Hjelpeprosessar og rettsbruk i Nav-kontor (9788245034608)

Rettleiarane i Nav-kontor har ulike faglege bakgrunnar, men dei forvaltar alle rettsreglar og utfører sosialt arbeid. Boka diskuterer sentrale tema der arbeidet er i dette skjeringspunktet, som kommunikasjon, samarbeid og skjønnsutøving. Målet er å utforske sider ved arbeids- og velferdstenesta som kan inspirere til fagleg diskusjon.

Liv Jorunn Baggegård Skippervik er universitetslektor i velferdsrett ved Universitetet i Stavanger. Ho er utdanna sosionom og jurist og har lang erfaring frå arbeid i Nav-kontor.

Siv Oltedal er professor i sosialt arbeid ved Universitetet i Stavanger. Ho er utdanna sosionom og sosiolog og har brei forskarerfaring, mellom anna frå Nav-kontor.

ISBN 978-82-450-3460-8

HJELPEPROSESSAR OG R E T T S B R U K I N AV - KO N T O R

Boka er relevant for den som interesserer seg for arbeid i Nav-kontor. Ho er nyttig for studentar som treng å forstå bakanforliggande prosessar i fagutøvinga, og for Nav-tilsette som vil reflektere over sin eigen praksis.

LIV JORUNN BAGGEGÅRD SKIPPERVIK S I V O LT E D A L

Det er viktig å forstå grunnleggande tenking innanfor både sosialt arbeid og juss i arbeids- og velferdstenesta. I sosialt arbeid er kjernen å understøtte prosessar som fremmar problemløysing, meistring og deltaking. Jussen har fokus på rettar og rammer som ein del av løysingane, og rettsreglane utgjer normer for handling. Denne boka viser korleis rettsreglar og hjelpeprosessar samspeler ved Nav-kontor.

LIV JORUNN BAGGEGÅRD SKIPPERVIK S I V O LT E D A L

HJELPEPROSESSAR OG RETTSBRUK I N AV - KO N T O R O M S O S I A LT A R B E I D O G J U S S I A R B E I D S - O G V E L F E R D S T E N E S TA

LIV JORUNN BAGGEGÅRD SKIPPERVIK S I V O LT E D A L

HJELPEPROSESSAR OG RETTSBRUK I N AV - KO N T O R O M S O S I A LT A R B E I D O G J U S S I A R B E I D S - O G V E L F E R D S T E N E S TA

Copyright © 2022 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgåve / 1. opplag 2022 ISBN: 978-82-450-3460-8 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Framsidebilete: ©shutterstock/TP71 Spørsmål om denne boka kan rettast til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er verna etter åndverkslova.

Utan utrykkjeleg samtykke er eksemplarframstilling berre tillate når det er heimla i lov eller avtale med Kopinor.

Forord Frontlinjearbeidarane i den norske velferdsstaten må bruke erfaring, klokskap og bokleg lærdom når dei i møte med brukarane set i verk hjelpeprosessar og rettsbruk. Å møte menneske med kunnskap om det systemet dei er ein del av, kan skape ei kjensle av omsorg, engasjement og sikring av hjelp i kvardagen.

Det gjeld både for dei som går inn gjennom Nav-døra, og dei som klikkar seg inn i dei virtuelle møteplassane.

Denne boka har blitt til i samspelet mellom to kollegaer, med dei ulike faga sosialt arbeid og juss som utgangspunkt. Det å strekke seg ut av sin eigen fagkrins, og prøve å forklare og forstå denne fagkrinsen i lys av eit anna fag, er eit utviklingsarbeid. Innan profesjonsutdanningane overlet vi oftast til studentane å sette saman kunnskap, etter at det er undervist ut frå einskilde fagdisiplinar. Samtidig er det slik at få praktiske fag verkar uavhengig av ein samanheng. Rettsreglar har ein funksjon i samfunnet. Sosialt arbeid har ein funksjon i samfunnet. Ingen av dei fungerer i samfunnet, som ramme eller metode, uavhengig av den andre.

Det er spennande å vere med i den utviklinga som skjer når to fag møtest for å gå opp læringsstiar. I dette løfter ein fram og skaper kunnskap i det oppsplitta og samansette landskapet mellom hjelpeprosessar og rettsbruk i Nav-kontor.

Vi som har arbeidd med boka, har over lang tid vore opptekne av tematikkar i Nav, både frå vinkelen som forskar, undervisar og praktikar. Vi har prøvd å balansere mellom å forenkle det komplekse og å halde fram kor samansette vurderingar, teoretiske utgangspunkt og verkelegheita i praksis er. Det vil sjølvsagt gi rom for kritikk frå spesialistar på enkeltområde, om at vi verken er grundige nok eller gir god nok oversikt. Til det seier vi med Ivar Aasen (1863): «Til lags aat alle kan ingen gjera.» Boka dekkjer ikkje heilskapen i kvardagen på Nav-kontoret, men prøver å vere eit bidrag til å sjå på sentrale element. Den raude tråden i boka er at det er uråd å tenke hjelpeprosess utan å tenke juridiske rammer – og omvendt. Dette har også påverka utvalet av temaa.

Juss står i ein tradisjon der ein må halde seg til fokus på regulering og problemløysing. Faget er utvikla over tid og reflekterer normer og rammer som

6

hjelpeprosessar og rettsbruk i nav-kontor

samfunnet ønsker å ha. Faget krev at vi må tolke reglane og iverksette dei, og stundom må rammene kritiserast for å skape endring og utvikling. Sosialt arbeid er eit fag som har vakse fram ut frå sosiale problem i samfunnet. Det er også eit fag der ein tenker framover mot ei løysing. I det sosiale arbeidet har ein kanskje færre restriksjonar på kva som er mogleg å gjere, og ein tenker ressursar og brukarmedverknad. I ressursfokus, vekt på behov og brukardeltaking vil juss og sosialt arbeid også møtast.

Struktur og tema for tekstar i boka har vi diskutert i fellesskap. Sjølve skriveprosessen har vi gjort i einerom, og deretter har teksten gått i ein runddans fram og tilbake mellom oss. I den publiserte boka vil vi derfor berre delvis kunne peike på kven som er forfattar av kva. Lesaren vil likevel tydeleg kjenne igjen dei to ulike fagtradisjonane. Prosessen med å utarbeide ei bok som denne, tek tid, og er gjord i fellesskap. Vi trur på fellesskapet og løysingar som kan utviklast mellom menneske og kunnskapsbasar. Akkurat som praksisfag ikkje kan utøvast isolert utan i relasjon mellom den profesjonelle og brukaren, meiner vi at heller ikkje kunnskapsutvikling kan skje i eit lukka rom.

Vi vil takke Fagbokforlaget for at dei hadde tru på ideen vår, og for gode innspel, hjelp og støtte frå redaktør Ellen Aspelund. Ei stor takk må rettast til dosent Aina Aune Kane som fagfelle. Ho har gitt svært nyttige kommentarar og fått oss til å utvikle tekst og framstilling. Dr.jur. og professor emerita Alice Kjellevold har vore ein avgjerande viktig støttespelar for utval og presentasjon av dei juridiske delane av teksten. Arbeid med henne har gitt både entusiasme og tryggleik i prosjektet. Vi må også få takke studentane ved masterutdanninga for sosialfag, dei har komme med refleksjonar, spørsmål og innspel. Alle gode hjelparar har bidrege på sin måte, frå sin ståstad. Svært verdifulle bidrag har vi fått direkte frå Nav Time og Klepp, ved leiaren og einskildtilsette. Det at Navkontoret la til rette for og sette av tid til å gi oss tilbakemeldingar, set vi umåteleg stor pris på. Takk også til dei rundt oss som har gitt god støtte og energi i arbeidet.

Stavanger 17. januar 2022 Liv Jorunn B. Skippervik Siv Oltedal

Innhald Kapittel 1

Sosialt arbeid og juss som verktøy og ramme for rettleiarar i Nav-kontor ......

Preludium .............................................................................................

1.0 Om utgangspunktet for boka .............................................................

1.1 Juss og sosialt arbeid i Nav-kontor .......................................................

1.2 Sentrale omgrep i prosessen i sosialt arbeid ..........................................

1.2.1 Kontakt og klargjering av rammer .....................................................

1.2.2 Kontrakt og arbeidsrelasjon ............................................................

1.2.3 Kople om, tid, planlegging og vegen vidare ..........................................

1.3

Steg og fasar i hjelpeprosessar............................................................

1.3.1 Møte som utgangspunkt for Nav-fagleg arbeid ......................................

1.4 Kapabilitetstilnærming som refleksjon om rettferdig fordeling av velferdsgode ...................................................................................

1.5 Juridiske rammer og sentrale lover som verktøy i Nav-kontoret ..................

1.5.1 NAV-loven ................................................................................

1.5.2 Folketrygdloven .........................................................................

1.5.3 Arbeidsmarknadsloven .................................................................

1.5.4 Sosialtenesteloven ......................................................................

1.5.5 Forvaltningsloven .......................................................................

1.5.6 Likestillings- og diskrimineringsloven .................................................

1.6 1.7

Grunnleggande om juridisk metode og rettslege kjelder ..........................

Velferdspolitiske rammer for arbeidet ..................................................

1.8

Arbeidslinja – arbeidsmotivasjon og velferdsstaten .................................

1.7.1 Universale versus selektive velferdsordningar .......................................

11 11 13 15 18 20 22 24 25 27 28 34 34 35 37 38 39 40 42 48 49 54

Kapittel 2

Kommunikasjon og ulike tilnærmingar i arbeidet ......................................

2.1 Innleiing – kommunikasjon i fysiske og digitale møte ..............................

2.2 Ulike arbeidsmetodar gir rom for ulik kommunikasjon .............................

2.2.1 Supported employment ................................................................

2.2.2 Nav-rettleiaren og arbeidsinkludering ................................................

57 57 60 60 66

8

hjelpeprosessar og rettsbruk i nav-kontor 2.3 Planverktøy i Nav-kontoret ................................................................

2.3.1 Aktivitetsplan ............................................................................

2.3.2 Kvalifiseringsprogram...................................................................

2.3.3 Individuell plan ..........................................................................

2.4 Digital aktivitetsplan ........................................................................

2.5 Framstilling og tolkingar i kommunikasjonen.........................................

2.5.1 Konkret om notat og vedtak ............................................................

2.5.2 Klage som rettstryggleiksgaranti i saksbehandlinga.................................

2.6 Utfordringar i fleirkulturell kommunikasjon ...........................................

2.7 Velferdsforvaltninga i møte med samisk språk .......................................

2.8 Den faktiske og fysiske konteksten rundt digital samhandling ...................

69 70 71 74 76 81 82 83 84 87 89

Kapittel 3

Skjønnsutøving i Nav-kontor...................................................................

3.1 Om ulike typar skjønn .......................................................................

3.2 Skjønn i avgjerdsprosessen ................................................................

3.2.1 Bunde og fritt skjønn ....................................................................

3.3 Skjønn i sosialt arbeid .......................................................................

3.3.1 Strukturelt skjønn .......................................................................

3.3.2 Epistemisk skjønn .......................................................................

3.4 Juridisk skjønn.................................................................................

91 91 92 96 101 102 104 110

3.4.1 Korleis rettslege kjelder verkar inn på kva vi kan «skjønne» om i rettsbruksprosessen .......................................................................... 115 3.4.2 Korleis bruker ein rettsbruksskjønn og forvaltningsskjønn i rettsbruksprosessen? ......................................................................... 118 3.5 Skjønn i bruk er ein praktisk syntese .................................................... 125

Kapittel 4

Omgrep og kategoriar............................................................................ 129 129 133 135 137 139 145 147 150 4.8.1 Behovsvurdering ........................................................................ 150 4.9 Kategorisering i Nav-kontoret............................................................. 153

4.1 4.2 4.3 4.4 4.5 4.6 4.7 4.8

Innleiing ........................................................................................

Ei praksishistorie som aktualiserer kategoribruk i dagleglivet ....................

Ulike kontekstar ..............................................................................

Tillit ..............................................................................................

Recovery........................................................................................

Tredjepart – eit saksforhold eller ein person ...........................................

Orienteringar i samtalar ....................................................................

Kategoriar i Nav-kontoret ..................................................................

Innhald 4.9.1 Innsatsbehov ............................................................................ 153 4.9.2 Arbeidsevnevurdering .................................................................. 157 4.9.2 Aktivitetsplan ............................................................................ 159 4.10 Kategoriar og omgrep som erfaringsnære og erfaringsfjerne .................... 162

Kapittel 5

Samarbeid mellom brukarar og fagfolk .................................................... 163 5.1 Samarbeid...................................................................................... 163 5.1.1 Internorganisering og samarbeid i Nav-kontoret .................................... 165 5.1.2 Heilskapleg arbeid med gjenstridige problem ....................................... 167 5.2 Samarbeidsbehov og samarbeidsplikt ................................................. 169 5.2.1 Samarbeid med andre samarbeidspartnarar ......................................... 172 5.3 Sentrale reglar om samarbeid ............................................................. 175 5.4 Samarbeid med brukaren .................................................................. 181 5.4.1 Samarbeid knytt til individuell plan .................................................... 186 5.4.2 Konkrete samarbeidsverktøy ........................................................... 187 5.4.3 Samarbeid om individuell plan ved kvalifiseringsprogram .......................... 191 5.5 Utveksling av informasjon innanfor rammene for teieplikta....................... 194 5.5.1 Samtykke til utveksling av opplysningar .............................................. 203 5.6 Korleis kan ein skape samarbeidsrom innanfor rammene for lovleg informasjonsutveksling? ................................................................... 208 Kapittel 6

På sporet av fellesskapsløysingar ............................................................ 213 6.1 6.2 6.3 6.4 6.5 6.6 6.7 6.8 6.9 6.10

Innleiing ........................................................................................

Praksisfellesskap – domene, fellesskap og praksis...................................

Måtar å handtere usemje på – drøfting, lojalitet og tilbaketrekking .............

Inkluderingsprosessar og samfunnsarbeid ............................................

Samskaping som samarbeid med ikkje-offentlege velferdsinstitusjonar ......

Posisjonen til pårørande som bidrag til fellesskapsløysingar .....................

Eit spørsmål om varsling og tilbakemelding ..........................................

Spenninga mellom det personlege og det institusjonelle .........................

Verdiar og normer i rettsbruken ..........................................................

Juss og sosialt arbeid i Nav-kontor .......................................................

213 214 217 224 228 232 238 245 249 255

Postludium ........................................................................................... 259 Referansar ............................................................................................ 260 Litteratur ............................................................................................... 260

9

10

hjelpeprosessar og rettsbruk i nav-kontor Informasjon på heimesida til Nav ................................................................

Nettkjelder ............................................................................................

Lover ....................................................................................................

Oppheva lover ........................................................................................

Forarbeid og offentlege dokument..............................................................

Forskrifter..............................................................................................

Internasjonalt .........................................................................................

Rundskriv ..............................................................................................

Rettslege avgjerder .................................................................................

Kulturelle referansar ................................................................................

Anna ....................................................................................................

268 268 269 272 272 274 275 275 276 276 276

Stikkordregister .................................................................................... 277

Kapittel 1

Sosialt arbeid og juss som verktøy og ramme for rettleiarar i Nav-kontor Preludium Det var ein gong ein konge, og den kongen hadde høyrt tale om eit skip som gjekk like godt på land som på vatn. Så ville han også ha slikt eit. Til den (Det var ein gong ein velferdsminister, og den velferdsministeren hadde høyrt tale om eit Nav-kontor som klarte å sikre og hjelpe brukarar like godt, same kven dei var, eller kva dei hadde behov for). Til den (saksbehandlaren og brukaren) som kunne bygge det, (få dette til å verke) lova han ut kongsdottera og halve kongeriket (fagleg anerkjenning, brukartilfredsheit og tilgang til rette tenester og ytingar), og det let han kunngjere på kyrkjebakkane (universiteta, Nav og Lovdata) over heile landet. Det var mange som prøvde, for halve riket kunne vere godt å ha, og kongsdottera kunne vere bra å ha attpå. Men ille gjekk det med dei fleste.

Halve kongeriket og prinsessa er altså målet i eventyret, måla representerer resultatet av ein innsats.1 For velferdsstaten er målet eit trygt og rettferdig velferdssamfunn, og Nav-kontoret er ein viktig reiskap for å nå dette målet. Her tek vi utgangspunkt i eventyret og vil gi nokre tenkte døme frå Nav. Vi kan først sette opp ein rettsregel, ei tenkt lovføresegn med vilkår, som kongen lagar: Det er eit vilkår for å få rett til halve kongeriket og kongsdottera at du bygger eit skip som går like godt på land som på vatn. Klarer du å bygge

1 Det at kongen rår over kven dottera skal gifte seg med, er sjølvsagt verken sosialfagleg eller rettsleg akseptabelt, og dømet her er nytta berre for å følge historia slik ho tradisjonelt er formidla.

12

hjelpeprosessar og rettsbruk i nav-kontor eit slikt skip, har du rettskrav på halve kongeriket og dotter til kongen.

Klarer du det ikkje, inntrer ikkje rettsverknaden, du får verken kongeriket eller prinsessa.

Kongen har laga rettsregelen ovanfor, ut frå eit mål om å skaffe seg det han ønsker.

Eit slikt ønske om noko ein vil oppnå fram i tid, blir ofte omtalt som formål.

Formål styrer vanlegvis utforminga av rettsreglane, og reglane skal tolkast og forståast i lys av formålet. Formål og vilkår er som ei «mål–middel»-tenking.

Det er vanskeleg å lage eit slikt skip kongen vil ha, eit som kan både flyte og fly. Tenk på bygginga av eit slik skip som vanskane du skal overvinne ved å møte behova til brukaren profesjonelt, ved hjelp av dei rettsreglane vi har, og dei hjelpemetodane vi kan nytte. Klarer du det ikkje, blir resultatet til dømes at brukaren kan stå utan økonomiske ytingar og/eller nødvendige tenester.

Kva metodar du bruker for å bygge dette skipet, er ikkje direkte regulert i noka lovføresegn, men skal skipet kunne fly og flyte, kan det vere nyttig med testa materiale som toler luft og vatn, byggemetodar som er vitskapleg anerkjende og fagkunnige arbeidarar. I vårt tilfelle vil det kunne vere god fagleg praksis, kommunikasjonsteori, kunnskap om rettleiingsteori og teknisk praktisk kompetanse.

Men likevel, reglar om kva som er fullgod kompetanse for slik skipsbygging, eller rettleiing i eit Nav-kontor, det har vi ikkje. Ein del av verktøya vil vere rettslege.

Vi må finne ut av kva materiale er det lov å bruke i bygginga, kva alternativ vi har, og kva byggeforskriftene seier.

Oskeladden klarte å bygge skipet fordi han var klok og tok imot dei bidraga som seks gode hjelparar tilbaud. Han forstod seg på samarbeid og anerkjenning av kompetansen hos andre.

I Nav-kontoret er dei gode hjelparane metodar og verktøy, hjelpeprosessar og rettsbruk (bruk av lover og reglar). Når Oskeladden til slutt hadde bygd skipet som gjekk like fort på land som på vatn, skulle rettsverknaden ta til å gjelde: Han skulle få kongeriket og kongsdottera. Når rettleiaren på Nav-kontoret og brukaren har brukt metodar og tiltak innan fastsette rammer og krav, då skal brukaren vere nærare målet sitt: ha fått moglegheiter og dekt behova sine.

Men kva skjedde i eventyret? Kongen ville ikkje oppfylle sin del av avtalen då skipet var bygt, det kom tilleggsvilkår! Spelereglane endra seg, akkurat som verkelegheita endrar seg i alle prosessar, både prosessen med å bistå enkeltpersonar, arbeid i organisasjonar og rettslege reguleringar.

Kapittel 1: SoSialt arbeid og juSS Som verKtøy og ramme for rettleiarar

Kongen sette inn fire tilleggsvilkår. I eventyret var det første å ete tom ei kjøttbu. Oskeladden klarte det ved hjelp av hjelparen som var så svolten at han åt gråstein. I ein Nav-samanheng kunne det vere eit samtaleverktøy eller eit arbeidsmarknadstiltak som rettleiaren og saksbehandlar sette i verk og gjennomførte. Men eitt tilleggsvilkår var ikkje nok, kongen kom med nye vilkår, først drikke opp 600 tønner med øl og vin, deretter hente tevatn frå verdas ende på ti minutt, og til slutt brenne opp tre hundre famnar ved i ei badstove. Dette kunne i ein Nav-kvardag vore krav til arbeids- og inntektsevne, krav til oppfølging, krav til oppteningstid for ytingar eller anna. Alle dei nye krava klarte Oskeladden å innfri ved hjelp av dei gode hjelparane sine.

I Nav-konteksten kan det også komme nye krav ut frå at situasjonen endrar seg, og nye verktøy og reglar må nyttast. Brukaren kan til dømes gå frå ein situasjon der han har rettar knytte til sjukdom, og deretter treng bistand med sosiale problem som må løysast ut frå eit anna regelverk og andre hjelpemetodar – eller omvendt.

Når kongen ikkje hadde fleire vilkår å stille, vart rettsverknaden oppfylt, Oskeladden fekk halve kongeriket og prinsessa. Når situasjonen til brukaren kan imøtekommast i ein hjelpeprosess, vilkår for ytingar blir oppfylte, inntrer både dei konkrete verknadene av rett til hjelp og ytingar, men også – i det minste i den ideelle verda – ei oppleving av sjølvstende for brukaren, og det å vinne den velferda som velferdsstaten vår lover. Ein slik velferdsorganisasjon, som Nav er, gir då menneske moglegheiter.

1.0 Om utgangspunktet for boka Det å «gi mennesker muligheter» (Navs visjon) er eit overordna mål i arbeidet i Nav-organisasjonen. Denne boka har som ambisjon å gi nokre perspektiv på det som er sentrale element i kunnskapsgrunnlaget som Nav-rettleiaren bygger arbeidet sitt på, for å nå dette målet. Nav-rettleiarar har ulike yrkesmesmessige formal- og realkompetansar, ulike fag- og erfaringsgrunnlag. Boka tek det utgangspunktet at dei alle forvaltar rettsreglar (utøver rettsbruk) og utfører sosialt arbeid (der menneske blir møtte på sine behov og for bruk av sine ressursar). Kvar ein arbeider i Nav-organisasjonen, og kva fagleg bakgrunn ein har, kan påverke både omfanget av dei to momenta og bevisstheita om dei. Mellom

13

14

hjelpeprosessar og rettsbruk i nav-kontor

dei ulike yrkesfunksjonane i Nav er den gruppa vi fokuserer på i denne boka, «rolla som rettleiarar i Nav-kontoret».

Det kan verke framandt for enkelte å sjå på rettleiarrolla si som del av juss og sosialt arbeid. Akkurat derfor ønsker vi å vere tydelege på det desse byggesteinane betyr for fagutøvinga i Nav-kontoret og for kunnskapsgrunnlaget til Nav-rettleiaren. I den forståinga vi legg til grunn, er kjernen i rettsreglane normer for handling – som i stor grad kan sanksjonerast og overprøvast. Sosialt arbeid står i ein bunden relasjon til sosiale problem. Slik vi definerer det, er kjernen i dette arbeidet å understøtte prosessar som fremmar problemløysing, meistring og deltaking. Begge desse faktorane er del av arbeidet i Nav-kontoret med å gi menneske moglegheiter, jf. den overordna visjonen.

Med denne boka ønsker vi å gå inn i dynamikken mellom juss og sosialt arbeid i Nav-kontoret. Boka er tenkt å kunne vere nyttig for studentar som skal forstå bakanforliggande prosessar i fagutøvinga før dei går inn i ein hektisk praktisk kvardag, eller undervegs i vidare opplæring. Vidare kan ho vere nyttig for Nav-tilsette som vil ta eit steg tilbake for å reflektere over og «språke» element i eigen praksis. Boka kan også vere eit hjelpemiddel til å sjå kompleksiteten i Nav-kontora og ulike sider ved statleg og kommunal verksemd i Nav-kontor.

På den måten kan ein som lesar bli betre kjend med det som skjer under dette felles taket som Nav-kontora har.

Dette første kapittelet kan sjåast som ein introduksjon til fagfeltet boka skal verke innanfor, velferdsstaten og velferdspolitikken, i utvikling og i eit juridisk rammeverk. Kapittelet tek opp nokre sentrale og grunnleggande teoretiske utgangspunkt frå sosialt arbeid og juss, som korleis vi forstår hjelpeprosessar og finn fram til rettslege rammer. Dette må sjåast som byggesteinar som skal ligge til grunn for forståing av boka, men også for arbeid og den aktuelle oppgåveløysinga i Nav-kontoret.

Kapittel 2 handlar om kommunikasjon. Fysiske og digitale møte gir ulike kommunikasjonsmoglegheiter og utfordringar. Ulike arbeidsformer påverkar kommunikasjonen, og det same gjer rammene rundt arbeidet, som planverktøy.

Kapittelet omtaler også kort ulike tolkingar og krav til fleirkulturell kommunikasjon og bruk av det samiske språket i norsk forvaltning. Det tredje kapittelet handlar om fagleg skjønn og korleis sosialfagleg og juridisk skjønn samverkar.

Kapittel 4 set fokus på korleis vi som profesjonelle i møte med brukarar nyttar omgrep, kategoriar og kategoriseringsprosessar for å skape struktur og oversikt

Kapittel 1: SoSialt arbeid og juSS Som verKtøy og ramme for rettleiarar

over behov som skal møtast. Det femte kapittelet ser på ulike sider og aspekt ved samarbeid og samhandling som reiskap for å handtere problem og utvikle løysingar. Dei samansette utfordringane kjenneteiknar situasjonen der ein velferdsaktør ikkje aleine kan møte behova hos brukarane. Det sjette kapittelet har fått tittelen «På sporet av fellesskapsløysingar». Vi vil peike framover frå den konkrete Nav-kontorkvardagen og inn i moglegheitene som ligg i samfunnsarbeid. Også pårørande sin plass blir tematisert. I alle kapitla er det integrert arbeidsterminologi frå Nav-kontor, og relevante lovtekstar og tolkingar blir presenterte.

Det er ei målsetting at dei temaa og den praksisen som blir skildra, vil bidra til å ruste studentar på ulike studieretningar til møte med arbeid i Nav-kontor.

Tilsette og personar med erfaring frå Nav-kontor skal kunne kjenne seg igjen, samtidig som kunnskapsgrunnlaget blir utvida.

1.1 Juss og sosialt arbeid i Nav-kontor Ein kan spørje seg kva bakgrunnen er for at vi har valt ut elementa juss og sosialt arbeid som byggesteinar i Nav-kompetansen. Svaret bygger på fleire faktorar.

Juss og sosialt arbeid er begge handlingsfag, eller det vi også kan kalle praksisfag.

Yrkesutøvarar innan desse faga er ofte tilsette som juristar eller som sosialarbeidarar i ulike organisasjonar og institusjonar. Begge faga er også forskingsfag som ein kan ta doktorgrad innanfor. Dei er internasjonale fag, og det finst nasjonale og internasjonale organisasjonar som den enkelte yrkesutøvar kan vere medlem i. Både juss og sosialt arbeid er undervisningsfag, der studentar skal lære seg å forstå eigenarten i faget, etikk, handlingsrepertoar og kompetanse i å kunne bruke og tolke faga i konkrete situasjonar. Juristar og sosialarbeidarar må handle innanfor dei institusjonelle rammene der dei er tilsette. Men fleirtalet av tilsette i Nav-kontor har verken juss eller sosialt arbeid som sine grunnleggande fag, og det er nærliggande å tru at svært få har begge desse fagkretsane.

Den sentrale ambisjonen med boka er å løfte fram korleis både juss og sosialt arbeid er relevant innan dei ulike temaa og problemstillingane som vert behandla, og som gjer seg gjeldande i reelle typetilfelle og situasjonar som Navrettleiarane arbeider med.

Juss gir rammer for handlingsrommet i Nav-kontoret og er eit kjerneelement i praktisk sosialt arbeid. Juridisk forståeleg kunnskap er sentralt fordi sosialt

15

16

hjelpeprosessar og rettsbruk i nav-kontor

arbeid blir utøvd innan velferdstenestene og skal sikre brukarar rettane deira.

Oppedal (2014, s. 220) løftar fram ei bekymring for at sosialarbeidarar ikkje er tilstrekkeleg bevisste på det som handlar om rettstryggleik. Denne mangelen kan vise seg når dei opptrer som offentlege tenesteutøvarar, og skal ta vare på rettane til brukarane. Denne boka tek mål av seg til å møte delar av denne bekymringa, ved å framstille sentrale element frå dei to fagfelta juss og sosialt arbeid med utgangspunkt i oppgåvene på Nav-kontoret.

Rettleiarar i Nav må tolke lovverk og bruke dette i praktiske situasjonar, utan å vere utdanna juristar. Like eins må dei halde seg til generelle normer om korleis ein møter menneske i hjelpesituasjonar, utan å vere utdanna sosialarbeidarar.

Vi er ikkje opptekne av dei ulike profesjonane og utdanningsbakgrunnane, men av det som særpregar arbeidet til Nav-rettleiarane. Vi er opptekne av det vi kallar juss og sosialt arbeid som funksjon, som dreier seg om den spesielle jobben profesjonelle gjer i praksis, i Nav-kontoret. Yrkesfunksjonar kan utøvast utan at ein har ei spesifikk utdanning, men til dømes har tileigna seg denne kunnskapen gjennom praksisutøving. Føresetnaden for det er at det ikkje ligg krav om autorisasjonsordningar for å utøve visse yrkesfunksjonar, slik som det å vere rettleiar. I Nav er det få stillingar som er avgrensa til personale med spesifikke utdanningar. I vår tolking utfører alle rettleiarar på Nav-kontoret både praktisk juss og sosialt arbeid, som del av sitt «Nav-fag».

Juss og sosialt arbeid representerer ulik tilnærming til retten, der begge er viktige i analysen av sosiale problem (Hollander, 2002, s. 101). Kva som er det juridiske spørsmålet, til dømes «om Per har rett til økonomisk sosialhjelp eller dagpengar», og kva som er det sosialfaglege spørsmålet, «kva behov Per har for støtte og hjelp til å bu og leve sjølvstendig eller skaffe seg arbeid», er ulikt, men relaterer seg til det same: Pers faktiske situasjon. I Nav-kontoret er Nav-rettleiaren bunden av den konteksten og dei rammene arbeidet skal gjerast innanfor.

Samtidig er spørsmålet frå sosialt arbeid om «kva er behova til brukaren?», og spørsmålet frå jussen om «kva har brukaren rett eller plikt til?», vovne saman som ulike delar av ei heilskapleg tenesteyting. Gjennom sosialisering innan ulike utdanningar, har ein fått mengdekunnskap på ulike område, ved at ein har lese seg opp på spesifikke kunnskapsfelt. Det er ikkje ei motsetning mellom juss og sosialt arbeid, men merksemda er ulikt retta. Vår ambisjon er å løfte fram sider ved sosialt arbeid og ved juss som kan gå inn i eit felles kunnskapslager når det gjeld arbeid som rettleiar på Nav-kontor. Gjennom praksis og utvikling

Kapittel 1: SoSialt arbeid og juSS Som verKtøy og ramme for rettleiarar

av kunnskap, og i møte med eigne erfaringar, skal den profesjonelle kunne bli stadig meir kompetent i arbeidet.

Reglane om teieplikt kan tene som døme på korleis juss og sosialt arbeid er vovne inn i kvarandre. Offentleg tilsette har plikt til å verne om opplysingar som er omfatta av teieplikta, men dei har også plikt til å dele opplysningar i visse situasjonar, delvis på eige initiativ (meldeplikt) og stundom ved pålegg (opplysningsplikt). Denne posisjonen som jussen har, kan til dømes tvinge rettleiarane i visse situasjonar til å dele konfidensiell informasjon, fordi omsynet bak reglane om teieplikt må vike for omsynet til behov i samfunnet (t.d. opplysningar i ei barnevernssak). Den enkelte rettleiaren, som rettsbrukar, veit at det ligg faglege diskusjonar til grunn for kvifor retten i dag framstår slik han gjer. I praksis bør/må rettleiaren snakke med brukarane om kva slags posisjon lovverket har i arbeidet deira. I lovregulerte kontekstar som Nav er del av, har rettleiarar plikt til å sette i verk rettsreglar, slik det skal tolkast og forståast. Det er ikkje rom for «privat praksis», å gjere på sin eigen måte, men det er rom for fagleg skjønn. Dette skal vi sjå nærare på i kapittel 3, der både skjønn i rettsbruken og sosialfagleg skjønn er i fokus.

Den digitale kvardagen er ein føresetnad for organisering og arbeid i Navkontora og utøving av det praktiske arbeidet. Tradisjonell juridisk tilnærming og saksbehandling er påverka av den digitale utviklinga i samfunnet. I statlege og kommunale saksbehandlingsverktøy er dei juridiske bindingane som saksbehandlinga er underlagd (t.d. den viktige forvaltningslova), innarbeidde, og brevmalar er standardiserte og profesjonaliserte. Reglar, fristar og krav er bygde inn i saksbehandlingssystema. Det kan auke rettstryggleiken for brukaren. På den andre sida vil slike automatisk genererte oppgåver og tekstar som er knytte til fristar for svar, standardtekstar for grunngivingar osv., kunne gjere det vanskelegare for rettleiaren å forstå innhaldet i dei saksbehandlingsstega som blir utførte. Det er derfor svært viktig at den einskilde tilsette har god kunnskap om kva reglar som gjeld, både prosessuelt (i saksbehandlinga) og materielt (i innhaldet i reglane), altså kva reglar som er styrande for avgjerdsprosessen, og kva som er dei styrande reglane for innhaldet i avgjerdene. Å integrere i tenkinga det som er behov og ressursar hos brukaren, vil kunne hjelpe Nav-rettleiaren med å sette i verk reglar og føringar slik at det blir mest mogleg til beste for brukaren.

Tilsette i Nav-kontor har ei stor breidde i kompetansen sin og formalutdanning frå ei lang rekke fagkretsar. Dei kan ha utdanning som økonom, jurist,

17

18

hjelpeprosessar og rettsbruk i nav-kontor

sosiolog, samfunnsvitar, pedagog, vernepleiar, barnevernspedagog eller sosionom, eller vere helsefagleg utdanna. Det varierer i stor grad om og i kva omfang dei ulike fagkretsane har hatt opplæring og trening i sosialt arbeid og juridisk kunnskap. Nav som arbeidsgivar gir sjølvsagt intern opplæring i sentrale arbeidsprosessar og tekniske system. «Navet» er Navs interne nettsider, som har store mengder profesjonelt utarbeidd opplæringsmateriale og interne prosedyrar for yrkesutøvinga som rettleiar i Nav. Utvikling av «Nav-faget» med tung forankring i rettskjelder og rettleiing bind dei ulike fagbakgrunnane som tilsette har, til ei felles plattform – «rettleiingsplattforma». Glemmestad (2021) gir ei heilskapleg framstilling av arbeidsprosessar, arbeidsformer og rammer i Navkontoret. I denne boka om juss og sosialt arbeid er det likevel vår føresetnad at rettleiarane har ulike forkunnskapar for arbeidet i kontora. Når ein anerkjenner denne ulikskapen, er det nyttig at fagutøvarar får tilgang til eit auka fokus knytt til handverket det er å vere rettsbrukar i hjelpeprosessen. Det er ei eiga form for kunnskap å kunne integrere ulike kunnskapsgrunnlag.

Vi skal nå sjå på sentrale omgrep og fasar i hjelpeprosessen, og skissere nokre av dei mest sentrale juridiske rammene hjelpeprosessen føregår innanfor.

1.2 Sentrale omgrep i prosessen i sosialt arbeid NAV-loven (2006) har fleire formål. Sentralt er å tilpasse arbeidet i Nav til effektiv forvaltning av lovverket til «den enkelte og arbeidslivets behov», og at enkeltmenneske skal møtast «med respekt», og loven skal «bidra til sosial og økonomisk trygghet», jf. § 1. Dei som tek imot tenestene i Nav, kallar vi brukarar.

Denne bruken av omgrepet er i tråd med bruken av omgrepet i NAV-loven.

Sosialt arbeid har ein kjerne som tek utgangspunkt i behova hos brukarane, der den enkelte skal bli møtt med respekt, og der den profesjonelle skal bidra til å skape økonomisk og sosial tryggleik. Dette er også kjernen i alt Nav-arbeid, ifølge formålsparagrafen i NAV-loven (2006, § 1) og i sosialtenesteloven (2009, § 1). Eit slikt utgangspunkt gir eit klart mandat for å sjå arbeidet ved Navkontoret som ein del av sosialt arbeid, som funksjon, når den tilsette er rettleiar for brukaren og møter brukaren der brukaren er med sine behov. Dette skil seg frå funksjonen som saksbehandlar. Saksbehandling er ein del av rettleiarrolla eller tittelen rettleiar. Når ein driv saksbehandling, kan ein noko grovt skissert seie at ein i større grad er rettsbrukar og forvaltar enn rettleiar i sosialt arbeid.

Kapittel 1: SoSialt arbeid og juSS Som verKtøy og ramme for rettleiarar

Internasjonalt høyrer prosessar i sosialt arbeid til det som blir karakterisert som metodar eller framgangsmåtar i sosialt arbeid. Vi kan spesifisere kravet til metode ved å seie at det er ein så klart strukturert arbeidsmåte at han kan reproduserast eller gjentakast (Bergmark & Lundström, 2002, s. 62). Det krevst ei form for institusjonalisering for å kunne karakterisere intervensjonar som metodar (Bergmark & Lundström, 2002, s. 69).

Ei handling må bli gjenteken fleire gonger før vi kan snakke om institusjonalisering. Eit døme på ein strukturert arbeidsmåte innanfor metoden gruppearbeid er eit måltidsfellesskap i ein samanheng der ein arbeider med å få unge under 30 år i arbeid og inn i eit arbeidsfellesskap. Ein kan sette dette inn i aktivitetsplanen til ungdommen (NAV-loven, 2006, § 14 a tredje ledd). Ungdommen må møte til frukost til eit spesifikt tidspunkt, og vere til stades ei viss tid. Det bidreg til å strukturere kvardagen å måtte stå opp og planlegge å bli ferdig slik at han eller ho rekk å komme til frukosten i tide. Her møter ein andre ungdommar og tilsette og gjennomfører ein kvardagsleg samtale. Ifølge reglar for teieplikt må profesjonelle tenke nøye etter kva kunnskap dei kan dele med og mellom brukarane. Kanskje vil dei tilsette som jobbar her, ha ei spesifikk målsetting om at ungdommane skal knyte band seg imellom, og dersom det passar, kan dei foreslå at ungdommane gjer noko i lag, som å gå på kino. Dersom dei tilsette vil sikre seg at det skjer, kan dei tilby seg å hente ungdommane og køyre dei til kinoen. Korleis dei skal komme seg heim igjen frå kinoen, må ungdommane sjølve organisere og ordne.

Vi vil nå introdusere sentrale omgrep og karakteristikkar for hjelpeprosessen og utdjupe det som høyrer til under ulike ord og uttrykk, slik som å klargjere rammer, arbeidsrelasjon og roller (jf. Shulman, 2003). I teksten som følger, ligg logikken og dei ulike fasane hos teoretikaren Shulman (2003) til grunn. Denne modellen er vald fordi han er velkjend for mange som har studert sosialt arbeid, og fordi faseinndelinga gir ei oversiktleg ramme. Glemmestad (2021) viser også korleis Shulmans interaksjonelle modell er relevant for sosialt arbeid på Navkontor. Vi kan sjå for oss at vi bevegar oss i kontakten med å vere konkret og tett på den tematikken brukaren presenterer, for så å gå til ein meir reflekterande posisjon, metaposisjon, der vi sikrar at det er gode arbeidsforhold i relasjonen.

Det skjer ein interaksjon mellom individ i ulike posisjonar, der ein også er med på å skape kvarandre – noko som er sentralt i den interaksjonelle teorien til Shulman.

19

20

hjelpeprosessar og rettsbruk i nav-kontor

Denne modell for hjelpeprosessen tek utgangspunkt i tre sentrale idear (Shulman, 2003, s. 33). Ein startar med å gå ut frå at det er gjensidigheit og avhengigheit mellom menneske og det sosiale. Menneske får dekt behova sine gjennom positive relasjonar til andre. Den andre ideen er at dette gjensidige forholdet systematisk blir blokkert av hindringar som blir skapte delvis av brukaren og delvis av systemet dei handlar innanfor. Den tredje dreier seg om at frontlinjearbeidaren som møter brukaren ansikt-til-ansikt, alltid må gå ut frå at begge partar kan endrast. Gjennom ettertanke og refleksjon omkring det som skjer i relasjonen, kan ein finne spore til endring hos brukaren og i systemet.

I det vidare skal vi dele inn denne prosessen i dei tre K-ane: Kontakt, kontrakt og kople-om.

1.2.1 Kontakt og klargjering av rammer I starten av ein kontakt tiltaler ein kvarandre og kjem gjerne med helsingsritual: «Hei! Håper du har det bra?» Vi helsar på kvarande og presenterer oss. Vi snakkar om nøytrale tema, slikt som nyleg har skjedd, eller måten ein kom seg til møtet på: «Tok du bussen?» Ei som hadde vore til stades hos urfolk, kommenterte at dei hadde mange helsingsritual som tok svært lang tid. Tilsvaret til det var: «Ja, vi må gjere det for å få sjela på plass og få ho med i møtet med den eller dei andre.» Når vi skal bli kjende med kvarandre, er det ikkje alltid så avgjerande kva vi pratar om. Det viktigaste er at vi gir den andre tid til å bli kjend med oss. Vi vil også kunne finne ut kva tone vi skal ha oss imellom. Forventar vi at møtet blir prega av ein open tone, eller må vi gå svært forsiktig fram og tenke oss nøye om? Slike avvegingar og vurderingar ligg også i dette viktige, å bli kjend med kvarandre. Å klargjere rammene for arbeidet bør komme tidleg i kontakten, slik som å snakke om autoritetsaspektet i relasjonen. Det kan dreie seg om kva myndigheit rettleiaren er gitt i kraft av lovverket, eller om det er ein erfaren rettleiar som samtaler på ein slik måte at brukaren skjønnar at her er ein som har god kjennskap til slike situasjonar som brukaren nå er oppe i. Korleis dette blir utforma i møtet, er avhengig av om det er første gongen brukaren er på Nav-kontoret, eller om vedkommande er kjend. Det at brukaren hovedsakleg har innsynsrett i saksdokumente og rettleiaren i utgangspunktet har teieplikt, og kva dette dreier seg om, kan mellom anna relaterast til korleis dokumentasjon blir registrert i dei tekniske systema. Ofte vil rettleiaren skrive eit notat etter samtalen, og at

Kapittel 1: SoSialt arbeid og juSS Som verKtøy og ramme for rettleiarar

brukaren, men få andre har tilgang til å sjå det. Her kan det vere at brukaren har spørsmål, og det kan tenkast at spørsmålet om stereotype førestillingar om kvarandre kan oppklarast og flettast inn i denne tematikken. Stereotypitenking kan deltakarane i relasjonen oppleve som eit ubehag, når den andre møter dei som representant for ei gruppe og ikkje som eit enkeltindivid med sine særeigne kjenneteikn og særeigen personlegdom.

Grunnen til at kontakten er etablert, og at brukaren har teke kontakt med Nav-kontoret, høyrer også innanfor det vi vil kalle å etablere kontakt. Her kan det komme fram konkrete spørsmål eller ei begynnande forståing av kva problembeskrivinga dreier seg om. Brukaren kan få ei ytterlegare klargjering av kva Nav kan tilby, og kva rettleiaren og brukaren kanskje kan samarbeide om. Å komme på bølgelengde med den andre både kjenslemessig og tankemessig er viktig i tilnærminga hos den profesjonelle. Det er også viktig i starten av eit nytt møte med den andre. Dette dreier seg om å ta perspektivet til den andre og å vise innleving og empati med den andre. Når ein merkar at kontakten er etablert, kan ein bevege seg mot å tenke meir i forhold til generelle arbeidsformer og neste steg i arbeidsrelasjonen.

Oppsummert dreier førebuingsfasen seg om informasjon og kunnskap ein skaffar seg, før ein møter ein brukar. Ein kan skaffe seg generell kunnskap om den aktuelle brukargruppa, om personen sjølv og kva spesiell fase denne brukaren nå er inne i. Frontlinjearbeidaren førebur seg på å kunne sette ord på ambivalensen hos brukaren mot å ta imot hjelp og det at den tilsette gjennom arbeidsplassen sin har makt over brukaren. Han eller ho skal også førebu seg for å komme på same bølgelengde som brukaren.

Når ein då møter brukaren i startfasen, er dette i fokus: Det dreier seg om å klargjere rolla ved å informere om kva form for hjelp rettleiaren kan gi ut frå konteksten. Deretter gjeld det å få tilbakemelding der brukaren får formidla si oppfatning av problem og kva vedkommande ønsker å få hjelp til. Det å klargjere gjensidige forventningar dreier seg om å bli einige om kva brukaren kan forvente av den tilsette som profesjonell, og kva han eller ho kan forvente av brukaren. Diskusjon om autoritetstemaet går ut på å ta opp teieplikt og kva for stereotypiar brukaren har av frontlinjearbeidaren i den aktuelle konteksten.

21

22

hjelpeprosessar og rettsbruk i nav-kontor

1.2.2 Kontrakt og arbeidsrelasjon Når ein skal sette opp ein meir konkret samarbeidsavtale eller kontrakt, kan det gjerast som ein skriftleg og/eller munnleg avtale der det kjem fram kva brukaren skal gjere, og kva den tilsette skal gjere. Det kan skape gjensidige forventningar til progresjon i arbeidet.

Når ulike arbeidsoppgåver skal gjerast og fordelast mellom partane, er det viktig å få fram kva slags posisjonar dei ulike partane har, og kva dei tenker om arbeidet. Rettleiaren har ansvar for å synleggjere kva rolle og formål vedkommande har (Shulman, 2003). Rolle er her den foranderlege delen av personlegdommen, som viser seg i handling. Det dreier seg også om iverksetting av rettar og plikter som er knytte til spesifikke posisjonar. Rettleiaren har til dømes både makt til å ta avgjerder og rett til å hente visse opplysningar. Rettleiaren kan dermed snakke frå ulike ståstader. Det kan formidlast til brukaren, og det vil komme fram at ulike roller eller ulike ståstader vil bli følgde opp av ulike mål. Rettleiaren kan i éin relasjon ha rolla som pådrivar og i ein annan relasjon gå sakte fram for å sikre at brukaren får moglegheit til å vise initiativ og ansvar.

Dersom vi eksemplifiserer dette med formål og rolle, kan vi seie at vi må gå til Nav som organisasjon, og forankre gjennom lover, forskrifter og interne notat kva som er formålet med kontakten mellom den tilsette og ungdommen.

Når vi skriv at rolle er den meir foranderlege delen av personlegdommen, som viser seg i handling, dreier det seg om at den enkelte av oss utformar arbeidet vårt på ulike måtar. Vi kan til dømes seie om ein medarbeidar at det er ein dyktig fagperson som er aktiv og kreativ i si utforming av arbeidet med ungdommen.

Om ein annan kan vi seie at vedkommande arbeider med arbeidsinkludering ut frå ei minimumsramme for det Nav forventar av ein medarbeidar. Når det gjeld arbeidsinkludering, kan vi konkretisere arbeidet til at ein set i verk ulike roller.

Kjetil Frøyland foreslår fire roller som ein tilsett som arbeider med arbeidsinkludering av utsett ungdom, kan ha: 1) administrator (sikre basale behov), 2) relasjonsbyggjar (etablere kontakt og relasjon), 3) mogleggjerar (finne reelle arbeidsmoglegheitar gjennom abulant oppfølging, etablering av arbeidsgivarrelasjonar, kopling av ungdom og arbeidsstad), og 4) jobbutviklar («snikre» tilpassa jobbar, fasilitere meistring og naturleg bistand på arbeidplassen) (Frøyland, 2020, s. 137).

Kapittel 1: SoSialt arbeid og juSS Som verKtøy og ramme for rettleiarar

Arbeidsrelasjonen kan definerast som det mediet som rettleiaren bruker for å hjelpe brukaren. For å oppnå ein arbeidsrelasjonen må partane formidle overfor kvarandre at dei er einige om å stå saman i ein prosess. Det er rimeleg at ein forsøker å finne ut om ein har så pass felles situasjonsdefinisjon at dette verkar produktivt for det vidare arbeidet, alternativt at ein veit kvar ein kanskje er ueinige om i situasjonsdefinisjonen, og dermed er einige om å vere ueinige.

Stundom kan ein aktivt forsøke å endre normene som ligg til grunn for denne implisitte avtalen om å samarbeide. Ein sosialarbeidar fortalde om ein brukar som søkte om sosialhjelp og fortalde inngåande om livshistoria si. Sosialarbeidaren spurde om brukaren ville at dei nå skulle samtale om dette, eller om ho hadde ei oppfatning om at sosialarbeidaren måtte få kjennskap til dette for å kunne tildele sosialhjelp. Sosialarbeidaren presiserte at dei gjerne kunne ha denne samtalen, men at brukaren ikkje trong kjenne noko press for å utlevere seg. Brukaren tenktr seg om og sa så: «Eg kuttar berre ut den historia der.» Det er uvanleg å tematisere «spelereglane» i kommunikasjonen. Dette minner om den klassiske setninga frå ein sosialkontorbrukar i ein studie av fattigdom i ein velstandskommune: «Du må selje sjela di for 100 kroner veka» (Guttormsen & Høigård, 1978). Oftast utviklar arbeidsrelasjonen seg gjennom logikken i samspelet. Begge partane vil då kunne lese situasjonen og handle i tråd med dei moglegheitene som opnar og lukkar seg i situasjonen.

Sentralt i arbeidsrelasjonen er også å vise omsorg, å formidle at ein vil vere til hjelp. Her kan det tenkast at denne relasjonen blir styrkt av at ein er det vi kan kalle framoverlent. Med den kunnskapen rettleiaren sit inne med, kan det finnast rettar eller moglegheiter som brukaren ikkje er klar over. Til dømes kan ein brukar søke om sjukepengar fordi omsorgsbelastninga for ein sjuk familiemedlem fører til at ein ikkje klarer å gå på jobb. Ein har berre rett til sjukepengar ut frå eigen sjukdom (folketrygdloven, 1997, § 8-4), men kan ha rett til stønad når barn og andre nærståande er sjuke (jf. folketrygdloven, 1997, kap. 9).

I denne samanhengen kan også eventuelle maktaspekt komme fram, som kan vere relaterte til å gi og få omsorg i relasjonen. Ambivalens hos brukaren når det gjeld å ta imot hjelp, eller vere sjølvstendig, kan også vere ein aktuell tematikk. Å yte økonomisk rådgiving etter sosialtenesteloven (2009, § 17) kan vere ei form for omsorg for korleis brukaren skal bli flinkare til å handtere sin eigen økonomi og bli sjølvstendig. Men dersom det er den Nav-tilsette som foreslår at det skal vere eit tema, kan brukaren tenke at dette er endå eit område som Nav skal ha

23

24

hjelpeprosessar og rettsbruk i nav-kontor

oversikt og makt over. Kanskje Nav då skal sjå konkret på alle utgifter brukaren har hatt den siste månaden, og det vil vere ei utfordring for den tilsette å be om grunngiving for alle utgiftspostar utan at brukaren høyrer slike klager: «Kvifor kjøpte du dette?», eller «Kvifor prioriterte du med så dårleg råd å unne deg dette?».

I midtfasen eller arbeidsfasen av relasjonen er det altså sentralt å finne tonen i det konkrete møtet og på den måten vise at ein forsøker å vere der brukaren er.

Rettleiaren bruker også kommunikasjonsferdigheit i å få den andre til å fortelje.

Kvar gong ein møtest, er ein oppteken av å utvikle ein avtale eller kontrakt for den aktuelle samtalen. Rettleiaren vil i tillegg kunne vise si evne til å samle inn relevante data for bruk i det vidare arbeidet. Ein må også rette merksemda mot avslutninga av kvar enkelt samtale. Det kan dreie seg om oppsummering, evaluering og diskusjon om kva som vil vere neste steg for brukaren.

1.2.3 Kople om, tid, planlegging og vegen vidare Å vere bevisst bruken av tid i relasjonen er viktig i profesjonelt arbeid. Ein arbeider oftast innanfor ein avgrensa tidsressurs. Til ulike tider i ein relasjon er det relevant med ulike innspel. Ein må innrette seg etter tidsramma.

Dette dreier seg også om planlegging, det å stykke opp arbeidet og avgjere kva som er neste skritt. Det skal gjerast i samarbeid med brukaren, slik at ein kan ta omsyn til moglege hindringar. Å få del i tilbakemelding frå brukaren i prosessen er ei form for brukarmedverknad. Det meste av arbeidet i eigen situasjon er det brukaren som skal gjennomføre, og det er sentralt at planar som blir laga, er realistiske.

Konteksten som brukaren og rettleiaren er ein del av, verkar inn på moglege planleggingshorisontar. Korleis er arbeidsmarknaden? Kva har ein kontroll på, og kva må ein samarbeide med andre om?

Kompetansen til rettleiaren i denne avslutningsfasen viser seg gjennom evne til tidleg å kunne snakke om avslutninga, slik at det blir ein prosess og ikkje ein bråstopp, til dømes ved å seie at «om to månader vil tiltaket vere slutt». Ein vil kunne identifisere stadium i avslutninga som sorg, sinne eller forhandling, og kunne hjelpe brukaren med å få meir kontroll over avslutninga. I denne fasen vil ein også kunne identifisere læringa ved å hjelpe brukaren til å oppsummere sentrale idear, innsikt og kjensler som har komme fram gjennom samtalane. Det er verdifullt å få til gjensidig deling av kjensler mellom brukaren og rettleiaren, både dei positive og dei negative, og identifisere det neste steget for brukaren.

Rettleiarane i Nav-kontor har ulike faglege bakgrunnar, men dei forvaltar alle rettsreglar og utfører sosialt arbeid. Boka diskuterer sentrale tema der arbeidet er i dette skjeringspunktet, som kommunikasjon, samarbeid og skjønnsutøving. Målet er å utforske sider ved arbeids- og velferdstenesta som kan inspirere til fagleg diskusjon.

Liv Jorunn Baggegård Skippervik er universitetslektor i velferdsrett ved Universitetet i Stavanger. Ho er utdanna sosionom og jurist og har lang erfaring frå arbeid i Nav-kontor.

Siv Oltedal er professor i sosialt arbeid ved Universitetet i Stavanger. Ho er utdanna sosionom og sosiolog og har brei forskarerfaring, mellom anna frå Nav-kontor.

ISBN 978-82-450-3460-8

HJELPEPROSESSAR OG R E T T S B R U K I N AV - KO N T O R

Boka er relevant for den som interesserer seg for arbeid i Nav-kontor. Ho er nyttig for studentar som treng å forstå bakanforliggande prosessar i fagutøvinga, og for Nav-tilsette som vil reflektere over sin eigen praksis.

LIV JORUNN BAGGEGÅRD SKIPPERVIK S I V O LT E D A L

Det er viktig å forstå grunnleggande tenking innanfor både sosialt arbeid og juss i arbeids- og velferdstenesta. I sosialt arbeid er kjernen å understøtte prosessar som fremmar problemløysing, meistring og deltaking. Jussen har fokus på rettar og rammer som ein del av løysingane, og rettsreglane utgjer normer for handling. Denne boka viser korleis rettsreglar og hjelpeprosessar samspeler ved Nav-kontor.

LIV JORUNN BAGGEGÅRD SKIPPERVIK S I V O LT E D A L

HJELPEPROSESSAR OG RETTSBRUK I N AV - KO N T O R O M S O S I A LT A R B E I D O G J U S S I A R B E I D S - O G V E L F E R D S T E N E S TA