I våre innledende betraktninger viser vi i liten grad til kilder for de synspunktene som her kommer til uttrykk. Dette handler om at disse betraktningene i hovedsak har forankring i det du som leser vil møte senere i boken. Der betraktningene ikke har referanser i bokens øvrige innhold, eller der innholdet er direkte gjengivelse av innholdet i en kilde, viser vi i fotnoter til den aktuelle referansen.

Kanskje vil det også finnes noen perspektiver og dimensjoner i denne innledningen som ikke har eksplisitt forankring i noen kilder. Dette handler i så fall om at vi som er bokens redaktører har mange år med erfaring fra dette feltet, og vi bærer med oss noen refleksjoner som vi ganske enkelt henter fra oss selv og fra vår egen historie med miljøterapi.

Når det som skulle bære, brister Både medier og offentlige myndigheter har rettet oppmerksomheten mot kvaliteten i omsorgen som gis i barnevernsinstitusjoner. Det er blitt avdekket flere tilfeller der barn eller unge er blitt skadet eller har satt seg selv eller andre i fare mens de har vært under offentlig omsorg. Det er fremlagt flere rapporter fra offentlige myndigheter som viser brist i omsorgen som gis ungdommer

14

Miljøterapi i barnevernsinstitusjoner

i barnevernsinstitusjon.1 Disse forteller på hver sin måte om ungdommer som er utsatt for svikt fra den offentlige omsorgsgiveren, og vi forstår dette som en form for offentlig omsorgssvikt. I det ene ytterpunktet beskrives det manglende medvirkning og utstrakt bruk av unødvendige tvangstiltak. I det andre ytterpunktet finner vi fortellinger om ungdommer som ikke beskyttes mot egne skadelige valg, og om voksne som ikke representerer tilstrekkelige rammer og grenser for å ivareta omsorgsansvaret.

Det skal mye til for at offentlige myndigheter må gripe inn i barn og unges omsorgssituasjon, og eventuelt flytte barnet ut av den opprinnelige omsorgsbasen. Vilkårene for en slik inngripen er strenge. Når man likevel avgjør at vilkårene er innfridd, og det å flytte barnet ut av hjemmet vurderes som den riktige løsningen, må omsorgen og beskyttelsen som barnet mottar, være særskilt tilrettelagt, og den nye omsorgsbasen må innebære en særlig beskyttelse og bistand.2 Når det offentlige svikter i sin omsorg til barnet, blir det et gjennomgripende svik overfor det barnet som rammes, nettopp fordi de voksne som kom inn i barnets liv for å gjenopprette eller tilføre trygghet og gode oppvekstsvilkår, også svikter.

Fortellingene om offentlig omsorgssvikt som trer frem i de nevnte rapportene, reiser noen viktige spørsmål: Hvordan kunne det gå så galt? Hvordan kan en praksis utvikle seg på en slik måte at omsorgen i institusjoner blir uforsvarlig og ikke strekker til? Og ikke minst; hva må være på plass for at det ikke skal gå galt? Hvordan sørger man for at relasjonene, valgene, oppmerksomheten og omgivelsene i en institusjon gir en bærende, og ikke bristende, omsorg? I institusjonsomsorgen skal barn og ungdom møte en balanse mellom de voksnes ansvar for forsvarlig omsorg og behandling og ungdommenes rett til medvirkning. Dette er vesentlige dimensjoner i omsorgsansvaret.

Omsorg skal blant annet bidra til å beskytte barnet og den skal representere gode utviklingsmuligheter og oppvekstsvilkår. Det innebærer en tilpasset selvbestemmelse og frihet på den ene siden, og nødvendige grenser og voksenkontroll på den andre. Dette er grunnleggende prinsipper når det gjelder å gi barn og

1 Helsetilsynets rapport etter tilsyn med Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) i 2017, Helsetilsynets rapport om Fylkesmannen i Hordalands tilsyn med institusjonen Vestlundveien ungdomssenter, rapport etter at Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) nedsatte en arbeidsgruppe som gjennomførte undersøkelser ved Vestlundveien, samt Sivilombudsmannens rapport etter institusjonsbesøk ved Kvammen akuttinstitusjon.

2 Jf. FNs konvensjon om barns rettigheter, artikkel 20.

Innledende betraktnInger 15

unge trygghet og utvikling, og er også noe av det vi kan kjenne igjen fra den private omsorgsrollen overfor egne barn. Noen ganger vurderer foreldre at barnet kan få bestemme selv, og andre ganger innebærer foreldrerollen å si nei til barnets ønsker. Dersom barnet trosser foreldrenes grenser, kan det noen ganger være riktig at man som foreldre går inn og stopper barnet. En slik situasjon kan for eksempel være når 15-åringen sier at hun skal reise til Roskildefestivalen sammen med sin 19 år gamle kjæreste. God beskyttelse av barnet kan da være at foreldrene sier «Nei, det får du ikke lov til», og så sørge for at det ikke skjer.

Foreldrenes omsorgsrolle innebærer at man noen ganger bruker voksenkontroll for å stoppe barnet fra å gjøre noe det ønsker eller sørge for at barnet gjør noe det egentlig ikke ønsker. For barnet kan dette oppleves som tvang. Man kan derfor si at foreldrenes omsorgsrolle blant annet innebærer å balansere mellom frihet og nødvendige grenser og om ikke å bruke for mye tvang, men heller ikke for lite. Når det offentlige overtar omsorgsansvaret for et barn, er det begrunnet i at den private omsorgen, på en eller flere måter, har sviktet. Det hviler da et særlig ansvar på det offentlige i å gi god, bærende, riktig omsorg. I dette ligger blant annet en balanse mellom frihet og nødvendige grenser, og om å utøve tvang der det er nødvendig, og ikke ellers.

De ulike rapportene som har rettet kritikk mot tilbudet i barnevernsinstitusjoner, handler om brister og svik både på individnivå og systemnivå. Mange av beskrivelsene er historier om det vi oppfatter som feilslått relasjonelt arbeid.

Dette gir grunn til å reflektere over hvorvidt miljøterapeutenes kunnskap om nærhet og distanse, og kunnskap om den miljøterapeutiske balansen mellom disse to, har vært tilstrekkelig. Rapportene forteller også historier om manglende strukturer på systemnivå. Vår forståelse av det som beskrives, er at den sviktende omsorgsutøvelsen er forankret i manglende forsvarlig bruk av nødvendig kunnskap, manglende kritisk refleksjon, manglende veiledning og om manglende miljøterapeutisk ledelse.

Nå på 2020-tallet diskuterer vi fremdeles om hva som er viktigst av struktur og relasjon, slik miljøterapeuter diskuterte dette på 1990- og 2000-tallet. Men i dag trer andre ord frem i diskusjonene. Vårt inntrykk er at mange snakker om barn og unges medvirkning som noe som synes å stå i motsetning til beskyttelse og veiledning fra voksne. Det snakkes om det å ha sensitivitet for barn og unges traumeerfaringer som noe som står i motsetning til det å være tydelig og ansvarsfulle miljøterapeuter. På den måten handler kanskje mange av samtalene

16

Miljøterapi i barnevernsinstitusjoner

om miljøterapi fremdeles – eller igjen – om struktur og relasjon som noe vi skal velge mellom. Dette er en umulig innfallsvinkel, og et umulig valg. Strukturene bærer relasjonen og gjør det mulig å inngå i relasjon, og relasjonen gir retning og innhold til strukturene og gjør disse meningsfulle.3 Ofte er det slik at verken barn eller voksne opplever å kunne velge mellom gode løsninger eller dårlige løsninger. Av og til viser det seg at ingen av alternativene oppleves som bra, samtidig som det likevel må besluttes noe. Dette leder i mange tilfeller til at den voksne må ta beslutninger som kan oppleves som lite tilfredsstillende. Kunnskapen om at struktur og relasjon henger sammen, blir da helt sentral. Noe av dybden i institusjonens omsorgsansvar handler om denne sammenhengen. Omsorgsansvaret innebærer både nærhet og grenser.

Det gir rom for barn og unges medvirkning, og det gir rammer for beskyttelse.

Omsorgsansvaret er balanse. På samme måte som struktur og relasjon er det.

Dette er en vanskelig balanse, og den kan være ubehagelig. Den krever mye av miljøterapeuten, og den krever mye av institusjonens rammer og ledelse. Det er en balanse som krever kunnskap om rettigheter, kunnskap om klinisk arbeid og kunnskap om miljøterapeutiske perspektiver. Den krever erfaring, refleksjon, øvelse, samarbeid og evne til å se på seg selv og sin egen praksis med nytt blikk, med nysgjerrighet og kritisk gjennomgang.

Den miljøterapeutiske relasjonen I den miljøterapeutiske relasjonen, der nærhet er et hovedelement, er det mulig for barnet og den unge å bli møtt av en voksen som er personlig og ekte. I denne relasjonen handler det for miljøterapeuten blant annet om å være trygg, empatisk og anerkjennende. Miljøterapeutene må våge seg inn i et farvann der nærhet er mulig å skape. Nærhet er en forutsetning for relasjon, og relasjon er en forutsetning for miljøterapeutisk virksomhet.4 I en miljøterapeutisk virksomhet der det er mulig for den voksne og ungdommen å være nær hverandre, er det også mulig for den voksne å hjelpe den unge med å definere både frihet, beskyttelse, medvirkning og grenser.

3 Mer om dette; se blant annet Olkowska & Landmark, Miljøterapi. Prinsipper, perspektiver og praksis (2016).

4 Mer om dette; se blant annet Olkowska & Landmark, Miljøterapi. Prinsipper, perspektiver og praksis (2016).

Innledende betraktnInger 17

Grenser i miljøterapeutisk arbeid handler om flere dimensjoner. Den ene dimensjonen er de grensene som fremkommer som uttrykk for miljøterapeutiske strukturer. Dette kan være strukturer for måltider, samvær og avtaler. Dette kan også handle om grensene mellom de ulike menneskene i institusjonen; grenser mellom voksne og ungdommer, mellom ungdommene, mellom de voksne, mellom de menneskene som på en eller annen måte hører til institusjonen, og dem utenfor institusjonen. Grenser finner man også i den daglige samhandlingen, eksempelvis uttrykt som grenser for noe en ungdom ikke gis anledning til å gjøre.

Slik vi tenker rundt miljøterapeutiske prosesser, er det et eksplisitt poeng at miljøterapeuter ikke setter grenser. Miljøterapeutiske grenser må komme innenfra den voksne, påkoblet den unges behov, den unges situasjon, og den unges forståelse av situasjonen. Miljøterapeuten representerer grenser. Representasjon av grenser overfor en ungdom tar utgangspunkt i ungdommens behov og situasjon.

Ut fra denne forståelsen blir grenser også omsorg, og er dermed også en viktig del av omsorgsansvaret.

Forsvarlig faglig miljøterapi Til grunn for faglig god og etisk praksis i en institusjon ligger blant annet personalgruppens diskusjoner og refleksjoner, og gruppens felles forståelse av en faglig felles plattform. Institusjonsledelsens kunnskap om betydningen av slike prosesser, og hvordan de kan ledes, er helt sentral for å sikre et godt faglig tilbud.

Institusjonens ledelse skal sørge for at de ansatte får nødvendig faglig veiledning og opplæring. De ansatte ved barnevernsinstitusjoner må stadig reflektere over hvordan de løser situasjoner og hvilke handlingsvalg de tar. Det samme gjelder for institusjonens beskrivelse av den miljøterapeutiske praksisen i virksomheten, og hvilke kontrolltiltak som iverksettes for å sikre læring gjennom systematisk trening, evaluering og refleksjon.

Det er en lederoppgave å legge til rette for at personalet skal kunne legge frem opplevelser og fortelle om ulike valg av handlinger, og bistå hverandre i utforsking av ulike alternative handlemåter. Dette krever trygghet i personalgruppen, støtte mellom kollegaer og tydelig støtte fra ledelsen. Gruppens og ledelsens betydning for institusjonens bruk av kritisk refleksjon eller andre former for reflekterende prosesser, og dermed gruppens og ledelsens betydning for utvikling og vedlikehold av forsvarlig praksis, er sentral. Hver enkelt miljøterapeut

18

Miljøterapi i barnevernsinstitusjoner

har dessuten et selvstendig ansvar for at den omsorg og de grenser og rammer som tilbys ungdom ved en institusjon, er forsvarlige.

Miljøterapeuter må mestre flere dimensjoner i sitt arbeid. De må mestre essensen i det rettslige perspektivet, og de må mestre ulike sider av det barnevernsfaglige perspektivet. De må mestre kjernen i miljøterapien som klinisk virksomhet, og de må mestre den balansekunsten det er å representere nær omsorg med beskyttende, bærende grenser.

Miljøterapi i barnevernsinstitusjoner – juridiske, teoretiske og praktiske perspektiver Vårt initiativ og arbeid med denne boken er motivert i et ønske om å rette oppmerksomheten mot hvordan det barnevernsfaglige perspektivet og det juridiske perspektivet i miljøterapeutisk praksis henger sammen. De rettslige linjene er sentrale rammebetingelser for den barnevernsfaglige og miljøterapeutiske praksisen. Samtidig gir den barnevernsfaglige og den miljøterapeutiske kunnskapen den juridiske skjønnsutøvelsen innhold. Boken er også et utslag av et annet ønske; et ønske om å gjøre tydelig hvordan innholdet i rettighetsforskriften henger sammen med grunnleggende rettigheter slik de er forankret i tyngre rettskilder. Med denne boken tar vi ikke sikte på å gi uttømmende innsikt i dette.

Tvert imot. Vi legger til grunn at leseren oppsøker utfyllende litteratur der det oppstår et ønske eller et behov for å vite mer om konkrete temaer i boken.

Vi håper at leseren får lyst til å sette seg nærmere inn i de tidvis finmaskede forbindelsene mellom de barnevernsfaglige og de juridiske elementene som miljøterapien virker i.

Barnevernsfeltet generelt, og miljøterapifeltet spesielt, er områder som forankres i tette bånd mellom kunnskap om barn og unges rettigheter og kunnskap om faglige normer og retningslinjer. Der disse sammenhengene ikke ivaretas og ikke praktiseres riktig, står man i fare for å utsette ungdommene for offentlig omsorgssvikt, i stedet for å gi dem bærende, god, trygg og tilpasset beskyttelse og omsorg.

Vi er bevisst på at barnevernloven hjemler ulike former for institusjonstiltak.

Samtidig ønsker vi ikke i denne boken å gjøre et poeng av dette juridiske skillet mellom institusjoner. Vårt utgangspunkt er at barn og ungdom som bor på institusjon, må møtes og omsluttes av bærende omsorg som en del av miljøterapien, uavhengig av det rettslige grunnlaget for tiltaket.

Innledende betraktnInger 19

Bokens oppbygging Dette er en bok om miljøterapi, sett ut fra juridiske, teoretiske og praktiske perspektiver. I denne innledende betraktningen tar vi ikke mål av oss til å lede deg som leser gjennom alle bokens kapitler. Vårt ønske er at du som nå holder nettopp denne boken i hånden, blir nysgjerrig på innholdet i alle kapitlene, og at du også velger å lese alt. Samtidig er det slik at kapitlene har et helt eget budskap og dermed står på egne ben.

Boken er organisert i tre hoveddeler med underliggende kapitler. I første del av boken presenterer vi et rettslig perspektiv, der vi er opptatt av at du som leser skal få en forståelse for barns grunnleggende rettigheter, og hvilke rettigheter som gjelder spesielt for barn som bor i barnevernsinstitusjoner. I andre del av boken retter vi oppmerksomheten mot en mer overordnet forståelse av miljøterapi i barnevernsinstitusjoner og ledelse av miljøterapeutiske ressurser.

I bokens siste del behandles særskilte temaer innenfor forståelsen av samspill og terapeutisk arbeid i barnevernsinstitusjoner.

I arbeidet med boken har vi lagt vekt på at både forsknings-, erfarings- og brukerforankret kunnskap skal komme til uttrykk. I tillegg til teoretiske referanser vil også forfatternes egne erfaringer og refleksjoner komme til uttrykk.

Vi har også gjennomført fokusgruppeintervju av ansatte i barnevernsinstitusjon og ungdommer som nylig har flyttet ut av barnevernsinstitusjon, og i noen av kapitlene brukes dette empiriske materialet som en del av kunnskapsgrunnlaget.

Mediene som et viktig korrektiv Men før vi starter, så ønsker vi å gi en kritisk del av mediene en stemme. Mediene har i flere tilfeller rettet til dels sterk kritikk mot arbeidet i institusjonsbarnevernet i Norge. Mye av denne kritikken har også etter vår oppfatning vært både viktig og berettiget. Stavanger Aftenblad presenterte i januar 2016 historien om «Glassjenta».5 Etter vårt syn var dette en sak som endret barnevernet i Norge, og da særlig relatert til barns rett til medvirkning. Vi har etter denne saken også fått saken om «Jenta på broa»6 og «Barnevernets engler»7. Den siste av de ovennevnte

5 https://mm.aftenbladet.no/2016/glassjenta/ 6 https://spesial.fvn.no/i/KvzpyM/index_desktop.html 7 https://www.dagbladet.no/magasinet/barnevernets-engler/69699811

20

Miljøterapi i barnevernsinstitusjoner

sakene ble avdekket av to journalister i Dagbladet. Disse har de siste årene rettet et kritisk blikk mot institusjonsbarnevernet. Gjennom sitt arbeid har de gitt en viktig stemme til noen av de ungdommene som har opplevd sviktende omsorg i institusjonene. Vi ønsker derfor, som en del av denne innledende betraktningen, å gi plass til journalistene Rønnaug Jarlsbo og Asle Hansen og deres tanker om dagens situasjon i barnevernsinstitusjoner i Norge.

Vi ønsker deg god lesning!

Et medieblikk på dagens situasjon i barnevernsinstitusjoner i Norge Asle Hansen og Rønnaug Jarlsbo

Det startet veldig bra. Allerede i 1896, som et av de første landene i verden, vedtok Norge en barnevernlov, den såkalte vergerådsloven. Loven forpliktet den norske stat til å opprette institusjoner der forsømte barn og ungdom med tilpasningsvansker kunne få passende opplæring. En riktig og god tanke, vil de aller fleste mene. Også i dag er Norge helt i fremste rekke når det gjelder å ha lovverk som sikrer barns rettigheter. Det må være det barneminister Linda Hofstad Helleland tenkte på da hun høsten 2018 sa at Norge er best i klassen og at andre land vil komme til å følge vårt eksempel. Teori og lovverk er én ting, praksis noe annet. Og norsk barnevernspraksis er satt under betydelig press.

Det er oppsiktsvekkende at Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) fra desember 2015 og frem til i dag har tatt hele 35 norske barnevernssaker til behandling. Det betyr at EMD har satt den kommunale barnevernsutøvelsen og det norske rettsapparatets oppfølging av denne under lupen.

Det står heller ikke så bra til med det statlige institusjonsbarnevernet. Da vi som journalister dykket ned i dette feltet i 2017–2018, fant vi mange eksempler på barn og ungdom som ble utsatt for omsorgssvikt av staten. Den staten som skulle gi dem en bedre oppvekst enn foreldrene maktet.

Mye har selvfølgelig skjedd i institusjonsbarnevernet siden ulydige fattiggutter ble utsatt for overgrep og brutal disiplin på Bastøy skolehjem tidlig på 1900-tallet i et statlig forsøk på å gjøre dem til «skikkelige borgere». Feltet er blitt profesjonalisert, det finnes krav til kompetanse og det finnes retningslinjer å jobbe etter som skal sikre de sårbare ungdommene institusjonene er satt til å ta vare på. Spørsmålet er om det har skjedd nok. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har uttalt til oss at de «bare» har holdt på i 15 år og «før vi kom på banen, var det lettere å åpne en barnevernsinstitusjon i Norge enn å åpne ei pølsebu».

22

Miljøterapi i barnevernsinstitusjoner

Vi skal ikke sette oss til dommere over hvorvidt 15 år som fagdirektorat er kort eller lang tid til å oppnå ønskede resultater. De undersøkelsene som er gjort de siste årene, viser like fullt at institusjonsbarnevernet fremdeles har en lang vei å gå før alle barn og ungdommer som bor på barnevernsinstitusjon, får omsorg og behandling etter intensjonen.

Vårt journalistiske arbeid med fagfeltet startet da vi sommeren 2017 fikk i oppdrag å undersøke et barnevern redaksjonsledelsen oppfattet å være i krise.

Noe av det første vi reagerte på, var at til tross for mye forskning på barnevern har få sett på hvordan det går med barn som har vært under offentlig omsorg.

Det siste store norske forskningsprosjektet om barnevernsbarnas videre liv bygger på tallmateriale fra 2005. Vi fant ut at flere forskningsmiljøer hadde søkt om midler til ny forskning på dette, uten å få nødvendig finansiering. Vi bestemte oss derfor for å gjøre egne undersøkelser om hvordan det går med barnevernsbarna. Etter måneder med research kunne vi 14. april 2018 publisere de første sakene i prosjektet «Barnevernets engler». Vi publiserte en omfattende langlesning i Magasinet (Dagbladet) om barnevernsjentene Karina, Hanne og «Marie», som alle ble prostituerte og narkomane mens de var under barnevernets omsorg. Vi publiserte også en nyhetsdokumentar om forholdene på Vestlundveien ungdomssenter i Bergen. Der avdekket vi at Hanne som femtenåring var blitt sprøytenarkoman under oppholdet ved den statlige barnevernsinstitusjonen.

Videre kunne vi avdekke at Fylkesmannen i Hordaland, til tross for at de uttrykte sterk bekymring over Hannes eskalerende rusmisbruk mens hun bodde der i 2015, mente Vestlundveien ga jenta forsvarlig omsorg. Selv ikke etter slåssing med personal og tre rømninger på en helg hvor Hanne til sist ble funnet bevisstløs på en benk etter heroinoverdose, fant tilsynsmyndigheten grunn til å sette foten ned overfor institusjonen. Vi publiserte også saken om en narkofest på Vestlundveien ungdomssenter høsten 2014. Levende bilder fra festdeltakerne selv levnet ingen tvil om at den statlige barnevernsinstitusjonen i Fyllingsdalen i Bergen var åsted for tungt narkotikamisbruk blant mindreårige.

Det var dette miljøet Hanne og Marie ble flyttet inn i, de to jentene som høsten 2017 døde under tragiske omstendigheter, i tung narkotikarus, bare 18 og 17 år gamle. Hvordan kunne dette skje? Bufdir har ved flere anledninger tatt til orde for at den store oppmerksomheten rundt overdreven og unødig tvangsbruk, som har preget barnevernet de siste årene, har fått pendelen til å svinge og enkelte aktører til å gå i den andre grøfta. Frykten for å bruke tvangsmidler, også når det

et medIeblIkk på dagens sItuasjon I barnevernsInstItusjoner I norge 23

er nødvendig for å sikre liv og helse, skal ha blitt så stor at tilstandene på noen barnevernsinstitusjoner er blitt nærmest grenseløse. Vi er usikre på om dette er en fullgod forklaring. Selv om saken om «Glassjenta» i Stavanger Aftenblad i 2016 fikk stor oppmerksomhet og nok førte til at det ble lagt vekt på å hindre unødig tvangsbruk i institusjonsbarnevernet – noe som selvfølgelig samtidig kan ha gitt grobunn for misforståelser – er det likevel et faktum at Vestlundveien ungdomssenter i Bergen og Kvammen akuttinstitusjon i Melhus begge havnet i alvorlig trøbbel i 2018. Og med helt motsatt fortegn. Mens Vestlundveien ble lagt ned etter Dagbladets avsløringer om tung rusing og grenseløse tilstander, måtte ledelsen på Kvammen gå etter avsløringer om at ungdommene ble utsatt for en systematisk og betydelig tvang og isolasjon. To vidt forskjellige tilnærminger har altså levd samtidig og side om side i dette mangslungne fagfeltet.

Vi gjorde dessuten flere funn som rokket ved påstanden om at «før var vi i tvangsgrøfta, så endte vi i den andre grøfta». Våre undersøkelser tok oss til omsorgsinstitusjonen Kasa Flatøy utenfor Bergen. I februar 2019 konstaterte Fylkesmannen i Vestland at Kasa Flatøy ikke er en forsvarlig omsorgsgiver: «Det er gjennomgående svikt i styring og ledelse ved at ledelsen ikke sikrer at barna får forsvarlig omsorg.» Tilsynsrapporten konkluderte med flere lovbrudd. Vi fikk også innsyn i flere bekymringsmeldinger om den statlige barnevernsinstitusjonen. I tillegg til foreldre i nærmiljøet og pårørende til beboere hadde en rekke instanser meldt bekymring over forholdene på Kasa Flatøy de siste årene.

BUP Nordhordland har fra flere kilder fått opplysninger som gjør at vi er bekymret for forholdene på Kasa Flatøy og institusjonens rolle i forhold til ungdom i nærmiljøet.

I løpet av 2018 har politiet mottatt 47 meldinger fra Kasa om uteblivelse av X. Vi som offentlig instans kan ikke se på at en ungdom har økende uteblivelser fra institusjon og at det er tydelige tegn på at X er i aktivt rusmiljø, uten at dette tilsynelatende blir adressert. Vi kan ikke se at dette er til barnets beste», skrev Konfliktrådet. Knarvik skole meldte bekymring om at omsorgstilbudet beboeren hadde på Kasa Flatøy, «ikke tilfredsstiller det han trenger og at det er det som vil kalles omsorgssvikt i et vanlig hjem.

24

Miljøterapi i barnevernsinstitusjoner

Slik ble altså forholdene på Kasa Flatøy beskrevet i nåtid og nær fortid. For oss ble det derfor interessant å se på saken til 15 år gamle Ragnhild som døde i 2010 av en overdose, på rømmen fra nettopp Kasa Flatøy. Ragnhild blir beskrevet som ei sosial, snill, oppegående og morsom jente, til tross for at hun ikke kan ha hatt det enkelt. Da hun var ti år gammel, meldte hun fra til barnevernet om vold hjemme. Først da hun var 14, skjønte barnevernet at familien hennes hadde raknet, og hentet henne ut av hjemmet. Et år senere, den siste lørdagen i juli 2010, døde femtenåringen av en overdose heroin og det ecstasy-lignende stoffet PMMA. Ifølge mediedekningen fra den gangen kan det synes som om det var tilsvarende grenseløse tilstander på Kasa Flatøy i 2010 som det Fylkesmannen fant og kritiserte institusjonen for i 2019.

I et intervju med Bergensavisen like etter at Ragnhild var funnet død, var familien fortvilet over at hun ikke hadde fått rammene og strukturen hun trengte, og at hun hadde vært utsatt for dårlig påvirkning og fått for lite tilsyn på institusjonen.

«Hadde hun vært hjemme, hadde hun ikke truffet de folkene. Du overlater ungene dine til noen som sier at de skal ta bedre vare på dem enn det du gjør …», sa moren. Fylkesmannens granskning i 2011 slo fast at institusjonen ikke hadde gjort tilstrekkelig for å holde femtenåringen tilbake på institusjonen. For oss fremstår det som om Kasa Flatøy i de årene hvor oppmerksomheten har vært rettet mot å få bukt med unødig tvangsbruk i institusjonsbarnevernet, har hatt vansker med å begrense ungdommene når det har vært nødvendig.

Tidligere nevnte Kvammen akuttinstitusjon er heller ikke alene om å ha brukt mye tvang overfor sine beboere. Det går klart frem av fylkesmennenes rapporter.

Begge disse «grøftene» har, slik vi ser det, vært til stede i årevis, i større eller mindre grad. Noen institusjoner går faktisk i begge grøftene, samtidig. Gjennom sitt landsomfattende tilsyn i 2018 fant fylkesmennene tilfeller av at samme institusjon sviktet både når det gjaldt omsorgsansvaret og tvangsbruk: Tvangsmidler ble ikke brukt når det var nødvendig for å beskytte ungdommene, samtidig kunne ungdommene bli utsatt for tvang uten tilstrekkelig eller tilfredsstillende begrunnelse.

Bare tre uker etter at Ragnhild ble funnet død, ble det lagt frem et utkast med presiseringer av mulighetene for å begrense bevegelsesfriheten til barn og ungdom på institusjon. Det het blant annet at «det vil være naturlig å begrense hvilke steder det er lov å oppholde seg fordi det kan være utrygt», og at «slike begrensninger kan også settes for å hindre uheldig påvirkning fra negative miljøer (…) og steder hvor det omsettes rusmidler». Til tross for at dagens rettighetsforskrift

et medIeblIkk på dagens sItuasjon I barnevernsInstItusjoner I norge 25

gir mulighet til å innskrenke bevegelsesfriheten når det er fare for liv og helse, er ansattes manglende kunnskaper om lovverk og bruk av tvang også en gjenganger i fylkesmennenes rapporter fra siste landsomfattende tilsyn. I rapportene om begge disse avdelingene av statlige Kasa ungdomssenter heter det blant annet at det ikke er «en felles forståelse for hvordan institusjonen arbeider med barna, og ansatte har ikke tilstrekkelig kompetanse i rettighetsforskriften. Det blir heller ikke gjort systematisk evaluering av omsorgen og oppfølgingen det enkelte barn får under oppholdet. Barnas medvirkning er ikke tilstrekkelig ivaretatt».

Vi har også lurt litt på om den raske innføringen av traumebevisst omsorg (TBO) i institusjonsbarnevernet har gjort enkelte institusjoner usikre på hva de har lov til og ikke i arbeidet med ungdommene. Alle skulle jobbe etter denne forståelsesrammen, og det var umulig for private aktører å vinne et anbud uten å vise til at de jobbet etter TBO. I møte med oss var Vestlundveien ungdomssenter i Bergen svært opptatt av å understreke at institusjonen var en av de første i Norge som tilbød traumebevisst omsorg. Daglig leder og psykologen som veiledet personalet ved Vestlundveien, mente at tvangsbruk kunne virke retraumatiserende. I stedet for å rusteste ville de at ungdom med rusproblemer selv skulle fortelle når de brukte rusmidler. Fagleder Heine Steinkopf ved RVTS Sør, som underviser i traumebevisst omsorg, uttalte til oss at hvis noen lar ungdom ruse seg på en barnevernsinstitusjon, så har de misforstått TBO som modell.

Vi registrerte at Bufdir fikk et forklaringsproblem etter våre avsløringer om Vestlundveien ungdomssenter. Hvorfor hadde ikke fagdirektoratet fanget opp de uforsvarlige forholdene?

Bufdir viste til at verken Bufetats egne kontrollsystemer eller tilsynsmyndigheten hadde hatt noe å bemerke på driften.

Det ble fortalt oss at Fylkesmannen heller hadde «løftet frem» og skrytt av institusjonen som klarte å håndtere landets mest atferdsvanskelige ungdommer nesten helt uten bruk av tvangsmidler. Institusjonens leder reiste landet rundt og holdt foredrag om det de fikk til på Vestlundveien ungdomssenter.

Også Forandringsfabrikken, som er en innflytelsessterk lobbyorganisasjon innen barnevernsfeltet, ga Vestlundveien det beste skussmål. Det viste seg at Forandringsfabrikken hadde samarbeidet tett med institusjonen og hadde den som én av sine 21 såkalte motororganisasjoner.

Og hvordan står det egentlig til i institusjonsbarnevernet? Ikke så bra, viser objektive fakta.

26

Miljøterapi i barnevernsinstitusjoner

Ikke bare viser Bufdirs egen gjennomgang av landets institusjoner omfattende mangler og utfordringer. Fylkesmennenes landsomfattende tilsyn for 2018 omfattet besøk på 64 institusjonsavdelinger. Disse var valgt ut etter en risikovurdering, og resultatene er således ikke representative for landets mer enn 400 avdelinger. Resultatene er likevel dramatiske. Fylkesmennene fant at 40 av 64 institusjonsavdelinger bryter loven. Hele 75 prosent svikter barna.

Men alt er ikke helsvart. I sin rapport fra det landsomfattende tilsynet er Statens helsetilsyn åpenbart rystet over funnene og stiller seg spørsmålet om hvorvidt vi i Norge kan fortsette med barnevernsinstitusjoner. Svaret er ja.

Resultatene viser nemlig helt tydelig at de institusjonene som leverer på sitt oppdrag, har god ledelse. Man har på en måte funnet ut hvor skoen trykker.

Det gir håp for fremtiden.

Bokens redaktører og forfattere har over mange år vist faglig og juridisk engasjement for arbeid med barn og unge. Mange av dem har lang erfaring innenfor det miljøterapeutiske fagfeltet.

Miljøterapi i barnevernsinstitusjoner

Miljøterapi i barnevernsinstitusjoner. Juridiske, teoretiske og praktiske perspektiver ser nærmere på de tidvis finmaskede forbindelsene mellom de barnevernsfaglige og de juridiske elementene som miljøterapien virker i. Disse forbindelsene belyses gjennom ulike kapitler som blant annet drøfter barns rettigheter i barnevernsinstitusjon, omsorg og integritet som fenomen, miljøterapi som rammeverk for omsorg og behandling, gruppen som arena for utvikling og vekst samt forebygging av tvang. Boken inneholder også kapitler som beskriver god og bærende miljøterapeutisk praksis.

Ole Greger Lillevik Berit Landmark Øystein Stokvold (red.)

I miljøterapeutisk arbeid i barnevernsinstitusjoner er det en nær sammenheng mellom utøvelse av faglige prinsipper og ivaretakelse av barn og unges rettigheter. Det gir profesjons­ utøvere et handlingsrom til å gi barn og unge trygg, god og tilpasset beskyttelse og omsorg.

Ole Greger Lillevik er utdannet psyki­ atrisk sykepleier og har master i helsefag.

Han er ansatt som dosent ved UiT Norges arktiske universitet og er også spesial­ konsulent ved Regio­ nalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebyg­ ging (RVTS Nord).

Ole Greger Lillevik Berit Landmark Øystein Stokvold (red.)

Berit Landmark er jurist med barnerett som spesialfelt, og er også klinisk barne­ vernspedagog med fordypning i miljø­ terapi. Hun arbeider som seniorrådgiver i Barne­, ungdoms­ og familiedirektoratet.

Miljøterapi i barnevernsinstitusjoner Juridiske, teoretiske og praktiske perspektiver ISBN 978-82-450-2283-4

,!7II2E5-accide!

Øystein Stokvold er utdannet klinisk barnevernspedagog og har en master of management fra BI. Han er i dag avdelings­ direktør i Bufetat region øst.