Issuu

Bodil H. Blix

Gudmund Ågotnes

Grå masse

Representasjoner av aldring og alderdom

GRÅ MASSE

Bodil H. Blix og Gudmund Ågotnes

GRÅ MASSE

Representasjoner av aldring og alderdom

1. utgave 2026 / 1. opplag 2026

ISBN: 978-82-450-5221-3

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Grafisk design ved forlaget

Omslagsdesign ved forlaget

Illustrasjoner på delsider og omslag: Sofie Eldevik Ågotnes

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Forord av Fanny Duckert

Professor, psykologspesialist og forfatter

La oss starte med en liten oppgave: Skriv ned de første fem ordene du kommer på som beskriver en gammel person. Se så etter, hvor mange av disse er positive og hvor mange er negative? For 55 år gamle Fredrik, besto listen av: Senil, langsom, glemsom, grinete og ustø. Men ser vi på listen fra 83 år gamle Annie, så ser den litt annerledes ut: Klok, kjærlig, liker opera, tålmodig og interessant. Hvilken variant står deg nærmest?

Aldersforventninger eksisterer ikke i et vakuum. De befinner seg sentralt i hjernen, som er kontrollrommet for kroppen vår. De er bestemmende for hvordan vi koder aldring – og påvirker hvordan vi, som kultur og individer, designer, strukturerer og opplever alderdom. De gir ringer i vannet på så mange signifikante måter, og endrer – ikke bare hvordan vi husker, men hvordan vi handler og overfører våre erfaringer til andre.

Vi er sjelden klar over at våre forestillinger om eldre og alderdom i større grad er et produkt av kulturelle bias enn vitenskapelige fakta. Ulike kulturer har ulike forestillinger om eldre, hvilken plass de skal ha i samfunnet og hvordan de skal behandles. Disse holdningene gjenspeiles på ulike måter i samfunnsstrukturen generelt, og i hvordan vi ser på oss selv og andre.

Når og hvordan vi aldres, og hvordan vi opplever prosessen, avhenger av miljøet vi omgis av, mestringsstrategier, helse, atferd, økonomiske ressurser, kjønn, geografi – og flaks. For eksempel er genene bare ansvarlige for omtrent 25 prosent av vår helse (Levy, 2022). Dette betyr at tre fjerdedeler av helsen vår er bestemt av omgivelsesmessige faktorer – mange som vi har liten kontroll over.

Dronningbiens livslengde er et eksempel på betydningen av sosialt miljø fremfor gener. Dronningbien har i utgangspunktet identiske gener som arbeidsbiene, men lever i snitt fem ganger så lenge. Selv om de deler den samme bikuben, lever de i to forskjellige verdener. I stedet for alminnelig pollen, blir dronningbien

massert og matet med den spesielle kongelige geleen, som «biehoffet» prefordøyer og så utskiller for henne.

En av de faktorene vi faktisk kan kontrollere, er våre antagelser om alder. Den amerikanske psykologen Becca Levy og medarbeidere har analysert resultatene fra en amerikansk langtids livsløpsstudie, med et tidsspenn fra 1958 og opp til i dag. Blant annet målte de deltakernes egenrapporterte holdninger til eldre mennesker (Attitude Towards Older Persons Scale). De sammenlignet holdningene til eldre (som ble målt ved oppstart) med hukommelsesskårene gjennom de neste 38 årene. Til sin overraskelse oppdaget de at de som i utgangspunktet hadde de mest positive aldersforventningene, skåret 30 prosent bedre på hukommelsestestene som gamle enn dem med negative forventninger. Effekten av de positive holdningene slo ut sterkere enn andre faktorer, som alder, fysisk helse og utdanningslengde (Levy, 2014).

Professor Levy har gjort flere tilsvarende studier: Blant annet har hun i The Ohio Longitudinal Study on Aging og Retirement funnet at deltakerne med de mest alderspositive holdningene levde i gjennomsnitt 7 ½ år lengre enn de med de mest negative. Det viste seg at aldersforventningene påvirket livslengden mer enn kjønn, etnisitet, sosioøkonomisk status, ensomhet og helse. Aldersforventningene bidro til å redusere eller fremme livslengden med nesten 8 år (Levy mfl., 2002).

I dette ligger også atferdsmessige dimensjoner. En vanlig negativ forestilling er at alderdommen alltid medfører svekkelse, noe som lett resulterer i at de med mest negative forventninger i mindre grad engasjerer seg i helsefremmende aktiviteter, siden de ikke tror at det vil ha noen særlig effekt. Optimisme gir bedre livskvalitet fordi den får oss til å handle mer aktivt, med utgangspunkt i vårt eget liv. Positive mennesker gjør mer forebyggende tiltak, som for eksempel å mosjonere. Evnen til å reorientere seg i eget liv ser ut til å være en kjernefaktor. Optimister veksler mellom aktiv mestring og tilpasninger. Hvis mestringen ikke løser problemet, gjennomgår de situasjonen på nytt, leter etter skjulte gevinster og gjør nødvendige justeringer. Optimisme er ikke en magisk faktor som i seg selv gir bedre helse eller tilværelse, og kan ikke helbrede sykdommer eller overvinne ekstreme begivenheter. Essensen ligger i mobiliseringen av personlig aktivitet og handling.

I en undersøkelse av voksne med kroniske lidelser fant forskerne at nesten alle hadde måttet gi opp viktige aktiviteter som fysisk trening, hagearbeid og reiser. Men de som skåret høyt på optimisme, hadde i større grad erstattet disse

med nye, meningsfylte aktiviteter som for eksempel musikk, skriving eller sosiale kontakter (Koga mfl., 2022).

Når det gjelder kognitiv fungering, er det flere dimensjoner som faktisk blir bedre med alder, blant annet metakognisjon (å tenke om tenkning), det å holde fast flere perspektiver samtidig, løsning av mellommenneskelige konflikter, se helhet og å finne mening – samt langtidsminne som gir forståelse og fakta om verden. Andre typer forblir uendret, som rutinepregete ferdigheter, for eksempel det å sykle. Dessuten vil det å styrke positive aldersholdninger i seg selv bedre kvaliteten på hukommelsen (Levy, 2022).

Studier av kreativitet gjennom livet har vist at kvaliteten av kreativt arbeid forblir nokså stabil gjennom livet (Simonton, 1997). Det er også mange eksempler på kreative personer som blomstrer sent i livet (late bloomers) (Galenson, 2010). Dette varierer litt mellom fagområder, for eksempel synes teoretisk fysikk og matematikk å frembringe tidlige prestasjoner, mens arenaer som bygger på akkumulert kunnskap, som for eksempel historie og filosofi, synes å produsere senere høydepunkter.

Pianisten Arthur Rubinstein endret sitt forhold til musikk når han oppdaget at fingrene begynte å bli stivere, og han ikke lenger kunne spille så raskt. Han kompenserte med å sette ned farten forut for de raskeste delene, og opprettholdt variasjonen på en litt annen måte enn før. For tilhørerne var effekten den samme.

Den amerikanske kunstneren Grandma Moses arbeidet med broderier inntil hun kom opp i 70-årene. Da fikk hun artrose i fingrene og måtte gi opp nål og tråd. Men hun begynte å male i stedet, og oppnådde etter hvert verdensberømmelse som maler. Hun malte hver dag til sin død som 104-åring. Mange artister, for eksempel Henri Matisse, skapte noen av sine beste og mest kreative arbeider i høy alder. Her hjemme laget for eksempel Håkon Bleken noen av sine vakreste og mest vitale bilder frem til sin dødsdag som 96-åring.

Erik H. Erikson, som opprinnelig tilhørte kretsen rundt Sigmund Freud i Wien, er kjent for sine studier av menneskelig utvikling gjennom hele livspennet. Han var fascinert av antropologi og en nær venn av Margaret Mead, som delte hans interesse for hvordan ulike generasjoner lærer av hverandre. I motsetning til Freud, som mente at seksualitet var den viktigste drivkraften for oss mennesker og at personligheten var ferdig utviklet tidlig i livet, understreket Erikson betydningen av sosiale relasjoner, og at personligheten vår utvikler seg gjennom hele livsløpet. I alderdommen er det integritet eller fortvilelse som preger vår identitet. Vi tenker gjennom livet, hvordan det har vært og hvorfor

det ble som det ble. Integritet er å se livet i en større sammenheng og akseptere realitetene. Vi føler at det vi har gjort har hatt en mening og godtar de valgene vi har tatt. Vi kan da oppleve en god og rolig alderdom, og akseptere at livet nærmer seg slutten. Det motsatte er å oppleve en desperasjon over at livet har gått fra oss, at vi har tatt feil valg, eller ikke er fornøyd med livet slik det ble. Fortvilelse og frykt blir da resultatet (Erikson mfl., 1989).

Opplevelsen av det å bli gammel varierer sterkt. Mange studier har vist at selvrapportert opplevelse av livsglede gjennomgående er høy blant sytti- og åttiåringer, høyere enn hos de fleste yngre. De rapporterer mindre stress, depresjon og sinne, og mer trivsel, glede og tilfredshet (Aronson, 2019). For mange er det ikke det å være gammel i seg selv som bringer lidelse – ofte tvert imot. Det som ofte slår sterkere ut, er mangel på formål, ekskludering, fattigdom og isolasjon.

Alderdommen er ofte definert av sykdom og plager, men er også en normal, naturlig del av livet. Hvis vi ønsker å forstå og gjøre det beste ut av den, må vi ikke bare mobilisere medisinen, men bringe inn alle andre deler av menneskelig erfaring og kunnskap.

I denne fasen av livet er variasjonsbredden mellom individer på sitt største (Aronson, 2019). Samtidig skjer det funksjonelle endringer i organismen som får konsekvenser for hvordan vi reagerer på medisiner og behandlingsmessige tiltak. Hvis dette er ukjent for behandlerne, fordi det ikke finnes god nok medisinsk forskning på området, vil eldre i stor grad risikere å bli feilbehandlet.

Det å studere eldre innebærer praktiske utfordringer som kan være byrdefulle for dem det gjelder. Det er komplisert å få samtykke fra personer med kognitiv svikt. Det kan også være vanskelig å skille mellom alderseffekter i seg selv og de effektene og bivirkningene av de ulike sykdommene og behandlingene som svært mange av oss vil oppleve i alderdommen.

Den medisinske forskningen er heller ikke nøytral. Forskernes holdninger påvirker både hvordan de formulerer sine forskningsspørsmål og hvordan de designer prosjekter for å få svar på disse spørsmålene, blant annet hvordan de velger ut hvem de skal studere. I medisinsk forskning er det for eksempel vanlig å slå sammen alle over en viss alder i en gruppe, eller generelt utelukke eldre fra kliniske utprøvinger. Dette innebærer at vi får mangelfull eller irrelevant kunnskap om helse og sykdom i den store og mangfoldige eldregruppen.

I den moderne tilnærmingen til alderdom og død har medisinen i hovedsak hatt som funksjon å kjempe en kamp mot død, ikke som et verktøy til å håndtere

overgangene i seg selv, eller å leve et godt liv underveis. De medisinske tilstandene er adskilt i ulike seksjoner, med hvert sitt fokus. Og hver akutte diagnose behandles som regel individuelt, ofte uavhengig av hva pasienten ellers lider av. Det er lett å overse hvordan en ny behandling påvirkes av, og selv vil påvirke, øvrige diagnoser og medisiner som pasienten allerede går på.

Helsevesenet er rigget for å kunne gjøre «alt» for å holde pasienter i live så lenge som mulig. Men det som ofte mangler, er evnen til å ta de eksistensielle samtalene om et individs fremtid, håp og ønsker. Målet burde i større grad være å minimere stress og å maksimere komfort. Ved utredning av behov for tiltak vil et viktig hensyn være i hvilken grad behandlingen i seg selv vil skape stress og ubehag, og belastningen ved å flytte personen inn og ut av sykehus, fremmede mennesker, og inngripende, skremmende og ubehagelige prosedyrer.

Høykvalitets behandling av eldre over 70 år krever ofte andre dimensjoner enn behandling utviklet for yngre grupper. Tilnærmingen kan ikke være basert på alder alene, men på dynamikken mellom sykdomsbyrde, funksjonell status, helsemål og livsforventning. Dette gjelder alt fra kreftkartlegging til operasjoner. Fokuset må i større grad være på å leve så bra som mulig, ikke så lenge som mulig.

Når god helse ikke lenger er tilgjengelig, trenger vi å finne velbefinnende i form av hensikt, mening og relevante alternativer. Vi må ikke redusere eldre mennesker til kropper og plager. Det er en forskjell mellom å hjelpe og å fikse, mellom deprimert og trist, og mellom de uanstrengte øyeblikkene vi alle helst vil ha, og de som definerer og gir mening.

Vi må også være bevisste samspillet mellom biologisk skjebne og konsekvensene av våre sosiale konstruksjoner om alderdom. Vi mennesker er ikke bare biologi, men sosiale vesener. Vi vet for eksempel at opplevd ensomhet er like skadelig for helsen som å røyke 15 sigaretter om dagen (Aronson, 2019).

Vi synes å være i et samfunn hvor vi er villige til å gjøre alt for å holde oss i live, men hvor vi frenetisk frykter selve alderdommen. Og hvor de medisinske tiltakene ofte hverken fremmer helse eller omsorg i seg selv. Våre individuelle og sosiale valg, ofte basert på premisser om tilgjengelighet, økonomi, eller gode intensjoner om å holde gamle trygge, har i seg selv skapt en teknologisk avansert alderdom som kanskje ikke så mange egentlig har ønsket seg.

Vi trenger mer innsikt og kunnskap om alderdommen, på en måte som utvider våre perspektiv og refleksjoner, og som kan nyansere og utfordre våre tradisjonelle forestillinger og holdninger. Ikke minst er det viktig å utvide vårt

perspektiv på hvem de gamle er. En vanlig innsnevring er å sidestille geriatrisk omsorg med tiltak rettet mot de aller sykeste og skrøpelige. Ved å overse de friske og velfungerende eldre, øker geriatrien avstanden mellom unge og gamle og legger inn et pessimistisk syn på eldres mulighet til å leve godt og lenge. Disse forventningene skaper selvoppfyllende profetier og vil i seg selv øke risikoen for negativ utvikling tidligere enn nødvendig.

For eksempel er det mange som tror at demens er en uunngåelig del av aldringsprosessen og at nesten alle gamle har demens. Men selv om aldring er den viktigste risikofaktoren, så er det spesifikke sykdomsprosesser i hjernen, og ikke alderen i seg selv, som forårsaker demens. Helsemyndighetenes anslag viser for eksempel at i aldersgruppen 70–75 er det bare 5 prosent som har demens, i gruppen 85–89 er det omtrent 20 prosent. Og selv i gruppen over 90 er det ikke mer enn halvparten som har demens (Selbæk, 2023).

Geriatri innebærer omsorg for alle typer gamle, i alle typer livssituasjoner. I vår moderne verden vil de fleste av oss ikke bare bli gamle, men leve i alderdommen i flere tiår. Det er derfor viktig at vi i denne perioden av livet skal ha det bekvemt, med mulighet til å gjøre meningsfulle ting for oss selv og andre, i så stor grad som mulig. Mot slutten av livet trenger vi alternativer som anerkjenner de forskjellige livssituasjonene folk befinner seg i ulike livsstadier.

Døden er en naturlig og uunngåelig del av livet. Alle gamle trenger muligheten til å leve fullverdige liv, så lenge de lever, og døende trenger å få lov til å dø, på en mest mulig komfortabel og respektfull måte.

Vi skal alle dø, men inntil da skal vi leve!

Referanser

Aronson, L. (2019). Elderhood. Redefining Aging, Transforming Medicine, Reimagining Life. Bloomsbury Publishing.

Erikson, E.H., Erikson, J.M. & Kivnick, H.Q. (1989). Vital involvement in old age. W.W. Norton.

Galenson, D.W. (2010). Late Bloomers in the arts and sciences: Answers and questions. National Bureau of Economic Research Working Paper No. w15838. SSRN. https://ssrn.com/abstract=1578676

Levy, B. (2022). Breaking the Age Code. How your Beliefs About Aging Determine How Long & Well You Live. William Morrow.

Levy, B.R., Slade, M.D., Kunkel, S.R. & Kasl, S.V. (2002). Longevity increased by positive self-perceptions of aging. Journal of Personality and Social Psychology, 83(2), 261–270 https://psycnet.apa.org/doi/10.1037/0022-3514.83.2.261

Selbæk, G. (2023). Demens – alt du bør vite om demenssykdommer og hvordan de kan forhindres. Kagge forlag.

Simonton, D.K. (1997). Creative productivity: A predictive and exploratory model of career trajectories and landmarks. Psychological Review, 104(1), 66–89.

Innhold

Første

Kapittel

Intermezzo:

Intermezzo 2: Liker vi likhet?

Kapittel 8

Tredje akt: Røde tråder i alt det grå Kapittel 9

Gamle mennesker omtales ofte som en grå masse – som én gruppe uten nyanser eller variasjon. I offentlig debatt, forskning og politikk måles og beskrives de eldste i befolkningen som statistikk og kostnadsposter, men sjelden som mennesker med et mangfold av livserfaringer, ressurser og ønsker.

Boken utfordrer forestillingen om alderdom som noe ensartet og problemfylt. Den undersøker hvordan gamle mennesker blir representert, og hvordan disse representasjonene former vår forståelse av hva alderdom er og bør være.

Gjennom teoretiske perspektiver blant annet fra sosialgerontologi og samfunnsvitenskap, og ved hjelp av konkrete eksempler fra det norske samfunnet, utforsker forfatterne hvordan alderdom blir forstått og fremstilt, og hvordan vi kan åpne for et mer mangfoldig blikk på aldring. For gamle mennesker er ikke én gruppe. De er hetero og skeive, samfunnsengasjerte og likegyldige, spreke og skrøpelige – men først og fremst er de mennesker.

Boken inviterer studenter, fagfolk, beslutningstakere og folk i alle aldre som er opptatt av samfunnet vi lever i til å tenke over hvordan vi snakker om våre eldste medborgere. Forfatterne ønsker å begeistre leserne, men også gjerne provosere til nye tanker og samtaler om hva alderdom er og kan være.

Bodil H. Blix er sykepleier og professor ved UiT Norges arktiske universitet, og leder for forskningsgruppen Senter for omsorgsforskning Nord.

Gudmund Ågotnes er sosialantropolog og professor på Høgskulen på Vestlandet hvor han leder forskningsgruppen Samfunnsarbeid.

Professor og psykologspesialist Fanny Duckert har skrevet forord.

ISBN 978-82-450-5221-3