Etikk og bærekraft (9788245034745)

ETIKK OG BÆREKRAFT

ETIKK OG BÆREKRAFT

ET PSYKOLOGISK PERSPEKTIV

Copyright © 2023 by Vigmostad & Bjørke AS

All Rights Reserved

1. utgave 2023 / 1. opplag 2023

ISBN: 978-82-450-3474-5

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign ved forlaget

Omslagsillustrajon: shutterstock / Orla

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00

e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Forord

Jeg skal fortelle deg noe om meg selv som jeg ikke pleier å si til noen: Jeg skrev doktorgraden min om CSR. Den forkortelsen står for Corporate Social Responsibility, og oversettes på norsk til bedriftenes samfunnsansvar. Jeg skrev om dette fordi jeg var interessert i moralpsykologi, og ønsket å se om innsikt fra moralpsykologien kunne lære oss noe om hvordan vi mennesker forstår de tiltakene bedrifter gjør for å vise seg selv som moralsk ansvarlige aktører.

Jeg pleier ikke å snakke om dette, fordi jeg alltid har vært redd for å bli «CSR-Mads». Jeg ønsker ikke å identifisere meg med CSR. For det første fordi jeg mener at det meste man kan se av bedrifters CSR-tiltak er vemmelig, gjennomskuelig og narraktig. Det er hverken mer eller mindre enn en egen sjanger for reklame, bare at der moderne forbrukerlovgivning regulerer bedriftene fra å juge for hardt i konvensjonell reklame, er frihetsgradene langt høyere i CSR. For det andre fordi jeg ikke er sikker på hvorvidt man i det hele tatt burde forvente moralsk ansvarlighet fra bedrifter. Dette er et innviklet filosofisk og økonomisk spørsmål. Men mest av alt er jeg opptatt av psykologien i dette, altså hvordan mennesker har en tendens til å tenke og føle om det sammensuriet av bestanddeler som er vårt moderne økonomiske system og de kolossale utfordringene vi står overfor relatert til bærekraft. Jeg vil være «psykologi-Mads».

Boken du holder, inneholder masse kunnskap om etikk, samfunnsansvar og bærekraft. Den skiller seg fra andre bøker om temaet på to måter. For det første setter den klimakrisen i førersetet som det definerende problem for menneskeheten i det 21. århundret. For det andre fokuserer den en hel del på psykologien i etikk, ansvar og bærekraft. Kan psykologien lære oss noe om klimakrisen? Dette er et åpent og uavklart spørsmål. De som svarer «nei», peker på at psykologi som vitenskap er på et veldig tidlig stadium i sin historiske utvikling, at vi har store metodologiske problemer relatert til validitet, reliabilitet og generaliserbarhet, altså at metodene våre ikke alltid er gyldige og at man ikke kan forvente at et forskningsfunn vil la seg gjenskape. De peker også på at incentivene for den enkelte forsker innen psykologi er stilt slik at den beste måten å fremme egen karriere på er å dille med akademiske detaljer på noe nesten ingen bryr seg om. Tverrfaglig samarbeid for å løse store, systemiske problemer vil som regel vise seg å være en karrieremessig blindgate for forskere som forsøker seg. Andre er kritiske til premisset om at psykologien

er rett linse å forstå klimakrisen gjennom, ettersom klimakrisen best kan forstås som et regulatorisk problem, der løsningene mest av alt vil måtte være en kombinasjon av institusjonell, økonomisk og teknologisk endring på stor skala. Alt dette er sant.

De som derimot svarer «ja», og mener at psykologien har noe å tilføre, anfører andre argumenter. De påpeker at den imperfekte psykologiske forskningen likevel representerer vår sikreste kilde til kunnskap om menneskets atferd og mentale prosesser. De anfører videre at selv om klimakrisen er et regulatorisk-økonomisk-teknologisk problem, vil det aldri være mulig å løse det uten å forstå hvordan mennesker tenker og føler om temaet, og hvordan vi samhandler og kommuniserer med hverandre. De påpeker også at alternativet til god psykologisk og samfunnsvitenskapelig forskning aldri har vært ingen teorier om hvordan mennesker tenker, føler og samhandler, men heller hjemmelagde teorier om hvordan mennesker tenker, føler og samhandler. Og forskningsbaserte teorier og antakelser er ofte bedre enn totalt hjemmelagde teorier og antakelser. Faglig psykologi er sjelden perfekt, men intuitiv psykologi er ofte steingal.

Selv lander jeg forsiktig på ja-siden i dette spørsmålet, selv om jeg ikke er uenig med nei-sidens argumenter. Og denne boken er mitt forsøk på å systematisere mange av innsiktene psykologisk forskning kan gi oss om de store og kompliserte spørsmålene relatert til samfunnsansvar, etikk og bærekraft. Jeg regner meg selv som godt kvalifisert til å sammenfatte og presentere disse, og det har vært utsøkt interessant og givende å lese meg opp på disse temaene. De absolutt svakeste delene av boken er kapittel 1 og 8. Kapittel 1 er mitt forsøk på å beskrive hva klimakrisen handler om, mens kapittel 8 er mitt forsøk på å oppsummere noen innsikter om hvordan en løsning på klimakrisen vil se ut. En god bok om etikk og bærekraft kan ikke mangle en gjennomgang av disse temaene, men som psykolog er det ikke her min spisskompetanse ligger. Jeg har lent meg tungt på andre bøker for å skrive disse kapitlene, særlig Bill Gates’ How to Avoid a Climate Disaster og Anja Røynes Varm klode, kaldt hode. Begge disse bøkene anbefaler jeg på det sterkeste at enhver interessert leser låner på sitt lokale bibliotek. Det finnes også flere gode bøker om psykologien i klimakrisen, og Per Espen Stoknes’ Det vi tenker på når vi forsøker å ikke tenke på global oppvarming har inspirert mye av min skriveprosess. Den anbefales også. Ikke minst er det svært inspirerende å se at man etter hvert utvikler et norsk fagmiljø rundt den typen problemstillinger som denne boken tar for seg. Mange av begrepene jeg bruker i denne boken, har tidligere aldri blitt oversatt til norsk. I disse tilfellene har jeg oversatt dem så godt jeg kan, men valgt å sette det engelske originalbegrepet i parentes, slik at lesere som eventuelt ønsker å utforske begrepet ytterligere, kan søke i engelskspråklige kilder.

De viktigste støttespillerne i skrivingen av denne boken er imidlertid ikke andre forskere og forfattere. Den økonomiske støtten fra Fagbokforlaget og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening har vært høyst velkommen. En samarbeidsvillig og tålmodig forlegger i Andreas Nybø har vært svært nyttig. Ikke minst vil jeg takke

Fagbokforlaget for å ha laget det jeg syns ble en skikkelig kul forside (døm gjerne denne

boken etter omslaget!). Faglig input fra venner og kolleger som Hallgeir Sjåstad, Morten Nordmo, Magnus Nordmo, Christian Andvik, Thea Gregersen og en rekke andre har også vært med på å løfte det endelige produktet. Jeg vil også takke svigermor for at jeg fikk bruke ferieboligen hennes som skrivestue. Men viktigst av alle er kona. Det ville være utenkelig å lykkes med å ferdigstille denne boken hvis det ikke var for Ingrid, som har utvist en tålmodighet og raushet som ville fått selv en durkdreven buddhist til å måpe av beundring. Tusen millioner.

Kapittel 1

Klimakrisen, en introduksjon

En filosof, en biolog, en arkitekt og en økonom diskuterte hva Guds utdanningsmessige bakgrunn kan være. Filosofen sa «først og fremst er Gud en filosof, ettersom han skapte de grunnleggende prinsippene som organiserer alt liv». «Latterlig», erklærte biologen. «Før han skapte de prinsippene, skapte han alle levende ting. Gud er åpenbart en biolog!». Arkitekten innvendte: «Men før han skapte alle levende ting, så skapte og organiserte han himmel og jord, altså rom og orden. Før dette var jo alt bare forvirring kaos.»

«Ah», sa økonomen, «men hvor tror du det kaoset kom fra?».

Dette kapittelet skal gi en introduksjon til det brede temaet bærekraft, og det tilhørende begrepet klimakrisen. Du vil få lære om hva årsakene til klimakrisen er, og hvorfor det spiller en rolle. Kapittelet gir en detaljert innsikt i hvordan mengden klimagasser i atmosfæren har endret seg over tusenvis av år, og hvordan gjennomsnittstemperaturen på ulike steder på kloden har samvariert med dette. Du vil også få lære viktige statistiske fakta om menneskehetens historie, og hvordan industrialisering har løftet menneskeheten ut av elendighet og fattigdom, men samtidig bragt oss til en økonomisk organisering av våre ressurser som vil lede til vår undergang dersom vi ikke lykkes i å endre den. Noe av det viktigste du vil lære i dette kapittelet, er hva som faktisk forårsaker klimaendringer, og helt konkret hvilke menneskelige og industrielle aktiviteter som er ansvarlig for krisen. Du vil lære viktige begreper som:

• Brutto nasjonalprodukt per innbygger

• Industriell revolusjon

• Skalafordeler

• Naturressursforbannelsen

• Fossile energikilder

• Energitetthet

• Drivhuseffekten

• Måleenheten for CO2 i atmosfæren, Parts Per Million (PPM)

• Antropogene klimaendringer

• Klimafølsomhet

• Keeling-kurven

• FNs Intergovernmental Panel on Climate Change (IGCC)

• Vær og klima

• Klimakrise

• Klimamodeller

• Drivhusgasser

• Energifattigdom

• Energikrise

• Energimiks

• Earth Overshoot Day

• De ni planetariske

begrensningene

• Biodiversitet og artsmangfold

Velstandsutvikling

• The Great Pacific Garbage

Patch

• Bærekraft

• Fornybarhet

• FNs bærekraftsmål

• Concept creep

• Bærekraftsbullshit

Fattige, skitne, sultne, redde, dumme, syke og stygge

«La oss begynne med litt historie. I fortiden var alt verre. I ca. 99 % av menneskets historie var 99 % av alle menneskene fattige, skitne, sultne, redde, dumme, syke og stygge.» Slik

åpner historiker Rutger Bregman sin bestselger Utopia for realister (2017). Og selv om Bregman maler med svært bred pensel her, trenger man ikke lete med lupe for å finne datapunkt som underbygger hans poeng. Figuren under viser hvordan menneskehetens økonomi har utviklet seg de siste 2000 år:

Denne figuren viser noe veldig viktig for alle mennesker som bryr seg om andre mennesker, og som ønsker at vi skal ha det godt. Grafen indikerer det vanligste målet for økonomisk produktivitet i et land, brutto nasjonalprodukt per innbygger. Dette er altså sum total av økonomisk produkt som produseres i et land, delt på så mange mennesker som bor i det landet. Det er ikke et perfekt mål på økonomisk aktivitet og overskudd, men det lærer

Figur 1.1 Globalt brutto nasjonalprodukt per innbygger, fra år 0 til år 2008, datagrunnlag hentet fra Angus Maddison: IMF.

oss allikevel mye viktig om den økonomiske tilstanden i et land. Som grafen helt entydig viser, har Bregman et poeng, mesteparten av tiden har vi vært fattige. Grafen bærer vitne om at mennesket i mesteparten av vår historie har brukt all vår tid og energi på å overleve, og forsøke å forhindre barna våre fra å dø. Og dette har for det meste vært et langt vanskeligere prosjekt enn det er i dag. I tusenvis av år var menneskelig økonomisk produksjon tett knyttet til innbyggertall. I perioder med flere folk ble det produsert mer, men ikke mer enn at de ekstra folkene brukte det de produserte selv, akkurat som alle andre. Å legge til et ekstra medlem i arbeidsstokken medførte at man kunne produsere akkurat så mye mer mat som denne ekstra personen selv trengte å spise. Og når innbyggertallet økte, måtte man ta i bruk mindre produktive deler av jorden til matproduksjon, der avkastningen man fikk på innsatsen, ble lavere. Dermed holder grafen seg mer eller mindre flat, og svært nær bunnen, helt frem til 1700–1800-tallet. Verdensbanken definerer det å leve i ekstrem fattigdom som å leve på mindre enn 1 dollar og 90 cent per dag (World Bank, 2021). I 1820 levde 84 % av verdens befolkning under denne grensen (målt i datidens penger, naturligvis). I 1981 hadde denne andelen falt til 44 %, og i dag er den under 10 %. Verdensbankens målsetting er at under 3 % av verdens befolkning skal leve under fattigdomsgrensen innen 2030. Vi har altså gått fra 84 % i ekstrem fattigdom i 1820 til under 3 % i ekstrem fattigdom på bare 210 år. Dette er et økonomisk mirakel!

Økonomisk overskudd er en fantastisk fin ting, fordi det gjør det mulig å nå alle mulige andre målsettinger. Uten noe økonomisk overskudd blir derimot det meste vanskelig. I den delen av menneskehetens historie der det ikke ble produsert økonomisk overskudd, hadde de fleste mennesker naturligvis lite penger å rutte med.1 I mesteparten av menneskets historie har de fleste mennesker hatt som jobb å produsere sin egen mat. Dette kalles selvbergingsjordbruk. Og de fleste mennesker har klart bare dette, og det bare så vidt. Så Bregman har rett i at de fleste mennesker i mesteparten av historien har vært fattige. Uten overskudd blir det også svært vanskelig å sikre adekvate sanitærløsninger, og allmenn hygiene. Tilgang på rent vann, på varmt vann, og på såpe og andre hygieneprodukter blir svært vanskelig å oppnå uten noe økonomisk overskudd. Klesvask er også en svært krevende øvelse når den må gjøres manuelt i en elv eller bekk. Det tok timevis, var ofte iskaldt, og kunne i enkelte tilfeller være farlig å vaske klær langs elvebredder og innsjøer. Bregman har dermed et poeng når han postulerer at de fleste mennesker i mesteparten av vår historie har vært skitne. Uten økonomisk overskudd blir det videre vanskelig å sikre overskudd i matvareproduksjonen, innovere og lage nye løsninger for oppbevaring og transport av mat. Overskudd er en nødvendig forutsetning for investeringer av alle slag. Bregman har derfor definitivt et poeng når han skriver at i store deler av menneskehetens historie har de fleste av oss vært sultne.

1 Ordet «penger» kan i denne sammenheng forstås som «verdi», ettersom mesteparten av handel frem til monetær valuta ble oppfunnet ble utført som byttehandel.

Uten økonomisk overskudd blir det også vanskelig å beskytte seg mot farer og sykdom av alle slag. Figur 1.2 viser forholdet mellom økonomisk produktivitet og forventet levealder fra 1770 til 2019. Denne grafen demonstrerer at frem til det skjedde et eller annet i Europa på slutten av 1700-tallet, og litt senere i resten av verden, så var forventet levealder for de fleste mennesker under halvparten av dagens forventede levealder. Og det var vanskelig å unngå at ens egne barn døde også. Historisk sett har ca. halvparten av alle mennesker som noensinne har levd, dødd før de ble voksne. Som figur nr. 1.3 viser, har imidlertid barnedødeligheten, altså antallet mennesker som dør før de fyller fem år, blitt ganske kraftig redusert de siste 200 årene. Vi har mange trusler mot vår psykiske helse i dag, for eksempel sosiale medier og perfeksjonisme blant tenåringer (O’Reilly et al., 2018), eller lange og utmattende videomøter i arbeidslivet (Nesher Shoshan & Wehrt, 2022). Men som psykolog kan jeg skrive under på at dersom det var forventelig at en gjennomsnittlig forelder ville miste halvparten av barna sine før de ble voksne, så ville dette hatt en ganske heftig negativ påvirkning på befolkningens mentale helse. Det er få ting som er så ille som å miste sine barn. Bregman har dermed et poeng når han skriver at de fleste mennesker i mesteparten av historien har vært syke og redde.

Figur 1.2 Utvikling i forventet levealder fra 1770 til 2019. Figuren er basert på tallmaterialet til FNrapporten World Population Prospects (2022), og sammenfattet av www.ourworldindata.org.

GLOBAL BARNEDØDELIGHET

Uten økonomisk overskudd blir det også nesten umulig å produsere og spre mye kunnskap og kultur. Frem til Gutenberg oppfant boktrykkerkunsten i 1450, var det svært vanskelig for de fleste mennesker å få tak i nedskrevet informasjon av noe slag. Man måtte da belage seg på det man ble fortalt av menneskene rundt seg. Og ettersom nesten ingen hadde råd til å reise noe sted, tilbrakte de fleste mennesker hele livet sitt svært nær der de ble født, rundt de samme folkene, hver dag, hele sitt korte liv. Men også lenge etter at boktrykkerkunsten skjøt fart, var det lite lesestoff å få tak i, og lite variasjon. Man regner at en papirutgave av New York Times fra en hvilken som helst dag på 2000-tallet inneholder mer informasjon enn det en gjennomsnittlig person på 1600-tallet kunne forvente å få i løpet av hele sitt liv. Tenk hvis du traff en person i dag hvis totale kunnskap om verden ikke oversteg den totale informasjonsbeholdningen i en enkelt dagsavis. Hvis du skrev ned all hans deklarative kunnskap, ville det ikke oversteget en papiravis du kunne lest i løpet av en lørdag. Da ville du antakelig fått en opplevelse av at vedkommende var, for å bruke Bregmans brutale begrep, litt dum, eller i alle fall kunnskapsfattig. Og en viktig grunn til at folk flest historisk sett har hatt så lite kunnskap, er at det frem til relativt nylig har vært langt vanligere å ikke kunne lese enn å kunne lese. Figur 1.4 viser tilbakegangen i analfabetisme i verden de siste århundrer.

Figur 1.3 Utviklingen i prosentandelen barn som dør før fylte fem år, perioden 1800–2017. Figuren er basert på tallmaterialet til Verdensbanken, og sammenfattet av www.ourworldindata.org.

… and then a miracle happened

Den engelske filosofen Thomas Hobbes skrev på 1600-tallet at livet er ensomt, fattig, stygt, brutalt og kort (Hobbes, 1651). Men hvis du er en våken og oppvakt leser, så har du sikkert lagt merke til at alle de fire grafene som har blitt presentert så langt, har noe til felles. De viser alle en bemerkelsesverdig endring på slutten av 1700-tallet, en stund etter Hobbes’ dystre erklæring. Hva i all verden var det som skjedde på slutten av 1700-tallet som gjorde at vi sluttet å være fattige, skitne, sultne, redde, dumme, syke og stygge?

Svaret på dette er at den første av tre industrielle revolusjoner fant sted på 1700-tallet. Bakgrunnen for revolusjonen er sammensatt, men en viktig nyvinning er at man begynte å bruke maskiner til å lage ting. Disse maskinene, som man kalte fabrikker, var langt mer effektive enn selvbergede mennesker var. I begynnelsen ble maskinene drevet av muskelkraft, både menneskemuskler og hestemuskler. Siden tok man i bruk vannkraft for å drive møller og andre maskiner (Moe, 2007). Men etter hvert fant man ut at den beste måten å tilføre maskinene energi var å brenne fossile brennstoff, og utnytte energien som ligger i dette. I de første tiårene av 1800-tallet begynte vi for alvor å bruke kull til å drive maskinene. Kull hadde blitt brukt som brensel i flere århundrer,

Figur 1.4 Utviklingen i analfabetisme i verden fra 1800 til 2015. Grafen er basert på data fra Verdensbankens database, og sammenfattet av www.ourworldindata.org

men nyvinningen var å brenne kull for å varme opp vann under trykk, og så la dampen fra denne prosessen drive både industri og transport. Kullkraft er med i vår energimiks i dag, men sammen med andre fossile brensler. I 1812 tok vi i bruk gass til oppvarming og belysning, og i 1860 begynte vi å ta i bruk olje (Smil, 1994), og utover på 1900-tallet ble disse enda mer avgjørende enn kull. Samtidig som man begynte å ta i bruk fossile brennstoff i industri, begynte man også for alvor å utvikle elektrisitet. Dette er ikke et brennstoff i seg selv, men en energiteknologi som viser seg å kunne tilføre kraft til en lang rekke prosesser.

Ved å benytte oss av maskiner som drives av energien som ligger i fossile kilder, kunne man skape en industri med skalafordeler. Dette innebærer at enhetskostnaden ved produksjon blir lavere jo mer vi produserer. Det koster fabrikken en hel del å produsere f.eks. et par sko, men fordi skoene lages i en fabrikk og ikke av en skomaker, så går enhetskostnaden ved hvert nye par sko som produseres, nedover etter hvert som produksjonen fortsetter. Det koster skomakeren nesten like mye å produsere sitt skopar nr. 1000 som det koster ham å produsere skopar nr. 1. Men for fabrikken kostet par nr. 1 mye (hele investeringen i fabrikken, delt på et par sko), nr. 2 betydelig mindre, og så videre.

Skalafordelene gjorde at en enkelt fabrikk kunne produsere store mengder, mye mer enn alle de ansatte ved fabrikken selv hadde bruk for. Det ble dermed avgjørende for verden å bedrive langt mer handel enn man hadde gjort i perioden der de fleste mennesker var selvberget. Og handel kan skape overskudd, ettersom varen eller tjenesten er mer verdt for den som kjøper den enn den kostet å lage for den som selger den. Forskjellen mellom hva varen er verdt for kjøperen og hva den kostet å lage for selgeren, minus kostnader ved selve transaksjonen, er overskuddet som følger av handel.

Handel var naturligvis ikke en ny oppfinnelse i den industrielle revolusjon. Men kombinasjonen av bruk av fossil energi, industri med skalafordeler og handel gav menneskeheten et økonomisk løft ulikt noe man noensinne har sett i historien. For den enkelte arbeider opplevdes progresjonen fra den industrielle revolusjon og utover som mildt sagt ustadig og saktegående. Den industrielle revolusjon ledet til mye elendighet, særlig for arbeiderne som flokket til byene for å jobbe på fabrikker. I de første hundre årene av den industrielle revolusjon var det vanskelig å se at denne utviklingen ledet til en total forbedring i menneskelig velstand og livskvalitet (Griffin, 2013). Arbeiderne måtte legge ned ekstrem innsats, ofte under svært helseskadelige og inhumane forhold, i bytte mot ekstremt lave lønninger. Barn måtte også jobbe på fabrikkene, og den omfattende bruken av barnearbeid som ble benyttet i første del av den første industrielle revolusjon, vil for mange i dag anses som grusom og inhuman (Griffin, 2013). Men sett med det historiske vidvinkelperspektivet som figur 1.1, 1.2 og 1.3 tillater oss, kan vi se at velstandsøkningen i realiteten har vært eksplosiv. Og ikke bare det, utviklingen har i de siste årene spredd seg til andre land også, også de land som ble regnet som lutfattige for bare noen tiår siden. Verdens økonomi har tatt av.

Penger er ikke alt. Og mennesker lever av mer enn bare penger. Vi trenger tilhørighet, vi trenger psykologisk trygghet og kjærlighet, vi trenger håp og drømmer, vi trenger mening, vi trenger nærhet til naturen, og vi trenger mange andre non-monetære ting. Money can’t buy me love, som Paul McCartney sang. Allikevel burde vi anerkjenne at ingenting menneskeheten noensinne har funnet på, har gjort så mange liv så mye bedre enn industrialiseringen og den påfølgende økningen i økonomisk produktivitet som fulgte (ikke engang The Beatles). De store, stygge, bråkete, fremmedgjørende og illeluktende maskinene som startet i Manchester og senere spredte seg til resten av verden, startet en kjedereaksjon av profitt og forbedring. Industrialiseringen har alltid vært, og fortsetter på mange måter å være, inhuman, ettersom de frikobler produksjon fra det mennesket som produserer. Fabrikker og maskiner er umenneskelige, ettersom mennesket bare blir en liten brikke i en større produksjonsprosess. Det kapitalistiske systemet som forbinder maskinene og menneskene, har også lite rom for sentimentalitet eller medmenneskelighet. Men fruktene av den økte produktiviteten har gjort livene våre unektelig bedre.

Med økt brutto nasjonalprodukt per innbygger blir færre mennesker fattige, skitne, sultne, redde, dumme, syke og stygge. Forventet levealder går opp, barnedødelighet samt risikoen for at mor dør under fødsel går ned. Tilgangen på helsetjenester går opp, tilgangen på rent drikkevann går opp, tilgangen på elektrisitet går opp, og mulighetene for å reise og oppleve verden går opp.

Men jobber vi ikke fryktelig mye nå, i dette postindustrialiserte samfunnet vårt? Har vi ikke bare laget en dystopisk tredemølle der vi arbeider mer og mer, slik at vi kan forbruke mer og mer? Dette er det mange som tror, men solide data viser tydelig at de som bor i land med høy BNP per innbygger, jobber færre timer enn de med lav BNP per innbygger. Vi blir også mer kunnskapsrike med høyere BNP per innbygger. Flere kan lese og skrive, flere går på skolen, og flere lykkes på skolen. Hvis man er opptatt av at barn skal ha det bra, burde man være opptatt av økonomisk verdiskapning og effektivitet, uansett politisk ståsted. Men hva blir det så igjen, av det søte liv, min venn? spør Lars Lillo Stenberg. Blir vi lykkelige av dette produktivitetsracet? Finnes det rom for vennlighet, for smil og latter, for medfølelse og for fantasi, i et samfunn med ekstrem økonomisk produktivitet? Er det ikke bedre å være fattig og lykkelig enn rik og ulykkelig? Kanskje, men studier demonstrerer ettertrykkelig at innbyggerne i land med høyere BNP per innbygger er betydelig mer tilfreds med livene sine enn innbyggerne i land med lavere BNP. Det er bedre å være rik og lykkelig enn fattig og ulykkelig. Eller som Woody Allen sa: «Penger er bedre enn fattigdom, om ikke annet så av rent finansielle grunner.»

Sammenhengen mellom energibruk og BNP

Det er mange viktige drivere av brutto nasjonalprodukt. Naturlige konkurransefortrinn og tilgang på råvarer er fint, særlig hvis man har sterke institusjoner og lite korrupsjon. Norge

tjener for eksempel masse penger på fisk, olje og gass, mens Sierra Leone fikk det paradoksalt mye verre da de oppdaget store forekomster av diamanter. Skjebnen til Sierra Leone og mange andre ressursrike land som ikke lykkes i å veksle naturressursene til velferd for sine innbyggere, kalles ofte for naturressursforbannelsen, eller naturressursparadokset (Dauvin & Guerreiro, 2017; Ross, 2013). Videre er kreativitet og innovasjon viktig for BNP. Kunnskapsrike mennesker som gjør verden bedre ved å lage bedre ting, er en viktig kilde til velstand (Guloglu & Tekin, 2012). Mange vil hevde at teknologisk fremskritt er selve hovedkilden til økonomisk vekst, ettersom det finnes grenser for hvor fri handelen kan bli, hvor detaljert og spesialisert arbeidet er tjent med å være, og hvor oppskalert produksjonsprosessene kan bli. Tillit og sterke institusjoner er også en viktig katalysator, ettersom et høyt tillitsnivå gjør økonomiske transaksjoner av alle slag lettere å gjennomføre (Zak & Knack, 2001). Men en annen grusomt viktig driver av økonomisk utvikling er bruken av energi.

De landene som bruker mye energi, er mer produktive enn de landene som bruker lite energi. Det er svært vanskelig å øke produksjonen fra et system uten å øke energibruken i dette systemet. For å lage det livet og den velstanden som vi nyter godt av i Vesten i dag, kreves det enorme mengder energi. Før, da vi var fattigere og hadde det verre, brukte vi langt mindre energi enn vi gjør i dag. Figur 1.5 viser sammenhengen mellom verdens energiforbruk, målt i antall oljefat-ekvivalenter, og BNP. Oljefat-ekvivalenter er altså en enhet energi som tilsvarer energien i et oljefat, uansett hvilken form denne energien tar.

Reell BNP

Figur 1.5 Utviklingen i energibruk målt i oljefat-ekvivalenter og utvikling i BNP, 1980–2010. Tallene er hentet fra USDA Economic Research Institute, og sammenfattet av Our Finite World.

Som vi kan lese av denne grafen, er energibruk og BNP svært nært beslektet. Det var riktignok en tendens til at verdens BNP økte fortere enn energibruken fra 1980 til ca. 2004 (indikert ved at den lyseblå streken stiger fortere enn den mørkeblå). Mellom 1980 steg global BNP med ca. 3 % per år, mens energiforbruket kun steg med 2 % per år. Men mest av alt så ser de to strekene ut til å følge hverandre tett, og siden år 2000 har de vært tilnærmet parallelle. Det er fortsatt en pågående diskusjon hvorvidt vi kan håpe på å fortsette å vokse økonomien vår uten å overforbruke jordens ressurser. Mer om dette i bokens siste kapittel.

Mesteparten av energien vi bruker i dag, kommer fra fossile kilder som medfører utslipp av CO2. De viktigste fossile kildene til energi er olje, kull og gass. Vi forbruker disse ved å brenne dem (eller å brenne raffinerte produkter laget av dem), og når vi brenner dem, slippes det ut CO2 i atmosfæren. Grunnen til at vi allikevel bruker massevis av fossile kilder til energi, er at disse historisk sett har hatt en tendens til å bli ekstremt billige, ettersom vi har vært så flinke til å finne på teknologiske fremskritt som har gjort fossile energikilder til billige overflodsvarer (Moe, 2010). I tillegg finnes det massevis av dem på jorden vår, og de er ekstremt effektive, altså de har høy energitetthet (Smil, 1994). Figur 1.6 viser hvor energien vi bruker, kommer fra. Fossile kilder til energi står for langt over halvparten av vårt totale energikonsum.

Figur 1.6 Utviklingen i verdens energimiks til elektrisitetsproduksjon fra 1985 til 2021. Grafen er basert på data fra British Petroleums rapport Statistical Review of World Energy (2022), og sammenfattet av www.ourworldindata.org.

Felles for alle de fossile drivstoffene er at prosessen der man omdanner disse til energi, innebærer at man må lage karbondioksid, normalt forkortet CO2, og andre gasser. Vi har ingen fullgode fullskalateknologier i dag for å fange disse gassene idet de blir produsert. I stedet slipper vi disse gassene bare ut i luften. Lenge trodde man at dette var helt ufarlig. Det var massevis av CO2 i luften før den industrielle revolusjon. Det er en helt naturlig gass, som vi og andre levende organismer omgir oss med og puster ut hele tiden. CO2 er gjennomsiktig, luktfri, og ikke giftig. Allikevel vet vi nå at det ikke går bra å bare slippe ut massevis av den direkte i atmosfæren.

Utslipp og konsekvenser

Hva er problemet med å slippe ut klimagasser i atmosfæren?

Selv om klimavitenskap er særdeles komplekse saker, er klimakrisen egentlig ganske enkel å forklare. Hver dag trenger varme i form av sollys gjennom jordens atmosfære. Varmen treffer jordens overflate, og deler av den reflekteres ut igjen mot universet. Ytterst i atmosfæren ligger det imidlertid en del ulike gasser, deriblant CO2, som gjør at deler av varmen reflekteres tilbake igjen mot jorden. Dette kalles drivhuseffekten, ettersom CO2 og de andre gassene, som ofte kalles drivhusgasser, gjør det samme med sollyset som treffer jorden som glassvinduene i et drivhus gjør for temperaturen i drivhuset: Varmen fra solen slipper inn, men ikke all varmen slipper ut igjen. Du har selv opplevd dette fenomenet dersom du har befunnet deg i en parkert bil i sollys. Sollyset trenger inn gjennom bilens vinduer, og energien fra solen varmer opp bilen. Mye av energien reflekterer tilbake ut igjen av bilen, men vinduer og karosseri forhindrer at mye av denne energien slipper ut av bilen. På denne måten blir temperaturen i bilen fort mye høyere enn temperaturen i luften utenfor. En annen måte å tenke på drivhusgassene er å se dem for seg som en slags dyne rundt jorden, som forhindrer varme å slippe ut fra atmosfæren. Denne dynen har alltid vært rundt planeten vår, som er ca. 4,5 milliarder år gammel. Men «tykkelsen» på dynen, altså mengden CO2 og andre drivhusgasser, har endret seg gjennom historien. De siste millioner år har dynen stort sett vært tynnere. Når vi måler hvor «tykk dynen er», så studerer vi antallet deler CO2 i luften, sammenliknet med den totale komposisjonen av luft. Måleenheten man bruker, er deler per million (parts per million, ppm). Dette målet sier altså noe om blandingsforholdet mellom CO2 og andre gasser i luften i atmosfæren.

I løpet av de siste 200 årene har det skjedd en dramatisk endring i dette blandingsforholdet. Menneskelig aktivitet har medført at mengden CO2 i atmosfæren på kort tid har har økt med over 50 %, fra 270 til over 400 ppm. Det høres kanskje ikke så mye ut, men det er en ekstrem og dramatisk endring. Klimaforskerne vet nemlig hvor mye CO2 som fantes i luften langt tilbake i tid. De kan måle dette ved å studere komposisjonen av luft i boblene i den svært gamle isen som finnes blant annet i Arktis og i Antarktis. Ved å studere disse luftboblene, og fordi man har teknikker for å fastslå hvor gammel isen er,

kan man se hvor mye CO2 det har vært vanlig å ha i luften gjennom historien. Denne forskningen viser at mengden CO2 i atmosfæren har gått opp og ned gjennom historien, men aldri før har den gått så høyt så fort som den gjør nå. Figur 1.7 fra NASA viser utviklingen i mengden CO2 i luften de siste tusen årene:

Figur 1.7 Utviklingen i mengden CO2 som finnes i luften. Grafen er basert på data fra målinger gjort i iskjerner, og viser at mengden CO2 i atmosfæren har økt med 50 % siden begynnelsen av industriell alder. Data fra National Oceanic and Atmospheric Administration, sammenfattet og fremstilt av NASA.

Som vi kan lese av grafen, er endringer i mengden CO2 i atmosfæren ikke noe nytt. CO2nivået har gått opp og ned så lenge vi har hatt en atmosfære. Men i det siste har mengden CO2 plutselig gått veldig fort opp. Denne typen brå oppganger i grafer refereres ofte til som hockey stick-grafer, ettersom den siste delen av grafen ser ut som skaftet på en hockeykølle. Skal vi lete etter forrige gang i historien der mengden CO2 i luften på jordens atmosfære oversteg dagens nivåer, må vi langt tilbake i tid. For litt over 300 000 år siden var vi oppe i litt over 300 ppm. Det var en slags rekord den gang, men er betydelig lavere enn dagens nivå. Forrige gang verden var over 400 ppm, var over 3 millioner år siden, i tidsalderen som kalles den midtre pliocen. Oppgangen i CO2-nivå sammenfaller tydelig med industrialiseringens fremvekst. Det fremstår derfor som hevet over enhver tvil at den høye forekomsten av CO2 i luften i dag skyldes menneskelig aktivitet. Vi snakker derfor om menneskeskapte, altså antropogene, klimaendringer.

Et historisk crash-kurs om klimaendringer

Mennesker har i alle tider latt seg fascinere av værfenomener, og forsøkt å forstå og predikere dem. Dette er naturlig, ettersom vær og vind alltid har representert en ukontrollerbar kilde til usikkerhet og for menneskers velferd. I mesteparten av menneskehetens historie har man antatt at værfenomener blir forårsaket av forskjellige guddommelige skikkelser, ofte for å belønne eller straffe oss. Når skip ble tatt av storm eller avlinger sviktet, ble det ofte ansett som en indikasjon på at gud(ene) var sinte på oss, gjerne på grunn av vår sviktende moral. Slik sett er impulsen om å knytte moralisme til værfenomener ikke noe nytt. En grundig gjennomgang av den vitenskapelige og politiske historien om menneskehetens forhold til antropogene klimaendringer faller utenfor rammene til denne boken. Men for å forstå klimakrisen er det allikevel nyttig med en håndfull historiske holdepunkter. Mange av de historiske holdepunktene som presenteres her, er hentet fra Anja Røynes meget informative bok Varm klode, kaldt hode: Løsninger på klimakrisen (Røyne, 2020). Med opplysningstid og vitenskapelig revolusjon måtte mytenes grep om naturfenomener vike til fordel for vitenskapen. Flere vitenskapsfolk begynte da å teoretisere om hvordan vær og klima egentlig fungerer. Den franske matematikeren Joseph Fourier (1768–1830) regnes som den første som forstod at jordens atmosfære, og komposisjonen av de ulike gassene, er avgjørende for alt biologisk liv på jorden. I 1824 ble han den første som presenterte en teoretisk beskrivelse av drivhuseffekten. Fourier så for seg at atmosfæren rundt jorden fungerer som en slags «glassbolle» der solstrålene slipper inn mens deler av den infrarøde strålingen fra bakken stenges inne.

I årene etter 1824 ønsket flere forskere å teste Fouriers teori. Den irske fysikeren John Tyndall (1820–1893) gjorde en rekke undersøkelser vedrørende jordatmosfærens gasser og deres betydning for drivhuseffekten. Tyndall benyttet seg av en måleanordning som kalles en termosøyle. I 1859 var han den første til å gjøre korrekte målinger av den relative infrarøde absorpsjonsstyrken for en rekke atmosfæriske gasser, inkludert nitrogen, oksygen, vanndamp, karbondioksid, ozon og metan. Han konkluderer med at alle disse gassene absorberer varmestråling i atmosfæren. Tyndalls arbeid var dermed viktig for å bevise at Fouriers antakelse om en atmosfærisk drivhuseffekt kunne være reell.

Fourier teoretiserte at ulike gasser hadde evnen til å absorbere varmestråling, og Tyndalls målinger viste at han kunne ha rett. Men fortsatt hadde ingen tallfestet drivhuseffektens påvirkning på temperaturen på jorden. Blir det dobbelt så varmt hvis vi dobler mengden drivhusgasser? Og hvor mye kaldere blir det hvis vi kutter i drivhusgassene? Denne typen spørsmål omhandler det klimaforskerne i dag kaller klimafølsomhet, altså hvor mye klimaet blir påvirket dersom vi endrer komposisjonen i luften i atmosfæren (Boer & Yu, 2003). Jordens klimafølsomhet ble først utforsket av den svenske fysikeren Svante Arrhenius (1859–1927). Arrhenius tok utgangspunkt i Fouriers teori og Tyndalls målinger, men lente seg også på den amerikanske astronomen og fysikeren Samuel Langleys (1834–1906) forskning på varmestråling. Arrhenius var den første som demonstrerte at

det ikke er et en-til-en-forhold mellom hvor mye CO2 som forekommer i atmosfæren, og hvor mye temperaturen går opp eller ned. I 1895 anslo Arrhenius at en 50 % økning i atmosfærens CO2-innhold ville gi en temperaturøkning på 3,4 °C, mens en dobling av CO2-nivåene ville lede til 5,7 graders økning i temperatur. Ettertiden har demonstrert at dette estimatet er svært presist.

Etter hvert ble menneskehetens rolle i drivhuseffekten tematisert mer tydelig. Mars 1912-utgaven av det amerikanske magasinet Popular Mechanics inneholdt en artikkel med tittelen Remarkable Weather of 1911 av Francis Molena. Molena beskrev hvordan den stadig økende forbrenning av kull ville øke mengden CO2 i atmosfæren, og dermed påvirke været vårt på grunn av drivhuseffekten. Molena var entusiastisk til dette prospektet, og beskrev vår evne til å endre klimaet som en triumf for menneskeheten. Han var overbevist om at forbrenningen av kull ville lede til mildere vintre og mer solskinn, hvilket han så som et udelt gode (Bell, 2021).

Utover i det 20. århundret begynte flere forskere å interessere seg for atmosfærens komposisjon og spørsmålet om hvorvidt menneskelig aktivitet kunne endre denne. Den brede vitenskapelige konsensus var at menneskehetens aktivitet var så begrenset, og atmosfæren så enorm i utstrekning, at konsekvensene av vår aktivitet vil være høyst begrenset – som en mus som tisser i havet. Men for å kunne si noe sikkert om menneskelig aktivitet og CO2 behøvdes det sikre målinger av luften. Problemet med å måle luften i eller utenfor en by var at sesongmessige og tilfeldige variasjoner relatert til industri og samferdsel kunne påvirke målingene i høy grad. Amerikaneren Charles D. Keeling (1928–2005) etablerte derfor en målestasjon på øya Mauna Loa på Hawaii. Målestasjonen viser komposisjonen i luften, altså blandingsforholdet mellom ulike gasser, langt ute i Stillehavet, og dermed langt borte fra store kilder til menneskeskapte utslipp av klimagasser. Ved de første målingene, på slutten av 1950-tallet, viste analysene at luften inneholdt ca. 313–318 ppm CO2. Charles Keeling, og senere hans sønn Ralf K. Keeling, har fortsatt å måle luften og publisere funnene sine for allmennheten. Hvis man plasserer dataene deres på en kurve, der x-aksen viser tid og y-aksen viser CO2 i atmosfæren, kan man se at selv om forekomsten går opp om vinteren og ned om sommeren, har tendensen vært at det blir mer og mer CO2 i atmosfæren. En slik kurve kalles Keeling-kurven.

Etikk og bærekraft – et psykologisk perspektiv er en annerledes lærebok om etikk, samfunnsansvar og bærekraft. Den skiller seg fra andre bøker om temaet på to måter: For det første handler den først og fremst om klimakrisen. For det andre brukes innsikter fra psykologifaget som inngang til diskusjoner om etikk, ansvar og bærekraft. Kan psykologien lære oss noe om klimakrisen?

Boken er skrevet for å være pensum i universitetsog høyskoleemner i etikk, samfunnsansvar og bærekraft. Med utgangspunkt i vår tids store bærekraftsutfordring, klimakrisen, diskuterer boken hvordan vi som mennesker og samfunn forholder oss til en slik krise.

ISBN 978-82-450-3474-5