Page 1

Camilla Ryhl Karin Høyland

Begrepet universell utforming er nå godt etablert innen arkitekturfaget. Men det er stadig behov for å diskutere og videreutvikle det i et arkitektonisk perspektiv.

INKLUDERENDE ARKITEKTUR

Hvordan kan vi bli bedre til å utvikle de gode inkluderende løsningene? Hvordan kan vi nyansere, forstå ulike brukerbehov og perspektiver, og oversette denne forståelsen til konkrete løsninger, slik at den arkitektoniske kvaliteten faktisk økes? Gjennom å tydelig formulere hva vi ønsker det fysiske skal støtte (intensjon) og hvilke konkrete løsninger som er mulige, mener vi at det kan bidra til mer bevisste beslutninger i designprosessen. Denne boken setter søkelyset på universell utforming som arkitektonisk begrep og metodisk tilnærming. Inkluderende arkitektur er et begrep som rommer flere brukere enn funksjonshemmede, og som samtidig har både en sosial, sanselig, funksjonell og verdimessig tilnærming til arkitekturen. Inkluderende arkitektur er et overordnet begrep, som sammen med begrepet universell utforming skal ivareta alle viktige aspekter i en faglig diskusjon. Boken består av tre deler som kan leses samlet eller uavhengig av hverandre: en teoridel, en eksempeldel og en del om brukersentrerte arbeidsmetoder. Boken kan brukes som inspirasjon, danne utgangspunkt for faglige drøftinger og som verktøy for å få økt kjennskap til ulike brukerbehov. Boken gir nyttig kunnskap for arkitektstudenter, arkitekter og andre som bestiller bygg eller deltar i prosjekteringsprosessen.

Camilla Ryhl er utdannet arkitekt MAA og arbeider som seniorforsker ved Statens Byggeforskningsinstitut ved Aalborg Universitet i København. Hun har tidligere vært ansatt som professor i universell utforming ved Bergen Arkitekthøgskole. Ryhl har i sin forskning fokusert på kryssfeltet mellom sanselig funksjonsnedsettelse og arkitektur. Hun har spesialisert seg på universell design i utformingen av bygg. Spesielt betydningen av arkitekturens sanselige kvaliteter i forhold til opplevelse og deltakelse. Karin Høyland er utdannet sivilarkitekt MNAL og jobber som seniorforsker ved SINTEF Byggforsk og som førsteamanuensis ved Fakultet for arkitektur og design, NTNU. Høyland har gjennomført en rekke forskningsprosjekter der man studerer ulike brukeres erfaringer med bygg og steder. Hennes faglige interesser ligger i å bidra til at fysiske omgivelser kan brukes av flere, og bygger på kunnskap om bruk og opplevelser sett fra ulike perspektiver. Dette er innsikt som kan danne grunnlag for innovasjon og utvikling av nye løsninger. ISBN 978-82-450-2264-3

INKLUDERENDE

ARKITEKTUR

Camilla Ryhl og Karin Høyland


INKLUDERENDE

ARKITEKTUR Camilla Ryhl og Karin Høyland

1


Copyright © 2018 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2018 ISBN: 978-82-450-2264-3 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: René Sørensen Overby Omslagsfoto: Camilla Ryhl Layout og sats: René Sørensen Overby Boka er støttet av: Husbanken, Universell*, SINTEF, Bergen Arkitekthøgskole, NTNU & Statens Byggeforskningsinstitut Aalborg Universitet København Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

2


INNHOLD 1. Teori Introduksjon

008

Behov for et sterkere søkelys på brukerne Mer om begreper – et historisk tilbakeblikk Innsikt i ulike brukerperspektiver Om å forstå og sette ord på samspillet mellom mennesker og fysiske omgivelser Mer om sanselige kvaliteter i arkitekturen Mer om bygningers brukskvalitet

010 014 020

Videre lesning Referanser

044 046

024 032 040

3. Verktøykasse

2. Eksempler Introduksjon

050

Brukersentrert arkitekturprosess i praksis

179

Center for kræft og sundhed (2009), DK Munkegårdsskolen (1956, 2009), DK Kyvatnet Naturbarnehage (2008), NO Lungholm Gods (1939, 2010), DK Kastrup Søbad (2005), DK Dansk Jødisk Museum (2003), DK Israels Plads (2014), DK Sirkusparken (2011), NO Bymilen/ SEB Bank (2010), DK Berg Studentby (2011), NO Danske Handicaporganisationers Hus (2012), DK St. Olavs hospital (2012), NO

052 064 072 084 098 106 112 120 130 140 150 164

Å jobbe med mennesker Kraften av førstehåndsinnsikt Hva må du vite før du setter i gang? Hvilken rolle har vi? Hvem og når?

180 180 181 182 182

Eierskap og innsikt Hvem har interesser i utvikling av løsningen? Hvem skal bruke løsningen?

184 184 185

Oversettelse – fra innsikt til løsning Sorter ut og prioriter Dekomponere Idegenerere Utvikling gjennom diskusjonsverktøy Hjelp til å ta valg

186 186 187 187 188 188

Verktøyene – Teoretisk temainndeling Scenario Kommunikasjon Designprovokasjon Observasjon Samtale Prime Kartlegge Oversette

190 192 194 196 198 200 202 204 206

Les mer

208

3


4


#1 TEORI

5


#1 TEORI

6


INNHOLD Teori Introduksjon Behov for et sterkere søkelys på brukerne Mer om begreper – et historisk tilbakeblikk Innsikt i ulike brukerperspektiver Om å forstå og sette ord på samspillet mellom mennesker og fysiske omgivelser Mer om sanselige kvaliteter i arkitekturen Mer om bygningers brukskvalitet Videre lesning Referanser

008 010 014 020 024 032 040 044 046

Oppdragsgiver

Forfattere

Layout

Takk til

Husbanken, 2013–15

Camilla Ryhl Karin Høyland

René Sørensen Overby Masashi Kajita

Arkitektkontorene

7


Teori

Introduksjon Universell utforming er de siste ti årene blitt til et hverdagsbegrep for de fleste arkitekter og designere i Norge. Begrepet er implementert politisk, juridisk og byggfaglig igjennom sentrale dokumenter og skrifter. Universell utforming er ikke lenger til å komme utenom. På tross av den tydelige interessen for begrepet er det stadig bruk for å utvikle og diskutere universell utforming i et arkitektonisk perspektiv. Hvordan kan vi bli bedre til å utvikle de gode løsningene, som inkluderer «alle»? Og hvordan håndterer vi et begrep som «alle»? Hvordan kan vi nyansere, forstå ulike brukerbehov og perspektiver for så å oversette denne forståelsen til konkrete løsninger slik at den arkitektoniske kvaliteten faktisk økes? Ved å se nærmere på bruken av begrepet universell utforming ser en at det har fått noe forskjellig meningsinnhold i ulike fagtradisjoner, men at det i alle disipliner omfatter en tilnærming til designprosessen der brukerne er i sentrum. Universell utforming tar utgangspunkt i en grunnverdi om arkitektur som ikke kategoriserer brukere som enten å være med eller uten funksjonsnedsettelse. I begrepet ligger det også en klar målsetting om å finne løsninger med høye bruks- og opplevelseskvaliteter, som kan brukes på likeverdige måter, uavhengig av menneskers ulikheter. Det å sette seg inn i ulike menneskers opplevelser og bruk av bygninger er en strategi som vi mener gir løsninger med høyere kvalitet. En viktig forutsetning er imidlertid å akseptere og forstå at mennesker kan bruke og oppleve bygninger og omgivelser forskjellig.

8

Innsikt i og kunnskap om disse forholdene kan legges til grunn som et rammeverk for kreativ tenkning og utvikling av nye og bedre fysiske omgivelser. Denne diversiteten skal vi som arkitekter og planleggere inkludere i våre løsninger. Dette krever at vi åpner opp for nye fortolkninger og forståelser av både arkitekturens muligheter og ansvar. I denne boken setter vi søkelyset på universell utforming som arkitektonisk begrep og metodisk tilnærming og omtaler det som inkluderende arkitektur, et begrep som rommer flere brukere enn funksjonshemmede og samtidig har både en sosial, arkitektonisk, verdimessig og holistisk tilnærming til arkitekturen. Vi betrakter inkluderende arkitektur som et overordnet begrep, som kan åpne diskusjonen for de aspekter vi mener bør sikres, og være en naturlig del av en faglig diskusjon, også i forhold til universell utforming. Vi tror også det er nødvendig, fordi universell utforming, spesielt innenfor byggefagene, har utviklet seg mot å være noe som i daglig praksis primært løses gjennom anvisninger, tekniske spesifikasjoner og regelverk. Boken består av tre deler, som også kan leses hver for seg. Første del omhandler teori og kunnskap relatert til henholdsvis universell utforming som begrep, sanselige aspekter og brukskvalitet ved arkitekturen. Det legges også vekt på hvordan inkluderende design kan betraktes både som en arkitektonisk kvalitet og som en metode for å arbeide mer brukersentrert i designprosessen. Andre del er en verktøykasse, der vi ser nærmere på metoder som kan benyttes ved brukerinvolvering og hvordan man kan skaffe seg innsikt om ulike «brukerforståelser».

Tredje del er en eksempelsamling, som viser bygg som på ulike måter har forsøkt å vektlegge sanselige opplevelseskvaliteter og/eller brukskvalitet sett i lys av ulike bruksperspektiv. Vi beskriver både intensjoner og måten arkitektene har forsøkt å oversette denne til konkrete løsninger på. Vi håper at boken kan være til inspirasjon for alle arkitekter, planleggere og byggherrer som ønsker å utvikle gode og hensiktsmessige fysiske omgivelser for de menneskene som skal bruke og oppleve dem. Boken er finansiert av Husbanken og Universell, og utover forfatterne har forsker og arkitekt MAA Masashi Kajita (SBi AAU), arkitekt Silje Solberg (SINTEF) og ph.d. og arkitekt MAA René Sørensen Overby (SBi AAU) bidratt med en avgjørende innsats i prosjektet. Boken er fagfellevurdert. Vi takker for konstruktive og nyttige innspill, som vi har forsøkt å innarbeide. Camilla Ryhl arkitekt MAA seniorforsker

Karin Høyland arkitekt MNAL førsteamanuensis seniorforsker


Foto: Camilla Ryhl

9


BEHOV FOR ET STERKERE SØKELYS PÅ BRUKERNE Begrepet «universell utforming» benyttes i dag i mange land og i mange sammenhenger, og i en norsk kontekst inngår begrepet som et bærende begrep i flere offentlige dokumenter, i lovverk og standarder. Både internasjonalt, i FNs handikapkonvensjon (CRPD) og i Norge brukes begrepet innenfor ulike fag og en snakker om universell utforming i forhold til både tjenesteutvikling, teknologiutvikling, produktdesign, arkitektur og planlegging. I Norge er begrepet definert med en felles begrepsforståelse utgitt av MD (2007): «Universell utforming er utforming av produkter og omgivelser på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og en spesiell utforming.»

nettopp for å imøtekomme brukernes ulikheter i noen sammenhenger må fortolke oppgaven slik at flere løsninger til sammen kan imøtekomme «flest mulig». Altså at det ikke er én enkelt løsning som alltid må svare på alt, men at det i noen sammenhenger er nødvendig å skape en kombinasjon av løsninger som til sammen inkluderer alle og gir valgfrihet. Det viktige i denne faglige utviklingen er at man forstår tankene og verdiene bak begrepets visjon; at man skal sette søkelyset på de som skal bruke og oppleve bygninger og omgivelser, og at de skal støtte grunnleggende prinsipper om likeverd. I samme tidsperiode har også begrepet «alle» vokst fra å omhandle noen spesifikt definerte brukergrupper til å omfatte stadig nye brukerperspektiver.

Denne definisjonen er senere i norsk kontekst supplert av den juridiske definisjon: «Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdende slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig.»

Hvorfor en sterkere vektlegging av brukerne? Det er flere viktige argumenter for en sterkere vektlegging av brukerne i planleggingen av bygninger og uteområder. Utforming og forvaltning av bygde omgivelser kan åpne opp for muligheter, eller legge begrensninger på folks hverdagsliv.

De små nyansene i de to definisjonene åpner for en diskusjon om både mulighetenes kunst, juridiske begrensninger og selve begrepets opprinnelige idé. Ved å endre «alle mennesker» til «flest mulig mennesker» åpner man blant annet opp for en bred forståelse av hva den menneskelige diversitet skaper av rammer og muligheter, og hvordan man i arkitektur og design kan diskutere og sette ord på ulikheter i brukerbehov. Uavhengig av formelle definisjonsforskjeller og juridiske forpliktelser gjennomgår fagfeltet universell utforming et større paradigmeskifte i forhold til hvordan visjonen om universell utforming/design skal fortolkes og forstås i arkitekturen.

Videre får man forståelse for og kunnskap om hva som er felles menneskelig, og hva som oppleves helt ulikt mennesker imellom. Der finnes rett og slett også helt motstridende behov. Vi har konkrete eksempler på at fysiske omgivelser bidrar til å stenge mennesker ute fra bruk av rom og aktiviteter. Dette er tydeligst når hindrene er åpenbare og danner fysiske barrierer, men forekommer også der hvor sammenhengene ikke er åpenbare og entydige. For eksempel kan dårlig akustikk eller manglende lyskvalitet for mange mennesker bety at rom eller bygninger blir utilgjengelige og at man ikke kan delta i aktivitetene der. Videre kan for eksempel opplevelsen av utrygghet gjøre at noen ikke tør bevege seg ute. Dette kan på ulike måter danne barrierer. Fra tilgjengelighet til rom og funksjoner – til arkitektur og omgivelser med høye bruks- og opplevelseskvaliteter En grunnleggende egenskap ved et rom eller en bygning er at du kan ta rommene i bruk. For å ta stilling til egenskapene trenger vi å vite noe om hvilke aktiviteter rommene/omgivelsene skal kunne brukes til. Noen rom er skreddersydd til spesifikke aktiviteter, mens andre har en mer åpen tilnærming og kan brukes til en

Fra å tidligere hevde at én løsning skulle imøtekomme «alle», er det nå flere eksempler på at man i arkitekturen Foto: Camilla Ryhl

10

Dette kan videre gi rom for eller redusere opplevelsen av trygghet, utvide eller innskrenke bevegelsesfrihet, oppmuntre til eller redusere muligheter for rekreasjon osv. Byggene legger for eksempel strukturelle føringer for både drift og bokvalitet i et sykehjem, og de lager rammer for læringsmiljøet i et skolebygg. På denne måten påvirker omgivelsene folks liv. Nettopp fordi folk opplever de bygde omgivelsene forskjellig, er det viktig at man som designer og arkitekt skaffer seg innsikt i ulike menneskers opplevelser og erfaringer, samt hvordan ulike konsepter og løsninger gjør en forskjell.


rekke aktiviteter. For å vurdere løsningens bruks- og opplevelseskvaliteter må vi vurdere egenskapene sett i lys av intensjonene man ønsker at omgivelsene skal støtte. Gjennom dagens lovverk er hensynet til personer med funksjonsnedsettelse relativt godt ivaretatt i nye bygg. I dette arbeidet har ulike veiledere og standarder lagt et godt grunnlag, men fortsatt trenger man kunnskap og metoder for å kunne gå ut over regelverket og de ulike enkeltgruppers perspektiv. Vi vet også fra forskningen at det ikke er tilstrekkelig å legge vekten på designløsningen, men at det er minst like viktig å vektlegge metoder, prosess, kompetanser og kunnskap. På denne måten kan brukerinnsikt og -forståelse ikke bare bidra til bedre løsninger, men også danne grunnlag for innovasjon og helt nye måter å løse oppgaven på. Ved å ha ambisjoner om økt brukskvalitet «for alle» stilles en overfor nye krav til de funksjonelle egenskaper i byggene. Hvordan skal en for eksempel kunne varsles eller rømme hvis en brann oppstår, hvis en ikke ser, eller er avhengig av rullestol?

Hvordan fungerer læringsmiljøet for den som har konsentrasjonsproblemer, eller kontorlandskapet for den med nedsatt hørsel? Hvordan ser et byområde ut hvis en femåring skal kunne bevege seg fritt og sikkert? Denne måten å tenke på krever økt kunnskap om hvordan omgivelsene påvirker de menneskene som oppholder seg i disse miljøene. Videre trengs forsøk og utvikling av forbilder som kan vise vei videre. Kunnskap om prosesser som gjør en i stand til å håndtere ulike og motstridende interesser, og videre ta i bruk forskjellige menneskers innsikt som inspirasjon og idégenerering for nye svar. Dette viser også at det er et behov for økt kompetanse om hvordan man kan bruke innsikt om brukernes erfaringer og opplevelser inn i designprosessen. Dette stiller nye krav til utdanning, praksis og forskning både i forhold til tenkesett og tverrfaglighet. De gode eksempler som kan vise vei Å forstå og imøtekomme et mangfold av brukerperspektiver er komplisert. Er det mulig å ta hensyn til «alles» behov i alle løsninger, og hvordan kan man prioritere hvis prosjektene krever det? Hvordan kan man oversette brukerinnsikt til design og riktige løsninger? Enkle kontrollspørsmål som «hva skal bygningene støtte?» og «for hvem?» kan være nyttige å stille når inkluderende arkitektur diskuteres. Arkitektfaget er historisk og tradisjonelt sett et fag hvor eksemplene utgjør et helt sentralt grunnlag for læring, faglig diskusjon og inspirasjon. Selv om hvert prosjekt er unikt i sin egen ramme, er tradisjonen for å studere, besøke og diskutere andre løsninger og andre svar på en designfortolkning av en oppgave helt avgjørende i arkitekturens diskurs og virke.

Foto: Camilla Ryhl

Munkegaardskolen, Dyssegård /København

Foto: Camilla Ryhl

11


Det er derfor også helt opplagt å etterspørre gode eksempler. Vi mener det stadig er rom for en økt nyansering av hvordan vi forstår og fortolker «det gode eksempel» på universell utforming i arkitekturen. Er det hele bygningen som må være universelt utformet, eller kan det være detaljer eller enkeltløsninger? Er en park universelt utformet hvis den er tilgjengelig for en rullestolbruker, men ikke tilrettelagt for små barns lek? Eller er et spisested tilgjengelig hvis rullestolen kan komme inn, men akustikken betyr at den hørselshemmede må gå igjen? Hvordan kan vi utvikle en faglig forståelse og ramme som kan brukes til å nyansere og forklare hva som kan være gode løsninger? Bakerst i denne boken viser vi eksempler på hvordan man ut ifra konkrete caser kan diskutere bruks- og opplevelseskvaliteter i arkitekturen. Dette sett i lys av både ulike «intensjoner» og ulike «brukerforståelser».

Thorvaldsens Museum , København

12

Foto: Camilla Ryhl

Plass i Palermo, Sicilia Foto: Camilla Ryhl


13


MER OM BEGREPER – ET HISTORISK TILBAKEBLIKK Begrepet Begrepet universell utforming har sitt opphav fra det internasjonale begrepet universal design, som ble formulert for første gang av den amerikanske arkitekten og kunnskapsformidleren Ronald L. Mace.

”Universal design is the design of all products and environment to be usable by all people, to the greatest extend possible, without the need for adaptation”. -RonMace

ERC / Berkeley, CA

Foto: Camilla Ryhl

Begrepet vokste ut av en frustrasjon over at de begrepene som da ble brukt – «barrier-free» og «accessibility» – var stigmatiserende begreper som ble oppfattet som om de omhandlet spesielle designløsninger for personer med nedsatt funksjonsevne. Ønsket om å definere et designbegrep og en designstrategi som opphevet forståelsen av «dem» og «oss», og en kategorisering av brukerne som

funksjonshemmet eller ikke-funksjonshemmet førte til formuleringen av designbegrepet «universal design». Universal design er et av flere tilsvarende begreper som «inclusive design» og «design-for-all»; alle bærer de på de samme verdier og grunntanker, selv om de er definert litt forskjellig. Det amerikanske begrepet «universal design» ble første gang formulert av den amerikanske arkitekten Ron Mace på 1980-tallet, og ble i 1997 endelig definert og fulgt opp med syv designprinsipper som operasjonaliserer begrepet. Begrepet er siden blitt utbredt og videreutviklet i nasjonale og internasjonale sammenhenger. I norsk kontekst ble begrepet første gang introdusert og oversatt til universell utforming i 1997 i rapporten Universell utforming. Planlegging og design for alle, fra Rådet for funksjonshemmede (Aslaksen, 1997). Begrepet er i rapporten definert slik: «Universell utforming er utforming av produkter og omgivelser på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og spesiell utforming.» Aslaksen et al. presiserer videre i rapporten hva begrepets hensikt er og hvordan det nettopp i sin grunntanke inkluderer alle brukere og ikke er begrenset til personer med funksjonsnedsettelser: «Hensikten med konseptet universell utforming er å forenkle livet for alle ved å lage produkter, kommunikasjonsmidler, bygde omgivelser mer brukbare for flere mennesker, med små eller ingen ekstra kostnader. Konseptet universell utforming har som målgruppe alle mennesker i alle aldre, størrelser og med ulike ferdigheter» (Aslaksen, 1997). Denne grunntanke ble sentral i den norske strategien for universell utforming. Detalj fra Hotel du Nord, Allinge.

14

Foto: Camilla Ryhl


Begrepet universell utforming er et dynamisk begrep som fortolkes og anvendes forskjellig avhengig av språklig, faglig, geografisk og kulturell sammenheng. Det er ingen som eier begrepet, og det er derfor også i konstant utvikling. Det har likevel fra starten av blitt spesielt kritisert og diskutert i forhold til å være vanskelig å operasjonalisere og konkretisere, og ofte blir begrepet tilgjengelighet i sin konkrete tilnærming heller anvendt, både i tale og i praksis.

strategi, løsningsprinsipp eller kvalitetsparameter. Lid skiller mellom tre nivåer: mikro, meso og makro, og nyanserer bruken av begrepet alt etter som det er snakk om for eksempel en politisk strategi (makro), regelverk og løsninger (meso) eller opplevde (eller sanselige) brukskvaliteter (mikro). Denne tilnærmingen kan også fungere som en felles forståelsesramme i en ellers nyansert og kompleks diskusjon om arkitektonisk kvalitet og universell utforming.

Det finnes en teoretisk differensiering i forståelsen mellom universell utforming og tilgjengelighet. Tilgjengelighet fortolkes primært som en spesiell løsning tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelse, mens universell utforming tilstreber løsninger som er for alle. Likevel, og i daglig praksis, er realiteten ofte at universell utforming i den norske kontekst og i byggfaglig sammenheng forstås som design for personer med funksjonsnedsettelse (Ryhl, 2007). Det er imidlertid viktig å presisere at universell utforming, hvis man tar utgangspunkt i den opprinnelige intensjon og visjon, åpner opp for en diskusjon om forholdet mellom brukernes mangfoldighet og arkitekturens nyanser. Universell utforming differensierer altså prinsipielt ikke mellom brukerbehov og sanselige, funksjonelle, kognitive eller for den saks skyld sosiale aspekter ved arkitekturen. Den ser alle som like viktige. Begrepet åpner dermed opp for å utvikle nye løsninger, og diskuterer både muligheter og begrensninger i å utvikle nye løsninger til mangfoldige brukerbehov. Og begrepet kan anvendes både i forhold til løsninger og arbeidsmetoder.

Tabell 1

Forskeren Inger Marie Lid har i sitt arbeid utviklet en modell som kan bidra til en bedre forståelse for hvor og når universell utforming kan brukes som for eksempel

Makronivå Etikk, verdier, menneskesyn, universell utforming som strategi, polistiske prinsipper og lovgivningens formålsparagrafer Mesonivå Tekniske løsninger, sektorlovgivning, tjenester, reguleringsplaner og tekniske standarder. Universell utforming fortolket og evaluert på gruppenivå

Strategi og innsats Norge blir ofte omtalt som et foregangsland når det gjelder universell utforming. Dette på grunn av et politisk fokus og et operasjonaliseringssystem som følger opp politiske visjoner gjennom finansiering og prioritert innsats. Dette gjør Norge unikt som foregangsland i internasjonal sammenheng. I Norge ble begrepet tilgjengelighet anvendt frem til starten av 1980-tallet, hvor et paradigmeskiftet ble satt i gang med utviklingen av livsløpsstandarden (1982). Dermed ble det satt en ny dagsorden for bygningers rolle i inkluderingen av eldre og personer med funksjonsnedsettelser. Utviklingen skapte samtidig et behov, blant de som arbeidet med fagområdet, for å løfte oppgaven ut over det tradisjonelle skillet mellom personer med og uten funksjonsnedsettelse.

Mikronivå Etikk, verdier, menneskesyn, universell utforming som strategi, polistiske prinsipper og lovgivningens formålsparagrafer Tabell 1 På en overordnet makronivå er universell utforming en strategi. På mesonivå kan universell utforming gjennomføres som en standard og tekniske løsninger som for eksempel utforming av fotgjengeroverganger. På mikronivå bør universell utformingkunne erfares som opplevd kvalitet og tilgjengelighet. – Inger Marie Lid

Detalj fra Tietgenkollegiet, København.

Foto: Camilla Ryhl

15


Dette førte til at begrepet «universell utforming», som nevnt tidligere, ble introdusert i Norge i 1997. Med dette startet en stor innsats for å utvikle, fortolke og implementere begrepet i den norske konteksten. Sentrale offentlige myndigheter og aktører har spilt en avgjørende rolle i implementeringen av universell utforming, og politiske strategier er løpende blitt fulgt opp av ulike tiltak rettet mot utdanningsinstitusjoner, forvaltere av regelverk og implementering i kommuner. Universell utforming er blitt løftet til å være et sentralt begrep, første gang i den politiske strategien og målsettingen Norge universelt utformet 2020, og deretter i de påfølgende handlingsplaner og implementeringsstrategier som er fulgt etter denne politiske prosessen. Også i regelverket relatert til byggeri og planlegging spiller nå universell utforming en sentral rolle.

satsing på å implementere universell utforming. Regjeringens handlingsplan fra perioden 1990–97 gjenspeiler den internasjonale utviklingen i forhold til både WHOs definisjoner av universell utforming og FNs likebehandlingskrav. I 1999 nedsatte Regjeringen Manneråkutvalget, som skulle redegjøre for funksjonshemmedes rettigheter i en større sammenheng. Arbeidet resulterte i rapporten NOU 2001:22 Fra bruker til borger (2001), som var et helt sentralt dokument for den videre utviklingen, og som fortsatt danner grunnlaget for det pågående arbeidet. Manneråksutvalgets anbefalinger omfattet blant annet at retten til deltakelse og livsutfoldelse for mennesker med funksjonshemming skal være en formell rettighet, og at lovgivningen bør styrkes ved innføring av en

diskrimineringslov og av den eksisterende lovgivning, herunder også lovfestet rett til brukerdeltakelse i forbindelse med plan- og bygningsloven. Utvalget anbefalte videre at universell utforming skal ligge til grunn for all samfunnsmessig planlegging, og at tilgjengelighet skal være en rettighet som inngår i forståelsesrammen for universell utforming, og dermed inkluderes i hovedløsningen på en ikke-diskriminerende måte. I 2009 trådte Loven om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) i kraft. Og i januar 2010 trådte en ny plan- og bygningslov i kraft, som ble fulgt opp av reviderte og skjerpede krav i TEK10.

Miljøverndepartementet, Husbanken og Direktoratet for byggkvalitet har hele veien spilt sentrale roller i arbeidet med kompetanseutvikling og informasjonsarbeid. Samarbeidet kommer blant annet til uttrykk i det felles «Informasjonsprogrammet for universell utforming», som har gjennomført kampanjer rettet mot både fagspesifikke målgrupper og offentligheten. Husbanken sto dessuten ansvarlig for å lede informasjons- og utviklingsarbeid blant interesseorganisasjonene, og Regjeringen etablerte, under Sosial- og helsedirektoratet, DELTA-senteret som statens kompetansesenter for deltakelse og tilgjengelighet, som nå er en egen seksjon i Likestillingsavdelingen i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Helt unikt for den norske prosessen har vært den politiske prioriteringen og Regjeringens målrettede M/S Museet for Søfart

16

Foto: René Sørensen Overby


Norske Arkitekters Landsforbund (NAL) vedtok i 2008 sin første strategi for universell utforming med en definert målsetting om på kort sikt å bidra til kompetanseutvikling hos arkitekter og planleggere, utvikle beste praksis-prosjekter og øke samarbeidet med myndighetene. Strategien er senere revidert og følges løpende opp i NAL i form av forskjellige tiltak. Universell utforming bidrar til en mer inkluderende arkitektur som forenkler livet for mennesker med ulike ferdigheter, i alle aldre og størrelser. Universell utforming handler om forståelse, kunnskap og kompetanse som hele plan- og byggebransjen i både offentlig og privat sektor må utnytte for å skape omgivelser av høy kvalitet. – NAL 2010 Utviklingen av begrepet universell utforming i Norge er altså fulgt opp av en markant politisk visjon og mange forskjellige konkrete tiltak. Videre er utviklingen også preget av et tydelig søkelys på lovverk, regelverk og implementeringsstrategier, som ikke nødvendigvis har fått følge av en faglig verdi- og holdningsmessig utvikling.

M/S Museet for Søfart

Foto: René Sørensen Overby

17


Holdning og verdier Den politiske prioritering av universell utforming i Norge, og tiltakene for å implementere og endre regelverk, har ikke i alle sammenhenger hatt gjennomslagskraft i forhold til bredt å forankre universell utforming som arkitektonisk verdi eller kvalitet i arkitektfaget. Kjennskapet til begrepet er utbredt, men flere arkitekter forstår stadig ikke universell utforming som annet enn konkrete og løsningsdefinerte krav i regelverket (Ryhl, 2013). Dette står i kontrast til den opprinnelige intensjon, og det blir derfor viktig at arkitektene som faggruppe aktivt utvikler, diskuterer og utprøver grenser og muligheter for hvordan man i arkitekturen og på arkitekturens premisser kan fortolke de verdibaserte intensjonene bak begrepet. Det må samtidig understrekes at det også er flere arkitekter i Norden som aktivt har valgt å arbeide med universell utforming som et integrert kvalitetsparameter i sitt arbeid, både i prosess og i løsning, og med forskjellig interesse alt etter hvilken kontekst det arbeides i, hvilke oppgaver som skal løses, og hvilke ulike brukerperspektiv man ønsker å belyse. Felles for dem er at de tar utgangspunkt i universell utforming som et verdibasert begrep basert på en holdning og en tilnærming til arkitektur og kvalitet, i tillegg til regelverk og kravspesifikasjoner. Ved å ta utgangspunkt i denne holdningsbaserte tilnærmingen og åpne opp for en verdibasert fortolkning av begrepet folder det seg ut et kreativt mulighetsrom i deres arkitekturpraksis. Universell utforming oversettes og fortolkes i disse casene i sin helhet og i detaljer i tiltak med sanselige, funksjonelle og kognitive avtrykk, så vel som sosiale og likeverdige prinsipper. I noen prosjekter blir universell utforming synlig og tydelig, mens i andre er løsningene integrerte og implisitte.

I begge tilfeller er det arkitektoniske utgangspunkt at universell utforming er en verdi og ikke bare et resultat av et krav. I bunnen ligger altså en holdning som aksepterer at mennesker er forskjellige, og med en respekt for at de fysiske omgivelser påvirker de som skal bruke og oppleve arkitekturen etterpå. Denne boken tar derfor utgangspunkt i denne forståelsen av begrepet universell utforming. Begrepet «alle» er her åpent og vil endre seg etter behov for å kunne sette søkelys på ulike brukerperspektiv. Mens tilgjengelighet for rullestolbrukere var et viktig satsingsområde i begrepets begynnelse, er for eksempel hensynet til personer med demens en annen gruppe som nå krever ny forståelse og kunnskap – en forståelse som videre må oversettes til fysiske og nye inkluderende løsninger. Vi antyder med dette at bokens tittel og faglige rammeverk, Inkluderende arkitektur, kan fungere som et metabegrep som betegner egenskaper ved arkitektur, i både detaljer, helhet og planlegning, som krever en metodisk tilnærming som vi også har omtalt som «brukerforståelse som metode». (Høyland, 2009)

Metoden handler om å tydeliggjøre og besvare to sentrale spørsmål: – Hva skal bygget støtte (både intenderte opplevelseskvaliteter og bruksområder)? – For hvem (basert på innsikt om ulike menneskers kulturelle og funksjonelle perspektiver for bruk)? Bruk av begge disse begrepene illustreres i bokens Del 3 Eksempelsamlingen. Og bokens Del 2 Verktøykassa viser ulike metoder for å skaffe innsikt. Disse sentrale spørsmålene illustrerer altså en arbeidsmetode, og sammen med en verdibasert holdning til designprosessen, betrakter vi altså «inkluderende arkitektur» som et kvalitetsparameter i arkitekturen. I det ligger en holistisk tilnærming der innsikt om mennesker og menneskers ulike opplevelser og bruk av arkitekturen er sentral, og hvor man altså søker løsninger som inkluderer så mange som mulig, på en likeverdig måte. Og mens begrepet tilgjengelighet først og fremst handler om å kunne komme frem og inn i rommene, ser «inkluderende arkitektur» det som like viktig å sikre at man kan oppholde seg i, oppleve og bruke rommene. Vi har valgt å bruke metabegrepet «inkluderende arkitektur» for å skille denne tilnærmingen fra den mer regelbaserte fortolkningen av universell utforming. Vi vil samtidig understreke at begge tilnærmingene er svært viktige, men ser altså behov for å supplere den mer regelbaserte forståelsen av begrepet som allerede er utdypet i eksisterende veiledningsmateriell, med en mer åpen tilnærming med metoder og eksempler.

Egmont Højskolen

18

Metoden støtter seg på produkt- og tjenestedesigneres arbeidsmetoder.

Foto: Lars S. Pedersen

Egmont Højskolen. Foto: Lars S. Pedersen


19


INNSIKT I ULIKE BRUKERPERSPEKTIVER Når vi snakker om universell utforming, blir «brukerne» ofte definert på bakgrunn av ulike funksjonsnedsettelser. MDs definisjon er imidlertid tydelig på at man mener løsninger som så langt som mulig tar utgangspunkt i «alle brukere». Ved å innføre begrepet «inkluderende arkitektur» mener vi å åpne opp for en bredere forståelse av brukerperspektivet, der nettopp brukernes ulik innsikt danner grunnlaget for å forstå ulike opplevelser og bruk av arkitekturen. Denne mer åpne brukerforståelsen gir også en annen betydning enn det som tradisjonelt løses gjennom anvisninger, tekniske spesifikasjoner og regelverk. Disse er riktignok både nyttige og viktige, men trengs å suppleres av en annen type innsikt. Hva med de brukerne som ikke har en funksjonsnedsettelse? Hvordan skille mellom andre ulikheter som at vi er store eller små, har ulik kulturell bakgrunn eller alder? Hvilken rolle du har i et bygg, vil også påvirke hvordan du opplever byggets brukskvalitet. Er du for eksempel lærer eller elev, ansatt eller beboer? Dette er også viktige premisser som ligger til grunn for at du opplever løsningene ulikt.

Foto: Camilla Ryhl

20

Hva slags kulturell bakgrunn du har, vil også kunne ha betydning for hvordan du tolker og opplever byggenes estetikk og brukskvaliteter. Noen brukere vil ha en funksjonell tilnærming, mens andre vil ha mer øye for de opplevelsesmessige aspektene enn på de funksjonelle (Ryhl, 2013). Spørsmålet blir da hvordan man i en faglig sammenheng kan forstå og ta i bruk kunnskap om mangfoldigheten blant brukere, uten at det blir umulig eller for komplekst. Spørsmålene som kan stilles er altså: Hvilke kvaliteter oppleves? Hvem opplever disse kvalitetene? «God kvalitet» må drøftes ut ifra ulike perspektiv. Et bygg som skal brukes til sykehjem, kan vurderes ut ifra perspektivene til beboeren med demens som skal kunne finne frem, personalet som skal jobbe på sykehjemmet, for pårørende som kommer på besøk, og for kommunen som skal betale sykehjemsdriften. Dette er altså ulike helt forskjellige perspektiver. Brukere fremstilles ofte som en homogen gruppe som er enkel å definere, men som vist ovenfor finner man ulike brukerkategorier som er nyttige å identifisere både når man planlegger og evaluerer et bygg. Forskjellen på om man kategoriserer brukerne i forhold til deres rolle i bygningen eller i forhold til deres funksjonsevne, vil føre til forskjellige definisjoner av brukerbehov. Kernohan et al. (1992) har skapt en enkel inndeling i tre kategorier eller type brukere: primærbrukere (de som bruker bygget til daglig), eiere og besøkende. I denne boken setter vi først og fremst søkelyset på primærbrukerne. Vi argumenterer for å gå enda lenger i å se og forstå disse gjennom gjennom å beskrive ulike brukerperspektiv. Gjennom å systematisere å forstå erfaringer med bygninger som er i bruk, kan dette gi nyttige innspill i designprosessen for å utvikle nye løsninger. Anton

Foto: Camilla Ryhl


En viktig del av arbeidsmetoden er derfor å kategorisere og identifisere ulike brukerperspektiv, enten det handler om funksjonsnedsettelser eller hvilken rolle brukeren har i bygget. En og samme person kan derfor inneha flere brukerperspektiver, eksempelvis både som lærer og som svaksynt. På samme måte kan også ulike opplevelser av bygninger nyanseres. Når vi snakker om estetiske kvaliteter, er det ikke kun et spørsmål om estetisk nytelse, for mange brukere er det en nødvendig forutsetning for bruk. Nettopp fordi ulike brukere av et bygg opplever de bygde omgivelsene forskjellig, er det viktig også å skaffe seg innsikt i og være bevisst på byggenes ulike sanselige kvaliteter. En omvisning rundt i en bygning vil derfor arte seg ulikt ettersom du blir guidet av en student, en pedagog, en rengjøringsansatt, en besøkende arkitekt eller en i rullestol. De barrierer og muligheter som lages, vil påvirke dagliglivet i bygget på forskjellige måter. Fysiske løsninger kan derfor stenge noen ute fra bruk, men også åpne opp for eller inspirere til bruk. Sammenhengen kan være åpenbar og direkte eller indirekte og vanskeligere å få øye på. Eksempel på det første er terskler og trapper som er umulig å forsere for en rullestolbruker, eller vinduer plassert for høyt på veggen til at barn kan se ut. Mer indirekte sammenhenger kan være avstanden til butikken for han som er dårlig til beins, eller studenten med hørselshemming som ikke deltar i studentlivet, fordi hun aldri kan høre noe når hun er ute med venner. Dette er eksempler på mindre synlige, men like viktige barrierer for dem det gjelder. Slik danner de fysiske omgivelsene på ulike måter synlige og usynlige barrierer – barrierer som påvirker dagliglivet ulikt. Dette kan være sammenhenger som vi som planleggere og designere

er lite bevisste på, og som vi må studere nærmere for å forstå hva som faktisk etablerer barrierer. Barrierer kan altså skapes ved valg av feil detaljløsning, måten rommene er organisert på, eller ved at lokalisering og avstander gjør byggene utilgjengelige. En mer brukersentrert designprosess handler derfor om både større bevissthet på og omtanke i planlegging og prosjektering i ulike skalaer. Arkitektens oppgave er ikke bare å unngå å lage barrierer. Man har også et ansvar for å tilføre kvaliteter og inspirere til bruk og opplevelser. De fysiske omgivelsene kan være viktige inspirasjonskilder til lek, mosjon, møter eller vakre opplevelser. I Randi Hjorthols artikkel; Hverdagslivets reiser. En analyse av kvinners og menns daglige reiser i Oslo viser hun forskjeller i hvilke reiser og hvilke ærend kvinner og menn har i tilknytning til sitt hverdagsliv. Hensikten er å vise hvordan byen fungerer som rammebetingelser for ulike hverdagsliv, og videre hvordan den påvirker kvinner og menn forskjellig på bakgrunn av deres ulike oppgaver og bruksmønster. Hun konkluderer med at både opplevelse og bruk er forskjellige sett fra disse to brukerperspektivene. Hjorthol introduserer artikkelen sin med å vise til Roy Pahl (Pahl, 1970; Pahl, 1975), en kjent sosiolog som stiller spørsmål ved hvem byen egentlig er laget for. Han kritiserer at byutviklingsproblemer ofte blir definerte som tekniske, fysiske problemer og derfor er forsøkt løst slik. Han oppfordrer til i større grad å ta «folks hverdagsliv» i betraktning når planleggerne skal arbeide med sine fysiske planer. Hjorthol viser til boken Makt og materiell (Østerberg, 1977), hvor Østerberg hevder at fysiske strukturer er formidlere av betingelser for den som bruker dem. Your rainbow panorama by Olafur Eliasson

Foto: Camilla Ryhl

21


Dette bygger opp under argumentasjonen om at byplanleggere må ta utgangspunkt i folks ulike hverdagsliv, er like viktig på byplannivå som utforming av detaljer.

av behovene og utvikle nye og bedre løsninger, krever det altså innsikt og kunnskap som rekker utover tekniske forskrifter og veiledninger om løsninger. Del 2 viser ulike måter å skaffe seg denne typen brukerinnsikt på.

Det er ikke vanskelig å forestille seg at byen setter rammebetingelser også for andre brukergrupper. Det kan handle om barns bevegelsesfrihet i byen eller en rullestolbrukers mulighet til å bevege seg inn i en restaurant. Det er viktig å påpeke at det i dette ikke ligger en forenklet deterministisk tro på at fysiske strukturer «skaper» et hverdagsliv. En av vanskelighetene med nettopp å vektlegge de fysiske omgivelsenes betydning er at de også er tett sammenvevd med andre viktige faktorer.

Ulike brukeres behov og ønsker kan også være i konflikt med hverandre. Det å synliggjøre dem og uttrykke dem skriftlig kan gjøre det enklere å diskutere og prioritere blant de ulike perspektivene. For å gjøre beslutningsprosessene mer gjennomsiktige og demokratiske kan det være nyttig å definere de prioriteringer og intensjoner som legges til grunn for beslutningene som tas i designprosessen. Dette er spesielt viktig i prosesser der mange ulike aktører deltar, men kan også være nyttig for alle som designer løsninger. Hva vil du at bygget skal støtte? Og videre, hva tror du er tiltak som nettopp kan støtte denne intensjonen? Fordi det å forsøke å ivareta «alle» kan være komplisert, kan man trene ved å velge ut noen brukerperspektiv for å drøfte løsninger sett i lys av disse.

Arkitekter er til en viss grad trente i nettopp dette, det å forsøke å ta hensyn til ulike perspektiver og forhold. Vi vil hevde at det er en utfordring for alle som deltar i en prosjekteringsprosess å synliggjøre og bli mer bevisst på de ulike perspektivene, dele innsikt og ta hensyn til disse. Hvis man som fagperson skal kunne gjøre en prioritering

I eksempelsamlingen har vi også eksempler der byggherre har klart prioritert noen brukerperspektiver fremfor andre. I Trondheim kommunes funksjons- og arealprogram for kommunale barnehageanlegg går det tydelig frem at barneperspektivet skal prioriteres og vektlegges. I utviklingen av St. Olavs hospital i Trondheim var pasientperspektivet trukket frem og gitt prioritet. Metoden omhandler altså å:

Studie/metode

22

Foto: Camilla Ryhl

Definere ulike brukerperspektiv

Skaffe seg innsikt om disses opplevelse og bruk av fysiske omgivelser

Prismen, København Foto: Camilla Ryhl


Camilla Ryhl Karin Høyland

Begrepet universell utforming er nå godt etablert innen arkitekturfaget. Men det er stadig behov for å diskutere og videreutvikle det i et arkitektonisk perspektiv.

INKLUDERENDE ARKITEKTUR

Hvordan kan vi bli bedre til å utvikle de gode inkluderende løsningene? Hvordan kan vi nyansere, forstå ulike brukerbehov og perspektiver, og oversette denne forståelsen til konkrete løsninger, slik at den arkitektoniske kvaliteten faktisk økes? Gjennom å tydelig formulere hva vi ønsker det fysiske skal støtte (intensjon) og hvilke konkrete løsninger som er mulige, mener vi at det kan bidra til mer bevisste beslutninger i designprosessen. Denne boken setter søkelyset på universell utforming som arkitektonisk begrep og metodisk tilnærming. Inkluderende arkitektur er et begrep som rommer flere brukere enn funksjonshemmede, og som samtidig har både en sosial, sanselig, funksjonell og verdimessig tilnærming til arkitekturen. Inkluderende arkitektur er et overordnet begrep, som sammen med begrepet universell utforming skal ivareta alle viktige aspekter i en faglig diskusjon. Boken består av tre deler som kan leses samlet eller uavhengig av hverandre: en teoridel, en eksempeldel og en del om brukersentrerte arbeidsmetoder. Boken kan brukes som inspirasjon, danne utgangspunkt for faglige drøftinger og som verktøy for å få økt kjennskap til ulike brukerbehov. Boken gir nyttig kunnskap for arkitektstudenter, arkitekter og andre som bestiller bygg eller deltar i prosjekteringsprosessen.

Camilla Ryhl er utdannet arkitekt MAA og arbeider som seniorforsker ved Statens Byggeforskningsinstitut ved Aalborg Universitet i København. Hun har tidligere vært ansatt som professor i universell utforming ved Bergen Arkitekthøgskole. Ryhl har i sin forskning fokusert på kryssfeltet mellom sanselig funksjonsnedsettelse og arkitektur. Hun har spesialisert seg på universell design i utformingen av bygg. Spesielt betydningen av arkitekturens sanselige kvaliteter i forhold til opplevelse og deltakelse. Karin Høyland er utdannet sivilarkitekt MNAL og jobber som seniorforsker ved SINTEF Byggforsk og som førsteamanuensis ved Fakultet for arkitektur og design, NTNU. Høyland har gjennomført en rekke forskningsprosjekter der man studerer ulike brukeres erfaringer med bygg og steder. Hennes faglige interesser ligger i å bidra til at fysiske omgivelser kan brukes av flere, og bygger på kunnskap om bruk og opplevelser sett fra ulike perspektiver. Dette er innsikt som kan danne grunnlag for innovasjon og utvikling av nye løsninger. ISBN 978-82-450-2264-3

INKLUDERENDE

ARKITEKTUR

Camilla Ryhl og Karin Høyland

Inkluderende arkitektur  
Inkluderende arkitektur