Issuu

Bodil H. Blix

Gudmund Ågotnes

Grå masse

Representasjoner av aldring og alderdom

GRÅ MASSE

Bodil H. Blix og Gudmund Ågotnes

GRÅ MASSE

Representasjoner av aldring og alderdom

1. utgave 2026 / 1. opplag 2026

ISBN: 978-82-450-5221-3

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Grafisk design ved forlaget

Omslagsdesign ved forlaget

Illustrasjoner på delsider og omslag: Sofie Eldevik Ågotnes

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Innhold

Første

Kapittel

Intermezzo:

Intermezzo 2: Liker vi likhet?

Kapittel 8

Tredje akt: Røde tråder i alt det grå Kapittel 9

Kapittel 1

Femti nyanser av grått

Hvis denne boken hadde vært skrevet på engelsk, ville tittelen Grå masse – ‘grey matter’ – vært mer talende. Det engelske ordet ‘matter’ har flere betydninger. ‘Matter’ kan bety ‘masse’, altså en materiell substans som opptar plass, og en ‘grå masse’ er noe udefinert og lite differensiert. Men det engelske ordet ‘matter’ kan også bety ‘bety’, som i Black lives matter. Det er den første betydningen, at gamle mennesker er en lite differensiert ‘grå masse’, vi vil til livs i denne boken, og derigjennom understreke det åpenbare, at gamle mennesker betyr noe.

Denne boken utforsker representasjoner av gamle mennesker generelt og mer spesifikt i en norsk kontekst. Som tittelen antyder, er utgangspunktet for boken at gamle mennesker delvis er usynliggjort, og delvis forstås og (re)presenteres på forenklede måter. At gamle mennesker er usynlige, kan henge sammen med at de ikke blir hørt og inkludert i media, populærkultur, politikk og innenfor forskning. Det kan kanskje også forklares med at gamle mennesker, som gruppe, i mindre grad enn enkelte andre utsatte grupper representeres av slagkraftige interesseorganisasjoner eller sosiale bevegelser (Jönsson, 2021, s. 18).

Representasjoner av gamle mennesker er ofte forenklinger av en kompleks, mangfoldig og fargerik virkelighet, og ender ofte opp som generaliserende og essensialiserende beskrivelser. Beskrivelser av gamle mennesker som skjærer alle over én kam, fører til at vi står igjen med en redusert essens, en kjerne som sier noe om gamle mennesker, men som likevel bare er en av mange mulige beskrivelser. Vi risikerer at gamle mennesker blir ‘visket ut’ av samtidens politiske diskurser og i forskningssammenhenger. Utvisking eller «erasure» (Kelley mfl., 2018) av gamle mennesker reduserer dem til én masse som er ubetydelig både med tanke på hvem de er og hvor synlige de er. Forenkling og usynliggjøring kan føre til at gamle mennesker fremstår som en fremmed ‘utgruppe’ for dem

som ikke selv identifiserer seg med denne kategorien, og noen ganger også for gamle mennesker selv.1 Fremmedgjøring av gamle mennesker er paradoksalt nok en nedvurdering av en gruppe de fleste av oss før eller siden (forhåpentligvis) vil befinne oss i. I denne boken viser vi hvordan forenklede representasjoner av alderdom, selv om de ikke nødvendigvis er bevisste eller eksplisitte nedvurderinger av gamle mennesker, likevel kan virke disiplinerende, både på gamle mennesker selv og på andre. Vi ønsker med andre ord å fange og å beskrive «social imaginaries» om alderdom og gamle mennesker. «Social imaginearies» beskrives av Taylor som måtene

people imagine their social existence, how they fit together with others, how things go on between them and their fellows, the expectations that are normally met, and the deeper normative notions and images that underlie these expectations (Taylor, 2004, s. 23).

Det handler altså om forestillingen om forholdet mellom del og helhet, mellom borger og samfunn/kultur, og hvordan noe passer inn i en større helhet. Rytter (2019) har anvendt begrepet i analyser av integrering i Danmark, og argumenterer for at politiske og offentlige diskurser både baserer seg på og produserer spesifikke ideer om samfunnet og for hvordan ‘de andre’ bør passe inn i ‘det danske’. På lignende måter ser vi i denne boken på «social imaginaries» om gamle mennesker, generelt og i Norge. Vi ønsker å undersøke hvordan forestillinger om gamle mennesker som sosial identitet henger sammen med den videre sosiale verden, og dermed både skaper og uttrykker hvordan gamle mennesker forstås og presenteres. Den våkne leser har sikkert allerede lagt merke til at vi bruker ordet ‘gammel’. Grunnen til det er enkel, men også sammensatt. Vi kan simpelthen ikke forstå at det skal være bedre å bli omtalt som ‘eldre’ enn å bli kalt ‘gammel’. Adjektivet gammel bøyes slik: gammel – eldre – eldst. ‘Eldre’ er altså komparativformen av ‘gammel’, og en ‘eldre’ person skulle dermed være mer tilårskommen enn en ‘gammel’ person. Å være mer tilårskommen er ikke i seg selv noe negativt, men det er paradoksalt at ‘eldre’ har blitt en etablert eufemisme for det å være gammel. Ordet ‘eldre’ er dessuten relativt. Alle mennesker er eldre enn noen, og ordet kan dermed, i prinsippet, brukes om alle og enhver. Vi holder derfor fast ved ordet

1 Se også kapittel 2, blant annet om alderisme og Othering.

gammel, men vi bruker det aldri alene. Ordet følges alltid av et substantiv – av en person, et menneske, eller en medborger. For én egenskap – i dette tilfellet alder – skal og kan aldri være det eneste som definerer et menneske. Ved å bruke adjektivet ‘eldre’ som substantiv, er det akkurat det man gjør – man gjør alder til en imperativ status, der alle andre egenskaper blir underordnet.

I denne boken skriver vi altså om ‘gamle mennesker’ eller ‘gamle medborgere’, vel vitende om at den store og ikke lett definerbare kategorien er minst like mangfoldig som andre kategorier som rommer mennesker med et aldersspenn som kan strekke seg over flere tiår. Gamle mennesker er hetero og skeive, religiøse og ateister, enslige og medlemmer av storfamilier, samfunnsengasjerte og likegyldige, introverte og ekstroverte, spreke og skrøpelige og så videre, men de er først og fremst mennesker. Vårt utgangspunkt er at gamle mennesker er mangfoldige, så vi argumenterer i liten grad for at det er slik. Vi er mer interessert i å utforske hvordan og hvorfor gamle mennesker representeres på bestemte måter, og på måter som i liten grad ivaretar mangfold.

Alder og alderdom

I den dominerende vestlige kultursfære har vi en tendens til å tenke på alder som et objektivt og entydig mål på hvor lenge en person har levd. Selv om enkelte ynder å hevde at «alder bare er et tall», så er det like fullt et tall som har betydning. Det er rettigheter og privilegier knyttet til alder. Man kan endelig kjøpe sin første lovlige øl når man fyller 18, og man kan få utbetalt folketrygd når man er 62. Kronologisk alder er imidlertid verken et universelt eller nøytralt mål (Johfre & Saperstein, 2023). I vestlige land er man ett år når det har gått 365 (unntaksvis 366) dager siden man ble født, mens i enkelte kulturer er man ett år ved fødselen. Ifølge en artikkel i The New York Times regnes alder på tre ulike måter bare i Sør-Korea, hvorav kun den ene sammenfaller med internasjonal standard (Young, 2022).2 Det å kjenne sin kronologiske alder er dessuten ikke et privilegium alle har. Som et redskap for dehumanisering ville ikke amerikanske slaveeiere at slavene skulle kjenne til egen fødselsdato. Den rømte slaven

2 Tidligere president Yoon Suk-yeol lovte imidlertid som en del av sin valgkamp å innføre ett system, det vestlige, for alder. Dette ville gjøre nesten 52 millioner sør-koreanere to år yngre over natten. Sannelig litt av et valgløfte! «Stem på meg, og jeg gjør dere yngre!»

Frederick Douglass uttalte at slaveeierne ønsket at slaver skulle «know as little of their ages as horses know of theirs» (Field, 2017). I vår samtid kan papirløse innvandrere i mange land få tildelt en fødselsdato, og dermed alder, basert på kliniske vurderinger av skjelett og tenner (Nuzzolese mfl., 2011). I andre, mindre dramatiske tilfeller, kan alder manipuleres. Det verserer flere fortellinger om at unge fotballspillere, gjerne fra afrikanske land, skal ha fått tilskrevet yngre alder for å bli oppfattet som et større talent enn sine ‘samtidige’, og dermed blir kjøpt av en europeisk klubb. I ett tilfelle viste det seg at en sørafrikansk spiller som deltok i en U-15-turnering var 24 år (BSN Sports, 2022). Det internasjonale fotballforbundet (FIFA) introduserte i 2009 lignende undersøkelser som dem beskrevet over for å bekjempe denne typen saker, først og fremst i internasjonale juniorturneringer.

Et annet og mer kuriøst eksempel på at alder ikke nødvendigvis er en objektiv og entydig størrelse, handler om en nederlandsk mann som søkte om å få redusert sin juridiske alder med 20 år, for at denne skulle stemme overens med hans opplevde alder (Kramviken, 2018). Til tross for at han i søknaden argumenterte med at hans kronologiske alder gjorde bruk av dating-apper krevende, fikk han avslag på søknaden. For nederlenderen handlet dette om et misforhold mellom tilskrevet alder og hvor gammel han følte seg, altså hans ‘indre alder’. Fjernsynsserien 16 ukers helvete opererer med en annen variant av ‘indre alder’. Her blir kjendis-deltakernes ‘indre’ eller biologiske alder mer eller mindre objektivt fastslått ved hjelp av en rekke målinger, noe som utløser både sjokk og vantro, formodentlig hos både deltakere, programledere og fjernsynspublikummet. Etter 16 uker med mer eller mindre bærekraftige livsstilsendringer, heiet frem av en tidligere toppidrettsutøver og en ernæringsfysiolog, gjennomføres målingene på nytt. Vi røper neppe for mye hvis vi sier at deltakerne ender opp med en annen ‘indre’ alder enn den de startet med. Spenningsforholdet mellom menneskers egen opplevelse av alder og andres og samfunnets oppfatninger om gamle mennesker, er et tema vi vil komme tilbake til flere ganger, og på ulike vis, i denne boken.

Inndeling av livsløpet i faser knyttet til alder er heller ikke universell. ‘Barndommen’ ble oppfunnet på 1600-tallet, mens ‘ungdomstid’ og ‘alderdom’ er nyere oppfinnelser fra starten av 1900-tallet (Johfre & Saperstein, 2023). Grensene rundt de ulike livsfasene har dessuten endret seg over tid. Folk er eldre når de blir ‘gamle’ nå enn for noen tiår tilbake, jamfør «70 er de nye 50» (Skoog, 2018). Dette henger dels sammen med lengre forventet levealder, samt at befolkningen,

også den eldre delen av den, har bedre helse og levekår enn for noen tiår tilbake. For andre, som personer med utstrakt ruserfaring, kan aldringsprosesser starte langt tidligere (Reece mfl., 2017). I Norge blir derfor «eldre som mottar LARbehandling» definert som 45 år og oppover (Nesvåg, 2015, s. 6–7). Det kan imidlertid være utfordrende for mennesker som blir gamle tidlig på grunn av et langt liv med rusavhengighet å få tilgang til tjenester som er forbeholdt mennesker med høy kronologisk alder. Alder, målt i antall levde år, brukes i dagens samfunn altså som en markør som gir rettigheter, muligheter og tilgang, eller ikke. Å differensiere basert på alder oppfattes videre som ganske rimelig:

Medan särbehandling baserad på kön eller etnicitet ofta uppfattas som diskriminering, ses särbehandling utifrån ålder ofta som något naturligt. Ålder är tydligt, enkelt och administrera och manga gånger också ett rimligt sätt att avgöra vem som ska ha rätt till vad (Harnett, 2021, s. 43).

Grensene rundt livsfasene er imidlertid også delvis kulturelt betinget. I undersøkelsen European Social Survey har man stilt spørsmålet «Omtrent ved hvilken alder vil du si at kvinner/menn er gamle?». I 2018 svarte italienere rundt 69 år for kvinner og rundt 70 for menn, mens kroater svarte rundt 59 år for kvinner og 60 år for menn3 (European Social Survey, 2019). Man kan altså utsette sin egen alderdom opp til 10 år ved å holde seg unna Kroatia og heller oppsøke Italia! Det er imidlertid interessant at det er et gjennomgående funn i de 29 landene som deltok i undersøkelsen at kvinner oppfattes som gamle tidligere enn menn. Alder og alderdom er altså fenomener som ikke kan forstås løsrevet fra historisk kontekst, makt, samfunnsstrukturer, kultur eller kjønn.

Alderdom er også, og i varierende grad, knyttet til prestisje og autoritet. At gamle mennesker ikke blir møtt med den samme respekten de ble tidligere er en velkjent kulturell trope, men som kanskje har noe for seg. I før-industrielle samfunn var høy alder (det vil si, det som på den tiden var betraktet som høy alder) assosiert med autoritet og prestisje, både i form av ansvar og makt i senere leveår og i form av symbolsk autoritet etter døden. Slik er det ikke nødvendigvis lenger. Schakt (2021) argumenterer, i grove trekk, for at industrialiseringen førte til en endring i alderdommens anseelse, rett og slett fordi behovet for gamle

3 Tilsvarende tall for Norge er henholdsvis 67 år for kvinner og 68 år for menn.

mennesker og deres funksjoner i samfunnet endret seg radikalt. Uten at vi her vil forskuttere en tilsvarende, like radikal endring, vil vi senere i denne boken vise at forventninger om hva gamle mennesker kan og bør bidra med fremdeles er i endring.

Avgrensninger og avklaringer

Boken handler om det vi har kalt ‘representasjoner’, vekselsvis ‘(re)presentasjoner’, altså oppfatninger og omtaler av alderdom og gamle mennesker. Generelle kulturelle oppfatninger av et fenomen eller gruppe kan være flytende og krevende å avgrense eller definere, men eksisterer likevel ofte som noe gjenkjennbart. Slike forståelser kommer til uttrykk, for eksempel i media eller i forskning. Representasjoner er forholdet mellom oppfatninger og uttrykk, altså hvordan oppfatninger om gamle menneskers egenskaper og kvaliteter blir skapt og vedlikeholdt gjennom måten man omtaler dem som gruppe.

Videre vil vi i boken vise til noen generelle strømninger knyttet til forståelser og (re)presentasjoner av gamle mennesker i dagens samfunn, noen ganger via avstikkere til gårsdagens og andre samfunn, og vise mer konkret til hvordan disse utspiller seg i en norsk kontekst. Vi mener at forenklinger og generaliseringer knyttet til den gamle befolkningen er aktuelt i en norsk kontekst, og at dette er knyttet til flere samvirkende forhold. For det første er det norske samfunnet (fremdeles) preget av høy grad av homogenitet, eller i det minste av etterlevingene av et homogent samfunn. Vi mener dette legger visse føringer for hvem vi tror vi er i Norge og hvordan vi formidler hvem vi tror vi er. For det andre preges Norge (fremdeles) av en høy grad av konformitet/konsensus, noe som legger ytterligere føringer på mengden og mangfoldet av forestillinger og (re)presentasjoner. Kanskje henger dette også sammen med størrelsen på landet vårt? Kanskje er Norge et så lite land at det bare kan romme et visst antall forestillinger og fortellinger? Kanskje skyldes det andre forhold. For det tredje spiller kanskje den sterke norske velferdsstaten en rolle i dette landskapet. En velferdsstat som tradisjonelt har vært basert på et ideal om universalisme og lik tilgang til tjenester, kan kanskje fungere som en ‘likhetsprodusent’? For det fjerde, og delvis som en konsekvens av det ovenstående, diskuterer vi hvorvidt gamle mennesker har en særlig utsatt eller uuttalt plass i dette landskapet. Vi hevder at fortellingene om eller (re)presentasjonene av gamle mennesker ofte formidles av andre enn dem selv, og på forenklede måter.

Boken er en samling tanker som dels er nye og dels er tenkt og uttrykt tidligere i skriftlig eller muntlig form. Noen lesere vil kanskje oppleve at de har lest noe av det vi skriver om i denne boken andre steder og i andre sammenhenger.

I så tilfelle oppfordrer vi til å benytte anledningen til å hente en ny kopp kaffe og gjenoppta lesingen på et annet sted i boken. Eller aller helst, lese det vi skriver en gang til. Boken er et resultat av vår mangeårige faglige og personlige interesse for alderdom, gamle mennesker og samfunn, dels på hver vår kant og dels i samarbeid, så det er ikke til å unngå at vi noen ganger gjentar oss selv. I tilfeller der det vi skriver bygger på tekster vi har skrevet tidligere, prøver vi å henvise til disse. Vi håper imidlertid at vi, ved å samle tanker og tekster i denne boken, kan nå nye grupper lesere. Vi tror også at dette relativt romslige tekstformatet har gitt oss plass til å utbrodere og sette sammen noen tanker som ellers blir formidlet i smalere format og/eller ikke blir sett i sammenheng med hverandre. Boken består av enkeltkapitler som hver for seg kan leses uavhengig av andre. Vi mener likevel at bokens helhet er mer enn summen av enkeltkapitlene, så vi oppfordrer til å (i alle fall én gang) lese den i sin helhet.

Ståsted og perspektiver

I boken veksler vi mellom å omtale og behandle (re)presentasjoner som ‘lever ute i den virkelige verden’ og de som brukes, først og fremst av akademikere, til å si noe om de som ‘lever ute i den virkelige verden’. Noen har brukt begrepene «emisk» og «etisk» til å tydeliggjøre dette skillet (Headland mfl., 1990). Disse begrepene stammer opprinnelig fra lingvistikkens skille mellom fonemisk og fonetisk, men ble etter hvert tatt opp i samfunnsvitenskapene som en måte å skille mellom mer eller mindre objektive utenfrabeskrivelser (etiske beskrivelser) og subjektive innenfrabeskrivelser (emiske beskrivelser) av grupper/ kulturer. Dette skillet mellom ‘beskrivelser av verden der ute’ og ‘hvordan verden der ute forstås og analyseres’, kan være spesielt flytende når man undersøker egen kultur (Rytter, 2019, s. 678). Det gjør vi et forsøk på i denne boken, på flere måter. Forfatterne håper å bli gamle mennesker, men er kanskje ikke helt der enda. Vi er og har vært pårørende til gamle mennesker, vi underviser og bruker mye av vår våkne tid til å tenke, snakke og skrive analytisk om aldring og alderdom. Et annet beslektet, men likevel forskjellig skille som vi sjonglerer i denne boken, er forståelser og beskrivelser av hvordan virkeligheten er eller

antas å være, og forståelser og beskrivelser av hvordan virkeligheten bør være. Førstnevnte kan være forestillinger om at gamle mennesker foretrekker å leve et rolig og tilbaketrukket liv, mens sistnevnte kan være (politiske) oppfordringer om at gamle mennesker bør leve aktive og helsefremmende liv. Dette er et skille vi sjonglerer i flere av bokens kapitler, både når vi skriver om forskning og om politikkutforming. Noen ganger er imidlertid skillet utydelig. Vi mistenker at de som skriver og snakker om gamle mennesker ikke alltid er helt sikre på om det er virkeligheten slik den er eller virkeligheten slik den bør være de uttaler seg om. Videre veksler vi i denne boken mellom å diskutere problemstillinger og temaer generelt og med mer spesifikk oppmerksomhet på den norske konteksten. Det handler delvis om at enkelte problemstillinger har en mer generell relevans og gyldighet, mens andre er mer knyttet til ‘norske forhold’. Samtidig samvirker disse kapitlene. Enkelte kapitler viser for eksempel til teoretiske og diskursive strømninger som kan være relevant for å belyse ‘casen Norge’ i et senere kapittel. Vi tillater oss derfor å gjenta oppfordringen om å lese boken i sin helhet.

Med utgangspunkt i disse betraktningene har vi delt inn boken i tre hoveddeler. I del 1, Perspektiver på alderdom og gamle mennesker, viser vi nettopp til perspektiver, altså hvordan gamle mennesker blir sett på, kategorisert og forstått, først og fremst fra et akademisk ståsted. I del 2, Stat og politikk entrer scenen, beveger vi oss i retning av en norsk kontekst, og forsøker å vise hvordan representasjoner av gamle mennesker ser ut her. Her er perspektivene, altså hvem som sier eller mener noe om gamle mennesker, flyttet fra det akademiske til det vi har kalt policy-feltet. I del 3, Røde tråder i alt det grå, forsøker vi å kombinere disse perspektivene, i det som vi kan kalle våre perspektiver. I tillegg til dette har vi skrevet to kapitler som ikke passer helt inn i denne inndelingen, men som vi likevel synes er nødvendige. Disse, ett om demografiske representasjoner og ett om den norske likhetstankegangen, har vi lagt inn mellom de omtalte delene. Siden denne boken handler om representasjoner, har vi tillatt oss å trekke på teateret som metafor. Vi har derfor kalt de tre hoveddelene første, andre og tredje akt, og de to mellomkapitlene intermessoer. Innimellom all sammenhengende tekst vil leserne finne tekstbokser. Disse brukes enten til å presentere eksempler eller anekdoter, eller til å presentere teori, modeller eller perspektiver som bryter med flyten i den øvrige teksten, men som vi likevel mener er et nyttig bakteppe for det vi skriver om.

Bidragsytere

Selv om våre interesser er overlappende, kommer vi fra ulike faglige ståsteder. Dette er og har vært en berikelse gjennom vårt mangeårige samarbeid, og vi tror det er en styrke for boken.

Gudmund er sosialantropolog, som har beveget seg litt mellom velferdssosiologi og helsetjenesteforskning. Forskningsmessig har han jobbet mest innenfor feltene sammenlignende helsetjenesteforskning og samfunnsarbeid, som egentlig er litt forskjellige størrelser. En empirisk fellesnevner for dette arbeidet har som regel vært gamle mennesker. Gudmund er særlig interessert i vilkår for og tilgang til ulike velferdstjenester, sammensetning av ‘tjenesteleverandører’ (privat/offentlig, formell/uformell osv.) i ulike kontekster, muligheter for påvirkning og medborgerskap, samt ulike former for kollektiv mobilisering og sosiale bevegelser. Gudmund er professor ved Høgskulen på Vestlandet (HVL), på masterprogrammet Sosialvitenskap, og han leder her forskningsgruppen Samfunnsarbeid. Han har tidligere avlagt doktorgrad og vært post doc ved Senter for omsorgsforskning, Vest. Gudmund underviser primært i temaet ‘deltakelse og medborgerskap’. Dette temaet gjenspeiler på mange måter hans faglige interesser og hans bidrag i denne boka. Det handler dels om å forholde seg kritisk til ulike mulighetsbetingelser for ulike folk i ulike livssituasjoner, og dels om å finne og anerkjenne gode kollektive løsninger, som er fundert i ønsker, behov og ressurser blant ‘dem det gjelder’. Det handler også om å anerkjenne og verdsette ulike former for kunnskap og erfaring, som for eksempel masterstudenter sine praksiserfaringer eller gamle menneskers erfaringer med det å bli gamle.

Bodil har sitt faglige ståsted i krysningsfeltet mellom kritisk gerontologi og helsetjenesteforskning. Hun pleier å presentere seg selv som en utdannet, men utrent sykepleier, for den lille erfaringen hun opparbeidet gjennom noen korte år i klinisk virksomhet ligger nesten et kvart århundre tilbake i tid. Interessen for alderdom og gamle mennesker startet for alvor da hun skrev doktorgrad om gamle samers livsfortellinger, og hun har siden den gang fortsatt å utforske perspektiver på alderdom gjennom samtaler med pårørende, ansatte i helse- og omsorgstjenester, gamle mennesker som er engasjert i frivillig arbeid, og gjennom nærlesing av politiske dokumenter som på ulike vis berører gamle menneskers liv.

Bodil er professor ved UiT Norges arktiske universitet, og forskningsgruppeleder for forskningsgruppen Senter for omsorgsforskning nord. Hun leder et tverrfaglig masterprogram i Aldring og geriatrisk helsearbeid. Navnet på masterprogrammet

er ikke vilkårlig, for ambisjonen er å utvikle og formidle kunnskap om alderdommen som en livsfase på linje med andre faser, men også som en livsfase der mange opplever funksjons- og helsesvikt som fordrer høy faglig kompetanse. For å si det enkelt: De fleste gamle mennesker er friske, men de fleste syke er gamle mennesker. Masterprogrammet utdanner derfor kandidater som både kan være med på å skape aldersinkluderende samfunn og nye og mer nyanserte samtaler om alderdommen, og som har den spesialiserte kompetansen som er nødvendig for å kunne ivareta mennesker som opplever helsesvikt og sykdom i alderdommen. Heldigvis er Bodils masterstudenter svært kloke mennesker, for kunsten å holde flere tanker i hodet på en gang ligger ikke for alle.

Forfatterne av boken er likestilte når det gjelder både innsats og ansvar. Rekkefølgen ble avgjort av høyest plassering av henholdsvis Tromsø IL og SK Brann ved nest siste serieomgang av eliteserien 2025.

Et viktig ledd i skriveprosessen har vært involvering av en svært kompetent og allsidig ekspertgruppe. Ekspertgruppen har lest og diskutert utkast til bokens idé og design, levert skriftlige tilbakemeldinger til hvert enkelt kapittel, og deltatt i diskusjoner rundt sentrale tematikker som boken adresserer sammen med en eller begge forfattere. Disse bidragene har vært uvurderlige. Ekspertgruppen har bestått av Tove Bull, Nils Mæhle og Emilie Eilertsen Ripnes. Tove Bull er professor emerita i nordisk språkvitenskap. Hun var rektor ved Universitetet i Tromsø i perioden 1996–2001 og medlem av Norsk språkråd fra 1980 til 1995. Tove er først og fremst sosiolingvist og har jobbet mye med språk og språkforhold på Nordkalotten. Tove er snart 80 år og har vært langvarig medlem i eldrerådet i Tromsø kommune. Hun har selv erfart alderisme4, og har til gode å oppleve at alderisme ikke, implisitt eller eksplisitt, har vært tema på møter i eldrerådet. Vi har nytt godt av både Toves språkkompetanse og livserfaring. Nils Mæhle har embetseksamen i filologi fra Universitetet i Bergen, og yrkesbakgrunn fra høyere utdanning som faglærer, inspektør og rektor i lærerutdanningen. Han har også vært direktør i høgskolestyrene for Møre og Romsdal (1990–1992) og Hordaland (1992–1994). Fra 1994 til han gikk av med pensjon i 2009 var Nils høgskoledirektør ved Høgskolen i Bergen. De siste årene har han vært leder for eldrerådet i Bergen. Han har dessuten omfattende erfaring som pårørende. Emilie Eilertsen Ripnes er spesialsykepleier med mastergrad i Aldring og geriatrisk

4 Du kan lese mer om alderisme i kapittel 2.

helsearbeid fra UiT Norges arktiske universitet. Hun har jobbet som sykepleier i Tromsø kommune siden 2011, og har arbeidserfaring fra både omsorgsbolig og hjemmesykepleie, men har lengst erfaring fra sykehjem. Emilie har alltid vært engasjert i demensomsorg, og skrev både bachelor- og masteroppgave om demens. Nå jobber hun som spesialsykepleier i Hukommelsesteamet i Tromsø kommune.

Vi retter også en stor takk til Sofie Eldevik Ågotnes som har laget bokens illustrasjoner.

Femti nyanser av grått. Minst

Vi håper og tror at denne boken kan anspore til nye samtaler og tanker om aldring og alderdom hos studenter, undervisere, beslutningstakere, fagfolk – ikke bare i helse- og omsorgstjenester, men innenfor alle fagfelt som berører gamle menneskers liv – og ikke minst hos dem boken handler om. Vi håper selvsagt at det vi skriver, vekker begeistring, gjenklang og gjenkjennelse. Men vi håper også at boken kan provosere og derigjennom bidra til nye og andre samtaler om og representasjoner av aldring og alderdom. Vi ønsker å skrive sant og nyansert om aldring og alderdom uten å henfalle til romantisering eller fornekting av alderdommens endringer og tap. Men vi ønsker heller ikke at alderdommen utelukkende skal fremstilles som utfordringer og forfall. Begge deler bidrar til at gamle mennesker forblir en grå masse. Vi ønsker å bidra til at alder og alderdom er fenomener det kan snakkes om, men også til at det må gå an å snakke om gamle mennesker uten at det faktum at de er gamle, overskygger alt det andre de også er. Det kan være fristende å trekke på en populærkulturell referanse og si at denne boken handler om ‘femti nyanser av grått’, minst. Den norske sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen, som døde i 2024 i en alder av bare 62 år, sa følgende i et intervju i 2023:

Jeg pleier å si at jeg synger på siste verset. «Stakkars deg», sier folk. Men siste vers kan være veldig langt. Det lengste jeg har funnet er Hey Jude med The Beatles. Du vet, det der «na, na, na, na-na-na, naa» går i fire minutter, og hele låta er på sju. Siste verset er altså over halve låta! Så det å synge på siste verset trenger ikke være så farlig, nødvendigvis (Kreftforeningen, 2023).

Den kloke sosialantropologen ble ingen gammel mann. Men innsikten hans, om at siste del av livet kan være lang, enten den kommer sent eller altfor tidlig, tar vi med oss inn i denne boken. Vi håper gjennom denne boken å vise at det siste verset er mer variert og mangefasettert enn de siste fire minuttene av Hey Jude

Referanser

BSN Sports. (2022). List of African Countries Found Guilty of Age Cheating. https:// bsnsports.com.ng/post/List-Of-African-Countries-Found-Guilty-Of-Age-Cheating Buffel, T., & Phillipson, C. (2024). Ageing in Place in Urban Environments: Critical Perspectives (1. utg.). Routledge. https://doi.org/10.4324/9781003229322

European Social Survey. (2019). The Timing of Life. Topline results from Round 9 of the European Social Survey (ESS Topline Results Series, Issue).

Field, C. (2017). What do we talk about when we talk about age in early America? Commonplace – the journal of early American life. https://commonplace.online/ article/talk-about-age/ Harnett, T. (2021). Åldersgränser: Ett forskningsområde för samhällsvetare. I H. Jönsson (Red.), Perspektiv på ålderism (s. 43–58). Social Work Press.

Headland, T., Pike, K., & Harris, M. (1990). Emics and Etics: The Insider/Outsider Debate. SAGE Publications Inc.

Johfre, S., & Saperstein, A. (2023). The Social Construction of Age: Concepts and Measurement. Annual Review of Sociology, 49 (Volume 49, 2023), 339–358. https:// doi.org/10.1146/annurev-soc-031021-121020

Jönsson, H. (2021). Introduktion til antologin. I H. Jönsson (Red.), Perspektiv på ålderism (s. 5–24). Social World Press.

Kelley, J. A., Dannefer, D., & Masarweh, L. I. A. (2018). Addressing erasure, microfication and social change: age-friendly initiatives and environmental gerontology in the 21st century. I T. Buffel, S. Handler, & C. Phillipson (Red.), Age-Friendly Cities and Communities: A Global Perspective (s. 51–72). Bristol University Press. https://doi.org/ DOI: 10.46692/9781447331322.005

Kramviken, T. (2018). Gikk til retten for å bli 20 år yngre – fikk nei. NRK. https://www. nrk.no/urix/domstol-sier-nei-til-69-ar-gammel-nederlender-som-ville-sette-nedsin-egen-alder-1.14323930

Kreftforeningen. (2023). Det er summen av små øyeblikk som gir livet mening. Kreftforeningen. https://kreftforeningen.no/aktuelt/det-er-summen-av-smaoyeblikk-som-gir-livet-mening/

Nesvåg, S. (2015). Kapittel 1 Introduksjon. I (s. 3–9). Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning i Helse Vest.

Nuzzolese, E., Solarino, B., Liuzzi, C. & Di Vella, G. (2011). Assessing Chronological Age of Unaccompanied Minors in Southern Italy. The American Journal of Forensic Medicine and Pathology, 32(3), 202–207. https://doi.org/10.1097/PAF.0b013e318221bc73

Reece, A. S., Norman, A. & Hulse, G. K. (2017). Acceleration of cardiovascular-biological age by amphetamine exposure is a power function of chronological age. Heart Asia, 9(1), 30. https://doi.org/10.1136/heartasia-2016-010832

Rytter, M. (2019). Writing Against Integration: Danish Imaginaries of Culture, Race and Belonging. Ethnos, 84(4), 678–697. https://doi.org/10.1080/00141844.2018.1458745

Schackt, J. (2021). Den tredje alder. Norsk antropologisk tidsskrift, 32(3–4), 113–131. https://doi.org/10.18261/issn.1504-2898-2021-03-04-02

Skoog, I. (2018). 70 är det nya 50. Delegationen för senior arbetskraft. Taylor, C. (2004). Modern Social Imaginaries. Duke University Press.

Young, J. Y. (2022, 22. april, 2022). Millions of South Koreans Could Soon Get Younger (on Paper). The New York Times. https://www.nytimes.com/2022/04/29/world/ asia/south-korea-age-yoon.html

Gamle mennesker omtales ofte som en grå masse – som én gruppe uten nyanser eller variasjon. I offentlig debatt, forskning og politikk måles og beskrives de eldste i befolkningen som statistikk og kostnadsposter, men sjelden som mennesker med et mangfold av livserfaringer, ressurser og ønsker.

Boken utfordrer forestillingen om alderdom som noe ensartet og problemfylt. Den undersøker hvordan gamle mennesker blir representert, og hvordan disse representasjonene former vår forståelse av hva alderdom er og bør være.

Gjennom teoretiske perspektiver blant annet fra sosialgerontologi og samfunnsvitenskap, og ved hjelp av konkrete eksempler fra det norske samfunnet, utforsker forfatterne hvordan alderdom blir forstått og fremstilt, og hvordan vi kan åpne for et mer mangfoldig blikk på aldring. For gamle mennesker er ikke én gruppe. De er hetero og skeive, samfunnsengasjerte og likegyldige, spreke og skrøpelige – men først og fremst er de mennesker.

Boken inviterer studenter, fagfolk, beslutningstakere og folk i alle aldre som er opptatt av samfunnet vi lever i til å tenke over hvordan vi snakker om våre eldste medborgere. Forfatterne ønsker å begeistre leserne, men også gjerne provosere til nye tanker og samtaler om hva alderdom er og kan være.

Bodil H. Blix er sykepleier og professor ved UiT Norges arktiske universitet, og leder for forskningsgruppen Senter for omsorgsforskning Nord.

Gudmund Ågotnes er sosialantropolog og professor på Høgskulen på Vestlandet hvor han leder forskningsgruppen Samfunnsarbeid.

Professor og psykologspesialist Fanny Duckert har skrevet forord.

ISBN 978-82-450-5221-3