DEN PROFESJONELLE HJELPERROLLEN
Ole David Brask, May Østby og Atle Ødegård
Den profesjonelle hjelperrollen
En refleksjonshåndbok for studenter og utøvere innen helse- og sosialfag
Copyright © 2021 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved
1. utgave / 1. opplag 2021
ISBN: 978-82-450-2439-5
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget
Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget
Kanalveien 51
5068 Bergen
Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.
Begrepsoversikt
• Profesjon: En yrkesgruppe med en bestemt kompetanse og kollegial organisering, og med et samfunnsoppdrag om å utøve sitt yrke (basert på Grimen, 2008).
• Rolle: Et sett av forventninger og normer som knyttes til en bestemt stilling, faggruppe, posisjon eller funksjon. Disse forventningene finnes i omgivelsene og i samfunnet, men også personen selv har forventninger til egen rolle (basert på Lauvås & Lauvås, 2004; Raaheim, 2002).
• Profesjonell hjelperrolle: Et sett av forventninger og normer som knyttes til det å være en profesjonsutøvende hjelper. Sentral forventning er refleksjons- og relasjonskompetanse, med tilhørende rollekompetanse, rollespekter og rolleintegritet.
• Praksisøyeblikk: En kort tidsenhet i en hjelpe- eller samarbeidsrelasjon, og avgrenset nok til å kunne analysere én kjernerolle av gangen, hos den profesjonelle hjelperen.
• Praksissituasjon: Et avgrenset tidsrom av en hjelpe- eller samarbeidsrelasjon, men lengre enn et praksisøyeblikk. En praksissituasjon vil som oftest være preget av flere kjerneroller og bevegelse mellom disse. En praksissituasjon kan likevel være dominert av en bestemt kjernerolle, eller det kan være meningsfullt at en velger å fokusere spesielt på én rolle framfor én eller flere andre.
Boks 1: Fra forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger (2017)
Etter fullført helse- og sosialfagutdanning skal kandidaten ha følgende læringsutbytte:
Kandidaten:
1. kan identifisere, reflektere over og håndtere etiske problemstillinger i sin tjenesteutøvelse.
2. har kunnskap om inkludering, likestilling og ikke-diskriminering, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion og livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder, slik at kandidaten bidrar til å sikre likeverdige tjenester for alle grupper i samfunnet.
3. har relasjons-, kommunikasjons- og veiledningskompetanse som gjør kandidaten i stand til å forstå og samhandle med brukere, pasienter og pårørende. Videre kan kandidaten veilede brukere, pasienter og pårørende og relevant personell som er i lærings-, mestrings- og endringsprosesser.
4. kan samhandle både tverrfaglig, tverrprofesjonelt, tverrsektorielt og på tvers av virksomheter og nivåer, og initiere slik samhandling.
5. har kunnskap om og forholder seg til helse- og sosialpolitikk og kan anvende oppdatert kunnskap om helse- og velferdssystemet, lover, regelverk og veiledere i sin tjenesteutøvelse. Kandidaten skal også kjenne til samers rettigheter og ha kunnskap om og forståelse for samenes status som urfolk.
6. forstår sammenhengene mellom helse, utdanning, arbeid og levekår, og kan anvende dette i sin tjenesteutøvelse, både overfor enkeltpersoner og grupper i samfunnet, for å bidra til god folkehelse og arbeidsinkludering.
7. har kunnskap om sosiale og helsemessige problemer inkludert omsorgssvikt, vold, overgrep, rus- og sosioøkonomiske problemer og kunne identifisere og følge opp mennesker med slike utfordringer. Kandidaten skal kunne sette inn nødvendige tiltak og/eller behandling, eller henvise videre ved behov.
8. kan vurdere risiko for uønskede hendelser og kjenner til metoder for å følge opp dette systematisk.
9. har kunnskap om barn og unge og er en utøver som ivaretar deres behov for behandling og/eller tjenester og kan sikre deres medvirkning og rettigheter.
10. kan tilegne seg ny kunnskap og kan foreta faglige vurderinger, avgjørelser og handlinger i tråd med kunnskapsbasert praksis. Kandidaten skal også kunne dokumentere og formidle sin faglige kunnskap.
11. kjenner til nytenkning og innovasjonsprosesser og kan bidra til tjenesteinnovasjon og systematiske og kvalitetsforbedrende arbeidsprosesser.
12. har digital kompetanse og kan bistå i utviklingen av og bruke egnet teknologi både på individ- og systemnivå.
Om forfatterne
Ole David Brask er psykologspesialist og førstelektor ved Høgskolen i Molde. Spesielle faglige interesseområder er klinisk og pedagogisk psykologi og psykisk helse, med FoU-arbeid innenfor temaer som hjelperelasjoner, hjelperroller, undervisningspedagogikk og kvalitet i praksisstudier. Han har vært studieleder og har ledet fagplanutvikling ved vernepleierutdanningen i Molde. Til daglig er han engasjert i blant annet kullansvar, studieplanlegging, undervisning og studentoppfølging. Ole
David har arbeidet ved vernepleierutdanningen i Molde siden 2002, og er også knyttet til videreutdanning i habilitering og miljøarbeid (VHM).
May Østby er vernepleier og førstelektor ved Høgskolen i Østfold med bistilling ved Høgskolen i Molde. Hun har jobbet i vernepleierutdanningen ved Høgskolen i Sør-Trøndelag fra 1992–1996, og ved Høgskolen i Molde siden oppstarten i 1996, både som studieleder, kullansvarlig og praksisansvarlig. I 2017 ble hun ansatt i vernepleierutdanningen ved Høgskolen i Østfold. I tillegg til undervisning i miljøarbeid har synliggjøring av brukerperspektiv og brukernes stemme med vekt på selvbestemmelse og etisk refleksjon vært viktig i hennes undervisning. Dette gjenspeiles også i hennes forskningsinteresser. Hun er opptatt av personer med utviklingshemming og deres egne erfaringer. Fra 2011 har hun samarbeidet med personer med utviklingshemming gjennom hele forskningsprosessen, og hun har ledet flere prosjekter med vekt på inkluderende forskning.
Atle Ødegård er psykologspesialist og professor ved Høgskolen i Molde. Han har arbeidet som klinisk psykolog i ti år før han begynte ved vernepleierutdanningen i Molde i 2000. Forskningsinteressene hans er tverrprofesjonelt samarbeid i praksis og utdanning, samt utvikling av ny forskningsmetodikk innenfor disse feltene. De siste årene har han vært spesielt opptatt av innovasjon i offentlig sektor. Han har tilknytning til Nordlandsforskning i Bodø og Helseinnovasjonssenteret i Kristiansund.
Forord
Hva er en god hjelper? Hva er kjernen i en profesjonell hjelperrolle? Dette er spørsmål vi som forfattere har interessert oss for i lang tid, og som vi har gledet oss til å lufte med deg som leser. Og bare for å ha sagt det med én gang: Dette er ingen kokebok. Selv om vi tror at refleksjonsmodellen vi presenterer i denne boka – kjernerollemodellen – kan bidra til økt bevissthet om egen og andres praksisutøvelse, så gir den aldri ferdige svar. Vi tenker først og fremst at modellen kan tydeliggjøre noen viktige sider ved refleksjons- og relasjonskompetanse som samtidig er kjennetegn ved den profesjonelle hjelperrollen. Vårt håp er at kjernerollemodellen kan være anvendelig både i hjelperelasjoner – i direkte kontakt med pasienten eller brukeren, og i samarbeidsrelasjoner – i kontakt med pårørende og fagfolk rundt personen.
I tillegg skjer det mye i samfunnet vårt som kan være utfordrende for noen og hver å henge med på. Vi lever i en tid da forventningene til helse- og sosialpersonell øker, og dermed også forventningene til helse- og sosialfagutdanningene. Sentralt i dette bildet ser vi en hjelperrolle i endring og nye samarbeidsformer under utvikling, blant annet i takt med økt brukerkompetanse og rettighetsbevissthet. Utdanningene utfordres ikke minst på emner som etikk og relasjonskompetanse. Samhandlingsreformen (St.meld. nr. 47 (2008–2009)) og andre helse- og sosialreformer danner selvsagt et naturlig bakteppe her.
Helse- og sosialfagutdanningene har i denne forbindelse fått en ny felles rammeplan som viser myndighetenes forventninger (gjengitt i boks 1, Kunnskapsdepartementet, 2017). I tillegg har programkomiteer utarbeidet nasjonale retningslinjer for hver enkelt profesjonsutdanning (Kunnskapsdepartementet, 2019h). I den felles rammeplanen finner vi blant annet læringsutbytter som vektlegger at kandidaten:
• kan identifisere, reflektere over og håndtere etiske problemstillinger i sin tjenesteutøvelse.
• har relasjons-, kommunikasjons- og veiledningskompetanse som gjør kandidaten i stand til å forstå og samhandle med brukere, pasienter og pårørende (boks 1).
I tillegg framhever rammeplanen håndtering av vold, overgrep, rus- og sosioøkonomiske problemer, tilfeller der helse- og omsorgspersonell kan være pliktig til å gripe inn på vegne av brukeren. Av hensyn til liv og helse, eller for å stoppe en negativ utvikling. Her ligger det mange dilemmaer knyttet til selvbestemmelse og handleplikt, som vi kommer til å være mye opptatt av i denne boka.
Samtidig endres altså tjenestene, i retning av et mer lokalt basert tjenestetilbud, økende kompleksitet i problemstillingene, mer tverrfaglighet og vekt på forebyggende og helsefremmende livsbetingelser. Her utfordres helse- og sosialpersonell og utdanningene ikke minst på individets plass i fellesskapet, og ansvaret for å bidra til inkludering, likestilling og ikke-diskriminering (Kunnskapsdepartementet, 2017).
Samarbeid med pårørende og fagfolk rundt bruker/pasient framheves, og kunnskap om sammenhenger mellom helse, utdanning og levekår, på individ- og gruppenivå. Her ligger det en utfordring om å tenke og arbeide mer bredspektret og å forstå mennesket i sin sammenheng, noe vi også kommer til å være mye opptatt av i denne boka.
Kort oppsummert er vi i en situasjon der behovet for rolleklarhet, rollefleksibilitet og samarbeid mellom profesjonene aldri har vært mer påtrengende. Det blir stadig viktigere å kjenne til hverandres perspektiver og kompetanse, slik at disse både kan utfylle og utfordre hverandre, til beste for pasienten og brukeren. Samtidig ser vi – paradoksalt nok, kanskje – et like stort behov for tydelige helse- og sosialprofesjoner med yrkesstolthet. Vi er overbevist om at profesjonelle som er trygge på hvem de er, og hva de kan, har lettere for å bygge tillit, og lettere for å utveksle perspektiver og kompetanse seg imellom. Med denne boka ønsker vi å bidra til økt bevissthet og mer refleksjon rundt hjelperroller, hjelperelasjoner og samarbeidsrelasjoner.
For å kunne diskutere disse spørsmålene har vi samarbeidet med representanter fra et utvalg av helse- og sosialprofesjoner, i to ulike grupperinger. Vi etablerte tidlig en referansegruppe, med følgende seks representanter fra praksisfeltet: sykepleier, fysioterapeut, ergoterapeut, vernepleier, barnevernspedagog og sosionom. Disse har bidratt med praksiseksempler til boka, og ellers deltatt i løpende diskusjoner – både rundt forståelsen av eksemplene og profesjonskompetansen, og om bokas modell og konsept for øvrig. I enkelte tilfeller er det gjort presiseringer og språklige justeringer i praksiseksemplene, men da i nært samarbeid med fagpersonene selv, for å sikre at den endelige framstillingen er godt i tråd med det som var ønsket i utgangspunktet.
Praksiseksemplene har en sentral plass i boka og er ment å kunne gi ideer om hvordan ulike profesjoner tenker og arbeider. Det vil forhåpentligvis øke bokas relevans og forankring. Samtidig er det viktig for oss å si at et slikt materiale ikke vil yte rettferdighet til den bredden av arbeidsområder og kompetanse som profesjonene forbindes med. Vår ambisjon har dermed ikke vært å gi et dekkende og helhetlig bilde, men å peke på noe av det mangfoldet som helse- og sosialprofesjonene representerer. Ønsket er at leseren skal oppleve dette som en innledning til debatt om viktige temaer, og at eksemplene skal inspirere til selv å reflektere over egne eksempler, tolkninger og synspunkter.
I siste fase av arbeidet med boka har vi i tillegg samarbeidet med et antall vitenskapelig ansatte ved profesjonsutdanningene, igjen representert ved sykepleier, fysioterapeut, ergoterapeut, vernepleier, barnevernspedagog og sosionom. Her har vi særlig ønsket innspill på kjernerollemodellen som refleksjonsverktøy i utdanning og praksishverdag. Samarbeidet med gruppene beskriver vi nærmere i kapittel 4.
Hjertelig takk til alle medlemmene i referansegruppa for gode diskusjoner og tilbakemeldinger, og for nyttige og nødvendige innspill fra fagkonsulentene i utdanningene. Alle presenteres med navn bakerst i boka. Boka hadde ikke latt seg skrive uten dere. Vi vil også rette en stor takk til tidligere forlagsredaktør Liv Tønjum, som trodde på prosjektet i utgangpunktet. Videre vil vi få takke nåværende forlagsredaktør Berit Gjendem, som møtte prosjektet med stor entusiasme. Tusen takk for godt samarbeid til dere begge!
Molde og Kolbotn, januar 2021
Ole David Brask May Østby Atle Ødegård
Innhold
Del 1
Kapittel 1
Den profesjonelle hjelperen 17
Profesjonell – ikke profesjonell
Kunnskapsgrunnlaget
Et eksempel 22
Kjerneroller
Kapittel 2
Ulikhet som mulighet
Brytninger
Forventning 1: et sterkere brukerperspektiv
Forventning 2: et sterkere helhetsperspektiv
Refleksjons- og relasjonskompetanse
Tydelige og rause profesjoner
Kapittel 3
Introduksjon til kjernerollemodellen
To grunnleggende valg
Anvendelse av kjernerollemodellen
Kapittel 4
Kjernerollemodellen i praksis
Referansegruppe og fagkonsulenter
Analyse og refleksjon
Et eksempel
.4 Partnerrollen: Sosionom
5 .5 Partnerrollen: Sykepleier
Kapittel 6
Ansvarsrollen
6 1 Ansvarsrollen: Barnevernspedagog
6 .2 Ansvarsrollen: Ergoterapeut
6 3 Ansvarsrollen: Fysioterapeut
6 .4 Ansvarsrollen: Sosionom
6 .5 Ansvarsrollen: Sykepleier
6 6 Ansvarsrollen: Vernepleier
Kapittel 7
Brobyggerrollen
7 .1 Brobyggerrollen: Barnevernspedagog
7 .2 Brobyggerrollen: Ergoterapeut
7 3 Brobyggerrollen: Fysioterapeut
7 .4 Brobyggerrollen: Sosionom
7 .5 Brobyggerrollen: Sykepleier
7 6 Brobyggerrollen: Vernepleier
Kapittel 8 Pådriverrollen
8 .1 Pådriverrollen: Barnevernspedagog
8 .2 Pådriverrollen: Ergoterapeut
8 3 Pådriverrollen: Fysioterapeut
8 .4 Pådriverrollen: Sosionom
8 .5 Pådriverrollen: Sykepleier
8 6 Pådriverrollen: Vernepleier
Del 3
Kapittel 9 Kjerneroller i sammenheng
Vårt rollespill – til daglig
Hvordan kjernerollene kan bidra til tydeliggjøring
Kvalitetsforbedring og feiltyper
Veier til samarbeid: Profesjoner som utfyller og utfordrer hverandre . 218
Kreative samspill
Vedlegg 1
Forfatterpresentasjoner – bidragsytere
Vedlegg 2
Systematisk refleksjon i praksis
Stikkordregister
En kompleks praksishverdag stiller høye krav til refleksjons- og relasjonskompetanse hos helse- og sosialprofesjonene. Denne kompetansen er selve kjernen i den profesjonelle hjelperrollen og vektlegges i den nye felles rammeplanen for helse- og sosialutdanningene.
Leseren inviteres med på kritisk refleksjon rundt praksiseksempler hentet fra et utvalg av helse- og sosialprofesjoner: barnevernspedagog, ergoterapeut, fysioterapeut, sosionom, sykepleier og vernepleier.
Stadig større krav til rollefleksibilitet er en felles utfordring for helse- og sosialprofesjonene, men gjør også at vi trenger profesjoner med ulik kompetanse. En refleksjonsmodell anvendes til å kaste lys over hjelpe- og samarbeidsrelasjoner og over muligheter som oppstår der perspektiver møtes.
Ole David Brask er psykologspesialist og førstelektor ved Høgskolen i Molde, May Østby er vernepleier og førstelektor ved Høgskolen i Østfold, og Atle Ødegård er psykologspesialist og professor ved Høgskolen i Molde.
ISBN 978-82-450-2439-5